Vi som bodde i byen brukte ofte Kongegata som vår akegate, og dessuten var jeg mye borte i Kristian Fredriksvei siden kamerat Per Blichfeldt bodde der. Da kunne vi kjøre helt fra toppen av Utsiktsveien, og var vi heldige klarte vi å skli vårs rundt svingen slik at vi kom inn i Kr. Fredriksvei. Det kunne bli bra fart av slikt, og noen ganger passerte vi “Føyka” i god stil og fortsatte nesten ned til Karistranda.
I Bøkelia kan jeg ikke huske at vi hadde så veldig mye aking, til det ble bakkene kanskje for korte?
Moro vinterstid var det uansett. Siste gang jeg kjørte rattkjelke var under OL i 1994… Da hadde kamerat Jan Richard Eskedal invitert til festlig samvær hjemme på gården Eskedal, og her hadde han også satt opp fakler langs hovedveien med et advarende skilt til eventuelle bilister (som vi ikke så en eneste en av!) med teksten: Kjør forsiktig! Voksne leker! Gjett om mor og jeg hadde noen morsomme timer på rattkjelke i godt selskap!

Hei Janke,
Hørtes gøy ut med aking i Eskedal! Liabakkene var vel kanskje i korteste laget, men også muligens for bratte! Jeg mener at mor, som vokste opp i Kongens gate, fortalte om ulykker med aking ned mot Kongegata, om kollisjon med bil eller kanskje hest? I hvert fall må hennes minner gå tilbake til tida like etter 1. verdenskrig. Da var antallet biler betydelig mindre enn på 50-tallet, vil jeg tro.

Bjørn

Vår langtur gikk med start i Heibergsgate, rett ovenfor Håkonsgate, ned hele bakken i enden fortsatte vi ned Christian Fredriksvei. Men denne bakken var egentlig forbudt område i våre yngste dager fordi her var det “mye” trafikk. Men kjørte vi der? Ja.
Som regel var spørsmålet fra våre foreldre: “Dere akte ikke i Christian F. vei” og svaret var alltid : Nei. Men min bestemor var mer slu så hun spurte: " Gikk det fort i Christian F. vei?"
Og svaret kom: Ja, veldig!!!!!!

hei boyser! Dere hadde nok lengre bakker en oss som bodde i lia, Men vi hadde nok de brattaste! Fra øvrelia ned Trescows.gt, krysset den sørlanske hovedvei, forbi TOMTA, krysset kongegata’ gjennom går’n te villan og ut på storgata via portalen under farrisfabrikken! Det gnistra fælt i portalen for der var det bart. Farta var enorm! Vi hadde bilvakt ved riksvei 40, men han var liten og kunne ha gått hjem, men det var heldigvis liten trafikk den gang.( tror Ø. smidth av Kongegatagjengen påkjørt en gang). Men med ski var det værre. mine var vinnskjeive, jeg kunne svinge perfekt til venstre, rett fram gikk det ok, men til høyre var umulig! Så jeg måtte gå på ski etter skia og ikke terrenget. Husker også at når det ikke var snø i byen gikk det skibuss fra torvet til vindfjell. Husker at jeg frøys mye om vintern, Mor hadde nok kledd meg etter det skotske klimaet. TEDDY.

Kjelke i Lia var nok en slags risikosport. Gamle fru Varild som bodde i Nedre Bøkeligt fortalte om drukningsulykker i Mellomdammen for de som tok snarveien.
Det var imidlertid før vår tid!

Dette var artig Bjørn ! Bare for noen få dager siden mimret jeg sammen med venner om barndommens utskeielser. Da ble akkurat denne utrolige opplevelsen tatt opp og selvfølgelig dratt i tvil av tilhørerne. Hvordan var det mulig å ake fra ”BITTENBAKKEN” og helt ut på brygga ?
(”Bittenbakken” het faktisk den lille bakken der Amtmann Micheletsvei ender mot Gamle Kongevei.. Bakken hadde fått sitt navn etter ei jente som bodde er ”før” min aketid, fra 1956-57 og noen år framover. Men det koselige navnet benyttes av kjent folk den dag i dag.)
Den gang som nå, opplevde vi dager som var vederstyggelig isete. Og det var akkurat disse dagene akeføret, sette med barneblikk, var til vår store fordel. Det tok tid før det ble strødd, om det i det hele tatt ble det. Biler var en så sjelden forekomst vinterstid i de dager, at noen nevneverdig aktsomhet, erindrer jeg ikke at vi viste. Men mors formanende pekefinger dukker opp på netthinnen ennå.
Husker, med litt misunnelse nederst i bukveggen, at de fleste hadde rattkjelker med kraftig ratt, som satt i håndflata, og plass til 2 personer. Av en eller annen grunn fikk jeg en 4-seter. Mye tyngre enn de andre, selvfølgelig, men ved visse fordeler enkelte ganger, bl.a. de ”doble” bremsene. Den var stødig og kom opp i god fart ved de rette føreforholdene. Kanskje var dette grunnen til at det ble noen av de sjeldne nonstop turene helt ut til brygga. Hjemturene ble ofte tunge og som dere, Bjørn, nøyde vi oss det en, kanskje to turer på en ettermiddag/kveld, nordavinden kunne dertil være lei opp Nansetgata. På hjemveien skulle kanskje det glanes i og ønskes fra forretningsvinduer og muligheten var jo der for at det skulle utføres test i en og annen liten kneik en gang til.
Som begge har nevnt var ikke bilene vårt største problem. Nei, verre var de andre ”kjørerne”. Ofte var det unger i store mengder og i alle aldere samlet til akefest utover ettermiddagen og i halvmørket. Det kunne gå riktig tøft for seg, med kollisjoner og påkjørsler. Det var ikke få såre leggbein etter brutale møter med kjelker i stor fart.
En gang kunne det gått riktig galt. Med god gli og i stor fart ned ”Bittenbakken”, falt en av guttene av en kjelke rett foran meg. Med kurs rett på hodets hans, maket jeg å løfte kjelken over på en mei. Såpass hevet over gatas isflate, strøk meien over ansiktet på gutten og etterlot heldigvis kun en svak stripe av rust på kinnet og pannen !! Straks var han oppe igjen og i full firsprang forsøkte jyplingen å ta igjen kjelken han hadde falt av !
Av artige eksperimenter ellers, var forsøkene på å kjøre i tog. Kjelkene ble bundet sammen på toppen av bakken, fylt med folk og så satte forsøkene i gang for å finne på måter å få toget i gang på. Det skjøvet, det ble sprunget ved siden, ja begge sider og vi forsøkte å la tyngdekraften råde. Alltid førte det til morsomme episoder med kall og fall og kjelker i ”alle” retninger, og mye latter.
Ett annet ”stønt” som alltid forårsaket latter, var å sitte bakovervendt på kjelken. Vi måtte selvfølgelig styre uten å se framover. Om man lukker øynene og tenker på hvilke komiske episoder som da vil oppstå, kan leseren kanskje sette seg inn i enkelte av våre sprudlende gleder i ”Bittenbakken”!
En høst, rett før min far igjen dro på feltet, hadde han laget en brøyteplau (snøplog) til meg. Gatas absolutt største, med solid jernbeslag foran, ga den ett spor på nærmere metær`n. Uten altfor store ”ombygginger” passet den utmerket foran på rattkjelken. Når ett lett snøfall innbød til ”brøyting” dukket jeg opp med min brøytekjelke. Forsynt med noen kilo med kjetting for å presse plauen ned i underlaget, hendte det faktisk at det ble ”vei i vellinga” !! – Men når sant skal sies, jeg fikk aldri noen fast jobb med dette….
Men været var ikke alltid med oss, kuldegradene var der, men ingen is. Det var da oppfinnsomheten igjen kom fram i lyset. Bøtter med vann ble hentet fra ”de tusen hjem”. Fordelt utover ”Bittenbakken” fikk vi snart nye akemuligheter. – Verre var det for beboerne på aldershjemmet Furuheim, da de dagen etter skulle ned den samme bakken. Tror ikke jeg husker feil, men den dagen opplevde vi strøing for første gang der!

Hei Jan Einar,
Dette var fin videreføring. Mye av det du skriver så levende om, kalte fram nye minner hos meg. Imponerende med den plauen din. Rattkjelken var jo liksom en slags biletterligning, og når en da attpåtil kunne få en “ordentlig” plau foran, blei illusjonen fullkommen! Så det var “Bittenbakken” det het øverst. Morsomt, ettersom det jo var ei jente, som også av og til lekte nede i Welhavens vei, som het Bitten, og hun kom ovenfra et sted, så du skal se det var selve bakkenavnets opphavskvinne? Mørk og livat og trolig kapabel til å få mer enn en bakke oppkalt etter seg var i hvert fall den Bitten jeg husker.

Bjørn

Foregående innlegg rommer mange fine historier og artige minner om rattkjelkerallyer og rattkjelker i forskjellige varianter. Vår (en guttegjeng som bodde på Nanset nær Larvik Turn stadion) trasé kan overhodet ikke måle seg i lengde og dristighet med den Bjørn har beskrevet! Hovedbakken vår var, som tidligere nevnt, Gamle Kongevei. Til gjengjeld ble det atskillige turer på oss i løpet av en ettermiddag. Biler så vi knapt.
Husker at Politiet i Larvik noen år seinere “legitimerte” denne formen for dristig barneutfoldelse med å sperre av endel egnede bakker med skiltet “AKEBAKKE” på trebukker. Disse bakkene skulle ikke strøs. Måtte det av andre gode grunner noe sand til for å holde andre trafikantgrupper på beina, ble bare halvparten av gata strødd! Enkle, praktiske tilrettelegginger, positive nærmiljøtiltak som gav rom for mye fysisk aktivitet for barn og unge – lenge før det gikk inflasjon i politikernes honnørord om forebyggende ungdomstiltak.
Mitt tilleggsbidrag er følgende: en variant av kjelkeaking var aking med pulk! Av en eller annen grunn hadde min far fått tak i to små pulker som var lagd av kryssfiner og malt. Pulkene brukte vi i Bøkeskogen; utforløypa gikk fra toppen av “skogskammen”/stien på toppen og ned den utrolig bratte lia til Myra. Fikk svært stor fart på godt føre – utfordringen var å kunne styre unna trærne i nedfarten ned lia og samtidig holde seg oppe i kjelken underveis! Ofte to unger oppe i hver kjelke. Som regel endte det med velt nede ved Myra. Snø inn overalt men mye latter.Slik skulle det være. Og dengang var det mye snø – hver vinter! Bra føre – også for kjelker!

Det var vel også en “offisiell”/lovlig akebakke i Sveins gate.

Den startet oppe ved Dr. Holms vei, gikk ned Diriks vei, og svingte så ned Sveins gate. Der er det jo en brukbar bakke.

Den “løypa” var heller ikke strødd, og det var satt opp sperringer oppe ved Dr Holms vei og nede på flata før Greveveien, for å stoppe alt annet enn bilene til de som bodde der.

Det virker som om mange har en fortidpå rattkjælke i Amtm. Michelets vei. Jeg flyttet til byskauen da jeg var 8, så de lange turene fra Nanset til byen opplevde ikke jeg.
Mine værste akeår hadde jeg i traceén Håkonsgt/Frankendalsveien, og Reipbanegata forbi gassverket. Det var langt å gå tilbake her også. Og ikke nok med det, vi sprang den siste biten tilbake for å få best mulig startposisjon.
Tilbake til Nanset. Var det noen av dere som hadde frontlys? Jeg mener at faren til en av guttane laga løkt av fiskebolleboks med stearinlys i. Var det Jan Birger Olsen?
Rattkjelker. Det var to hovedtyper styring basert på å forsyve meiene sideveis foran. En med vaiertrekk om en trinse på rattstammen, den andre direkte med en “veivaksel” på rattstammen.
Jeg hadde fått rattkjelke av mormor og bestefar i Oslo. Så makan bare en gang. Den hadde tannstagstyring som bøyde meiene på midten. Også hadde den en snedig mekanisme for å felle ned rattet når den skulle stables bort.