I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Bøkeskogen da vi var barn.

Jeg vet ikke hvor mange av sonens medlemmer som er utflyttere, men jeg er det. Jeg må innrømme at jeg ikke savner Larvik i større grad, men det som etter alle disse årene fremdeles binder meg til byen er Bøkeskogen, dette fantastiske friluftsområdet som alle misunner Larvik for å ha. En eller to ganger om sommeren tar jeg turen til Bøkeskogen sammen med gode venner for å spise søndagsfrokost og lytte til Borgermusikken. Det er en opplevelse som jeg virkelig hegner om. Stemningen i skauen, ikke minst takket være Borgermusikken, har mange ganger rørt meg til tårer. Og en tur i skauen om våren når løvet er nyutsprunget er nesten en religiøs opplevelse for meg.
Minnene fra barndommen knytter seg selvfølgelig først og fremst til søndagsfrokostene og 17. mai. Som barn var vi selvsagt ikke så lette å få opp om morgenen, og mor og far var heller ikke så behjelpelige med det. Men bestefar og bestemor klarte et par ganger om sommeren å få oss med i skauen, ikke minst i forbindelse med utflytterdagen i pinsen. Det var noe spesielt ved det å spise frokost i skauen. Alt smakte veldig godt der. Jeg har aldri vært spesielt glad i stekt egg der hviten fløyt oppå, men i bøkeskogen glei det ned i dobbelt forstand. Ellers så traff en jo mange kjente på søndagene, mest voksne, siden det var flere enn meg som likte å sove lenge om morgenen. – Vi spiste frokost i den kroa som lå der den nåværende Bokekroa ligger. Den andre lå litt mørkt til. Alle syntes vel det var litt rart når de gamle kroene forsvant, men den som kom isteden var jo alle tiders.
I mange år besøkte jeg ikke bøkeskogen, men de siste 10 årene har jeg og gode venner alltid tatt en tur om sommeren. Jeg husker første gang vi var der og satt og nød Borgermusikken og klappet og koste oss. Da kommer etter en stund en eldre dame bort til og sier: “Vi klapper bare når konserten er over!” Så lærte vi altså DET. Det er en ganske spesiell opplevelse og sitte i bøkeskogen å høre Borgermusikken spille salmer mens vi spiser, og når vi til slutt reiser oss og synger fedrelandssalmen er tårene ikke langt unna.
Fremdeles er det jo kjente fjes å se på disse søndagsfrokostene, men ikke så mange. Den som trofast møter opp er først og fremst John Faugstad. Det er alltid en glede å se ham igjen.
Bøkeskogen betyr jo noe for oss alle, og det må jo være mengder av anekdoter og bilder som kan trylles fram i denne sammenhengen, hva enten det er fra søndagsfrokostene, fra 17. mai eller fra ungdommelig kjærsteri nede ved Farris. Jeg sender denne stafettpinnen videre!

Kommentarer

Bøkeskogen er etter mi mening flottest sett på avstand. Sett fra Stavernsveien ligger den om sommeren som ei grønn krone bakom byen. Er det så blå himmel i tillegg, kan jeg ikke tenke meg noe finere. I et par-tre uker etter lauvsprett så er Bøkeskogen på sitt aller fineste, særlig når det er et sammenhengende teppe av hvitveis. Både Janke og Christian har hvert sitt gode bilde av nyutsprungne bøkeblad på kvist. Så går det ikke lang tid før hele skauen mørkner. Det er lite undervegetasjon å spore, sjøl om gamle lektor Karl Hellner sa at han ingen plass kunne legge ei rute på 1 kvadratmeter uten å finne ei plante. Det var litt innslag av andre trær nede på myra ei tid. Det var også en del nyplanting av bøk på gravhaugene like ved nedkjørselen til Festplassen. Stort sett så er det bare bøk. Vi leikte da ikke så mye i sjølve Bøkeskogen. Noen få trehytter fantes, men de varte som regel ikke lenge. Byen løse fugler hadde titt og ofte gilde under bøkekronene, med oss nyssgjerrige unger som tilskuere. Det sto en gammal utedass nede i krattet på myra. Den flytta vi i russen 1961 ned på torget. Det syntes vi var rasende morsomt den gangen, men det var bare barnestreker av litt for gamle ungdommer. Nei, Bøkeskogen er best på avstand!

Jeg, liksom Christian, var med foreldra en del søndager og spiste frokost på Festplassen til korallmusikk. Spesielt morsomt var det jo ikke, det heller. For foreldregenerasjonen var det nok litt annerledes; de traff kjentfolk og hygga seg. 17. mai i Bøkeskogen var sjølsagt alltid spesiell.

Da var det bedre leikeområder rundt Kilen, med de faste badeplassene Eika og Hylla. Ole Høiland-hula er nevnt tidligere der tunnelen nå går under Utsikten. I Kilen var det utgangspunkt for båtturer på Farris, men det burde vi ha et eget innslag om.

Som mangeårig korpsmusikker var turen opp til Bøkeskogen 17. mai en opplevelse. Et hav av mennesker opp den bratte bakken og Bøkeskogen i sin nyutsprungene grønne prakt. Da var det gjevt å være musikant. Som regel gikk korpsene opp bakken til trommemarsj, men skulle vi vise oss litt, satte vi i gang i bakken og spilte opp. Jeg husker spesielt en av musikantene som aldri sparte seg. Han var våt av svette gjennom jakke og hattebrem.

Ellers var bading i kilen i august/septembermåned flott.
Den gang kom manetene sigende i sjøen ved disse tider. Da flyttet vi badesesongen til kilen hvor også temperaturen holdt seg holdt seg lengere.

Her har Per Magnus et nytt innfallsområde, nær sagt både til Bøkeskogen og musikkorpsmiljøet i Larvik. Det var et miljø jeg dessverre aldri kom inn i, men 17. mai blei jeg alltid vekt tidlig av et korps som marsjerte like under vinduet mitt i Prinsegata 12. Hva for et musikkorps var du med i Per Magnus? Jeg husker klassekameratene Thor Ivar Smedsrud på klarinett og Leif Pettersen på trompet. Det er heller ikke lett å glømme høye og kraftige Kjell Sørhus med piccolofløyta si. Har du bilder fra musikkorpstida?

Jeg startet i Larvik Guttemusikk som det het den gang, under ledelse av dirigent Henry Danielsen. Han drev all undervisning i dette korpset alene og brukte vel all sin fritid på dette. Vi øvde i gymnastikksalen på Romberggaten skole, hvor lydnivået til sine tider var ganske høyt. På en av mine første turer hjem fra øvelsen med trompeten under armen, gikk jeg på Hermann Sachnowitch som jo var en kjent trompetist i Larvik den gang.
Han skulle straks lære meg såkalte “juksegrep”, også meg da som hadde mer en nok med å få til en C-dur skala. Den gang visste jeg ikke hva dette instrument hadde betydd for han og at det var årsaken til at han fremdeles var i live.

Jeg fant noen kommentarer som jeg hadde til et bilde fra Bøkeskogen. Det har litt med bøk å gjøre, og om lektor Karl Hellner på Larvik realskole og gymnas.

torsdag 9. oktober 2008:

Gjennom åra er det planta mange nye små bøkeplanter i Bøkeskogen, blant annet på gravhaugene like ved veien ned til Festplassen. De første åra var det ingen som skulle tru at småplantene skulle bli store trær. De gror i sik-sak i mange år og likner ikke mye på de store trærne i skogen. Bøk finner ikke bare i Larvik, men langt innover i Vestfold fylke.

Nær Bergen er det en liten bøkeskog, muligens planta for kanskje tusen år sida. Kanskje vi har forklaringa på den naturlige utbredelsen med nærheten til Danmark sammen med Vestfoldraet. Bøk tåler ikke høy grunnvannstand og komprimering av jorda står det her Planta vanlig bøk og blodbøk finner vi mange steder i Hordaland og gir store og flotte trær. Jeg har planta ei dvergblodbøk som ikke vokser og blir stort tuntre, ser det ut for. Kanskje er dreneringa for dårlig. Hvis du må ha med litt jord, så tyder det kanskje på at bøka må ha sopprot (mykhorrhiza) for å trives. Bøka er kjent for å skygge ut mye av undervegetasjonen, men gamle lektor Karl Hellner ved Larvik realskole og gymnas undersøkte dette som en del av hovedoppgaven hans. Han fortalte at det ikke var en eneste kvadratmeter av grunnen under bøketrærne i Bøkeskogen, som ikke hadde noen andre planter.

Eller han kan plukke bøkenøtter og få de til å spire i jorda han tar med. Bøkenøtter skal være brukbart som grisefor i krisetider, jfr. samme Karl Hellner.

Jeg hadde lektor Hellner som hyggelig lærer på realskolen. Han var botaniker og dyktig fagmann. Han fortalte ei episode fra krigen om en tysk soldat som samla bøkenøtter i Bøkeskogen. Det var ikke reint få tyskere plasserte blant annet på den uthola Vestfoldkysten i lang tid, slik som på Rakke. Tyskerene venta invasjon i Norge og som du sikkert vet så lagde de “Festung Norwegen”. Hellner mente at tyskeren sanka bøkenøtter og at han fora opp en “festningsgris” mens han lå på vakt. “Villagriser” var vanlige i hele Norge, også i byene. Det var knapphet på mat både for venner og fiender.

På toppen av skrenten som stuper ned mot Dalheimveien vis à vis badeplassen Hylla i Kilen, lå i sin tid ei litt mystisk koie på ei hylle. Plassen er svært lite tilgjengelig og koia ikke synlig før man kom ganske nær. Den virket kamuflert. Så vidt jeg husker var den godt bygget, uten ildsted og vindu, døra var aldri låst og gikk godt i karmen, størrelsen seks til syv kvadratmeter. Over løp en høyspentledning ca. nord-syd.
Jeg var svært godt kjent i terrengene øst for Kilen, men oppdaget koia først en gang mot slutten av sekstitallet. Om lag ti år seinere var den borte, det var ikke flisa igjen, som det heter. I ettertid har jeg flere ganger vært i området, for å bli overbevist om rett lokalisering. Lett i jorda etter bordbiter, beslag og spiker, og sett etter koias fundament à la blokker eller flate steiner. Men hverken på plassen eller i nærheten fant jeg noe som kunne ligne.
At koia ble revet kan ha sine naturlige forklaringer, men derimot å utslette et hvert spor etter den? Kjenner noen til koia? Er det den fra krigens tid? Hvorfor var den tilsynelatende vedlikeholdt etter så lang tid?
Lokalisering: En liten bit innover stien som tar av fra Dalheimveien over mot Gopledal, var ei glenne. Til venstre (ca kl. 10), gjennom bregner og videre oppover et lite skar med kratt, framspring og trær kommer du fram til sørenden av hylla. I andre enden, ennå nesten skjult, lå koia.
- Den som kunne ha uhemmet tilgang til årganger med orienteringskart!

Det er ett eller annet som ligger gjemt i minneboka om denne koia, Arild. Uten at jeg kan si mer om den.
Vi hadde en tid indianerleir ikke langt unna en tid, men som det nomadefolket vi var, flyttet vi rundt og endte våre dager i ulendt terreng i området rundt Brattli.
Det kommer opp et “flash” om en kommunebil, el-verksbil eller noe lignende. brede hjulspor. Farli`greier for indianerfolket…

Kart fra området. Jeg er godt kjent der, men kjenner ingen koie på ei hylle der. Imidlertid hadde Thorleif Tutvedt ei lita hytte på en ås mellom Guttebass og Bjørndalen. Den er for lengst revet.
Det er også en stor stein som har veltet utover en trang dal øst for Dalheim. Denne steinen dannet taket på ei “hule” som ble brukt til overnatting i min speidertid.

Til min siste kommentar kan jeg tilføye at ØP har bilder fra “hulen” i gårsdagens ØP!
Link til bilder

Omsider har jeg skaffet meg Cappelens kart over Larvik. Blant de mange gode presiseringer og opplysninger dukket det opp en benevnelse jeg ikke kjenner fra før. Nemlig Tyskeråsene, det er åsene som ligger mellom Dalheimveien og Gopledalsveien. Rundt om i landet finnes blant annet Tyskerskogen og Tyskerberget, da i samband med utsiktsposter eller kanonstillinger fra siste krig. Jeg er godt kjent i traktene fra Dalheimveien og innover, men kan ikke helt se terrenget egnet for slike aktiviteter. Kjenner noen til bruken av og opprinnelsen til navnet?

Arild,jeg fartes også i disse områdene, og stiller meg bak din undring! Venter i spenning på svar fra de som vet. Teddy.

Å gå over Tyskeråsene er etter min mening noe av den flotteste naturopplevelse du kan få i Larviksområdet. Jeg går stadig der. Opphavet til navnet er jeg litt usikker på, men jeg har hørt at det skulle ha vært en kanonstilling i den trange dalen nordre del av åsen er delt i. Denne dalen / kløfta er praktisk talt stengt i nord og danner en slags gryte som kunne være ideel som kanonstilling. Man kan se at det er anlagt en “vei” inn i kløfta. Man har sprengt en del stein for at kløfta skulle bli tilgjengelig. Generelt kan jeg si at det var flere kanonsstillinger i området fra vest mot øst. Bl. a. var det to stillinger mellom Nanset idrettsplass og Torstvedt gård ( Monsen ). Kanonene hadde mange kilometers rekkevidde og var ment som forsvar mot invasjon fra havet. Om jeg har rett eller ikke, er jeg som sagt noe usikker på, men jeg mener jeg ble fortalt det da jeg var gutt. Jeg skal spørre Arne Tut…neste gang jeg ser ham. Det var hans far og onkel som eide området før i tida.

Utsikt fra Tyskeråsen, rett syd for Guttebass og Gopledal. Fin utsikt! I bakgrunnen Vardeberget.

Du vet at du bor i Larvik når du har blitt ristet våken og fratatt nattbamsen grytidlig en sommer søndag. Så tidlig at din far har vært ute og tuppet hanen i baken for å få den til å gale. Hønsehold var nemlig ikke så helt uvanlig i sentrumsnære strøk på 40 og 50 tallet. Grunnen til denne brutale oppvåkningen, var at familien skulle opp til bøkeskogen for å spise frokost til koralmusikk. Til en morgengretten minstemanns irritasjon, var resten av familien i strålende humør på veien opp. På grasskråningene ved hver side av veien ned mot festplassen, kunne han ved fremkomsten se at hans familie ikke hadde hvert alene om å inneha denne, etter hans mening vanvittige ideen. Overalt lå det henslengte og sittende familiemedlemmer rett på bakken rundt rutete oppdekkede kaffeduker. Noen hadde termoser med smørpapir foring i korken. Mens andre ville ha kaffen nykokt og slet med å få fyr på en tett primus. Noen venner hadde etter avtale holdt av en plass ved siden av sin, og dermed fikk også mor lagt ut vår duk. Men selv om det å sitte i ei skråning med varm kaffe og melkeglass ikke var noen lek, så fremkalte det allikevel latter hos oss små når de voksene for engang skyld sølte litt. Med rygget godt støttet mot et bøketre, tødde også minstemannen opp under de skyggefulle bøkekronene. De få solstrålene som slapp gjennom løvverket varmet, og festplassen var full av potensielle lekekamerater. Når de flotte smørbrødene ble tatt ut av den tre etasje store dekorerte blikkboksen, var livet nesten for gått til å leve. Så god mat ble ikke servert til hverdags. Egg med gaffelbiter og kalverull med agurk gled smattende ned under strenge blikk, mens det ble spilt; Gud han er så fast en borg fra scenen. Gråspurvene kom hoppende inn på duken og krevde inn leie for plassen. Glemt var morgengrettenheten og motviljen. Dette ville jeg gjenta hver søndag fremover, så sant livet tillot.

Annonse