 
I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen
Bil og kjøreopplæring[Bilde 145801 finnes ikke eller har blitt slettet] Jeg tok en eneste kjøretime med kjøreskolelærer før jeg gikk opp til den praktiske delen av førerprøven. Teoriprøven hadde jeg tatt på forhånd, naturligvis. Forklaringa på at jeg greidde meg med en time var sjølsagt at jeg hadde kjørt med far, Paul Lillemoen, fra jeg fylte 17 år i 1959. Tidstypisk nok hadde ikke mor førerkort den gangen; hun tok det mange år seinere enn meg. Vi kjørte mye rundt Brunlanes, sommer som vinter. Om sommeren hadde vi fast plass i Blokkebukta for bading, og så fortsatte vi rundt Brunlanes til Stavern. Hver gang vi kom opp ved Høysteinane overtok jeg rattet. Bilen var en VW med Z-273. Det var grusvei rundt Brunlanes den gangen. Når det kom asfalt på Stavernsveien, vet jeg ikke. Jeg vet bare at gamle Rv. 40, Sørlandske hovedvei, gjennom Vestfold var grusvei. Det var bare en utvida bygdevei, som på de første turane fra Larvik til Hønefoss gikk innom diverse gardstun. Så blei Rv. 40 retta ut gradvis. Det blei lagt betongdekke med krympeskjøter slik at med lyden og humpinga for hver skjøt, så var det ikke ulikt å kjøre med toget før de begynte å sveise skinneskjøtene. Utafor Larvik var det i de gamle Bommestadbakkane det første betongdekket kom. Jeg husker også et slikt dekke forbi Undrumsdal. Tilbake til kjøreopplæringa så var det 2. juli 1960, 2 dager etter at jeg fylte 18 år som jeg gikk opp til førerprøven. Det var stor pågang hos bilsakkyndige for å gå opp på 18-årsdagen, men for meg var det ikke ledig plass da. Jeg kjørte mye rundt torget og i Bøkelia. Jeg skulle rygge fra Nedre Bøkeligate rundt svingen opp mot Bøkeskogen, rett ovafor renseriet. Bilen jeg kjørte hadde gir på rattet, noe jeg aldri hadde brukt før. Jeg bomma i første forsøk med rygginga, men fikk stoppa bilen med clutchen inne. Neste forsøk gikk bra og jeg fikk førerkortet den dagen. Navn på kjøreskole og bilsakkyndige har jeg ikke aning om. Hadde bilsakkyndige kontorer i nærheten av Hovlandbanen? Første bilen familien hadde i Larvik var en Wauxhall med sveiv. I 1953 fikk vi den første av VW-“boblene”. Etter krigen var det kjøpettillatelse på bil. Faren min dreiv Storebrand forsikring i Larvik, og slik blei det godkjent at han kom på lista over de som hadde bruk for bilen i det daglige arbeidet. Jeg er ikke sikker på hvor mange VW vi hadde, men jeg husker i alle fall Z-1060 (1953-modell), Z-273 (1960-modell) (som også Wauxhallen hadde) og Z-73320 som muligens var fra ca 1970. Faren min hadde “alltid” hatt bil, både T-ford og A-ford, men det har jeg ikke bilder av. 
| ||
Kommentarer
Z-72426 – rød Taunus 17 M – todørs med sofa både foran og bak. Bilen ble kjøpt på Forden av faren til Knut D. Den hadde bare 6 volts anlegg og stort sett hele vinteren gikk med til å trille igang. Da var det fint å bo i Lia. Året det var 1964 og jeg tror bilen kosten ca 22000.-. Det må ha vært en formue den gang (også)! Kjøreopplæringen foregikk i Afrika, men det er en helt annen historie som jeg får komme tilbake til!
Du slo meg her Ulf! Jeg hadde hele to timer bak rattet før jeg fikk lappen, men riktignok betalte jeg bare for den ene. Årsaken var nemlig at kjørelæreren min – i Arendal faktisk siden vi ikke hadde sjåførskole i Risør den gangen – hadde lyst til å slappe av med Agderposten mens jeg kjørte en time ekstra. Lappen fikk jeg der og da, og totalt tror jeg den kosta med femti kroner – inkludert bildet i førerkortet! Tror nok det går med flere timer og koster litt mer i dag…
To år seinere tok jeg forresten drosjelappen i Arendal, og da måtte jeg stanse ved Polet fordi sensor skulle handle!
I Porsgrunn sto folk fra Biltilsynet på Helgesens Hjørne og delte ut bilsertifikat! Var aldri snakk om kjøretimer! Tut og kjør! Ikke brukte vi retningsviseren heller! Vifta med venstrearmen og lot høyre handa være!
Ulf, du spør om ikke Biltilsynet holdt hus ved Hovlandbanen og det stemmer riktig godt. I farten er jeg ikke sikker på tidsepoken, med de holdt til i Sophus Buggesvei (antagelig nr 46) sikkert der hvor Larvik Vaskeri holder til i dag.
Her følger en mer utfyllende “korthistorie” om Biltilsynets historie i Larvik. Ikke på langt nær fyllestgjørende, men den vil kanskje gi grobunn for minner og nye innlegg !
Statens Bilsakkyndige, som ”vesenet” het i mange år, skal i Larvik ha hatt en foregangsmann med navnet Hansteen. Antagelig holdt han sitt kontor i sitt hjem i Brannvaktsgt. 13 allerede fra 1927.
Første tiden var han alene, men fikk med årene hjelp av Ingeniør Arne Hauge, som hadde tittelen bilsakkyndig-assistent.
I 1951 sluttet Hansteen og ”fjellingeniøren” Leif A Olsen tok sin inntreden i sjefsstolen.
Året etter, 1952, ble kontoret flyttet opp til Nansetgt 102, Bjørgulf Bjørgulfsons Bilforretning. Her fikk kontoret først benytte ett par rom inne på bensinstasjonen (Shell). Ettersom trafikken økte og den tidligere to manns store ”besetningen” økte til 3-4 , fikk Bilsakkyndige ”egne” kontorer i byggets nordre del, da med inngang opp steintrappa fra Fridtjof Nansensvei. (Omtrent det som ble Nanset Poståpneris inngang fra 1968 . Poståpneri, ja det var faktisk navnet en kort periode på det mange av oss husker som Nanset Postkontor i ”Solheimbygget”)
I 1952 hadde ingeniør Olav Aas, som ung mann, kommet fra Trondheim for å overta jobben etter Arne Hauge. Aas kom faktisk til å ha sitt virke ved biltilsynet i Larvik helt fram til 1990.
Reidar Rimstad ( Han som bygde Rimstad Garasjene ) hadde i 1963/64 satt opp en hall i Sophus Buggesvei, bare drøyt 100 meter øst for det daværende bilsakkyndigekontoret. På forespørsel om han kunne være interessert i utleie til Bilsakkyndige, som ”vesenet” altså fortsatt het, kom det ett raskt bekreftende positivt svar. Dermed ble virksomheten flyttet over gaten til vesentlig romsligere forhold i Rimstads nybygg, året var 1964. ( I denne tiden blir Trygve Topp nevnt som leder.)
”Vesenet” byttet navn i 1978 til det mer folkelige ”Biltilsynet”.
Sophus Buggesvei 46 ble tilholdsstedet til nye lokaliteter igjen forelå, denne gangen på Elveveien 137 ved/på Nanset Standards anlegg, i 1980. Innflyttingen foregikk fra 23. til 24. juni.
Siste flytting pr dags dato, nå til Vinmonopolets gamle lokaliteter i Nansetgt, 36 (kjent for mange som nye Forden) skjedde den 19. juni 2007.
Ellers nevnes i farten at de Bilsakkyndige og det mer moderate Biltilsynet nå bærer navnet Trafikkstasjon.
Helt feil! Det heter: Hell Station, Gods expedition! One Way Ticket! And please keep your ticket!
The Lakes are great!
Bilsakkyndige-assistent, ing Arne Hauge var en tid etter krigen eier av denne flotte bilen. Reg-nummeret var Z-14. Bilen var en Mercedes Benz 230 cabriolet 1938 med en kraftig 6 syl og den hadde ifølge registreringspapirene, blitt importert fra Tyskland i 1947 for kr 4000,- og registrert den 22. februar. Vet ikke om noen er interesert, men den veide 1550 kg tom og var 1,70 meter bred. Som den store caben den var, hadde den rom for 5 personer. Caben ble tidlig i 1952 solgt til Florø. Mens Hauge beholdt “sitt” Z-14!
Bildet viser Ingeniør Arne Hauge og fru Åse på skitur i 1950-51, sammen med disponent Thor Throndsen og fru Vera, eier av Central-Garagen A/S. Bilen, Z-22 var en De Soto 1936, også den hadde en 6 syl motor og hadde blitt tatt hjem fra Tyskland i 1946 for 2200 kroner, men det var antagelig først i oktober 1949 at den fikk skiltnummeret Z-22. Skiltene ble overført til ny bil i oktober 1951, mens DeSotoen havnet i Moss året etter. Her snakker vi om en 5 meter lang farkost, med en bredde på 1,72 meter.
Jeg slapp også med en kjøretime, men det var litt andre tider den gangen. Jeg husker at bilen jeg skulle kjøre opp med, sto parkert på den daværende parkeringsplassen på Lilletorget – med nesa mot vest (den gangen var trafikken over Lilletorget delt i en sørøstgående retning (mot Nansetgata) og i en nordvestgående retning (mot Bøkeskauen og Kongegata), og altså med parkeringsplasser på midten. Jeg var nervøs, men satte meg nå inn og starta med å kjøre rett fram – altså ut i motgående kjøreretning! – Mener du det alvorlig? sa kjørelæreren, relativt lugnt, mener jeg å huske. Sånn ga han meg snilt nok sjansen til å summe meg, og jeg fikk rygga ut, som jeg jo skulle. Jeg fikk sertifikat, og det har gått rimelig bra i ca. 45 år med kjøring både i London, Paris og ikke minst i Italia. I dag ville en sertifikatkandidat strøket med glans på en sånn start. Tillit kan av og til være en vakker ting å gi, selv med dårlig utgangspunkt!
Bjørn