I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Torodd og Maja Mürer - og om meg "sjæl"

Mine kjære foreldre

Far var født i Drammen 15. september 1898, sønn av Alexander og Amalie Jacobine (Lullul) Mürer, f. Olsen. Bestefar Alexander – som døde før jeg ble født – drev Drammens største jernvarehandel, og eide sammen med kompanjong Blauenfeldt en stor hjørnegård midt på Drammens torg. Senere gikk firmaet konkurs.

Farmor Lullul Farfar Alexander

Far var den mellomste av tre brødre og de hadde også en søster som døde svært tidlig. Onkel Ragnar bosatte seg i Trondheim og var lærer, mens yngstemann, onkel Arne, dro til Afrika hvor han drev som arkitekt. Onkel Arne har jeg heller aldri sett, men min halvbror, Hans Ferdinand, fikk så vidt hilst på onkel Arne under en mellomlanding i Salisbury. Han kom aldri hjem til Norge på besøk, og familien vet fortsatt svært lite om onkel Arnes liv og levnet…
Bestemor, Amalie Jacobine, som bare gikk under navnet Lullul, var datter av bakermester Olsen i Tønsberg, og bestemor og hennes søster Bertha var uatskillelige. De to elskelige damene tilbrakte vekselvis julen hos far og mor og hos onkel Ragnar og tante Marit, og begge besøkte oss flittig utenom julefeiringen. ”Tante” Bertha bodde i Oslo, ikke langt fra oss, og hun hadde virket som lærerinne i hele sitt liv. Hun var særdeles reiselysten, og jeg husker ennå hennes gamle Unicakoffert med merkelapper fra spennende steder som Paris, Roma, Napoli, London osv. Tror knapt det var det sted i Europa hun ikke hadde vært! Min kjære bestemor på farssiden døde i 1960, og er gravlagt i familiegravstedet ved Bragernes kirke der også mine foreldre hviler.

Elleve søsken på Mysen

Mor var født på Herslet i Hærland i Østfold 25. februar 1898 som en av 11 søsken. Mor var født Marie, men ble aldri kalt for annet enn Maja. Etter at bestefar Ivar Anton Smerkerud var død, flyttet bestemor Annette Smerkerud til Mysen sammen med min tante Anna.

Bestemor Annette og bestefar Ivar Anton Smerkerud

De kjøpte den vesle eiendommen ”Norbeck” som lå meget sentralt i en koselig liten hage, og tante Anna – som jobbet på Telegrafen på Mysen – var ugift og passet i alle år min bestemor og alle vi barnebarna elsket å være på Norbeck under krigen og i ferier. Bestefar var født i Trømborg, og da han og bestemor giftet seg i 1894 bosatte de seg på Mysen der bestefar var en av stedets første håndverkere. Bestemor døde 27.desember 1966 i en alder av 96 år.
Med 11 barn var det gitt at de fleste måtte raskt ut i arbeidslivet, og mor havnet etter noen år i Oslo der hun begynte hos firma Rich. Andvord Papir & Engros. Før krigen traff hun far og de giftet seg etter at far var skilt fra sin første kone. Senere var mor MOR, alltid til stede når man trengte henne, alltid en dyktig husmor og ikke minst litt av et muntrasjonsråd. Hun var også alltid full av påfunn, og jeg husker ennå en gang da hun plutselig var forsvunnet i Risør og vi virkelig begynte å lure på hvor hun var blitt av. Kort før vi sannsynligvis skulle varsle politiet, tøffet en av makrellskøytene i byen inn på havna – med moderen stående i baugen med et strålende smil! Hun hadde synes det ville være så moro å se hvordan makrellen ble fisket, og den lokale fisker sa ikke nei takk til litt selskap om bord.

Start i tremassebransjen

Far startet sin karriere i tremassebransjen ved kontoret til Embretsfos fabrikker, men det var nok økonomi som fristet mer etter endt handelsutdannelse, og han begynte raskt i Den norske Creditbank. Da krigen startet hadde far giftet seg på nytt, og jeg var blitt to år gammel. Vi bodde i Fearnleysgate i Oslo, bare noen steinkast fra Majorstua, og far var blitt filialbestyrer i DnC (som det het den gangen) på Galgeberg. 9. april kom, og vi gjorde som svært mange andre i Oslo – evakuerte ut av byen og havnet på en gård i Sylling. Jeg husker naturlig nok lite akkurat av det, men én episode fra Syllingoppholdet (som bare varte kort tid) sitter ennå godt i hukommelsen… På gården var det en gutt som antakelig var litt eldre enn meg, og han og jeg lekte inni et lite hvitt spisstelt som sto på tunet. På gården hadde de en hund, jeg mener det må ha vært en slags terrier, og denne kom seg inn i teltet. Hva jeg hadde gjort den, aner jeg ikke, men plutselig glefset den og bet meg over venstre øye. Heldigvis ikke særlig alvorlig, men et lite arr sitter fremdeles der…

Som gissel på Grini

Min kjære halvbror, Hans Ferdinand, var blitt 17 år da krigen kom og han var blant dem som ble innkalt til Arbeidstjenesten. Det ville han ikke, og stakk likegodt av til Sverige, senere kom han seg til England og kom ikke hjem før etter frigjøringen – da var han blitt maskinsjef og hadde giftet seg i Holland med Hermine van den Berg. Hans Ferdinands forsvinningsnummer til ”søta bror” medførte at far ble tatt som gissel og havnet på Grini. Jeg husker at mor og jeg var og besøkte ham en gang, og barnesinnet oppfattet så mye at det fortsatt sitter minner spikret i hodet mitt. Fra Majorstua til Grini ble det en lang reise for en liten guttepjokk, og jeg erindrer at siste delen gikk med en buss. Det var høst ute og rimelig kaldt, og da vi nærmet oss Grini så jeg at bak gjerdene gikk fanger i noen spesielle klær og luer og trillet kålhoder i trillebår.
På Grini gikk vi inn en stor port og kom til en vaktstue dit vi fikk vite at far skulle komme. Det var to tyskere som sto bak en skranke og pratet sammen da mor og jeg kom inn. Plutselig gikk døra bak vaktene opp, og inn kom en smilende fange – far! De to vaktene var nok mer enn snille, for de snudde raskt ryggen til oss tre, og mor fikk overlevert to sigarettpakker til far. Heldigvis ble ikke Grinioppholdet langvarig, og på selveste julaften i 1944 dukket far plutselig opp hjemme i Fearnleysgate 10A.

En likvidasjon.

Mens far satt på Grini hadde jeg opplevd saker og ting. En grytidlig høstmorgen hørte jeg flere skuddsalver i nabolaget. Mor var ennå bare halvvåken, og jeg fikk på meg fillene fortere enn svint. – Jeg skal bare løpe opp på hjørnet og kommer tilbake med en gang. Jeg kan ta med avisa opp når jeg kommer tilbake, ropte jeg til mor halvveis ute av døra. Mor spurte ikke mer hva jeg skulle, og hun hadde sikkert ikke hørt skuddene fra Majorstuveien for da hadde jeg garantert blitt holdt innendørs!
– Hva har skjedd, ropte Emil, min beste venn i etasjen under oss. Han strevde med å få på skoene og var som meg på vei ut. – Aner ikke svarte jeg, – hørte bare at det var noen som skjøt oppe på hjørnet. Vi løper opp og ser!
Jeg lå noen skritt foran Emil på de hundre meterne opp til gatehjørnet. Kunne ikke se noe der oppe, og alt virket helt stille. Rundet hjørnet fra Fearnleysgate og svingte til venstre inn Majorstuveien. Og der, rett foran meg på fortauet lå det en mann i frakk. Han lå helt urørlig og en blodstripe fra hodet rant ut på fortauet.
– Han er helt sikkert dau, mente Emil. Jeg nikket samtykkende. I det fjerne hørte vi en sirene, og noen voksne ropte fra blokka vis a vis at vi måtte komme oss vekk. Langsomt sugde jeg inn inntrykkene fra scenen på fortauet. Blodet som fortsatt rant, dokumentmappen som lå et par meter bortenfor mannen. Og hatten som lå ved siden av hodet hans. I det store treet som sto ved rennesteinen ut mot Majorstuveien kunne jeg se at barken var fliset opp, og i veggen på hjørneblokka var murpussen slått av flere steder bortover. Som på en rekke.
Så kom en liten lastebil full av tyskere på planet og da den nærmet seg Dybwadsgate – parallellgata til Fearnleysgate – begynte Emil og jeg å løpe ned til nr. 10 A.
Etter den episoden ble jeg sendt til bestemor på Mysen for en periode, bare sånn i tilfelle at jeg hadde sett noe på åstedet for likvidasjonen…

Flaks reddet far…

Skjebnen avgjorde at far ikke ble drept av en bombe nyttårsaften i 1945! Bare ren flaks gjorde at han ikke var på stedet han skulle ha vært da den skjebnesvangre bomben ramlet ned i nærheten av Nationaltheatret i Oslo sentrum og traff en trikk…
Far skulle egentlig vært på den trikken, men tilfeldighetene gjorde at han måtte se trikken forlate holdeplassen i Kirkeveien og han måtte vente på neste trikk for å komme seg til Galgeberg og årsoppgjøret i banken.
Far var som nevnt filialbestyrer i Den norske Creditbank, og den gangen hadde man årsoppgjør som skulle være klart til første virkedag i den nye året. Dermed måtte man ta nyttårsaften om dagen til hjelp og kanskje også første nyttårsdag.
Far sto på badet tidlig om morgenen og gjorde seg klar til en dag med årsoppgjør. Han hadde startet med barberingen da høvelen plutselig glapp og han fikk et stygt kutt som blødde ganske mye. Det tok litt tid å få stanset blodstrømmen, og klokka tikket og gikk.
Far ble en smule engstelig for å komme for sent på jobb, og forsøkte å skynde på. Da han kom til holdeplassen i Kirkeveien så han bare siste plattformen på trikken forsvinne nedover mot sentrum. Han innså at han ville komme for sent på jobb.
Men altså: Bedre for sent på jobben enn aldri på jobben. ”Fars trikk” ble altså truffet av en engelsk bombe som ble sluppet over sentrum akkurat da trikken tilfeldigvis befant seg der. Engelske fly forsøkte atter en gang et luftangrep mot Victoria Terrasse, men ingen offentlige bygninger ble truffet. Det gjorde derimot flere beboelseshus samt trikken. 75 mennesker mistet livet og 1.066 ble husville…
Så kom endelig frigjøringen! Ut i gatene til bålene av rullegardiner, vifte med norske flagg, rope hurra osv. Gleden ville ingen ende ta.

Flyttetur til Larvik

Det ble ett skoleår på Majorstua før far sa farvel til filialbestyrerjobben på Galgeberg og ble utnevnt til banksjef i Den norske Creditbank i Larvik…

Banken med det spennende tårnet

Det var ingen gledens dag akkurat da far kom og meddelte at vi skulle flytte til en annen by. Vennene mine da, Emil Bruusgaard og Holm Holmsen, og sønnen til arkitekt Astrup som jeg hadde vært på sommerferie med til Veierland, og alle de andre klassekameratene. Kunne jeg ta dem med meg!? Men nei, det var ingen bønn, jeg måtte bli med på flyttelasset som Adams Express hentet. Den som tror at det er morsomt for en åtteåring å plutselig bli flyttet til helt nye omgivelser, tar skammelig feil!
Den første skoledagen på ”Rombær’n” husker jeg lite av, bare at frøken Valborg Oxholm – og hun var virkelig frøken – skulle være klasseforstanderen min. Hun var streng, men rettferdig, og en av de få lærerne som har klart å banke litt vett inn i skallen på meg. Jeg husker hennes mange historier, som da hun dukket i Larviksfjorden og hentet opp noe hun så blinket. Det viste seg å være en medaljong, og den hadde hun fortsatt rundt halsen. Frøken Oxholm var med oss på turer, blant annet til sølvgruvene på Kongsberg.
Det var forøvrig første gangen i mitt liv at jeg var i Kviteseid – det var i 1952 – og vi spiste middag på Brokefjell turisthotell. Lite ante jeg den gangen at Kviteseid senere i livet skulle bli nesten mitt annet hjem – disse linjene er skrevet med utsikt rett til der hotellet lå før det brant for noen år siden…

Rampunger på ”Rombær’n”

Men heller ikke frøken Oxholm slapp unna unge gutters rampestreker. På ”Rombær’n” var det utedoer nede i guttegården, og avlukket nederst, i enden mot Festiviteten, var lærerdo. På utedoen fikk vi aldri lov til å leke, men snek oss naturligvis til det. En dag så vi frøken Oxholm strene inn på doen, og en av guttene i sjuende klasse hadde brått fått en idé. Han grep en plankebit som lå i skolegården, løp stille inn i avlukket ved siden av frøken Oxholm og bøyde seg ned i hullet med plankebiten. Så klasket han til og traff tydeligvis godt, for vi hørte bare frøken Oxholms hyl. Sjuendeklassingen kom seg ut i skolegården og fikk blandet seg med resten av guttene før noen oppdaget hvem som hadde gjort det. Overlærer Mjanger kom ut i neste friminutt og holdt en sint formaningstale og ba synderen melde seg – med det ble aldri avslørt hvem det var og noen felles avstraffelse ble det heller ikke.
Utedoen var også en populær ”gymnastikksal” der guttene hoppet opp og grep tak i jernstanga som stivet opp taket. Den gikk akkurat over hullet i doene… En dag var det en liten tynn spjæling av en tredjeklassing, tror jeg det var, som skulle vise at han også kunne. Han måtte løftes opp for å få tak i stanga, og mens han hang der og løftet seg opp og ned etter armene, kom det en gutt fra hver av sidebåsene over kanten og kilte ham under armene. Dermed slapp han – og gikk rett i dass! Vaktmesteren måtte ta ham ut ”bakveien”, altså der de åpnet for å få ut dobøttene, og så var det å plassere ham hylende ute på gårdsplassen og spyle med slange. Vi andre fikk forbud mot å se på seansen nede i skolegården, men de på vindusrekka hadde klart å få et lite glimt av stakkaren som ble spylt før han ble skysset hjem…
Likevel, det var ikke så ille å flytte til Larvik! Jeg fikk mange gode kamerater og venninner og Emil kom på besøk fra Oslo for å hilse på. Men det var siste gangen jeg så Emil, vennskapen løp liksom ut i sanden og vi tok aldri kontakt igjen. Jeg var ferdig med Fearnleysgate for godt. I voksen alder har jeg bare kjørt innom gaten en eneste gang, for liksom å rekapitulere noe av barndommen…

Lykkelig barndom

Den barndommen jeg egentlig hadde mistet i Oslo fikk jeg igjen med renter og renters rente i Larvik. Det ble en lykkelig barndom i en fantastisk by – en by der jeg har tilbrakt det meste av livet, barndom, dels som ungdom og ikke minst i voksen alder.
I Larvik ble det snart mange nye og gode venner – Per Blichfeldt, Bjørn Dietrichs, Henrik Olav Gundersen, Petter Pihl, Halvard Hellum, Kjell Hobæk, Iver Bugge og Bjørn Gavelstad, for å nevne noen. Og så jentene: Anne Cathrine Næss, Inger Kristine Næss, Hanna Wildenvey, Anne Helene Horn og Grethe Bjønnes, for også å nevne noen få av dem.
1950-årene i Larvik var den rene gullalderen for oss unger. Lek og moro i bakgatene rundt Torget, inne i spennende gårdsrom der radiobutikken i Thirudgården lempet masse spennende ”elektronikk” i søppelkassene. På søndagene var det gjerne noen turer på rullebåndet i meieriet i Sigurdsgate. Melkespannene ble levert ute i Sigurdsgate, satt på rullebåndet og trillet deretter av seg selv rundt hjørnet og inn i meieriet der man tappet melken videre på flasker eller i spann. På søndager var rullebåndet ikke i bruk av meierispann, og vi guttene sto på plankebiter fra Sigurdsgate, rundt hjørnet inne i gården og helt fram til luka i veggen som nå var stengt. Det gikk ofte litt for fort, og noen ganger endte vi nok på trynet inne i gården…
Centralgaragen på Storgata var et yndet mål for oss gutter. Se på bilene som sto til reparasjon, og snuse inn den mystiske lukta av bensin når man fylte fra pumpene. Av og til dukket det også opp biler vi aldri hadde sett tidligere. Og den første ”mopeden” husker jeg godt sto nede på Centralgaragen en dag. Den hadde en motor som lå over forhjulet med en rulle som lå an mot dekket på hver side og drev hjulet framover. Vi fikk se ”mopeden” i drift, og det var imponerende.

Mor fikk hund med toget…

En vakker vårdag kom det telefon fra jernbanen i Larvik til mor. – Det er kommet en kasse med en hund i til Dem, kunne stemmen fra jernbanen meddele mor. En hund! Hvordan i all verden kunne en hund dukke opp med toget og utleveringsadresse Mürer, Kongensgate 18 A, Larvik?
Historien bak er som følger: Mor og far var på jakt til Vækterstuga i Sør-Trøndelag sammen med Trygve og Alfhild Bøe, som var gode venner av mor og far, og jeg ble plassert hos onkel Ragnar og tante Marit og kusine Lille-Marit i mens.

Far, “Bongo” og jeg i hagen i Risør

På Vækterstuga befant seg også et ektepar fra Oslo som mor og far ble kjent med, Mannen hadde med seg en nydelig engelsk setter som mor forelsket seg i. En sånn kunne hun ha tenkt seg… – Da sender jeg en til Dem, fru Mürer, svarte mannen i noe som mor der og da sikkert oppfattet som en spøk. Men fjorten dager senere dukket altså ”Bongo” opp i Larvik og Anne Næss, datter av Ludvig og Netta Næss i Kirkestredet, (senere gift Hesselberg) og jeg fikk oppdraget med å hente hunden. Han var en nydelig brun og hvit engelsk setter som hadde en eneste lyte – han ville ikke gå på jakt og han kunne ikke bjeffe!
Bongo ble familiens trofaste følgesvenn i mange år. Han var eksemplarisk og en ordentlig kosehund som elsket å gå turer i Bøkeskogen. Aldri bjeffet han, og han koste med alle han
så. Far og jeg prøvde ham på jakt èn eneste gang, og da fikk han faktisk stand for en tiur! Han motbeviste altså egentlig at han ikke var egnet til den slags. Første gang han bjeffet var etter at vi hadde flyttet til Risør, da Bongo havnet i slagsmål med en schæfer. Han løp rett hjem og slikket sårene sine. Dagen etter sto han i vinduet på Solsiden og kikket ut. Plutselig fikk han øye på schæferen på Torget – og BJEFFET!

Da far byttet jobb…

Vi havnet altså i ”Den hvite by ved Skagerrak” – Risør… Banksjefen der hadde mistet sin sønn i en tragisk ulykke og ville gjerne vekk fra Risør av den grunn. Far hadde alltid hatt lyst på det blide Sørlandet, og tilbød seg å bytte banksjefstilling. På min fødselsdag, 19. september i 1953, ankom flyttelasset til Risør, og et helt nytt liv begynte igjen for meg. For andre gangen ble jeg ”revet ut”, nå fra venneflokken i Larvik, og måtte begynne på realskolen i Risør. Ungdomstida der ble for øvrig veldig bra den, og vi hadde mye moro. Så fulgte ett år på Eckboskolen ved Hamar. Dit ble jeg sendt av foreldrene mine fordi jeg var temmelig ”drittlei” alt som het skole og heller ville skrive i Aust-Agder Blad som var vår nærmeste nabo i Risør. Far insisterte imidlertid på at jeg MÅTTE ta en eksamen om jeg skulle komme meg videre i livet, og Eckbo ble det!
Eckboskolen var en privatskole dit bl.a. sønner av diplomater og andre med utenrikstjeneste, samt en del i samme situasjon som meg ble sendt. Jeg gikk bl.a. sammen med Jørgen Jahre jr., Børge Motzfeldt (som var generalsønn), Thorvald Løvenskiold samt Manne Christensen fra Larvik.
Da realskoleeksamen vel var overstått ventet det militærtjeneste i Ingeniørvåpenet på Hvalsmoen og deretter Brigade Sør på Eggemoen ved Hønefoss. Etter 16 måneders verneplikt var det på tide å få seg jobb…

…og mor skaffet meg jobb!

Det hersker ingen tvil om at det var denne ”jobben” i Aust-Agder Blad som ga mersmak og fikk meg til å velge journalistyrket. Det vil si, det var egentlig mor som sørget for gutten sin og fikk meg inn i jobb! Jo, da, hun hadde sett i Aftenposten (dit far hadde tatt meg med i håp om at jeg kunne få en lærlingplass siden han hadde gode bekjentskaper der – men de tok ikke lærlinger fikk vi beskjed om) at Larvik Morgenavis søkte etter journalistlærling med interesse for fotografering. Damen, altså mor, var ikke snauere enn at hun klippet ut noen avisartikler fra forskjellige aviser, blant annet Aftenposten, og sendte dem til redaktør Jan Weiner Krohn Holm sammen med søknad – alt i mitt navn, slik som bare mor kunne gjøre det! En dag like etterpå – i desember – ringte Krohn Holm og lurte på om jeg kunne komme til konferanse i Larvik… Siden jeg kjørte drosje på denne tiden etter å ha gjort ferdig militærtjenesten, fikk jeg låne drosjebilen – en nydelig rød Chevrolet Bel Air. Takket være mor fikk jeg jobben i Larvik Morgenavis, og begynte der i januar 1960!

Så tilbake i Larvik.

Da jeg endelig hadde fått etablert meg i Larvik, den første uka som hybelboer hos ”tante” Dudu Schram og hennes datter, den kjente forfatteren Eva Schram Hoel, begynte en helt ny karriere. Først fikk jeg skaffet meg en hybel i Kirkegata 2 på Langestrand, i annen etasje på en eldgammel sidebygning med vegger som var metertykke. Ingen bekvemmeligheter akkurat, men et greit sted å sove. Senere ble jeg ”samboer” med dommerfullmektig Tor Martin Kindem, senere kjent Oslo-advokat, i Parkalleen. Etter en kort periode der fordi Kindem var
ferdig med tjenesten ved Larvik Sorenskriverembede og jeg ikke hadde råd til å leie hele leiligheten alene, fikk jeg meg hybel i Sveinsgate 24. Her huserte Ruth Kristiansen som var en elskelig dame. Hun var soldat i Frelsesarmeen, og sørget utrolig godt for hybelboeren sin. Hver kveld hadde hun fyrt opp i ovnen, og hver søndag banket hun forsiktig på døren og serverte meg frokost.
Så skulle Bjørg og jeg gifte oss, og like før det hadde jeg flyttet til en liten leilighet i Josef Mindesgate 1 på Langestrand. Der ble vi boende bare et års tid, til vi i 1964 fikk leie hele 2. etasje i Oberst Petersvei hos familien Haugen.

Det å være lokaljournalist i Larvik i begynnelsen av 60-årene var utrolig morsomt – men også slitsomt. Den gangen dekket vi jo alt av kommunestyremøter, formannskapsmøter og skolestyrer, og det kunne bli sene nattetimer før vi var ferdige. I skolestyremøtene var det alltid matpause, og møtene åpnet med andakt. Jeg hadde lenge Brunlanes kommunestyre som arbeidsfelt, og da fulgte skolestyret med ”på kjøpet”. Andaktene til sokneprest Christoffer Kobro kunne være morsomme og høyrøstede. Kobro hørte litt dårlig, og hevet stemmen deretter!

Arbeidet i lokalavisa førte med seg alt fra branner, ulykker, kriminalitet, møter, kirkelige sammenkomster, middager, utstillinger – kort sagt, alt mulig. Etter hvert skjønte jeg at man ikke kunne vite alt om alt, men visste man litt om mye var det en fordel. Og så lærte jeg meg å være nysgjerrig på alt og å spørre.
Larvik Morgenavis hadde et godt ry på seg som en avis som klekket ut gode journalister. Det stemte meget bra, og flerfoldige av kjendisjournalistene i Norge har hatt sin bakgrunn nettopp her. Men Larvik Morgenavis var en liten Høyreavis med slett økonomi. Det hjalp lite at journalistene var dyktige og at vi hadde masse moro sammen når resultatet hele tiden var et synkende opplag! Vi skjønte vel at dette snart ville ta slutt, og da daværende redaksjonssekretær i Østlands-Posten, Einar Nord, ringte meg i 1964 for å høre om jeg ville begynne i Østlands-Posten, ble svaret ja takk. Knut Haavik overtok jobben etter meg i LM, men allerede året etter hadde Larvik Morgenavis sitt gravøl. Redaktør Krohn Holm ble forfatter, Terje Wiig og Børre Lund hadde fått Aftenposten som arbeidsfelt, mens Thor Olaf Marthinsen og Per Nyhus havnet i Lillehammer Tilskuer og Rolf Henriksen begynte på Hamar.
Det ble bare tre år for mitt vedkommende i Østlands-Posten. Da ringte Børre Lund fra Aftenpostens motorredaksjon og trengte en mann til. Dette var for fristende, for den jobben betydde masse reiser i inn- og utland og førstebekjentskap med det siste innen moderne biler. Etter samråd med Bjørg takket jeg ja, og vi flyttet til Akerlia 23 – en trivelig borettslagsleilighet i en fem-mannsbolig. Så etter to år i Aftenposten, ble jeg oppringt av Einar Nord igjen og han ville ha meg tilbake til Larvik. Slik ble det som kjent..

Jakt, fiske – og Rotary

Så litt mer om min kjære far. Foruten jakt og fiske var han glad i naturen, og tok meg ofte med på turer i skog og mark. I Risør var han i mange år formann i Risør og Omegn Jeger- og Fiskerforening – på folkemunne kalt ”Tryta” – der han senere ble utnevnt til æresmedlem. Far og mor var også lidenskapelige bridgespillere, og far elsket å spille sjakk.
Allerede mens vi alle tre bodde i Larvik ble han med i Rotary og Larvik Handelsstandsforening, og etter noen år ble han utnevnt til Guvernør for distrikt sør.

Far med guvernørkjedet

Senere ble han medlem av den internasjonale delen av Rotary som hadde med økonomi å gjøre, og dette medførte bl.a. flere turer til Zürich og USA. På 1950-tallet foregikk disse turene til USA med Amerikabåten, og far fortalte levende om disse luksuriøse damperne som krysset over Atlanteren.
Fars og mors omgangskrets i Larvik var rimelig nok stor. Jeg kan nevne Netta og Ludvig Næss (han hadde far en gang i ungdommen truffet på en seiltur), Øyvind og Kristine Næss, Asbjørn Næss og frue, Håkon og Sara Hougen, Aagot og Finn Bugge, Thor og Ida Bugge, Harald og Mossen Thaulow, Ole Jørgen Dyring, Bora og Odd Foyn, Laila og Rolf Fredriksen, Peder Melsom og frue, Alfhild og Trygve Bøe og Dudu Schram – for å ha nevnt noen av dem jeg husker best fra denne tiden.

Litt rart å tenke på at nå er de aller fleste av dem borte. Kort oppsummert kan jeg vel tillate meg å si at barndommen og ungdommen for mitt vedkommende ble noe turbulent på grunn av all flyttingen. Men dermed er også minnene blitt mange. Far og mor står jo i en særstilling når det gjelder minnenes bok, og det vi tre hadde sammen gjennom alle disse årene vil jeg alltid kunne minnes med glede. De mange fine turene i skog og mark sammen med far, fisketurer til Haukeliseter og Vågsli, og båtturer sammen med mor og far er ting som sitter spikret. På mange måter kan jeg vel si at jeg var privilegert som fikk være med på så mye spennende og moro, og så var det alltid så velsignet å komme hjem til mors velsmakende gryter!
Janke M – i takknemlighet.

Vist 2051 ganger. Følges av 14 personer.

Kommentarer

Et helt fantastisk og slik jeg oppfatter det ærlig innlegg!

En spennende,interessant og særdeles flott familiehistorie,Janke.
Jeg tar av meg hatten for din formidlingsevne og gode hukommelse.

Takk for bidraget ditt Janke, ærlig og velskrevet.

En fantastisk fortelling, Janke!
Og hvilken hukommelse!!!

Kjempebra, Janke. Dette likte jeg veldig godt. Historie fra “gamle dager” er alltid spennende å lese. Tusen Tusen takk for at du ville dele dette med meg og andre her.

Kjempeflott fortelling

Hjertelig takk til dere alle sammen for ord som virkelig varmær. Hyggelig at dere tok dere tid til å lese denne betraktningen – litt i lengste laget og litt for mye sjøldigging, kanskje, men det er vel slik det blir når vi trekker litt på åra kanskje… Takk i alle fall!

Så hyggelig at du vil dele “livet ditt” med oss, Janke.
Det er flott å lese deg – historien, bildene og ikke minst den gode varmen du legger som en verniss over dine nærmeste!!
Slikt brer seg!
Takketakk.
.

Kan det være likvideringen av stapo-mannen Johan Tjørn du så Janke

Meget bra Janke !!!
Kjell Øritsland

Takk for innholdsrik, interessant og morsom historie Janke.
Flott at du tok med som mye “utenom”, for dette ble jo en skikkelig historietime hvor jeg har lært mye nytt.

Takk for at du deler dette med oss,Janke.
Og for felles minner fra Kirkestredet og Risør!
Hilsen
Jan Eilert

Sjelden har jeg lest med mer interesse Janke.

litt i lengste laget og litt for mye sjøldigging, kanskje,

Absolutt ikke. Jeg vil ha mer. Tusen takk for dine velskrevede erindringer. Som journalist har du sikkert opplevd mye artig og trist. Det hadde vert veldig morro å få høre en smule om det også.

Tusen takk igjen for vakre ord fra dere som er kommet til etter forrige takk!
Rolf Petter: Jo da, det er helt korrekt, det er riktig bilde – men tatt en stund etter at jeg var blitt skyssa hjem. Jeg har sett bildet tidligere og har det vel i ei bok hjemme. Jeg husket ikke i farta hvem det var som ble likvidert, men jeg tror det må ha værft folk fra Milorg som “tok’n”…

Janke skal ha takk for det som ikke bare er biografier, men flere livshistorier. Jeg kommer tilbake med mer utfyllende kommentarer, for dette er ikke lesestoff som en leser fort igjennom. Her må en ta seg tid og lese nøye, og det skal jeg gjøre i helga.

Jeg sitter med en følelse av at mange nå kjenner at det blir som “å hoppe etter Wirkola” å skrive etter Janke, men vi synger hvert med vårt nebb og skriver hver i vår stil. Så velkommen etter nestemann. Janke må ha det privilegiet å utfordre en annen til å skrive om sine foreldre, så hvem er neste ut?

Takk, Ulf, for gode ord også fra deg. Det er jo hyggelig å få ros, men det får da nesten være måte på – også Wirkola, da!
Siden jeg nå får privilegiet å utfordre en av “den gamle garde”, så tror jeg at jeg vil velge meg Peter Lindholm. Jeg var på makrellfiskereportasje med far Urban for mange år siden, og det var jo en fargerik person…

En helt fantastisk historie Janke!

Nå tok jeg meg god tid og da klarte jeg å lese igjennom historien din og jeg fikk frysninger når jeg leste om likvideringen. Det må ha vært et forferdelig syn som man aldri glemmer. Ellers er det masse kunnskap jeg som ung kan lære av, og det takker jeg deg for.

Jeg takker for din historie og jeg takker for at jeg fikk muligheten til å lese den! Tusen hjertelig takk.

Takker, Kenneth! Hyggelig at dere unge også kan ha litt glede av det vi “gamlingane” skriver!

[Bilde 1115230 finnes ikke eller har blitt slettet]

Nå blir nok dette en avsporing, men bildene fikk meg til og tenke på Janke
i Oslo på denne tiden, spesielt når jeg så Gutten på bildet.
Om det ikke passer inn så bare si i fra.

Jo da, Runar, det går så bra med en slik kommentar atte! Dessuten – det likner faktisk litt på meg, riktignok noen år seinere men jeg hadde sykkel med slikt styre og dessuten en sånn Readylue! Men jeg var jo bare to år da tyskerane invaderte oss, så akkurat selve 9. april 1940 er nok i “glemmeboka”!

Jeg er overbevist om at du kunne levd av å skrive, om du ville, Janke :-) Nei, spøk til side, dette var både interessant og hyggelig lesning!

Jeg så du hadde kommentert noe tidligere her ift at det du skrev var i lengste laget, der er jeg dypt uenig med deg. Jeg ble revet med, og ønsket bare at det var mere av innlegget!

Takker så mye for at du tok deg tid til å lese om mine foreldre, Inge!

Tusen takk for historien. Selv om jeg ikke kjenner deg måtte jeg lese ferdig. Det var spennende , og så godt skrevet. Ble litt nyskjerrig på hvordan du møtte kona di, det stod det litt lite om. Jeg er innom T&T hver dag, men har ikke turt å skrive noe selv ennå. Kjenner deg jo litt fra den tråden. Men igjen, tusen takk.

Takk for at du likte historien min, Cathrin! Du skriver at du er innom T&T hver dag, og da synes jeg du skal skrive litt også. Det er ikke det minste farlig, og alle er velkomne der! Så jeg venter spent på ditt første bidrag der da :-)
Kona min ja, hun traff jeg faktisk på Grand så langt tilbake som 1960!

Jo, jammen er jeg enig med Inge Jacobsen rett over her, Janke…..
du kunne jo levd av å skrive =;)
Jeg måtte faktisk for andre gang lese igjennom din gode fortelling i dag, min venn ! Godt å se at livshistorien din igjen får nye lesere !
Traff du Bjørg allerede i 1960? Da hadde jeg bare så vidt begynt å terrorisere Nanset………….

Hvilken historie,hvilket liv med stort innhold fra en lang tidsepoke. Dette er historie på sitt beste. Oppdaget dette helt tilfeldig,jeg pröver å nå de fleste innlegg, dette er jeg veldig glad jeg oppdaget, en liksom “kjenner” deg bedre da.Godt du fant veien til Larvik igjen. Foresten stoppet jeg opp litt i begynnelsen, din mor arbeidet hos Rich.Andvord Papir & Engros……..der tok min stefar mesterbrevet i bokbinding, senere jobbet han hos Preutz bokbinderi i Kongensgt,han ville värt 95 år nå,kanskje de var der samtidig??Hvem vet…kan ei besvares heller,men pussige greier.

Takker for at du har orket å lese historien vår, Kari! Unektelig et pussig sammentreff dette med Rich.Andvord Papir & Engros. Jeg aner jo ikke når mor arbeidet der, men jeg antar at det har vært en gang i hennes ungdom og før hun ble gift. Mor var født i 1898 så hun ville ha vært 113 år i februar i år!

Janke, jeg fant denne lille notisen/annonsen fra 1954, som jeg synes ville passe godt inn i denne tråden.
Svart på hvitt, må man vel si =;)

Artig Jan Einar, denne annonsen har jeg aldri sett før!

Hei der Janke..jeg så ikke denne før nå jeg..men jøss ja, artig lesning, veldig bra skrevet, vel hadde vel ikke ventet noe annet heller fra deg. Takker for at du deler av deg og med deg til oss, litt vanlige i gata..knall bra.

Annonse