I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Lokalhistorie i Larvik på sitt beste

”Mange minner, mye moro”

Jeg har humret, ledd, mimret og kost meg i noen dager – med den sjuende boka i serien ”Mitt kjære Larvik”. Tolv lokale penner har fritt fått utfolde seg med gode historier i den nye boka ”Mange minner, mye moro” som for kort tid siden nå er sluppet fra Norgesforlaget, og slikt blir det helt riktig mye moro ut av.
Dette er egentlig en ny måte å presentere vår bys historie i en ikke altfor fjern fortid på – gjennom de tidligere seks bøkene i serien har vi blitt kjent med ting fra egen barndom og nå kompletteres altså bildet ytterligere. På en framifrå måte!

Tolv forfattere
De tolv forfatterne, Kjeld-Willy Hansen, Marit Meyer, Nils Melau, Dagfinn W. Ellefsen, Svend Einar Hansen, Yngvar Nilsen, Thor Meier Ellefsen, Jan Einar Bredal, Kjersti Bache, Idar Ekenes Gjertsen, Tom Erik Andersen og Ingvar Ambjørnsen, forteller hver sine historier – krydret med bilder – fra sine barndoms revirer.

Det ukjente stedet
Man skulle kanskje tro at kildene etter hvert ville gå tørre, og at det meste alt er fortalt. Denne siste boka viser at så slett ikke er tilfelle. Dette er nye og ukjente historier, likesom helt nye og ukjente stedsnavn plutselig dukker opp. Yngvar Nilsen forteller for eksempel om Bøhmhollet – et sted som inntil for to dager siden var helt ukjent for undertegnede. Og det til tross for at jeg som guttunge mer enn én gang har lekt i nettopp Bøhmhollet!

Fortida gjenoppfriskes
”Mange minner, mye moro” er nettopp det bokas tittel forteller. Vi får høre dramatiske historier fra Torstrand, Skreppestad, Hovedbyen, Stavern og Brunlanes, Nanset og Langestrand, om fotballøkker, om skjulte skatter, og ikke minst om hvordan folket levde for 50, 60, 70 og 80 år siden. Det var helt andre tider, svunne tider som nå blir gjenoppfrisket av dyktige fortellere. Dette er verdifulle bidrag til Larviks historie i nær fortid. Det er slike ting man skulle ønske hadde vært nedtegnet av generasjoner tilbake, men for hundre år og mer siden hadde man kanskje andre ting å tenke på enn å sette seg ned for å skrive, eller skildre dagliglivet. I dag vet vi heldigvis bedre, og vi tar nå vare på disse skattene som er nedskrevet.

En minnebok
Se bare på sonen ”Larvik i nær fortid” på nettstedet Origo og forumLarvik, der ligger nå mange tusen sider lokalhistorie i form av tekst, bilder og diskusjoner. Det én kanskje ikke helt husker, det husker en annen, og plutselig dukker det opp saker og ting som for lengst hadde gått i glemmeboka. Slik sett er også ”Mange minner, mye moro” blitt en minnebok, et særdeles solid bidrag til vår lokale historie. Det er en bok man kan ta fram gang på gang, og stadig glede seg over.

Originaler og “kjendiser”
Lågen har alltid vært sentral i Larvikshistoriene, og jeg måtte le av bestemor til en av skribentene som sier: ”Går du bort og drukner, så får du juling når du kommer hjem!”.
Hvor mange som har sparket ”basse”, har jeg alltid lurt på – i alle fall har flere av dagens forfattere drevet med dette edle ballspillet!
Det er også alltid morsomt å lese om personer, noen originaler, noen av tidligere tiders ”kjendiser”, og gater og streder, smug, kjeller og loft som vi bare vagt husket – inntil nå. – ”Dere staværinger kan le av meg, men dere skulle bare visst åssen jeg ler av dere”, uttalte Staverns Ola Høna en gang. Han tilhørte datidens ”originaler”. Like originalt, og totalt ukjent i dag, er kanskje at Skreppestad ble oversatt til engelsk og ble kalt ”Suitcase City”?

Lydløst “trulleborr”
Hørt om det lydløse trulleborrhjulet? Antakelig ikke. Det var bestefaren til Thor Meier Ellefsen som hadde sett seg lei på trillebåret hvis trehjul alltid bråkte mot brolegning og dårlig veidekke. Han skar til en lang remse av et bildekk, og dette ble så spikra fast på trehjulet slik at det ble lydløst!
Bror Dagfinn W. Ellefsen beretter at selv om han egentlig ikke var en kranglevoren og tøff guttunge, så hadde han lett antennelig krutt mellom ørene, noe som bl.a. medførte en konfrontasjon med Willy ”Kaka”…

Fotball og brannstifting
Livet i Verkensgården på Langestrand har ikke så vidt meg bekjent vært omtalt særlig tidligere. Kjersti Bache, som for øvrig tilstår at hun har fått belønning for å ljuge, er oppvokst i dette Treschow-dominerte området og har mye å berette om ”det indre liv”.
Tom Erik Andersen er naturlig nok opptatt av fotball, beretter at back var et kall man gikk til med knotter og leggskinn. Idar Ekenes Gjertsen beretter at den gang da, det var når du kunne ha sykkel uten lås og ingen mobbet siden ordet ennå ikke var oppfunnet! Ingvar Ambjørnsen tar oss med tilbake til barndomsåra i Prinsegata og skildrer folkelivet på 60-tallet. Kjeld-Willy Hansen har en dramatisk opplevelse som blodfersk trossekandidat ved ”Peter Wessel’s” avgang fra Larvik, mens Marit Meyer avslører seg som brannstifter på fotballsletta på Øya. Svend Einar Hansen skriver som alltid levende og fortellende om sin barndom på Rekkevik og om hvalbåtene i Hølen, og Jan Einar Bredal er tilbake med nye og morsomme historier fra sitt Nanset, men denne gang deler han også en sannferdig historie omkring Munkens åpning for 90 år siden med oss lesere.

En historiebok
Kort sagt – ”Mange minner, mye moro” er en historiebok, og en meget god sådan, som bør stå i de fleste bokhyller. Dette er så BRA, det er så morsomt og det er så vanskelig å legge fra seg boka før den er lest til ende. Og når man har gjort det, så kan man bare begynne på side 1 igjen og kose seg atter en gang! Jeg gleder meg allerede til neste års bokprosjekt.
Som man pleier å si: LØP OG KJØP!

Janke Mürer

Fakta:
”Mange minner, mye moro” – utgitt 2011
175 sider lokalhistorie
Boka er nr. 7 i serien ”Mitt kjære Larvik”
Utgitt på Norgesforlaget, Porsgrunn
12 lokale forfattere har skrevet boka
Redaktør er Dagfinn W. Ellefsen
Redaktørhonoraret for boka går denne gang til Nanset Idrettsforening. Tidligere mottakere er IF Fram og Larvik Turn & IF.

Vist 673 ganger. Følges av 7 personer.

Kommentarer

Virkelig Bra Janke. Men hvem i all verden er alle de 43 “andre” da? Det hadde nå vært mer ok om de hadde skrivi navnet sitt.

Origo har visst gjort noen endringer med programmet, Gerd. Det er nok heldigvis ikke 42 anonyme.

Jeg satte akkurat et Bra på et annet innlegg som fra før hadde 3 Bra og navna på de 3 som hadde gitt Bra. Da "jeg klikka på Bra, ble det endra slik at bare navnet mitt + teksten “3 andre” kom etter innlegget.

Noe rart har Origo tydeligvis gjort, for tidligere i dag var det 28 andre, og disse fikk jeg opp navnet på med ett unntak – altså en som ikke var innlogget. Jeg aner ikke hvorfor Origo har gjort det på denne måten, men kanskje Otto ved leilighet kan spørre avkommet…?

Boka skal bli innkjöpt med en gang jeg kommer til BYEN, slike böker er helt fantastiske å lese.Gleder meg allerede…………Håper den ikke blir utsolgt, da bare må jeg låne din altså Janke……….

Ja, Kari, vi forviste må nok vente til vi kommer til By’n for å få tak i boka, selv om jeg vet at det er mulig å bestille boka direkte hos forlaget.

Kan ikke en av dere som har boka legge ut innholdsfortegnelsen?

Jeg tror innholdsfortegnelsen “selger” bedre enn forfatterne, kanskje med unntak av Ingvar Ambjørnsen, i alle fall for nye lesere av denne bokserien.

Når det er sagt, så vet jeg som “gammel” leser av tidligere bøker i denne serien og mange innlegg på Linf at alle forfatterne borger for mye moro og mange inetressante historier. De har garantert gjort en kjempejobb!

Innholdsfortegnelsen vil likevel gjøre at jeg og andre vil glede oss enda mer til å begynne lesningen.

Viste ikke hvor jeg skal legge ut min frustasjon så jeg prøver her.
Nå i romjule falt det seg slik at jeg ble gresenkemann noen dager.Derfor ville jeg slå på stortromma og spandere på meg en middag ute. Jeg la sulten og forventningsfull i vei over Gloppebrua, til det jeg trodde skulle bli en opplevelse, men den gang ei. Det første serveringsstedet på min vei var et gatekjøkken ved jernbanebrua i Dronningensgat. Men siden det ikke fristet å sitte på en barkrakk i et rom fult av frityrlukt og spise hamburger i loff, spaserte jeg videre. Det neste var gamle erverdige Kaffestua som nå var blitt Indisk, ikke aktuelt for min smak. Videre opp prinsegata paserte jeg først en Kinarestarant, så en fra Balkan som også severteTyrkisisk kebabb pluss et pitzeria lengre opp i gata,disse er det nå på nesten alle gatehjørner her i Larvik. Endelig kommet meg opp på torvet, tenke jeg Otto de har mat. Men nei de hadde lagt ned,men jeg kunne kjøpe Italiensk i underetarsjen. Fortsatt ikke interesert, så veien gikk videre oppover mot Oddberggården. Der kunne jeg få servert rå fisk ifra Japan og i bakgården kunne jeg få biff fra langhornte kuer ifra Texas. Jeg var på nippet til å ta en tur ned på en av byens hoteller, men slo det fra meg. De bruker så mye moderne og ukjent krydder, at kjøttkaker ikke lengre smaker kjøttkaker.Men Maia tenkte jeg, de måtte
vel ha noe å spise,men nei da, de serverte en liten splitta loff med diverse innhold og plastbakker med ukokte grønnsaker. jeg ga opp og gikk inn på Maxi for å kjøpe meg en boks fiskeboller før jeg ruslet hjemover. I min barndomsby, tilhørende kongeriket Norge kan jeg nå få kjøpt middag fra nesten hele verden, bare ikke norsk.
Kan noen være behjelplig ved å foreslå et for meg ukjent bortgjemt serveringsted i Larvik, som serverer ekte god gammeldags norsk middag ville jeg være evig taknemlig.

Ja, det er ikke bare deg som ser NORSK forsvinne mer og mer dag for dag.
Men, om det er noe langt å spasere, så kan jeg fortelle at gode, gamle HOLMS kafeteria, fortsatt innviterer på mye bra NORSK MAT !!
Ta deg/dere en tur dit og gi samtidig et lite løft til “utkant” Norge.

Rolf,Jeg forstår din frustrasjon! Men en KEBAB fra Balkan er en virkelig smaksopplevelse! Teddy.

Annonse