 
I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen
Total solformørkelse 30. juni 1954Solformørkelser sett fra Norge. Utdrag fra artikkelen i tidsskriftet ASTRONOMI Nr. 3, 1996.Av Steinar Thorvaldsen, Høgskolen i Tromsø. SITAT: Totale solformørkelser er blant de mest fantastiske fenomener naturen har å by på. Men, de inntreffer dessverre sjelden. I Norge har det vært fire i vårt århundre. Og det blir riktig lenge til neste gang, faktisk mer enn hundre år. En total solformørkelse er en dramatisk opplevelse. Himmelen mørkner, temperaturen faller og det blåser opp i takt med at måneskyggen raser mot deg. Hele naturen reagerer: fuglene slutter å synge og blomstene lukker seg. Når totaliteten nærmer seg, er landskapet gjerne badet i et underlig, gråblått lys. Endelig, under totaliteten, kan man se Solens ytre deler, koronaen, utfolde seg mens stjerner kommer til syne selv om det er midt på dagen. Så titter solskiven gradvis fram igjen som en stadig større sigd, og tingene vender tilbake til det normale. Ikke rart mange reiser både land og strand for å oppleve dette. Enkelte entusiaster er nærmest blitt omreisende “samlere” på totale solformørkelser. I Larvik var det denne dagen fint vær, varmt og strålende solskinn. Familien min sto i Prinsegata 12 på verandaen som vendte mot Grand hotell og fulgte med. Grunnen til at jeg husker datoen er at det var min 12-årsdag. Merknad i parentes er at det var det upraktisk å ha fødselsdag etter at skolen slutta. Det blei få barneselskaper fordi de fleste av klassekameratene var reiste på ferie. Avisene hadde på forhand oppslag om solformørkelsen og om at en måtte unngå å se mot sola med vanlige solbriller. Vi hadde fått tak i, eller kanskje laga sjøl, sota glassplater som vi holdt opp mot sola da skyggen åt seg innover solskiva. Om vi så noen protuberanser, husker jeg ikke. Noen få sekunder var hele solskiva dekt, før skyggen glei ut på andre sida. Det blei ikke skikkelig mørkt, men mer ei slags kveldsskumring. Det som var av fuglesang forstumma. Det var kanskje ikke så veldig mye å se på, men det blei understreka at for de fleste var dette ei engangshending. Hva husker dere av solformørkelsen 30. juni 1954? 
| ||
Kommentarer
Jeg stod på jernbanestasjonen i Sandefjord og ventet på en kamerat som skulle komme på sommerbesøk. Det jeg husker best er skumringen og at småfuglene ble helt stille under hele solformørkelsen. Like etter kom Odd og sommeren kunne starte.
Husker ikke mye er jeg redd. Jeg ble født to dager etterpå.
Ja, det var en spesiell dag. Jeg var sammen med mamma og søsknene mine på Bødkerfjellet da det skjedde, og jeg også husker best at fuglene slutta å synge, og at jeg, selvsagt, så på sola en kort stund uten beskyttelse enda jeg viste at det var farlig. Var redd i flere dager etterpå for at jeg skulle bli blind. Hehe.
Jeg sto på jernbanestasjonen i Larvik sammen med faren min. Vi hadde forberedt denne begivenheten en stund, og såvidt jeg husker hadde vi også fått tak i noen sota glassplater som vi kikket igjennom. Jeg minnes, foruten at fuglesangen forstummet, som dere har nevnt, også at det liksom ble en smule kaldt. En litt uhyggelig stemning altså.
En stor opplevelse denne solformørkelsen! En liten gjeng hadde tatt bussen ut til Donnaval. Ettersom vi hadde hørt at det var farlig å se på sola med det blotte øyet, hadde vi tatt med en bunke negativbilder. Når vi la tre-fire oppå hverandre, regna vi med at det holdt, noe som trolig stemte, ettersom i hvert fall jeg ser rimelig bra fremdeles, med mine nærsyntbriller riktignok. Og som andre skriver: fuglene slutta å synge, men også gressende kuer la seg ned som for natta! I det hele tatt en magisk opplevelse, som blei ivrig kommentert på bussen hjem etterpå.
Bjørn Høvik
Det finnes ei vise fra den der Solformørkelsen, Leif Juster sang, teksten er av Bævre og Bernhoft. Det hele handler i grunnen om Larvik, har brukt visa i radio’n noen ganger, den er innspilt i 1954 og senere utgitt på NormanRecords i 2005.
CD’n heter Den få’kke du! cd 1, med Leif Juster.
Husker det veldig godt ! Jeg var 7 år, og på Torsvang hvor jeg lekte med Gerd Nordby. Det var dokkelek under låvebrua, og vi hadde det så moro. Men jeg husker at vi ble hentet inn på kjøkkenet hvor lærer Erik Olaissen var på besøk. Alle satt inne, for det ble sagt at vi kunne bli binde hvis vi så mot sola. SKUMMELT ! Når jeg kom hjem fortalte mor at de hadde sett mot sola gjennom farget glass. Far hadde knust ei flaske til dette bruket. Kan huske at jeg følte meg “snytt” som ikke var sammen med dem da det skjedde.