I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Glimt og historier fra Torstrand - Del nr. 3

Du finner Glimt og historier fra Torstrand – Del nr. 2 på denne sida

Vist 7703 ganger. Følges av 24 personer.

Kommentarer

Viser kommentar 361 til 390 — vis alle 504 kommentarer

Ja, Gunn, Turid er min kusine det ser du.Det var Turid,Einar Andreas og Erik det. Kanskje du bodde i det huset jeg ble födt, rödt,det som lå i midten. Flyttet da jeg var ca.3 år……..Jo jeg kan jo pröve å få hjelp,men den hjelpen holder til i Stockholm for tiden så jeg vet ikke når han kommer hit. Men det ligger vel arkivert gamle aviser fra den tiden vel??………….Joda Janke,min datter heter Yvonne, så artig da, ja verden er liten den.Det er henne jeg skal kjöre til på tirsdag,hun bor i Rörvik, skrev på T&T om det.

Ja Gunn,nå har jeg kikket inn på “dagliliv i krigsåra” tror jeg kjente igjen Turid på klassebilde. Ser også at det spekuleres i om gamle Alfred var i familie. Joda, bysten som står utenfor Alfred er min og Turids families tippoldefar. Farfar bodde jo også en tid på Östre Halsen i et gult “skipperhus”.Det var mange barn i fam.Den siste tante som lever i dag er tante Lillemor som fyller 90 9.mars.Om du flyttet fra Furuholt i -46,flyttet vi nok inn etterpå,jeg er födt -45……så var det med det….rare greier!!

Ja, verden er ikke stor, Kari:-)
Vi bodde i 2. etage i huset mellom Årskogs Røde bestyrerbolig og Turids hjem.
Lekestua til Andersenbarna var svært populær kan du tro.
Vi flyttet til Sandefjord i 1946 og derfra til Øvre Eiker. Turid traff jeg i ungdommen. Hennes mann er jo fra Gloppeskogen. På Østre Halsen var jeg hver sommer, så lenge min mormor og og morfar bodde ved Lågens munning.

Kan hende du da bodde i samme leilighet som vi flyttet fra?
Du finner en god del om min barndom under tama Lågen og Østre Halsen.
Har bilde av Turid og lillebroren i minneboka mi.

Hils til Turid om mannen om du treffer dem.

Hei Kari! Hvis du ser på Folketellingen 1910 og taster “Cort” får du automatisk de som bodde der i 1910. Lykke til? Hva heter de? Jeg kan godt slå opp.

Hei Morten B. 1910 er nok for tidlig om du mener Nordkveldbrakkene, min mor var født i 1917 og onkel Jens var mye yngre så var det kanskje andre Nordkveldfolk som trakk til byen på den tiden. Det var vel mer arbeide i byen enn det var på bygda på den tiden. Takk for tilbudet allikevel.Mors familie hette Nordkvelde de,det var derfor jeg lurte vet du.

Gunn……der flyttet nok vi inn når dere flyttet. Jeg skal hilse når eller om jeg ser Turid, hadde jo mer kontakt når jeg bodde i Larvik og hun overtok klesbutikken til tante Gunvor (moren), som du kanskje husker for hun bodde vel der også på den tiden du bodde der tenker jeg.

Dette er vel korten og slutten som vi pleide å si før i tida. Det er kanskje ikke den siste tanken, men nå går det raskt mot slutten i rivingsprosessen. Det står vel enda igjen et par tre tanker på Shell/Nynäs anlegget, men lukta av oppvarma Bitumen til asfaltmasse er for all tid borte fra Torstrand!

[Bilde 1652223 finnes ikke eller har blitt slettet]

Foto:astridw

Til Kari S.
Veldig morsomt å høre at du flyttet inn der vi bodde før.
Kan hende du hadde samme barneværelse, innenfor kjøkkenet?
Har mange gode minner fra Furuholt under krigen, selv om
det var skummelt med alle flyalarmer og kjelleropphold om natten.

Familien Eriksen og vi var sammen i kjelleren og jeg kan fortsatt høre lyden av
splinter som singlet i grusen utenfor, og høre lyden av flyalarm og kjenne lettelsen ved “faren over signalet”.
Utrolig hva som kommer tilbake av barndomsminner ved å lese og se på gamle bilder i Torstrand-trådene :-)

Hvorfor gjøre det så vanskelig, når du kan gjøre det enkelt, Kari? Skanner er ok, men det raskeste, og ofte like godt, er å avfotografere i stedet for å skanne. En skanner gjør jo egentlig ikke noe annen, den heller.

Store album og aviser er ofte trasige å få ned på en liten skanner, og enda verre er det å måtte ta ut og lime inn igjen bilder, utklipp, mm. Avfotografering går det fort, og smertefritt. Jeg bruker det ofte selv.

Med godt dagslys, “blomster-funksjon” på kameraet og en stødig hånd, blir avfotografering helt topp. Ta bildet rett ovenfra.

Om det du avfotograferer må redigeres etterpå (lage utklipp) og du ikke har program for slikt på PC-en, så har du jo min E-mail. Jeg redigerer det gjerne for deg, og du får det ferdig satt opp tilbake. Jeg hjelper selvfølgelig også dere andre, om noen har behov for hjelp. Si fra!

Noen ord om Cort Adelersgate 1: I oct. 1873 kjøpte interessentene for Laurvigs Glasværk eiendommen. De fikk skjøte på gården fra tidligere eier, Johan Evensen.
Glassverket tok slutt sommeren 1926 og de hadde en del eiendommer som skulle selges. Blant disse eiendommene var Cort Adelersgate 1. På denne adressen bodde glassverksarbeidere. I 1910 bodde det mennesker med tilknytning til glassverket.
Eiendommen ble solgt 30/5-1930 til A/S Syrefast materiel. Dessverre gikk ikke firmaet særlig bra og allerede i 1932 ble gården lagt ut på tvangsalg. I mars 1939 fikk glassverket tvangsauksjonsskjøte på sin gamle eiendom og glassverket solgte den videre i april samme år til Nils Sannes.

Nå har vi jo personer her, som har bodd på Furuholt og kjenner stedet fra innsiden. Men hva husker vi andre om stedet og de som bodde der ? Jeg tenkte jeg kunne ta noe av det jeg husker, som kan inneholde åpenbare feil, men det er slik jeg minnes det. Den gangen gikk veien til Yttersø gård fra Jacobsens kiosk på Tjøllingveien mot og over jernbanebrua ved Lerkelund og så ut mot gården og Frambakkene, store og lille. Midt mellom Tjøllingveien og Lerkelund, der veien gjorde en sving lå porten til Furuholt. Den var stor og gedigen med granittstolper. Bak der lå det noen ærverdige villaer som utgjorde Furuholt, jeg husker både rødt og gult av farge. For oss torstrandsunger var det litt fint der, og stedet ropte liksom ikke: “Stikk innom da !” Det kunne også ha å gjøre med at det også var adgang til bedriftsområdet der.
I svingen rett utenfor porten, på jordet, sto det et kjempetre. Der husker jeg at det tidlig en vinter etter sterkt regnvær, hadde dannet seg en stor vanndam. Så kom kulda, og vi hadde i lengre tid en alle tiders skøytebane der, og ved det store treeet la vi fra oss det utstyret vi ikke trengte. Men inn porten til Furuholt gikk vi ikke. Men det bodde folk der inne, men hva husker jeg om dem ? Ikke mye, bare svake erindringer.
Jeg begynte på Torstrand skole i 1949. Første skoledagen ble vi fulgt av våre foreldre, bare mødre med ett unntak. Unntaket var Per Otto, han ble fulgt av sin far, Karl Johan Andersen, noe vi andre syntes var rart. I dag hadde det vel vært omvendt, bare fedre. Jeg tror de bodde på Furuholt, men flyttet noe senere fordi Per Otto byttet snart skole. Jeg vil si det slik; Karl Johan ble en av oss, seint og tidlig på FRAM og motorbåt i Karistranda.
Einar Andersen bodde vel også der. Han husker jeg best fra han rundet hjørnet nede hos oss for å besøke skredder Øksenholt. Han måtte være en god kunde hos skredderen for han kom ofte. Men det var vel en del prøving når det gjaldt dresser. Einar Andersen hadde alltid noe hyggelig å si til oss ungene når han passerte.
Så mener jeg Gran bodde der med to sønner, den ene het vel Egil og drev senere i Volvo.
I øyeblikket er det det jeg husker om Furuholt, ikke mye og obs! det kan være feil.

Artig at du forteller om jordet rett over gata til porten til Alfred Andersens verksted og de tre funksjonæboligene :-. Huset i midten hadde gul farge i den tiden vi bodde der.
Under krigen stod det tyske vakter ved porten nevner, og de voksne måtte
vise fram pass når de skulle hjem til Furuholt.

Dammen på jordet var skøytebanen vår som du sier. Her gikk jeg på arvede krøllskøyter med remmer. Vanskelig å få remmene til å sitte stramt nok på.
Det hendte vi måtte få hjelp hjemme til å sette fast skøytene, og så var det å
gå over veien med skøyten på, til den lille isdammen. Skøytejerna ble ganske sløve, så det var ingen enkel kunst å lære seg å stå på isen.
Jeg fikk endelig et på Hokky-skøyter da jeg 9 år.(Kjøpt brukt og med voksemuligheter). De ble flittig brukt, med flere par sokker i.

Jeg hadde stor glede av både skøyter og ski. Da vi flyttet til Øvre Eiker,
var det Fiskumvannet som ble den store arena for islek.
Vi hadde skoleturer på skøyter om vinteren den gang.

Ellers var det populært for ungdommen å gå runder på både Frambanen, og for min del på Marienlystbanen i Drammen. Der spilte de plater gjennom høytaleranlegg.
Mange har nok hatt romantiske turer på skøytebaner i ungdomsåra.

Jernbeskyttelsen av lær som de fleste hadde til skøytene, kunne fint brukes til
å leie hverande med gjennom rundene på isen :-)

Per Otto og Jarl Otto var gode venner i oppveksten og vi slår av en prat når vi treffes fortsatt. Joda, jeg får vel innrømme at jeg har et jarl foran otto, men det er det bare mora mi som bruker!!

Gunn ! Fint du kan bekrefte skøytedammen på jordet ved Furuholt. Riktig det med skøyter og musikk, på Fram hadde vi Thorleif som ordnet musikken. Men noe leiing av jenter var ikke tøft blant Strandgataguttene, snarere tvert i mot. Der var det om å gjøre å unngå det, i alle fall de første åra. Rett og slett flaut. Men vi hadde også våre metoder til å slippe unna det jeg vil kalle tvungen leiing av jenter, f.eks. på juletrefester og danseskole. Der har jeg noen kjekke historier, som får komme siden.

Per Otto er vel bror til Kari, regner jeg med, men det avklarer hun selv. I motsetning til vår Dagfinn var Per Otto så lur at han konverterte til Turn.

Per Otto kunne jo nesten skåre mål på Lovisenlund hjemmefra, så konverteringen var vel kanskje ikke så unormal?!

Godt det bare er mulig å bli utestengt fra sonen og ikke bare fra Torstrandtråden, for nå ligger jeg vel dårlig an :o)

Det er blitt litt stopp her nå. Ja, ikke mer enn en dag da. Har det med Furuholt å gjøre eller med at Ole dro inn Turn ? Jeg tror det må være det siste. Men her er i alle fall jeg igjen. I løpet av dagen har jeg bladd meg gjennom noe av det som ligger på LINF. Det viser seg at det er en del ting der som vedrører Torstrand, men ikke så lett å finne. Flere interessante spørsmål, bl.a. fra Morten B., som hadde fortjent svar. Mye er kommet opp, men litt om hverandre. Det er kanskje slik det må bli og være. Til hvert sted, forretning, familie osv. hører det med morsomme og overraskende historier. Jeg har flere steder her i løpet av dagen sett at Torstrand Blomsterforretning og Magda Eriksen er nevnt. Magda Eriksen bedre kjent på Torstrand som “Dotta”, et navn jeg vil bruke i det videre her. Historia som berørte “Dotta” omfatter også to gutter fra Torstrand som ville tjene seg noen penger til jula, ei jul på 50-tallet. De to guttene hadde også julen forut gjort god forretning ved salg til blomsterforretninger. De hadde nemlig vært ute ved kanten av Lågen og plukket et siv som brukes i blomsterdekorasjoner. Sivet heter på norsk “bred dunkjevle”. Hvis du ikke vet hva det er, kan kanskje resten av historia hjelpe deg. Det var rett før jul. Butikken til “Dotta” var full av kunder, slik det ofte er i blomsterbutikker på den tida. De to unge selgerne brydde seg ikke om det, de følte nok at den butikken de drev var viktigere. De trengte seg inn blant kundene og ropte henvendt til “Dotta”: “Dotta, Dotta, skal du ha negerpikkær til jul, sånn som i fjor ?” Det ble handel, juletradisjoner bør jo opprettholdes.

[Bilde 1653813 finnes ikke eller har blitt slettet]Setter inn en annonse fra Abel transport som sto i Framavisa i 1954.

Vi MÅ ha båt !
Vi guttane på “Stranda” skjønte at det ikke gikk an å fungere uten båt. Men båt for oss var pram, robåt. Alt annet var utenkelig og uoppnåelig. Prammen kunne bringe oss rundt i fjorden og av og til til Viksfjord. Den var nyttig til badeturer og fisking. Flere fra “Stranda” rodde om kveldene ut til “Dørfrabrikken” på Revet for å bade. Der var vannet bra og det var fin sandbunn. Der var vi ofte. Men ikke alle hadde båt, men det kompenserte vi med å låne en båt. I ettertid må jeg bare beundre de som lånte oss guttene båten sin, ja torde gjøre det. Sikre utlånere var Sørensen-guttene, Knut Høen, Rolf Berge og barber Olsen. Båten til Sørensen og Høen var lettest å handtere for de lå i båthavna ved Vadskjær, det var bare å ro ut. Berge og Olsen hadde sine båter liggende ved “Smiestranda” i bøye utenfor, og måtte draes inn. De lå dermed noe utsatt i forhold til vær og vind. Av den grunn ble de av og til dratt opp på stranda. Lå de på stranda var det lett å få dem ut, men tungt å dra de opp igjen. Da måtte vi ofte låne sliske og rull fra andre båter. Strevsomt, men det var verdt det. Høen hadde vært heldig. Han hadde en flatbunning, som han hadde kjøpt av en tysk soldat. Tyskeren hadde bygd denne båten selv og var mer interessert i å fiske enn å krige ble det sagt. Men da krigen var slutt kjøpte Høen båten av han for 50 kr. Dette kunne være overkommelig for oss også, men hvor var tilbudet.
Faren min satte inn ei annose i ØP om pram ønskes kjøpt. Men ikke noe respons. Så snakket vi med Martin Ødegården, men han hadde mer enn nok å gjøre. Løsningen skulle så finnes hos Martin Ambjørnsen, trodde jeg. Han hadde bygd flere båter av typen flatbunning. Han var dessuten sønn av Even Ambjørnsen, Archers formann under byggingen av Fram. Han satte sammen bunn og stem pluss akterende og mente at resten kunne vi klare selv. Jeg som 12-åring prøvde virkelig på det, men resultatet ble håpløst og båten kom aldri på vannet. Morten Johansen som bodde litt lengre ute i gata, var også på jakt etter båt. Vi hadde ideen om at båt skulle gi inntekter gjennom fisking og det diskuterte vi flittig. Vi begynte alvorlig å spare til båt. Morten og jeg diskuterte hele tiden hvordan det lå an økonomisk. Jeg lå noe foran han. Jeg hadde snakket med Wiksten hva han skulle ha for å bygge en helt ny pram. Svaret var mellom 400 og 500 kr. nesten uoppnåelig, men jeg fortsatte og regnet med å få tak i en båt før Morten. Men slik ble det ikke. En dag kom Morten og spurte om jeg ville se og prøve den nye båten hans. Jeg trodde han spøkte, men nei da. Faren til Morten jobbet på Soya og ved Soyabrygga lå en hvit pram. Han hadde allerede både båt og båtplass. Båten hadde han kjøpt av skipperen på ei dansk frakteskute. Prammen hadde de funnet drivende langt til havs, tatt den på slep og nå slogt den til Morten for 20 kr., røverkjøp, flaks.
Nå hadde vi i alle fall en båt til friere disposisjon. Vi kunne fiske både med snører, teiner og garn og bade da, både på Revet, Vestlandet, Jordebukta og Kaffeholmen. Jeg hadde ikke kommet i mål ennå som båteier. Men jeg hadde etter hvert skrapt sammen 350 kr og tok sjansen på å bestille en pram hos Wiksten. Wiksten var grei. Han sa han hadde noen bord liggende fra Lerkelunden, akkurat nok til en pram og lurte på om jeg ville ha dem. Jeg svarte ja til det, for jeg hadde hørt at lerk skulle være det beste. Vi ble også enig om at han skulle klinke den i kopper med et tillegg på kr. 20 i forhold til jern. Så la jeg fram finansiseringproblemet for min morfar, da det ikke var mulig og sanke flere flasker, jern og metaller til salg hos skraphandler Hartvig Nilsen på Skreppestad. Jeg husker bestefar sa at han skulle gå inn med en aksje som han kallt det. Jeg visste ikke hva aksje var, men i dette tilfellet var det enbetydende med 100 kr. Prosjektet var reddet, prammen ferdig og Wiksten skrev ut kvittering på kr. 480 betalt kontant.
Nå skulle investeringen gi avkastning. Makrellen stimet i fjorden, man kunne dra det man orket. Det var rene folkevandringen til Kanalkaia, folk sto og fisket med kippstang eller bare så på. Jeg og et par kamerater fisket fra båten med et ørretgarn. Denne typen garn var ikke egnet til dette fordi det gikk til bunns. Men det ordnet vi med å bindre garnet fast i brygga og ro det stramt slik at det lå i overflata. Så kom makrellstimen og gikk i garnet, vi trakk og folk på kaia ropte på oss for å få kjøpt fersk makrell. Vi solgte og satte på nytt og slik gikk det. Pengene strømmet inn.
Dagen etter var gleden slutt for dette fisket, vi var politianmeldt. “Polti-Rolf”, Rolf Andersen, kom og fortalte at vi var anmeldt av “Simon Kusk”, naboen til Dagfinn,for ulovlig salg av makrell. Simon var yrkesfisker og skulle ikke ha konkurranse. Vi sluttet med denne formen for fiske etter dette, men ikke å fiske. Vi fortsatte med teiner og snører for ikke å snakke om krabbegarn. Det fikk ikke Simon snusen i og “Polti-Rolf” skaffet oss til og med beslaglagte laksegarn som vi gjorde om til krabbegarn. Butikken gikk videre og livet var herlig. Pram var redningen.

Flott Inger-Helene ! Bildet i annonsen til Abels Transport viser den sendingen de kjørte til Nederland i 1953. Oppdraget fikk de fordi de nettopp hadde kjøpt denne etter datidens forhold kraftige Volvoen. Artig er det også at de averterer med turbilkjøring. Det var med lastebil med ei hytte på planen, og da brukte de Reo`n. Jeg skal fortelle litt om det og mer om hestene hvis tiden tillater og det har interesse.

Kjempefin historie om båtær og fisketurær, Per Hroar!
Vi jentene lærte også å ro, og lånte prammær av snild nabo :-)
Vi fiska også litt hvitting utafor Hvittensand.
Jeg blei sjøsyk om det ikke var stille sjø, den gang :-)
Da var det greit å ro på LÅGEN-
Jeg har noen gamle bilder under tema LÅGEN .

De gamle sa foresten PROM og ikke Pram på Øste Halsen i min barndom.
Ellers var vel fisking helst ei guttegreie? Jenter med på fisketur
betydde uhell i gamle tider :-(

Min interess for båtliv ble vekket i barndommen. Kan se tilbake på
lykkelig båtliv i voksen alder, gjennom over 40 år. Fra ungene våre var små,
har vi brukt lange sommerferien på kysten fra Oslofjorden til Lindesnes :-)

Fortsatt har vi båt, men helsa setter begrensninger for lange turer, og
for min del et aktivt båtliv, dessverre.
Herlig å lese om dine barndomsopplevelser nær Lågens munning!

Gleder meg over historiene fra barndom som både du og Peter Lindhom
forteller.
Fortsett!

Flotte fortellinger Per Hroar, det må ha vært fint å vokse opp i Strandgata!

Jeg må tilbake til bildet av Abels Transport. Det var så moro å se Volvoen med henger igjen, og så fra Fram-avisa ! Det lyse partiet på bilen var kremgult, det mørke var dypt grønt av farge. Vi syntes den bilen var så fin og så hadde den noe andre biler på den tiden sjelden hadde, nemlig en logo på dørene. Det kommer også fram på fotoet, en stor A med vinger. Kjennetegnet var Z-3001.

Per Hroar har hatt mange gode fortellinger i Torstrandtråden, men denne siste om båtbygging og fisking er kanskje den beste. Det er ikke bare personlige fortellinger, men han drar inn mange navn slik at vi blir kjente med miljøet rundt han. Blir det utgitt ei ny bok med fortellinger fra Torstrand, så må Per Hroar være medforfatter. Aller helst ønsker jeg at han i samarbeid med andre skriver historia om Larvikspeidinga.

Vi hadde aldri båt i Larvik, dessverre, men jeg har flere ganger lånt prammen til Per Hroar for å fiske hvitting.

Per Hroar……dette var jammen opplysniner jeg synes er verdifulle…jeg skal viderefortelle dem til Per Otto som jo er broren min. Ja,verden er liten,her finner jeg ei som har bodd i samme hus som meg og som sannsynligvis hadde samme rom, så kommer Per Hroar med fortellinger som rörer ved spesielle strenger i hjertet…..at Per-Otto konverterte til Turn var jo fordi vi flyttet til Skogveien, ellers hadde han nok värt Framgutt på sin hals akkurat som faren vår. Siden jeg ikke har noen store minner fra Torstrand kommer jeg til å “smuglese” andres fortellinger med stor interesse. Tror det var et spesiellt miljö rundt Karistranda og bryggene som skapte mange historier.

[Bilde 1654031 finnes ikke eller har blitt slettet]

Her ser dere forsiden av “Framavisa” 15. januar 1954. “Fram” feiret sist 60-års jubileum.
Det er kanskje vanskelig å lese teksten under bildet? Sittende fra vnstre: Anker Jørgensen, 1. varamann, Alf Løwe, sekr., Oscar Ellefsen, viseformann, Aage E. Eide, formann, Edvind Lindh, kasserer og Ragnvald Andersen. – Stående bak: Knut Olsen, friidrettsgruppa, Petter Leifsen, skigruppa, Holger Madsen, eldres avdeling, Elna Meyer, damegruppa, Sverre F. Hagen, fotballgruppa, Roland Raarup, håndballgruppa og Albert Christiansen, skøyte- og bandygruppa.

Bra Inger-Helene ! Dette er framfolk og derfor en del av Torstrands historie. Alle er kjente for meg med unntagelse av Edvind Lindh. Flere av disse er direkte knyttet til “mitt område” og går inn i historier fra dagliglivet vårt. Kan du gi et tips om Lindh ?

Hverken jeg eller Ove husker Edvin Lindh, men hvis du googler han kommer det fram en som våren 1941 sammen med Eric Johansson opprettet motstandsgruppen Nasjonalgarden, som var en forløper til alle motstandsgrupper i distriktet. Han betegnes som kommunist og ansatt på Soya. Ville tro det er samme person.

Takk Inger-Helene ! Med den bakgrunnen var Lindh sikkert fra Torstrand. Google er for moderne for meg. Jeg kunne også ha lagt ut noen bilder i forbindelse med det jeg skriver, men er avhengig av at den yngre garde er i heimen. Det er de ikke og derfor minner mine innlegg for tiden om Süddeutsche Zeitung på 60-70-tallet.

Hei Dagfinn ! Kjenner du noe til denne Lindh ? Det må være en oppgave for deg slik jeg kjenner Torstrand. Det er tross alt ikke så langt tilbake i tid, bare 55 år. Bruk dine kontakter og gi et svar.

Mine kontakter må bli broder’n, Per Hroar, skal spørre så fort jeg treffr’n. Da skal jeg ha med kopi av “Julegavefirmaet” og se om han finner ut av hvem entreprenørene var.

Samtalen er stengt

Stengt av Janke M. (tirsdag 18. oktober 2011 kl 15).

Annonse