I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Glimt og historier fra Torstrand - Del nr. 3

Du finner Glimt og historier fra Torstrand – Del nr. 2 på denne sida

Vist 7703 ganger. Følges av 24 personer.

Kommentarer

Viser kommentar 1 til 30 — vis alle 504 kommentarer

Godt jobba guttær:Forfriskende start med en del 3.Åssåså
trygt å vite at det man skriver blir tatt vare på for all framtid: Da blir det liv laga for fortidens fremskritt:

Noen som husær Herlofsens lunte, fenghette, dynamittlager og brannen i hans villa på en høyde på Gloppeskauen sensommer 1945???

Innledning til novella: “Barnekrigsskolen”
Forord:
Vi snørrungane åla oss under plankegjerdet som lå tett inntil hausane nerrafor Wikstens båtbyggeri. Her var det lett å komme under i den løse sanden; Einar, min beste venn og skolekammerat, var noen måneder eldre enn meg og sannsynligvis innformert av “noen eldre” kunne veien:

Det har alltid ant meg hvem denne noen kunne være men dette var så hemmelig at min gode venn og Sandloppe overhodet ikke nevnte et knyst om dette hverken under krigen eller etter. Et “Ikketema” rett og slett og ikketemaer forble slik i alle tider også i fredstid.
Vedkommende lever enda og det er jo bare å ringe å spørre ham, men respekten for “de store guttane” sitter prenta inn enda så det har enda ikke blitt gjordt. Om bare, nå ca 85 år gamle Frank, hadde vært inne her på tråden så hadde denne novella kunnet få en ekte dokumentarisk vinkling. Ringe eller ikke? Hakke snakka men siden frokostvellinga i 1944-45.

Før jeg går videre med “BarneKrigsSkolen” dveler jeg litt og bedriver litt research rundt "Hvem Kan Ha Vært Vår HyperHemmelige Instruktør/er ved “BarneKrigsSkolen”?

Jobba Einar på oppdrag fra noen eldre? Ble aldrig snakka om: Jeg åla bare etter og var “pakkesel” det var Einar som var tre måneder eldre og tre ganger smatere og taus viste vei og “åssen man gjorde” og pakka på oss
lunte og dynamitt separat fra fenghettene. Selvfølgelig. Sånt visste man bare. Det som sto oss/meg i hodet som klart og tydelig var: Det vi opplevde var viktig; og her gjaldt det å bli voksen lynraskt og la "stien lære meg/oss veien.

Mange av Disse tingene reflekteret jeg labert over under Barnekrigens aksjoner som var mange og mangslungne; men som har kommet som tankeinnspill og store spørsmål i voksen alder. Torstrand under krigen var en utrolig latent bombe av hukommelsesmateriale som har modent i min bevissthet i stor grad ettersom jeg ble revet bort fra mine gode venner, skole og mitt barndoms rike under sterke protester og røningsforsøk, men som tiåring hadde man ikke møe å sparke imot med.

Takk Gunn for din grønne tommel,og om du synes at det foregående var særlig “bra” kan det jo tyde på at det går an å få ned noe uten inspirasjon og flyt:-) En Trofast leser er du:-)Takk

Takk for at du deler dine barndomsminner med oss, Peter!
For meg bringer dine historier fram levende bilder fra min barndom i samme området!
Gleder meg til fortsettelsen og nye noveller!!

Gunn

Godt å høre Gunn!
Og når jeg ser etter i innledende innlegge er her en Grov feil: Det Var Aronsens dynamittlager og fyrværehær bedrift som vi åla oss inn i, men Herlofsens villa som brant på Gloppe:-( Unnskyld feiltakelsen. Hadde på følelsen at det var noe gæærnt med den innledningen. Jaja sånn blire av å te når man kladdær for åpen sene:-) må sjærpemæ

Søndagsskole og Lokkelus
Som gjennom en lang tåketunell kan jeg huske veien til Søndagsskolen. Jeg husker veien fra huset vårt ut bak skrålemmen til kommen som luktet bæsj, til høyre langs murveggen og forbi Astrid og Tor trøndern´, rundt hjørnet til det gule huset til familien Alvan, Ester og Rikke Lisbeth Sjøblom med adresse Thordenskiolds gate, på skrå over snadslettas marehalm, gjennom det lille furuskogholtet mot Strangata, over Starndgata og inn porten til en stor plass med bussær og bilær som venta på tur til reparasjon eller ombygging i Larvik Karosserifabrikk. jeg tror meg å huske at Søndgaskolen lå i annen etasje over karosserifabrikken og at det gikk en skråbro opp til karosserifabrikkens kantine, hvilerom eller møtelokale. Søndagsskolen fikk låne det hver søndag.

Idag er en meget spesiell dag for meg; for den unge pene mannen(noen som vet hvem det kan ha vært?) som var søndagsskoleforstander ropte meg opp som det første han gjorde denne spesielle dagen, som har prente seg inn som en hukommelsesobelisk på min “bio-hard-disk” og står der som på en åpen plass i tåka og herfra husker jeg det avlange rommet med de lysbrune treveggene klart som i forrigårs: Den høye, pene, mørke, unge mannen ropte klart og tydelig “PER!! Kan du komme fram her!?”
Hjertet banket sterkt i brystet der jeg flau ser ned i de slitte gulvplankene, for man vet jo hva som nå var i gjære; kjeft skulle man få nok en gang og jeg ser bort på Finn “Bramseil” Hansen, han som hadde lokka meg med på Søndagsskolen, men Finn smiler bare og nikker til meg der jeg på skjelvende bein går fram til den pene mannen i den pene dressen. Han holder et kort i hånden med blå skrift og ruter på, med små hull i. jeg kjenner kortet igjen: Det er kortet som jeg hadde fått i Metodistkirken i bånn av Herregårdsbakken på en søndagsskolefest for en tid siden, et innsamlingskort hvor det var om å gjøre å stikke hull i alle de hundre, blå, prikken på kortet når man hadde fått ti øre av den som ville gi en skjerv til menigheten.

Hadde jeg stjælt en tiøring eller to? Raser det gjennom mitt hode der jeg står forran “dommer og bøddel” i svart.

Til min store forundring ser ”dommeren” ned på meg med et stort smil der jeg med redde øyne smugtitter opp og sier; ”vend deg mot dine venner Per”-mens han med stor stemme forkynner: ”Her mine, unge, kjære venner, ser dere en ekte søndagsskolegutt; ikke har han kun møysommelig prikket i hver eneste hull på innsamlingskortet, og levert TI hele kroner til de fattige, men han har også, i året som har gått vært tilstede på alle søndagsskolens møter”!

Jeg ser forundret bort på Finn som jeg trodde var den som hadde de fleste frammøtene for jeg hadde jo vært syk en eller to dager, men han rekker tre fingre i vært mot meg og smiler hjertelig for det var jo han som hadde æren av å ha ”omvendt” meg.

Uvant som man var til skryt og hyllest på den tiden og i den alderen får jeg overrakt en nydelig speiderkniv i lærslire som vissnokk var det det vanlige trofeet på søndgskolen på den tiden.. Jeg fikk naturligvis et meget godt forhold til den pene mannen i den pene dressen, skjønt det skulle vare kun til neste søndagsskolemøte. Forts.

Neste avsnitt: Finn får Speiderkniven, Guds Adferd og Lokkelus.

Dette må ha vært i krigens absolutte begynnerfase(40-41) Er det noen som husker Søndagsskolen på Torstrand i Larvik Karosserifabrikk og eventuellt hvem den velkledde Unge søndagsskolelærer kan ha vært??

Forglem Meg Ei:

Når fortiden står stinn bak meg som tett tåke
Vender jeg meg om og går inn i tåkeheimen
Famler meg fram til et gjenkjennede punkt
Da letter tåka noe for så å avsløre nok et sted

Og slik holder jeg på til mitt barndoms rike
Trer fram som en film i skarp cinemascoope

Og av og til hører jeg rop fra gamle venner
Peeer; er du der? Da strømmer minnene fram
I kor Som fra feer sangen om Forglem Meg Ei
Inni mitt hode defilerer da alle og hilser meg

Takk for at dere leser, liker og inspirerer Gunn og Inger-Helene

Og Ole:-)

Du nevner Herlofsen på Gloppe, Peter. Da blir jeg ekstra nysgjerrig. Mormors pikenavn var Herlofsen, og hun kom fra Gloppe, så den Herlofsen du nevner er nok tjukke slekta. Du vet ikke fornavnet på han?

Mormors brødre var:
- Theodor (1876-1957)
- Julius (1886-1946)

Theodor hadde en sønn, Henry, født 1902, ellers er det “bare” jenter.

Hei Ole og takk for sist:-)

Shortstory:
“Hukommelsesøvning”
En dag etter at freden “brøt ut”, det må ha vært på sommeren( kanskje i juni?) Ble Torstrand og Larvik overfaldt av et apokalyptisk tordenvær som varte i timesvis. Jeg som hadde vært med pappa utpå mange ganger under båre storm, høy sjø, lyn og torden, var ikke særs redd for “torna” så Einar lauritsen og jeg
gjemte oss under et sandtak mens regnet hølja ned og lyn etter lyn flærra himmelen med enorme brak som rysta oss helt inn i margen. Det ble for sterkt for oss begge to og vi beslutta å komme oss ut av sandtaket og opp på
rognebærtreknausen hvor vi hadde bygd ei lita hytte av brekte trebord, fra russerleiren, med ei bølgeblikkplate over.

Vi løper opp den bratte sandtakhellinga og kommer oss over toppkanten, mens det lyner og braker i skarpe knall og vi kan kjenne det lukter en skarp lukt mens vi løpre gjnnom marehalmen og opp skrenten til hytta. I kavet oppimellom sandtaket hadde vi begge fått sand over hele krppen; klissvåte som vi blei under den raske springmarsjen.Det plaskende regnet vasker os klin reine for sand mens vi løper barbeint som alltid Det er varmt og lummert i været så under bølgeblikktaket kan vi se det fantasiske synet på skrå over russerleiren, Miriam Antonsens hus og Undersbo kirkegård mot Gloppe. Vi var på toppen av en enorm sandhaug, fra istia som Lågen en gang i tia hadde pakka opp og gjordt om til sandtaket hvor vi guttongane på torstrand hadde fått navnet “Sandloppene”. Her oppe var Einar´s og min “borg” det var herfra vi regjerte Sandloppesoldatene.

Da er det at et lyn liksom flærrer med et sinnsykt skarpt knall gjennom lufta og slår ned rett bortafor kjærrgårn(Underbo trudde vi) Fyyyyy Faaan roper vi begge i kor og ser på hverandre med svære auer. Vi var begge sjokkert over de anorme naturkrefter som vi bevitnet og da det begynte å ryke fra et sted på andre sia Lågen ble det alvor og vi beslutta å løpe hjem hver for oss.

Vi piler lynraskt over hausane. Einar gjennom Lillemoa mot Starndgata og jeg rett fram over sandsletta og marehalmtuene, i sik,sak
mot vårt trygge store murhus i Bredsforffsgate 2. og hjem: opp trappene til annen etasje mens jeg roper; det brenner på Gloppe; Det brenner på Gloppe!!! Lynet har slåttner!!!

Både søsterami Lillian, mamma og pappa løper sammen med meg ned trappene, ut porten og utpå sletta for å se:Jeg peker: Og der ser vi et hus på en høyde på Gloppeskauen stå i lys lue… Pappa utbryter: Det må være huset til Herlofsen. På det tidspunktet hadde uværet glidd over og folk på søndre torstrand hadde samla seg på den lille sandsletta og det ble mumlet folkimellom; det er huset til Herlofsen, det er huset til Herlofsen. Dette
ble prentet inn i min bioharddisk og har ikke blitt deliter, men noe fornavn; ble ikke nevnt. So regel gigg det på kleggenavn eller ettenavn jaffal for oss barn.

Min far Urban ble født på Skreppesta i 1902. samme år som Henry; de gikk muligens på skole sammen?

Muligens var det huset til Henry som ble tatt av lynet i 1945?

Hei igjen!
Flott fortalt igjen! Jeg ser for meg situasjonen, og kjenner frykt og den merkelige lukta!

Kan de være da det slo ned i et hus som lå på fjellet rett ut mot Lågen, rett ved brua og Skreppetad?
Jeg satt på bussen en dag fra Østre Halsen til Larvik.
Det må ha vært rett etter krigen.

Da lynte det forskrekkelig og slo ned i nevnte hus.
Rødt lite hus om jeg ikke husær feil?

Ellers minnes jeg et grusomt torden vær mens vi oppholdt oss på Hvittensand. Da søkte vi tilflukt i Nilsehola, mens lyn og torden brakte omkring oss.

Liker fortsatt ikke torden. Etter en del skrekk og gru opplevelser i båtferier langs sørlandskysten.

Fortell mer!!.

Takk for tomle og kommentarer Gunn: Ja din beskrivelse av det lille huset og dets geografiske beliggenhet er helt i tråd med vårt syn fra ca. juni 1945. Flott at våre minner og hukommelse er paralelle Gunn. Det gjør jo at sannhetsgehalten i mine skriverier blir manifestert; Jeg gleder meg til en tur i Nilsehåla sammen med deg og blokk og blyant og kanskje en liten på lerka?:-)
Håper at de små feil som oppstår i disse “kladdene” ikke blir misstolket. Når det strømmer på av minner går fingredansen ofte over stokk og stein.
Alt blir naturligvis renskrevet, utvidet og noe stilisert før det pakkes pent inn i biografiroman formen:-) Høsten er langprosatid, med små diktavbrekk som littrær gymnastikk. Og det fine med denne tråden er at innspill kan komme av relevant og utfyllende karakter: Fint Ole om du kunne bekrefte, avkrefte og/eller konkretisere min fars utrop fra 1945

Jeg synes at torden er spennanes den dag i dag og tar gjerne med kamera ut for å fotograferer enda ikke lykkets. Når jeg var barn løp jeg ofte ut, naken i tornevær og hylte av fryd, men akkurat denne dagen som det slo ned i Herlofsens hus var det alvor lissom og det var en rar stemning blandt de som så på av tynget medfølelse som lå over den lille forsmlingen av tilskuere til ildebrannen, som av sorg og empati over tapet til familien som mistet sitt hjem mens vi sto maktesløs og så på. Sånt brenner seg inn i et barns hukommelse. Og vi hadde jo mista vårt hjem i Rekkevik i ildebrann ca åtte år før; et av mine første minnebilder var når flammeme fra vårt hus speilet seg i lågens strøm og blanke vannflate.

PS: Den merkelige lukta som følger et nært lynnedslag kan være lukta av ozon

1900telling

Om denne lenken går inn så er det en familie Herlovsen som bor ved Gloppe bro. Kan det være familen det er snakk om?

Mvh. Gunn.

Samme fornavn og fødselsår som Ole tidligere nevner og tømmerfløtær ringer ei Bjelle for meg åsså.

Pappa hadde en eldre venn som han bytta makrill, sei, lyr og torsk mot laks med oppi Lågen. Det husæjæ; dæfforatte jeg var med pappa på et sånt byttemøte en gang og selv om det forgikk helt åpenlyst men under den beskyttende og overhengende elvebreddsvegetasjonen visste jeg jo, selv om jeg da var “liten”, at sånn laks smakte spesiellt godt da den ble fiska på seine kvellær mens laksevakta var “åppi Lågen” eller “uttafor”. Men det tilhører et annet kapitel.

PS: Så flott Gunn at vi kan betrakte historisk begge sider av den spennanes ælva LÅGEN hvor vi var lågaobervatører; en på hver side, du på Vittensandsia og jeg på Osebergsia og midt imellom eventyrøya St. Helena.

Takk for en tragisk, men likevel herlig historie, Peter. Jeg er jo født i 1950, har aldri hørt om denne brannen og er dessverre helt blank når det gjelder bopel til Herlofsen på Gloppe. Om det “kniper”, kan jeg sjekke med storsøster Gunn, som er født i 42. Hun hadde nok mer kontakt med morslekta vår på 50- og 60-tallet enn det jeg hadde.

Hei Ole! Storesøster Gunn var tre år kun, men hun har kanskje hørt sagnet om brannen. Ville vært glimrende om hun kunne huske og si noe om dette. Det er jo sånne
“brannfakler” som ringer i hukommelsens bjeller.( Tilfeldighetene spiller med her Gunn H:-)

Som den førstefødt var hun sikkert et barn utenom det vanlige, for sånn er det vel hos de fleste, men brannen husker hun garantert ikke noe av. Som du selv sier, en brann setter varige spor, så det kan nok være at hun har hørt snakk om brannen senere ved besøk hos mormor eller hennes brødre.

Selv om gubben til Gunn er førstesideoppslag i dagens ØP regner jeg med at hun også kan skifte fokus til litt mere spennende saker :o)

Har ikke lest ØP papirutgaven idag: Hva er saka?

Pussig at jeg har en navnsøster som er 4 år yngre?

Har bare digitalutgaven av Østlandsposten :)

Ja åsså på samma sia ælva.
Har selv kun nettutgaven av ØP
Håper Ole forklarer?:-)

Kjempe interessant fortelling om tordenvær, lynnedslag og husbrann i 1945, Peter og Gunn!
Larviksavisene er mikrofilmet. Kanskje kan det stå noe om dette voldsomme været og brannen i ØP/Nybrott/Morgenavisen fra den gangen. Mikrofilmene finnes på Larvik bibliotek om noen har tid til å lete.

Leser dere ikke ØP?!
Svoger Anton Sæthre har en sak som er slått opp på forsiden i dag, med denne ingressen: “Ventet i halvannet år, måtte betale på tre uker. Lei av å vente på NAV”.
Han har også ventet på SkatteSør i fire måneder for å få beregnet ny ligning for 2008.

Brannen var omfattende og huset brandt ned til grunnen Inger-Helene, jeg kan dog ikke huske om det sto i Nybrott(vår dagsavis på den tiden) men at denne episoden ble observert av avisene er sikkert. Brannen fant sted,og at det var lynnedslaget som var årsak: er etter nye info fra memobanken ikke lenger helt sikkert, men detaljene kan finnes på mikrofilm. Personlig lider jeg av mikrofilmaversjonsparanoya etter for lange håpløse timer ved lysbordet; arkiv fra gulv til tak med miiiiilevis av film, men sirlig datert. Andre som melder seg? Men som sagt min fars påstand/antagelse bør være riktig: Alle som tilhørte et så lite samfunn visste hvem alle var og hvor de bodde: Jaffal i Rekkevik, på Gloppe, Skreppestad, Østre og Vestre Halsen og Torstrand. TRUJÆDDA:-)

PS: Fikk et retrospektivt klarsyn her: Det Ble “Skumla i bushen” rundt denne brannen husker jeg nå; Brannen Kan Ha Blitt “Lagt Lokk På” men av familiære hensyn må jeg skrive videre i “Glemmeboka” av rent etiske grunner. Sorry; håper ikke jeg skapte “nyfiken gul” her:-)
Å huske videre på dette ble veldig hesvy men det åpner seg en story her som på meg kommer som “jula på kjærringa”, Spennende og beskrivende for den tid og tings tilstand; Blir kanskje nødt til å “lette på sløret” for “historiens skyld”. men ikke før her foreligger fler bekreftelser og sunn/sann interesse fra……

Og det dreier seg jo kun om et par oppsnappede replikker ved frokost eller middagsbord av en niåring som har hatt dette lagra i 65 år.

“Å gå i barndommen” er spennende men skumle greier.

Ja, det tyder på at det må være samme huset som lå på knausen ved Lågabrua. Det brant ned til grunnen.
Om jeg ikke husker feil så ble det bygget opp nytt hus samme sted,men jeg er usikker på tidspunktet.

Vi bodde jo i Larvik til våren 1946, og bussen til og fra besteforeldre på Østre Halsen fra Furuholt på Torstrand, tok jeg ofte .

Samtalen er stengt

Stengt av Janke M. (tirsdag 18. oktober 2011 kl 15).

Annonse