Med fare for å bli anstrengt prektig på vegne av oss eldre vil jeg påstå at vi, da vi var unger, ofte lot oss engasjere og glede av svært billige og banale opplevelser sett fra moderne ungers synsvinkel. Men selvfølgelig, en sammenligning med dagens situasjon er urettferdig. Verden er langt fra den samme.
Kom på her om dagen, inspirert av det overdådige vårlyset vi nå velsignes med, at ungene i gata på Nanset kunne samles i lengre tid med glød og begeistring om rennesteinsfløting av fyrstikker! Dette skjedde særlig mot slutten av snøsmeltinga. Da kunne det flomme friskt nedover for eksempel Amtmann Michelets vei. Vi starta høyt oppe, i det jeg nå har fått vite gikk under navnet Bittenbakken. Her ble fyrstikkene sluppet uti. Vi hadde farga dem for å kjenne dem igjen. Noen av oss hadde også kommet fram til finurlige formgivninger, som vi mente kunne gi fyrstikkene ekstra skyv av vannstrømmen bakfra og samtidig yte lite motstand i front.
Vi må ha vært et pussig syn. En flokk unger tumlende nedetter Amtmann Michelets vei med hodene ivrig bøyde mot rennesteinen heiende på hver sin fyrstikk!
Enkelte steder hendte det vannløpet forsvant inn i en snø- eller istunnell. Da var det ekstra spennende å se om det var skjedd forandringer i rekkefølgen på strekningen vi ikke hadde oversikt over.
Selvfølgelig hendte det at noen fyrstikker hengte seg opp underveis. Da var det lov å dytte dem uti igjen, men naturligvis ikke gi dem noen jukseforflytning, så det gjaldt å følge sin fyrstikk med argusøyne, så forsinkelsene blei så korte som mulig.
Nå vil noen sikkert innvende at det var vel sluk underveis, som gjorde løypa kortere? Jo, men jeg mener vi ordna litt på oppleggene til Vann- og avløpsvesenet ved hjelp av snø- og sølevoller, slik at løypa ble leda utenom sluka. Det var i det hele tatt stor gaman rundt de vårlige fyrstikkregattaene i Amtmann Michelets vei!
I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen
Kommentarer
Nå vet jeg ikke om jeg skal si hurra eller UFF, Bjørn!!
Dette var så absolutt ett av de rike barnedomsminnene jeg har notert ned, for videre bearbeidelse !!
Riktignok ligger mine minner i hovedsak fra paralellgaten; Welhavensvei, hvor startbakken ved “Trekanten” nok ikke var fullt så bratt som Bittenbakken. Så vidt jeg erindrer var det ikke kommet rennesteiner der, eller var det kanskje det at snøryddingsmannskapet ikke hadde maktet å rydde veien i så stor bredde at det hadde noen særlig innvirkning på vår idrett.
Isvannet fra vårens snøsmelting ”flommet” nedover gaten i strie strømmer og inviterte til dristige manøvrer for fyrstikkførerne. Ofte var leken vel forbredt og fartøyene hadde blitt behørig merket med farger, slik at man til enhver tid visste hvem som var hvem og hvem som eide hvilket fartøy.
Etter ett felles slipp fra ett nøye utvalgt startsted oppe i gaten, steg stemningen i takt med plasseringen, vannføringen og hindrene som nærmet seg.
En regel som var ufravikelig i vårt opphetede og intense kampmiljø var;… Når en fyrstikk satte seg fast, var det ikke lov å komme med en hjelpende hånd, før alle konkurrentene hadde passert. Med hjertet i halsen, ventet vi i spenning på igjen å få komme inn i konkurransen. Juks var bannlys, men hadde ingen større følger, enn at alle forsøkte å smyge inn små og store varianter av hjelpende manøvrer ! Ett grovt eksempel på dette var nok å ”uforskyldt” skape en kunstig flodbølge ved å plassere et gunstig ”tråkk” i vannet rett ovenfor den strandede fyrstikken. Utidig ”pinnebruk” førte også til irriterte tilsnakk om det ble oppdaget.
Snø og istunnelene underveis økte spenningsnivået enormt. ”Ville min seiler makte å forsere de enorme naturskapte hindringene ?” Trykket var påtagelig og gleden desto større om utfallet ble vellykket. Hva ble så gjort for å redde eventuelle skipbruddene? Jo, da ble det forsøkt å samle opp vann så raskt som mulig i en nøddemning, for så plutselig å lage en åpning slik at vannet fosset mot det strategisk viktige målet !. Noen ganger var all innsats forgjeves, og ekspedisjonen måtte med klump i halsen, etterlates i det mørke indre. Som man forstår var dette ”blodig” alvor, innsatsen stor og min mor måte ofte ut med kraftig korreks til en forfrossen, ung pode for gjennomvåte klær, når aftensolen senket seg !
På den beste fløtningsdagene, kunne konkurransen foregå i over flere hundre meters lengde. Som Bjørn så riktig forklarer, løypa ble bygget forbi de glupske ”slukuhyrene” ved hjelp av sand, stein, is, sørpe eller andre dertil egnede materialer.
Vinneren ble ikke tildelt annen gevinst enn at taperne forsøkte seg med unnskyldninger om juks eller bortforklaringer av egen innsats. Dette stoppet oss aldri fra å sette i gang igjen, ganske umiddelbart ! Det ble sjelden tid til å leve lenge på sine laurbær !!
Dette har jeg verken vært med på eller hørt om. Det blir et nytt avsnitt i innlegga om barneleiker i Larvik/Hedrum. Var leiken en overføring av den virkelige tømmerfløtinga som en fant i Farris, i Lågen og i tømmerenna fra Eidet forbi Mellomdammen. Fløting av tømmer er gått helt ut og erstatta av tømmerbiler med både to og tre hengere. Ungane i dag vet knapt hva fløting var.
ETTERLYSING: Vi på Rombærn hadde leiker på Bøkkerfjellet etter skoletid i mange år. Det er dessverre kul umulig å få Ella Tjømøe, Knut Duvholt og Eigil Jacobsen til å skrive et pip om alle leikene vi hadde der i mange år.
Da må du ha kontakter da gutten! Hva er det du vil vite?
Apropos konkurranser… Vi guttane fra Rombær’n hadde en litt annen variant enn fyrstikkseiling – dvs. vi drev vel litt med det også. Men vi ofra oss ofte for sneglekappløp! I den tørrlagte dammen mellom Damveien og Kristian Fredriksvei var det lett å finne sneglehus med noe inni. Vi plukka oss noen prakteksemplarer hver, og så dro vi inn i gården til doktor Blichfeldt der min gode venn Per bodde. Jeg mener å huske at noen plankebiter gjorde tjeneste som veddeløpsbane. Sneglene ble satt ned i den ene plankeenden, og så var det om å gjøre å fin sin snegle raskest over målstreken i andre plankeenden.
Dette gikk nok med sneglefart bokstavelig talt. Dessuten var det ikke alltid at sneglene ville krype, og i hvert fall ikke i riktig retning. Da måtte vi pirke dem i gang med en pinne, for en av dem skulle jo VINNE! Det vanket aldri premier, bare ære!
Endelig – etter “medlemskap” i flere måneder i denne sonen og mange fristende impulser til å bidra selv – har jeg nå mulighet for et par raske kommentarer (det er hektisk å være pensjonist! Dessuten kaller Utflytterdagen i Larvik!):
Først noen ord om det jeg tror er opprinnelsen til betegnelsen “Bittenbakken”, som er omtalt i flere innlegg. Helt øverst i Amtmand Micheletsvei bodde “Bitten” (Britt Helene Nilsen, nå Molteberg, bor i Larvik fremdeles) i et hvitt hus på hjørnet AMvei/Gamle Kongevei, iallfall mens jeg gikk på Nanset folkeskole (1949-1956). Hun gikk i A-klassen og var klassens vakreste, mest initiativrike og gøyale jente. Jeg gikk i samme klasse, og vi brukte aldri noe annet enn klengenavnet/kjælenavnet “Bitten”. Kan ikke tenke meg noen annen opprinnelse enn at bakken fikk sitt navn etter henne. Men “bakke” – da jeg så den igjen for et par år siden, så jeg ikke noe annet enn en liten helling. Og det som vi i vår barndom syns var en heller bratt, nesten farlig bakke vinterstid – ypperlig egnet for dristige kjelketurer, ev. med sparkstøtting! Men de fleste minnene fra rattkjelkekjøring har jeg fra Gamle Kongevei. Startsted på toppen av en liten sidevei som i sin tid førte til en bondegård med omfattende griseoppdrett (det kunne merkes på lukta!). Lilleskogen Turistheim ble bygget inntil den sideveien for mange år siden – etterat Dalheim ungdomsherberge hadde brent ned. Full fart rundt svingen ved Menighetshuset og deretter ned Gamle Kongevei med stopp på flata (der hvor det gamle klubbhuset til Larvik Turn i sin tid lå). Nesten ingen biler den gang, lite med strøing og av og til skikkelig isholke. Et spesielt minne: siden dette av og til foregikk i skumringen eller tidlig kveld, utstyrte vi rattkjelkene med “lyskaster” – en fiskebollboks med mange spikerhull i bånn og en tent lysstump inni, godt surret fast til kjelken. Gjett om vi var stolte! Det er mulig at vi ble sett, men så – det gjorde vi vel ikke. “Lyskasteren” tjente nok mest til å gi illusjon av motorsykkel eller bil.
Fyrstikkfløting. Ja, og i tillegg spikket vi oss noen små barkebåter. “Fløtinga” gikk nedover Gamle Kongevei (den var grusvei den gangen) og rimelig velegnet i vårløsinga. Som smeltevannet rant! I tillegg til spennende “tunneler” bygde vi også et sinnrikt system med demninger. Syns å huske at vannet noen ganger nesten stod tvers over veien! Ordentlige tømmerstokker var det flust av ved det som ble kalt “Skjæret” i Farris; det fristet til farlige og dumdristige ungdomsleker som å “hoppe på tømmerstokker”. Selvfølgelig gikk det galt – iallfall av og til. Men det er en annen historie.
Til Jan Einar: Takk for ypperlig utfylling. Det kan godt være vi også hadde en regel om at alle måtte ha passert før det var lov å dytte “sin” fyrstikk uti igjen. Det hadde jeg glemt, eller kanskje regelverket ble endra etter som tida gikk?
Til Janke: En nydelig konkurranse! Tålmodskrevende, langsom og uforutsigbar. Den skulle vært mønsterbeskytta for etterslekta!
Til Sverre: Velkommen tilbake på gamle tomter. Det var gutten sin med hukommelse for det kvinnelige! Imponerende også dette med rattkjelkenes frontlys. Det var åpenbart en del kreativt ute og gikk tross smalere ressurstilgang!
Bjørn
Hei Bjørn og andre fyrstikkfløtere på Nanset !
At det skulle ta meg 13 måneder å finne dette bildet av fløtningsforbrederlser en vårdag 1956, hadde jeg aldri trodd. Men innerst på det 10 meter lange kryploftet lå det, sammen med alle konfirmasjonstelegrammene jeg fikk til konfirmasjonen. (PS, disse kommer også til nytte i “Larvik i nær fortid”, skal dere se senere !)
Vel, så var det bildet med Nansets to vakreste rabagaster. På huk sitter undertegnede i full gang med å samle vannstrømmer til et skikkelig race i Welhavensvei, her på hjørnet mot Ibsensvei. Løpskontrolløren er en noe yngre god venn, Kjell Einar Karlsen, med hendene i lomma. Trolig passer han på fyrstikkene våre så de ikke brekker. Normalt var de av den brukte sorten, men om omstendighetene ville det slik hjemme, fikk vi rappet ett par med rød svovel, for lettere gjenkjennelse. (Husk at den gangen kostet barns lek med fyrstikker, Norske hjem årlig mange millioner fyrstikker !) Min far hadde med seg hjem fra hvalfangst noen esker med stormfyrstikker, men jeg mener å erindre at disse ikke var så velegnet til fløting, pga sitt “tunge hode”…. Men du verden hvilke brannsår vi fikk på fingertuppene, om vi forsøkte å slukke en av disse fyrstikkene, mens svovelet fortsatt brant !!
“Snappsjåttet” her er tatt av en fotograf/journalist i Larvik Morgenavis, som bodde i gaten på den tiden. (Undres om opplaget på L.M. øket etter offentliggjøringen av bildet, eller om dette var begynnelsen på slutten for avisen !!!)