I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Glimt og historier fra Torstrand - Del nr. 3

Du finner Glimt og historier fra Torstrand – Del nr. 2 på denne sida

Vist 7703 ganger. Følges av 24 personer.

Kommentarer

Viser kommentar 331 til 360 — vis alle 504 kommentarer

Hei Per Hroar! Du skriver godt og levende. Jeg synes du burde utgi barndomserindringene din i bokform. Kan du ikke spørre Dagfinn?

Jeg tror ikke Torstrand så ofte har vært på førstesiden av Aftenposten, men 10. desember 1966 sto denne artikkelen godt synlig på førstesiden.

Noen som husker denne hendelsen og kan supplere?

[Bilde 1650366 finnes ikke eller har blitt slettet][Bilde 1650367 finnes ikke eller har blitt slettet]

Den episoden husker jeg godt Ole. Jeg mener også det var Marcus Andreassen som kjørte bussen, en Bedford med bensinmotor. Denne bussen hadde som det står i artikkelen, et varmeapparat som kunne utnytte eksosgassen til oppvarming. Bussens kjennetegn var Z-1707. Heldigvis gikk det bra.

Støtter helhjertet Ole E´s forslag: “Hei Per Hroar! Du skriver godt og levende. Jeg synes du burde utgi barndomserindringene din i bokform.”

Bare ikke spør noen: Just do it, like you already do:-)

Farene som lurte.
Det manglet ikke på advarsler fra foreldre og andre voksne i gata under oppveksten. Alt kunne liksom være farlig. Abel i nr. 23 advarte mot å gå for nær rotweileren “Pan”, han kunne bite. Hos Børresen i nr. 18 passet schäferen “Lulle” på. Den kunne også bite. Men disse to varslet liksom en fare, den ene knurret, den andre bjeffet noe infernalskt når vi gikk langs stakitt- og nettinggjerdet til stranda. Skredder Øksenholt hadde også varslet at biting kunne inntreffe. Det var ikke helt ufarlig å bevege seg rundt. I stallen til Abel var det farlig å gå for tett innpå hestene, de kunne sparke. Hos Abel vanket det en som ble kallt Artur “Gula”. Av og til kom han med hest, ellers gående. Han var hestekar, men om han hadde egen hest eller kjørte for andre vet jeg ikke. Artur hadde stivt bein og haltet, han var blitt sparket av en hest. Vi kunne bli som Artur hvis vi gikk for nær hestene. Det var en manende advarsel, for jeg likte ikke Artur som unge. Han var litt voldsom og sjelden edru slik jeg husker det.
Ved gjødseldynga til stallen var det farlig. Berøring med hestegjødsel kunne gi krampeanfall ble det sagt da. Men her var det noe inkonsekvent, for om våren ble vi sendt med bøtter til denne dynga for å hente gjødsel til rosene. Hva med farene da ?
Så var det farlig i gata når Martin Larsen, fiskehandleren, kom kjørende. Han hadde alltid dårlig tid og slakka ikke av på farta.
Så var det farlig å gå på isen, bade aleine osv. Så var det farlig å “demne”. Der lurte det noen farer på lik linje med gjødseldynga. Noe difust og usynlig som kunne ta livet av deg sakte og sikkert. Demne var noe som hørte våren til og måtte gjennomføres ellers var det liksom ikke vår. Det gikk ut på å lage demning av sand foran en av de tre kloakkene som rant ut over stranda. Disse var ulike av størrelse. Den ved Seilmakerloftet var minst, og lot seg temme av to stykker med skuffer. De ved Sjøgata og Karistranda var større og krevde innsats av et helt lag pga. (la oss kalle det) vannføringa, noe det ikke var. Ved Karistranda lekte vi det kom drivende isfjell. Det var store skumansamlinger fra Potetsmelfakrikken. De hadde form som isfjell. Når vi hadde stoppet vannet i å renne ut i sjøen, var det bare å skuffe på sand slik at det ble et stort basseng som til slutt måtte briste. De voksne likte ikke dette, de advarte mot noe som het tæring og tuberkulose og befant seg et eller annet sted i disse kloakkene. Faren var ikke synlig, så vi fortsatte og DEMNE vi da.
Så var det farlig med grassbrann. Det fikk vi erfare og den hendelsen har jeg skrevet om tidligere.

Levende fortalt:-)

Ja fin prosa det der Per H. som setter en tilbake til egen tid i samme område, lukter både fisk, utedass og grassbrann.

PS: Det nystartede Forlaget LIV= “Litteratur i Vestfold” etterlyser deg.

Plent nei !
Jeg var mye hos Abel og deltok ofte i det som foregikk der. I forbindelse med det jeg skrev foran her om farer, tenkte jeg at jeg kunne fortelle om dette som jeg den gangen oppfattet som en sørgelig historie for meg. Men kanskje jeg ble spart for mye. Det måtte være en søndag, jeg slang tidlig bortom til stallen. Der sto Leif og hadde begynt å pusse det finere seletøyet og “Blesen” var leid ut på gårdsplassen og skulle strigles og børstes og hovene blankes. Abel hadde fått i oppdrag å kjøre “Larvikspiken” som skulle kåres den dagen fra “Brygga” til Torvet. Jeg hjalp Leif å stelle seletøyet og hesten. Så spør han om jeg kunne tenke meg å kjøre hesten for han ville helst slippe. Jeg ble i fyr og flamme og svarte selvfølgelig ja. Så skyndte jeg meg hjem for å skifte og gjøre meg klar. Men da faren min fikk høre dette, ble det PLENT NEI fra hans side. Jeg husker han sa: "Tenk om hesten flyr ut i den folkemengden. Den kan bli skremt av så mange mennesker, og husk “Blesen” er redd for togskinner og kumlokk. Det blir NEI, for vi skal ikke ha noen ulykke". Det med togskinner og kumlokk var noe vi visste. Skuffet og totalt nedslått gikk jeg tilbake til Leif og meddelte dommen. Den gangen hørte vi på hva opphavet sa. Leif kjørte selv, jeg ble hjemme og ei datter av en pianostemmer Erstad ble kåret til Larvikspike. Hvilket år det var, husker jeg ikke.

Den rottweileren til Abel var visst en han hadde kjøpt av en politimann i Larvik. Politimannen har senere fortalt meg at Abel stadig hadde spurt om å få kjøpt den, men eieren ville ikke selge. Så en dag hadde bikkja omtrent tørna hjemme hos politimannen, og han tok kontakt med Abel og spurte om han ville kjøpe den… Og handel ble det, og Abel hadde bikkja en stund før han måtte avlive den. Det skjedde etterat noen unger hadde surret gummistøvler på alle fire bikkjebeina, noe den merkelig nok hadde avfunnet seg med, og deretter ville ha den til å gå ned loftstrappa (?). Det gikk ikke bra, og rottweileren tørna fullstendig og ble folkevond!
Det er nå slik jeg har hørt historien om rottweileren til Abel, men jeg vet jo ikke om det dreier seg om samme bikkja da…
Når det gjelder Larvikspikekåringen der Liv Erstad, som den gangen bodde ute på Bakkane i Brunlanes, så husker jeg godt hun vant i Badeparken. Jeg dekket den begivenheten for Larvik Morgenavis, og derfor har det vært før 1964 for da begynte jeg i Østlands-Posten. Skulle jeg råtippe, ville jeg si at året var 1962-63.

Dette husker jeg også noe om Per Hroar, var det ikke slik at Erstad hadde to barn – Dagfinn og Liv. Jeg husker også svært godt at hun ble Larvikspike. Dagfinn er jevnaldrende med meg, født i 1942. Jeg mener at Liv kanskje var et par år yngre. Ser at Janke har vært innom og er enig i hans tidsangivelse!

“Plent” et gjenkjennelig utrykk fra min fars munn: “Pent umulig gutt” :-)

Janke og Otto ! Takk for opplysningene om Larvikspikens fornavn. Det hadde jeg glemt av forstålige grunner, nekting av nærkontakt med hjelp av hest. Dette om hunden Pan hadde jeg ikke hørt før. Det finnes mange andre historier om hunder hos Abel. De skal komme etter hvert hvis tiden tillater.

Jeg fant denne rapporten/beretningen i Aftenposten fra 1931. Der står det mye om næringsvirksomheten på Torstrand, så kanskje dette kan være av intersse for dere som kjenner Torstrand og næringslivet der?

[Bilde 1651171 finnes ikke eller har blitt slettet][Bilde 1651165 finnes ikke eller har blitt slettet][Bilde 1651166 finnes ikke eller har blitt slettet][Bilde 1651167 finnes ikke eller har blitt slettet][Bilde 1651168 finnes ikke eller har blitt slettet][Bilde 1651169 finnes ikke eller har blitt slettet][Bilde 1651170 finnes ikke eller har blitt slettet]

Det blir verre og verre dess mer jeg tenker på den episoden med loddsalget. Men det kom vel også av at vi guttene var i den verste “cowboy-tiden” vår. Alt som kunne likne på eller henlede tankene mot Ville Vesten ble brukt for det det var verdt. Derunder også et salonggevær som hos oss i gata bare ble omtalt som salong. Men det viser også et litet ordforråd og ordforståelse hos oss loddselgere. Vi hadde den gangen heller ikke det forholdet inne at krigen var kort bak oss i tid, det var noe de voksne snakket om. Men vi skjønte ikke hvem vi solgte lodder for heller. Det blir helt håpløst når en ser det i sammenheng at vi trodde: Menighetspleien hadde en utloddning rett etter krigen med en eneste gevinst, nemlig et salonggevær, et våpen. Alt hadde gått bra, og vi hadde beholdt æren, hvis ikke fru Karlsen hadde begynt å mase om denne gevinsten. Men vi hadde vært ei historie fattigere.

Hei Ole! Dette var interessant. A/S Syrefast Materiell ervervet også Cort Adelers gate 1 (“Nordkveldbrakka”) av Laurvig Glassverk. Selskapet solgte den igjen allerede i 1939.

Når en sitter og skriver på denne tråden dukker stadig nye ting opp og en skriver som om alle kjenner til nettopp de stedene som nevnes. Det er selvfølgelig ikke tilfellet, og derfor er det ikke like lett for leseren å sette seg inn i de situasjonene som det henvises til. Det blir ofte etter at en har skrevet noe at en tenker at dette burde jeg ha begrunnet eller forklart bedre. Jeg innrømmer at det var galt av oss å ikke levere avisa hos Barth på Impregneringa hver dag. Jeg har dårlig samvittighet selv i dag. Jeg har forklart at det var fordi vi hadde noe annet og for oss viktigere fore, men det var flere ting som spilte inn der vi sto ved bolighuset på Working og avgjorde om Bath skulle få de siste nyhetene. Veien ut til Impregneringa var lang fra Working og besto av grus med pukkstein som stakk opp. Vi måtte passere Karosserifabrikken med glassverkstedet til Blomquist som siste bygning der. Så var det åpne sletter med sand og stivt grass. Vi var nesten ute på Vestre Halsen, før vi kunne svinge ned mot selve Impregneringa, slik føltes det i hvert fall. Så var det ned langs gjerdet til Impregneringa og rett før vakthytta der måtte vi under en anordning hvor stokkene ble dratt fra sjøen og inn i fabrikken. Der drypte det alltid vann, og like sikkert var det at noe av vannet måtte nedover nakken og ryggen på avisbudet. Like sikkert var det også at vaktmannen kom ut og spurte om vi hadde ei avis til han. Det var alltid ei eller to aviser ekstra i pakka, enda ei hvis vi hadde “glemt” “Mila”. Etter vakta, i huset rett fram som var et slags kombinert kontor- og boligbygg bodde Barth. Barth hadde et rødfarget navneskilt i lettmetall på døra i annen etasje, som fortalte hvem som befant seg bak den. Så var det samme lange veien tilbake.
Syklene våre var heller ikke siste mote. Sykkelen min var arvet etter ei kusine. Den var av merket Jarlsberg, jeg mener også at det sto Laurvig på det. Det hadde ikke vært så rart heller, for den var gammel. Den var så gammel at vi ikke fikk dekker til den, dimensjonen ble ikke laget mer. Løsningen var at det ble kjøpt dekker av større størrelse, og så bar det bort til John W. Larsen på Langestrand for å kutte dem til i riktig dimensjon og så vulke dem sammen. Denne vulken var merkbar. Hver gang den traff bakken, gjorde sykkelen et litet jump både på for- og bakhjul. Dette var sikkert også med, i alle fall i underbevisstheten, når avisleveransen hos Barth skulle avgjøres. Denne vulkinga hos spesialverkstedet på Langestrand førte også til hyppige punkteringer, fordi den subbet mot gaffelen på forhjulet og gnagde hull. Under en tur til bekjente i Tjølling, punkterte jeg to ganger.
Etter flere problemer med sykkelhjulene ble det bestemt i familierådet at felgene skulle skiftes til en kurant dimensjon. Det ble gjort på det lille sykkelverkstedet til John i Schleppegrells gate. Jeg mener han het Ramberg til etternavn. Han virket litt skummel på oss unger, med den store føflekken som gikk over halve ansiktet. Han var harmløs og slet sikkert med sitt problem som han skjøv til side på sin måte, som igjen forsinket ferdigstillelesen av min sykkel. Men den kom, og ga nye og større muligheter til forflytting.

Fantastisk artig fortalt! Jeg ser for meg alt dette i bilder :-)
Selv fikk jeg under krigen min første sykkel, arvet etter en gammel tante.
Sykklen ble lakket lys grønn ( mors yndlingsfarge). Jeg fikk nytt sykkelnett,
og sykkelopplæringa foregikk utenfor funksjonærboligene til Alfred Anderses verksted.
Sønnen til direktør Årskog, nabogutten Andreas, hjalp med med å holde i bagasjebrettet.
Etter en del prøving og feiling, greide jeg å mestre den voksne damesykkelen,
Pedalene var av den riktig gamle sorten ( blondepedaler). De hadde en tendens til å henge fast i skoa :-)

Syklen hadde jeg helt til vi flyttet til Vestfossen i Ø-Eiker da jeg var 10 år.
Min skolevei der, hadde en skikkelig bratt bakke fra skolen mot sentrum.
En dag røk bremsene midt i nedfarten. Det bli noen skrubbsår, men det skremte
mine foreldre skikkelig. Det ble ny sykkel på meg( Merket Arrow). Den hadde jeg helt opp i voksen alder.
Har lagt inn en tegning fra mine barndoms “ukeminner” av syklen. (Under tema Barndom under krigen 1940-1945. )
Nå er syklen skiftet ut med en trehjulsykkel med hjelpemotor for bakker.
Sykling er fin morsjon for en gammel giktisk dame.

krigen

Jeg skrev i farta feil tittel på mitt tema Dagligliv i krigsåra skulle det vært :-)

Her har jeg kopiert min gammeldagse sykkel:-)

(Artig Gunn at du lärte å sykle der jeg ble födt, nabogutten hette nok Einar Andreas tenker jeg, min fetter……bare en liten parentes,)

Du Janke, det var ikke i 1963 hvertfall som Liv Erstad ble Larvikspike, for det ble jeg i 1963 i Bökeskogen……….Noe skryt kan en vel komme med i alt alvoret her ? Ja,ja,det var da det !!!!(også en liten parentes)

Morten B. vedr.A/S Syrefast Materiell, hvorfor ble Cort Adelersgt. 1 kalt “Nordkveldbrakka”? Har det noe med Nordkvelde i Kvelde?

Så sløv en 13 åring må ha vært, når nabojenta ble Larvikspiken i 63 uten at jeg oppdaga det! En beklagelse og en forsinket gratulasjonsklem fortjener du.

Liv Erstad ble Larvikspiken i 1960 – sier Aftenposten!

[Bilde 1651822 finnes ikke eller har blitt slettet]

Ja, det stemmer det Ole. En artikkel om Liv Erstad med bilde sto også på trykk i Larvik Morgenavis i 1960.

Hei Kari: Jeg spurte Dagfinn Werner Ellefsen om det. Han mente det hadde sammenheng med Nordkvelde-gårdene, fordi idet bodde mange utflyttede hedrumsokninger i brakka.

Ole ! Takk for at du bekreftet året jeg selet opp og stelte hesten. Det er forholdet til den jeg har som beste referansepunkt og 1960 stemmer bra. Jeg ble hjemme fra hele arrangementet som du sikkert har forstått. På Bakkane kjente jeg ikke til annet enn smia, for der fikk hestene nye sko. (Jeg visste om litt mer). Likeledes vidner det om at du må ha vært en ordentlig 13-åring med sunne interesser, en god 6.-tropping.

Takk Morten B. Kanskje noen i min familie bodde der, min mor var fra Nordkvelde og en onkel av meg,onkel Jens gikk i läre hos Grimstad Möbel, kanskje han bodde der under uka????Dessverre er det ingen igjen som kan svare meg i min familie.

Kjære Kari ! Jeg må få gratulere deg, jeg også. Turde ikke den gang !!
Larvikspiken i 1963. Jeg var nede i Skoven “å smugtittet” den dagen. Flott valg som ble gjort =;)
Men jeg kan ikke huske om du ble “sponsret” av noen firma den gangen, … ble du det? – - Det var rundt de årene at firmaer i Larvik presanterte seg som sponsorer, og vinneren fikk delta i enkelte annonsekampanjer.
Send gjerne et bilde fra den gang, om du fortsatt har. Dette er skikkelig artig !

Gratulerer så mye fra meg også, Kari!

Og så har jeg jo allerede fått det uunngåelige spørsmålet da: Hva het du som pike? Var det kanskje Hagen?

Joda Janke, jeg het Kari Andersen Hagen jeg vet du. Takk for gratulasjonen, begynner å bli noen år siden det ja………og Jan Einar,takk,takk, jeg mener bestemt at det var Eva i ÖP som fikk meg med.Jeg jobbet hos Aase Cecilie Larsen`s frisörsalong.Jeg fikk klär og en tur med ferja da og “satt” hos kapteinen. Jeg har utklipp kan du vite, men jeg kan ikke dette med scanning,har greier for det,men har ikke lärt å bruke det.

Da var du plassert, Kari! Jeg husker bl.a. at din datter, som vel heter Yvonne, traff to av mine døtre da vi var på campingtur til Duinrell camping for endel år siden. Kan du ikke få hjelp til å skanne inn noen av utklippene fra dengang da, det hadde jo vært moro med et gjensyn da. Det spørs om jeg ikke kanskje også dekket begivenheten da du ble Larvikspike i 63…

Hei Kari! Er du kusine til Turid Andersn?
Hun bodde i nabohuset på Furuholt, og gikk i min klasse på Torstrand.
Har lagt inn noen gamle bilder av Turid og lillebror samt Bodil som bodde
i 1. etage i samme hus som oss.( Mellom Einar Andersen og Årskogfamilien.)
Du finner dette under samme tråd: Dagligliv i krigsåra…

Sønnen til Årskog var eldre enn oss, men svært snild og hyggelig.

Samtalen er stengt

Stengt av Janke M. (tirsdag 18. oktober 2011 kl 15).

Annonse