I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

MIN FORTID SOM UNGDOMSKRIMINELL

Jeg tror jeg begikk relativt få brudd på norsk lov i min spede ungdom, men ett eksempel på kriminell atferd tar jeg nå sjansen på å dele med andre. Mulige frister for straffeforfølgelse skulle da også for lengst være utgått.
Fotballsøndagene på Lovisenlund var i 50-åra ikke sjelden minneverdige opplevelser, og som ivrig Turn-gutt og nær nabo til stadion, var jeg til stede på de fleste. Og naturligvis oftest på billig ståplass – gjerne i nordre sving, klokkesvingen, der jeg en høstdag i 54 hadde en glimrende, men smertelig siktlinje til Hans Nordahls utrolige frispark fra ca. 20 meter, fem fattige minutter før slutt. Jeg så antakelig bedre enn Olaf Førli i mål – som kanskje var noe dekket av forsvarsmuren – at ballen skrudde så finurlig at den temmelig sikkert ville være umulig å nå selv med Førlis lange armer. Dette målet betydde utligning til 2-2 for Skeid, og semifinaleomkamp i Oslo, en omkamp Turn til tross for storspill tapte.
Men det hendte også at pekuniære behov lokka meg og andre inn på tretribuneområdet, det vil si under tribunen mot Bøkeskogen. Hvordan vi kom dit? Det var noen nedganger øverst mot ståplassområdet i nordre sving. Det var lurere å gå inn der enn fra sørsida, nær der hvor seinere klubbhus og kiosk kom til å ligge. På sørsida var det gjerne mye folk som sikkert ville lure på hvorfor en gjeng guttunger absolutt skulle under tribunen.
Pengene satt ikke så løst den gangen som nå, men antakelig løsere hos dem som hadde råd til sitteplass enn hos dem som sto. I hvert fall var det en del som både hadde behov for og penger til brus. Når spillet på grassmatta hardnet til, glemte man gjerne tørsten og plasserte flaskene på fotplankene. Enkle bytter for snikende flaskesøkere unnenfra. Jeg husker at noen av oss var tilbakeholdne overfor velfylte flasker. Vi snappet helst de tomme. Da var de liksom panteklare uansett og “flasketilegnelsen” mindre samvittighetsmartrende. Andre hadde mer utvikla næringsvett og plukka flaska med, uansett fyllingsgrad, men det betydde naturligvis litt større risiko. Da kunne noen savne brusen og begynne å kikke under seg etter mulige forklaringer. Likevel, faren for å bli tatt var ikke akkurat overhengende. Hvilke sjanser hadde egentlig en brusflaskebestjålet publikumer til å få gjort noe på en fullpakka tribune? Folk omkring ville ikke tillate at noen begynte å reise seg opp og stenge for utsyn eller til og med forlange å få bøye seg ned blant fremmedfolk og kikke mellom beina på dem! Dessuten passa vi altså på å snappe det vi var ute etter, i mer spennende øyeblikk i spillet da folks oppmerksomhet var andre steder. Og slike var det mange av i de dager. Mål også. (Mot Langesund i 2. runde i cupen: 19-0!) Under scoringer var publikum selvfølgelig enda mindre til stede blant brusflaskene sine!
Ble vi aldri oppdaga? Kan ikke huske det. Men jeg holdt ikke på så veldig lenge.

Vist 407 ganger. Følges av 5 personer.

Kommentarer

Mimresona har nå også fått sin tidligere kriminelle deltaker. Rett nok var det ikke rare kriminaliteten Bjørn Høvik hadde å slå i bordet med, men vi fikk et glimt av livet på og rundt Lovisenlund på 50-tallet sett fra ei underside ikke særlig mange av oss har opplevd. Om jeg ikke var interessert i fotball, så kjente jeg sjølsagt til navna og utseendet til ”stjernespillerne” i de gyldne 50-åra. Olav Førli så vi som bodde i sentrum omtrent hver dag der han sto i sportsavdelinga til Albert Bøe. Albert Bøe hadde vel etter hvert flere fotballspillere på lønningslista si. Det var før det å være fotballspiller var et yrke.

Vi som gikk på Rombær`n avtalte ofte å møtes på grusbanen ved Lovisenlund etter skoletid for å spille fotball. Ferdighetene var ulikt fordelt, og jeg fikk aldri noe skikk på det. Jeg var i regelen ”dødsback” fordi jeg på den tida var litt større enn de andre i klassen. Fotballstøvler med hard tå hadde jeg også. Det var ikke alltid populært, men jeg husker ikke at noen blei skadd av utstyret. De med fotballferdighet utlevert hadde tynne og lette sko og dribla meg rundt. Jeg husker ennå fjeset til klassekamerat Knut Duvholt som flirte samtidig som han dribla meg til jeg lå der. Jeg greidde aldri å liste ballen fra Knut. På samme tida hadde slakter Jens Abrahamsen starta trening av håndballjenter på den samme grusbanen. Jeg må innrømme at handballen noen ganger forsvant fra handballjentene, og Jens Abrahamsen blei naturlig nok irritert og sa ifra. Ørefiker kunne han dele ut også, men vi forsto at det var han som hadde rett.

Det er flott at nye deltakere blir med, leser gjennom det andre har skrivi fra før, og så gir sin utgave at det de husker og hvordan de opplevde det andre har fortalt om. Det er på denne måten at gamle minner som en ikke har huska på de siste 50 åra, dukker fram igjen.

Jeg har omtalt kopralastene som kom til Larvik med Wilhelmsensbåtene annet sted på Origo, men tar en kortversjon her i “det kriminelle hjørnet”.
Kokos var noe vi tidlig fikk sansen for, og når båtene la til ved østre brygge sto vi bare å venta til noe ramla ut av sekkene som ble losset. Og da hendte det noen ganger at de mest fremmelige av oss stakk slirekniven bort i noen av sekkene slik at de sprakk. Det ble mye “kopra” av sånt, og vi følte oss ikke særlig kriminelle heller!

bra janke! jeg var der jeg også. det var rart at tenna holdt, koperaen var hard som stein.jeg kan også huske at vi snek oss ombord og klatret ned i lasterommet, og oppe på bjelkene var det rester fra den forje lasten. det var tørka stykker av sukkerrør! møkkete og jævlig biter, de var søte og gode, mindte oss om fjerne himmelstrøk! RART AT VI IKKE DAUA. vi tålte nok mere i hin hårde dager.vi =meg og tor stian. (jo mere andre skriver jo mere husker man selv) teddy. ps.det hendte at vi også fant rå peanøtter, som vi tok med hjem,og mor ristet dem i stekeovnen.

Også jeg liksom mange av de andre som skriver i mimresona, var innfløttær til Larvik i si tid, rett nok bare 8 år gammal. I klassen vår på Rombær`n var det sikkert 5-6 som kom til byen og begynte i de laveste klassene. I alle fall var det Theodor, undertegnede, Erik, Steinar Sø., Per Sølve (?) og Sigleif. Tor Stian var en av de mange som syntes det var kjekt med nye folk, så han blei vi fort kjent med. Etter noen uker så snakka vi slik de gjorde i Larvik i 50-åra. Han var en av de første som jeg blei med hjem i leiligheten over Rutebilstasjonen. Så at Tor Stian og Theodor gjorde noen småraid på brygga, undrer meg ikke!

OK, så får jeg erkjenne at jeg pleide å snike på Bybussen. De mest økonomiske av oss prøvde også å fikse klippekortene og putte “klippet” tilbake i hullet. Hvis en så banket svakt med en hammer ble kortet som nytt.

Hei Otto,
Ah! Godt endelig å få noen dele den dårlige samvittigheten med!
Bjørn

Smartingær dere Otto og Bjørn! Og du Teddy var nok en smule modigere enn vårs andre, du var jo om bord i båtane også!

Du vet jo janke at det vanke jo noen ørefiker om en ble tatt, men eventyrlysten var ustyrlig.I dag er det hendelser man erindrer med glede. INTET VÅGET INTET VUNNET! teddy.

Det er ikke mye som har endret seg på Lovisenlund Bjørn, ihvertfall ikke på tribunen. På fotballbanen er det imidlertid andre boller og ikke mye som er særlig attraktivt for oss som opplevde 50 årene og fotballens storhetstid. Siden Astrid var med fikk jeg henne til å ta et bilde fra åstedet for din kriminelle aktivitet som du beskrev så morsomt over!

Slike bilder som dette er veldig verdifulle å ha med. Her forteller Bjørn ei god historie, og så så kommer Astrid og Otto med et bilde som er midt i blinken for å illustrere historia.

Instruktive bilder. Å se dem drar fram minnet om hvor lett det var å strekke fram ei stille hand fra dypet. Det er klart at den største aktiviteten foregikk i nedre del. Der gikk vår guttungehøyde rett inn i operasjonsfeltet. men det var mye oppstøttingsverk lenger bakover, som en kunne klatre i, slik en også kan ane ut fra bildene. Takk til Astrid og Otto.

Bjørn

Bjørn og jeg tråkket ned de samme områdene på Nanset på 50-tallet. Vel, skal jeg være helt ærlig, Bjørn, jeg har nok tråkket mye i dine spor, siden du har ett par år men på baken.
Lovisenlund Stadion var også ett nyndet for undertegnede og flere av hans venner. Før vi forsto verdien av det med flaske innsamling, var det andre mer viktige saker som vakte interessen. På midten av 50-tallet ble det introdusert en vaniljeis, nærmest formet som en trakt og som “satt” på en pinne av plast. Når isen så smått hadde forsvant inn i ett glupskt gap, kom det fram en figur som ”festet” isen til pinnen. Slike figur-pinner, husker de i øyeblikket bare i rødt, men mener det var flere farger, ble en tid ett yndet samleobjekt.
Uten hensyn til hvem som hadde slikket på ispinnene, ble de samlet i lader av oss ivrige samlere. Oppsamlingsområdet var selvfølgelig under tribunen på Turn !! – Kanskje var det akkurat under der, jeg sådde de første frøene til min samlermani !
Men også vi grodde opp. Muligens som avtagere etter Bjørn, kom flaskeinnsamlingen på dagsorden. Det ble krabbet og ålet rundt omkring, ja faktisk startet det hele helt tilbake til den gangen det var tribune og ”klubbhus” mot Gamle Kongevei. (Obs, det gikk så vidt an for en liten kropp å krabbe inn under gjerdet fra gaten her, åle seg under tribunen og ut på siden ! Det var da vi lærte å ” KJUE” oss inn på stadion. Ikke det at det var nødvendig, for vi var jo medlemmer, men det var så usigelig spennende ! )
Flaskeinnsamlingen ga frukter og noe supplert av ett mindre antall mynter funnet på samme sted, ble det nok til både brus og is under de fleste kampene.
Men det å tilbringe tiden under tribunen hadde sine negative sider. Selvfølgelig fulgte vi med på bruset fra de tusenvis av tilskuerne. Det var når dette bruset steg til uante høyder, at vi i desperasjon og i rakettfart, skulle ut mellom sitterader og gulv for å få med oss begivenhetene ute på gressmatta. Som oftest kom vi for sent til å se målet. Siden dette ikke ble vist i reprise den gangen, måtte vi avfinne oss med å delta i det etterfølgende jubelbruset, for deretter å krype tilbake under tribunen. – Glemte jeg å nevne alle flisene, de fleste små, men også noen virkelig store, som vi fikk både her og der, som med møye og smerte måtte fjernes hjemme med en sylspiss nål.
Men enkelte kamper ble faktisk sett fra der den var ment at tilskueren skulle se den. Blant disse var 3-3 kampen mot Bolton !

Alle sneik og ingen fikk kjeft på Turn – slik husker jeg det. Selv satt jeg gjerne på toppen av en telefonsstolpe som stod på grusbanen rett bak der Bjørn samlet flasker. Det var mulig for en spreking å komme helt opp og sitte der. Det var imidlertid ikke mulig å hjelpe til i pasningsspillet for beina måtte være knytta rundt stolpen – Kan dere se det for dere?

Og når du skulle tisse…..?

Sa du: See Y!

Mener det var slik Calle at jeg måtte komme tidlig for å få sitte på toppen. Det var heller ikke særlig smart å gå ned i pausen for da var det straks en annen spreking som hadde tatt plassen. Nei, slå lens fikk en gjøre før kampen og å holde seg 45 min x 2 pluss pausen var helt uproblematisk – den gangen !

Ja, Bolton-kampen husker jeg og, og jeg bør skynde meg å nevne at min virksomhet under tribunen var relativt kortvarig, for Turn-patriotismen tillot jo ikke mye fravær fra det man egentlig var kommet til Lovisenlund for. Bolton var, om jeg ikke husker feil, engelske cupmestere av året eller året før, og de hadde ei stor stjerne, senterløper Nat Lofthouse (om jeg nå ikke roter meg bort i bløff), men han spilte ikke mot Turn. Jeg tror også keeperen var ny. Han var i hvert fall veldig ung.

Men 3-3 mot Bolton var store greier,akkurat som 6-3 mot Lokomotiva (fra Zagreb?) og ikke minst 2-0 mot Dynamo Kiev!

Engelsk fotball var i det hele tatt gigantiske greier for meg. I 6. og 7. på Nansetskolen hadde Nøkleberg lært meg såpass engelsk at jeg i mai 54 peila inn BBC på langbølge og fikk med meg en god del av hva som skjedde i cupfinalen det året mellom Preston North End og West Bromwich Albion. Ikke visste jeg den gangen hvor slike magiske klubbnavn hørte hjemme på balløya, men Preston var favoritter hadde jeg lest i Aftenposten, ikke minst fordi de hadde landslagsspiller Tom Finney. Men han blei skadd, og den gangen fikk man ikke sette inn reserver i cupfinalen! West Bromwich vant 4-2 (trur jeg)og med det en slags plass i mitt hjerte, som gjør at jeg fremdeles av og til sjekker hvordan det går med dem (gode opprykksmuligheter til Premier League pr. i dag).

Engelskopplæringa på Nansetskolen sådde et lite språkfrø i meg som har gjort meg reiseglad både i England, USA og siden Frankrike og aller mest Italia, men for en god del år siden var jeg på en veldig hyggelig biltur med kone og unger i England og Wales. Da tok vi en kveld inn på en bed and breakfast ikke så langt fra Birmingham. Verten var Albion fan og sa at stadion deres, The Hawthorns, was just up the street, men det var sommer og andre ting å besøke enn et forlatt fotballstadion, og jeg hadde dessuten allerede hatt med sønnene mine på guida tur på gamle Wembley.

Bjørn

Kanskje fokuserte jeg for mye på tiden under tribunen ?? Men dette er en snodig del av vår historie, som slett ikke blir omtalt i så mange sammenhenger; dette “livet under en tribune”.
Når jeg virkelig tenker etter, fikk jeg med meg disse overnevnte utrolige fotballkampene, fra rett området… ved en store klokka.
Hva har ikke disse uforglemmeige opplevelsene gjort med livene våre !!
Om ikke Boltonkampen akkurat har gjort meg anglofil, så har den i alle fall holdt interessen for de britiske øyer ved like. Men våre hyggelige erfaringer med den lille øya utenfor Bergen, får vi kanskje ta opp under ett annet tema !

Annonse