I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Romberggata Skole, Larviks kommunale Skole

Det har egentlig ikke vært skrevet mye om Romberggata Skole i Larvik i nær fortid. Mange er det av byens barn som har tilbrakt sine første skoleår på denne skolen.
Historien bak denne, kan vel i korte trekk fortelles slik;
Larviks første skoleinspektør, Nils Peter Severin Farstad hadde blitt ansatt i 1877. Blant hans første stor oppgaver var å få bygget en ny og tidsmessig god skole. Hard arbeid fra hans side lå sikkert bak, da bystyret den 22. juni 1883 blesluttet å gå til innkjøp av skipper Rombergs eiendom og “et lite stykke” av fru Arentz tomt. Samtidig ble det bestemt å legge til et lite stykke av hagen som tilhørte Festiviteten.
Etter at man hadde bevilget de nødvendige pengene, kom byggingen i gang i 1884. Da byggearbeidene var sluttført i 1886, ble skolen tatt i bruk. Den offisielle åpningen var den 27. april 1886.
I følge Larviks Historie hadde skolen 18 klasserom, gymnastikksal, lærerværelser og til og med pedellbolig. Meningen var at den skulle gi plass til barn i byens vestre bydel, samt Langestrand. Byggekostnadene skal ha beløpet seg til rundt 103.000 kroner.
(På bildet fra postkortet fra før 1910, som er vedlagt under her, ser vi at skolen er benevnt som
Larviks komunale Skole,
skrevet med “en M” !)

Vist 863 ganger. Følges av 1 person.

Kommentarer

Det er mange minner fra den skolen, de mest positive kom nok fra den tiden hvor OVERLÆRER AASHEIM var sjefen på skolen syntes nå jeg.
En utrolig flott mann med forståelse for guttenes abligøyer samtidig som alvor å seriøsiteten sto i høysete. Hans skjeve smil å hans latter sitter forsatt i memoryn her så det var en fin tid på skolen.

Jeg etterlyste minner fra skoletida i en tråd for vertene i LINF, og det finnes noen glimt fra Romberggata skole spredt utover trådene i LINF. Theodor L, Christian Christiansen, Per Magnus Hansen Just og undertegnede gikk i samme klasse på Jegersborgskolen og på Rombærn. Vi hadde mellom andre Aasheim, Øvreberg, Holm, Waale og Ringvoll som lærere, og vi var på klassetur i 7. klasse til Dalen i Telemark. Det ligger også inne et klassebilde. Janke har også fortalt litt fra sin skoletid på Rombærn. Stoffet skulle kanskje vært samla, og det er opplagt at det fins mye mer å hente. Det må være mange tusen elever som har gått på Rombærn, vil jeg tru. Den offisielle historia er kanskje noe for Jan Einar, mellom annet skal steinblokkene som skolen er bygd av komme fra Bødkerfjellet. I samband med omtale av overlærer Mjanger, så håpa jeg på at et oldebarn av han kanskje hadde foto av lærerstaben. Vi får se hva som dukker opp i tida framover.

Gymnastikk,det et populærts skoletilbud!Og “Rombern” hadde vel datidens største og mest velutstyrte gymnastikksal.Det er sikkert mange som husker den spessielle lukten i det lokalet.Lukt av lær og gammel svette fra “Tjukkasene” i lagerstedet på eden av salen?Jeg var ingen atelet,men kunne klatre til taket i tauene uten å bruke beina,men toalettene der hadde vel blitt stengt av helsevesenet i dag.Skillet av kjønn,med guttegård på solsiden,og jentegård i skyggesiden var jo spesiell! Det var en usynlig linje mellom dem som man ikke skulle overskride.Untatt i siste skoleår,da hadde vi felles sangleker.Mener å huske at det foregikk i jentegården.Det er sikkert flere som kan komme med flere minner fra Romber’n.Jeg har nok flere som må bearbeides litt før offentliggjøring. T.

Siden vi nå har fått denne nye og glimrende tråden om gode, gamle Rombær’n, får man vel prøve å bidra med noe… Jeg har tidligere skrevet noe om nettopp mitt første møte med skolen i Larvik – jeg begynte i annen klasse siden jeg hadde gått første året på Majorstua i Oslo. En god ting kan ikke sies for ofte, påstås det, så jeg sakser litt fra tidligere skriblerier og tillater meg samtidig å låne tegningen som Dagfinn Werner Ellefsen laget til boka “Sånn var’e bare” som var bind nr. 5 i serien “Mitt kjære Larvik”. Så her kommer noen få mimrende ord:

Vår kjære Rombær’n med det gamle kommunale badet i forgrunnen.

Den første skoledagen på ”Rombær’n” husker jeg lite av, bare at frøken Valborg Oxholm – og hun var virkelig frøken – skulle være klasseforstanderen min. Hun var streng, men rettferdig, og en av de få lærerne som har klart å banke litt vett inn i skallen på meg. Jeg husker hennes mange historier, som da hun dukket i Larviksfjorden og hentet opp noe hun så blinket. Det viste seg å være en medaljong, og den hadde hun fortsatt rundt halsen. Frøken Oxholm var med oss på turer, blant annet til sølvgruvene på Kongsberg.
Det var forøvrig første gangen i mitt liv at jeg var i Kviteseid – det var i 1952 – og vi spiste middag på Brokefjell turisthotell. Lite ante jeg den gangen at Kviteseid senere i livet skulle bli nesten mitt annet hjem – disse linjene er skrevet med utsikt rett til der hotellet lå før det brant for noen år siden…

Lærerinne Valborg Oxholm tok oss guttane ofte med på turer – her er vi på vei til Ulfsbakk.

Men heller ikke frøken Oxholm slapp unna unge gutters rampestreker. På ”Rombær’n” var det utedoer nede i guttegården, og avlukket nederst, i enden mot Festiviteten, var lærerdo. På utedoen fikk vi aldri lov til å leke, men snek oss naturligvis til det. En dag så vi frøken Oxholm strene inn på doen, og en av guttene i sjuende klasse hadde brått fått en idé. Han grep en plankebit som lå i skolegården, løp stille inn i avlukket ved siden av frøken Oxholm og bøyde seg ned i hullet med plankebiten. Så klasket han til og traff tydeligvis godt, for vi hørte bare frøken Oxholms hyl. Sjuendeklassingen kom seg ut i skolegården og fikk blandet seg med resten av guttene før noen oppdaget hvem som hadde gjort det. Overlærer Mjanger kom ut i neste friminutt og holdt en sint formaningstale og ba synderen melde seg – med det ble aldri avslørt hvem det var og noen felles avstraffelse ble det heller ikke.

Mye rart skjedde på Rombær’n, og noen husker kanskje denne episoden…?

Utedoen var også en populær ”gymnastikksal” der guttene hoppet opp og grep tak i jernstanga som stivet opp taket. Den gikk akkurat over hullet i doene… En dag var det en liten tynn spjæling av en tredjeklassing, tror jeg det var, som skulle vise at han også kunne. Han måtte løftes opp for å få tak i stanga, og mens han hang der og løftet seg opp og ned etter armene, kom det en gutt fra hver av sidebåsene over kanten og kilte ham under armene. Dermed slapp han – og gikk rett i dass! Vaktmesteren måtte ta ham ut ”bakveien”, altså der de åpnet for å få ut dobøttene, og så var det å plassere ham hylende ute på gårdsplassen og spyle med slange. Vi andre fikk forbud mot å se på seansen nede i skolegården, men de på vindusrekka hadde klart å få et lite glimt av stakkaren som ble spylt før han ble skysset hjem…

Magnus S. Aasheim tok oss i 7.klasse med på en skikkelig rundtur, blant annet til Rjuklan og Vemork.

Magnus S. Aasheim – han husker vi med stor glede! En super lærer, og han var ekstra godt likt når han kunne fortelle noen spennende historier fra krigens dager. Så hadde vi lærer Holm – en annen veldig populær og hyggelig lærer.

Rombær’n ja – fantes det noen bedre skole i hele verden tro?

Nostalgi – lengsel etter noe (som egentlig IKKE) var! Rosenrøde skyer over Rombær’n? Kanskje ikke? Janke er jo utgammal, og husker andre lærekrefter enn vi ungdommene gjør, vi som kom til byen fra Langestrand tidlig i 60-åra, ja, 1960-åra, da – vi var ikke tidlig i 60-åra den gang, det er vi nå.
Vi, Sotingane, husker mobbing. Jævelungane fra Lia, og fra By’n mobba alle som bodde mer enn tre hundre meter fra Diriks bauta, den på torvet, vet dere. Det var jo deres skole, de hadde gått der fra første klasse av, så de ville ikke at vi skulle komme her og komme her, nei. At vi fra Langestrand ikke var kjent med drikkefontenene hvor en gutt kunne stenge for to av fire fontener, slik at de to siste fikk mye kraftigere stråle, var et morsomt moment i skolegården. Men det var kjedelig å gå våt.
Vi ble jo kjent med lærere og elever etter hvert, og selv om de fleste lærerne er henfarne nå skal jeg ikke nevne navn. Ingvar Ambjørnsen lagde noen morsomme nesten-riktige-lærer-navn i “Hvite niggere”, så vi får vel la navnene ligge der, kanskje? I hvert fall på han læreren som kastet en av mine klassekamerater gjennom dørspeilen. Det var han læreren med et hakeparti som fikk oss til å lage historier om at han hadde fortid som proffbokser, vet dere. Og på han gymlæreren som forlangte oppstilling og innrømmelse av å sluppet en knallfjert. Da innrømmelsen ikke kom gikk han langs rekka og snuste på alle bakendene – uten å finne synderen, heldigvis. (Nei, det var ikke meg!) Han læreren som så så ung ut at vaktmesteren jaget ham ut av korridoren utenfor gymsalen fordi han trodde han var en sjuendeklassing som skulle forsøke å titte på jentene som skiftet, skal vi heller ikke røpe navnet på. Aasheim hadde vi ikke nærkontakt med, vi som kom fra Langestrand på denne tida, så vidt jeg kan huske, ja, utenom Tor, da, som nå og da måtte ta en tur innom overlæreren, på sterk anmodning fra en eller annen lærer.
Skliene som vi laget vinterstid, som fikk ekstra islag fra vann som ble munnbragt fra tidligere nevnte drikkefontene var sikkert verdens beste, Janke, men drev vel ikke dere med i gamle dager, før jeg gikk på Rombær’n?
Vi som kom tidlig, fordi vi hadde lang skolevei, husker lukta av grønnsåpe. Vi husker også knottene på gelenderne i trappene, de som skulle hindre oss i å ake der. (Ja knottene hadde ikke noe å gjøre med å komme tidlig på skolen, det bare gled inn her, men det var i stille stunder før alle kom at det gikk an å prøve seg på gelenderet allikevel – jeg må si uten å lykkes med annet enn å få baken full av blåmerker.)

Annonse