I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Lilletorvets Snedker og Møbelforretning. - Brødr. Hansen

Hans Sigvart Hansen var født i Spydeberg prestegjeld den 15. januar 1850. Etter en oppvekst i små kår på ulike husmannsplasser måtte han tidlig ut i arbeid. Etter en tid som ”tienende dreng” på gården Vien, reiste han bare omkring 15 år gammel til den store og spennende Kristiania. Her begynte han i lære hos en møbelsnekker Kristiansen i Grubegata 18. Den gang var det slett ikke uvanlig at læreguttene bodde på verkstedet. Arbeidsoppgavene var mange og forskjellige og det blir bl.a. fortalt at han som lærergutt av og til ble bedt om å lesse opp ei tralle med møbler og dra rundt i byen. Om noen spurte, skulle han fortelle at ”møblene kom fra Kristiansen i Grubegata 18”!
I årene mellom 1865 og 69 var han læregutt og de neste 5 årene (1869-74) var han oppgradert som svenn. ”Larvik og Omegns Industri og Næringsliv” fra 1906 skriver at Sigvart, som han likte å bli kalt, hadde etablert ”Snedkerforretning paa Grünerløkken i Kristiania” allerede i 1875. Med den erfaringen han da hadde fått, var han vel utrustet til både å arbeide i verkstedet og i selve utsalget i hovedstaden. Her ble han værende til 1880, da tilfeldighetene ville det slik at han kom til å flytte til Larvik.
(Som et morsomt apropos kan fortelles at møbler også på en annen måte, skulle komme til å påvirke ham, … svært følelsesmessig! En dag kom en ung dame inn i forretningen i Kristiania. Maren Oline Helmondsen het hun. Hun hadde huspost i storbyen og ville gå til innkjøp av en kommode, men klarte ikke alene å få fraktet den hjem. Sigvart var velvilligheten selv og tilbød seg å ordne leveransen. Dermed ble de unge bedre kjente og … det hele endte med giftemål i oktober 1875! Dette er selvfølgelig bare spekulasjoner, men kanskje visste de om hverandre fra tidligere. Hun kom nemlig fra Hobøl og han fra nabokommunen Spydeberg. Livet sammen skulle også komme til å gi dem mange barn; Barna deres var Carl Martin født 1878 og Jenny 1880, begge født i Christiania, så kom Hilda født i Larvik i 1883, dernest Oscar i 1885, Hans i 1888, Sigurd i 1889, Marie i 1891 og Simon i 1895. Sigvart og Maren Oline ble begge medlemmer av Den katolsk apostoliske menighet i Larvik. Hans Sigvart skal ha blitt ordinert til prest i menigheten. Det er nok ganske sikkert at de var medlemmer i dette kirkesamfunnet allerede mens de bodde inne i hovedstaden.)
Det fortelles videre at Sigvart Hansen, da han kom til Larvik, begynte som mestersvenn hos ”Møbelsnedkermæster og Kjøbmand” Anders Taraldsen (f.1839). Det er ikke utenkelig at det var oppsvingen i Larvik på grunn av jernbaneutbyggingen, som var tungen på vektskålen, da flytteavgjørelsen skulle tas. Larvik var et meget sentralt senter på den tiden. Møbelsnekker A. Taraldsen hadde på den tiden sitt verksted på Torstrand. Herfra kunne han i følge annonser i avisene, levere direkte fra lager egenproduserte artikler som speiler, diverse møbler, rullegardiner og sjalusier. Videre forteller annonser fra 1881 at ”Arbeide og Stopning af Fjedermadratser udføres omsorgsfuldt og billigt”.

Taraldsen hadde kort tid tidligere, reist til Oslo for å overtale Hansen til å begynne hos ham. Ansatt som mestersvenn, hadde Sigvart Hansen inngått en avtale om akkordlønn, med fast pris på alle de utførte ferdige produktene han laget. Da Taraldsen flyttet opp til det som den gang ble kalt Nybyen (Trolig var dette i gårdsnummer 123s i ”Nansætgaden”, slik folketellingen i 1885 viser. Her hadde han sitt bosted i husets andre etasje, mens verkstedet var i første. Videre forteller tellingen at han hadde ansatt Hans Tiller som kurvmaker, Jacob Andersen som handelsbetjent, samt 2 tjenere; Laavise Mari Christiansen og Martine Marie Jensen.), valgte Hansen å starte på egen hånd i Taraldsens gamle verksted. Det skal ha oppstått en tvist mellom Taraldsen og Hansen, da den gamle møbelsnekkeren mente Hansen tjente for godt og dermed ville sjefen kutte ned på akkordprisene.”Larvik og Omegns Industri og Næringsliv” av 1906 forteller at Sigvart Hansen begynte for seg selv allerede i 1881. Taraldsen og Hansen kom naturlig nok i flere år til å konkurrere om Larvik og omlands møbelmarked. Historiene minnes at svært ofte var Hansen rimeligst på kommoder og solgte bra på grunn av dette.
Men etter kort tid på Torstrand flyttet Hansen til Torvet. Der bodde han med familien i ”gården til Faugstad”, nede mot Brannstasjonen. (I folketellingen for 1885 skal Sigvart ha bodd i Sverresgade i gårdsnummer 175m. Sammen med konen Maren Oline og deres 4 barn, var de bosatt i leilighet i 1. etasje.) En tid skal han ha leid et uthus av gamle Büch-Holm i byen. Det var vissnok her han startet sin første møbelforretning i Larvik. Men bygningen brant ned. Også han fant ledige lokaler i Nansetgaten. Sitt møbelsnekkerverksted hadde han i bakgården, muligens der hvor Møbelhandler O. Borgen senere fikk seg sine lokaler i 1902. Dette ”industrikomplekset” skulle med årene komme til å få adressen Nansetgaten 14. (I dag er det lettest å tenke seg dette, nærmest som tvers over gaten for der Metodistkirken nå ligger i Haraldsgate. For de som ennå husker den gamle bygningsmassen i Nansetgaten, var det omtrent der Th. Fjellangers bokhandel og Rusle-Radio A/S var på 1960-tallet, tvers over gaten for Rutebilstasjonen.) Dette verkstedet som lå i andre etasje, ble utsatt for en ilter brann i 1895 (trolig den 26. januar) og Sigvart Hansen skal med nød og neppe ha blitt reddet over i gården til Gjerstad (”Garverigården”). Familien bodde den gang i 1. etasje.
En tid etter brannen, i 1895 (rettet etter info fra Inger-Helene Hansen), kjøpte Sigvart Hansen hjørnegården Kongegate 26. Dette gjorde han sammen med sin gode venn, garver og skotøyforhandler Carl Ferdinand Johansen. (Han kom til å etablere ”Lilletorvets Skotøjforretning” i samme gård). Gården lå med fasade dels mot Kongegaten, dels mot Lilletorvet. Denne murgården hadde grosserer Marcus Kjeldsen satt opp etter at hans gamle bygning, som hadde ligget på den samme tomten, brant ned under den store bybrannen i 1884. (Kjeldsen skal i 1898 ha kjøpt Kongensgate15. Dessverre ble også denne flammens rov under den neste store bybrannen i byen vår, i 1902. På ny oppførte Kjeldsen en murgård, også på den branntomten). Sigvart Hansen skal ha flyttet til Lilletorvet i april 1897 og verkstedet sto klart i april-mai. Denne hjørnegården skal foruten selv hovedbygningen, ha bestått av 2 mindre hus mot Kongegaten og en bygning inne i gårdsrommet. Her hadde han verkstedet, butikk og ”Bekvemmelighed”, samt flere rom til utleie. Under folketellingen i 1900, er det registrert 4 leiligheter tilknyttet denne adressen. Til sammen bodde det 29 personer her! Det skal også ha vært en stall tilknyttet tomten, et fjøs, for de hadde vissnok ei ku og noen høner. Historiene forteller at kua beitet i Bøkeskogen! Hansens forretning skulle komme til å få navnet ”Lilletorvets Snedker og Møbelforretning”.

Som navnet forteller, lå selve forretningen mot Lilletorvet. Dette var jo lenge før det var noe som het lukningsvedtekter, så her var det åpent fra kl 0800 til 2100. Nå var det ikke slik at trafikken var så stor at det var ekspeditører i forretningen hele tiden, derfor hadde man tillaget en varselordning derfra inn til verkstedet. En ståltråd var festet til inngangsdøren og fra denne gikk tråden på finurlig vis inn på det bakenforliggende verkstedet, hvor det hele endte i en velklingende bjelle.
De første årene ble hele virksomheten, som overalt ellers i byen, opplyst fra det svake lyset av parafinlamper. Hele to stykker var det i forretningslokalet og to i verkstedet. Da elektrisiteten kom, var det slik at alle arbeiderne måtte koste sitt eget lys, noe som skal ha kommet på en kapitalinvestering på kr. 5 for hver av dem. Inne på verkstedet var det 5 arbeidsbenker, en til sjefen selv, Sigvart, pluss 4 andre. Avstanden mellom benkene skal bare ha vært en meter, så her arbeidet man tett på hverandre.

Det er ikke helt lett å fortelle om alle produktene som ble laget hos Hansen, men blant varer som ble produsert her i det nye snekkeriet var; buffeer, pidestaller, kommoder, ”senger” med uttrekk fra side eller ende (Slike ble ofte benyttet siden hus og leiligheter i byen stort sett var små, dermed var dette et meget plassbesparende møbel), ”sofabenk”, ”servant” med lokk og dertil av og til utstyrt kanskje både med rygg og marmorplate, taburetter, skamler, kleskoffert med ”rundt” lokk (kiste), spisebord og pinnestoler, polerte kommoder, amerikansk sovesofa, hvor Hansen kunne levere både ”doble og enkle” varianter. Disse sovesofaene var til å åpne og var stoppet innvendig. Så var det engelske salonger, speilkommoder, hyller, blomsterbord, pyntebord med 3 bein og gardinspyd. Produktrekken var på det nærmeste uendelig.
Som naturlig følge av gammel lærdom, benyttet man de første årene ”alen” som måleenhet. Alen, fot og tommer. En alen var 24 tommer. Først rundt 1906 – 1907 gikk de over til å benytte det ”moderne” meteriske målesystemet.
Sønnene Hans (f. 1888) og Sigurd (f.1889) begynte i lære hos faren henholdsvis i 1902 og 1903. De fikk den gangen 50 øre i ”lommepenger” i uka. Arbeidstiden i verkstedet var fra kl 0700 om morgenen og normalt til kl 1900 om kvelden. Lørdag var en ”kort” arbeidsdag. Da sluttet de klokka 1800! Innlagt i løpet av arbeidsdagen, var 2 timers matpause. Men de unge guttene var arbeidsvillige karer og ofte holdt de på til kl 2100. Men ”et innebygget konkurranseinstinkt” guttene i mellom, gjorde at de ofte smelte til med arbeidstid til over midnatt.
To andre sønner, Carl Martin (f. 1879) og Wilhelm (f.1895) hadde begge begynt 15 år gamle, den høsten de var ferdige med skolen. Sigurd, blir det fortalt, ville helst bli salmaker og benyttet så mye tid som mulig hos salmaker Stavnum. (Dette kan være Hans Olsen-Stavnum, som holdt til i Kongegaten 22. Her kan dere lese litt mer om ham; en lenke til denne siden) Wilhelm likte godt å male og fikk opplæring dels av sin far og dels av en herr Hallberg på verkstedet. Han ble senere en kjent maler i byen og drev lenge sitt malerverksted fra lokaler i Nansetgaten 54 under navnet ”Nanset Fargehandel”. Sønnen Oscar (f. 1885) var heller ikke snauere når det gjaldt arbeidsinnsats. Han inngikk en gang et veddemål med sine arbeidskolleger om at han ville klare å lage seks kommoder på en uke. Veddemålet var en halv akkordlønn, noe som den gang tilsvarte hele 95 øre. En normal ukeproduksjon for dem var tre kommoder, fire ble regnet som meget bra. Siden dette her blir nevnt, er vel utfalle ganske klart; Oscar klarte de seks kommodene med bravur!
På den tiden, rundt 1900, var det svært vanlig å selge møbler på markedsplasser (vissnok også på Torvet i Larvik). Om minnene er rett, ble slikt marked arrangert i Kongsberg i februar, i Drammen litt senere samme måned, mens Skiens marked var målet i overgangen februar mars. Hansen hadde opparbeidet en stor kundekrets og et godt renommé i Skien, med sine kvalitetsvarer og hyggelige priser. Det fortelles at i 1904 var sønnen Sigurd med å dra møbler på slede nesten til Porsgrunn! De hadde også et varelager i en jernbanevogn. Det ble leid torvplass og det ble satt opp telt. Blant de store slagerne på den tiden, var kommoder. Den gang med en utsalgspris på 15 og 17 kroner.
I 1905, da alt var klart for et nytt marked i Skien, dukket plutselig møbelhandler Jacobsen fra Skien opp hos Hansen. Han ville kjøpe hele varebeholdningen. Denne ble etter at avtalen var i havn, fraktet opp til Skien, hvor Jacobsen stilte seg opp på torget. Men få ville handle med Skiensmannen. Alle spurte etter ”mannen med skjegget fra Larvik”. Dermed ble Hansen i all hast hentet inn, hvor han tok over salget og solgte hele varebeholdningen for Jacobsen.
Byggingen av Hydros enorme anlegg på Rjukan, skulle også komme til å bære frukter for møbelhandleren i Larvik. Hansens fikk flere store leveranser opp dit og varer ble sendt både til Notodden og Rjukan. Mest gikk det naturlig nok av senger, kommoder og bord til arbeiderboligene. Under arbeidet med produksjonen hit, fikk Sigurd kuttet av seg fingre på en skummel høvelmaskin inne på møbelverkstedet. Trolig skjedde dette i 1911.
Da far, Sigvart Hansen sluttet i 1913, overtok sønnene Carl Martin (f.1878) og Oscar Helmond (f.1885) virksomheten. Faren var da bare rundt 63 år, men slet noe med helsen. Litt privat arbeid ønsket han fortsatt å ta på seg som pensjonist, og han satte opp et lite verksted i Greveveien, hvor han hadde bygget seg et hus. Dessverre døde han allerede i 1916. Sigurd og Hans begynte også på Nanset rundt 1916, trolig var dette i Vinjesvei 11, men etter en stund flyttet de tilbake til Lilletorvet og begynte å arbeide hos Carl og Oscar. ”Snekkerbua” i Vinjesvei ble deretter benyttet mest til småjobber helt fram til 1978. Samtidig med at Carl og Oscar overtok firmaet, forandret de navnet til ”Brødrene Hansen – Lilletorvets Møbelforretning”.
Brødrene Carl og Oscar kom til å drive forretningen sammen helt til 1947, da kjøpte Carls svigersønn, Erling Fuhre Pettersen seg inn. Dvs. han overtok Oscars eierdel. Noe senere kjøpte han også Carls eierinteresser. Det var også på den tiden firmaet utviklet seg til å bli nærmest en ren møbel- og boutstyrsforretning. Kun en møbelsnekker ble beholdt. Han produserte nå i hovedsak rammemadrasser, budalbord og mindre enkle møbler etter oppdrag, pluss at han sto for en del reparasjoner etc som kunne dukke opp.
Etter 65 år på Lilletorvet, synes nær sagt alle videre utviklingsmuligheter i den gamle hjørnebygningen å være utnyttet. Etter omfattende renovering, flyttet firmaet inn i nye større lokaler tvers over gaten. Den nye adressen ble Kongegaten 29. Bygningen hadde i 1961 blitt kjøpt fra byens gamle borgermester og forretningsmann, Karl B. Løve.

Med årene kom 4. generasjon inn i virksomheten, Per Fuhre Pettersen. Han var utdannet både merkantilt og som interiørkonsulent. Snart ble han disponent og det gamle firmaet ble omdannet til et aksjeselskap med navnet Møbel Hansen A/S.

Kilder;
Per Fuhre Pettersen
Per Einar Einarsen
Larvik og Omegns Industri og Næringsliv 1906
Fra Norges Næringsveier i Tekst og Bilder, Vestfold, 1921
Det Norske Næringsliv, Vestfold Fylkesleksikon, 1949
Østlands-Posten
Div. Folketellinger

Vist 903 ganger. Følges av 1 person.

Kommentarer

Imponerende! Jan Einar! Her har du lagt ned mye tid og arbeidsinnsats for å kunne legge fram en så interessant historie om et gammelt Larviksfirma.
Jeg må medgi at jeg er en smule nysgjerrig og det er mye i historien over som har fanget min interesse. Kongensgate 26 har jeg viet litt oppmerskomhet. I pantebok nr. 20 for Larvik sidene 30/31 og 32 er salget av Kongensgate 26 omtalt. Jeg har skrevet av slutten på innførselen i boka (vedrørende salget). Det er sogneprest Albert Henrik Krohn Balchen (sogneprest i Larvik 1883-1897) og bakermester Jens Pettersen som den 12. september 1895 har skrevet følgende “forklaring”: "Gaard nr. 26 Kongensgade i Larvik er ved Auktion i Kjøbmand Kjeldsens Bo den 13. December 1886 kjøbt af Enkefru Iverine Andersen og af henne den 14. september 1887 – ottisyv skjænket som Gave til “Foreningen til Evangeliets Forkyndelse for skandinaviske Sømænd i fremmede Havne.” paa hvis Hovedbestyrelsens Vegne og med dens Samtykke solgt til DHrr Snedkermester Hans Sigvart Hansen og skomagermester Karl Ferdinand Johannessen, til hvem Auktionsskjøte saaledes bedes udfærdiget."
Den ovenfornevnte misjonsforening ble stiftet i Bergen 31/8-1864. Navnet er sene endret til “Den norske sjømannsmisjon”
Iverine Andersen levde ved folketellingen 1900, bodde i Prinsegata og levde av renter.

En herlig historie, Jan Einar.

Du laget jo en tilsvarende historie for Leinæs bakeri i fjor. Hvor heldige vi er, vi som har deg på laget.

Kunne vi bare fått tilsvarende historie på alle (ok, de fleste) “bedrifter” i Larvik, men da tror jeg til og med du må ha noen å spille ballen til!

Faktum er vel at det er mange som sitter på mye stoff om folk, lag og bedrifter som burde vært publisert? Kanskje en litt “tynn” historie kan bli mer fullstendig ved å legge den ut her på Linf. Det er jo utrolig hva som finnes av kunnskaper om det meste her i denne sonen.

I dag fikk jeg en hyggelig mail fra Per Fuhre Pettersen hvor han forteller litt mer om “den nye tid” for Møbel Hansen. Han drar også veksler på gamle minner, som vi nok har vært inne på i de overstående innleggene, men jeg velger ikke å redigere Pers mail for dette. *EN STOR TAKK TIL PER, for at han ville dele sine opplevelser i en av byens historiske forretninger.

Før oldefar flyttet til ”Nybyen” nederst i Nansetgata, men på grunn av bybrannen var verkstedet de første årene stadig på flytte fot (ulike lokaler i byen). Først i 1897 kjøpet han sammen med C. F. Johansen (seinere Bergstad skoforretning) Kongegata 26. Han flyttet da hit med sin familie (nåværende Olsen Waag konfeksjon (2.etg)) Her fikk snekkerverkstedet lokaler i bakgården og Lilletorvets Snekker & Møbelforretning sine første lokaler mot Lilletorvet (nå Arnes Fargehandel). Oldefar Hans Sigvart var en dyktig håndverker og drev en god butikk. Han fikk i alt ti barn og fikk sikkert god hjelp av barna (for alle fikk sine små oppdrag etter hvert). Av barna vokste åtte opp, mens som i de fleste familier den gang, så døde to av barna ganske unge. Alle guttene ble etter hvert dyktige håndverkere mens datteren ble gift med Sørum (grunnlegger av Sørums Trevarefabrikk). Firmaet produserte kommoder og senger i vinter halvåret og reise så til Skien med toget (Skiens Markedet) og solgt sine produkter der. Hansen kommoder og senger var populær vare så salget gikk meget bra. Det var gode tider rundt 1900. I 1913 bygde oldefar hus på Nanset og innredet et lite verksted hvor han planla og arbeide som pensjonist, men allerede i 1916 døde han 66 år gammel.
Samme året som Hans Sigvart døde overtok min bestefar Carl Martin og hans bror Oscar Hellemon butikken på Lilletorvet og firma fikk navnet Brødr. Hansen – Lilletorvets Møbelforretning. De drev forretning og verksted sammen (Sigurd og Hans var snekkere på verkstedet) (sønnen Wilhelm ble malermester). De drev forretningen under hele mellomkrigen fram til 1947. Da min far Erling, som ble gift med Dagny Camilla, datter av Carl Martin, kjøpte Oscar sin halvdel og seinere da bestefar døde i 1963, kjøpte han ut Dagnys søstre. Butikken var fortsatt i Kongegata 26 og på snekkerverkstedet jobbet Sigurd Hansen sammen med Aage Walle som snekkere. Det ble fortsatt produsert noen typer møbler og det ble utført polering og reparasjon av møbler. Firmaet hadde også egen salmaker, Svend Ohrem, og seinere Nilsen, som stoppet og trakk om møbler. Det ble også laget rammemadrasser og stoppmadrasser, snekkerverkstedet laget rammene, og Budal kjøkkenbord og andre enklere møbler mest i furu natur eller lys lakkert.
Årene etter krigen;
I 1961 kjøpte min far Kongegata 29 og det ble satt i gang utbygning og utvidelser fordi butikken hadde vokst og det var gode tider opp gjennom femtiåra og vi trengte mer plass og det var den første tida så enkelt å gå over Kongegata hver gang vi skulle hente noe eller vise fram vårt store utvalg som til tider var lagret rundt om på diverse steder og bakgårder i sentrum. (Solberg, Hobæk, Kjærmann og Stallen var noen av navnene jeg husker i farta) så når vi første gangen kunne ta i bruk de mange små lagrene i Løwe-gården ble det nye tider hos Brødrene Hansen eller Møbel Hansen som vi på folkemunne ble kalt, så når tida var inne og vi ble a/s ble navnet Møbel Hansen as.
Vår far, Erling, var aktivt med i Vestfold Møbelhandlerforening og firmaet medlem i Møbelhandlernes Landsforbund – ML. Der ble han kjent med at det i Tyskland var en fagskole i Köln spesielt for vår bransje. Her fikk Per plass i 1962 og gjennomførte sin utdannelse som den første norske eleven. I årene som kom, ble den første kjeden i vår bransje, ”Sparemøbler”, startet som en noe famlende innkjøpskjede med egen markedsføringsavis og diverse annet samarbeid. Dette samarbeidet var grunnlaget for det som i år kan feire sitt 35 års jubileum, nemlig Bohus Kjeden, hvor Møbel Hansen har vært med fra den spede begynnelse i 1986. I denne perioden har firmaet utvidet sine lokaler flere ganger og eierne har satt i gang flere større prosjekter (som Sentrum Parkering as, nå Bøkstredet as og kjøp av Øvre Bøkeligate 11) som i dag er lager for møbelbutikken, samt bygging av boliger i Oscarsgate 4 i slutten av 80-tallet. Erlings sønn Svend, begynte i firmaet etter endte skolegang og fikk ansvar for småvareavdelingen, som etter hvert ble en viktig del av virksomheten i firmaet. Da Erling døde i 1982 etter å ha vært pensjonist i en kort periode tok Svend og Per over firmaet og kjøpet ut sin bror Dag.
Firmaet hadde fin framgang som medlem av Samarbeidene Møbelhandlere (Bohus Kjeden) fra 1986. Ny markedsføring med landsdekkende aviser flere ganger i året og felles innkjøp og ”markedsmakt” har gitt omsetningsvekst og markedsandeler lokalt og nasjonalt. Dette fikk Svend til å tenke nytt og sammen med Garaas Møbler og Bohus as, startet han i mai 1994 Bohus Drammen as og ble der daglig leder og flyttet med sin familie til Drammen. Maria datter av Per hadde noen år tidligere giftet seg og flyttet til Åmot i Modum og var ansatt hos kollega Svennings Møbler i Drammen og da Bohus Drammen as startet opp ble hun sagt opp på dagen (datter av en konkurrent) og fikk da jobb i Bohus Drammen hvor hun i dag er leder av Småvarer avdelingen der.
Butikken i Larvik ble etter etableringen i Drammen en del av et utvidet samarbeid på lager og innkjøp mellom Kongsberg, Drammen, Tønsberg, Notodden og Larvik. Dette la etter nye feilinger og prøvinger, grunnlaget for det som i dag er det største samarbeid innen innkjøp og drift av møbelforretninger i Bohus Kjeden, dagens Bohus Østlandet as og Vibo as, som drifter og eier flere butikker på Østlandet.
Etter at Per i Larvik valgt å gå over pensjonistenes rekker, ble Stein Artur Granerød ansatt som dagligleder i 2009 og Dag Kaalsaas (Bohus Andr. Andressen as) tok over som styreformann hvor eierne Maria Fuhre Krogstad, Svend Fuhre Pettersen og Per Fuhre Pettersen utgjør resten av styret, ble det besluttet å se seg om etter nye lokaler utenfor sentrum. Beslutningen satt langt inne og etter grundig vurdering av alternative lokaliteter falt valget på eiendommen (til Laura Eiendom as) hvor Brødrene Dahl hadde hatt sine lokaler ved Elveveien, rett etter nedkjøringen fra Hovland (Nordbyen). Leiekontrakt ble undertegnet og etter en omfattende ombygging av lokalene, kunne man åpne dørene den 15. mars 2012. Samtidig endret firmaet navnet til BOHUS LARVIK AS.

BOHUS nytt anlegg fra 15. mars 2012. FOTO Jan Einar Bredal
Dette blir en ny tid for Møbel Hansen as, ett grunnlag for neste generasjon lik generasjonene før oss har gjort før oss. Så får vi håpe og tro at våre beslutninger legger grunnlaget for nye framgangrike år for Møbel Hansen.

Jeg slår fast at LINF er blitt ei viktig kilde for de som vil få oversikt over utviklinga av industrien og forretningene i Larvik. Ikke bare har vi historiske kilder, ikke minst takka være Jan Einar, men nå har vi innspill også fra nåværende ledere og eiere av bedriftene.

Jeg føyer til at jeg gikk i samme realskoleklasse som Per Fuhre. Han var da en av de flinkeste i klassen, men gymnaset skulle han ikke gå. Jeg vet ikke om han tok det seinere, men det er tydelig at han allerede omkring slutten av 50-tallet peilte seg inn på å drive møbelbutikken videre som familiebedrift. Per Fuhre var også i årrekker en drivende kraft i speiderarbeidet i Larvik.

De fleste annonsene fra tiden før 1940, er sjelden veldig spennende i sin utforming.
Denne annonse fra Lilletorvets Møbelforretning, skiller seg positivt ut i så måte.
Annonsen er hentet fra Nybrott 12.januar 1938.

Annonse