He, he, det var tider det, Ulf! de første årene løket og priklet jeg endeløse render med kålrot for en bonde! Da det var over så var det hypping av kålrot og poteter! Reparasjon av piggtrådgjerder oa. De fem siste årene før jeg begynte min læretid ved Norsk Hydro, Herøya, var jeg i vaskegjengen! Vi vasket ned kontorer oa mens folk var på ferie! Slemmekost, grønnsåpe og masse vann! Har siden den gang holdt meg til minst et grønnsåpebad/uke selv etter at vi kastet ut badekaret!
Kan vel også ta med høstferien hvor vi plukket poteter sammen med våre mødre!
Det var ei fin tid den gangen, får den aldri tilbake! Ei heller alle de gode stundene på sykkel med besøk i mange melkespannskur sammen med annen ungdom! Nei, vi får det ikke tilbake, vi kan bare mimre om det og mimre lenge!

Memories from a past time!

Potetferie og potetpelling på Brunlanes i 1950-åra

I gamle dager hadde skolene ”potetferie” ei uke om høsten. Som navnet sier så var det skolefri for at skoleungane skulle få delta i innhøstinga av potetavlingene. Poteten var et mye viktigere næringsmiddel før enn nå, og den var til og med nevnt som viktig C-vitaminkilde.

En av de første sommerjobbene jeg hadde, riktignok litt utpå høsten, var potetplukking på Raugland på Brunlanes. Jeg og 10-12 unger til plukka poteter i sinkbøtter, slik det var vanlig da. Av plasten så var det vel bare bakelitt i telefonapparatene som var vanlig utbredt. Potetene blei helt over i trekasser; ei kasse for hver pellær. Om kvelden noterte bonden hvor mye du hadde greidd på dagen. Han kjørte opp rad for rad med potetopptaker som spredte poteten utover et område. Traktoren var sannsynligvis en ”gråtass”, dvs. en Massey-Ferguson (?). Arbeidet var kjedelig og lønna liten, slik at det blei en ”potetstreik” der potetpellærne nekta å gjøre mer før kiloprisen blei heva. Bonden gikk med på litt bedre lønn. Det var noe nølende jeg blei med på streiken, for bonden var gamle Hans Bøvre som var søskenbarn til mormor. Det var altså ganske nær slekt.

Det blei slutt på potetferie og potetpelling, for det blei satt i samband med de store poliomyelittepidemiene som var tidlig på 50-tallet. Det var ikke fritt for at dokaggene på gårdene blei brukt til gjødsel på potetåkrene og på den måten spredte viruset. Den første vaksina mot poliomyelitt kom med sprøyter i 50-åra, og seinere en variant på sukkerbit. Poliomyelitt kunne gi store lammelser i armer og bein, og særlig frykta var lammelse av pustemuskulaturen som førte til at pasientene blei lagt i respirator, kalt ”jernlunge”.

Til slutt nevner jeg at min oldefar Jens Aabel på Ringerike, var den som starta med dyrking av Ringerikspotet på gården Bye i Hole på Ringerike. Ringerikspoteten skal ha lett og kalkholdig jord, slik en finner det på de kanter. Oldefar var prestesønn og dreiv prestegården i Fluberg for far sin før han kjøpte gården på Ringerike. En gang i året reiste han til Kristiania med potetlass og selte på torget der. Dette gjorde at han blei sett på som så ”bondsk” at nevøen hans, Vilhelm Dybwad, lagde revyteaterstykket Ola Lia for Centralteateret der han gjorde narr av onkelen sin.

Poteter har altså spilt ei ikke ubetydelig rolle i slektshistoria mi.

Sverre Røed-Larsen som brannvakt i Larvik rundt 1960

Kopiert etter løyve fra Sverre Røed-Larsen

Har noen helt spesielle minner fra min sommerjobb på Larvik Brannstasjon rundt 1960 eller et av de aller første åra på 60-tallet.
Først: Stigebilen! Ja, alle som jobbet på Brannstasjonen måtte med jevne mellomrom delta i øvelser. En av dem var å klatre helt til topps i stigen – når den var strukket ut på sitt aller lengste. Og det var langt! Selv om jeg bare var sommervikar, måtte jeg også “til pers”. Øvelsen skjedde på plassen for Brannstasjonen; stigen rakte nesten til himmels – det var bare å samle mot og klatre oppover. Helt til topps. Jeg kom opp (med hjertet i halsen – nesten bokstavelig talt), hadde et flott rundskue over byen og fjorden – og kom meg ned igjen. Rene manndomsprøven!
Dernest: Alarmen gikk stadig, og dermed var det full utrykning. Det var guttær som kunne få fart på seg! Vi visste jo aldri når det var alvor, selv om det som oftest var falsk alarm. Det var dessuten dengang det var brannmeldere – en liten rød boks med en knapp bak ei glassrute – plassert rundt en rekke steder i byen. Hærverk skjedde da også.

Det pinligste: Nattestid hadde vi hvilende vakt, dvs. jeg sov iallfall. Alarmen gikk. Jeg sov. Ble vekket av sistemann som skulle med på utrykningen med beskjed om å kalle inn et nytt mannskap. Flaut! Og utrolig at det kunne la seg gjøre – alarmklokka på vaktrommet var ingen vanlig vekkeklokke! Så var jeg aleine igjen og kalte inn reservemannskaper over et slags radiosamband. Det ble mange lystige historier om “ungguttens sovehjerte” etter det!
Til sist: Det brant jo ikke så ofte. Det medførte mye “ledig” tid som ble godt utnyttet. Brannfolka var noen kløppere i mange geskjefter; husker skøytesliping var en spesialitet! Ellers var stell av bil (og avanserte reparasjoner) dagligdags.
Det ble med denne ene sommervikarjobben på Brannvakta i Larvik.

Sverre Røed-Larsen

Potetene ble satt for hånd og det var også barnearbeide. Deltok ihvertfall for betaling i åkeren før jeg var 11 år. Husker bonden forklarte oss hvor langt det skulle være mellom hver potet. Hva betalingen var husker jeg ikke, men vi hadde kosten. Det var mere populært å være med på enkelte gårder enn andre både pga maten, betalingen og folkene som en var sammen med!
Min karriere i åkeren ble kort, det var mere stas å være med far på høvleriet om kvelden – det får jeg komme tilbake senere. Fotografen har nå invitert meg med på safari til Tønsberg Tønne – det hadde vært noe det, Ulf?

Barnearbeid – høsting av beter og turnips

Otto nevnte at han hadde vært med på barnearbeid med potetsetting. Det var jo for så vidt potetpellinga jeg skreiv om, men det var ingen som så slik på det på den tida. Jeg kom på at jeg faktisk var med på betalt arbeid, barnearbeid, i en alder av bare 7-8 år. Det var før jeg flytta til Larvik i 1950. Jeg og familien bodde på Nordre Rising i Gjerpen, som nå er slått sammen med Skien. Semb hovedgård, som ligger nær middelalderkirka Gjerpen kirke på Lagmannshøgda, hadde jorder like ved huset jeg bodde i. Jordene blei dessverre bygd ned for bare 5-6 år sida. Om høsten var alle ungane i nabolaget med på å høste beter, turnips og kålrot. De eldste hogg av bladene med en slags sigd, og de som var yngre samla sammen rotfruktene og la de i haug. Det blei lagt halm og et jordlag oppå rotfruktene. Så kom snøen og bonden hadde et forråd der han tok ut det han trengte utover vinteren. Jeg er fortsatt forundra over at han betalte oss som var så små. Summen husker jeg ikke, men det var røde papir-tokroner og blå papir-enkroner, eller var det omvendt? Dessverre tok jeg ikke vare på noen av pengesedlene fra den tida.

Vi satt på med høylassa og lagde ganger i høyet på låven på Semb, men det er ei anna historie.

Faktaopplysninger:
“Nødseddel 1.kroner fra 2. verdenskrig. Mynter ble erstattet av papirpenger p.g.a. metallmangel. Slangbegrepet “Usling” kom fra at en 2.kroneseddel ble kalt Quisling. Det måtte to uslinger til for å få en Quisling. Eikrona var blå."

Kommentar: Jeg fant opplysningene om nødseddelene i et leksikon på internett. I ettertid er det litt pussig at de jordiske levningene etter Quisling havna på den gamle delen av kirkegården ved Gjerpen kjerke, der far hans var prest. Semb hovedgård der jeg fikk lønning med “Quslinger” ligger bare om lag 100 m fra Gjerpen kjerke.

Otto Westvang som piccolo

Kopiert etter løyve fra Otto Westvang

He, he, var det Otto som fylte opp vinskapet mitt!

Hilsen Calle

Jo da, potetopptaking er ikke ukjent her i gården heller! Tror nesten det må ha vært der jeg la grunnlaget for en vond rygg i senere alder. Jeg fikk den første potetpellerjobben på Hummerbakken hos Sverre – tror han het Nilsen til etternavn. Det var en hyggelig og grei bonde som betalte oss bra for jobben. Og sannsynligvis var vi relativt flinke også, for han ba oss komme igjen en annen gang da han skulle ta opp løk. Men det var en skikkelig drittjobb, tårene rant jo som bare det!
Jeg husker en gøyal ting fra Sverre-tida, det var at jeg fikk lov til å kjøre en kort tur med hans Gråtass – altså den gamle, grå Massey Ferguson traktoren. Det var en stor opplevelse!

Luking og lemping av høyballer hos Fritzøe landbruk

En sommer tok jeg meg jobb som ”luker” på Fritzøe landbruk på Jordet. Jobben var såre enkel for det var å gå med ei lukehakke langs uendelige rader av kålplanter og tynne kålen samtidig som ugraset blei liggende på overflata. Dette var en jobb som det bare gikk å gjøre i tørt vær. Var det fuktig så grodde ugraset videre på overflata, og da blei lukerne permitterte. Det var stor overvekt av jenter i denne jobben. Betalinga var antakelig ikke altfor god, men jentene påsto at de tok jobben for å bli brune. Det er utrulig at det gikk å få skoleelever til en slik kjedelig jobb, men det var avgrensa med sommerjobber i Larviksdistriktet.

Etter ei uke eller så med luking blei jeg ”forfremma”, dvs jeg blei spurt om jeg ville lempe høyballer i det store lagerskuret inntil fjøset. Det var vel høy- eller halmballer på utsida av dette huset som sjølantente og gjorde slutt på fjøsdrifta for Trescow. I alle fall lempa jeg og noen av de fast ansatte høyballer stadig oppover mot taket i bygningen. Det er merkelig at det ikke var maskiner til å gjøre jobben. Tungt, varmt og støvete var det. Det blei med den ene sommeren i tjeneste hos Fritzøe landbruk.

PÅ GØLVET OG REISELIVET

Jeg hadde sommerjobber tre steder: På mølla hos Treschow, på saga hos Treschow (Jeg tror det var saga. Det avlange huset lå på sørsida av Stavernsbrua (omtrent der Østlandsposten er nå) og på turistkiosken på ferjekaia. På de første stedene var jeg imponert over mottakelsen hos dem som ”alltid” hadde vært der. Det kunne nok ha vært fristende å stikke den pinglete bokungdommen litt, han som i noen sommeruker liksom skulle ”hjelpe” kara med muskler. Men det var aldri et vondt ord å høre, bare lutter hjelpsomhet og gode råd når jeg med mine lesesalslanker skulle gå løs på 50-kilossekkene som ikke hadde annet enn de små smale ”sekkeørene” å gripe fatt i.
Like fine folk var det på saga. Og mye livsvisdom å hente når jeg satt med gamlegutta og spiste matpakkelunsj i bordhuset mens det bokstavelig talt myssa med flaggermus oppunder taket.
Mitt tredje sommerjobbssted etter at noen språkeksamener var avlagt, var i turistinformasjonskiosken på ferjekaia. Å briefe med fremmede språk kan fort bidra til at en letter fra den mer trauste virkeligheten. Jeg husker særlig et par episoder som i ettertid har mant fram både smil og ettertanke. Den første skjedde grytidlig en søndags morgen. Ettersom jeg den gangen hadde mine lørdagslengsler, hadde det vært fint lite igjen av natta da jeg havna i senga. Klokka halv sju på søndagsmorgenen ringte turistsjef Cort Dreyer og spurte om jeg kunne hive meg i buksene og møte på kaia. De trengte en guide til en venta bussladning dansker som skulle på sightseeing i Larviks-distriktet. Jeg fikk stomla meg opp og var på plass da danskebussen durte i land, men det opplysningsnivået og den uttalestandard jeg da varta opp med – også på norsk, ville neppe passert noen guidetest.
Det andre tilfellet var mer alvorlig: En tre, fire unge franske gutter ville en sommerdag ha opplysning om mulige badesteder, blant annet i ferskvann. Jeg sendte dem til Kilen og fortalte om stupemuligheter oppover mot kilegapet. Dagen etter kom en av dem tilbake og ville ha adressen til den franske konsulen i Larvik. Det var jo et både uvanlig og litt underlig spørsmål, men han framførte det svært alvorlig, og jeg hadde selvfølgelig ikke noe med hvorfor de skulle ha tak i konsulen. Dagen etter leste jeg i Østlandsposten at en av guttene hadde drukna under bading i nærheten av Kilegapet. Da gjør man seg noen tanker om man på sett og vis var medskyldig.

Ett par somre hadde jeg jobb som “prikler” på Fritzøe Planteskole på Stavernveien.
Titusenvis var 12-15 cm store grantrær skulle plantes ut i lange senger. Materiellet var enkelt og greit. En flat planke hadde rett flate på den ene siden . Denne ble brukt som rettesnor når ett meterlangt smalt hull skulle graves ut. Deretter ble planken snudd til den siden som hadde blitt påsatt små “stifter”. Stiftene ga anlegg for de små plantene, som når de ble lagt inn i sine små “rom” fikk den rette avstanden seg i mellom. Så var det å spa jorden tilbake, presse ned, flytte planken med den glatte siden fram litt framover og starte på nytt.
Dette minnes som den gangen solen stekte hele sommeren og våre bare rygger kokte opp til en smertefull ildråd “grøt”. Smertene var formidable og mor forsøkte å utbedre skadene med en blanding av potetmel og fløte. Dagen etter bar det ut fra Nanset igjen og etter noen minutter krombøyd i morgensolen, var atter skjorten kastet og ryggen igjen utsatt for solens herjinger. “De gamle damenes” råd om å ha skjorten på ble nok en gang overhørt, og mor måtte til med ny kvakksalverøkt på kvelden.
Hva jeg tjente har gått i glemmeboken. Andre priklet raskere enn undertegnede, men jeg kom hjem med god fortjenste og mange nye kroner til innkjøp av flere modeltog og endog en skjerv til Europatur.