I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Glimt og historier fra Torstrand - Del nr. 3

Du finner Glimt og historier fra Torstrand – Del nr. 2 på denne sida

Vist 7703 ganger. Følges av 24 personer.

Kommentarer

Viser kommentar 271 til 300 — vis alle 504 kommentarer

Jeg gleder meg til å se bilder fra Strandgata og Lille Strandgata, Otto!

Legger ut to bilder til som er tatt på høsten 2008. De siste åra stod det Paus & Paus på bygget, men noen kan kanskje bekrefte at dette bygget i sin tid tilhørte glassverket? Det hadde en takkonstruksjon som jeg ikke hadde sett tidligere.
Inger-Helene, vi får se hva morgendagen bringer av muligheter for foto-safari – I dag er det litt dårlig strødd i området vårt!

[Bilde 1646205 finnes ikke eller har blitt slettet][Bilde 1646204 finnes ikke eller har blitt slettet]

Jeg gleder meg også.

Tom Farmen ! Når det gjelder huset Lille Strandgate 15 så sitter nok din nabo Reidar Haakonsen i nr. 13 på flere opplysninger om både huset og familiene som har bodd der. Ta en prat med han og hils gjerne fra meg. Lykke til !

Flotte bilder Otto, og fint at du henleder oppmerksomheten på takkonstruksjonen. Det er i første omgang en rimelig løsning rent materialmessig, fordi stagene tar opp for det meste det vi kaller strekkspenninger og dermed kan være forholdsvis tynne. Smart og interessant løsning. Bra du har øynene med deg og sans for detaljer.

Jeg vet ikke om det har blitt en sammenblanding av Erik Markussen. Såpefabrikanten Markussen var ikke oppvokst på Lågerøya og flyttet ikke til Torstrand i 1856. Han var nemlig født i 1866. I 1900 bodde han i Kongegata og i 1910 i Herregårdsbakken. Senere kjøpte han Tallak Nielsens gate 1.

Morten den Erik Markussen som bodde i Kongegata i 1900 og drev såpefabrikken var sønn av Erik Markussen som kom fra Lågerøya i 1856. Far og sønn het det samme. Far født i 1830 og sønn født i 1866.

Hei Inger-Helene! Takk for at du har gjort meg oppmerksom på det.

Oj, der ser jeg at jeg ikke har ført opp navnet på fotografen under alle bildene – det er astrid w som skal ha æren for den delen av jobben. Hun takker forøvrig for alle braene!

Spennende med disse bildene , Otto! Om dere går inn på søk i DIS Gravminner vil dere finne en god del opplysninger om Ramberg-slekt og Markussen-slekt begravet på Underspo.

Dessverre er det ikke bilder av gravstenene, så gravnene er muligens slettet, men opplysninger om fødselsår og
dødsår finner dere i alle fall.

gravminner

Jeg legger inn en lenke til Ole Hilmar Rambergs gravsted her. Mulig det må dobbeltklikkes på lenken for å åpne den? Det er ganske mange av den foran nevnte slekt som er begravet på samme kirkegård, Underspo.

Ha en hyggelig helg og pass opp for hålka:-)

Bygningen på bildet tilhørte Thorstrands sag og høvleri

Otto, Glassverket holdt til også her. Under krigen var det nok tyskrane som hadde nytte av bygningen. Husker vi snoka der en stund etter hitlerretretten, da kom vi inn i et rom på ca 20 m2, der lå det bøker i en halv meters høyde over hele golvet! Har siden alltid lurt på hva det kom av. Den spisse gavelveggen har jeg, og kameratane, sendt utallige snøballer mot toppen av. Den som klart og kaste sånn at snøprosjektilet delte seg, med halvparten inn på taket og resten sto igjen på spissen, han var uslåelig. På Torstrand het den aldri noe annet enn,“Rønketomta”, etter en herre med navn, Rømche.

Jeg var innom der rett før “destruksjonen”,men å ta bilder,Det glemte jeg.Jeg var opptatt av de store dimensjonene i bygget.Teddy.

Jeg ser at Dagfinn forteller at bygningene en gang tilhørte Laurvigs Glassværk.
Det er nok noen som vet mer om dette firmaet og deres virksomhet enn jeg gjør. Derfor nøyer jeg meg med å legge ut 2 bilder fra virkelig gamledager.
Noen som kjenner seg igjen her ??

[Bilde 1647092 finnes ikke eller har blitt slettet]

Dette øvre bildet ble kalt for Filialen !

[Bilde 1647090 finnes ikke eller har blitt slettet]

Takk for to kjempefine bilder fra Glassverket, Jan Einar. Vet du når bildene er tatt sånn cirka?

Bildene Inger-Helene, ble nok tatt da jeg var bitte, bitte liten. Sånn cirkus 1890, vil jeg tro. Men jeg var jo så liten, husker ikke alt fra den gang.

Jan Einar, jeg husker fra du var liten (her hadde jeg ønsket at jeg hadde kunnet skrive: og snill) og var på besøk hos dine besteforeldre i Strandgata. Det får komme siden og er torstrandhistorie.

Hei Jan Einar! Jeg må si du bærer din alder godt! Hukommelsen må jeg si er god din høye alder til tross. Tenk liten allerede på attenhundretallet!

Nå synes jeg ikke du var snill Per Hroar =;) Jeg var da alltid snill. Kanskje var dere Torstrandguttær snillere, slik at jeg kunne virke mindre snill. Men, mor sa jeg var snill !!!"
og … jeg også !

Ellers kommer jeg tilbake til det du nevner Per Hroar. Etter måneder med fullstendig ro, eksploderte tråden igjen da jeg la ut bildet av Reperbanen. Så fort svinger det at man faktisk ikke alltid en gang rekker å legge inn kommentarer “på rett sted” ! — Heldigvis er ikke emnene tomme ennå, så la oss bare stå på.

Ofte kan man undre seg over de utrolig fine og eldgamle bildene som Jan Einar presenterer og siden jeg ikke har noen moden historisk erfaring fra mitt barndomsrike Torstrand kan jeg kompensere med en smule viten om fotografi:

Det var kun to konkurerende kameraproffer på midten og slutten av 1800 tallet, nemlig engelskmannen William Fox Talbot og franskmannen Louis Daguerre. Disse hadde siden 1830 tallet forsket helt uavhengig med det første fotogarfiske kamera og kom ut med sine respektive resulatet med kun 14 dager mellomrom i 1839.

Jeg gjør en kvalifisrt tipping på at Jan Einars bilder av Laurvig glasseverk er tatt med en såkaldt våtplate av format 13×18 cm. med et Daguerre kamera da disse var de første til å bli satt i produksjon. Fotografene på den tiden ble kaldt for “teltfotografer” da utstyret var komplisert og forutsatte et medbragt mørkrum både til lading av våtplatekasetter som måtte eksponeres mens de var våte, og til fremkalling til positive bilder.

Man bemerker også at alle bilder som ble tatt av de daværende fotografer var yderst velkomponerte, med vekt på både motivets vesentligheter, bildets layout og disposisjon av billedflater. Grunnen til dette er sannsynligvis at drevne og proffe landskaps malere hadde i noen desenier følt sitt yrke og eksistens truet av “den magiske fotografien”. De var derved de første som skaffet seg lærdom og teknikk på dette revolusjonerende området. De Overstående Bildene Er Fotografiske Klenodier.

Ja, Peter og det er Talbots oppfinnelse som er den direkte forløperen til dagens fotografiapparater. Han benyttet seg av negativer, noe Daguerre ikke gjorde.

Det er jo viktig å holde det en lover så her er litt av dagens fotofangst fra Torstrand. Jeg håper at det ble tatt bilder av de husa som dere har diskutert i denne tråden de siste dagene.

Lille Strandgate 15

[Bilde 1647661 finnes ikke eller har blitt slettet]

Strandgata 17

[Bilde 1647663 finnes ikke eller har blitt slettet]

Strandgata 15

[Bilde 1647664 finnes ikke eller har blitt slettet]

Strandgata 13

[Bilde 1647667 finnes ikke eller har blitt slettet]

Foto:astrid w

Rektii det Morten men de to herrer må nok dele på æren av å være fedre til den moderne fotografi som Astrid W. er en ypperlig eksponent for her med en utrolig sans for lys og komposisjon: Kan det være Nikkor eller Canon optikk hun har på sitt “Camera Obscura”?

Er det noen som husker hva doktoren het som overtok etter Winderen i Strandgata 26? Var det Schøning eller Rynning? Hva var fornavnet? Hva var fornavnet til hudlege Paulsen?

Morten! Etter Winderen kom Elisabeth Rynning som lege med praksis i Strandgata 26. Deretter fulgte ekteparet Ragnar og Signe Ebbing, begge leger med praksis der. Så kom Paulsen som bodde der, men med praksis i Torget 1.

Takk skal du ha, Per Hroar! Husker du hva Paulsen het til fornavn?

Morten ! Jeg mener han het Egil Paulsen. Kona het Mette og var lærer og venstrepolitiker her i Larvik.

Strandgata 13. Otto har i dag lagt ut et bilde av denne eiendommen som er noe forandret fra min barndom. I huset til venstre, hovedhuset, bodde skredder H. N. Øksenholt, bare omtalt som skredder Øksenholt. Jeg kan huske kona hans, men hun døde da jeg bare var gutt minnes jeg. I bygningen til høyre hadde han sitt skredderverksted, med forretning mot gata og selve verkstedet bakenfor. Døra inn til forretningen var av stål og på trappa var det skiffer. Mellom hovedhuset og verkstedet var det et plankegjerde med en port med buet topp. Porten ble sjelden brukt og gikk tregt. Øksenholt brukte alltid porten inn fra Lille Strandgate. Øksenholt hadde det litt anderledes enn oss andre i gata. Han hadde bl.a. markiser foran det store stuevinduet og butikken mot Strandgata, ingen andre hadde noe slikt. I tillegg hadde Øksenholt asfalt på fortauet foran huset sitt, noe han selv hadde kostet. Dette var han alene om. Men Øksenholt gjorde som de fleste andre i gata, han var ute hver lørdag ettermiddag og sopet gata og rennesteinen. Det var på den tiden obligatorisk og en skam hvis det ikke ble gjort. Samtidig var det sosialt, nesten alle var ute på en gang og kunne prate sammen. Det var også morsomt for oss barna for vi fikk kjøre trillebår eller sitte på. Ikke alle hadde trillebår, men vi lånte av hverandre. Trillebåra til Børresen var best, den hadde gummihjul, Ambjørnsens tyngst med sitt støpejernshjul.
En av vårens sysler var hopping av paradis og asfalten til Øksenholt var populært sted, men ikke populært for Øksenholt, han likte ikke krittstreker eller de røde dratt av gammel teglstein. Vi ungene og Øksenholt var ikke helt enige om dette. Men i dag forstår jeg skredderen.
Over plankegjerdet i nr. 13 og opp etter veggene inne i gåden vokste det flotte roser. Alt var en idyll så langt.
Jeg husker skredderen av og til fikk besøk av sine barnebarn og noen barn med østerisk opphav. De siste var interresante med sitt fremmede opphav og vanskelige språk. Dette var virkelig noe fremmed den gangen sett i forhold til i dag.
Så var det barnebarna. Gro var harmløs og snill, Terje noe vill og Jan Einar noe uberegnelig. Det var nok ikke godt å være disse på et kort besøk i Strandgata heller. De var skeptiske til de fastboende ungene, sikkert med god grunn. En eller annen av gatas gutter kom i trøbbel med Jan Einar, og nansetgutten svarte med å bite lømmelen. Det ble oppstandelse og skredderen kom løpende for å roe ned gemyttene, men jeg husker han avsluttet med å si at Jan Einar måtte få være i fred, for han kunne finne på å bite igjen. Jeg husker ingen negative episoder etter dette ved Strandgata 13. Det er lov å forsvare seg Jan Einar, selv mot det jeg har skrevet.

Flott Per Hroar! Vi vil ha mer! Jan Einar, det heter å bite fra seg.

Samtalen er stengt

Stengt av Janke M. (tirsdag 18. oktober 2011 kl 15).

Annonse