I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Minneord Jan Eilert

Jan Eilert Gabrielsen døde på Frigjøringsdagen 2010, 71 år gammel.

Han slet med en kronisk sykdom, med hyppige sykehusopphold, men var likevel en meget aktiv bidragsyter på mange områder her i ”Larvik i nær fortid” og som medforfatter i boka som ble utgitt i høst, ”Sånn var’e bare”.

Vi har derfor funnet det riktig å lage en egen tråd her i sonen for å samle alle de gode minnene om Jan Eilert.

I profilen hans på Origo står det i dag, 6 dager etter at han døde, ”Sist her for 15 dager siden”. Han var med andre ord aktiv i vårt forum bare noen dager før han døde.

Selv presenterte han seg slik i profilen sin:

Født i Larvik 1939.
Bodde på Langestrand under krigen.
Flyttet til Tollerodden i 1946.
Jeg lovte pappa, som var krigsseiler, aldri å bli sjømann.
Det løftet holdt jeg og ble skipsingeniør i stedet.
Bor i Vestskogen på Nøtterøy.
Leser ØP Nett hver dag.

Jan Eilert var stolt av og meget glad i familien sin. Her er et bilde av han med 2 barnebarn, tatt påsken 2009.

Vist 476 ganger. Følges av 12 personer.

Kommentarer

Jeg ble kjent med Jan Eilert gjennom Linf, og satte fra første kontakt meget stor pris på han som menneske og alt han ellers ga meg.
Han var et varmt og engasjert menneske som var villig til å gi så mye av seg selv.

Vi hadde begge så mange gode miner fra Speideren, og vi snakket mye om dem. Jeg vet at Klokkern betydde mye for han, og her er Klokkern og Jan Eilert på leir i 1954, den gang Jan Eilert var patruljerfører i Hauk 5. Larvik

Jeg tror all den positive ballasten han fikk i Speideren fulgte han hele livet, og jeg er sikker på at han som voksen levde etter Speiderns verdigrunnlag og mottoet:

En gang speider – alltid speider

Jeg minnes han i stor ærbødighet og takknemlighet.

Jeg kjente ikke Jan Eilert Gabrielsen fra oppvekståra i Larvik, men jeg lærte han å kjenne gjennom Linf. Han var en ivrig bidragsyter for kommentarer, gjerne med bilder, i Linf. Særlig var det speiderbevegelsen som han var opptatt av, og han var pådriver for å få fortgang i å få nedskrivi historia til speiderbevegelsen i Larvik. I kommentarene hans skinte det tydelig gjennom at Jan Eilert var en velutdanna og klok mann, som jeg beklager sterkt at jeg ikke fikk treffe personlig. Jeg er glad for alle innlegga og kommentarene hans i Linf, og det hadde vært å håpe at han kunne fortsatt i mange år ennå. Slik gikk det dessverre ikke. Heldigvis fikk han et varig minneskrift som medforfatter i boka “Sånn var det bare”.

Jan Eilert Gabrielsen var den første av mine nettvenner som går bort. Vi møttes noen ganger på redaksjonsmøtene til boka som ble utgitt i fjor høst. Disse møtene hadde vi alltid på barneskolen på Torstrand. Dette var en strabasiøs reise for Jan Eilert. Han møtte imidlertid opp hver eneste gang og var alltid engasjert og med forslag og meninger som var gjennomtenkt.
Jeg diskuterte ofte bruk av bilder med Jan Eilert og hans mening var at det kan aldri bli for mye bilder. Jeg tar hans mening om det med meg hit og velger et bilde som Jan Eilert la ut på Linf 4 mars 2009.
Bildet er nemlig tatt av hans mor (?) 8 mai 1945 og på dagen 65 år etter døde han. Da vi diskuterte dette bildet var han opptatt av at Reidar Teigen stod til høyre på bildet – men hvem er den lille jenta i kåpe midt på bildet, spurte jeg. Smilende sier Jan Eilert, det er jo meg – med pjekkert og som jeg hatet det klesplagget!

Fotograf: M. Gabrielsen

Jeg møtte Jan Eilert under Kaffemøtene,vi fant tonen,og har siden hatt mange bloggsamtaler. Vi vil savne han. Teddy.

Jan Eilert hadde jeg ikke sett på over 50 år da telefonen ringte tidlig i 2009 og Jan Eilert presenterte seg igjen. Han lurte på om jeg kunne påta meg redaktøransvaret for det som seinere ble til boka "Sånn vare bare!. Akkurat slik ble det nok ikke, men jeg sa meg villig til å bli med i redaksjonskomiteen og som bidragsyter. Det ble noen hyggelige timer sammen med Jan Eilert, en jeg virkelig lærte å sette pris på og ikke minst en jeg virkelig beundret for hans pågangsmot tross alvorlig sykdom. Den siste gangen jeg snakket med Jan Eilert var da boka vår ble lansert i Larvik, i god tid før jul i fjor. Jen Eilert sa ikke så stort ved dette møtet, men han betrodde meg at pusten var det nok så som så med denne dagen. Han ble sittende på en stol i bokhandelen, og mange var de som kom bort for å hilse på ham. Dette gledet Jan Eilert stort, og han fortalte meg at for ham hadde dette vært en stor dag.
Vi skulle så gjerne hatt med Jan Eilert videre, men slik gikk det altså dessverre ikke. Heldigvis har han satt varige spor etter seg i LINF gjennom atskillige bidrag, ikke minst om speiderbevegelsen som han var så glad i. Hans bidrag kom nesten helt til Jan Eilert vandret ut av tiden og blir tatt godt vare på. Han ivret for at speiderbevegelsen i Larvik måtte få sin historie i bokform, og det er vel grunn til å tro at dette ønsket kan bli realisert – han var nemlig selv en av dem som bidro med mye stoff om Larvikspeiderne.
Vi er mange som savner deg, Jan Eilert. Fred over ditt minne.

Janke.

Sitter og leser den siste mailen fra min kjære venn Jan Eilert. Vanligvis ville jeg aldri lagt ut en privat mail,men i dette tilfelle gjør jeg det likevel , fordi den så tydelig viser hvilket stort menneske han var.
Til tross for de meget store helseproblemene han selv hadde,var han mer opptatt av hvordan andre hadde det.Se bare :

Hallo Kjell!

Kom hjem fra sykehuset i går.

Kunne ikke svare deg på grunn av

en kaputt mobil på sykehuset..

Men jeg kunne lese sms fra deg.

Du er en fin og ærlig kamerat Kjell.

Husk at vi har vært lekekamerater under krigen

Da jeg var hos bestemor,tante Valda og onkel Baard

Det er kameratskap for livet, Kjell.

Ikke moro å lese at du sliter fælt nå.

DU ER EN FIGHTER SOM IKKE GIR DEGLETT..

Nå sitter jeg i pustemaskin Auto Trak mens jeg skriver.

Ny maskintype for meg.Den øker O2 og sørger for balanse

med kulldioksyden i blodet.

Klarer foreløpig 1-1,5 time på hver økt..

Kontakter deg senere uten pustemaske og med lesebriller!

Hilsen Jan Eilert

I det siste året hadde vi mange og lange samtaler på telefon.Det ble bare sånn.For å reise til Larvik ble for tungt for ham etterhvert.Og det å besøke han var heller ikke alltid lett om man ikke selv var bra. Det kunne jo påføre han enda fler plager enn de han allerede hadde.

Jan Eilert stortrivdes med arbeidet i forbindelse med boka “Sånn vare bare” (for øvrig hans forslag til tittel).
Han avtalte med Dagfinn (Ellefsen) om henting på Jernbanestasjon,ledet møtene i Redaksjonskomiteen med en fast hånd, før retur til Tønsberg på samme måte.
Under lanseringen av boka orket han ikke å ta toget lenger.Da ble han hentet og kjørt hjem igjen av Dagfinn .
Det var kun en vilje av stål og et pågangsmot av en annen verden ,som gjorde ham i stand til å gjennomføre dette.

Jan Eilert lengtet tilbake til Larvik,han var alltid en Larviksgutt i sitt hjerte.
Du etterlater deg et stort tomrom Jan Eilert ,og savnet etter deg blir stort.
Fred over ditt minne !

Jeg har selv aldri møtt Jan Eilert, men har lest en del innlegg skrevet av han og sett mange bilder han har lagt inn. En engasjert, hyggelig, klok og snill mann er mine beskrivende ord av det jeg så han la inn av tekst og bilder.

Fred være med deg!

Jeg jobbet sammen med Jan i 9 år mens vi begge var i SFT, og det var jeg som tok fotografiet av ham øverst på denne siden, om bord i overvåkingsflyet LN-SFT i september 1996. Jan var en intelligent sjef med sans for å skjære igjennom når byråkratiet forsøkte å begrense vårt handlingsrom i å utvikle ny beredskapsteknologi. Det er mange produkter i norsk oljevernberedskap som ikke hadde eksistert i dag uten Jan. “Vi må ta risiko”, sa han, “hvis ikke får vi ingen nyskapning”.

Jeg husker spesielt en hendelse midt på sommeren 1998 da det nevnte flyet var på hovedservice. Som utsendt statsansatt fulgte jeg arbeidene i Stockholm. Sent en lørdagskveld, rett før flyets gulv skulle monteres, oppdaget jeg at det var mulig å få plass til en ekstra miljøsensor til en “billig penge” – om lag 100 000 kr. Beslutningen måtte tas der og da. Da ringte jeg Jan og fikk umiddelbart grønt lys. “Vi tar papirarbeidet når du kommer tilbake til Horten”.

Fordi vi begge var sivilingeniører i marin teknikk, fikk vi et ekstra nært forhold på jobben, Jan og jeg. Han var en uvanlig klok, snill og rettferdig sjef. Mine aller beste minner fra Statens forurensningstilsyn (nå Klif) er knyttet til Jan.

Jørn Harald Skreppedal Andersen
Horten
skrepped@online.no

Annonse