I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Glimt og historier fra Torstrand - Del nr. 3

Du finner Glimt og historier fra Torstrand – Del nr. 2 på denne sida

Vist 7703 ganger. Følges av 24 personer.

Kommentarer

Viser kommentar 301 til 330 — vis alle 504 kommentarer

Per Hroar tar oss med tilbake til en tid med mange minner. Ja, jeg beit som unge, kanskje derfor jeg er så snill i dag…. (det er vel ikke mer igjen av tennene nå, de sitter godt fordelt på Torstrandsguttane !! Husk bare at de angriperene der ute var minst 2-3 år eldre.) Ellers Per H., for å bøte på dette, kastet jeg håndball på FRAM noen år senere, bl.a. sammen med vår Dagfinn. Det kaller jeg å gå inn i løvens hule =;) Gjør noen det etter meg ??

Bortsett fra disse beskrivende minnene som jeg nok har lagt i glemmeboken, var det virkelig flott å bli tatt med tilbake til Strandgaten nummer 13. Gode minner og flott beskrivelse av min bestefars stolthet. Ja det var porten i Lillestrandgate som ble benyttet. Tror kun jeg gikk ut den “hovedporten” mot Strandgaten når jeg skulle inn å leke med Steinar Nilsen (som jeg ikke kan huske at jeg beit !!) En god venn der ute, som jeg stadig slår av en prat med.

Jeg hadde nok bestemt meg for et lengre innlegg om Hans Nilsen Øksenholt sammen med noen riktig gamle bilder, men rekker nok ikke det så brått. Jeg får heller komme tilbake til disse minnene.

Plutselig kom jeg til å tenke på at jeg har et lite manus liggende vedr
Skræddermester Hans Nilsen Øksenholt.
Inntil videre får dette holde, selvom jeg aner noen minimale feil her.

[Bilde 1648250 finnes ikke eller har blitt slettet]

Min bestefar, Hans Nilsen Øksenholt, ble født den 20. juli 1883 på gården Lysebo i Hedrum.

Som 9 åring flyttet familien til den langt mer ensomme gården Øksenholt, nordøst i Farris. Allerede som tenåring og en av 7 barn, begynte han som skredderlærning hos sin rundt 7 år eldre bror Samuel Øksenholt. Samuel drev da et allsidige og snart veletablert skredderverksted i Dronningensgate ved Torstrand Torv i Larvik. Han hadde etablert seg på Torstrand i 1901 og tatt borgerskap i 1902.

Hans Nilsen Øksenholt reiste til tider rundt med symaskinen sin på ryggen i bygdene både i Hedrum, Kodal og Andebutraktene. Unggutten fikk snart rykte på seg for å være en dyktig utøver i sitt fag.

Da han, som ganske nygift mann, i 1909 kjøpte hus (det er mulig at han ikke fikk kjøpt dette huset før i 1912 i følge panteboken. Dette er jeg usikker på. Hjelp =;) ) og slo seg ned i Strandgaten 13 på Torstrand, var han ikke sen om å åpne sin egen skredderforretning med både stort verksted og rommelig forretningslokale på samme sted. Skrædermesterens første avertissement fant jeg i ØP 7. juni 1909. Allerede den 21. juni samme året søkte han etter svenn.

Bestefar sydde de "første uniformene” til Larvik Guttemusikkorps. Dette var nok bare bukser på den tiden. Jeg er litt usikker, men tror de var hvite. (I tillegg bar guttene hviteskjorter med slips og guttemusikkbremluer, mens de rundt magen bar et brett ”pynteskjerf”.) Det har blitt meg fortalt at han gjorde dette uten skreddergodtgjørelse. Ikke lenge etter leveringene fikk han en sølvskje med inskripsjon ”fra Larvik Guttemusik 10.5-1920”, som takk.

Bildet over skal være fotografert en gang han var på en av sine spaserende ”syturer” til Kodal, muligens på gården Hagan. Han var da rundt 18 år gammel.

Den gamle skreddermesteren var fortsatt å finne med det ene benet godt plassert under seg, sittende i sin sedvanlige positur, oppe på skredderbordet, lenge etter han hadde fylt 80 år.

Kanskje har dette bildet blitt lagt ut allerede, men dette er Strangaten, slik Per Hroar forteller om. Vel, dette var jo enda 50 år tidligere.

[Bilde 1648257 finnes ikke eller har blitt slettet]

Strandgaten, med nr 13 til høyre ved treet i bakgrunnen, ca 1910.

Neste bilde er fotografert inne i gården i nummer 13, mot porten til Lille Strandgate. Her er min mor RUTH sammen med sine to yngre brødre, Hans og lillebroren Nils-Johan.
Legg merke til vannposten, som var i drift til jeg var langt opp i ungdomsårene.
Du er velkommen til å fylle på med nye minner, Per Hroar. Jeg skal ikke bite =;)

[Bilde 1648259 finnes ikke eller har blitt slettet]

I den venstre annonsen fra 1909, som jeg har “klippet inn” under bildet av min bestefar, står det at han hadde etablert seg i …..
Joh. Detrè Jacobsens forrige gaard, Thorstand.
Er det noen som vet hvor denne lå, eller om det virkelig var Strandgaten 13 ??

Det er rart dette med minnene fra den tiden en selv vokste opp. Det måtte likevel være noe eget den gangen med det å kjenne til hverandre, for vi kjente hverandre virkelig og hadde nytte av det. Når jeg tenker etter, husker jeg nesten alle familiene som bodde i hele Strandgata og noen tilstøtende gater på den tida. I dag kjenner vi knapt naboene og slår sjelden av en prat med disse. Derfor var skredderverkstedet til Øksenholt også en del av vårt liv, for han sydde og reparerte klær for oss. Jeg skal ikke rote til for Jan Einar og hans minner fra sin bestefar, men jeg har også egne minner derfra. Jeg husker, som jeg har skrevet tidligere, den tunge ståldøra inn til forretningen, men også det store vinduet til høyre med plakater av herrer i dresser av siste mote. Det var utstillingen. Når vi kom inn i forretningen var det en disk til høyre med hyller bakenfor. I hyllene lå det stoffer kveilet på flate brett. Her kunne man velge hva man ville ha. Passet ikke det som var der, kunne en bla seg gjennom stoffprøver i tykke permer.
Disken i forretningen sluset oss liksom videre inn på verkstedet, som lå 2 trappetrinn høyere opp. Der inne skulle måltakingen foregå, noe jeg som gutt husker var en tålmodighetsprøve. Skredderen løftet deg opp på den lange benken, målte og noterte og du selv måtte følge ordrene om å snu deg, strekke deg og bøye deg m.m.. Hjemme hadde vi strykejern, men maken til de Øksenholt hadde fantes vel knapt hos noen. De var kjempestore og imponerende kan jeg huske. Øksenholt hadde også noe annet interresant, det var noen flate kritt som han tegnet på stoffene med. Jeg husker jeg var så opptatt av disse at skredderen til slutt ga meg ett.
På døra til forretningen var det også en liten bryter som varslet med ringeklokke inne på verkstedet når det kom kunder. Det hendte at døra mellom verkstedet og forretningen sto åpen, og da kunne en som Jan Einar forteller, se skredderen sitte oppe på benken med korslagte bein.
Dette var på alle måter en fin tid i Strandgata, noe som dessverre har forandret seg.

Flotte bilder fra Strandgata Jan Einar. Du henleder oppmerksomheten på vannposten i gåden til nr. 13. Jeg husker at det var slike i nesten alle gårdene på Torstrand. Selv er jeg så opptatt av slike gamle løsninger at jeg har beholdt vannposten hos oss. Men da det for noen år siden ble noe kluss med krana som sitter i bunnen av kummen, var det ikke lett å få delene som måtte til. I forretningene jeg var, hadde de ikke sett noe tilsvarende og de betraktet meg som den håpløse jeg sikkert er. Men jeg syntes de var håpløse, som ikke kjente bedre til sitt fag. Jeg ser en trussel mot vannposten vår, hvis det blir som jeg leste, innføring av vannmålere. Hvor skal den da plasseres ?

Veldig bra bilder og fortellinger her :-)

folketeling
Her er din bestefar Hans Nilsen Økesenholt i 1900-tellingen .
Synes du er lik han :-)

folketelling

Her har du dine besteforeldre i 1910-tellingen i Ryesgate? Jan Einar.

Min ene tippoldefar var også skredder, han kom fra O-dalen og etablerte seg i
Kristiania i sin tid.
Fra min tid i Larvik husker jeg at min far fikk sydd dress hos en skredder, men
den skredderen tor jeg holdt til inne i selve byen?

Fra egen barndom fikk jeg min konfirmasjonskjole sydd hos en skredder i Drammen.
( Før konfirmasjonen var det mor og bestemødre som sydde mine klær )
Mitt russeutstyr sydde min mor til meg i 1956.

Kan også huske at jeg fikk et par håndsydde skistøvler hos en lokal skomaker.
Har aldri hatt bedre støvler. De kunne sitt fag, de gamle håndverkere!

Hvordan skal en gå videre med Torstarnd ? En gang var det viktig å kunne fortelle videre historien om steder og folk, man måtte vite noe selv. Når jeg nå tenker etter de ulike eiendommene i mitt nærmiljø på Torstarnd, dukker ulike familier opp. Jeg husker noen av dem av utseende og navn. Er dette noe viktig lenger ? Angående fødseler, bostedsadresser, død og begravelser kan man finne alt på nettet, og det er sikkert bra. Det har vist seg her. Det eneste man ikke kan finne er historier knyttet til den enkelte familie, men hvor mange er det av dem nå ? Det er ikke noe selvskryt når jeg sier at jeg kan ramse opp alle familiene som bodde i hele Strandgata, fra “Føyka” til “Working” med noen få unntak uten bruk av arkiver. Dette selvfølgelig i tiden rundt 1950-55. Men er det noen vits å sitte på slike opplysninger og bry hjernen med slikt, et tastetrykk kan gi de samme svarene og mere til? Men en eiendom i Strandgata som ikke kan beskrives gjennom arkiver m.m. er sikkert Strandgata 23, Abels Transport og Vognmanns forretning. Der skjedde det alltid noe og var vårt “Eldorado”. Hva står det om det i arkivene, jeg bare spør for det er ikke min greie dette med taster ? Viktor Abel Olsen f.eks., for en type ! Hvem husker han ?

Jeg kikket etter i Næringslivsleksikonet for Vestfold (1947-1948) og der finner jeg Abels Transport i Strandgata 23 registrert. Det var imidlertid også flere som dreiv vognmannsforretning og som bodde i Strandgata. En hadde Borgar Hansen i # 55, Birger Thoresen i # 45 og Walter Jensen i # 65, alle opplysninger i følge oppslagsverket fra 1948.

Per Hroar! Jeg mener at det du sitter på av viten om Torstrand, Strandgata, Lille Strandgata osv er viktig å få fram. Ingen oppslagsverk eller off. register kan få fram hverdagsheltene. Det du kan fortelle gir viktige opplysninger om personene bak navna. Fortsett med bidraga dine her. Jeg er sikker på at det er mange som leser deg med interesse.!
Så kan jeg og andre bidra litt med våre oppslag i bøker og registre på den måten kan vi kanskje utfylle hverandre.
Borgar Hansen bodde i Reipbanegata 2 iflg.boka “Norsk Lastebiltrafikk gjennom tidene”, Oslo 1955. Borgar var født i 1905 og hadde startet i 1932 med egen lastebil.
Om Johan Olsen Abel står det i ovennevnte bok at han bodde i Jernbanegata 8, født 1913. Han begynte i yrket i 1929, egen lastebil i 1935.

Bra Otto ! Alle de du nevner drev med transport med lastebiler. Borgar Hansen flyttet senere til Reperbanegata og hadde avtale med kommunen om tømming av husholdningssøppel. Birger Thoresen var far til Frams kjente keeper, Roald Thoresen, og Hans som fortsatte transportfirmaet. Walter Jensen kjørte en del varedistribusjon med sin alltid strøkne Ford og selv i lagerfrakk slik jeg husker han. Men Abel var det noe særegent med, i tillegg til lastebiler hadde de tre hester, hund, gjess, ender og geit. Samtidig var de veldig imøtekommende overfor oss ungene i gata. Der skjedde det alltid noe og alt det hesteutstyret og ulike vogntypene de hadde. Vårt eldorado !

Til Inger-Helene! Johan Abel var sønn av Sofie og Viktor Abel i Strandgata, bodde i Jernbanegata før han flyttet til Håkonsgate i Byskogen, men hadde sin base i flere år hos foreldrene. Han kjøpte bl. a. en stor Volvo lastebil på 50-tallet. Jeg har ikke helt det eksakte årstallet, men det var rett før den store flommen i Nederland. I forbindelse med den katastrofen, fikk han og broren Leif i oppdrag fra Norges Røde Kors om å transportere hjelpesending dit ned og delta i det arbeidet. Da var det fart i gata, det gikk ikke upåaktet hen når Johan og Leif tråkket til.

Flommen i Nederland som du nevner Per Hroar, var på vinteren i 1953. Aftenposten skriver i februar det året at Røde kors er med i hjelpearbeidet.

En liten tilleggsoppslysning om Birger Thoresen. Han var født i 1900, begynte i yrket i 1927, egen lastebil 1931. En av stifterne av Larvik Lastebileierforening.

Siden Nanset-gutten Jan Einar tydeligvis kan bite fra seg, håper en annen Nanset-gutt på støtte slik at også jeg kan tillate meg et lite besøk på Torstrand-tråden.
For det første må jeg si at jeg er meget IMPONERT over dere sandlopper! Hvor mye dere klarer å få ned på papiret om Torstrand. Hadde vi i de andre bydelene bare vært like flinke!
På slutten av 60-tallet jobba jeg en del for Jan Høeg, og vi reiv hus både her og der. På Kanalkaia reiv vi en stor bygning jeg mente vi kalte for “Karroserifabrikken”. Det må ha vært i 68 eller 69. Når jeg ser på kartet, må bygningen ha stått der Kanalgata 1 eller 3 ligger i dag.
Der var det også en svær skorstein, sikkert 20-30 meter høy. Kan det ha vært noe annet i den bygningen før, siden bygningen hadde en så høy skorstein?

Fenrik Høeg var forøvrig ikke helt heldig da han skulle sprenge skorsteinen. Det smalt, skorsteinen bevega seg ikke, men vinduer på nærmeste hus, det må ha vært i Strandgata 63-67 gikk dukken.

Jeg ser Otto skriver at Birger Thoresen bodde i Strandgata 45 i 1948. Det er sikkert riktig, men jeg husker kun at han bodde i Strandgata 59. En kan vel slutte at Strandgata er spesiell og vanskelig å forlate i levende live. En gang Strandgata, alltid Strandgata.

Jeg må si at jeg er imponert over deg, Per Hroar. Du er som et levende leksikon, alltid like hjelpsom og imøtekommende og med en glimrende hukommelse.

Dagfinn spurte for en tid siden om brannen i Bredsdorffs gate. Jeg svarte han på det og henledet samtidig oppmerksomheten til brannen i Tordenskjolds gate hos Ragnar Hansen. Jeg nevnte den gang at maskinist Sivertsen hadde eid det huset i håp om at noen fikk en ide om å si noe om denne karen. Rundt 1960 var jeg noen ærend hos han. Mannen var da temmelig skrøpelig og ikke helt klar, men hadde noen lyse øyeblikk da han fortalte om SJØEN. Det var det som opptok han. Han snakket bare om sjøen og båter. Det var bare dampmaskiner som gjaldt. Så fort jeg sa noe om skipsmaskiner var han frampå og korrigerte og understreket STEAM vel ! Det som jeg husker best fra disse besøkene hos han, var alle utmerkelsene som hang på veggene, både norske og utenlandske. Imponerende var særlig en amerikansk, som jeg forsto han hadde fått etter å ha vært på ei luksusyacht med STEAM. I dag husker jeg ikke fornavnet hans. Han måtte ha levd et interessant og spennende liv. Er det noen som kjenner til han eller kan finne noe ut om han, så sett full STEAM.

Hei Per Hroar! Sivertsen het Ole Andreas Sivertsen og hustruen het Thora. Han ervervet eiendommen av Larvik kommune i 1915. Sivertsen ble begravet 25. juni 1962 på Undersbo kirkegård.

I Folketellingen 1910 finner jeg en Ole Andreas Sivertsen i Bergen, men han var telegrafelev. Han var født i 1891.

Siden jeg har begynt å blande meg inn i sandloppenes hverdag, så tar jeg sjansen på å fortsette.
Er det noen som husker denne episoden, eller evt har hørt om den fra andre? Den som sto i Aftenposten 22. juni 1939.

[Bilde 1649658 finnes ikke eller har blitt slettet]

Jeg startet på Torstrand skole kun 4 år etter denne hendelsen men kan ikke minnes at den ble omtalt av hverken lærere eller foreldre, men krigsutbruddet kom jo imellom så en sådan historie ble jo bare “småtteri” i forhold til bomber og granater.

Dramatisk historie, som en slags “guds pekefinger” som varsler om hva som skal komme et knapt år etter. Godt observert Ole.

Etter å ha sykkla med ØP i Hospitalgate,Strandgata,Lille Strandgate, Sjøgata,Glassverksgate,Fiskestredet i 5 år så det veldig gøy å lese tråden om dagen:) Takk

Den om Høeg var herlig , Ole. Det var vel gamle “Working” dere reiv.

Hei Morten K ! Du gir meg et tips, bladgutt. Jeg har aldri gått med aviser. Men i Strandgata 14 bodde Gunvor og Anker Larsen med sine fem barn, 4 gutter og ei jente. Kjell, den midterste av disse, var en av mine gode kamerater. Han gikk med aviser, ØP, som den gang var middagsavis. Bladrunden ble altså på ettermiddagen, i den beste tida for andre gjøremål. Hadde vi noe på gang, så hjalp jeg til for at vi skulle bli fortere ferdig. Roden var i Strandgata på kjente tomter og avisa skulle den gang helst leveres på døra. Det var to steder vi synes var ille å gå til. Det ene var huset helt nede i Fiskerveien, som hadde en smal gangvei fra porten i Strandgata, langs husveggen til Strandgata 36 og helt ned. Vi måtte sette syklene ved porten i Strandgata og løpe med. Vi to, Kjell og jeg, kalte eiendommen for “Mila”. Navnet satte vi på fordi det føltes som ei mil ned dit. Jeg tror vi var alene om dette navnet, har ikke hørt det før eller siden. Så gikk det greit ut over Strandgata, de nest siste husa var Bruun på venstre side og så Working. Men den siste abonnenten var ute på Impregneringen, det var Barth. Når vi stod på Working med lita tid, var det kjempelangt til Mr. Barth. Så det var ikke alltid han fikk avisa, alt avhengig av hva vi hadde å gjøre. Hadde vi sløyfa Barth en dag, var det alltid spennende neste dag om det lå en lapp og advarsel i bladpakka. Det hendte det gikk bra.

Du er et oppkomme av historier, Per Hroar. Jeg leser og kosæ mæ glugg i jæl.

Utiltenkt seksualopplysning.
Jeg skrev tidligere her om Larsenfamilien i Strandgata 14. Barna, 4 gutter og ei jente, var usedvanlig lettvinte i forhold til mange andre i gata. Måtte jo være arv. Sjefen sjøl, faren Anker, var selv undersetsig og lettvint. Anker var streng, men sikkert rettferdig. Han hadde litt å passe på også, fire gutter. Hvis noen av guttene hadde gjort noe upassende, fikk de straff. Anker ga dem arrest. De ble innestengt ei viss tid på en loftsalkove med et lite vindu over skjultaket inn mot gården. Den gangen var det vanlig blant oss guttene i gata at vi sto i gården og ropte på den vi ønsket kontakt med. Hos Larsen kontrollerte vi alltid først om vedkommende satt i alkovevinduet. Gjorde han det, var det ingen vits i å rope. Anker ga ikke amnesti og gikk ikke i forhandlinger med utenforstående. Han var bestemt.
Anker arbeidet borte på Langestrand, på noe som het “Sliperiet”. Det var noe helt uinterresant for oss fra Torstrand. Sikkert farlig også, for Anker hadde mistet en finger der, og Langestrand var fremmedland. Det eneste vi visste om langestrandingene var det vi hadde hørt nede på “Stranda”, nemlig de tjuetrakk krabbeteinene våre om natta. Slikt var det bare å holde seg unna.
Ved siden av å arbeide på “Sliperiet”, tok Anker oppdrag med kappsaga si. Han hadde ei sag som det gikk ann å påmontere gummihjul, trille rundt til kunder og hente trefasestrøm fra ledningene i gata. Han var meget benyttet på nedre Torstrand og Langestrand.
Så en dag, rundt 1950, kjøpte Anker seg en Jawa CZ motorsykkel. Den var den gang meget imponerende, for vi kjente ikke til annet enn de små Tempoene. Sykkelen ga Anker større aksjonsradius. Så en dag hadde Anker fått laget til en forbindelse han skulle montere på motorsykkelen, slik at han kunne dra kappsaga rundt. Dette var sikkert laget på “Sliperiet” eller tilstøtende avdeliger der borte. Sikkert smart nok.
Dette trekkfestet skulle så monteres på sykkelen en fin sommerdag, jeg tror det til og med var en søndag. Alle ungene var tilstede, samt en del andre fra gata. Vi ventet spent på resultatet. Men det var ikke alt som passet som det skulle, Anker sleit med å få noen skruer på plass. Så sa en av sønnene hans det som de voksne sa nede på “Stranda” når noe gikk vanskelig: “Inn ska`n sa jenta samme om `n har hue som en katt”. Stakkeren visste ikke hva han hadde sagt, bortsett fra at det var det de voksne sa på “Stranda”. Anker slapp alt han hadde av verktøy, greip tak i synderen og så bar det opp i alkovevinduet. Vi andre skjønte at uttalelsen ikke var helt bra og måtte finne ut av det. Det gjorde vi også.

Å lese dette gir like stor glede som det at Norge slo Tyskland, Per Hroar. Veldig godt fortalt.

Loddsalg.
Etter krigen ble det aktivitet i alt som var av foreninger med gode formål. Nesten alle satset på loddsalg eller tilsvarende, og det var ofte vi ungene som fikk oppgaven med å gå rundt på dørene. Det gikk greit i nabolaget for de kjente oss og folk var snille og kjøpte. Vi gikk så ofte at vi til slutt visste hvem som det måtte overtalelse til for å få til et salg. Fru Karlsen i nr. 27 var en skeptisk person, hun kjøpte ikke hva som helst.
Så hadde jeg fått ei loddblokk fra Menighetspleien som skulle selges. Jeg tok blokka og Kjell ble med meg. Vi solgte lodder på en salong. Salget gikk bra til vi kom til nr. 27. Vi ringte på og fru Karlsen lukket opp. Hun så like skeptisk og spørrende ut som vanlig. Dette kunne altså bli vanskelig. Så spurte hun hva premien var. Vi hadde ikke satt oss inn i det. Hun leste på blokka: En salong. Dette var et kjent ord for oss, bare i en annen betydning. Ingen i Strandgata snakket om salong som stoler og sofa, nei der var en stol en stol og en sofa en sofa. Men salonggevær hadde vi greie på, det var interresante greier. Dermed fikk fru Karlsen nærmest en forelesning om salonggevær og fordelene med å eie et selv. Jeg husker hun rygget tilbake og lukket døren med et kontant NEI. Etter det har jeg forstått at man bør sette seg godt inn i produktet som skal selges.

Det er bare en ting å si, Per Hror, vi vil ha MER! Du er jo helt utrolig! Dette er jo humor på øverste hylle kombinert med fantastisk lokalhistorie.

Samtalen er stengt

Stengt av Janke M. (tirsdag 18. oktober 2011 kl 15).

Annonse