I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Glimt og historier fra Torstrand - Del nr. 3

Du finner Glimt og historier fra Torstrand – Del nr. 2 på denne sida

Vist 7703 ganger. Følges av 24 personer.

Kommentarer

Godt jobba guttær:Forfriskende start med en del 3.Åssåså
trygt å vite at det man skriver blir tatt vare på for all framtid: Da blir det liv laga for fortidens fremskritt:

Noen som husær Herlofsens lunte, fenghette, dynamittlager og brannen i hans villa på en høyde på Gloppeskauen sensommer 1945???

Innledning til novella: “Barnekrigsskolen”
Forord:
Vi snørrungane åla oss under plankegjerdet som lå tett inntil hausane nerrafor Wikstens båtbyggeri. Her var det lett å komme under i den løse sanden; Einar, min beste venn og skolekammerat, var noen måneder eldre enn meg og sannsynligvis innformert av “noen eldre” kunne veien:

Det har alltid ant meg hvem denne noen kunne være men dette var så hemmelig at min gode venn og Sandloppe overhodet ikke nevnte et knyst om dette hverken under krigen eller etter. Et “Ikketema” rett og slett og ikketemaer forble slik i alle tider også i fredstid.
Vedkommende lever enda og det er jo bare å ringe å spørre ham, men respekten for “de store guttane” sitter prenta inn enda så det har enda ikke blitt gjordt. Om bare, nå ca 85 år gamle Frank, hadde vært inne her på tråden så hadde denne novella kunnet få en ekte dokumentarisk vinkling. Ringe eller ikke? Hakke snakka men siden frokostvellinga i 1944-45.

Før jeg går videre med “BarneKrigsSkolen” dveler jeg litt og bedriver litt research rundt "Hvem Kan Ha Vært Vår HyperHemmelige Instruktør/er ved “BarneKrigsSkolen”?

Jobba Einar på oppdrag fra noen eldre? Ble aldrig snakka om: Jeg åla bare etter og var “pakkesel” det var Einar som var tre måneder eldre og tre ganger smatere og taus viste vei og “åssen man gjorde” og pakka på oss
lunte og dynamitt separat fra fenghettene. Selvfølgelig. Sånt visste man bare. Det som sto oss/meg i hodet som klart og tydelig var: Det vi opplevde var viktig; og her gjaldt det å bli voksen lynraskt og la "stien lære meg/oss veien.

Mange av Disse tingene reflekteret jeg labert over under Barnekrigens aksjoner som var mange og mangslungne; men som har kommet som tankeinnspill og store spørsmål i voksen alder. Torstrand under krigen var en utrolig latent bombe av hukommelsesmateriale som har modent i min bevissthet i stor grad ettersom jeg ble revet bort fra mine gode venner, skole og mitt barndoms rike under sterke protester og røningsforsøk, men som tiåring hadde man ikke møe å sparke imot med.

Takk Gunn for din grønne tommel,og om du synes at det foregående var særlig “bra” kan det jo tyde på at det går an å få ned noe uten inspirasjon og flyt:-) En Trofast leser er du:-)Takk

Takk for at du deler dine barndomsminner med oss, Peter!
For meg bringer dine historier fram levende bilder fra min barndom i samme området!
Gleder meg til fortsettelsen og nye noveller!!

Gunn

Godt å høre Gunn!
Og når jeg ser etter i innledende innlegge er her en Grov feil: Det Var Aronsens dynamittlager og fyrværehær bedrift som vi åla oss inn i, men Herlofsens villa som brant på Gloppe:-( Unnskyld feiltakelsen. Hadde på følelsen at det var noe gæærnt med den innledningen. Jaja sånn blire av å te når man kladdær for åpen sene:-) må sjærpemæ

Søndagsskole og Lokkelus
Som gjennom en lang tåketunell kan jeg huske veien til Søndagsskolen. Jeg husker veien fra huset vårt ut bak skrålemmen til kommen som luktet bæsj, til høyre langs murveggen og forbi Astrid og Tor trøndern´, rundt hjørnet til det gule huset til familien Alvan, Ester og Rikke Lisbeth Sjøblom med adresse Thordenskiolds gate, på skrå over snadslettas marehalm, gjennom det lille furuskogholtet mot Strangata, over Starndgata og inn porten til en stor plass med bussær og bilær som venta på tur til reparasjon eller ombygging i Larvik Karosserifabrikk. jeg tror meg å huske at Søndgaskolen lå i annen etasje over karosserifabrikken og at det gikk en skråbro opp til karosserifabrikkens kantine, hvilerom eller møtelokale. Søndagsskolen fikk låne det hver søndag.

Idag er en meget spesiell dag for meg; for den unge pene mannen(noen som vet hvem det kan ha vært?) som var søndagsskoleforstander ropte meg opp som det første han gjorde denne spesielle dagen, som har prente seg inn som en hukommelsesobelisk på min “bio-hard-disk” og står der som på en åpen plass i tåka og herfra husker jeg det avlange rommet med de lysbrune treveggene klart som i forrigårs: Den høye, pene, mørke, unge mannen ropte klart og tydelig “PER!! Kan du komme fram her!?”
Hjertet banket sterkt i brystet der jeg flau ser ned i de slitte gulvplankene, for man vet jo hva som nå var i gjære; kjeft skulle man få nok en gang og jeg ser bort på Finn “Bramseil” Hansen, han som hadde lokka meg med på Søndagsskolen, men Finn smiler bare og nikker til meg der jeg på skjelvende bein går fram til den pene mannen i den pene dressen. Han holder et kort i hånden med blå skrift og ruter på, med små hull i. jeg kjenner kortet igjen: Det er kortet som jeg hadde fått i Metodistkirken i bånn av Herregårdsbakken på en søndagsskolefest for en tid siden, et innsamlingskort hvor det var om å gjøre å stikke hull i alle de hundre, blå, prikken på kortet når man hadde fått ti øre av den som ville gi en skjerv til menigheten.

Hadde jeg stjælt en tiøring eller to? Raser det gjennom mitt hode der jeg står forran “dommer og bøddel” i svart.

Til min store forundring ser ”dommeren” ned på meg med et stort smil der jeg med redde øyne smugtitter opp og sier; ”vend deg mot dine venner Per”-mens han med stor stemme forkynner: ”Her mine, unge, kjære venner, ser dere en ekte søndagsskolegutt; ikke har han kun møysommelig prikket i hver eneste hull på innsamlingskortet, og levert TI hele kroner til de fattige, men han har også, i året som har gått vært tilstede på alle søndagsskolens møter”!

Jeg ser forundret bort på Finn som jeg trodde var den som hadde de fleste frammøtene for jeg hadde jo vært syk en eller to dager, men han rekker tre fingre i vært mot meg og smiler hjertelig for det var jo han som hadde æren av å ha ”omvendt” meg.

Uvant som man var til skryt og hyllest på den tiden og i den alderen får jeg overrakt en nydelig speiderkniv i lærslire som vissnokk var det det vanlige trofeet på søndgskolen på den tiden.. Jeg fikk naturligvis et meget godt forhold til den pene mannen i den pene dressen, skjønt det skulle vare kun til neste søndagsskolemøte. Forts.

Neste avsnitt: Finn får Speiderkniven, Guds Adferd og Lokkelus.

Dette må ha vært i krigens absolutte begynnerfase(40-41) Er det noen som husker Søndagsskolen på Torstrand i Larvik Karosserifabrikk og eventuellt hvem den velkledde Unge søndagsskolelærer kan ha vært??

Forglem Meg Ei:

Når fortiden står stinn bak meg som tett tåke
Vender jeg meg om og går inn i tåkeheimen
Famler meg fram til et gjenkjennede punkt
Da letter tåka noe for så å avsløre nok et sted

Og slik holder jeg på til mitt barndoms rike
Trer fram som en film i skarp cinemascoope

Og av og til hører jeg rop fra gamle venner
Peeer; er du der? Da strømmer minnene fram
I kor Som fra feer sangen om Forglem Meg Ei
Inni mitt hode defilerer da alle og hilser meg

Takk for at dere leser, liker og inspirerer Gunn og Inger-Helene

Og Ole:-)

Du nevner Herlofsen på Gloppe, Peter. Da blir jeg ekstra nysgjerrig. Mormors pikenavn var Herlofsen, og hun kom fra Gloppe, så den Herlofsen du nevner er nok tjukke slekta. Du vet ikke fornavnet på han?

Mormors brødre var:
- Theodor (1876-1957)
- Julius (1886-1946)

Theodor hadde en sønn, Henry, født 1902, ellers er det “bare” jenter.

Hei Ole og takk for sist:-)

Shortstory:
“Hukommelsesøvning”
En dag etter at freden “brøt ut”, det må ha vært på sommeren( kanskje i juni?) Ble Torstrand og Larvik overfaldt av et apokalyptisk tordenvær som varte i timesvis. Jeg som hadde vært med pappa utpå mange ganger under båre storm, høy sjø, lyn og torden, var ikke særs redd for “torna” så Einar lauritsen og jeg
gjemte oss under et sandtak mens regnet hølja ned og lyn etter lyn flærra himmelen med enorme brak som rysta oss helt inn i margen. Det ble for sterkt for oss begge to og vi beslutta å komme oss ut av sandtaket og opp på
rognebærtreknausen hvor vi hadde bygd ei lita hytte av brekte trebord, fra russerleiren, med ei bølgeblikkplate over.

Vi løper opp den bratte sandtakhellinga og kommer oss over toppkanten, mens det lyner og braker i skarpe knall og vi kan kjenne det lukter en skarp lukt mens vi løpre gjnnom marehalmen og opp skrenten til hytta. I kavet oppimellom sandtaket hadde vi begge fått sand over hele krppen; klissvåte som vi blei under den raske springmarsjen.Det plaskende regnet vasker os klin reine for sand mens vi løper barbeint som alltid Det er varmt og lummert i været så under bølgeblikktaket kan vi se det fantasiske synet på skrå over russerleiren, Miriam Antonsens hus og Undersbo kirkegård mot Gloppe. Vi var på toppen av en enorm sandhaug, fra istia som Lågen en gang i tia hadde pakka opp og gjordt om til sandtaket hvor vi guttongane på torstrand hadde fått navnet “Sandloppene”. Her oppe var Einar´s og min “borg” det var herfra vi regjerte Sandloppesoldatene.

Da er det at et lyn liksom flærrer med et sinnsykt skarpt knall gjennom lufta og slår ned rett bortafor kjærrgårn(Underbo trudde vi) Fyyyyy Faaan roper vi begge i kor og ser på hverandre med svære auer. Vi var begge sjokkert over de anorme naturkrefter som vi bevitnet og da det begynte å ryke fra et sted på andre sia Lågen ble det alvor og vi beslutta å løpe hjem hver for oss.

Vi piler lynraskt over hausane. Einar gjennom Lillemoa mot Starndgata og jeg rett fram over sandsletta og marehalmtuene, i sik,sak
mot vårt trygge store murhus i Bredsforffsgate 2. og hjem: opp trappene til annen etasje mens jeg roper; det brenner på Gloppe; Det brenner på Gloppe!!! Lynet har slåttner!!!

Både søsterami Lillian, mamma og pappa løper sammen med meg ned trappene, ut porten og utpå sletta for å se:Jeg peker: Og der ser vi et hus på en høyde på Gloppeskauen stå i lys lue… Pappa utbryter: Det må være huset til Herlofsen. På det tidspunktet hadde uværet glidd over og folk på søndre torstrand hadde samla seg på den lille sandsletta og det ble mumlet folkimellom; det er huset til Herlofsen, det er huset til Herlofsen. Dette
ble prentet inn i min bioharddisk og har ikke blitt deliter, men noe fornavn; ble ikke nevnt. So regel gigg det på kleggenavn eller ettenavn jaffal for oss barn.

Min far Urban ble født på Skreppesta i 1902. samme år som Henry; de gikk muligens på skole sammen?

Muligens var det huset til Henry som ble tatt av lynet i 1945?

Hei igjen!
Flott fortalt igjen! Jeg ser for meg situasjonen, og kjenner frykt og den merkelige lukta!

Kan de være da det slo ned i et hus som lå på fjellet rett ut mot Lågen, rett ved brua og Skreppetad?
Jeg satt på bussen en dag fra Østre Halsen til Larvik.
Det må ha vært rett etter krigen.

Da lynte det forskrekkelig og slo ned i nevnte hus.
Rødt lite hus om jeg ikke husær feil?

Ellers minnes jeg et grusomt torden vær mens vi oppholdt oss på Hvittensand. Da søkte vi tilflukt i Nilsehola, mens lyn og torden brakte omkring oss.

Liker fortsatt ikke torden. Etter en del skrekk og gru opplevelser i båtferier langs sørlandskysten.

Fortell mer!!.

Takk for tomle og kommentarer Gunn: Ja din beskrivelse av det lille huset og dets geografiske beliggenhet er helt i tråd med vårt syn fra ca. juni 1945. Flott at våre minner og hukommelse er paralelle Gunn. Det gjør jo at sannhetsgehalten i mine skriverier blir manifestert; Jeg gleder meg til en tur i Nilsehåla sammen med deg og blokk og blyant og kanskje en liten på lerka?:-)
Håper at de små feil som oppstår i disse “kladdene” ikke blir misstolket. Når det strømmer på av minner går fingredansen ofte over stokk og stein.
Alt blir naturligvis renskrevet, utvidet og noe stilisert før det pakkes pent inn i biografiroman formen:-) Høsten er langprosatid, med små diktavbrekk som littrær gymnastikk. Og det fine med denne tråden er at innspill kan komme av relevant og utfyllende karakter: Fint Ole om du kunne bekrefte, avkrefte og/eller konkretisere min fars utrop fra 1945

Jeg synes at torden er spennanes den dag i dag og tar gjerne med kamera ut for å fotograferer enda ikke lykkets. Når jeg var barn løp jeg ofte ut, naken i tornevær og hylte av fryd, men akkurat denne dagen som det slo ned i Herlofsens hus var det alvor lissom og det var en rar stemning blandt de som så på av tynget medfølelse som lå over den lille forsmlingen av tilskuere til ildebrannen, som av sorg og empati over tapet til familien som mistet sitt hjem mens vi sto maktesløs og så på. Sånt brenner seg inn i et barns hukommelse. Og vi hadde jo mista vårt hjem i Rekkevik i ildebrann ca åtte år før; et av mine første minnebilder var når flammeme fra vårt hus speilet seg i lågens strøm og blanke vannflate.

PS: Den merkelige lukta som følger et nært lynnedslag kan være lukta av ozon

1900telling

Om denne lenken går inn så er det en familie Herlovsen som bor ved Gloppe bro. Kan det være familen det er snakk om?

Mvh. Gunn.

Samme fornavn og fødselsår som Ole tidligere nevner og tømmerfløtær ringer ei Bjelle for meg åsså.

Pappa hadde en eldre venn som han bytta makrill, sei, lyr og torsk mot laks med oppi Lågen. Det husæjæ; dæfforatte jeg var med pappa på et sånt byttemøte en gang og selv om det forgikk helt åpenlyst men under den beskyttende og overhengende elvebreddsvegetasjonen visste jeg jo, selv om jeg da var “liten”, at sånn laks smakte spesiellt godt da den ble fiska på seine kvellær mens laksevakta var “åppi Lågen” eller “uttafor”. Men det tilhører et annet kapitel.

PS: Så flott Gunn at vi kan betrakte historisk begge sider av den spennanes ælva LÅGEN hvor vi var lågaobervatører; en på hver side, du på Vittensandsia og jeg på Osebergsia og midt imellom eventyrøya St. Helena.

Takk for en tragisk, men likevel herlig historie, Peter. Jeg er jo født i 1950, har aldri hørt om denne brannen og er dessverre helt blank når det gjelder bopel til Herlofsen på Gloppe. Om det “kniper”, kan jeg sjekke med storsøster Gunn, som er født i 42. Hun hadde nok mer kontakt med morslekta vår på 50- og 60-tallet enn det jeg hadde.

Hei Ole! Storesøster Gunn var tre år kun, men hun har kanskje hørt sagnet om brannen. Ville vært glimrende om hun kunne huske og si noe om dette. Det er jo sånne
“brannfakler” som ringer i hukommelsens bjeller.( Tilfeldighetene spiller med her Gunn H:-)

Som den førstefødt var hun sikkert et barn utenom det vanlige, for sånn er det vel hos de fleste, men brannen husker hun garantert ikke noe av. Som du selv sier, en brann setter varige spor, så det kan nok være at hun har hørt snakk om brannen senere ved besøk hos mormor eller hennes brødre.

Selv om gubben til Gunn er førstesideoppslag i dagens ØP regner jeg med at hun også kan skifte fokus til litt mere spennende saker :o)

Har ikke lest ØP papirutgaven idag: Hva er saka?

Pussig at jeg har en navnsøster som er 4 år yngre?

Har bare digitalutgaven av Østlandsposten :)

Ja åsså på samma sia ælva.
Har selv kun nettutgaven av ØP
Håper Ole forklarer?:-)

Kjempe interessant fortelling om tordenvær, lynnedslag og husbrann i 1945, Peter og Gunn!
Larviksavisene er mikrofilmet. Kanskje kan det stå noe om dette voldsomme været og brannen i ØP/Nybrott/Morgenavisen fra den gangen. Mikrofilmene finnes på Larvik bibliotek om noen har tid til å lete.

Leser dere ikke ØP?!
Svoger Anton Sæthre har en sak som er slått opp på forsiden i dag, med denne ingressen: “Ventet i halvannet år, måtte betale på tre uker. Lei av å vente på NAV”.
Han har også ventet på SkatteSør i fire måneder for å få beregnet ny ligning for 2008.

Brannen var omfattende og huset brandt ned til grunnen Inger-Helene, jeg kan dog ikke huske om det sto i Nybrott(vår dagsavis på den tiden) men at denne episoden ble observert av avisene er sikkert. Brannen fant sted,og at det var lynnedslaget som var årsak: er etter nye info fra memobanken ikke lenger helt sikkert, men detaljene kan finnes på mikrofilm. Personlig lider jeg av mikrofilmaversjonsparanoya etter for lange håpløse timer ved lysbordet; arkiv fra gulv til tak med miiiiilevis av film, men sirlig datert. Andre som melder seg? Men som sagt min fars påstand/antagelse bør være riktig: Alle som tilhørte et så lite samfunn visste hvem alle var og hvor de bodde: Jaffal i Rekkevik, på Gloppe, Skreppestad, Østre og Vestre Halsen og Torstrand. TRUJÆDDA:-)

PS: Fikk et retrospektivt klarsyn her: Det Ble “Skumla i bushen” rundt denne brannen husker jeg nå; Brannen Kan Ha Blitt “Lagt Lokk På” men av familiære hensyn må jeg skrive videre i “Glemmeboka” av rent etiske grunner. Sorry; håper ikke jeg skapte “nyfiken gul” her:-)
Å huske videre på dette ble veldig hesvy men det åpner seg en story her som på meg kommer som “jula på kjærringa”, Spennende og beskrivende for den tid og tings tilstand; Blir kanskje nødt til å “lette på sløret” for “historiens skyld”. men ikke før her foreligger fler bekreftelser og sunn/sann interesse fra……

Og det dreier seg jo kun om et par oppsnappede replikker ved frokost eller middagsbord av en niåring som har hatt dette lagra i 65 år.

“Å gå i barndommen” er spennende men skumle greier.

Ja, det tyder på at det må være samme huset som lå på knausen ved Lågabrua. Det brant ned til grunnen.
Om jeg ikke husker feil så ble det bygget opp nytt hus samme sted,men jeg er usikker på tidspunktet.

Vi bodde jo i Larvik til våren 1946, og bussen til og fra besteforeldre på Østre Halsen fra Furuholt på Torstrand, tok jeg ofte .

Tror vi kan slå det fast Gunn, alt stemmer: Tidspunkt, navnet og beliggenheten, selv om jeg synes å kunne huske huset som brandt som en relativt nybygget bungalov i funkis stil og at det lå litt lenger oppi åskanten mot Rekkevik, men her kan jeg ta feil.

Hei Peter og Gunn
Her er svaret fra min storesøster Gunn:

Har lest mellom det du har sendt. Jeg kan ikke huske noe av dette med brannen, men det stemmer at det lille firkanta huset rett over brua var rødt. Husker at det bodde snille mennesker der.

Der bodde Herlofsen. Jeg var der noen ganger med mor
Han Einar som blir nevnt er bror til Thore som vi vanket med.

Takk da fikk vi bekreftet Gunns røde stue jaffal:-)

Jeg reiste forbi stedet i ettermiddag. Her er grodd til mye langs Lågen, men om jeg ikke tar feil så er det bygget et nytt hus på fjellknausen der det lille røde huset en gang lå.

Ikke godt å kjenne seg igjen i området.

Bra Gunn
Hadde vært fint å få full bekreftelse fra familie eller Larvik barnnstasjons historiske arkiver

Det er flere år siden jeg sluttet å interessere meg for det som skjer i Larvik by, den byen som en gang betydde alt for meg. Det kjærlighetsforholdet jeg en gang hadde til byen er rasert av byens politikere og det jeg oppfatter som inkompetent administrasjon. Det eneste som knytter meg til Larvik i dag, er familiens gamle hus på Torstrand som jeg eier og som i dag bare er og i flere år har vært en nostalgisk utgiftspost for meg. Huset er forøvrig et av Larviks og Torstands eldste, registert allerede på kart fra 1674. Det har vært i familiens eie i over 100 år. Her vokste jeg opp og lærte Torstrand å kjenne.
Det er ikke dette jeg skal surmule over, men heller si at jeg kanskje ikke bør bry meg om det som skjer på mitt gamle Torstrand i dag. Men Torstrand ligger så dypt i meg at jeg ikke kan la være.
I min tid var Torstrand Torv klart definert og delt av jernbanen. Vi visste at Torstrand Torv 1A lå mot Cortsens gt. og at nr. 1 (Trine Bjerks kolonial) lå på andre siden av jernbanesporet mot parken. Seilmakerhuset lå mot både Cortsensgt. og Torvet og lå mellom østre og vestre undergang. Husene nedover mot Sjøgt. og oppover mot Augestadgården og Buggesgt. hadde og har adresser Torstrand Torv. Alt dette var en selvfølge for oss, selv om det kunne være litt vanskelig.
Men nå har noen i byens administrasjon klart å sette opp et gateskilt på Torstrand Torv der den første Narvesenkiosken sto mot Dronningsgt. med navnet Colbjørnsgt.. Altså alle husene fram til Sjøgt. med adresse Torstrand Torv ligger nå til Colbjørnsgt.. I min tid begynte Colbjørnsgt. ved Cort Adlersgt./Sjøgt.. Det er lenge siden ØP tok opp stavemåten av det nye skiltet ved Frankendalsgt. der det i dag står Frankedalsgt.. Men feilen er fortsatt der. Hva skjer egentlig i denne byen og på Torstrand ? Er allting likegyldig eller er vi ikke bedre ? Jeg har tidligere uttrykt at jeg sannsynligvis hadde vært lykkeligere her som innflytter, for da hadde jeg ikke visst bedre. Men det er jeg dessverre ikke og heller ikke utflytter. Jeg gremmes.

Hei Per Hroar
Det er med bakgrunn i det siste år, uker og måneder at jeg kan forstå din gremmelse over det politiske Larvik. Jeg flyttet nemlig fra Torstrand og Larvik før politiker fikk relevans i mitt liv, i ti års alder. Våre dypt rotede følelser for Torstrand har vi også felles. I alle år har denne bydelen vært min “drømmeby” selv om jeg fartet rund i hele verden; ble Torstrand aldrig visket ut av mitt livsbilde. Jeg bodde på søndre Torstrand(like ved sandtaket mellom nederste del av Undersbo og Lillemoa så jeg vet ikke så mye om reguleringn av Torstrands Torg. Jeg har dog i de senere år fått merke konsekvensene av det sløve, ansvarsløse og inkompetente politiske miljø Larvik og det er med stor sorg og fortvilese jeg kan se de uhyggelige konsekvenser der ved.

På Torstrand bor der “tre”, halstarrige, “innfødte”. Innflyttere har overtatt med kun solidariske kuber av nær familie. Samholdet som forsvant og industrien som vokste som en pestbyll til vår kjære bydel ble en tidsinstilt miljøbombe. Når jeg nå besøker Torstrand, gjemmer jeg meg bak Oseberget; setter meg på benken på Katteberget og ser over mot Østre Halsen og vittensand, med St. Helena som drømmeøya midt i Lågen: Fremdeles et vidunderlig skue.

Ytterligere En forklaring på denne min konklusjon kommer på en annen tråd:
http://larvikinaerfortid.origo.no/-/bulletin/show/539349_munken#comment-2052010

Av kulturelle og strategiske grunner bør jeg vente til 20 sept.(om fire dager) med å publisere den, da jeg venter en telefon eller mail fra Larvik Kommune. Jeg tror ikke den kommer, har ventet i nesten et år, men jeg skylder prosjektet litt mer tolmodighet.

Det gamle En gros firmaet H. P. Hagtvedt hadde sine røtter tilbake til 1881. Fra små enkle kår, vokste dette firmaet opp til å bli en av de store i Larvik.
Gamle bilder forteller at de var aktive innen varegruppene, kolonialvarer, vin og cigarer. Tilholdsstedene var flere, bl.a. nær Torvet. på 1920-tallet holdt de til i Kongensgate 16. Firmaets reisende besøkte “rubb og stubb” av distriktets forretninger og også Østlandets mange byer. I flere år ble deres varer importert direkte fra utlandets produsenter.
Men på et tidspunkt flyttet de til Torstrand og Colin Archersgt 2.
På den tiden var naturlig nok vareassortementet forandret og ikke desto mindre brett. Kolonial-, mel,- fedevarer og salt finner jeg som utvalg etter krigen. Men de hadde også eget kaffebrenneri.
Er det noen som vi kaste seg på med mer nøyaktig flytte tid ut hit til Torstrand?
Noen som har minner herfra ?
Antar at H. P. Hagtvedt, som etterhvert hadde blitt et aksjeselskap, ble en del av Lagro med årene og flyttet til Hovland.

Morten Bakkeli har laget tre nye tråder med tilknytning til Torstrand, og disse er nå av vertskapet flyttet hit av praktiske årsaker. De øvrige samtalene er stengt.
Her er Bakkelis tre innlegg:

Butikker på Torstrand

Eksisterte Thorstrand Blomsterforretning i 1949? Var det Magda Eriksen (“Dotta”) som drev den da også? Hadde Christiansen bakeriutsalg i Bugges gate i 1949? Hva het han til fornavn? Takknemlig for svar. Mvh. Morten Bakkeli.

Morten Bakkeli
for fem timer siden Bra?
#
Morten !
Vi har allerede 3 samtaler gående om Torstrand (minst). De kalles “Glimt og historier fra Torstrand, del 1, 2 og 3”
Del 3 er den nyeste og samtaler i de to andre er stoppet, da det ble nærmest umulig å bla seg gjennom om vi skulle fortsatt uten deling.
Disse er meget fyldige og omtaler over 90% (?) av alle forretninger og virksomheter til langt tilbake i tid. Ja, også folk, kjente og ukjente, blir trukket fram.
Jeg innrømmer villig at det er mye arbeid i å bla seg gjennom disse, men det blir vel i meste laget om vi skal begynne på nytt her med de samme tingene.
Søkemotoren “SØK” til venstre her, vil i mange tilfeller hjelpe deg med å komme til rett samtale. Men det krever litt tålmodighet.
Om du lurer på noe, fortsett på del 3. Her er det mange som følger med og du vil sikkert få svar på mange av dine spørsmål.
Lykke til og har mange gode spørsmål og mye informasjon å dele med oss andre.

Jan Einar Bredal
for to timer siden Bra?

Takk, Jan Einar. Mvh. Morten

Morten Bakkeli
for en time siden Bra?
13.10.2010
#

Baker Christiansen


Jeg vet ikke om det er skrevet om før. Hadde Christiansen bakeriutsalg i Bugges gate i 1949 og hva het han til fornavn? Takknemlig for svar! Mvh. Morten Bakkeli

Morten Bakkeli
for en halvtime siden Bra?
13.10.2010
#

Thorstrand Blomsterforretning


Jeg vet ikke om det er skrevet om før. Magda Eriksen (“Dotta”) drev Thorstrand blomsteforretning i mange år. Eksisterte den også i 1949 og var Dotta innehaver allerede da? Takknemlig for svar. Mvh. Morten bakkeli

Morten Bakkeli
for en halvtime siden Bra?
13.10.2010
#

Hei Janke! Takk for beskjeden. Jeg kjente ikke til dette. Ha en fortsatt god kveld

Dette innlegget er av vertskapet i LINF flyttet fra egen tråd og hit til Torstrandtråden:

hei alle sammen!
Jeg er den nye,som bor i tidligere Aubis hus.Det er veldig hyggelig å lese om Torstrand i nær og ikke så nær tid.Med veldig stor respekt og aktelse til de som levde her ,hadde gode og dårlige dager og ble en del av livet på Torstrand da,vil gjerne vite mer om det hvem eide eller bodde i eiendomen på Jernbanegata 7.Fikk vite bare at det var Martinius Aubys hus og det var en gård før.Er så takknemlig om hvilken såm helst informasjon eller kilder om det.Det skulle være spennende å se gamle bilder av huset eller den gamle jernbanestasjon på Torstrand. Jeg leser mye,men kanskje vet ikke hvor er riktig kilde på dette emne.Takk!! + Til Morten- hei ,leste på at du er interesert om vite mer om ,,den røe vilaen,,-i,,Larviks historie,, bind 3 kan du se bilde av den på side 386.Se også ,,Larvik fraA til Å,, side179. Med respekt og vennligst hilsen -Valeri
Vist 4 ganger. Følges av 2 personer.
valeri yanev
for to timer siden Bra?

Hei Valeri! Takk for tipsene vedrørende bilder av “Den rø’e villaen”. Jeg kan bidra med noen opplysninger om Jernbanegata 7. Da jeg var guttunge, i 1960- og 1970-årene, bodde det en mann med ett øye der. Han ble kalt “Thorbjørn Skomaker”. På Aubys tid var det også en låvebygning ved siden av huset, som har blitt revet. Jeg snakket med én av Torbjørns døtre og svigersønn på Majas kaffebar for noen dager siden. Svigersønnen fortalte at Thorbjørn hadde åtte døtre. Han døde for en del år siden. De fortalte at huset ble kalt “Øybygården”. Jeg vet at fjellet bak gården kalles “Øybyfjellet” og lekte mye der som guttunge. Av én eller annen grunn kalte de Auby for Øyby.

I Per Nyhus’ bok ‘’Fram og tilbake på Torstrand’’ (s. 173) er det et bilde av Jernbanegata og jernbanelinja fra cirka 1910, men ikke av Aubys hus. Håper opplysningene var til en viss hjelp. Mvh. Morten Bakkeli

Den 4. okt. la jeg inn et bilde av H.P. Hagtvedts store forretningsgård i Colin Archersgt 2. Håpet var at noen av leserne hadde mer info om denne store grossisten i byen vår.
Morten Bakkeli minnet meg i dag om at de flyttet hit i 1929 og det stemmer at denne 4 etasjers gården ble innkjøpt dette året.
Inntil 1934 var firmaet drevet av H. P. Hagtvedt selv, men dette året døde han. Enken, Elna, eide dette fram til 1937, da det ble opprettet et A/S.
I styret satt Abraham Hagtvedt, C. Johansen (disponent) og Michael Michelsen og aksjekapitalen var 170.000 kroner.
Etter krigen arbeidet det 14 personer her. Firmaet markedsførte seg som innehaver av eget kaffebrenneri, eget røkeri og egen kryddermølle.
Kundekretsen var da stort sett Vestfold og Skiensfjorden.

Men er det noen som kan fortelle meg hva som var i denne store bygningen før Hagtvedt ? Det virker nemlig ikke som om det var han som bygde den. Her er jeg svært usikker.

Bor nå i huset ved siden av H.P Hagtvedt og idag går gården under navn av “Pelsfabrikken” og huser byens eldre damer med pensjonsleiligheter, fikk jeg å vite av mabon nå:-)

Skulle vært kult å vite hvem som bygde det og når. Flott Hus.

Klengenavnet “Pelsfabrikken” kommer nok av Larvik Pels, som flyttet inn der etter Hagtvedt.
Mener den ble drevet av Sverre Nordby i senere år. Han var vel også fylkesordfører for Høyre en tid.

Traff frk. Hansen(95) dattera til slagter Hansen på Torstrand:
“Jeg bor i “Pelsen” sier hun, har bodd der i snart 25 år hun husker kaffelukta, krydder, røykelukta og pelsfabrikken og mange utenlandske arbeidere der.

“Pelsen” passer visst damene godt, så navnet har etablert seg. Rart at dette stolte huset ikke har “noen fortid”?

Fra Morten Bakkeli har jeg fått følgende hyggelige mail;
Hei Jan-Einar. Ifølge Nyhus i ‘’Larvik A-Å’’ ble Colin Archers gate 2 bygd i 1920 av J. W. Falch som tobakksfabrikk, det første bygg i Larvik som tok i bruk armert betong (ett år før Munken). Det ble aldri tatt i bruk som tobakkfabrikk og Hagtvedt ervervet det i 1929.
Det er riktig at fylkesordfører Sverre Nordby drev “Pelsfabrikken”.

Ja, så fikk vi endelig ett svar på “husbyggingen”! Bra søndagsinnsats Morten.

Tror meg å huse at pappa brukte å røyke den feite høst- makrillen hos Hagtvedt, etter først å ha saltan sjæl. Kaldrøyka makrill var julegodter i vår familie.

Dermed har man full oversikt over Colin Archersgate 2. Hva betreffer både bygg og innhold, Takk; Morten og Jan Einar:-)

Litt tilbake til Øyby-gården, Øyby-fjellet etc. Artig hvordan navn oppstår. Opphavet til dette er Anund Martinius Olsen, født på Bakke i Brunlanes i 1870. Fra 1892 til 1912 drev han en av Aubygårdene i Tjølling, og ble senere, da han overtok det lille småbruket mellom Jernbanegata og Gassverkbekken, kjent på Torstrand som Øyby. Jeg husker han godt som en meget gammel mann som helt til utpå 50-tallet kom med melkespann på en trille, og plasserte disse for henting på fortauet i krysset Jernbanegt./ Dronningensgt. Han hadde kuer som beita i nærområdet og låve/fjøs hvor jeg husker vi var og hoppa i høyet. Det var nok en generøs person, for mange av bydelens uteliggere fikk husly dels i huset og dels i låven. Stedet hadde derfor et heller tvilsomt rykte. Øybyfjellet er det midterste og største av de tre fjellknausene mellom Jernbanegata og Reperbanegata. Det nærmest Fram kalte vi Elefanten. Det nærmest Dronningensgt har jeg ikke noe entydig navn på.

Fin liten historie Ove Sten og Elefanten husær jeg godt:-)

Hei Dere! Jeg er så takknemlig om opplysningene jeg fikk tak i. Nå vet jeg ganske mye og viktige ting og har nå veldig bra utgangspunkt for å begyne å arbeide med dette emne.Morten og Ove Sten-tusen takk for hjelpen og god behandling.mvh Valeri

Jernbane"stasjonen" på Torstrand var bare et stoppested. Det gikk en tretrapp opp fra gatenivå til en rampe langs skinnegangen, muligens med et leskur. Ifølge Tor Bjørviks bok om kulturminner var den i drift fra 1930 til 1942. Det siste stemmer imidlertid ikke, for jeg har som helt liten tatt toget herfra for å reise til Lauve – og jeg er født i 1944!
Den lå tvers over gata for Øybys hus.

Torstrand stasjon: Sist vi tok toget derfra til tante Borghild på Grøtting var i 1947, mamma og jeg. Samme år flyttet vi fra Larvik.

Ett eller annet sted i fL eller Linf står navnet på alle stoppestedene fra Larvik gjennom Tjølling. Hvor mange av stoppestedene som fantes til ei hver tid, vet jeg ikke, men på midten av 60-tallet presterte jeg å komme meg på et tog fra Oslo til Larvik, som brukte 10-12 timer på turen. Toget stoppa på alle lokalstoppesteder som fantes, virka det på meg. Kjørte toget for langt, så rygga det tilbake. Det kom og gikk på folk, og det blei lasta og lossa varer.På siste halvdel av 60-tallet, året husker jeg ikke i farten, tok jeg tog hver dag en periode fra Larvik til Sandefjord. Toget stoppa i alle fall på Virik.

Her er en oversikt jeg fant på nettet.

Larvik-distriktet hadde 18 stasjoner og holdeplasser!

Lista under viser når de enkelte stasjoner og holdeplasser ble opprettet og nedlagt.
- Hybbestad stasjon var midlertidig nedlagt 1941-45
- Skalleberg 1938-42
Lauve stasjon fungerer i dag bare som krysningsstasjon uten av- og påstigning.
Ved Kjose og Eikenes stasjoner stopper fortsatt enkelte lokaltog på tegn, noe som i teorien også gjelder Strandsmyr. Men her har det ikke stoppet tog siden 1983!

Istre 1929-1945
Hybbestad 1929-1978
Skalleberg 1928-1978
Lauve (oppr. Tjølling) 1881-1978
Vikveien 1929-1978
Viksfjord (oppr. Østby) 1904-1978
Guri 1929-1978
Kaupang 1929-1978
Grøtting 1885-1978
Skreppestad 1929-1978
Lågen 1929-1978
Torstrand 1930-1942
Larvik 1881
Skautvedt 1950-1978
Kjose 1882
Strandsmyr 1938
Eikenes 1899
Bakke 1936-1978

Vil du gjenoppleve alle stasjonene fra Oslo til Larvik, Ulf, så kan du gå inn her Vestfoldbanen

Vi vikler oss fort inni jerbanestasjoner/stoppesteder som ligger utenfor Torstrand, men jeg skriver litt om mine opplevelser fra det å ta toget i 1965. Jeg hadde jobb som kontorassistent i Sandefjord og bodde på Ø.Halsen. Jeg gikk/syklet fra Rekkeviksgt. til Grøtting stasjon for å ta toget til Sandefjord.
Det var den gangen det var service overfor togkundene! Hendte det en morgen jeg var litt seint ute, gikk konduktøren ut av toget og speidet etter meg og toget ventet til jeg hadde steget ombord! Det var et sånt tog som stoppet omtrent for hver melkerampe om det var folk eller gods som skulle av eller på. Somletog kalte mor det.
Min togreise startet på Grøtting og jeg husker alle stasjoner og holdeplasser som er nevnt over fra Grøtting til og med Hybbestad. Etter Hybbestad fortsatte toget inn i Sandar og videre til Sandefjord. Jeg husker Jåberg som en “stor” stasjon, Bærløkka var det også noe som het tror jeg, så kom Virik like etter det kom Skiringsal (det var stoppested ved folkehøyskolen!). Toget var så vidt kommet igang før det stanset på Sandefjord stasjon hvor jeg gikk av. Kanskje har jeg stokket rundt på disse stoppestedene?

Min fars stasjon var også Grøtting fra ungdommen, Inger-Helene; Herfra hadde han flere historier om hopping på tog i fart og gratisturer med med tømmertåg

Midt på 1860-tallet ble det bygget en reperbane ved Mesterfjellet ned mot Torstrands torg.
I 1870 ble den kjøpt av T.M.Nielsen (han hadde mange jern i ilden bl.a. hadde han tobakksfabrikk. Noen som husker T.M.Nielsen rød nr.2 eller var det gul nr. 3?)
Nielsen moderniserte anlegget med nytt maskineri og fra 1872 var den drevet med dampmaskin. Laurvig Reberbane var navnet og på 1870-tallet var det ca 35 arbeidere sysselsatt. Reperbanen ble utvidet flere ganger og den skal visstnok ha vært 350 meter lang. Tidene ble dårligere for produksjon av tauverk og i 1910/11 var det slutt.
Eiendommen ble solgt til Tønsberg Reberbane A/S. Reperbanen ble revet og Reberbanegaden (Nå Reipebanegata) ble etterhvert anlagt og det ble langt ut tomter til boliger.

Ja dette drar fram fjerne minner Inger Helene:

Jæ husær´e så vagt, snørrete å fæl, med digre pissevåte bleier; stående midt i Repbanegata. Bælje. Etter at det brandt for oss i Rekkevik, fløtta vi te nødbo i Repbanegata. Jeg var møe sjuk i den trekkfulle gamle kåkrekka langsetter reipbanen.. To små rom og kjøkken. Jeg hadde seng i kjøkkenet. Det var stort og lyseblågrønt. Et stort hvitt skap, ei lysergrønn veakasse: nntil den hadde jæ senga mi. “varmeste sted i huset”, sa mamma. Herfra i den himmelblå senga med høye karmer, med runde, loddrette sprinkler. her hadde jeg trygghet nok til å reflektere på den verden jeg hadde landa i. Og gjett hva her blir reflektert. Ut og inn av sterke febertokter, revet helt bort fra omverdenen, til de grader at rommet ble himmelstort og lyseblågrønt og mamma sto som en bitteliten dverg uendlig lang borte ved det rimforsne vinduet.Lyset flommet og jeg kan vandre på de trygge strålende. Radioen sto alltid på NRK, hele dagen fra tili om morran til langt på kveld. Ninyhetene. her lerte jeg meg å forstå norsk, altså var man landet i Norge. Takk NRK, det var meg en meget viktig melding. Musikk til arbeidet. Jeg dirigerer Mozarts: Eine Kleine Nachtmusik. Blir tatt på fersken av søstera mi Lillian som plutselig viste seg for meg, min ni år eldre søster. Jeg husker jeg skammet meg. Ikke over at jeg diigerte Mozart. Nei; over å bli oppdaga: Mitt talent var avslørt- lissom. Allikevel didigerte jeg ennå mange år i løndom. Og ikke kun Mozart.

Jæ holder på å dævve:
Doktor Vinneren ser jeg, tror jeg. Hører ihvertfall stemmen hans. Den erså varm og rolig der han holder meg om håndleddet og tar min puls med venstre hånds ringfinger, den følsomste; sa han. “Skaddu reisefraoss igjen nå´a Per”sa mamma laaaangt bortefra i enden av den himmelbå sprinkelsenga.

Dagen etter fløtta vi fra Nødbo til Undersbo i en shwær leilighet med tre enorme rom, spiskammers, store kott. Shwær gang og spennanes trapper ned til en enorm hage, et strort vaskerom, og ei romslig veabu. En halvtrapp ned; en stor og romslig kjeller som var bombesikker,
og mamma hadde sin mektige Norgesglass-samling. Den er så rikholdig og spesialisert at den kommer ut som ega bok: “På Norgesglass” og verdens flotteste og største sandkasse rett forran huset: Hausane. Jodda her hadde man jaggu havna i himmerike med Kjærrgår´n like ved. Og Kjærrgår´n var spennanes.

(Utdrag fra min biografi)

Hei Inger-Helene! Jeg ble så inspirert av ditt søk at jeg har allerede vært inne på digitalarkivet.no og kikket på Reipbanegata 4. Jeg skrev vel ikke at det var Carl Arnesen, men det kan godt ha vært ham. Dessverre vet jeg ikke noe mer om Arnesen. Mvh. Morten Bakkeli

Bidraget om Reipbanegata 4 er flyttet fra egen tråd og hit!

Reipbanegata 4 og dets beboere

Inger-Helene spurte om jeg ikke kunne fortelle litt om mitt barndomshjem, siden jeg er så interessert i gamle hus. Her er historien: Reipbanegata 4 ble oppført 1913 (kanskje også 1914) som et ferdighus med lafta tømmer. Produsent var et firma på Sørlandet, som gikk konkurs. Det var helt identisk med Reipbanegata 6 (huset til Agnes og Peder Gundersen. Agnes var søsteren til min oldemor, Bertha Marie Nilsen). Et senere tilbygg og platebekledning gjorde at husene etterhvert ble ulik hverandre. Første eier var min oldefar Olaf Henry Nilsen (1880-1944), født på Skolegata i Langestrand. Han tilhørte “Brånla”-slekten. Senere overtok hans hustru Bertha Marie (“Maja”), født Hansen (1884-1965), huset. Hun tilhørte “Eftangerane”, fordi familien hennes en tid bodde på én av Eftang-gårdene. Som nygifte bodde de i Torstrand Torg 1 A. De fikk fire barn: Adele Olivia (1902-1946, gift med Henry Jacobsen, bosatt på Farriseidet. To barn: Egil (død som spedbarn), Henny (født 1923)), Mary Therese (1905-1991, gift med Anker Folvik, død 1936, ingen barn. Anker spilte trekkspill. Broren Alf bodde lenger oppe i gata, gift med Kristi), Lilla Sofie (1907-1996, datteren Elly f. 1929 i Reipbanegata 4) og Olaf Henry (1912-1976, gift med Ella, født Eriksen, ingen barn). Da “Maja” døde i 1965 overtok den nest eldste datteren, Mary, huset. Senere overtok min mor, Elly, det. Hun solgte det til en polsk snekker med navn Barowski i 2009. Jeg ble født på Larvik Sykehus 4. februar 1962 og er “løkkatater”. Det var mangeårig nabo, Fritz Sletholt, som fortalte at vi på “Løkka” har dette navnet.

En tid hadde vi leieboere i andre etasje: Solveig og Albert Christiansen.
Reipbanegata, 4, og, dets, beboere
Vist 28 ganger. Følges av 4 personer.

Morten Bakkeli
i går kl 14 Bra?
Kommentarer

Kjempebra Morten! Bidraget burde du ha lagt i Glimt og historier fra Torstrand.
Din oldefar kjøpte tomta av Tønsberg Reberbane A/S. Tomta var på 334 kvadratmeter og kostet 550 kroner og handelen ble tinglyst 17/6-1913.
Inger-Helene Hansen
i går kl 20 Bra?
Bidragene er flyttet av vert i LINF:

Det har tidligere her kommet en del spørsmål og innlegg som burde ha både svar og kommentarer. Det er vanskelig og huske alle, men jeg skal prøve meg på noen som direkte eller indirekte har med Torstrand å gjøre. Innleggene har kommet uordnet om hverandre slik at mine tilføyelser blir på samme måten.

La meg starte med tegneren Alf Schau som Idar skriver mye om. Han hadde mange fine arbeider, men var nok kanskje mest kjent for sin karikatur av “Suresen” som hver dag sto i Larviksavisa Nybrott og hadde en kommentar om både det ene og det andre. Alf Schau hadde forresten sitt tegneatelie i Johan Sverdrups gt. 6. Jeg husker spesielt godt “Suresen” uttalte da apoteker Solberg skulle flytte fra torstrandsapoteket Hygiea og overta apoteket i “Otta”: “Jeg synes det er ille at apoteker Solberg heretter hver dag må stå opp i otta”.

Andersen- og Gundersenfjellet er nevnt og Andersenfjellet er i den sammenheng kallt Farmenfjellet. Det siste har jeg ikke hørt før, men viser hvordan navn oppstår og endres. I min tid het det bare Andersen og Gundersen. Disse to fjellene var friarealer med særlig vanskelige adkomster. Best kom man til Andersenfjellet over eiendommen til Andersen i Strandgata 9 og Gundersenfjellet over eiendommen til Gundersen, Torstrand torv 1 A, derav også navnene. Men vi ungene i gata brukte ikke disse veiene, vi hadde egne klatreveier og fjellene var et eldorado for lek og moro, særlig Andersenfjellet. Bak Andersenfjellet lå “Sukkertoppen” som hadde sitt navn etter sin spesielle form. Lettest var det å nå dette fjellet gjennom gården til Hall i Strandgata 3, men det var lite populært hos familien Hall med en hage full av frukttrær. Strandgata 3 hadde forøvrig navnet “Sarsgården” som tidligere er etterspurt.

Ove S.H. skriver bra om gården til Auby i Jernbanegata og forteller om den innlosjeringen som var der. Det var for Auby ikke bare ren idealisme, men forretning. Han drev nemlig en form for herberge der og tok imot enkeltovernattinger for det man i dag ville kalle vanskeligstillte. Jeg husker godt noen av disse, som hadde det til felles at de likte godt en dram eller flere. En episode fra den tiden kan jeg ta. Auby hadde fullt belegg og blant disse var “Rolf” fra Nanset. Han var en skikkelig skøyerfant og byttet i løpet av natta om gebissene de overnattende hadde lagt fra seg. På morgen ble det et skikkelig bråk fordi tennene passet så dårlig. Et kjent begrep og uttalelse var også hvis forballaget til Fram (en sjelden gang) sparket dårlig:“I dag sparket de som kuene til Auby”.

Jeg har sikkert glemt en del av alle de spørsmålene som har kommet i det siste og som jeg kjenner til.

Morten Bakkeli har for en tid siden spurt om Hausmannsgården i Colbjørnsensgt.4.
Eiendommen er antakelig gammel for den 22. apr. 1807 ble det utstedt skjøte til Ole Chr. Gjerrestad.
Ved folketellinga i 1865 bor snekkeren Jens J. Hausmann med kone og datter i huset. Hausmann var 63 år i 1865, var født i Kristiansand. Når Hausmann kjøpte huset vet jeg ikke.
Ved folketellinga i 1900 bor frøken Jacobine C.Hausmann her.
Ca 1920 overtok Maren Haausman huset. Hun og en søster bodde her til rundt 1940/45 da de døde barnløse.
Huset har utfra dette vært i Hausmanns familiens eie i kanskje mer enn 80 år. Kanskje ikke rart om eiendommen fikk navnet "Hausmannsgården.

Jeg har skrevet litt i Nansettråden om medlemmer i Frams skøytegruppe fra Nanset på 1920-tallet, men velger å legge bilde av Frams skøyteløpere i 1929 her i Torstrandstråden siden Fram er hjemmehørene på Torstrand. Bildet er hentet fra Frams jubileumshefte fra 1929.

Artig bilde, Inger-Helene,som jeg ikke har sett før. Kjenner igjen far min, Gunnar L, den høyeste, nr 5 fra høyre på bilde som vises her, eller nr 6 når jeg får opp hele bildet.

Som dere sikkert forstår leser jeg fremdeles FRAMs jubileumshefte fra 1929. Mange kjente navn for Frammerær/Torstrandsfolk?

Dronningensgate 26 og Apotek Hygea har vi vært innom mange ganger. Til informasjon for de som ikke til daglig vandrer i Torstrands gater legger jeg ut et par bilder som viser hvor flott bygningen nå har blitt!

Slik var det i 9. oktober 2008

To år senere, samme bygg, nesten ikke til å tro!

Foto: astridw

Bra, og hils fotografen!

Godt for øye og sjel. Godt jobba Otto

Kanskje våkner også ØP-redaksjonen opp en dag og finner ut at bygget som de skrev om for lang tid tilbake nå står som et lysende eksempel på at “det går an!” Bra, Astrid og Otto!

Flott Otto,før og etter bildene taler sitt tydlige språk.Men det er synd at murbygninger ikke varer her i landet,de forvitrer og frostsprenges fort.Til og med på Gml,Tollboden HIV. har begynt å skalle av i malingen.Teddy.

Takk for PM og tilbakemeldinger på bildene over.
@Teddy – Det er tøffe forhold for murhus i vårt klima, men jeg synes folk er flinke og tar seg råd til kostbart vedlikehold på eiendommene sine, ref Dronningensgt 26.
De murhusa som holder seg best er vel de som ikke er pussa – det er ihvertfall 1 slikt hus i Nedre Bøkeligt – tror det er # 11(?).

Er det noen som husker “Sålingskompaniet AS” i Dronningens gate 9? Den ble først drevet av Leif Hartmann Hallén, senere av én Grønn (gift med Mary Grønn). Hva var fornavnet hans? K. Eliassen hadde bakeriutsalg ved siden av. Stemmer det at Åsheim også hadde lokaler der en tid? Takknemlig for svar.

Sålingskompaniet i Hansebakken var vel kjent for oss på Torstrand som både skoforretning og skomakerverksted. Harald Grønn fra Rønningen var skomaker der og overtok driften etter L. Hartmann Halén. Halén bodde selv i huset som lå bak i gården på eiendommen. Kristian Eliassen bodde i Strandgata 20, der I.F. Fram ble stiftet, og hadde sitt bakeriutsalg i Gyldenløvesgt. 4 , mens bakeriet lå i en bygning på andre siden av gata. Han hadde veldig gode brødvarer som etter kjenneres mening skyldtes at bakerovnene var vedfyrt. Jeg kan ikke huske eller har hørt at Eliassen hadde utsalg i Hansebakken, men det er ikke dermed sagt at det ikke stemmer. Arvid Aasheim hadde derimot en manefakturforretning i huset til Halén, der han solgte herreklær. Det er tidligere nevnt her. Aasheim hadde store planer for en større forretning på kvartalet Cort Adlersgt.-Buggesgt.-Dronningensgt., men dette ble skrinlagt og eiendommen ble solgt til Thor M. Ellefsen.

Alt stemmer Per Hroar. Aasheim starte i steden kolonial i Rekkevik.

Dagfinn ! Ikke alt stemmer. Jeg ser at jeg har skrevet at Eliassen bodde i Strandgt. 20, det skulle selvfølgelig være 22, seilmakerloftet. Det var Martin Ambjørnsen, modellsnekker og farfar til Ingvar, som bodde i nr. 20. Den gang var det ikke vanskelig å få utført selv kompliserte trearbeider i nabolaget. Alle kjente alle og var hjelpsomme mot hverandre.

I Dronningens gate 45 hadde Rakel og Liv Løkke en damekonfeksjonsforretning. Hva het den? Etter at den opphørte overtok Blad-Johanssen lokalene. Hva het hans firma? Takknemlig for svar.

Morten har spurt meg om Elna Aasheims butikk i Dronningensgt. 27. Jeg velger å svare her med litt historikk samtidig. Da reperbanen ble revet kjøpte min oldefar Carl Halvorsen hjørnetomta dronn.gt.27 i 1913. Den ble delt i 27a og b. I 27b startet han kassefabrikk og i 27a kom det et hus med 3 leiligheter og 2 forretningslokaler, butikken H Halvorsens eftf. (Hetty) på hjørnet og en liten kafe ved siden av i Reperbanegata. Dette var et familieforetagende med deltagelse av min oldemor Hansine og flere av hennes døtre. Hetty-butikken ble i hovedsak drevet av datteren Asta (gift med Karl Hetty) og datterdatteren Rakel (min mor) i det imponerende tidsrom 1913 til 1979. Kafeen fikk en kortere levetid, trolig delvis pga. forbudstida. Der fikk du kaker og kaffe,vin og dram. Lærer Paulsen fortalte meg at han hadde vært der i sin ungdom, og at det var et koselig sted. Etter kafeen ble rommet gjort om til boligrom der bl. a. datteren Ragnhild,gift m. banemester Ingvald Iversen, bodde, etterhvert med barna Åse og Kjell. Senere da Karl Hetty overtok huset ble det gutterom for brødrene Birger, Walter og Gunnar og etter dem igjen rom for lillesøster Ingrid.
Så kommer vi endelig til saken. Da Ingrid ble gift i 1947 ble lokalet ledig, ominnredet til butikk igjen, og i 1948 startet Elna Aasheim “Evamagasinet”. Hun solgte stoffer og garn,undertøy,barnetøy og diverse “småmanufaktur” Litt senere startet mannen Arvid sin herreklærforretning,og de drev dette fram til de startet kollonial i Rekkevik, sist på 50-tallet.

Takk for at du svarte i denne tråden Ove S H – en flott historisk beretning du har skrevet over her!

Litt på sida av tema, men jeg tar sjansen. Undertegnede kan trøste frampatrioter med av FRAM-plakaten som var plassert på toppen av Oser’n, men som stormen tok i forrige uke, nå er gjenreist. Det skal mer enn en storm til for å senke FRAM-skuta

Det er mange med særlig engasjement for ulike områder i denne tråden. Noen mener at det de spør om er av engere betydning og interesse for de fleste, og derfor henvender de seg pr. mail. Jeg har tidligere direkte på mail til enkelte personer besvart spørsmål og emner som har opptatt dem når det gjelder Torstrand. På den måten har jeg gitt opplysninger om bl.a. Eva-magasinet og Elna Aasheim. Det samme har jeg gjort om andre emner og registrerer at spørsmål om enkelttemaer kan komme igjen seinere og ofte interesserer flere. Derfor bør kanskje spørsmål og svar hyppigere legges ut slik at flere kan ta del i dem. Det som kan virke uvensentlig og snevert i øyeblikket er kanskje ikke det likevel. Til opplysning om temaet Aasheim og forretninger kan nevnes at Aasheims var min tante og onkel.
Dagfinn skriver foran her at han muligens finner skriften på fjellet Oser´n, nemlig FRAM, som et tema litt på siden. Det er det ikke, det er Torstrand og kultur. Det binder fortid og nåtid sammen. Noen vil kanskje kalle skriften ukultur, men det er det ikke. Det er fullt på høyde med det som vises i “Bølgen”, etter mitt syn bedre. For noen betyr det mer enn skriften fra Oljeberget. La det stå !

Ikke akkurat i nær fortid, men det er vel greit med et bilde av noe av bydelen – bildet er tatt i apr 2007.
Klikk på bildet for stor størrelse!

Foto: astridw

Ja, Otto, det er greit med bildet fordi det viser hva vi har mistet av nær fortid, nemlig utsynet til fjorden, Larviksfjorden. Kjører du ned Frankendalen har du tilnærmet samme bildet. Dette er fjordbyen politikerne er så stolte av, Felleskjøpet og Farris Bad kan ta hverandre i handa.

Før 1948 lå husene i Lerkelundveien, Tjøllingveien og Yttersøveien i Hedrum kommune. Husene på Nanset har navn. Det har tydeligvis også husene i de ovennenvte veiene også? Var dere klar over det?

Selv om bildet er tatt for kort tid siden så er det endringer på gang. Klikker en på bildet ser en enden på Paus & Paus bygget (grått) som ble revet. Shell-tankene er under riving og det skulle forundre meg om de ikke er borte før jul. Helt til venstre på bildet ser en de gamle lagrene til Impregneringa – De er nå erstattet med noe moderen saker i plast(?) – så ting skjer på Torstrand! Var inne på tomta til Felleskjøpet her om dagen (ble tilsnakka) og kikket etter butikken som var flytta. Hørte da at mølleposjektet til Norgesmøllen kan komme noe til venstre for siloen – her må folket følge med!

Takk for flott bilde Otto, hils kona. Astrid har fått med det viktigste, min barndoms gate Bugges gate. Du har rett Otto, gatene på Torstrand ER breie! To parkerte biler står rett over for hverandre, enda kan to biler lett møtes der! Var det Paris eller Berlin du sammenligna gatene med?

VIKTIG MELDING!! Alle FRAM-folk med tilgang til PC kan nå gjøre en innsats for klubben sin. Dagbladets årlige tiltak, “Klubben i mitt hjerte” pågår nå og slutter 19. nov kl. 12. Det er bare å gå inn på db.no/klubben/stem. Skriv fram if og stem. Premien er utstyr for 100 000. Fram har stikki av med seieren i gruppa “Fleridrettslag med over 500 medlemmer” flere ganger. Ståa er i dag, FRAM IF 655 stemmer, Sjetne IL 616 stemmer, Jølster IL 400 stemmer. Du kan stemme en gang per dag, altså 10 ganger til, med i dag. Som alle ser, det er tett i toppen, sett i gang, få Dagbladet til å ta turen til Larvik og Torstrand med sjekken i år også!

I boka “Sånn var’e bare” skrev Jan Eilert Gabrielsen om et hus på Torstrand (kanskje i Skiringssalsgate) som han kalte “Dahlehuset”. Var det et godt innarbeidet navn, som mange brukte? Hvilken adresse hadde det? Jeg er opptatt av gamle “husnavn” på Torstrand. Takknemlig for svar.

“Dahle-huset må være Skiringsals gate 8 eller 10 Morten. Jan Eilert bodde i nr. 9 og han sier “Dahle-huset” var nabohuset til der han bodde. Husnummerne er fortløpende i den gata. pga at kirkegården og Moa tar all plass på den ene sida.

Hei Dagfinn. Takk skal du ha. Det var Skiringssals gate 10. Huset ble eid av P. T. Dahl. Hadde du hørt navnet før, Dagfinn? Er det et innarbeidet navn, brukt av flere? Takknemlig for svar.

Aldri hørt det, dette er et superlokalt navn på et hus.

Vi har vært inne på Lundquist Trafikkskole i Dronningensgate 26, tidligere.
I dag fant jeg en kvittering derfra datert 1992. Artig å se den igjen, siden dette er litt nyere samtidshistorie.

Hei folkens! Jula nærmer seg! Jeg legger inn et gammelt bilde fra parken på Torstrand.
Her handles det med juletrær. Bildet er antakelig fra første halvdel av 1970-tallet, for på hver side av døra til H. Halsvorsen Eftf. (eller “Hetty” som butikken het blant folk på Torstrand) er det fremdeles tobakksreklameskilt.

Flott at ikke alle klipper av de “gamle” trådene Inger-Helene! Det er vel og bra med “Tull og Tøys-tråden”, (snart 40000 innlegg!!) men det ser ut til at den drar ut alle de andre trådene i nettveven.

JULENISSEBYRÅET.

For ca. 60 år siden i disse dager klekket to torstrandsgutter ut en forretningside de trodde skulle gi rask inntekt bare ved en dags arbeid, nemlig på julaften. Slik skulle det ikke gå, og for dere som leser dette, husk svært få familier hadde på den tiden telefon og mobiltelefon eksisterte ikke.

De to guttene var nære venner og kamerater og bodde på hver sin side av jernbanelinja på Torstrand. Disse fikk ideen om et julenissebyrå, noe det måtte være behov for i en tid da landet skulle gjenreises og givergleden skulle oppveie for vanskelige krigsår. Ideen gikk ut på å skaffe en del kunder, som igjen skulle legge familienes og ikke minst barnas gaver i sekker med navn og adresse. Så skulle representantene for nissebyrået komme og hente sekkene tidlig på julaften for igjen å komme tilbake til avtalt tid for gaveutdeling. Nissene skulle selvfølgelig ha en godtgjørelse for arbeidet.

For å komme rundt til de ulike kundene og få gjennomført prosjektet, måtte de ha en liten lastebil. Den fikk de låne av slakter Løwe i Buggesgate. Kunder fikk de mange av og innsamlingen av sekker gikk etter planen. Bilen bugnet til slutt av sekker slik det høver seg for Nissen på julaften. Nå var det tid for en liten pause og hvile før utdelingen skulle starte. Den ene av nissene hadde følge med ei jente fra Lia og dit skulle de kjøre og ta pausen og få seg litt mat. Det gjorde de, og da tida for pakkedistribusjonen kom og nissene igjen satt i førerhuset på bilen, ville motoren ikke starte. Det var ikke så uvanlig med biler om vinteren på den tiden. Men det ordnet seg som regel med tauing. Her var tauing ikke nødvendig, de sto jo øverst i Lia med meget bratte utforbakker. Bilen ble skjøvet utfor enten Berggt. eller Treschowsgt., der er jeg ikke sikker. Men utfor gikk det. Slakterbilen ville ikke starte tross iherdig forsøk, ikke før de nådde Kongegata. Men da startet den med et brak slik det må gå med en motor sugd full av bensin. Bilen gjorde dermed et jump ut i Kongegata. Nå var det bare slik at en annen også var ute for å tjene noen kroner denne kvelden. Det var Alf Knudsen, ”Bergen”, med sin store Hudson-drosje lastet med julegjester. Han var på vei opp Kongegata. Det uunngåelige skjedde, nissebyrået og drosjeeieren tørnet sammen i en skikkelig smell. Ingen av bilene var kjørbare etterpå. Drosjeeieren fikk en tidlig frikveld etter dette, men det fikk ikke nissene. De hadde en lasteplan nesten full av gavesekker og ingen mulighet for reservebil eller varsling av forventningsfulle barnefamilier. De måtte ta beina fatt og transportere sekkene på god gammeldags måte. Det endte med kjeft på hvert eneste sted de kom, og på de siste fortelles det at barna hadde gått gråtende til sengs uten julegaver. Ideen om byrået var god, men resultatet lå nå som en ruin. Firmaet ble ikke drevet videre.

Jeg snakket med ”Bergen” flere år etter om denne hendelsen. Han hadde jo tapt en del penger den kvelden, men var likevel stolt. Han hadde ikke trodd sine egne øyne da det smalt og fikk se at selveste julenissen kom ut av den andre bilen. Stoltheten berodde på at han mente han var verdens eneste som hadde kollidert med julenissen på selveste julaften. Han, ”Bergen”, var blitt en form for verdensmester.

Takk for flott historie Per Hroar, sitter og vrir de grå, hvem kan det være som kom så skjevt ut i forretningslivet? Håper det gikk bedre for guttane seiner i livet.

Det har vært noe stille i denne flotte Torstrandtråden etter Hroars gode historiske tilbakeblikk.
Når jeg nå velger å gå enda lenger tilbake i tid, er fordi jeg kom til å kjøre opp Reperbanegaten i dag. De fleste av oss som gjør dette, tenker vel ikke lenger på hva som har “forårsaket” dette underlige navnet. Flere av leserne har hatt meget nær kontakt med dette området i sin oppvekst og vi har ved anledninger vært inne på noe av dette tidligere.
Likevel,…. her kommer litt info og et skikkelig gammelt bilde;

Som en levning etter gammel tid, lå det på Torstrand fram til ca 1860, en reperbane der hvor N. M. Bugge fikk kjøpt tomt til sin Larviks Dampsag og Høvleri. Navnet BANEBERGET på en fjellknaus der ute, er trolig det eneste minnet om denne fordums reperbane.

Den siste banemesteren ute på Torstrand het J. Svendsen. Han fikk i 1862 bygget en ny og større bane på en tomt i den ytre, østre enden av Herregårdens marker. I flere år foregikk arbeidet under åpen himmel. I 1865 overtok H. L. Prebensen og etter hans død i 1870 var det T. M. Nielsen (kanskje mer kjent som tobakksfabrikant for oss “tilårskomne”) som overtok og etterhvert utvidet betydelig. En tid ble banen drevet av hester, men snart ble det innstalert dampkraft. Mesteren fra 1878 til etter 1905 het Thorvald Enersen. (Kanskje er det noen som drar kjensel på dette navnet eller de over nevnte ??)
I 1901 overtok elektrisiteten for dampen og en 20hk motor skal ha blitt satt inn.

Innehaver rundt 1905 var Michael Nielsen.

[Bilde 1634758 finnes ikke eller har blitt slettet]

Kjempeartig, Jan Einar.

Hvilket svært hus! Det hadde jo romma hele Torstrands befolkning, om det hadde vært bolighus.

Enersen hadde vi vel i Bøkelia i vår tid, bl.a. Randulf Enersen, som er på min alder, men det kan jo være en helt annen Enersen.

[Bilde 1634848 finnes ikke eller har blitt slettet]Bildet viser litt av huset i Dronningensgt 27a og bryggerhuset. Litt lenger oppe i tråden er det også bilde av Dronningensgate 27a.

Takk for flott gjennomgang av Reberbanen som strakk seg fra Mesterfjellet og helt ned til Dronningensgate. Området fikk navnet Reperbaneløkka eller bare Løkka. I 1911 ble A/S Laurvig dampreberbane (ved Th. Arbo Høeg, M.K. Oppen og M. Nielsen) solgt til A/S Tønsberg Reberbane. Tønsberg reberbane ga fullmakt til Einar Isachsen i 1911 til å utstede skjøte på eiendommen eller deler av samme.
Det resulterte i boligbygging i området. Dronningsgate 27a (ligger i krysset Repebanegt/Dronningensgate) ble bygget i 1912/1913. Byggmester var Carl Arnesen. Vi kan følge Repebanegata oppover og finner at husa har tomt etter den gamle reperbanen og mange er bygget kort tid etter 1911. Denne Carl Arnesen har vel du Jan Einar så vidt vært innom i Nansettråden?
Når det gjelder Banefjellet (som er skutt vekk) hadde det ingen ting med den her omtalte reiperbane å gjøre.
Først på 1800-tallet lå det en reipbane lenger ute på Torstrand, mot Oseberget. Her kom seinere Buggesaga.

Fint innlegg, jeg bodde i Griffenfeldt gt.8 (Jeribald street) i mange år,inne i uthuset(bygget i 1836)var det en dør-luke i veggen mot der reperbanen i sin tid lå.En gammel nabo(Sjølyst)fortalte da at den ble brukt som snarvei til reperbanen av huseieren som mest sansynlig jobbet der.Han sa også at det var helt vanlig at det var slike dører fra hus som grenset til banen.Jeg har desverre ingen bilder,den gang tok vi ikke bilder,det kostet penger! Teddy.

Jeg får vel nærmest si at dette innlegget er en parantes når det gjelder Reperbanen. Dette gjelder nemlig Sophus Buggesvei 7 på Nanset.
Huset var i sin tid eid av Brøgger. Han var dansk og skal ha arbeidet på postkontoret i Larvik i mange år. Det fortelles at huset hadde blitt bygd i 1912 av materialer etter nedrivingen av den rundt 300 meter lange Reiperbanebygningen på Torstrand, som foregikk mellom 1910 og 11. Mye tyder på at huset ble bygget av Thøger Andressen (Var ikke det han som eide den første bilen som kom til Larvik ? ) Men om Inger-Helenes opplysninger er rett, kan det altså være byggmester Carl Arnesen som var deltagende i dette. (Han bygde forøvrig også bakeriet til O. E. Leinæs i Nansetgaten 59 !)

Riktig Inger-Helene, Banefjellet var det vi kalte Kaiafjellet. Som du sier, der er det slett mark nå, vårt flotte klatrefjell blei degradert til pokk og grus.

Jeribald Street, det har jeg hørt før, Teddy !!!…..men visste ikke hvor det var. Thanks =;)

Jan Einar,det er den smale delen nederst i Griffefeldtgt, som hadde dette navnet. I dag tror jeg den benevnes som “smalgata”.Teddy.

Godt å høre Teddy at det er fler som har navnet, Jeribald Street “inne”. Smalgate er navn to, ja. Bodde du der da “Lange-Jørgen” og “Strukken” hadde tilhold der. Førstnevnte med møkkabriggen sin, også kalt “Mahognykommoden”, og sistnevnte med pølsevogna si. Lekker blanding.

Hei!! Hvor kommer navnet “Jeribald Street” fra? Dere vet kanskje at Struck oppbevarte pølsene på utedassen sin?

Hei Dagfinn,Jeg kjøpte “Strukehuset”, og kjente godt “Langejørgen”.Jeg kjøpte snekka hans,og hadde den i mange år.(motoren var en vrang Kvikk totaktsmotor).Den Norske delen av familien(Seilmakerene) kom jo fra Torstrand.Så jeg er blitt fortalt mange historier fra området,særlig da jeg kjøpte nr.8.Min far hadde klassekamerater som bodde i det huset.Teddy.

Morten,en gang da struk bestilte pølser, sa han"Hvis jeg ikke er hjemme så kan dere sette dem på do". Men gode pølser,det var det.Han var en populær mann, og det var karnskje Larviks første gatekjøkken?Teddy.

[Bilde 1636102 finnes ikke eller har blitt slettet]Jeg har lagt inn et bilde av Torstrand sett fra Mesterfjellet. Det som jeg finner interessant i “vår” sammenheng, er området til venstre i bildet. Her ser vi Griffenfeldsgate. Fra Ahlfeldsgate mot Dronningensgate strekker denne gata seg og som vi ser er gata “normal” bred før den smaler av og blir kalt “Smalgata”. Til høyre (utenfor bildet) går Daneskioldsgate parallelt med “Smalgata”. Denne gata omtalte min svigermor som Breigata. Omtrent midt i bildet er Reipbanegata. Mye av dette området eide i sin tid Laurvig Reberbane. Dessverre kjenner jeg ikke til hvem fotografen er.

Den gatebredden Inger-Helene, må gjøre alle fra Langestrand sterkt misunnelige!

Hei Inger-Helene !
Det er vel en liten feil når du sier at Griffenfeldtsgt. er til venstre på bildet, den er til høyre. Gata parallelt med “Smalgata” er Gyldenløvesgate og ikke Danneskjoldsgate. Gateløpet til Danneskjoldsgate er veldig spesiellt, så en feil kan godtas. Men et artig og bra bilde er det.

Hei Per Hroar! Godt der er sånne som deg i LINF som kan rette på feil! Du har selvsagt rett i det du skriver og jeg takker for din vennlige korreksjon.

Tilbake til Reperbanen og Rebeslagermester Thorval Enersen, som det står i Folketellingen 1900.
Jeg har fått tak i min gamle kompis Randulf Enersen, og Randulf bekrefter at Thorval var hans tipptippoldefar.
Thorval var født i Fredrikstad i 1845, gift med Baargine fra Haagsun i Buskerud. De hadde 2 hjemmeboende barn i 1900, butikkbetjent Mari født 1869 i Drammen og sømand Karl, født 1881. Thorval, Baargine og Mari var metodister, mens Karl var i statskirka.

Danneskjols gate er sannsynligvis Larviks korteste gate. Når en går opp Gyldenløves gate stopper en mot huset hvor Melby bodde i sin tid. Da har en Griffenfelds gate til høyre og Gymnaset til venstre. Mellom disse to går Danneskjolds gate! Tror det kun ligger ett hus til den gata, kanskje også melbyhuset. Gata var nok i sin tid tenkt gå der Gymnaset kom.

Trodde lenge at Bredsdorffsgate på Torstrand var den korteste? Den har kun et hus og måler ca.65-70 m. Kanskje ta med en tommestokk?:o)

Dannskjolds gate er snaut halvparten så lang som Bredsdorffs gate. Og det er kun et hus der, nr. 9!! Et uforståelig nr. med gata var jo tenkt å være lenger.

Ok. Takk:-) Her trengs ingen tommestokk.

Hei Dagfinn ! I Danneskjoldsgate 11 bodde i sin tid overingeniør Magnus Larsen hos Alfred Andersen Mek., i dag bor Einar Knutsen (ekte framgutt) der. Mellom nr. 9 og 11 går det en privat stikkvei opp til huset som Svendsen bodde i, også Danneskjoldsgate. Han hadde et litet verksted der han slipte grassklippere bl.a.. Bak nr. 11 ligger det også et litet hus med Danneskjoldsgate som adresse. Der bodde murer Ugland etter at han flyttet fra Jegersborggate. Det er riktig at Danneskjoldsgate var planlagt fram til Kristian Fredriks vei og at den skulle krysse ei gate inn fra Hansebakken, mellom nr. 13 og 15 i Dronningens gate. Ingen ting av dette skjedde. Danneskjolds gate er liten, men ikke lett.

I 1910-folketellingen bor Thorval Enersen og hustru Bredine i Huitfeldsgade 38.

Mvh. Gunn

Litt sent kanskje Jan Einar, men det fantastiske bildet av reipbanen gir meg lange og sterke assosiasjoner tilbake i tia. Vi bodde i “Reppanegata” i et års tid i noen trekkfulle hus i 1937-38 og jeg synes vagt å minnes enten ved omtale, reminisens eller eget syn av at bak “vår brakke” lå ruiner eller rester av reipbanen.

Vet du eksakt når banen ble fjernet?

Tror også at jeg ved hjelp av mine billedprogram kan forsterke, forbedre bildet, ved å gi det fortjent kontrast og skarphet. Kan du sende det til min mail?

folketelling

1910-telling Thorvald Enersen og kona.

Hei! Ja, Per Hroar har rett og det var meningen at Danneskjolds gate skulle strekke seg til Reipbanegata. Rester av det kan ses på Reipbanegata 5 (tidligere Gjestrums hus). Det ligger ikke vendt mot Reipbanegata, men ut mot “Sletta” ("Sletta "er en annen rest. Den ble bebygd av Per Ove Hansen som Reipbanegata 3 A. Huset til Astrid og Rolf ble bygd i Griffenfeldts gare, så det ble aldri noe av den ekstra strekningen.

Jeg ble så fiksert på Danneskjolds gates nordside at jeg glemte å nevne nr. 14, som ligger mellom Gyldenløves gate og “Smalgata”. Det er altså 5 eiendommer med adresse Danneskjolds gate, nemlig nr. 9, 11, 11a, 11b og 14.

Men selve gata er vi vel enige om er kort Per Hroar? Det er vel en stikkvei som fører til Einar og de andres hus. Stikkveien sees på flyfoto, men ikke står ikke i kartboka.

Ja, Dagfinn ! Danneskjolds gate er meget kort, i alle fall det som er eller er igjen av den en gang planlagte gata. Du ser at jeg nevnte stikkveien som privat og det er den. Kommunen er selv i tvil om de har plikt til å brøyte den og det er et problem for de som bor bakenfor. Jeg tenkte på uttrykket “liten og lett”, da jeg skrev at Danneskjolds gate er liten, men ikke lett. Med det mente jeg at gata er kort, men noen av eiendommene er likevel vanskelig å finne for ukjente.

Her er et gammelt bilde fra “Mestern” kopi fra gammel kalender.Det dekker nesten omtalte område. Teddy.

[Bilde 1637168 finnes ikke eller har blitt slettet]Larvik Gassverk.Fra den gang vi trodde vi hadde nok vannkraft!

Det hvite huset til høyre var Gassverkbestyrerens bolig. Finn Bull bodde der.

Danneskjolds gate,igjen!! Pensjonist-trimmen er en daglig spasertur, av en enner annen grunn foretas den til 90 prosent på Torstrand. Kan det være flatt lende som spiller inn? I dag kombinerte jeg det som er nyttig for helsa med det som kanskje er det samme for denne tråden. Det siste var kanskje å ta i. På lårhalsbruddvennlig underlag styrte jeg først mine skritt mot Bredsdorffs gate. Med bestemte skritt blei gata målt, mitt indre telleapparat stoppa på 90. Min skrittlengde er 68 cm. Via barndommens gate, Bugges gate, gikk turen til gata som har navn etter grevene som eide Larvik grevskap i tiden 1704-1783. Der strarta dagens andre telling av skritt. Gata MÅ være byens korteste, jeg stoppa på 45 skritt! Da tok jeg med hele lengda på hus nr. 14 som har gatas navnskilt på veggen.

Sundt, ansvarsfullt og godt jobba Dagfinn:-)

Sterkt og godt innlegg, Dagfinn!

Jeg sitter her å flirer,Tenker på beboerne i strøket(levende blostepotter)som ser en mann som skritter opp gata.Rart de ikke ringte Politiet! Men bra jobba Dagfinn!!!!You are the man!Teddy.

Artig å lese disse innleggene om det kompliserte grenseområdet mellom Danneskjoldsgt, Griffenfeldtsgt (smalgata) og Gyldenløvesgt (breigata). Dette var forlengst glemt viten fra en svunden tid da det hendte at jeg sykla rundt med varer i området. Men det artigste var endelig å forstå hvorfor nåværende Reipbanegata 3a ikke var bebygd. Det var altså planlagt gate der. Men da lå jo Griffenfeldtgt 10 i veien! Her bodde forøvrig Harda Nilsen (senere gift Haugen). Hun var tante til en barndomsvenninne og det hendte vi var på besøk der. Jeg mener å huske at vi kunne se ut på Reipbanegata fra leiligheten, tror huset hadde et påbygg i den retningen.
Ellers om den sagnomsuste “Jerribald street”, det var rolig der i min barndom på 40- og 50-tallet, men når du svingte opp ved "Dotta"s hus var det litt som å gå tilbake i tiden. Først i nr 2 den omtalte “Langjørgen” Der var jeg også innom endel,for yngstedatteren Turid var en klassevenninne. Nr 4 husker jeg ikke så nøye, men i nr 6 bodde Marum som også drev med hest. Så kom Struck i nr 8, som iallefall hadde vogn! Det var ellers hester også i Dronningensgt 25. Nils Thoresen jr hadde travhest på stallen, og jeg var noen ganger med og leide den på beite til den ledige tomta ovenfor Orvikbrakka. (Der Kjell Ingebretsen senere bygde hus) Mor til Nils, min grandtante Sigrid, drev forøvrig også med høner på den tida.

Jeg tenkte på muligheten for skjult iakttakelse, Teddy. For å unngå bålys, menn i hvite frakker, tvangstrøye og påfølgende innleggelse, gikk jeg med helt normale skritt, 68 cm, Hadde jeg dratt de ut til meter’n, hadde nok de forannevnte vært raskt på pletten. Jeg tella heller ikke høylytt, eller på fingrene, kunn inne i meg.

Kjempe god innsats med oppmåling av gatene på Torstrand, Dagfinn!!
Så til Per Hroar som jeg betrakter som kjentmann i Larvik og spesielt på Torstrand! Jeg lurer på denne Gyldenløvesgate. Det er vel ikke lange gatestumpen det heller? Eller fortsetter gata over Dronningensgate, under jernbanebrua og Torstrand Torv?
Kanskje vi må sende ut vår mann i “oppmålingsavdelingen” for nye helsebringende turer?

Er rimlig sikkerpå at Gyldenløves gate stopper mot Dr. gate, Inger-Helene. Den gata står ikke engang i kartboka til Cappelen! Jeg ringte Cappelen og spurte hvorfor i allverden ikke gata som har navn etter Larviks grunnlegger var nevnt med navn, den var for kort til å få plassert navnet på fikk jeg til svar!!!!

Gater og lengder på Torstrand. Det har nå framkommet en diskusjon om den korteste gata på Torstrand og kanskje i hele byen. La oss sette en strek over Bredsdorffsgate som er like lang som nabogata, Kirkegårdsgata. Skulle man forresten sammenlikne Bredsdorffs gate med sine to eiendommer nr. 2 og 4 som fremstår som ett hus symmetrisk bygd om et vertikalplan, så må det være Cortensgate. Der har vi noe av det samme, også nr. 2 og 4 og samme byggetype, bare at Cortsens gate nå er “forlenget” med skilting de senere år fra Lille Strandgate til Strandgata. Det siste gatestykket her var i min tid som gutt på Torstrand kallt for “den navnløse gata”. Det var tøfft og artig for vi, min familie, var de eneste som hadde port mot denne gatestubben mellom Lille Strandgate og Strandgata. Men de siste årene har vi fått en etat i Larvik kommune som slenger ut gatenavn i hytt og pine, jfr. Franke(n)dals gate, Colbjørnsens gate/Torstarnds Torv og Cortsens gate. Kommunen er heller ikke villig til å rette åpenbare feil, vranghet, K.H.G. og penger opprettholder feilene. Tallak Nielsens gate var også i min barndom nevnt som en kort gate den gang Potetmelsfabrikken hadde sin port og innkjøring denne veien. Men Danneskjolds gate er uten tvil i dag det korteste. Vi bodde i min ungdom i Strandgata som den gang var byens lengste gate, den gikk fra “Føyka” til Vestre Halsen (Skiringsals gate). Altså, vår eiendom lå en gang i tiden mot Larviks både lengste og korteste gate, den siste uten navn. Men det er ingen ting å være stolt av i dag.

Mens jeg har skrevet mitt forrige innlegg, ser jeg at jeg har fått spørsmål om Gyldenløves gate. Heldigvis har Dagfinn gitt et for meg fullgodt svar.

Ja, her var det kommet inn mange artige veibeskrivelser fra barndommens rike :-)
Det gleder meg at det det foregår oppmålings-turer i dette området!

Det er blitt en glede å bla i denne minneboka.Takk for at dere deler minner med en gammel utflytter!

Det står respekt av det du gjorde der, Dagfinn. Flott innsats!

Etter dagens vandring i Larviks gater tror jeg at Torstrand kan si seg godt fornøyd med brøyinga. Ta Tordenskjoldsgate som dere ser her – full bredde vil jeg påstå.

[Bilde 1638956 finnes ikke eller har blitt slettet]

Målet for dagens fotosafari var et forsøk på å gå i Dagfinns fotspor i Bredsdorffs gate. Det gikk desverre ikke, tåka, sludd og regn som hadde frysi på bakken gjorde en rekonstruksjon helt umulig – alle fotspor var borte!
Alternativet ble derfor et bilde av Bredsdorffs gate, i full lengde, med undertegnede i enden av gata – ser dere her.

[Bilde 1638959 finnes ikke eller har blitt slettet]

Litt av en farefull fotorunde! Gammeldags vinter lik den vi har i Sandefjord :-)

Stemningsfullt bilde her av mitt barndoms hjem Otto, som igjen drar frem naboers ansiketer fra hukommelsens tåkelandskap: Tor og Ellen “trønder´n” Hansen hiterste første; fam. “Korin”, hiterste andre; Johanna, Åse og Berit(tvillingene) Hansen, borterst første og Marie, Urban, Lillian og jeg Lindholm, borterst andre. Helt bak i bildet det sterke hukommelsessymbolet Undersbo kirkegård. Bak trærne til.h. sandhausane med Varild og Båtbygger Viksten. Joda.. herfra strømmer de på: “Ut av tåka”: I Huset som ikke synes til v. for fotografen: Huset til Ester og Alvan Sjøblom, med min beste venninde Rikke Lisbeth til Datter: De emigrete i 1947 til Durban i Afrika. Rikke bor nå i Alfaz del Pi i Spania

Vi har nå nevnt både korte, lange, breie og smale gater på Torstrand. I forbindelse med smale gater vil jeg nevne spesielt det smuget som gikk fra Huitfeldts gate til Ryes gate mellom huset til Iversen (Dropsmann) og snekkerverkstedet til Efraim Johannessen. Det var så smalt at vi gutter alltid måtte sykle gjennom der for spenningens skyld. I dag er dette smuget (dessverre) tillagt tilgrensende eiendommer. Av andre smale gater hadde vi og har vi Glassverkgata. Før huset til Selander med det høye plankegjerdet ble revet, virket gata enda smalere enn i dag. Synd at husene til Syversen og Selander forsvant, og særlig i forbindelse med en avtale som bl. a. også gjaldt “Grand Hotel”. Noe så dumt, men det er forskjell på stor og liten, brei og smal.

Jeg mener Johanna, Åse og Berit i Bredsdorffs gate het Gundersen til etternavn og ikke Hansen.

Var det huset til “Tvillingane” som brandt i sin tid?

Ja, Dagfinn, det brant hos tvillingene. Noe senere brant også huset til maskinist Sivertsen i Tordenskjolds gate (rett rundt hjørnet for Bredsdorffs gate). Det var mens Ragnar Hansen hadde det. Det ble bygd opp igjen og ligger som et fremmedelement der i dag.

Per Hroar: Du har rett jeg; rota med Hansen hiterst i forste: Gundersen het de selvfølgelig

Dere er jo så godt kjent i området at jeg legger ut et bilde til. Det er Tordenskjoldsgt 11 (?) og det så rimelig fraflyttet ut. Det kan sikkert pusses opp og reddes, men da er jeg redd en må ha tak i en entusiast i løpet av kort tid!

[Bilde 1638958 finnes ikke eller har blitt slettet]

Apropos navnløse gater på Torstrand. Til høyre for Arne Jacobsens hus i Strandgata gikk det et smalt smug ned mot Smiestranda. Smuget og husa forsvant med oppføringen av Bakers i 1970-årene. Husene hørte vel til Strandgata? Ei klassevenninne av meg, Bente Aas, bodde i ett av dem.

Per Hroar, Ragnar Hansen, er det, Ragnar “Broer’n”?

Dagfinn ! Ja det er det. Han flyttet senere til Gyldenløves gate, huset der Eliassen hadde bakeriutsalg.

Ove Sten skriver tidligere her om de som bodde nederst i “Smalgata”. Om nr. 4 har han bare vage minner. Der kan jeg kanskje hjelpe han litt. I nr. 4 bodde Larsen og de drev profesjonelt med veving. Filleryer var vel ikke noe for unge gutter den gangen, Ove ? Ellers takk for et godt innlegg.

Ragnar var sønnen til Esther og Harald Hansen i Bugges gate. De hadde også sønnen Finn, som flyttet til Sandefjord. Harald var broren til min oldemor, Bertha Marie Hansen (gift Nilsen).

Ester og Harald var bestevenner til min mor og far. Finn og Ragnar “Broor´n” var mine gode venner og forbilder under hele vår tilværelse på Torstrand: “Bramseilane”: Pappa Harald hadde med å sverge: “Splitte Mine Bramseil” så det ble denne familiens kleggenavn. De bodde på andre sia Lillemoa i en enetasjes “Funkis” bungalov uten kjeller, så hele familien Hansen brukte vår kjeller under bombeangrep, og de var det flusst av. Mor Ester hadde også saltdunke til salt fisk og en del syltetøy i vår del av kjelleren. Det var her i kjelleren at jeg ble venner med Finn og Ragnar eller “Bramseilguttane” som Torstrand hadde for vane. Det var Finn som “lokka meg” inn på søndagsskolen i annen etasje(oppå brua) på Karosserifabrikken på Working. Ester var en slående vakker dame med flammende rødt hår og Finn arvet hennes pigment. Harald var også en flott fyr, men stadig ikke tilstedeværende(under krigen) Ragnar ble en kraftig kar med brunt krøllete hår.
Finn traff jeg i båt på Svenner i voksen alder, men Ragnar så jeg ikke etter siste bombeangrep. De var et par år eldre enn jeg Bramseilguttane: Lurer på om de er igang enda????

PS: Jeg husær nå at vi ved noen tilfelder hadde middagsselskaper oppe i Bredsdorffsgate 2. Ved de tilfelder var det alltid Alltid Ester og Alvan Sjøblom fra Thordenskioldsgate nr? siste hus mot Bredsdorffsgt. Deres datter Rikke Lisbeth, samt Ester og Harald Hansen fra Funkisbungaen med sønnene Finn og Ragnar: De voksne spiste i spisestuen(med dram) mens vi ongane kosa oss på det gigantiske lysblå kjøkkenet.

Det var alltid litt polemikk rundt “to bla Ester”.

Takk for denne inspirasjonsnøkkelen: den åpnet døra til tilslørede hjernekiste-hjørner, som avslørte kjære ansikter og minner.

Opp brua på Karrosserifabrikken har også jeg traska for å høre oppbyggende tekster framført av Strøm. Søndagsskolens snille lærer. Dette så jeg som en grei ordning, siden “alle” “måtte” ha denne “utdannelsen” var kort vei ikke å forakte, ca 300 meter i luftlinje. Men Moder’n, som var født inn i metodistmiljø på Langestrand, ville noe annet. Det var ingen bønn! jeg måtte traske helt opp til den menighetens kjerke på toppen av Rombergbakken. Der hadde de noe som oppveia for lang vei, en negerdukke (må bruke det navnet) som slukte tiører når en la den i handa på’n! Møtets desiderte høydepunkt.Neste trinn i opplæringa var Speider’n, da var det slutt på dukker som slukte betalingsmidler. Nå blei det forlangt at en skulle kunne kaste livredningsline et bestemt stykke vei, huske en masse ting en fikk lagt foran sin lyse blå i tre minutter, pluss tenne bål. Det var sikkert mye mer Per Hroar, men det har gjemt seg i de bakre grå.

Så flott med så mange minner fra dette område. Ser det for meg, så levende fortalt.

Ragnar Broern,Var nabo da jeg huserte i Kirkegårdsgt,han jobba på brygga,og skaffet meg noen flotte nylon stropper til dykkerutstyret mitt. Teddy.

Vet du om Ragnar og Finn lever enda Teddy?

Denne Strøm, Dagfinn, var det en lang hengslete nærmest radmager mann. Lang og alltid i mørk dress?

Sorry Per,jeg mistet kontakten da jeg fløtta til Jeribald street,og senere til Greveveien 10 men hadde mange “pasiarer” med Ragnar på Karistranda senere.Du vet vi gutta likte å snakke fisk og verdensproblemer.I dag heter det visst “Jugæsrbua”.der folket samles og diskuterer fangst og dagens hendelser.Teddy.

Han var nok ikke hengslete, men slank var’n. Trur han jobba på karrosseri’n. Har en sønn som lever, han heter Birger.

Ja Teddy; jeg husær jugebua godt, den er der enda, har vært innom noen ganger i den senere tid men traff bare noen slektninger til “pojane” og “kuskane”.

Kan være samme karen denne Strøm, jeg fikk premie av ham en gang, en fin tollekniv(speiderkniv) for mest oppmøte. Finn som hadde vært der lenge før meg, men var sjuk ei stønn, fikk kniven av meg igjen. Syns det var rekti sånn.

Midt på 70-tallet skulle “Ragnar Broern” og jeg se på ei sjekte som “Rolf Matta” hadde til salgs. Den gangen bodde Rolf i en lekter som lå rett nedenfor Gloppe bru og dit ut dro Ragnar og jeg. Lekteren lå litt fra land og kun ei forholdsvis tynn planke uten noe å holde seg fast i var adkomst til boligen hans. Ragnar og jeg prøvde å rope på Rolf, men han svarte ikke. Vi antok han var hjemme så det var bare å gå ombord. Men det var ikke så enkelt. Da Ragnar og jeg gikk ut på planka begynte den og svikte og svaie. Ragnar var foran meg og han kastet seg ned på alle fire, jeg gjorde det sammme. Deretter krabbet vi etter hverandre ombord i lekteren, som to bikkjer. For et syn, håper ingen så det. Rolf var hjemme, han hadde bare tatt seg en liten hvil. Vi fikk sitte ved bordet hans, det var skikkelig hjemmekoselig. Praten gikk om båter m.m.. Rolf hadde jo alltid ei historie på lager. Så kom tiden da vi skulle se på sjekta som var til salgs. Den lå inntil land, litt nedenfor lekteren. Vi måtte altså gå samme veien tilbake. Rolf som den gang sikkert var rundt de 80, sprang i land på den sviktende planka som en akrobat. Ragnar og jeg måtte bruke samme metoden, bikkjemetoden, som da vi gikk ombord. Så flau tror jeg ikke at jeg har vært hverken før eller senere. Jeg mener Rolf ikke var særlig imponert over oss han heller. Noe sjektekjøp ble det heller ikke, bare ei god historie.

Hei Peter Martin! Navnet “Bramseil” er faktisk eldre enn Harald Hansens “Splitte pine bramseil”. En av Haralds og mine felles forfedre, som var sjømann, sa til mannskapet: “Lår bramseilet guttær”.

Hei Morten: Den historikken til “Bramseilerane” er meg veldig kjærkommen og at du inngår i både denne familien, sammen med både “Brånlane”(som jeg har hørt min far nevnt) og “Eftangerane”( Mitt ungdomshjem er på Eftang og står der enda; på Nokard Fristads Grunn mot Viksfjord(også en god venn av pappa)

Takk for den historien med Ragnar Broor´n og “Matta” godt å høre at det har vært liv og “nerve” i min gode venn fra guttedagene. Som gutt hadde Ragnar alltid et skøyeraktig smil på lager. Både Finn og Ragnar var på en måte mine “beskyttere” og på en måte også mine surugatbrødre.

Strøm har foruten sønnen Birger også ei datter som er gift med lokalpolitikeren Alstad, nå Ap tidligere Krf.. Strøm døde forholdsvis tidlig.

Ja, jeg er stolt av den familien. Mange gode fotballspillere har den hatt også: Alf Pikkalo (Haralds bror), sønnen Asbjørn Hansen og ikke å forglemme Harald sjæl. Jeg vet ikke om du kjente en eldre kar fra Eftang som het Peder Ekelund? Han var i familie med oss. Du spurte om Ragnar og Finn fremdeles er i live? Vel, Ragnar døde for noen år siden. Det samme har to av hans tre døtre: Anne og Rita. Finn vet jeg ikke om fortsatt lever.

Peder Eklund kan jeg ikke si jeg drar til minnes. Leit med Ragnar, men Finn som nå kan være 77-78 bor kanskje i Sandefjord. Skal sjekke.

Hei, kan denne Strøm være identisk med Jakob Strøm, som jobbet på kassefabrikken i Dronningensgt27b? Og var sønn av Gustav Strøm som var med å starte fabrikken i 1913 sammen med min oldefar?

?

Working – det var noe vi som ikke kom fra området visste noe som helst om, hva i all verden var det? Et hus? Et firma? En forening? Hadde det noen med arbeid/arbeiderforening å gjøre? Hadde ikke vett til å spørre den gang, og selv om enkelte her i LINF mener at det ikke har blitt mer flust med vett hos meg med tida, kan jeg vel alltids spørre nå? Altså?

Hei Knut ! Jeg har allerede gitt deg bra for spørsmålet ditt. Det er fordi du endelig lurer på hva det er. Det tok noen år. Jeg tror det vil være vanskelig å besvare det, fordi det ene fremmedordet vil avløse det andre for deg. Men neste gang du kommer til Larvik så ta kontakt. Da skal jeg ta deg med til bydelen hvor Working lå (i min barndoms gate) og fremdeles har sin betydning. Hilsen en gammel venn.

Som mange av dere vet, er jeg Nansetgutt, og vet lite eller ingenting om Torstrands næringliv (ved selvsyn!)
Kanskje Per Hroar og Knut likevel vil ha glede av dette (dessverre) noe dårlige bildet, av det som har blitt meg forklart er Working. – - Jeg vet jeg er på tynn is, så undskyld om jeg tar feil =;)

[Bilde 1642014 finnes ikke eller har blitt slettet]

Hei Jan Einar! Ja dette bilde over Buggehålet, med alle fiskebåtane til Torstrandsfiskerane(pappas båt hadde fast plass ved den hvite overst ved ved skipsbrygga) og Banefjellskaia, eller Kaiafjellet som vi sa(øverst t.h.) med Norsk Gassakkumulator like bak. Den lange hvite L.brakka husær jeg ikke men jeg tror bildet må være tatt i slutten av 40 bynelsen av 50 tallet. “Vorking” som er en omskriving av “Working” lå etter min mening litt ovafor og t.h. for de hiterste bygga ved noen gamle store boligbrakker som en gang i tia var boligbrakker for Impregneringa(som ligger under underkanten av bildet), helt inni bånn av Buggehølet. Jeg vet ikke om det var engelskmenn som en gang i tia jobba på Imprgneringa som satte navnet på boligbrakkene: “Workingbaracks”= Arbeidsbrakker og at første stavelse av det engelske utrykket “Working”( an educated guest) ble hengende igjen ved dette området hvor altså Larvik Karosserifabrikk i senere tid bygget sitt verksted. “Vorking” som utrykk kan forøvrig ha spredd seg og i nyere tid omfattet større del av dette området enn hva som opprinnelig var tilfelde. PS: Etter beste evne:-)

Navnet “Working” som ble brukt på området og særlig huset på Strandgata 48 stammer fra bedriften “Wood Working” som lå der før krigen. De drev bl. a. med trearbeider på personbiler og lastebiler.

Altså “Woodworking”. Godt at det ble klarlagt og adressen stemmer “med kladden”; faller da ca hundre meter uttafor bildet mot høyre.

Lurer på hvorfor et engelsk firmanavn på en torstrandsbedrift, kan det ha vært et engelsk tiltak med engelske spesialarbeidere?

Firmaet het Norwegian Wood Working Compani. Det er klart at dette bare ble til vorking (uttalt rett frem) på Torstrand i den tida..

Norwegian Wood Working Company. Takk for den Rolf O. Da blir det mulig med research. Med den lange og definerbare logo kan det tyde på et engelsk initiativ med engelske spesialarbeidere som nyttiggjorde seg av de nærliggende trelastprodusenter som Justesaga og Impregneringa. Allerede på den tia var “Norwegian Wood” ettertraktet i Engeland:-)

Ja, Per Hroar med flere, jeg fikk nå stavet meg gjennom alle de vanskelige ordene med opptil flere stavelser, og til og med noen av fremmed opphav. Og se, der sitter jeg tilbake med et inntrykk av at det faktisk har vært en slags treforedlingsbedrift på Torstrand også. (Egentlig veldig imponert over kunnskapen om NWWC. Flott at du har funnet fram et bilde, Jan Einar, Bravo!)
Kunne det tenkes, Per Hroar, at det var her treskallene ble laget? De som senere tok bolig i nærheten, mener jeg? 8-))

Ja Knut, og de måtte alltid gå med luer pga. alle hakkespettene som holdt til i Moa. Har du nå forstått begrepet work ? På norsk er det arbeid, helt ukjent ? Beklager, men det var så fristende !

Jeg regner med at du med “Treskalle” mener: "dum, intelligenslobotomert, indre enfold, kjøtthue, trang i fletta, imbisil, ikke finni opp kruttet, stupid, trang mellom øra, fra trangvik, mør i kålrabi´n, suppehue; kongsbergssyndromet, et typisk innlandsfenomen:-)

Innlandsfenomen ??, Peter ?
Nanset er det innlandet, eller…………………….?
?????????????

Jøss; følte du deg treffi Jan Einar?… Neida så lenge du kan se havet er din horisont utvidet så det holder og du går klar av overstående synonymer:-)

The Wood Working Company Ltd kjøpte maskiner og bygninger i 1909 etterat A/S Larviks Dampsag og Høvleri ga opp videre drift. Iflg. Per Nyhus sin bok “Fram og tilbake på Torstrand” sidene 193/194 produserte “Vorking” treartikler som sneller, vaskebrett, børstehoder o.l. Produksjonen var for eksport. “Vorking” ble nedlagt ved slutten av første verdenskrig.

Jøss så langt tilbake: Med LTD kan jo det tyde på at det virkelig var et engelsk foretak. Takk for din research Inger-Helene.

4. februar 1919 blir skjøte på The Wood Working Co Ltd sin eiendom tinglyst overført til Larvik kommune. Samme dato inngikk kommunen leiekontrakt med Treschow-Fritzøe på tomt på samme eiendom. Treschow hadde transformatorhus (med adkomstvei) på eiendommen.

Flott Inger-Helene kan du, i din “krystallkule”, se når Larvik Karosserifabrikk overtok eiendommen?

Jeg har i dag pr. telefon snakket med siviling. Svein Syrrist, sønn av tidligere lærer ved Larvik høyere skole, Gunval Syrrist. Familien ble i 1944 tildelt bolig i Strandgata 48," Working", som da tilhørte Larvik kommune. Han kunne fortelle om de familiene som bodde der den gang. Likeledes om de bilene som ble ombygd m.m. med korosserier av delvis trekonstruksjoner. Bedriften ble omtalt som “Working”, men har antagelig vært en forløper til Larvik Karosserifabrikk etter det Inger-Helene skriver. Han kunne fortelle at tyskerne styrte en del av tilvirkningen og at de selv som unge gutter ulovlig startet og kjørte noen av bilene inne på bedriftsområdet. Dette var en lek med spenning for dem, men også et uttrykk for at driften ikke var under kontroll og at okupasjonen gikk mot slutten. Familiens leilighet i Strandgata 48 var forholdsvis stor og stua ble hyppig brukt til øvelser m.m. da flere i familien trakterte instrumenter. Telefonsamtalen endte med at vi ble enige om å treffes over en kopp kaffe og prate mer om “Working”. Etter å ha sjekket opplysninger om ulike tråder her, har jeg nå en mengde avtaler om treff. Det er farlig å ringe og etterspørre opplysninger hvis en har lita tid.

Dritgodt Jobba Per Hroar. Jeg mener å huse at vi lekte i busser og lastebiler, innafor gjerdene på “Vorking” (Larvik Karosserifabrikk), både før og etter søndagsskolen, allerede under de tidligste krigsår, altså i 40-41-42(mine søndagsskoleår). I 1943 bynte jeg på Torstrandskolen og da var det slutt på barnetrua. Lauritsens hus var nabo til “Vorking” i Strandgatas nest siste hus(nummeret fikk jeg aldrig vite) og herfra startet min nye skoledag med havresuppe sammen med Einar, Tore, Frank og herr og fru Laruritsen: Strandgata var min skolevei fra 43 til 47. “Alle Luktenes Gate”

PS: “Vorking”: Larvik Karosserifabrikk må også ha hatt en industrimekanisk avdeling med “stansemaskin” for tykke stålplater, for innafor dette området pella vi “lokkelus” til sprettertane våre åsså i skolepliktig alder.

PS 1.“stansemaskin”= En hydraulisk maskin som “stanser” hull i stålplater. den runde jerndingsen som kom ut ble lagt i hauer på tomta for å avhentes til omsmelting( de lå i evigeheter) dette var “Sandloppenes” sprettertammunisjon under hele krigen…og de ble meget effektivt brukt.

Noen her som husær “Krilla”; en barnesykdom´s kleggenavn. Husær ikke det opprinnelige navnet.

Jeg hadde Krilla, som oversatt er meslinger. Dr. Vinder’n så til pasienten.

Ok. Så “Krilla” var meslingær. Og var også dr. Vinnær´n din huslege Dagfinn? Da husær du sikkert også doktorens hus og mottagelse i Strandgata, rett overfor Larvik Kanelfabrikk og smuget der som gikk ned til stranda: Husæru navnet på det smuget og nummeret på doktorens hus? Det står der enda, men garasjen til Vinnær´n, nedi hagen bak gjerdet, nede i smuget….er borte.

Jeg har forsøkt å gjære søk på Dr.Vinderen, Vinneren, Vinder´n, Vinnær´n, men uten fornavn har det vist seg fåfengt. Siden denne
mannen redda livet mitt noen ganger skylder jeg å gjøre en sporing: Sist jeg så ham var på Larvik sjukehus høsten 1944 da surra han
min arm og aksel for kravebensbrudd. Dagen etter måtte han flykte til Sverige pga antinazistisk adferd. Pappa fikk under sykebesøket
ordre om å sprenge garasjen hans i lufta etter at han hadde fordufta. Alle på Torstrand husær det smellet; det ble utført med et bulkete
tre liters melkespann i aluminium fra Høyang. Noen som kan hjelpe meg med sporinga av min gamle huslege???

Artig å bli minnet på dialektord som fullstendig var gått i glemmeboken. Meslinger het “krægdå” der jeg vokste opp :-)

“Krilla” og “krægdå” hva nå disse kleggenavna betyr. Må´n vite om det finnes flere merkelige kleggenavn på denne barnesykdommen: Hei Anne K. åssenstårete på Helgeland, har dere hatt “krilla” der eller?

Husnummeret er 26. Vinder’ns fornavn vet jeg ikke hva var, han hadde hytte i Svinevika har jeg hørt.

Ok. Dagfinn takk for nummeret og hytta, men smuget på sørsia huset, har sikkert et navn, det finnes jo enda?
Synd at ingen husær navnet på Dr. Vinder´n( kan det være Vinderen…for apostof i navn forekommer vel ikke?)
“Søør´n, Søren, Sør´n åsså” at ingen kan gi meg fornavn og korrekt etternavnet på denne legen. Dialektiske kleggenavn kan altså være historisk “skadelig” og begrave bærerens egentlige identitet.

Hei! Han het Lars Petter Hermann Winderen, født 6. april 1910 i Frogn. Han var sønn av gårdbruker Lars Petter Hermann Winderen og hustru Gunhild Natalie Omsted.

Artium i 1927. Cand. med i 1936.

Privatpraktiserende lege i Larvik. Kandidat ved Rikshospitalet i 1947.

Jøss Morten der har du´n: Vi kalla´n bare for Vinnær´n. Han var min lege fra 37-38 under min krise i et trekkfullt hus i Repbanegata hvor jeg hadde sterke lungebetennelser som også smitta til nyrene: Lars Petter Hermann Vinderen; en “vinner” av rang vant over sykdommen, og hans gestalt har brant seg inn i mitt sinn der han ofte satt ved sengen og instruerte min mor om stell og medisinering. Pappa var i sørisen på Hvalfangs.Tusen Takk for den Morten, flott å få litt mer om denne mannen. Jeg ser at han var kandidat ved Rikshospitalet fra 1947= samme år som vi fløtta til Sola. Men hvor ble det a´n?

Hei Peter. Ja, du kan så si. Han døde 15. desember 1989 og ligger begravd på Otterstad i Stange. Winderen giftet seg i 1937 med Gunhild Diderikke (“Dikka”) Kielland. De fikk dattera Sissel Winderen.

Den ene motstandsorganisasjonen i Larvik under krigen ble dannet av to ansatte ved Soyamelfabrikken: Eric Johanson og Edvin Lindh. I tillegg til disse to besto ledelsen etterhvert av Hans Johan Dyring, Odvar Moen og Winderen. Han ble senere Hjemmefrontens sanitetssjef.

Jeg sendte nettopp en mail til Peter med lenke til Dis gravminner med dødsfallet til Dr. Winderen på Ottestd , Stange. Nå ser jeg at du også fikk svar her :-)

Hei Morten: Din kunnskap om denne min livredder er inngående:-) Gratulerer!!!
Dr. Winderen var en av pappas kontakter under hele krigen til 44.(da han måtte rømme til sv.) noe Urban ikke innrømmet før mange år etter. En annen kontakt ute i Kjærringvik, som han kun omtalte på fornavn, kleggenavn eller kodenavn som jeg ikke husær, så jeg som bare skyggær om natta i seine kvellær som vi med skjekta lå og lossa “et eller annet tungt”. Hvem kan denne kontakten ha vært. Om jeg får høre/ lese navnet eller “kleggenavnet” kanskje jeg husær- om det da ikke fremdeles er hemmelig:-)

Dattera Sissel Winderen bør da være født like før krigen ergo rundt den tiden jeg lå i feberørske med hennes far doktoren ved min sykeseng: Interessant det der. Kan du sjekke Sissels fødeår & dato? Det kan jeg forresten selv gjøre ved å ringe henne: Hun lever i b.v. på Ottestad med telefon:-) Takk for glimrende research Morten:-)

Hvilket historisk detektivbyrå vi her opererer: Jodda Gunn din link var nemlig min Dr. Winderens mor og far:-) Stort smil

Vår huslege fra samme tild var dr. Nilsen. Han bodde i et hus rett ved Munken kino. Rødt hus i dragestil.
Det ligger en bensinstasjon på stedet i dag.
Dr.Nilsen kom ofte på hjemmebesøk når kikhosten og bronkitten herja med meg i barndommen.
Hah pleide å få et glass melk og litt “verstesuppe” hos oss. Det var dårlig med melkerasjoner for enslige voksne
under krigen.
Doktoren underholdt meg med å tegne griser, og han var en veldig barnvennlig mann. Hos han fikk jeg mine årlige forkjølelsesvaksiner i krigsåra.
Jeg vet heller ikke hva Nilsen het til fornavn. Tror han var ugift, eller muligens enkemann?
Kontorert hans var veldig spennende med gammeldags lege -utstyr. Noen som husær samme lege?

Dr. Winderen hadde tre barn, tvillinger og ei datter. Han kjøpte et småbruk i Ranvika, mellom Ula og Kjerringvik, av Lindgren som da flyttet til Strandgata 31. Huset ligger rett over gata for der Winderen bodde. Eiendommen i Ranvika eies fortsatt av familien til Winderen. Han ble lege på Hamar så vidt jeg husker. Gata ned mot garasjen heter Sjøgata og går fra Torstrand Torv.

Hei! Sissel Winderen var født i 1939 og var russ ved Elverum kommunale høgre almenskole i 1957. Hun bodde da på Leiret, adresse 2312 Otterstad.

Per Hroar? Var tvilligene jenter eller gutter?

Jeg husker ikke Dr. Winderen. Derimot husker jeg Dr. Winderens hostesaft, som vi kjøpte på apoteket Hygea. Det var vistnok over 20% sprit i den, så det var mange faste kunder på apoteket! Jeg var noen ganger hos Dr. Rynning i Strandgata,jeg tror hun hadde praksis der Winderen holdt til tidligere.

Glimrende Ove: At Dr. Winderen hadde sin egen mixtur er nytt for meg og at den kunne kjøpes på apotek.

Fra det ene til det andre:

På are sia Sjøgata for dr. Winderens praksis lå Larvik Kanelfabrikk. Det var denne bedriften i Starndgata: “Alle Luktenes Gate”(fin boktitel:-) som dunsta som mest forførende av alle. Den slo både lukta av Tjære fra impregneringa, sagmugg og flis fra Justesaga, Carbiden fra Norsk Gassakkumulator, Soya fra Soyamelsfabrikken og fiskelukta fra Martin Larsen.Det store Vinduet til produksjonsavdelingen halvannen etasje over oss sto alltid åpent, sommer som vinter og den forførende søtaktige lukta strømma ut til oss guttongær av den søtsugneste typen. Her stansa vi aller tre: Leif Hartvig Jakobsen, Einar Lauritsen og Jæ; fra G. 43. på Torstrand skole og ropte i kor: “Pælm ut ei stang´a”!!! Og hver dag skjedde det samme et ansikt kom til syne med et breit glis og en hånd pælma ut en neve kanelpinnær på en langfingerlengde. Kanel luktær bedre enn den smakær, så det ble kun med noen sug og slikk før vi putta dem i lomma og tok med de uslikka hjem til mammane. Noen som har noe på Larvik Kanelfabrikk av de herværende reserchavdelinger og historiske detektiver:-)?

Hei Morten! Tvillingene til Winderen var en av hver. Rett etter krigen var det vanskelig med ullgarn til strikking av tøy og særlig med bestemte farger. Rødt var populært blant unger og winderentvillingene ville ha røde votter. Men fru Winderen hadde bare rødt garn til et par votter. Så hun laget to par, et rødt og et blått. Tvillingene delte på vottene, de gikk begge med en rød og en blå vott.

På andre sida av Sjøgata for Dr. Winderen lå “Glassverksalen”, kjent og kjært festlokale på Torstrand. Mange på Torstrand mente denne bygningen var verneverdig og kjempet for bevaring. Det gikk selvfølgelig ikke i denne rivegale byen.

Her må foreligge en tidsforskyvning Per Hroar: Hvilket tidsrom snakker du her om, jeg tror ikke at jeg husker feil her? Larvik Kanelfabrikk lå etter hva jeg husker på andre sia smuget for Dr.Vinderen. Og jeg snakker om for ca 70 år siden! 1943 og på den tiden var et festlokale ganske abstrakt okkupasjonsmakten tatt i betraktning. Offentlige fester var forbudt og alt som var av lokaliteter ble brukt til produksjon.

Jeg kan naturligvis ha bomma på smuget: Noen som husær Larvik Kanelfabrikk?

For det første Sjøgata har og hadde samme bredde fra Torstrand Torv til stranda, altså ikke noe smug slik jeg ser det. Glassverksalen ble revet til fordel for innkjøring for Blomquist transport rundt 1980. Ingen bygninger fra glassverktiden ligger der i dag, kun noen få fra soyatiden, derunder administrasjonsbygget som i dag tjener som forsamlingslokal for beboerne i “Glassverkstunet”.

Vi snakker om to forskjellig tidsepoker. Men tro meg. Larvik Kanelfabrikk lå like overfor “Smuget”(anno 1943) for Dr. Winderens hus.

Hei det behøver ikke være noen uoverensstemmelse i dette. Jeg kjenner ikke til Kanelfabrikken, bare at vi hadde to kjente bygninger som var og hadde vært fest- og forsamlingslokaler på Torstrand og beholdt sine opprinnelige navn. Det var “Meierisalen” og “Glassverksalen”. Brukte vi disse navnene visste alle på Torstrand hvilke bygninger vi snakket om.

Larvik Kanelfabrikk kan jo for all del ha vært et fenomen som tilhørte den første del av førrtitallet, det er derfor jeg pokkær på for å få denne luktsensasjonen bekreftet: Lukt er som kjent noe av det mest assosiative vi har:-) Ingen uoverenstemmelser her; kun to forskjellige aspekter av historien. Så da kan man anta at en Kanelfabrikk ble drevet en tid under krigen i “Meierisalen/ Glassverksalen”.

Som en kuriositet kan jeg nevne at det på veggen til “Glassverksalen” sto et gammelt og fint navneskilt. Det var av støpejern og støpt i sandform. Der sto det “SØGADEN”. Da tror jeg det var en gate jeg da.

“Søgaden” var på den tid gressbevokst med to hjulspor, stort sett, fra Winderens bil, ellers ble den brukt kun av fiskere med trillebårer og fotfolk. Doktoren hadde garasjen sin i enden nesten nede ved stranda bak et gjerde med en port til hans store eplehage.

Peter ! Nå er du inne på mitt og min families territorium. Du tuller og kan ikke innse at du flyttet fra Torstrand i meget ung alder. Dette spiller deg et puss og det begynner å lukte helt annet enn kanel. Jeg er ferdig med dette.
Til slutt kan jeg opplyse for andre interesserte om at den siste bilen til Winderen som kjørte og hadde garasje i Sjøgata var en Nash -36. Den bilen brakte meg forørig på min første utenlandstur. Den gikk bare til Danmark og Ålborg, men året var 1950. Det var likevel stort den gangen og en fin opplevelse. Takk for meg.

Gunn nevner dr Nilsen i det store, røde huset der bensinstasjonen ved Munken ligger nå. Det var vel en annen doktor/lege som bodde der i min ungdom. Var det dr Willock, mon tro?
Morten, du som har lagt ut så mange, flotte bilder av hus i Larvik. Du har ikke et bilde av dette flotte huset, som “selvfølgelig” ble revet da de skulle bygge en vakker bensinstasjon?
For de av dere som ikke har sett det flotte “galleriet” av (foreløpig) 245 hus fra Larvik, som Morten har lagt ut på Lokalhistoriewiki, klikk på den blå teksten Mortens 245 bilder av hus i Larvik

Hei Ole! Takk skal du ha. Jo, du har rett i at dr. Willoch overtok huset. Han flyttet senere til Byskogen og hadde kontorene sine i “Felumbgården” i flere år.
Jeg har dessverre ikke bilde av dette huset, men jeg tro at Janke har.

Vi har et bilde av Willochhuset et sted i Linf.

Jodda Strandgata i Larvik er for meg like romantisk og filmatisk i mitt pittoreske memobilde som John Steinbecks “Cannery Row” i filmen av sammen navn fra Salinas California på tjugetallet, og i mine tilbakeblikk kan man da altså ha kommet til å opptre som en guttefut på epleslang; som svir for en med revir, vanskelig å forlate´n om man også tramper i salaten. Sorry i så fall:-(

Men Kanellukta var på langt nær den eneste sterke lukta i Strandgata, Soyamelsfabrikken hadde et utall av lukter som kunne forandre seg fra dag til dag: Soyalukta var gjennomgående, men den stramme, men ikke illeluktende, odør av “Kopra”(kokos) kunne også strømme ut fra fabrikken. Denne produksjonen interesserte oss guttongane sterkt, for det brune halvmånene kokoskjøtt var ettertraktet som gottri og proteinrik matauke og vår skolekammerat Leif Hartvig fra G.43. på Torstrand visste alle “bakveiene” inn til herlighetene. Åsså var det Sukker-roe-produksjonen da, den lukta ikke særlig forlokkende men de beksvarte, knudrete, lakriskiknende klumpene som også smakte som lakris var “nirvana” for våre gottrihungrende ganer og vi kunn sitte på toppen av en av de store hauene med “sukker-roe-lakris” og proppe i oss til vi spydde svart. Men de skjedde aldrig før vi kom klar av fabrikken med lommane og nikkersen fulle av Kopra og “Roe-lakris”

Jeg vet jo at av soyabønnene får man både soyamel og olje av og at man av Kopra fikk såpe, men noen som vet hva sukker-roe-lakrisen ble brukt til? Rå sukker-roer gikk jo til krøttera som fõr.

Jeg har også vært pasient hos doktor Winderen. De første 2-3 åra mine bodde jeg i Helgesensgate og jeg vet av mine foreldres fortellinger at hans kontor ble oppsøkt av meg og foreldre mens vi fremdeles bodde på Torstrand. En gang gjaldt besøket brannsår på en fot. Jeg hadde dratt et varmt strykejern ned fra bordet. Jernet havnet på min fot og jeg fikk et lettere brannsår. Neste besøk på legekontoret med meg gjaldt også brannsår, men denne gangen mer alvorlig. Mor hadde kokt karameller og disse sto til avkjøling da jeg fikk snusen i det. Karamellmassen endte på mitt lår! Godt ikke foreldrene ble anklaget for barnemishandling!
Familien benyttet Winderen som lege også etter flytting til Ø. Halsen. Jeg tror jeg var ca 4 år da jeg fikk kikhoste. Iflg. mine foreldre var jeg svært syk og spesielt om natta slo kikingen til. Jeg husker fremdeles at soveværelsesvinduet ble åpnet og jeg ble løftet ut av senga og holdt med hodet ut av vinduet for å få puste.
Winderen ble oppsøkt flere ganger under syksdommens varighet. Han satte sprøyte i armen min. Hva det var i sprøyta vet jeg ikke.

Jeg har aldri kjent kanellukt utendørs på Torstrand, kun ved grøten som sto på kjøkkenbordet hjemme. Men jeg som er født i 40, er ikke eldst her på tråden,

Nå har jeg sjekka med broder Thor, født i 29 og som hadde sin oppvekst i området fra “Bak Fram”, over Torstrand torg og til torstrandsbukta, han har aldri, sett, hørt om, eller lukta noen Kanelfabrikk i området.

Det var da svært til elendig luktesans, men uansett; fabrikken eksisterte noen år under krigen og i beskrevet område. Dessværre er de andre to på min skolevei avdøde, så jeg har kun egen nese og hukommelse som “bevis”. Dessuten “stinket” ikke produksjonen over Torstrand, man måtte naturligvis være i direkte nærhet og kanskje også på et tidspunkt når vinduet mot gata sto oppe, som det som regel gjorde når vi passerte tidlig om morran. Å føre sannhetsbevis på dette blir for dumt og om det her er snakk om å sette min hukommelse og observajon i tvil, bør mer håndfaste indisier føres i marken. Dette var min daglige skolevei: Var det din og eller Thors?

Strandgata på Torstrand er et interessant område. Det har vært mye industri der i åras løp. Glassverket var en stor og viktig bedrift som lå til Strandgata i ca. 50 år. Glassverket ble endelig nedlagt 4. juni 1926. Da ble tomt og bygninger ledig. Dette ville eierne gjerne selge på best mulig betingelser. Det var flere intressenter i bildet, men det som skulle lykkes var Soyamelfabrikken.
Det var tre herrer fra Oslo som dannet et aksjeselskap, A/S Norsk Soymalefabrikk.
A/S Norsk Soyamelfabrikk fikk skjøte på Glassverkets tidligere eiendommer: Strandgata nr. 28 og 30 og Sjøgata nr. 7, Pris kr. 130.000. Dette var billig siden skattetaksten var på kr.243.000. (Se Larvik historie bind III side 369). Skjøtet ble tinglyst den 10. mai 1933. (Se Panteboknr. 41 (side 421 og 422) for Larvik by.

Når det gjelder Kanelfabrikken finner jeg ingenting i det jeg har av kilder, men det betyr selvsagt ikke at den ikke har eksistert.
Kanel er som kjent et krydder,brunt og søtt på smak. Det kommer fra barken på kaneltreet. Dersom man baker f.eks. kanelboller/stang eller eplekake med kanel dufter det godt! (Etter min menig.)

Realt jobba Inger-Helene og jeg har noen troverdighetskilder å sjekke som kanskje kan bekrefte dens mystiske eksistens men det forutsetter besøk “i felten”.

Må en ha hatt skoleveien i Strandgata for å være meningsberettiget om dette?

Nei men det hadde vært en absolutt fordel med egne observasjoner i området i de tidsepoker som her gjelder.

Jeg stoler mer på broder Thors hukommelse enn din.

Selv “storebror” kan ta feil.

Joda, men kan tydligvis ikke du!

Jodda mann, men ikke i dette tilfelde og jeg har ingen andre å referere til: Men det kommer skarru se. Bi litt bare:-) “Jakten På Den Forsvunne Kanelfabrikk”(fin boktitel:-) fortsetter.

[Bilde 1645002 finnes ikke eller har blitt slettet]

Er det noen som vet noe om dette huset, som er Tordenskjoldsgate 9. Fra 1984 har det vært i mine foreldres eie.

Pent hus.

Vakker velholdt hus du viser her, Morten :

folketelling

Her er huseiere i Tordenskioldsg. 9 i 1900-tellingen

folketelling

Om dere går inn på digitalarkivets folketellinger for Larvik i 1900, vil dere kunne finne bilder av flere hus i Torstrand
området.
Ved å trykke på ikon med hus , kommer bildet og opplysninger fram.
Strandgaden og Lille Standgade her bilde av flere gamle hus :-)

Hei Morten! Huset i Tordenskjoldsgate har noen eiere før dine foreldre. Du kan finne ut av det ved å søke i pantebok 13 side 90 og 100, 14 side 291, 20 side 36 og 190. Pantebok nr. 27 side 282 forteller at Karl Thorvalden fikk auksjonsskjøte på eiendommen den 13.apr. 1909. Pantebøkene jeg sikter til er for Larvik by.
Ved folketellinga 1910 var det to familier bosatt i huset. Huset var på en etasje hadde 2 rom og et kjøkken. Familiene delte kjøkken og hadde nok et rom hver.
I den ene leiligheten bodde Karl og Karoline Thorvaldsen med sønnene Rolf og Reidar. Deres siste bosted før Tordenskjoldsgate 9 hadde vært i Amerika. Karl var fraværende under tellinga. Han var sjømann og antatt oppholdssted var New York, hvor han hadde vært over et år.
I den andre leiligheten bodde Ingebret og Hanna Jacobsen med fire barn. Ingebret var fraværende, sjømand, “farer paa indsjøene i Amerika”. Antatt oppholdssted Texas.
Jeg regner med at dine foreldre kjøpte huset etter Thorvaldsen. Jeg husker en som het Bjarne Thorvaldsen som jeg tror stammer fra det huset.
Hils Elisabeth fra meg.

Tordenskjodls gate 9 har vært kandidat til Larvik kommunes restaureringspris

Hei Gunn! Hvor befinner ikonet med hus seg? Takknemlig for svar.

Glimrende Inger Helene. Skal hilse tilbake:)

Hei igjen, til Morten.

Om du søker på digitalarkivets brukarforum, så kommer du inn på Folketellinger gjennom den blå linja øverst på sida.
Her finner du både folketelling 1801, 1865, 1875, 1900 og 1910 pluss kirkebøker og diverse andre søkbare muligheter.

Om du trykker på DATABASEVELJAREN til venste på samme blå linje, vil du finne mulighet til søking
Trykk først : Vestfold
deretter , Larvik. Da finner du det som er digitalisert .

I 1900-tellingen ikon med et lite hus markert der bilder er lagt inn. Om du ser på Lille Strandgade , vil du finne
dette ikonet.
Lykke til.

Jeg glemte å si at om du ser på mitt forrige innlegg med lenke til 1900-tellingen, så finner du det lille ikon rett ved siden av Lille Strandgade.

folketelling

I 1910-tellignga finner du ingen fotografier til nå. Her er Tordenskioldsg. 9.

Hei Gunn! Nå har jeg funnet ut av det. Virkelig moro. Ha en hyggelig dag

Hei, bildet fra Lille Strandgate i digitalarkivet viser Lille Strandgate nr. 15. Er det noen som har noen historier/vet noe mer om dette huset?

Hei Tom! Jeg hadde ikke tenkt å rote meg bort i Lille Strandgata, men som den nygjerrige natur jeg er slo jeg opp i Folketellinga for 1910 og da ble jeg enda mer nygjerrig så nå har jeg brukt masse tid på denne eiendommen også. I 1910 bodde Fagtemand Erik Markussen og kona Ingeborg født henholdsvis 1830 og 1831 der. Dessuten sønnen Markus Edvard født 1852 ugift, sæbekoker. Dette ble spennende! Kan disse knyttes til såpe- og margarinfabrikk i Larvik?
Erik Markussen ble en gammel mann han døde 10.desember 1922!
I pantebok for Larvik by nr. 41 side 197 kan du lese om arvingene til Erik Markussen og hvem som overtok eiendommen da.

Hei Inger-Helene. Jeg hadde bestemt meg for å la Torstrand være Torstrand etter skriveriene om “Sjø-smuget” og Kanelfabrikken. Men så dukker det opp dette med Lillestrandgate 15. Etter det Gunn viser til ifølge Riksarkivet skulle fam. Ramberg ha bodd der. Men det fikk jeg ikke til å stemme fordi Ramberg bodde i Strandgata15 og jeg var sikker på at Markussen bodde i Lille Strandgate 15. Den siste Markussen som bodde der var frk. Ingeborg Markussen. Huset ble så solgt til Døvle og senere til Hansen og er nylig solgt igjen. Det var famillien til “Såpemarkussen” det er snakk om. Jeg lurer på om ikke Lille Strandgate 13 også hadde noe med Markussen å gjøre. Dette huset kjøpte Trygve Haakonsen som var ansatt hos Markussen. I dag er det hans sønn Reidar som har det.

Hei Tom! Erik Markussen var vel han som eide Denja? Jo, Per Hroar, Andrea Markussen drev kolonialforretning i Lille Strandgate 13. Vokste Svein Ramberg opp i Strandgata 15?

Nei Morten, Svein vokste opp i Strandgata 21 og var eneste sønn av Hilmar Ramberg som vokste opp i Strandgata15. Hilmar tilhørte en forholdsvis stor søskenflokk.

folketelling

Her har du Rambegslekt i 1900 .

Ja, Gunn. Men jeg prøver å si at det må være en feil i opplysningene fra Riksarkivet og på den siden du viser til. Familien Ramberg bodde i Strandgata 15 og familien Markussen i Lille Strandgata 15. Det styrkes av det Inger-Helene skriver om Markussen og Lille Strandgate 15. Jeg kunne godt ha sagt noe om dette tidligere, men fikk satt noe kanel i halsen.

folketelling

Kan det tenkes at årsak til sammenblanding av Ramberg-familie ligger her? Som du ser bor en Ole Hilmar Ramberg her i Strandgata . Han er litt eldre enn en Hilmar Ramberg ?

Hei Gunn ! Det kan hende at jeg har misforstått opplysningene som kommer opp når jeg trykker på din tidligere henvisning til folketelling. Gjør jeg det kommer bildet av Lille Strandgate 15 opp og samtidig familien Ramberg. Jeg trodde det var en kopling her, men det er det altså ikke, eller ?

folketelling

Tar med denne lenken med nok et vakkert hus i området:-)

Ja Gunn, det er Lille Strandgate 13 som jeg har skrevet om rett foran her, i dag huset til Haakonsen. Her stemmer hus og familie fra den gang. Er det noe rart at jeg blir forvirret ?

Til Per Hroar!
Jeg tor det dreier seg om to Rambergfamilier i 1900 -telinga , en med sønn Ole Hilmar og en med Hilmar.
( Muligens nær slekt,men den ene familen er regstrert i Lille Strandgate og den annen i Strandgata. )

Mye navnlikhet kan jo skape forvirring. Det kan også være feilregistrering i tellingene :-)

Nei Gunn, det tror jeg ikke. Det har ikke bodd to familier Ramberg tett på hverandre der både foreldre og barn har like navn og er født omtrent samtidig. Den ene familien skulle sogar ha bodd sammen med familien Markussen i Lille Strandgate 15. Det tror jeg at jeg hadde hørt noe om som nabo til Ramberg gjennom mange år.

kirkebok
Jeg sjekket for sikkerhetsskyld kirkeboka over døpte i Larvik. Her fant jeg dåpen til Ole Hilmar Ramberg.

Da er det vel en feil og en dobbeltregistrering? Se dåp nr. 36, forstørr siden til 150%

Helt fantastisk hva dere husker/får til og finner på nett. Tusen takk for alle opplysningene og raske svar. Kunne noen gitt meg et hint om hvordan jeg finner panteboka for Larvik by, så hadde det vært topp?

Ja, Gunn, jeg tror vi kan slå fast at det aldri har bodd noen familie Ramberg i Lille Strandgate 15. Jeg nevnte familien hadde flere barn. Utenom Albert, Margit og Hilmar husker jeg Ågot, Ragnar, Frank og Johnny. Disse bodde i Strandgata 15.

Hei Gun og Per Hroar! En interessant diskusjon dere har/har hatt vedrørende fam. Rambergs adresse.
Den 1. april 1910 fikk Johan Ramberg tinglyst skjøte på eiendommen Strandgate 15 fra Jacob Johnsen.
Ved folketellinga i 1910 (som ble holdt på høsten 1910) bor John Ramberg med famile i Strandgata 15.
Gun viser til Ole Hilmar Rambergs dåp i Larvik i 1900 (dåp nr. 36) da hadde familien adresse Strandgata 13.
Så over til folketelling 1900. Jeg er enig med Per Hroar i at det må ha oppstått en eller annen feil her. Tellinga opererer med Johan Ramberg (født 1872 i Eidsvoll) som bl.a. har sønnen Hilmar med adresse Strandgata. Så har vi Olaf Johan Ramberg (født 1872 i Eidsvoll). Han har sønnen Ole Hilmar. Denne familien har adresse iflg. f-tellinga Lille Strandgata 15. (Kan det ha vært to leiligheter i huset?)
Jeg har leita etter fam. Markussen som eide Strandgata 15, men finner dem ikke!
Det kan være min feil at jeg ikke finner dem selvsagt!!!
Neste gang jeg skal på biblioteket i Larvik skal jeg ta for meg mikrofilmen av f-tellinga 1900 i Larvik.
Den “utgaven” vi har på nettet i digitalarkivet er ikke skannet fra de orginale listene. Jeg har sett feil tidliger her, men vil ikke påstå nå at det er feil. Kommer eventuelt tilbake etter besøket på biblioteket.

folketelling

Her har du vel den familien Markussen du savner , Inger-Helene. Her i Lille Strandgate 15 i 1910-tellingen.

Flott at du kan sjekke papirutgavene av folketellingene på bibliotekt :-) Tror vi ha avslørt en feil med Ramberg-familien og dobbeltregistrering . To adresser og litt mangler i navn og fødselsår :-)

Jeg har fått noen spørsmål om disse husene som er nevnt her denne dagen. Først dette med Lille Strandgate. Jeg visste ikke annet enn at familien Markussen hadde både nr. 13 og 15 fra meget tidlig tid. Det er så vidt jeg forstår alle enige om. Den siste som bodde i nr. 15 med etternavn Markussen var frøken Ingeborg Markussen som også arbeidet i familiefirmaet som senere ble til Den-Ja (Såpe-Markussen på folkemunne) og den gang lå på Storgata. Da Ingeborg Markussen døde overtok Lars Døvle gift med Anne-Lise Herland huset. Døvle var av Markussenfamilien. Etter Døvle kjøpte Leif Hansen og kona Marit huset. Leif Hansen var fra Langestrand og ble ofte omtalt som “Leif Båtmann”. Nå er det etter det jeg forstår Tom Farmen som har kjøpt huset. Jeg mener at familien Ramberg aldri har bodd i huset, men de kan selvfølgelig ha bodd der en kort tid. Folk flyttet mye rundt 1900. Av det som er fremlagt fra kirkebøker m.m. har familien Ramberg bodd i Strandgata 13. Det kan være, men den eiendommen forbinder jeg bare med skredder Øksenholt. Jeg vet ikke hvem som hadde den før Øksenholt. Men at familien Ramberg bodde i Strandgata 15 er jeg mer enn sikker på og de må da ha flyttet fra naboeiendommen. Det har framkommet fra arkivene angitt tidligere her at de hadde barna Albert, Margit og Hilmar. Jeg husker også deres søsken Ågot, Ragnar, Frank og Johnny. Hilmar giftet seg med Jenny og de flyttet inn i Strandgata 21 med sønnen Svein. Svein ble en habil fotballspiller på Fram, en klubb han aldri sviktet. Trygve Haakonsen som kjøpte Lille Strandgate 13 etter Markussen bodde tidligere i Strandgata 22 og arbeidet hos Markussen på Storgata. Haakonsen hadde to sønner, Sverre og Reidar, sistnevnte har huset i dag. Når det snakkes om Ramberg, bodde også en Olaf Ramberg med døtrene Karin og Åse i Strandgata 16, det var etter Guldberg. Jeg bruker ikke noen arkiver, så det jeg skriver er etter hukommelse og det jeg vet. Jeg vet selvfølgelig ikke alt om disse husene, men så fort jeg leste Lille Strandgate 15, tenkte jeg bare Markussen. Det er selvfølgelig ikke lett med gamle eiendommer, jeg vet ikke alt om mitt eget hus heller, bare at det er registrert allerede i 1674, og noe ombygd seinere. Innvendig kan man registrere meget gamle bygningsdetaljer. Så noen få av husene i området Strandgata/Lille Strandgate er noen av Larviks eldste og mest interessante.

Hei Gun! Jeg ser at jeg lett kan misforståes i mitt forrige innlegg i LINF ang. fam. Markussen i Lille Strandgata 15. Familien har også jeg funnet i f-tellinga 1910, men i f-tellinga 1900 hvor er familien da?

Hei både Gun og Per Hroar!
Jeg har sett nærmere på famlien(e) Ramberg i f-tellinga 1900 og er kommet til at familien i Strandgat 13 og familien i Lille Strandgata 15 er samme folka.

Familie a:Familiefar Johan født i Eidsvoll 1872, hustru Amalie født i Eidsvoll 1872.
Familie b:Familiefar Johan Olaf født i Eidsvoll 1872, hustru Amalie Josefine født i Eidsvoll 1871.
Familie a har barna: Albert født 1896 i Drammen, Margit født 1898 i Drammen og Hilmar født 4/4-1900 i Larvik.
Familie b har barna: Frits Albert født 1896 i Drammen, Margit Otilie født 1898 i Larvik, Ole Hilmar født 4/9-1899 i Larvik.

Mange like navn ute og går. En kan få hodepine av mindre på en fredagskveld!!!
Har personen som har stått for tellinga rotet med sine huskelapper??? Jeg bar spør.

Når det gjelder Lille Strandgata 13 og 15 ser det for meg ut som disse eiendommene har vært i Markussenfamiliens eie lenge. Det første årstallet jeg har funnet med Markussenavn i nr. 13 er 1856!

Erik Markussen født 1830 i Tjølling kom til Torstrand som ung, men vokste opp på Lågerøya.

Hei Inger-Helene ! Jeg tror det kan være så enkelt som at familien Ramberg har bodd i Strandgata 13 og senere i 15, men aldri i Lille Strandgate 15. De er kun oppført i arkivene på denne adressen ved en feiltakelse. Det er ikke første gang det er gjort feil med adresser i Lille Strandgate og Strandgata, og sikkert ikke siste. Kanskje det hadde vært bedre om en av gatene hadde beholdt det gamle navnet “Sandgaden” ?

Jeg skal ikke forsøke meg på noen som helst slags konklusjon, men det kunne vært artig med noen bilder av de husa som står på disse adressene dere har diskutert over her. Vi snakker om Strandgata 13 og 15? I tillegg har Lille Strandgate 15 vært nevnt – astrid og jeg er jo stadig på vandring utover på Revet og hun tar sikkert gjerne noen bilder for oss.
Er det andre adresser som det er aktuelt å fotografere i forbindelse med denne siste diskusjonen?

Jeg hevder stadig at det blir for få bilder i trådene våre. I et forsøk på å rette opp det legger jeg ut bildet under. Det er fra Torstrand og bygget ble revet for kort tid siden. Tror astrid ihvertfall har et bilde til fra denne rivninga, men det kan jeg jo legge ut seinere. Hvilket bygg det er snakk om, er vel ikke noen nøtt for Torstrandsfolk, men hva det egentlig ble brukt til er kanskje ikke kjent av alle?

[Bilde 1646122 finnes ikke eller har blitt slettet]

foto:astrid w

Jeg gleder meg til å se bilder fra Strandgata og Lille Strandgata, Otto!

Legger ut to bilder til som er tatt på høsten 2008. De siste åra stod det Paus & Paus på bygget, men noen kan kanskje bekrefte at dette bygget i sin tid tilhørte glassverket? Det hadde en takkonstruksjon som jeg ikke hadde sett tidligere.
Inger-Helene, vi får se hva morgendagen bringer av muligheter for foto-safari – I dag er det litt dårlig strødd i området vårt!

[Bilde 1646205 finnes ikke eller har blitt slettet][Bilde 1646204 finnes ikke eller har blitt slettet]

Jeg gleder meg også.

Tom Farmen ! Når det gjelder huset Lille Strandgate 15 så sitter nok din nabo Reidar Haakonsen i nr. 13 på flere opplysninger om både huset og familiene som har bodd der. Ta en prat med han og hils gjerne fra meg. Lykke til !

Flotte bilder Otto, og fint at du henleder oppmerksomheten på takkonstruksjonen. Det er i første omgang en rimelig løsning rent materialmessig, fordi stagene tar opp for det meste det vi kaller strekkspenninger og dermed kan være forholdsvis tynne. Smart og interessant løsning. Bra du har øynene med deg og sans for detaljer.

Jeg vet ikke om det har blitt en sammenblanding av Erik Markussen. Såpefabrikanten Markussen var ikke oppvokst på Lågerøya og flyttet ikke til Torstrand i 1856. Han var nemlig født i 1866. I 1900 bodde han i Kongegata og i 1910 i Herregårdsbakken. Senere kjøpte han Tallak Nielsens gate 1.

Morten den Erik Markussen som bodde i Kongegata i 1900 og drev såpefabrikken var sønn av Erik Markussen som kom fra Lågerøya i 1856. Far og sønn het det samme. Far født i 1830 og sønn født i 1866.

Hei Inger-Helene! Takk for at du har gjort meg oppmerksom på det.

Oj, der ser jeg at jeg ikke har ført opp navnet på fotografen under alle bildene – det er astrid w som skal ha æren for den delen av jobben. Hun takker forøvrig for alle braene!

Spennende med disse bildene , Otto! Om dere går inn på søk i DIS Gravminner vil dere finne en god del opplysninger om Ramberg-slekt og Markussen-slekt begravet på Underspo.

Dessverre er det ikke bilder av gravstenene, så gravnene er muligens slettet, men opplysninger om fødselsår og
dødsår finner dere i alle fall.

gravminner

Jeg legger inn en lenke til Ole Hilmar Rambergs gravsted her. Mulig det må dobbeltklikkes på lenken for å åpne den? Det er ganske mange av den foran nevnte slekt som er begravet på samme kirkegård, Underspo.

Ha en hyggelig helg og pass opp for hålka:-)

Bygningen på bildet tilhørte Thorstrands sag og høvleri

Otto, Glassverket holdt til også her. Under krigen var det nok tyskrane som hadde nytte av bygningen. Husker vi snoka der en stund etter hitlerretretten, da kom vi inn i et rom på ca 20 m2, der lå det bøker i en halv meters høyde over hele golvet! Har siden alltid lurt på hva det kom av. Den spisse gavelveggen har jeg, og kameratane, sendt utallige snøballer mot toppen av. Den som klart og kaste sånn at snøprosjektilet delte seg, med halvparten inn på taket og resten sto igjen på spissen, han var uslåelig. På Torstrand het den aldri noe annet enn,“Rønketomta”, etter en herre med navn, Rømche.

Jeg var innom der rett før “destruksjonen”,men å ta bilder,Det glemte jeg.Jeg var opptatt av de store dimensjonene i bygget.Teddy.

Jeg ser at Dagfinn forteller at bygningene en gang tilhørte Laurvigs Glassværk.
Det er nok noen som vet mer om dette firmaet og deres virksomhet enn jeg gjør. Derfor nøyer jeg meg med å legge ut 2 bilder fra virkelig gamledager.
Noen som kjenner seg igjen her ??

[Bilde 1647092 finnes ikke eller har blitt slettet]

Dette øvre bildet ble kalt for Filialen !

[Bilde 1647090 finnes ikke eller har blitt slettet]

Takk for to kjempefine bilder fra Glassverket, Jan Einar. Vet du når bildene er tatt sånn cirka?

Bildene Inger-Helene, ble nok tatt da jeg var bitte, bitte liten. Sånn cirkus 1890, vil jeg tro. Men jeg var jo så liten, husker ikke alt fra den gang.

Jan Einar, jeg husker fra du var liten (her hadde jeg ønsket at jeg hadde kunnet skrive: og snill) og var på besøk hos dine besteforeldre i Strandgata. Det får komme siden og er torstrandhistorie.

Hei Jan Einar! Jeg må si du bærer din alder godt! Hukommelsen må jeg si er god din høye alder til tross. Tenk liten allerede på attenhundretallet!

Nå synes jeg ikke du var snill Per Hroar =;) Jeg var da alltid snill. Kanskje var dere Torstrandguttær snillere, slik at jeg kunne virke mindre snill. Men, mor sa jeg var snill !!!"
og … jeg også !

Ellers kommer jeg tilbake til det du nevner Per Hroar. Etter måneder med fullstendig ro, eksploderte tråden igjen da jeg la ut bildet av Reperbanen. Så fort svinger det at man faktisk ikke alltid en gang rekker å legge inn kommentarer “på rett sted” ! — Heldigvis er ikke emnene tomme ennå, så la oss bare stå på.

Ofte kan man undre seg over de utrolig fine og eldgamle bildene som Jan Einar presenterer og siden jeg ikke har noen moden historisk erfaring fra mitt barndomsrike Torstrand kan jeg kompensere med en smule viten om fotografi:

Det var kun to konkurerende kameraproffer på midten og slutten av 1800 tallet, nemlig engelskmannen William Fox Talbot og franskmannen Louis Daguerre. Disse hadde siden 1830 tallet forsket helt uavhengig med det første fotogarfiske kamera og kom ut med sine respektive resulatet med kun 14 dager mellomrom i 1839.

Jeg gjør en kvalifisrt tipping på at Jan Einars bilder av Laurvig glasseverk er tatt med en såkaldt våtplate av format 13×18 cm. med et Daguerre kamera da disse var de første til å bli satt i produksjon. Fotografene på den tiden ble kaldt for “teltfotografer” da utstyret var komplisert og forutsatte et medbragt mørkrum både til lading av våtplatekasetter som måtte eksponeres mens de var våte, og til fremkalling til positive bilder.

Man bemerker også at alle bilder som ble tatt av de daværende fotografer var yderst velkomponerte, med vekt på både motivets vesentligheter, bildets layout og disposisjon av billedflater. Grunnen til dette er sannsynligvis at drevne og proffe landskaps malere hadde i noen desenier følt sitt yrke og eksistens truet av “den magiske fotografien”. De var derved de første som skaffet seg lærdom og teknikk på dette revolusjonerende området. De Overstående Bildene Er Fotografiske Klenodier.

Ja, Peter og det er Talbots oppfinnelse som er den direkte forløperen til dagens fotografiapparater. Han benyttet seg av negativer, noe Daguerre ikke gjorde.

Det er jo viktig å holde det en lover så her er litt av dagens fotofangst fra Torstrand. Jeg håper at det ble tatt bilder av de husa som dere har diskutert i denne tråden de siste dagene.

Lille Strandgate 15

[Bilde 1647661 finnes ikke eller har blitt slettet]

Strandgata 17

[Bilde 1647663 finnes ikke eller har blitt slettet]

Strandgata 15

[Bilde 1647664 finnes ikke eller har blitt slettet]

Strandgata 13

[Bilde 1647667 finnes ikke eller har blitt slettet]

Foto:astrid w

Rektii det Morten men de to herrer må nok dele på æren av å være fedre til den moderne fotografi som Astrid W. er en ypperlig eksponent for her med en utrolig sans for lys og komposisjon: Kan det være Nikkor eller Canon optikk hun har på sitt “Camera Obscura”?

Er det noen som husker hva doktoren het som overtok etter Winderen i Strandgata 26? Var det Schøning eller Rynning? Hva var fornavnet? Hva var fornavnet til hudlege Paulsen?

Morten! Etter Winderen kom Elisabeth Rynning som lege med praksis i Strandgata 26. Deretter fulgte ekteparet Ragnar og Signe Ebbing, begge leger med praksis der. Så kom Paulsen som bodde der, men med praksis i Torget 1.

Takk skal du ha, Per Hroar! Husker du hva Paulsen het til fornavn?

Morten ! Jeg mener han het Egil Paulsen. Kona het Mette og var lærer og venstrepolitiker her i Larvik.

Strandgata 13. Otto har i dag lagt ut et bilde av denne eiendommen som er noe forandret fra min barndom. I huset til venstre, hovedhuset, bodde skredder H. N. Øksenholt, bare omtalt som skredder Øksenholt. Jeg kan huske kona hans, men hun døde da jeg bare var gutt minnes jeg. I bygningen til høyre hadde han sitt skredderverksted, med forretning mot gata og selve verkstedet bakenfor. Døra inn til forretningen var av stål og på trappa var det skiffer. Mellom hovedhuset og verkstedet var det et plankegjerde med en port med buet topp. Porten ble sjelden brukt og gikk tregt. Øksenholt brukte alltid porten inn fra Lille Strandgate. Øksenholt hadde det litt anderledes enn oss andre i gata. Han hadde bl.a. markiser foran det store stuevinduet og butikken mot Strandgata, ingen andre hadde noe slikt. I tillegg hadde Øksenholt asfalt på fortauet foran huset sitt, noe han selv hadde kostet. Dette var han alene om. Men Øksenholt gjorde som de fleste andre i gata, han var ute hver lørdag ettermiddag og sopet gata og rennesteinen. Det var på den tiden obligatorisk og en skam hvis det ikke ble gjort. Samtidig var det sosialt, nesten alle var ute på en gang og kunne prate sammen. Det var også morsomt for oss barna for vi fikk kjøre trillebår eller sitte på. Ikke alle hadde trillebår, men vi lånte av hverandre. Trillebåra til Børresen var best, den hadde gummihjul, Ambjørnsens tyngst med sitt støpejernshjul.
En av vårens sysler var hopping av paradis og asfalten til Øksenholt var populært sted, men ikke populært for Øksenholt, han likte ikke krittstreker eller de røde dratt av gammel teglstein. Vi ungene og Øksenholt var ikke helt enige om dette. Men i dag forstår jeg skredderen.
Over plankegjerdet i nr. 13 og opp etter veggene inne i gåden vokste det flotte roser. Alt var en idyll så langt.
Jeg husker skredderen av og til fikk besøk av sine barnebarn og noen barn med østerisk opphav. De siste var interresante med sitt fremmede opphav og vanskelige språk. Dette var virkelig noe fremmed den gangen sett i forhold til i dag.
Så var det barnebarna. Gro var harmløs og snill, Terje noe vill og Jan Einar noe uberegnelig. Det var nok ikke godt å være disse på et kort besøk i Strandgata heller. De var skeptiske til de fastboende ungene, sikkert med god grunn. En eller annen av gatas gutter kom i trøbbel med Jan Einar, og nansetgutten svarte med å bite lømmelen. Det ble oppstandelse og skredderen kom løpende for å roe ned gemyttene, men jeg husker han avsluttet med å si at Jan Einar måtte få være i fred, for han kunne finne på å bite igjen. Jeg husker ingen negative episoder etter dette ved Strandgata 13. Det er lov å forsvare seg Jan Einar, selv mot det jeg har skrevet.

Flott Per Hroar! Vi vil ha mer! Jan Einar, det heter å bite fra seg.

Per Hroar tar oss med tilbake til en tid med mange minner. Ja, jeg beit som unge, kanskje derfor jeg er så snill i dag…. (det er vel ikke mer igjen av tennene nå, de sitter godt fordelt på Torstrandsguttane !! Husk bare at de angriperene der ute var minst 2-3 år eldre.) Ellers Per H., for å bøte på dette, kastet jeg håndball på FRAM noen år senere, bl.a. sammen med vår Dagfinn. Det kaller jeg å gå inn i løvens hule =;) Gjør noen det etter meg ??

Bortsett fra disse beskrivende minnene som jeg nok har lagt i glemmeboken, var det virkelig flott å bli tatt med tilbake til Strandgaten nummer 13. Gode minner og flott beskrivelse av min bestefars stolthet. Ja det var porten i Lillestrandgate som ble benyttet. Tror kun jeg gikk ut den “hovedporten” mot Strandgaten når jeg skulle inn å leke med Steinar Nilsen (som jeg ikke kan huske at jeg beit !!) En god venn der ute, som jeg stadig slår av en prat med.

Jeg hadde nok bestemt meg for et lengre innlegg om Hans Nilsen Øksenholt sammen med noen riktig gamle bilder, men rekker nok ikke det så brått. Jeg får heller komme tilbake til disse minnene.

Plutselig kom jeg til å tenke på at jeg har et lite manus liggende vedr
Skræddermester Hans Nilsen Øksenholt.
Inntil videre får dette holde, selvom jeg aner noen minimale feil her.

[Bilde 1648250 finnes ikke eller har blitt slettet]

Min bestefar, Hans Nilsen Øksenholt, ble født den 20. juli 1883 på gården Lysebo i Hedrum.

Som 9 åring flyttet familien til den langt mer ensomme gården Øksenholt, nordøst i Farris. Allerede som tenåring og en av 7 barn, begynte han som skredderlærning hos sin rundt 7 år eldre bror Samuel Øksenholt. Samuel drev da et allsidige og snart veletablert skredderverksted i Dronningensgate ved Torstrand Torv i Larvik. Han hadde etablert seg på Torstrand i 1901 og tatt borgerskap i 1902.

Hans Nilsen Øksenholt reiste til tider rundt med symaskinen sin på ryggen i bygdene både i Hedrum, Kodal og Andebutraktene. Unggutten fikk snart rykte på seg for å være en dyktig utøver i sitt fag.

Da han, som ganske nygift mann, i 1909 kjøpte hus (det er mulig at han ikke fikk kjøpt dette huset før i 1912 i følge panteboken. Dette er jeg usikker på. Hjelp =;) ) og slo seg ned i Strandgaten 13 på Torstrand, var han ikke sen om å åpne sin egen skredderforretning med både stort verksted og rommelig forretningslokale på samme sted. Skrædermesterens første avertissement fant jeg i ØP 7. juni 1909. Allerede den 21. juni samme året søkte han etter svenn.

Bestefar sydde de "første uniformene” til Larvik Guttemusikkorps. Dette var nok bare bukser på den tiden. Jeg er litt usikker, men tror de var hvite. (I tillegg bar guttene hviteskjorter med slips og guttemusikkbremluer, mens de rundt magen bar et brett ”pynteskjerf”.) Det har blitt meg fortalt at han gjorde dette uten skreddergodtgjørelse. Ikke lenge etter leveringene fikk han en sølvskje med inskripsjon ”fra Larvik Guttemusik 10.5-1920”, som takk.

Bildet over skal være fotografert en gang han var på en av sine spaserende ”syturer” til Kodal, muligens på gården Hagan. Han var da rundt 18 år gammel.

Den gamle skreddermesteren var fortsatt å finne med det ene benet godt plassert under seg, sittende i sin sedvanlige positur, oppe på skredderbordet, lenge etter han hadde fylt 80 år.

Kanskje har dette bildet blitt lagt ut allerede, men dette er Strangaten, slik Per Hroar forteller om. Vel, dette var jo enda 50 år tidligere.

[Bilde 1648257 finnes ikke eller har blitt slettet]

Strandgaten, med nr 13 til høyre ved treet i bakgrunnen, ca 1910.

Neste bilde er fotografert inne i gården i nummer 13, mot porten til Lille Strandgate. Her er min mor RUTH sammen med sine to yngre brødre, Hans og lillebroren Nils-Johan.
Legg merke til vannposten, som var i drift til jeg var langt opp i ungdomsårene.
Du er velkommen til å fylle på med nye minner, Per Hroar. Jeg skal ikke bite =;)

[Bilde 1648259 finnes ikke eller har blitt slettet]

I den venstre annonsen fra 1909, som jeg har “klippet inn” under bildet av min bestefar, står det at han hadde etablert seg i …..
Joh. Detrè Jacobsens forrige gaard, Thorstand.
Er det noen som vet hvor denne lå, eller om det virkelig var Strandgaten 13 ??

Det er rart dette med minnene fra den tiden en selv vokste opp. Det måtte likevel være noe eget den gangen med det å kjenne til hverandre, for vi kjente hverandre virkelig og hadde nytte av det. Når jeg tenker etter, husker jeg nesten alle familiene som bodde i hele Strandgata og noen tilstøtende gater på den tida. I dag kjenner vi knapt naboene og slår sjelden av en prat med disse. Derfor var skredderverkstedet til Øksenholt også en del av vårt liv, for han sydde og reparerte klær for oss. Jeg skal ikke rote til for Jan Einar og hans minner fra sin bestefar, men jeg har også egne minner derfra. Jeg husker, som jeg har skrevet tidligere, den tunge ståldøra inn til forretningen, men også det store vinduet til høyre med plakater av herrer i dresser av siste mote. Det var utstillingen. Når vi kom inn i forretningen var det en disk til høyre med hyller bakenfor. I hyllene lå det stoffer kveilet på flate brett. Her kunne man velge hva man ville ha. Passet ikke det som var der, kunne en bla seg gjennom stoffprøver i tykke permer.
Disken i forretningen sluset oss liksom videre inn på verkstedet, som lå 2 trappetrinn høyere opp. Der inne skulle måltakingen foregå, noe jeg som gutt husker var en tålmodighetsprøve. Skredderen løftet deg opp på den lange benken, målte og noterte og du selv måtte følge ordrene om å snu deg, strekke deg og bøye deg m.m.. Hjemme hadde vi strykejern, men maken til de Øksenholt hadde fantes vel knapt hos noen. De var kjempestore og imponerende kan jeg huske. Øksenholt hadde også noe annet interresant, det var noen flate kritt som han tegnet på stoffene med. Jeg husker jeg var så opptatt av disse at skredderen til slutt ga meg ett.
På døra til forretningen var det også en liten bryter som varslet med ringeklokke inne på verkstedet når det kom kunder. Det hendte at døra mellom verkstedet og forretningen sto åpen, og da kunne en som Jan Einar forteller, se skredderen sitte oppe på benken med korslagte bein.
Dette var på alle måter en fin tid i Strandgata, noe som dessverre har forandret seg.

Flotte bilder fra Strandgata Jan Einar. Du henleder oppmerksomheten på vannposten i gåden til nr. 13. Jeg husker at det var slike i nesten alle gårdene på Torstrand. Selv er jeg så opptatt av slike gamle løsninger at jeg har beholdt vannposten hos oss. Men da det for noen år siden ble noe kluss med krana som sitter i bunnen av kummen, var det ikke lett å få delene som måtte til. I forretningene jeg var, hadde de ikke sett noe tilsvarende og de betraktet meg som den håpløse jeg sikkert er. Men jeg syntes de var håpløse, som ikke kjente bedre til sitt fag. Jeg ser en trussel mot vannposten vår, hvis det blir som jeg leste, innføring av vannmålere. Hvor skal den da plasseres ?

Veldig bra bilder og fortellinger her :-)

folketeling
Her er din bestefar Hans Nilsen Økesenholt i 1900-tellingen .
Synes du er lik han :-)

folketelling

Her har du dine besteforeldre i 1910-tellingen i Ryesgate? Jan Einar.

Min ene tippoldefar var også skredder, han kom fra O-dalen og etablerte seg i
Kristiania i sin tid.
Fra min tid i Larvik husker jeg at min far fikk sydd dress hos en skredder, men
den skredderen tor jeg holdt til inne i selve byen?

Fra egen barndom fikk jeg min konfirmasjonskjole sydd hos en skredder i Drammen.
( Før konfirmasjonen var det mor og bestemødre som sydde mine klær )
Mitt russeutstyr sydde min mor til meg i 1956.

Kan også huske at jeg fikk et par håndsydde skistøvler hos en lokal skomaker.
Har aldri hatt bedre støvler. De kunne sitt fag, de gamle håndverkere!

Hvordan skal en gå videre med Torstarnd ? En gang var det viktig å kunne fortelle videre historien om steder og folk, man måtte vite noe selv. Når jeg nå tenker etter de ulike eiendommene i mitt nærmiljø på Torstarnd, dukker ulike familier opp. Jeg husker noen av dem av utseende og navn. Er dette noe viktig lenger ? Angående fødseler, bostedsadresser, død og begravelser kan man finne alt på nettet, og det er sikkert bra. Det har vist seg her. Det eneste man ikke kan finne er historier knyttet til den enkelte familie, men hvor mange er det av dem nå ? Det er ikke noe selvskryt når jeg sier at jeg kan ramse opp alle familiene som bodde i hele Strandgata, fra “Føyka” til “Working” med noen få unntak uten bruk av arkiver. Dette selvfølgelig i tiden rundt 1950-55. Men er det noen vits å sitte på slike opplysninger og bry hjernen med slikt, et tastetrykk kan gi de samme svarene og mere til? Men en eiendom i Strandgata som ikke kan beskrives gjennom arkiver m.m. er sikkert Strandgata 23, Abels Transport og Vognmanns forretning. Der skjedde det alltid noe og var vårt “Eldorado”. Hva står det om det i arkivene, jeg bare spør for det er ikke min greie dette med taster ? Viktor Abel Olsen f.eks., for en type ! Hvem husker han ?

Jeg kikket etter i Næringslivsleksikonet for Vestfold (1947-1948) og der finner jeg Abels Transport i Strandgata 23 registrert. Det var imidlertid også flere som dreiv vognmannsforretning og som bodde i Strandgata. En hadde Borgar Hansen i # 55, Birger Thoresen i # 45 og Walter Jensen i # 65, alle opplysninger i følge oppslagsverket fra 1948.

Per Hroar! Jeg mener at det du sitter på av viten om Torstrand, Strandgata, Lille Strandgata osv er viktig å få fram. Ingen oppslagsverk eller off. register kan få fram hverdagsheltene. Det du kan fortelle gir viktige opplysninger om personene bak navna. Fortsett med bidraga dine her. Jeg er sikker på at det er mange som leser deg med interesse.!
Så kan jeg og andre bidra litt med våre oppslag i bøker og registre på den måten kan vi kanskje utfylle hverandre.
Borgar Hansen bodde i Reipbanegata 2 iflg.boka “Norsk Lastebiltrafikk gjennom tidene”, Oslo 1955. Borgar var født i 1905 og hadde startet i 1932 med egen lastebil.
Om Johan Olsen Abel står det i ovennevnte bok at han bodde i Jernbanegata 8, født 1913. Han begynte i yrket i 1929, egen lastebil i 1935.

Bra Otto ! Alle de du nevner drev med transport med lastebiler. Borgar Hansen flyttet senere til Reperbanegata og hadde avtale med kommunen om tømming av husholdningssøppel. Birger Thoresen var far til Frams kjente keeper, Roald Thoresen, og Hans som fortsatte transportfirmaet. Walter Jensen kjørte en del varedistribusjon med sin alltid strøkne Ford og selv i lagerfrakk slik jeg husker han. Men Abel var det noe særegent med, i tillegg til lastebiler hadde de tre hester, hund, gjess, ender og geit. Samtidig var de veldig imøtekommende overfor oss ungene i gata. Der skjedde det alltid noe og alt det hesteutstyret og ulike vogntypene de hadde. Vårt eldorado !

Til Inger-Helene! Johan Abel var sønn av Sofie og Viktor Abel i Strandgata, bodde i Jernbanegata før han flyttet til Håkonsgate i Byskogen, men hadde sin base i flere år hos foreldrene. Han kjøpte bl. a. en stor Volvo lastebil på 50-tallet. Jeg har ikke helt det eksakte årstallet, men det var rett før den store flommen i Nederland. I forbindelse med den katastrofen, fikk han og broren Leif i oppdrag fra Norges Røde Kors om å transportere hjelpesending dit ned og delta i det arbeidet. Da var det fart i gata, det gikk ikke upåaktet hen når Johan og Leif tråkket til.

Flommen i Nederland som du nevner Per Hroar, var på vinteren i 1953. Aftenposten skriver i februar det året at Røde kors er med i hjelpearbeidet.

En liten tilleggsoppslysning om Birger Thoresen. Han var født i 1900, begynte i yrket i 1927, egen lastebil 1931. En av stifterne av Larvik Lastebileierforening.

Siden Nanset-gutten Jan Einar tydeligvis kan bite fra seg, håper en annen Nanset-gutt på støtte slik at også jeg kan tillate meg et lite besøk på Torstrand-tråden.
For det første må jeg si at jeg er meget IMPONERT over dere sandlopper! Hvor mye dere klarer å få ned på papiret om Torstrand. Hadde vi i de andre bydelene bare vært like flinke!
På slutten av 60-tallet jobba jeg en del for Jan Høeg, og vi reiv hus både her og der. På Kanalkaia reiv vi en stor bygning jeg mente vi kalte for “Karroserifabrikken”. Det må ha vært i 68 eller 69. Når jeg ser på kartet, må bygningen ha stått der Kanalgata 1 eller 3 ligger i dag.
Der var det også en svær skorstein, sikkert 20-30 meter høy. Kan det ha vært noe annet i den bygningen før, siden bygningen hadde en så høy skorstein?

Fenrik Høeg var forøvrig ikke helt heldig da han skulle sprenge skorsteinen. Det smalt, skorsteinen bevega seg ikke, men vinduer på nærmeste hus, det må ha vært i Strandgata 63-67 gikk dukken.

Jeg ser Otto skriver at Birger Thoresen bodde i Strandgata 45 i 1948. Det er sikkert riktig, men jeg husker kun at han bodde i Strandgata 59. En kan vel slutte at Strandgata er spesiell og vanskelig å forlate i levende live. En gang Strandgata, alltid Strandgata.

Jeg må si at jeg er imponert over deg, Per Hroar. Du er som et levende leksikon, alltid like hjelpsom og imøtekommende og med en glimrende hukommelse.

Dagfinn spurte for en tid siden om brannen i Bredsdorffs gate. Jeg svarte han på det og henledet samtidig oppmerksomheten til brannen i Tordenskjolds gate hos Ragnar Hansen. Jeg nevnte den gang at maskinist Sivertsen hadde eid det huset i håp om at noen fikk en ide om å si noe om denne karen. Rundt 1960 var jeg noen ærend hos han. Mannen var da temmelig skrøpelig og ikke helt klar, men hadde noen lyse øyeblikk da han fortalte om SJØEN. Det var det som opptok han. Han snakket bare om sjøen og båter. Det var bare dampmaskiner som gjaldt. Så fort jeg sa noe om skipsmaskiner var han frampå og korrigerte og understreket STEAM vel ! Det som jeg husker best fra disse besøkene hos han, var alle utmerkelsene som hang på veggene, både norske og utenlandske. Imponerende var særlig en amerikansk, som jeg forsto han hadde fått etter å ha vært på ei luksusyacht med STEAM. I dag husker jeg ikke fornavnet hans. Han måtte ha levd et interessant og spennende liv. Er det noen som kjenner til han eller kan finne noe ut om han, så sett full STEAM.

Hei Per Hroar! Sivertsen het Ole Andreas Sivertsen og hustruen het Thora. Han ervervet eiendommen av Larvik kommune i 1915. Sivertsen ble begravet 25. juni 1962 på Undersbo kirkegård.

I Folketellingen 1910 finner jeg en Ole Andreas Sivertsen i Bergen, men han var telegrafelev. Han var født i 1891.

Siden jeg har begynt å blande meg inn i sandloppenes hverdag, så tar jeg sjansen på å fortsette.
Er det noen som husker denne episoden, eller evt har hørt om den fra andre? Den som sto i Aftenposten 22. juni 1939.

[Bilde 1649658 finnes ikke eller har blitt slettet]

Jeg startet på Torstrand skole kun 4 år etter denne hendelsen men kan ikke minnes at den ble omtalt av hverken lærere eller foreldre, men krigsutbruddet kom jo imellom så en sådan historie ble jo bare “småtteri” i forhold til bomber og granater.

Dramatisk historie, som en slags “guds pekefinger” som varsler om hva som skal komme et knapt år etter. Godt observert Ole.

Etter å ha sykkla med ØP i Hospitalgate,Strandgata,Lille Strandgate, Sjøgata,Glassverksgate,Fiskestredet i 5 år så det veldig gøy å lese tråden om dagen:) Takk

Den om Høeg var herlig , Ole. Det var vel gamle “Working” dere reiv.

Hei Morten K ! Du gir meg et tips, bladgutt. Jeg har aldri gått med aviser. Men i Strandgata 14 bodde Gunvor og Anker Larsen med sine fem barn, 4 gutter og ei jente. Kjell, den midterste av disse, var en av mine gode kamerater. Han gikk med aviser, ØP, som den gang var middagsavis. Bladrunden ble altså på ettermiddagen, i den beste tida for andre gjøremål. Hadde vi noe på gang, så hjalp jeg til for at vi skulle bli fortere ferdig. Roden var i Strandgata på kjente tomter og avisa skulle den gang helst leveres på døra. Det var to steder vi synes var ille å gå til. Det ene var huset helt nede i Fiskerveien, som hadde en smal gangvei fra porten i Strandgata, langs husveggen til Strandgata 36 og helt ned. Vi måtte sette syklene ved porten i Strandgata og løpe med. Vi to, Kjell og jeg, kalte eiendommen for “Mila”. Navnet satte vi på fordi det føltes som ei mil ned dit. Jeg tror vi var alene om dette navnet, har ikke hørt det før eller siden. Så gikk det greit ut over Strandgata, de nest siste husa var Bruun på venstre side og så Working. Men den siste abonnenten var ute på Impregneringen, det var Barth. Når vi stod på Working med lita tid, var det kjempelangt til Mr. Barth. Så det var ikke alltid han fikk avisa, alt avhengig av hva vi hadde å gjøre. Hadde vi sløyfa Barth en dag, var det alltid spennende neste dag om det lå en lapp og advarsel i bladpakka. Det hendte det gikk bra.

Du er et oppkomme av historier, Per Hroar. Jeg leser og kosæ mæ glugg i jæl.

Utiltenkt seksualopplysning.
Jeg skrev tidligere her om Larsenfamilien i Strandgata 14. Barna, 4 gutter og ei jente, var usedvanlig lettvinte i forhold til mange andre i gata. Måtte jo være arv. Sjefen sjøl, faren Anker, var selv undersetsig og lettvint. Anker var streng, men sikkert rettferdig. Han hadde litt å passe på også, fire gutter. Hvis noen av guttene hadde gjort noe upassende, fikk de straff. Anker ga dem arrest. De ble innestengt ei viss tid på en loftsalkove med et lite vindu over skjultaket inn mot gården. Den gangen var det vanlig blant oss guttene i gata at vi sto i gården og ropte på den vi ønsket kontakt med. Hos Larsen kontrollerte vi alltid først om vedkommende satt i alkovevinduet. Gjorde han det, var det ingen vits i å rope. Anker ga ikke amnesti og gikk ikke i forhandlinger med utenforstående. Han var bestemt.
Anker arbeidet borte på Langestrand, på noe som het “Sliperiet”. Det var noe helt uinterresant for oss fra Torstrand. Sikkert farlig også, for Anker hadde mistet en finger der, og Langestrand var fremmedland. Det eneste vi visste om langestrandingene var det vi hadde hørt nede på “Stranda”, nemlig de tjuetrakk krabbeteinene våre om natta. Slikt var det bare å holde seg unna.
Ved siden av å arbeide på “Sliperiet”, tok Anker oppdrag med kappsaga si. Han hadde ei sag som det gikk ann å påmontere gummihjul, trille rundt til kunder og hente trefasestrøm fra ledningene i gata. Han var meget benyttet på nedre Torstrand og Langestrand.
Så en dag, rundt 1950, kjøpte Anker seg en Jawa CZ motorsykkel. Den var den gang meget imponerende, for vi kjente ikke til annet enn de små Tempoene. Sykkelen ga Anker større aksjonsradius. Så en dag hadde Anker fått laget til en forbindelse han skulle montere på motorsykkelen, slik at han kunne dra kappsaga rundt. Dette var sikkert laget på “Sliperiet” eller tilstøtende avdeliger der borte. Sikkert smart nok.
Dette trekkfestet skulle så monteres på sykkelen en fin sommerdag, jeg tror det til og med var en søndag. Alle ungene var tilstede, samt en del andre fra gata. Vi ventet spent på resultatet. Men det var ikke alt som passet som det skulle, Anker sleit med å få noen skruer på plass. Så sa en av sønnene hans det som de voksne sa nede på “Stranda” når noe gikk vanskelig: “Inn ska`n sa jenta samme om `n har hue som en katt”. Stakkeren visste ikke hva han hadde sagt, bortsett fra at det var det de voksne sa på “Stranda”. Anker slapp alt han hadde av verktøy, greip tak i synderen og så bar det opp i alkovevinduet. Vi andre skjønte at uttalelsen ikke var helt bra og måtte finne ut av det. Det gjorde vi også.

Å lese dette gir like stor glede som det at Norge slo Tyskland, Per Hroar. Veldig godt fortalt.

Loddsalg.
Etter krigen ble det aktivitet i alt som var av foreninger med gode formål. Nesten alle satset på loddsalg eller tilsvarende, og det var ofte vi ungene som fikk oppgaven med å gå rundt på dørene. Det gikk greit i nabolaget for de kjente oss og folk var snille og kjøpte. Vi gikk så ofte at vi til slutt visste hvem som det måtte overtalelse til for å få til et salg. Fru Karlsen i nr. 27 var en skeptisk person, hun kjøpte ikke hva som helst.
Så hadde jeg fått ei loddblokk fra Menighetspleien som skulle selges. Jeg tok blokka og Kjell ble med meg. Vi solgte lodder på en salong. Salget gikk bra til vi kom til nr. 27. Vi ringte på og fru Karlsen lukket opp. Hun så like skeptisk og spørrende ut som vanlig. Dette kunne altså bli vanskelig. Så spurte hun hva premien var. Vi hadde ikke satt oss inn i det. Hun leste på blokka: En salong. Dette var et kjent ord for oss, bare i en annen betydning. Ingen i Strandgata snakket om salong som stoler og sofa, nei der var en stol en stol og en sofa en sofa. Men salonggevær hadde vi greie på, det var interresante greier. Dermed fikk fru Karlsen nærmest en forelesning om salonggevær og fordelene med å eie et selv. Jeg husker hun rygget tilbake og lukket døren med et kontant NEI. Etter det har jeg forstått at man bør sette seg godt inn i produktet som skal selges.

Det er bare en ting å si, Per Hror, vi vil ha MER! Du er jo helt utrolig! Dette er jo humor på øverste hylle kombinert med fantastisk lokalhistorie.

Hei Per Hroar! Du skriver godt og levende. Jeg synes du burde utgi barndomserindringene din i bokform. Kan du ikke spørre Dagfinn?

Jeg tror ikke Torstrand så ofte har vært på førstesiden av Aftenposten, men 10. desember 1966 sto denne artikkelen godt synlig på førstesiden.

Noen som husker denne hendelsen og kan supplere?

[Bilde 1650366 finnes ikke eller har blitt slettet][Bilde 1650367 finnes ikke eller har blitt slettet]

Den episoden husker jeg godt Ole. Jeg mener også det var Marcus Andreassen som kjørte bussen, en Bedford med bensinmotor. Denne bussen hadde som det står i artikkelen, et varmeapparat som kunne utnytte eksosgassen til oppvarming. Bussens kjennetegn var Z-1707. Heldigvis gikk det bra.

Støtter helhjertet Ole E´s forslag: “Hei Per Hroar! Du skriver godt og levende. Jeg synes du burde utgi barndomserindringene din i bokform.”

Bare ikke spør noen: Just do it, like you already do:-)

Farene som lurte.
Det manglet ikke på advarsler fra foreldre og andre voksne i gata under oppveksten. Alt kunne liksom være farlig. Abel i nr. 23 advarte mot å gå for nær rotweileren “Pan”, han kunne bite. Hos Børresen i nr. 18 passet schäferen “Lulle” på. Den kunne også bite. Men disse to varslet liksom en fare, den ene knurret, den andre bjeffet noe infernalskt når vi gikk langs stakitt- og nettinggjerdet til stranda. Skredder Øksenholt hadde også varslet at biting kunne inntreffe. Det var ikke helt ufarlig å bevege seg rundt. I stallen til Abel var det farlig å gå for tett innpå hestene, de kunne sparke. Hos Abel vanket det en som ble kallt Artur “Gula”. Av og til kom han med hest, ellers gående. Han var hestekar, men om han hadde egen hest eller kjørte for andre vet jeg ikke. Artur hadde stivt bein og haltet, han var blitt sparket av en hest. Vi kunne bli som Artur hvis vi gikk for nær hestene. Det var en manende advarsel, for jeg likte ikke Artur som unge. Han var litt voldsom og sjelden edru slik jeg husker det.
Ved gjødseldynga til stallen var det farlig. Berøring med hestegjødsel kunne gi krampeanfall ble det sagt da. Men her var det noe inkonsekvent, for om våren ble vi sendt med bøtter til denne dynga for å hente gjødsel til rosene. Hva med farene da ?
Så var det farlig i gata når Martin Larsen, fiskehandleren, kom kjørende. Han hadde alltid dårlig tid og slakka ikke av på farta.
Så var det farlig å gå på isen, bade aleine osv. Så var det farlig å “demne”. Der lurte det noen farer på lik linje med gjødseldynga. Noe difust og usynlig som kunne ta livet av deg sakte og sikkert. Demne var noe som hørte våren til og måtte gjennomføres ellers var det liksom ikke vår. Det gikk ut på å lage demning av sand foran en av de tre kloakkene som rant ut over stranda. Disse var ulike av størrelse. Den ved Seilmakerloftet var minst, og lot seg temme av to stykker med skuffer. De ved Sjøgata og Karistranda var større og krevde innsats av et helt lag pga. (la oss kalle det) vannføringa, noe det ikke var. Ved Karistranda lekte vi det kom drivende isfjell. Det var store skumansamlinger fra Potetsmelfakrikken. De hadde form som isfjell. Når vi hadde stoppet vannet i å renne ut i sjøen, var det bare å skuffe på sand slik at det ble et stort basseng som til slutt måtte briste. De voksne likte ikke dette, de advarte mot noe som het tæring og tuberkulose og befant seg et eller annet sted i disse kloakkene. Faren var ikke synlig, så vi fortsatte og DEMNE vi da.
Så var det farlig med grassbrann. Det fikk vi erfare og den hendelsen har jeg skrevet om tidligere.

Levende fortalt:-)

Ja fin prosa det der Per H. som setter en tilbake til egen tid i samme område, lukter både fisk, utedass og grassbrann.

PS: Det nystartede Forlaget LIV= “Litteratur i Vestfold” etterlyser deg.

Plent nei !
Jeg var mye hos Abel og deltok ofte i det som foregikk der. I forbindelse med det jeg skrev foran her om farer, tenkte jeg at jeg kunne fortelle om dette som jeg den gangen oppfattet som en sørgelig historie for meg. Men kanskje jeg ble spart for mye. Det måtte være en søndag, jeg slang tidlig bortom til stallen. Der sto Leif og hadde begynt å pusse det finere seletøyet og “Blesen” var leid ut på gårdsplassen og skulle strigles og børstes og hovene blankes. Abel hadde fått i oppdrag å kjøre “Larvikspiken” som skulle kåres den dagen fra “Brygga” til Torvet. Jeg hjalp Leif å stelle seletøyet og hesten. Så spør han om jeg kunne tenke meg å kjøre hesten for han ville helst slippe. Jeg ble i fyr og flamme og svarte selvfølgelig ja. Så skyndte jeg meg hjem for å skifte og gjøre meg klar. Men da faren min fikk høre dette, ble det PLENT NEI fra hans side. Jeg husker han sa: "Tenk om hesten flyr ut i den folkemengden. Den kan bli skremt av så mange mennesker, og husk “Blesen” er redd for togskinner og kumlokk. Det blir NEI, for vi skal ikke ha noen ulykke". Det med togskinner og kumlokk var noe vi visste. Skuffet og totalt nedslått gikk jeg tilbake til Leif og meddelte dommen. Den gangen hørte vi på hva opphavet sa. Leif kjørte selv, jeg ble hjemme og ei datter av en pianostemmer Erstad ble kåret til Larvikspike. Hvilket år det var, husker jeg ikke.

Den rottweileren til Abel var visst en han hadde kjøpt av en politimann i Larvik. Politimannen har senere fortalt meg at Abel stadig hadde spurt om å få kjøpt den, men eieren ville ikke selge. Så en dag hadde bikkja omtrent tørna hjemme hos politimannen, og han tok kontakt med Abel og spurte om han ville kjøpe den… Og handel ble det, og Abel hadde bikkja en stund før han måtte avlive den. Det skjedde etterat noen unger hadde surret gummistøvler på alle fire bikkjebeina, noe den merkelig nok hadde avfunnet seg med, og deretter ville ha den til å gå ned loftstrappa (?). Det gikk ikke bra, og rottweileren tørna fullstendig og ble folkevond!
Det er nå slik jeg har hørt historien om rottweileren til Abel, men jeg vet jo ikke om det dreier seg om samme bikkja da…
Når det gjelder Larvikspikekåringen der Liv Erstad, som den gangen bodde ute på Bakkane i Brunlanes, så husker jeg godt hun vant i Badeparken. Jeg dekket den begivenheten for Larvik Morgenavis, og derfor har det vært før 1964 for da begynte jeg i Østlands-Posten. Skulle jeg råtippe, ville jeg si at året var 1962-63.

Dette husker jeg også noe om Per Hroar, var det ikke slik at Erstad hadde to barn – Dagfinn og Liv. Jeg husker også svært godt at hun ble Larvikspike. Dagfinn er jevnaldrende med meg, født i 1942. Jeg mener at Liv kanskje var et par år yngre. Ser at Janke har vært innom og er enig i hans tidsangivelse!

“Plent” et gjenkjennelig utrykk fra min fars munn: “Pent umulig gutt” :-)

Janke og Otto ! Takk for opplysningene om Larvikspikens fornavn. Det hadde jeg glemt av forstålige grunner, nekting av nærkontakt med hjelp av hest. Dette om hunden Pan hadde jeg ikke hørt før. Det finnes mange andre historier om hunder hos Abel. De skal komme etter hvert hvis tiden tillater.

Jeg fant denne rapporten/beretningen i Aftenposten fra 1931. Der står det mye om næringsvirksomheten på Torstrand, så kanskje dette kan være av intersse for dere som kjenner Torstrand og næringslivet der?

[Bilde 1651171 finnes ikke eller har blitt slettet][Bilde 1651165 finnes ikke eller har blitt slettet][Bilde 1651166 finnes ikke eller har blitt slettet][Bilde 1651167 finnes ikke eller har blitt slettet][Bilde 1651168 finnes ikke eller har blitt slettet][Bilde 1651169 finnes ikke eller har blitt slettet][Bilde 1651170 finnes ikke eller har blitt slettet]

Det blir verre og verre dess mer jeg tenker på den episoden med loddsalget. Men det kom vel også av at vi guttene var i den verste “cowboy-tiden” vår. Alt som kunne likne på eller henlede tankene mot Ville Vesten ble brukt for det det var verdt. Derunder også et salonggevær som hos oss i gata bare ble omtalt som salong. Men det viser også et litet ordforråd og ordforståelse hos oss loddselgere. Vi hadde den gangen heller ikke det forholdet inne at krigen var kort bak oss i tid, det var noe de voksne snakket om. Men vi skjønte ikke hvem vi solgte lodder for heller. Det blir helt håpløst når en ser det i sammenheng at vi trodde: Menighetspleien hadde en utloddning rett etter krigen med en eneste gevinst, nemlig et salonggevær, et våpen. Alt hadde gått bra, og vi hadde beholdt æren, hvis ikke fru Karlsen hadde begynt å mase om denne gevinsten. Men vi hadde vært ei historie fattigere.

Hei Ole! Dette var interessant. A/S Syrefast Materiell ervervet også Cort Adelers gate 1 (“Nordkveldbrakka”) av Laurvig Glassverk. Selskapet solgte den igjen allerede i 1939.

Når en sitter og skriver på denne tråden dukker stadig nye ting opp og en skriver som om alle kjenner til nettopp de stedene som nevnes. Det er selvfølgelig ikke tilfellet, og derfor er det ikke like lett for leseren å sette seg inn i de situasjonene som det henvises til. Det blir ofte etter at en har skrevet noe at en tenker at dette burde jeg ha begrunnet eller forklart bedre. Jeg innrømmer at det var galt av oss å ikke levere avisa hos Barth på Impregneringa hver dag. Jeg har dårlig samvittighet selv i dag. Jeg har forklart at det var fordi vi hadde noe annet og for oss viktigere fore, men det var flere ting som spilte inn der vi sto ved bolighuset på Working og avgjorde om Bath skulle få de siste nyhetene. Veien ut til Impregneringa var lang fra Working og besto av grus med pukkstein som stakk opp. Vi måtte passere Karosserifabrikken med glassverkstedet til Blomquist som siste bygning der. Så var det åpne sletter med sand og stivt grass. Vi var nesten ute på Vestre Halsen, før vi kunne svinge ned mot selve Impregneringa, slik føltes det i hvert fall. Så var det ned langs gjerdet til Impregneringa og rett før vakthytta der måtte vi under en anordning hvor stokkene ble dratt fra sjøen og inn i fabrikken. Der drypte det alltid vann, og like sikkert var det at noe av vannet måtte nedover nakken og ryggen på avisbudet. Like sikkert var det også at vaktmannen kom ut og spurte om vi hadde ei avis til han. Det var alltid ei eller to aviser ekstra i pakka, enda ei hvis vi hadde “glemt” “Mila”. Etter vakta, i huset rett fram som var et slags kombinert kontor- og boligbygg bodde Barth. Barth hadde et rødfarget navneskilt i lettmetall på døra i annen etasje, som fortalte hvem som befant seg bak den. Så var det samme lange veien tilbake.
Syklene våre var heller ikke siste mote. Sykkelen min var arvet etter ei kusine. Den var av merket Jarlsberg, jeg mener også at det sto Laurvig på det. Det hadde ikke vært så rart heller, for den var gammel. Den var så gammel at vi ikke fikk dekker til den, dimensjonen ble ikke laget mer. Løsningen var at det ble kjøpt dekker av større størrelse, og så bar det bort til John W. Larsen på Langestrand for å kutte dem til i riktig dimensjon og så vulke dem sammen. Denne vulken var merkbar. Hver gang den traff bakken, gjorde sykkelen et litet jump både på for- og bakhjul. Dette var sikkert også med, i alle fall i underbevisstheten, når avisleveransen hos Barth skulle avgjøres. Denne vulkinga hos spesialverkstedet på Langestrand førte også til hyppige punkteringer, fordi den subbet mot gaffelen på forhjulet og gnagde hull. Under en tur til bekjente i Tjølling, punkterte jeg to ganger.
Etter flere problemer med sykkelhjulene ble det bestemt i familierådet at felgene skulle skiftes til en kurant dimensjon. Det ble gjort på det lille sykkelverkstedet til John i Schleppegrells gate. Jeg mener han het Ramberg til etternavn. Han virket litt skummel på oss unger, med den store føflekken som gikk over halve ansiktet. Han var harmløs og slet sikkert med sitt problem som han skjøv til side på sin måte, som igjen forsinket ferdigstillelesen av min sykkel. Men den kom, og ga nye og større muligheter til forflytting.