Dette er minneorda over bygget Prinsegata 12, tatt litt på forskudd. Det er store planer om å rive mye av bygningsmassen i Grandkvartalet og bytte de gamle husa ut med nye. Litt har jeg kikka på planene, og bare oppløftende synes jeg ikke det ser ut. Særlig høyda virker for ruvende sammenligna med husa rundt. Utbyggerne vil gjerne bygge i høyda for å presse flest mulig utleieenheter inn på grunnflata. Min helt personlige mening er at mange av nybygga i gamle Larvik by ikke har gitt noe positivt bidrag til bybildet, særlig ikke bygga øverst i Prinsegata mot øst. Der er husa direkte heslige. Om de verneverdige bygga i Grandkvartalet får stå, tviler jeg på. Jeg tenker på Unneberggården og mot Romberggata trehuset som hørte til den hyggelige familien Jacobsen.

Hvordan det så ut før dagens Prinsegata 12 blei bygd, vet jeg ikke sikkert. Det fins noen skisser av gamle trehus. Dikteren Bjørnsson var innom her, sier kildene. I alle fall forsvant de gamle trehusa. De måtte vike for den nye tid, akkurat slik som det trulig blir skjebnen til betongbygget Prinsegata 12

Prinsegata 12 blei trulig påbegynt i 1949 med byggherre Ivar Smedsrud. Smedsrud bodde da i Prinsegata 13, rett ovafor nr. 12. Han eide huset etter sin far, tannlege Ivar Smedsrud som hadde tannlegekontor i nr. 13. Familien min flytta inn i Prinsegata 12 til jul i 1950. Huset vi flytta inn i var et betongbygg, men godt isolert med steinull. Det er ikke så rart når en husker at Rockwool med fabrikkbestyrer Hans Hanson allerede hadde vært i drift i flere år i Larvik.

Vi hadde fra før et eget, gammalt hus med ganske stor tomt. Huset het Bjørkhaug etter en liten haug og ei diger hengebjørk. Vi hadde hage med om lag 20 eple- og pæretrær. Avlingene var så store at vi selte frukt og sendte frukt til pressing. Plass til grønnsakhage var det også. Det var bare kaldt vann og huset hadde vedfyring. Husa på den tida var ikke isolerte og vintrene var mye hardere med lange perioder på 10-15 kuldegrader, slik at det ikke var lett å holde innetemperaturen høy nok. Vanlig botemiddel var å kle på seg lusekofte eller andre ullplagg. Om vinteren satte vi inn enkle innervinduer, som det blei store isroser på om natta. Vi hadde utedo i et uthus noe få meter fra hovedhuset. Noe eget baderom hadde vi ikke. Det var å bruke vaskestampen om en ville ha seg et bad. Vi hadde altså et vanlig hus med den standarden som folk flest hadde like etter krigen.

Prinsegata 12 hadde 6 leiligheter, 3 i 2. etasje og 3 i 3. etasje. I første etasje var det butikklokaler. Smedsrud hadde sjøl forretning med utstyrsvarer på begge sider av inngangen i 1950. Seinere blei det to butikker med blant annet Emil Kjølner a/s og Vinmonopolet. I underetasjen var det et lagerrom. Loftet innreda Smedsrud seinere en del av til et eget gjesterom, men storparten av plassen på nordsida hadde boder til bruk for leietakerene. Loftet sørover hadde lager for butikkene.

To av leilighetene hadde et kontor i tilknytting til leiligheten, og med dør direkte fra leiligheten. Vi hadde leiligheten i 2. etasje med Storebrandkontoret. Høiesterettsadvokat Rynning hadde tilsvarende leilighet rett over, der Rynning hadde advokatkontoret sitt. I kjelleren var det felles vaskerom med sentrifuge og tørkeskap for leieboerne. Det var et kombinert fyrrom og tilfluktsrom med nødutgang opp på fortauet gjennom en metallem. Huset hadde sentralfyring med radiator i hvert rom. Hver leilighet hadde en veranda med utsikt mot ”Petter Wessel” og havna. Det var fin utsikt mot sjøen og brygga før Grand hotell blei bygd. ”Hagen” var ei verandakasse med petunia.

Leiligheten vår hadde ei forholdsvis stor stue der det bare var en eneste rett vinkel. Huset var bygd etter tomta og gav ei merkelig fasong på romma nordover. Videre var det ei spisestue, som blei brukt som soverom, og et soverom til. Stua og spisestua hadde heltre bøkeparkett. Ellers var det vanlige tregolv. Kjøkkenet var forholdsvis lite med heltreinnredning. Vi hadde komfyr og ”nyoppfinninga” kjøleskap med tjukke, isolerte vegger. Fryserom leide vi på Bryggeriet. Baderommet hadde dusj, badekar, handvask og vannklosett. Posten og avisa fikk vi i starten inn ei luke i inngangsdøra, seinere kom postkasser rett innafor hovedinngangen.

Var så dette noe å skrive om? Kanskje ikke, men i 1950 flytta vi inn i et godt oppvarma hus med skikkelig bad. Etter datidas standard var det bra. Les det min klassekamerat fra Rombær`n skriver i en E-post til meg: ” Jeg husker godt begge dine foreldre, og ikke minst gutterommet ditt i Prinsegata. For meg som bodde i et gammelt hus, var det eventyrlig å se hvilken luksus deres moderne leilighet hadde den gangen – med wc, bad og sentralvarme. Ikke minst husker jeg båndopptakeren din – en Tandberg tror jeg?”

Nå er betongbygget Prinsegata 12 utdatert, ferdig med sin misjon etter bare snaue 60 års tjeneste, og klar for riving. De som hadde litt dårlige småhus med utedo og kaldt vann på Jegersborg, Rønningen og Steinane, har for lengst pussa opp og modernisert opp husa til småperler i et trehusstrøk. Det er ingenting som hindrer at disse husa kan stå i flere hundre år til. Taka har ei levetid på 100 år før fornying, men ytterveggene kan stå i 500 år med normalt vedlikehold.

Av leieboerne som flytta inn i 1950 i Prinsegata 12 er bare den snart hundreårige Signe Rynning igjen, har jeg fått vite av Thor Ivar Smedsrud. Trulig overlever hun bygget.