I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Togavsporingen i Farris 1937 - berging av lokomotivet 1959

Da vi lette etter historien til et lektervrak i Farris, lurte jeg på om dette kunne være en lekter etter Jan Høegs bergning i 1959 av lokomotivet som sporet av og havnet i Farris i 1937. Det var det ikke, men vi ble enige om at denne togavsporingen i 1937 og Jan Høegs påfølgende bergning av lokomotivet burde få en egen tråd her i Linf. Det er for mange en ukjent historie, og bergningen av lokomotivet må jo også sies å være litt utenfor “normalen” for slike operasjoner.

Først de kommentarer som allerede har kommet fra Jan Einar Bredal:

Det er ikke utenkelig at denne lekteren/ferjen er den samme som Jan Høeg ville benytte under sitt første forsøk på å heve lokomotivet i desember 1956. Tanken var da å senke lekteren ned i innsjøen for siden å tømme den for vann, med lokomotivet oppe i lekterrommet. Jan oppdaget snart at dette var en feilslått ide, og da ikke bare med tanke på at dette forsøket foregikk i desember måned. Lokomotivet lå i vel 40 graders vinkel, med fronten på ca 12 meters dyp, mens akterenden lå på rundt 6 meter.

Å gå inn på Jan Høegs ideer her vil føre for langt. Men Oles framkast om “ping-pong-baller” var ikke så ueffent. Jan benyttet nemlig store oljefat-pomponger, som først ble fylt med vann for å få senket dem ned i vannet til rett dybde. Deretter ble flere wire feste under lokomotivet. Under en bestemt prosedyre, ble det pumpet luft inn i tankene, slik at de hevet seg mot overflaten og samtidig “rettet” lokomotivet.
Før det hele nådde overflaten, ble hele saken slep med en av Treschows slepebåter over til området ved Roklubben. Her ble nok en komplisert forberedelse til “landsetting” foretatt. Denne foregikk på Bondestranda, og året var 1959.

Dermed er det avkreftet at “vårt” vrak hadde noe med selve redningsaksjonen av lokomotivet å gjøre.

Jeg kan skaffe mer om toget og redningsarbeidet, men er fortiden svært nedlesset i arbeid, så i tilfelle må dere ha godt med “tålamod”. Dette er jo en virkelig interessant og morsom sak å følge opp, siden dette er “gal manns verk” og hans kamp mot alle tenkelige naturkrefter. En mann, en idè og ett lokomotiv

Vi lar Jan Einar ta den tiden han trenger, men setter stor pris på om det er noen som har inside informasjon og/eller bilder fra disse historiene.

Vist 890 ganger. Følges av 7 personer.

Kommentarer

Nevnte dette lokomotivet for min bridge-makker som har mange år som instruktør på bilskolen i Leiren bak seg. Han fortalte at Flyvåpnet i Stavern fikk en henvendelse fra Høeg om å hjelpe til med å dra vraket på land ved Farris. De brukte to tunge vinsjevogner til jobben og Høeg hadde fått laget en slags jernvugge som lokomotivet skulle trekkes opp på. Ved første forsøk røyk et vaierfeste og den løse vaieren fløy inn over land, heldigvis uten å treffe noen. Det hadde vært en masse folk tilstede og disse trakk seg klokelig nå noe tilbake. De valgte da å bruke begge vinsjevognene samtidig og i tillegg feste de med jordankere. Et jordanker var et slags spett som ble slått 75 cm ned i bakken. Det ble brukt et antall slike til hver vogn. Det holdt og sakte kom det gamle vraket opp av vannet. Han forteller at klokka til lokomotivføreren hang ved førersetet like fin og at den senere ble sendt til urmaker. Den lever kanskje enda, noen får spørre Jan H? Midt under redningsaksjonen kom det en utrykning fra Treschow-Fritzøe, det viste seg nemlig at en av jordankerene hadde gått tvers i mellom trefasekabelen og kortsluttet strømmen til bruket. Heldigvis uten at noen var blitt skadet av kortslutningen. Det ble også fortalt at hele aksjonen hadde blitt filmet, uten at han kjente til om filmen noen gang var blitt vist. Min bridgemakker mente at lokomotivet hadde blitt stående flere år på stranda før det ble hogd!

Hvis jeg skal tro fortellingen så langt, ble klokka virkelig levert til rettmessig eier etter at den ble gjenfunnet.
Trolig gikk den ikke, etter år i innsjøen, … Men en ekte gammel urmaker av det “opprinnelige” slaget, ville med stor sannsynlighet fått den i gang igjen. Det var jo slik med produkter fra den gyldne tid. De var reparerbare.

Kanskje det er noen som har mer informasjon om grindvoktersken frøken Vestli ?
Hun reddet sannsynligvis flere liv da hun forsøkte å stoppe toget som sporet av ved Kjose 6. juli 1937.
Vedlagt følger artikkelen som sto på 1. siden i Aftenposten neste morgen.

Klikk på delene artikkelen er delt opp på for å få større strift.

Er du sikker på at navnet ikke skrives Westlie? I så fall så burde vi ha en informant i sona.

Togpersonlaet forsto hvilken innsats frøken Vestli hadde gjort, for i Aftenpostyen 8. desember samme år sto det en liten artikkel, og jeg skriver av denne.

Takk for hjelpen

Sølv og blomster til den kjekke gindvokterske ved Farris

Larvik 7. desember
Lokomotivpersonalet på det tog som 6. juli i år kjørte ut i Farrisvannet, har overrakt grindvokterske, frøken Vestli, en sølvpokal med blomster. Pokalen har følgende inskripsjon. “Takk for hjelpen”. Gaven var ledsaget av et følgeskrivelse fra lokomotivføreren, Olaf Andesen og fyrbøter, Oskar Andersen. I skrivelsen heter det bl.a.: “Vi er sikre på at hvis ikke De hadde været på plass i øieblikket og så hurtig opdaget situasjonen og ved snarrådighet fikk gjort det som nettop var nødvendig å gjøre, hadde nok sikkert vi og de reisende med toget været fortapt.”

Tja, si det, Ulf. Hvordan etternavn skrives kan jo variere mellom generasjonene, og da spesielt på V og W, så vi får håpe at denne “frøken Vestli” kan være i slekt med vår Calle. Det hadde jo vært kjempeartig!

Joda, hun var tanta til min far!
Før hun kom til Kjose, var hun grindvokterske på Lauve stasjon
i Tjodalyng! Forøvrig Vestfoldbanens første kvinnelige.

Flott at du hadde utklippene, Ole E.

c.

Det hadde jeg ikke trodd, Calle, at grindvokterske frøken Vestli var din grandtante. Det var artig, og bekrefter bare at verden er ikke så stor!
Kanskje vi også får se et bilde av sølvpokalen hun fikk av lokomotivmannskapet? Regner med at den fortsatt finnes i familien din, men jeg vet jo ikke hvor stor den er.

I Aftenposten 8. september 1937 står det følgende:

I 1937 gikk vel Jan Høeg fortsatt i knebukser. Noen som vet hvem denne “Larviksmannen” fra 1937 var?

Sølvpokalen har jeg aldri sett! Jeg tror hun het Caroline med forkortelse Caro!

c.

Det var nok muligens Rolf Matta som i 1937 tok opp deler av lokomotivet?

Jeg tror du har rett i det Roar,Rolf forsøkte,og Jan Høeg avsluttet prosjektet.Jeg kan godt huske at lokomotivet sto på slippen på eidet,synd at det ble solgt som skrap. Teddy.

I 2008 hadde ØP et kort intervju med Jan Høeg om bergingen av lokomotivet i Farris, samt et par bilder Jan hadde av lokomotivet.

Selvfølgelig har Jan Einar tatt vare på denne ØP-artiklen, så jeg legger den ut her.

Det høres jo så enkelt ut når Jan Høeg forteller om hevingen og flyttingen til sørenden av Farris. Vi bør vel huske at lokomotvet veide rundt 80 tonn, så det er ingen tvil at berging og flytting av lokomotivet var en stor prestasjon!

Annonse