I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Glimt og historier fra Torstrand - Del nr. 3

Du finner Glimt og historier fra Torstrand – Del nr. 2 på denne sida

Vist 7703 ganger. Følges av 24 personer.

Kommentarer

Viser kommentar 421 til 450 — vis alle 504 kommentarer

Du har som vanlig rett Per Hroar, men de siste 5 åra har vi bodd i Øvre Jegersborggt 14. For Jegersborg og Steinane har vi denne tråden. Den er ikke like aktiv som Torstrands-tråden, men kan anbefales for alle, ikke bare oss lokalpatrioter. Jeg får ta meg en prat med Harald om farens hest – jeg mener det var slik at hesten fikk noen gode dager om sommeren ute ved Tjølling kirke (på prestegården?). Jeg får komme tilbake med historien hvis jeg får noe greie på det. Hestene skulle vel også ha litt ferie og komme seg etter vinterslitet?

Otto legger inn en lenk til ølvogna på Storgata. Dette sammen med Per Hroars flotte fortellinger om hest, minner meg på noe mor fortalte, da jeg var gutt.

Hestene var nok ikke så “hyppige” i Lille Strandgate som de var i “the Main Street”, Strandgata. Men av det jeg husker, så kom ølvogna til Lille Strandgate med ujevne mellomrom og gjorde sine stopp. Hovklangen presset seg gjennom husveggene i den lille smale gaten og vips så var damene i gata ute, klare med en koksskuffe og ei bøtte. Håpet var at de skulle “fange opp” hestedritten, om det store dyret skulle “gå til slipp” utenfor deres inngang.
Per Hroar nevnte for nå ganske mange innlegg siden, at fru Skeddermester Asta Øksenholt (min mormor) hadde så fine roser i den lille hagen sin i Strandgata 13. Deres velbefinnende kom akkurat av mormors evne til å fange opp de rykende ferske hesteslippene fra Lille Strandgate, fortalte mor. Med stor iver og vaktsomme øyne, fulgte hun hesten og eventuelle etterlatenskaper ble omhyggelig blandet inn i jorden rundt rosene.
Og … det var med største stolthet at hun viste fram rosehagen sin utover sommeren !!

Det var min far som drev Justesaga i sin tid. Desverre døde han mens jeg kun var 9 år gammel og kunne selvfølgelig ikke overta noe sagbruk. Men jeg husker godt Håkon Kruge når han kom opp til oss i Byskogen med ved, Etter å ha losset vogna for ved ble han bedt inn på kaffe av min mor. Kruge hadde god tid og praten gikk livelig, men hesten synes det tok vel lang tid, så den startet med å knage på gjerde vårt som i mange år fremover var merket etter hestebesøket.

Skorstad var trønder, ja. Han hadde sønnene Terje (som var født i 54) og Frank, som vel var født i 52 hvis ikke jeg tar helt feil. Dreiv renseriet i Bredochsgt. og bodde også der.

Justesaga, som egentlig het: Torstrand Dampsag og Høvleri, var vårt “Lekeland” på kveldstid. Het han Thorvald, din far? Eller var det din bestefar, det er han jeg husker derfra. Min klassekamerat Jan Åge (Justen) bodde i privatboligen der.Det brant så ofte på den saga at den på folkemunne fikk navnet, Torstrand dampsag og fyrverkeri. Ble det meldt brann i den bydelen så kjørte brannvesenet først til saga.

Når vi snakker om Justesaga så lå vel den på den vestre delen av Rømcke-tomta?
Jeg har lenge undret meg over dette navnet. I mine ører lød det litt “fremmedartet”. Navnet er relativt gammelt.Det var Joachim Andreas Rømcke, brukseier og trelasthandler fra Drammen som leide et areal her etter en storflom i Lågen (Fram og tilbake (Per Nyhus) side 194) i 1860. Yttersø-hegsla sprang og alt tømmeret drev ut i fjorden. Rømcke eide mye av tømmeret.
Rømcke var født i Sandsvær i 1803 døde i Drammen i 1881.

Thorvald var onkel til min far Magnus Hansen-Just. Etter min fars død, drev han saga frem til den ble solgt til Lågendalens Skogeierforening. Thorvald bodde som du sier, i huset på stedet, rett innenfor porten. Han var vel bestefar til Jan Åge dersom jeg ikke husker feil.

Takk for opplysningene, PMHJ. Det er Thorvald jeg husker fra 40- og 50 tallet. Eller tar jeg feil, kan det ha vært din far? Navn på ansatte som jeg husker er: Strøm, Kruge, frøken Bredal (kontor) og Jakobsen (Pent vær i Moa)

Siden sist jeg var innom hesten til Håkon Kruge, så har jeg snakket litt med Harald. Han kunne fortelle at Bronen var en tysk hest som faren hadde fått tak i etter krigen. Da Håkon hadde sin velfortjente ferie på saga ble Bronen utlånt til Tjølling prestegård. Den skulle få noen fridager på beite samtidig som den skulle delta i gårdsarbeidet når de trengte en ekstra hest. Etter ferien da hesten ble hentet, viste det seg imidlertid at ingen der ute hadde greid å få tak i hesten, etter at den var sluppet løs på beite – bare fridager på Bronen den sommeren altså – fortalte Harald til meg i dag!

Ad Thorstrands Sagbruk & Høvleri AS: Jeg hadde ikke tenkt å blande meg i dette med familieforhold her, men så dukker det opp enkelte ting som ikke helt samsvarer med det jeg husker. Jeg kan ha feil, men vil likevel komme med det, da det kan sette andre på sporet av opplysninger. Som jeg tidligere har sagt, skriver jeg bare på egen hukommelse og ikke på oppslag i arkiver m.m., derfor må jeg også finne meg i korreksjoner, også i dette tilfellet. Jeg kan ikke huske at andre enn Thorvald Hansen-Just, med et tilnavn etter en defekt, bodde i Strandgata 36, det lille huset inne på Justetomta med en liten hageflekk foran der blomkarse slynget seg opp langs gjerdet. Jeg mener at Jan Åge (Justen) ikke bodde her, men var ofte der pga. sitt familieforhold. Hans mor var av denne familien og derfor ofte på besøk. Det var de også hos Trine Just Bjerk, kolonialen på Torstrand Torv. Jeg husker bare at Jan Åge bodde i Hoffsgate og at hans far, Ferdinand Olsen, døde under en fisketur på Larviksfjorden som følge av et vepsestikk. Dette var en tragisk hendelse som vakte oppmerksomhet da båten ble tauet inn og livet ikke var til berge. Det er slike ting man aldri glemmer.

Det er helt riktig alt du husker. Thorvald var hans bestefar, far til hans mor Aagot og het tidligere Just Olsen, men har siden tatt navnet Hansen-Just. Det samme med Trine som var min fars tante. Hun tok også og puttet inn Just som mellomnavn dag hun giftet seg med Bjerk. Thorvald’s defekt var at han hadde bare et øre. Han var siste mann i en barneflokk på hele 18 stk. og familien sa “det var ikke flere ører igjen til onkel Thorvald”.

Jeg må blande meg litt inn her når du nevner Aagot Just, Per. Hadde hun ei søster som hette Marit? I så fall var de begge min mors venninner, som ofte var på besøk, og som jeg selvfølgelig husker godt. Bodde ikke Marit i Kirkestredet, mon tro? Husker henne også som aktiv på Betania.

Det stemmer nok det Ole. En meget aktiv søster i Betania.

Kanskje litt på kanten av hva som er av interesse: Brit, datter av Aagot bor rett borti veien her. Hun er enke etter Ragnar Gavelstad fra Nanset.

Vi har presentert 2 av våre Larvikspiker fra tidlig 60-tall, og da kom det også frem at det tidligere hadde vært en kåring av Bøkeskogprinsessen.

I 1938 ble Gerd Grimstad Bøkeskogprinsesse, og Aftenposten fikk et kort intervju med henne da hun besøkte Oslo.

Jeg forbinder Grimstad med Torstrand, så jeg tar sjansen på å legge inn dette her på denne tråden.

Hei Ole! Hyggelig med dette klippet. Tidligere omtalte Liv Erstad ble brukt som blikkfang i reklame for diverse larviksforretninger i Larvik Morgenavis i 1960.

Som den ivrige leseren allerede har merket, er det slett ikke lett å være Nansetgutt i denne tråden om Torstrand. Når viten i tillegg er begrenset og tankegangen like så, ja da forstår dere inngangen til alle fallgruvene.

At det het Kanalkaia ute ved Revet, ja, det har selv jeg fått med meg.
Men at vannet/sjøen mellom Kanalkaia og Revet het KANALEN, det var helt nytt for meg, inntil Ole sendte meg et kart-bilde fra 1928.
Så da kommer det undrende spørsmålet opp i de bitte små grå, helt oppe på toppen;…,
Har det her vært forbindelse mellom Lågen og fjorden en gang i tiden ????

JA! Kanalen gikk bort til Katteberget og ut i Lågen. Da den ble fylt igjen ble den til Bugghållet.

Jan Einar har for lenge siden hatt et innlegg om kassefabrikker på Torstrand. Han etterlyste opplysninger om disse. Ove har vel skrevet litt om kassefabrikken i Dronningensgate 27b, Larvik kassfabrik.
Jeg har lest litt i folketellinga for 1910 i Larvik. Der fant jeg følgende i Strandgata 38: Fabrikbygning, kassefabrik, 2 lagerbygninger og kontor. Det var 2 etasjer og ubebodd. Fabrikken het A/S LAURVIGS KASSEFABRIK, eiere Georg Bjørck og Firtz Bugge. Denne kassefabrikken må ikke forveksles med Larvik Kassefabrik!
Er det noen som har kjenskap til Kassefabrikken som lå i Strandgata 38?

Stallen i Strandgata 23.
Jeg har lovet dere en tur i stallen slik jeg husker den. Stallen var en murbygning som lå på høyde med de to lastebilgarasjene jeg tidligere har beskrevet. Mellom garasjene og stallen var det en passasje på ca. 3 meter som førte fram til en forholdsvis stor plass mot Lille Strandgate. Her ble det hesteutstyret som ikke var i bruk oppbevart, vogner om vinteren og sleder om sommeren. I tillegg var stallens gjødseldynge der i forbindelse med en kum. Stallen lå mot eiendomsgrensa til Strandgata 25/27. Stalldøra var midt på gavelveggen og vendte mot bolighusets inngang og Strandgata. Midt mellom stalldøra og inngangsdøra var det en vannpost som det bestandig rant vann fra slik at en stor trestamp alltid var full av rent,kaldt vann som hestene drakk av når de kom hjem etter arbeid. Over stalldøra var det en mindre dør som førte inn til trevet. Der oppe ble det oppbevart høy som ble kaset inn denne døra. Dette høyet ble hentet ned en glugge i taket inne i stallen. Opp dit kunne en gå i en stige som var festet på veggen. En passe jobb for oss ungene for det var ikke full ståhøyde der oppe. Innenfor stalldøra var det en mindre plass til venstre. Der var det oppbevart sekker med sagmugg og flis til å strø med. Til høyre var det et stort kar med to rom og to trelokk over. Det venstre rommet var større enn det høyre. I det store rommet ble det blandet sørpe, en blanding av hakkels, vann og mel. Melet var i det minste rommet. Dette var noe vi fikk lov til å blande sammen og som hestene gjerne spiste. I ettertid er jeg ikke sikker på om det vi gjorde egentlig var til noe hjelp eller om vi bare fløy i veien. Men for oss var det meningsfyllt. Innenfor var det tre spiltau til venstre og alltid tre hester. Stallgulvet var av betong, men i spiltauene var det tjukk plank på gulvet. Inne i spiltauene var det grybber til for og vanntrau. Ut for hvert spiltau på høyre vegg var det noen store knagger som arbeidsselene ble hengt på hver kveld. Til høyre for sørpekummen hang det noe utstyr som var i mindre bruk. Det var bjeller som ble brukt om vinteren og en stor dombjellekrans og noe finere seletøy. I taket inne i stallen ble det hver vår hengt opp nye fluefangere, breie klebrige rimser som ble dratt ut av en liten boks. Når høsten kom og de ble fjernet var de blitt tjukke som trosser, fulle av døde fluer. De virket. De som bodde i stallen skal jeg komme til senere, to staute karer og ei sprek jente.

Jeg vil litt tilbake til LAURVIKS KASSEFARIK A/S. Dessverre har jeg ikke fått et eneste svar på mitt spørmål om noen kjente til fabrikken. Kanskje ikke så rart, for jeg tror kanskje den opphørte da A/S Thorstrand Dampsag & Høvleri overtok etter G.M.Hansens dampsag i 1914.
Idag lurer jeg på om noen har noe å fortelle om søstrene Inga og Kathrine Varild, døtre av båtbygger Anders J. Varild?
I folketellinga 1910 var Inga Varild bokholderske ved kassefabrikk og Kathrine Varild var kontordame ved kassefabrikk.

Inger-Helene har lagt og legger mye arbeid i kassefabrikker. Om kartet under hjelper henne videre, er usikkert, men det viser om ikke annet at Torstrand for hundre år siden så mer glissent ut enn dagens velutbygde tettsted.

Det morsomme og fargerike kartet forteller litt om plasseringen av større bedriftsenheter rundt første verdenskrig.
Ved et nøyere innsyn, finnes også betegnelsen Kassefabrikk i Strandgata på kartet !

Dette er et kart jeg aldri har sett Jan Einar. Svært interessant. Ser at det som i 1940 ble mitt bosted “Trevar’n” her står merket med “Trævarefab.” Noe som var ukjent for meg, men som kommer fram av kartet, er “Thors gate”. Den gikk altså fra Strandgata og ned til sjøen, mellom Rømchetomta (Glassverket) og det som ble Justesaga. (Kassefabrikken). Kjeld Stubs gate (gata til høyre for Helgesens gate) har på kartet kun ett kvartal og er nok på det tidspunktet ikke verdig et navn. Litt rart at ikke en senere “Navnkomite” videreførte navnet “Thors gate” da K S gate fikk navn. “Thors gate” lå jo som en forlengelse av denne. På kartet skrives Torstrand og Torstrand Kirkegård uten h, mens gata skrives med. Jeg døper herved Kjeld Stubs gate om til Thors gate, som en hyllest til Torstrands “grunnlegger”, og bror’n min.

Bra, Dagfinn, så kom kartutklippet til nytte !
(PS;…trodde Thors gate kom av at min far Thoralf giftet seg med Ruth fra Strandgata. Jaja, så feil kan man ta. – Likevel, …jeg lar min versjon følge min familie.)

Det var egentlig planlagt å føre Bugges gate og Tordenskjolds gate fram til Vestre Halsen med tverrgater imellom. Er det noen som husker hva disse gatene skulle hete?

Hei Jan Einar! Takk for kartet!!!! Ja, jeg er for tiden svært opptatt av kassefabrikkene på Torstrand. Jeg holder på å skrive om Oves oldefar, Carl Halvorsen som var en av grunnleggerne til Larvik Kassefabrikk i Dronningensgate 27b. Foreløpig har jeg kommet til side 8. Jeg vet om tre kassefabrikker på Torstrand. Laurvig Kassefabrik A/S som er avmerket på kartet tror jeg sluttet i 1914. I 1913/1914 startet Gustav Strøm og Carl Halvorsen (begge hadde tidligere arbeidet på kassefabrikken i Strandgata 38) sin kassefabrikk. Med på lasset fulget også Inga Varild som hadde vært bokholderske på Laurviks kassefabrik A/S Så rundt 1920 startet Alb. Christoffersen kassefabrikk i Dronningensgate 34.
En annen interessant detalj på kartet er den “blindtarmen” som går inn fra Lågen mot kirkegården. Det er nok den “sika” som Peter har beskrevet. Like over “V”-en i Vestre Halsen ligger Skiringsalsgate 30 – Varilds båtbyggeri,senere Wickstens båtbyggeri – og enda senere vel Skiferhuset etter at Per Thorstensen flytta nettopp fra der frøken Varild puslet med regnskap for kassefabrikken- Dronningensgt 27b! Vi har forresten reagert på at dette båtbyggeriet lå langt fra vannet, men det har kanskje opprinnelig blitt sjøsatt båter i Sika?

Hestene i Strandgata 23.

De hestene jeg husker fra Strandgata 23 er ”Blesen”, ”Per”, ”Stjerna” og ”Bruna”. Jeg oppfattet at ”Blesen” var favoritthesten til Viktor og det var den han kjørte mest. Viktor var han jeg holdt meg mest til, og derfor var det også ”Blesen” jeg fikk et spesielt forhold til. Det var ikke få turer vi hadde sammen. ”Per” var den hesten Syvertsen kjørte. Syvertsen var en skikkelig hestekar. Han hadde hele sitt arbeidsaktive liv hatt med hest å gjøre, først ved forskjellige bondegårder og til sist hos Abel. Viktor påsto at ”Per” var oppkalt etter meg, men der er jeg ikke sikker selv. Han sa alltid noe hyggelig. ”Per” skilte seg ut fra de andre hestene ved at han hadde blå øyne. Både ”Blesen” og ”Per” var kraftige arbeidshester som virkelig kunne trekke noen lass. De første årene jeg kan huske hadde de ”Stjerna”, en spinklere hest, sannsynligvis en tidligere traver. Så ble den byttet ut med ”Bruna”, som hadde vært en traverhest. Derfor hadde den også et lengre navn, nemlig ”Haukerød Bruna”, men på Torstrand og i Strandgata holdt det med ”Bruna”.
Viktor og ”Blesen” var ute i mange ulike oppdrag og til hvert av dem hørte ei dertil egnet vogn. Det kunne være en tohjuling med tipp, kassevogn til impregneringsknott, båtvogn eller langvogn, mest det siste. Mange av oppdragene gikk rundt i Larvik og på Torstrand. Var det en tur utover på Torstrand, så ble det som oftest stopp hos Eilertsen frukt og tobakk. Utenfor Eilertsen var det liksom naturlig å stoppe med hest også, fordi det sto en lyktestolpe en halv meter ute i gata i forhold til rennesteinen. Alle andre lyktestolpene sto inne på fortauet. Utenfor Eilertsen ble hesten bundet i denne stolpen. Så bar det inn i forretningen, bak disken og inn på et lite rom der. Her solgte ikke Eilertsen bare frukt, sjokolade og tobakk, men han hadde også noen varer fra Larvik bryggerier til spesielle kunder. Når Eilertsen og Viktor hadde pratet ferdig og slukket noe av tørsten, var det alltid ei flaske eksport til hesten. Drikke av flaske var noe disse hestene kunne. Flaska ble tredd på høykant inn i munnvika og Viktor holdt med sin vestre hand under mulen og slik gikk ei flaske øl virkelig ned på høykant uten å søle en dråpe. Dette har hesten godt av sa Viktor.
Av og til når knottvogna skulle settes igjen eller hentes på Impregneringa var det virkelig stas. Da gikk hesten strekningen Strandgata – Impregneringa eller omvendt uten vogn og jeg fikk sitte på hesteryggen, mens Viktor gikk ved siden av. Bedre kunne det ikke være.
Noe som var helt uunnværlig i denne bransjen var strisekken. Den var alltid med på en eller annen måte. Vi hadde noen tykke gode sekker som ble brettet og lagt på vogna til å sitte på. Så var det noen større som ble lagt over hesteryggen når det var kaldt. Skulle vi på et lengre oppdrag, ble det stappet høy til hesten i en sekk. Sagmugg og flis til strø kom også i slike sekker. Til slutt når dagen var endte og hendene ble vasket så ble det brukt håndklær av finere strie, gjerne påtrykt en eller annen reklame eller produsent.
”Bruna” kommer til gårds og den skal prøvekjøres på en søndag. Det er det Viktor som skal gjøre, og jeg skal være med. Da skal vi bruke rockarden, en fin tohjuling med skikkelige gummihjul og grønt skinntrekk i setet. ”Bruna” blir børstet og stelt og får på det finere seletøyet og Viktor og jeg sitter side om side i vogna. Så bærer det ut av gården og retning Tjølling. Det er ikke få gårder vi skal innom, gårder der hest fremdeles teller. På alle stedene skjer det samme, ”Bruna” får sjekket tenner, hover og bein. Dette var sikkert et godt kjøp, for det ble gratulert og avsluttet med noe på ei flaske. På en av gårdene kan jeg huske at det var en gårdsgutt, som jeg senere har forstått var meget enkel. Han var ikke så opptatt av hesten, men mer av lommeuret og kjedet til Viktor. Han hadde selv et slikt og dro det opp i ett kjør og lurte på hvor mye klokka var. Han var helt sikker på at han hadde bedre klokke enn alle de andre. Han var sikkelig stolt av klokka si.
Det ble etter hvert mange og lange besøk rundt i Tjølling som alle ble avsluttet med dram. Det hadde begynt å mørkne da vi satte nesa hjemover og ”Bruna” ville nok fort hjem. Jeg kan huske hun satte opp ei skikkelig fart på grusveien mot Gloppe og det spruta småstein fra hovene som traff oss. Jeg holdt begge hendene foran ansiktet da ”Bruna” langet ut. Da vi kom ned Sjøgata i trav, sto faren min ute i gata og ventet. Han hadde en helt annen oppfatning av prøvekjøringa og lengden på den enn meg. Men ”Bruna”var godkjent.

Jeg legger ut et bilde fra Strandgata som dekker mye av det jeg har skrevet om i den forbindelse. På ryggen til ”Stjerna” sitter jeg og Leif holder henne på fortauet utenfor nr. 23. Foran står min gode kamerat Kjell fra nr. 14, han med avisroden i Strandgata og trylleformelen ved montering av fester på Jawa CZ. Bak hesten ligger huset nr.25/27 der fru Karlsen ikke ville kjøpe lodd på salonggevær. I neste hus, nr. 29, bodde familien Johnsen der tannlegen som hjalp Ole E. Leinæs vokste opp.

Hyggelig fortelling Per-Hroar, som jeg har lest med glede. Kan det stemme at jeg ser en hund i vindu nr 2 fra venstre, det blir vel i nr 23?

Takk for at du deler dette med oss, Per Hroar.

Ja Otto, Abel hadde alltid hund som fulgte med på det som skjedde. Som jeg tidligere har fortalt, hadde de etter krigen to Reo lastebiler. Disse bilene var de veldig fornøyde med tror jeg, for den siste bikkja fikk også navnet REO. Tradisjoner er viktig.

Samtalen er stengt

Stengt av Janke M. (tirsdag 18. oktober 2011 kl 15).

Annonse