I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Glimt og historier fra Torstrand - Del nr. 2

Når ikke Janke oppretta Glimt 2, så gjør jeg det. Så får dere bare glimte videre med nye, flotte historier fra det mangeslungne Torstrand.

Vist 5789 ganger. Følges av 15 personer.

Kommentarer

Vårsommer 1944 på Banefjellskaia
(En fortsettelse fra Glimt-1.)

“Spiker´n- Spiker´n- Spiker´n har kommet!”

Det er Tore lauritsen som har sett det som dette årets oppgave å melde Spiker´ns ankomst til Buggehølet i år.
Året er 1944 og årstiden er våren, nærmere bestemt tidlig i mai.
“Han er tidlig iår” mumler kællane og kjærringane hentær fram støpejernspanna. Må nok steke den i smult iår åsså. Freden og smør var et langt år unna. Men det visste jo hun ikke stakkars og la hvalsmult, som hun hadde fått av venninna si som jobba hval i Sandefjord, i panna. Snart skulle små makrillær brune seg fine i panna hennes. Det visste hun for hun hadde da hørt Tore rope: Spikær´n, guttær Spikær´n har kommet. Han løper gatelangs og forkynner med høy, klar gutt stemme: ”Spikær´n har kommet. Nå har´n kommet!!!”
Pir, Småmakrell, Scombus Minor, eller rett og slett Spiker´n som vi guttane på Torstrand kalte den var varslet om at nå var det sommer og spennanes tider i komme. Først kom de enorme stim av sild i store levende ”flak” som glimtet i sølv langs hele den norske kyst og brøt vannet i store stim med Scombus Minor altså Spiker´n og Scombus Scombus altså Makrillen, i hæla. Den som hadde vært på vannet nå, den som hadde vært… lille Martin grein mens han løp langs banefjellet og ned til Buggehølet til skjekta si: Den som hadde vært uttafor nååå….”
Store stim av sild, Spiker og Markrill i lufta på en gang. ”havet kokær av marill” roper noen og karane får båtane på vann i en fei enten den er ferdig mønja eller ikke. Her gjelder det å få ut dørjene. Tidlig makrill var tidlig proteinrik mat med Omega tre fettsyrer så det drøppa a´n.
Vi ongane hadde reskapen klar; bambusstanga med tre til fem favner gatt (sene) i enden av gatten; en liten pilk, dregg eller ”svenske” og ovafor pilken en rekke små dreggkrokær med rød gummikrage, en i tolv sentimeter fra hverandre oppover gatten. Stegle kaltes denne redskapen. En lynrask og djevelsk fangstredskap i en dyktig hånd og Einar, Leif, Ivan og jeg var ekspertær med Stegla.

Ivan fiska for faren og mora si; for at faren hans ikke kunne fiske mens han jobba på Alfred Andersen., Faren til Leif jobba på soyan og hadde ikke båt men elsket spikermakrill over alt i verden så Leifs Spiker var allerede vel anbrakt i cuisine Jakobsen . Einars fangst var vel den som hadde størst avtakerpotensiale; han fiska for sin mor, sin far, som var skada og ikke selv kunne fiske, sin eldre bror, Frank, som ikke var særlig interessert i å fiske, og var mer interessert i kjemi, men som elska stekt Spiker, sin yngre bror Tore som helst lå flat på magan på brygga lengre inne i Buggehølet, kikka etter bånnliv, eller fiska krabbe, og så lillesøster Marit, som bare var søt og godt kunne tenke seg Spiker til meddan. I tillegge fiska Einar også for russerane som sikker åsså hadde hørt Tores ljomende rop over søndre Torstrand. Åsså jeg da; som heller ikke stegla Spiker bare for morro skyld. Marie morra mi hadde ropt ut av kjøkkenvinduet, når hun så meg i fullt firsprang, med fiskestanga, rundt hjørnet for dassen: ”Tame non pinnær til meg åsså”. Fattern var for stolt til å spise Spiker. Han var allerede ”uttafor” og dørja stor makrill, så jeg fiska i hovedsak for russerane og siden det var Einar og jeg som, som oftes, tok oss under tre lag piggtråd til de , alltid, sultne russerane; fiska vi til samma kassa. Forts.

PS: Håper jeg har forståelse for at jeg på denne måten, langsomt men sikkert arbeider meg fram til den ferdige biografiroman “Hvordan Vi Vant Freden”

Takk for fin ny tråd og la den gamle gå inn i historien.

Havhøst:

Nå gjelder det å dra for vintern. Makrellen som hoppa over rekka og landa i tiljene, var minst kilo´n tung og kunne bli mer. Den var stor, den var feit, den var glinsende vakker i sin form og farge og her vi lå på ”Leie” med andre båtær i lenke var stemningen stor. Alle fikk fisk så det monna og vår båt ”Flaks” av Larvik og Buggehølet dro best.
Vi var først i lenka, alle lå på vår dregg, på akkurat det rette stedet øst av Rakke hvor makrellen ”sto”i fine strømmer, med rett blanding av saltvann, med rett temperatur; ca 14-16 grader, på ca fem favners dyp.

Disse fiskerne var fagfolk. De lå der ikke for å få en ærerik trofé. De var her for å hente mat fra havet: Sølvglinsende, fete og tunge makriller som egnet seg for kaldrøyking (lettsaltet), varmrøyking, Makrell i kraft med laurbær, tungsalta makrell (spekemakrell) som skulle kunne klare seg i kjølig, tørr kjelder under hele vinteren og et stykke utpå vårparten. De fleste hadde røykerier inne i ursteinene eller i fjæra. Prinsippet var å rense fisken for involler. Hodet og halen beholdes på for å stikke en ståltråd gjennom øynene eller binde et snøre rundt halen. Under røykeperioden hvor marillene røykes i knipper, varmrøkt lavt nede mot varmen og kaldrøkte høyere oppe i ”teltet”. Fisken lettsalta før røyking. ”Om man røyker med fersk Bresk eller Einer er makrellen klar når den skinner som guld”. Sa fatter´n.

Dette er et nøye planlagt fiske som sikkert har pågått i uminnelige tider. Jeg sitter ved rekka og er lutter øre og øyne. Dette må læres fort. Først ”flu” flu kunne bety to ting i hav haven: Et lite skjær som av og til dukker opp av havet og som det ofte ”står fisk” ved. Og det å kjuke eller ”gjødsle” et område for at byttet skal tiltrekkes og gå i fella, eller, som nå; gå på kroken. Å flu i dette tilfelde var å lokke makrellen til den dybden vi ville fiske. Ergo vi malte opp småfisk i ei kjøttkvern som var festa til rekka og kverna opp det vi kaller ”flu”; en slags fiskefarse som, på varme dager, lukta pyton og ble lagt i flupåsan: En lerretspose som var festa til et øye som stakk ut fra blysøkket, som igjen var festa en favn sen(gatt) over krokane med sukra reker for at de svermenede makrillane skulle lukte disse sterkaroma stoffene i flere hundre meters radius. Teknikken var: Feste rekene på på de to krokane som hang i hver sin sen (gatt) utfra hver sin messingtråd fra søkket. Man lar krok med reker gå i vannet fulgt av blysøkket med fluposen opp, slipper det hele og når søkket når de utmålte fem favner rykker det hårdt i søkket som vender flupåsan og all fluen tømmes og danner en sky av velluktende aroma rundt de to kroker med forlokkende rekeagn som nå utgjør rosinen i pølsa.

Jeg har akkurat kjent røkket av søkket når handa mi blir slått hårdt i rekka. En sværing har flydd på, og nok en! To kjempende minitunfisk på kroken på en gang hører mer til det normale enn det motsatte, men for en guttunge; et drøyt tak. ”Vis deg sterkere en begge to” sa fatter´n rolig, ”Denne fisken skal ikke selges, den skal vi ha sjæl, hal dem inn, få dem av kroken og egn igjen”. Dette var klare ordre og et knapt minutt snere lå tre kilo feit makrell og slo halerappt mot tiljene. Kaldrøyka Makrell var det beste jeg visste. Denne skulle ikke selges. Den var vår: Og disse to ruggane ville jæ væme å røyke sjæl:

Jeg skal til å kværne opp mer smafisk da jeg legger merke til at fatter´n har fått det intense utykket i ansiktet som gjør at panna legger seg opp i tette rynker. Gammr´n værere ut i lufta og stirrer sørover med lett åpen munn som vil han høre med også munnen. De lange havdønningene hever båtlenka langsom og rymisk. Kun surklingen fra vårt eksosrør som av og til dupper i vannnflaten mens marnamotoren går på tomgang for å holde kaffen og kjøttkakekjelen fra Mor Marie varm, der den ligger inni motorkassa- tett intil det varme eksosrøret. Meddan. Og ikke bare det, vi er klar til å kaste loss på et øyeblikks varsel om makrellen skulle ”stime”. Til nå har den svermet i små flokker for å leite mat, som i patruljer på tre til fem favners vanne. Jeg lar blikket sveipe over de andre sjektene i lenka og ser at det er ingen som ”drar´n” –makrillen biter ikke lenger. Borte…?

”Han stimær” sier fattern lavt til meg mens han drar inn sitt snøre. ”Gå forrut i tønna, kast loss og sleng tampen til Lillemartin. ”Gå- ikke løp” legger han til. Jeg gjør som han sier og tar meg fram over de få trinnene mellom de to toms/fire plankene som streber forrut for vår bauog ut til den lille firkanta tønna som Urban, med egne hender har snekkra i bakgår´n i Brdsdorffsgate 2. på Torstrand. Jeg kveiler opp dreggetautampen og ser at Lillemartin Larsen er med på notene; han tar imot tampen behendig med venstre uten engang å ense snøret som han vaktsomt fører over høyre hånds pekefinger. Ventær på napp.

Fattern, den ellers så fåmælte mannen er nå skipper og jeg er mannskap. Nå er det ikke snakk om; vil du, kan du, eller vær så snild: ” Ta roret, sett halv fart og steddi mot Svenner” er de korte ordrene. Jeg adlyder og idet vi legger ut fra båtlenka hører jeg flere stemmer som roper lavt ”Go jakt Urban” fra noen av båtane i lenka. Urban har nå gått under bakken og drar fram den lange, grønne kassa med det kombinert Størje og redningsgeværet; Jarman M28, en liten håndholdt kanoan med to kilo bly innbyggd i kolben, for å ta av for rekylen og som var fora med tjukk gummi mot skuldra, et skudds kammer med forsterka pipe, og tolv millimeter harpunutskytnings ammo og dum dum prosjektiler til å dauskyte med, men det bruker vi en mer letthåndterlig Luger 9 m/m til. Å dauskyte er min jobb.

Her har jeg skisset når vi legger ut fra båtlenka, vår fangstredskap og kjører full fart inn i størjestimen

Vi er nå på jakt etter verdens største fisk som har en svømmehastighet på nære hundre kilometer i timen med en tjue´en fots sjekte som gjør 5-6 knop på full fart. Å ta igjen disse hydrodynamiske fiskene som må holde seg i fart for å produsere surstoff nok gjennom gjellene, kan man bare glemme. De må tas ved overaskelse og list. De må komme til oss.
Derfor er det viktig å se opp og etter fugl i lufta for sildestimen har ikke bare fiender i vannet
Men og så hvitmåke, gråmåke og Terner jakter den i stupangrep. Måkeflokken som fatter´n har i kikkerten fra tønna er vår pekepinn på både masse og kurs, så når Urban beordrer; ”roret i størrbords borde” ser han i kikkerten en stor sverm av sjøfugl som trekker innover Larviksfjorden. Forrapå tvers, babord, av vår opprinnelige kurs. Under fugl finns sild, bak silda kommer makrellen på jakt etter silda og bak makrellen kommer Størja som tar begge deler.Åsså kommer vi da: Forfra.

Størja:

Den makrellstørja som vi jakter her i Larviksfjorden og langs hele norskekysten forøvrig blir kjønnsmoden fire år gammel og er da omtrent en favn lang. Størjestimene trekker inn i Middelhavet på tidlig sommer for å gyte i det varmere vannet. Eggene blir klekt på et par dager til ca. En halv cm. lange larver og de vokser raskt. Så trekker de ut av Middelhavet allerede om høsten og våren året etter og går på matjakt nordover langs kysten av Portugal til nordkysten av Spania og Biscaya. Der foregår et stort fiske etter de ett til to år gamle ”størjeungene”. Dette er grunnen til at vi på våre breddegrader ikke lenger ser snurten av dem. Etter hvert som den blir eldre trekker den lengre nordover, midt og sensommers, på jakt etter sild og Makrell. Størje fra kjønnsmoden til femten år har besøkt norskekysten, fra Oslofjorden til Lofoten og Troms, i uminnelige tider mellom juli og oktober. De største svømmer fortest og vandrer derved lengst. Den jakter på stimfisk som sild og makrell. I dag er jakten, på de nettopp kjønnsmodne individer, intens grunnet skyhøye priser på verdensmarkedet. Størja blir oppfisket før den når den størrelse den må ha for at den kan foreta vandringer til våre breddegrader. De virkelig store mengder av Størje gyter i Mexico-golfen, og de største individer er istand til å foreta jakt på mat over hele Atlanteren til våre breddegrader, men det var før Størja ble kjent på grådighetens marked og de enorme stimene ble utsatt for industriellt fiske i både Middelhavet, Mexicogulfen og Biscaya I Norge ble fisken fanget med harpun, snurpenot og på line og var et av våre viktigste fiskerier til langt utpå femtitallet. Lenge trodde vi som jakta med harpun at det var snurpenota som rydda ut Størja her langs kysten.

Forts. Av Havhøst og Størja følger i morra”

Jæ husære så vagt, snørrete å fæl, med digre pissevåte bleier; stående midt i Repbanegata bælje. Etter at det brandt for ossi Rekkevik, fløtta vi te nødbo i Repbanegata. Jeg var møe sjuk i en trekkfull gammal kåkrekke langsetter reipbanene.. To små rom og kjøkken. Jeg hadde seng i kjøkkenet. Det var stort og lyseblågrønt. Et stort hvitt skap, ei lysergrønn veakasse: nntil den hadde jæ senga mi. “varmeste sted i huset”, sa mamma. Herfra i den himmelblå senga med høye karmer, med runde, loddrette sprinkler. her hadde jeg trygghet nok til å reflektere på den verden jeg hadde landa i. Og gjett hva her blir reflektert. Ut og inn av sterke febertokter, revet helt bort fra omverdenen, til de grader at rommet ble himmelstort og lyseblågrønt og mamma sto som en bitteliten dverg uendlig lang borte ved det rimforsne vinduet.Lyset flommet og jeg kan vandre på de trygge strålende. Radioen sto alltid på NRK, hele dagen fra tili om morran til langt på kveld. Ninyhetene. her lerte jeg meg å forstå norsk, altså var man landet i Norge. Takk NRK, det var meg en meget viktig melding. Musikk til arbeidet. Jeg dirigerer Mozsrts: Eine Kleine Nachtmusik. Blir tatt på fersken av søstera mi Lillian som plutselig viste seg for meg, min ni år eldre søster. Jeg husker jeg skammet meg. Ikke over at jeg diigerte Mozart. Nei; over å bli oppdaga: Mitt talent var avslørt- lissom. Allikevel didigerte jeg ennå mange år i løndom. Og ikke kun Mozart.

Jæ holder på å dævve:
Doktor vinneren ser jeg, tror jeg. Hører ihvertfall stemmen hans den erså varm og rolig der han holder meg om håndleddet og tar min puls med venstre hånds ringfinger, den følsomste; sa han. “Skaddu reisefraoss igjen nå´a Per”sa hun laaaangt bortefra i enden av den himmelbå sprinkelsenga.

Dagen etter fløtta vi fra Nødbo til Undersbo i en swær leilighet med tre rom, spiskammers, store kott. Swær gang og spennanes trapper ned til en enorm hage og verdens flotteste sandkasse rett forran. Jodda her hadde man jaggu havna i himmerike med Kærrgår´n like ved. Og Kjærrgår´n var spennanes.

Takk for den tommer´n Ole. Litt ensomt her inne for tia:-)))

Dagen etter fløtta vi fra Nødbo til Undersbo i en shwær leilighet med tre rom, spiskammers, store kott. Shwær gang og spennanes trapper ned til en enorm hage, et strort vaskerom, og ei romslig veabu. En halvtrapp ned; en stor og romslig kjeller som var
bombesikker,og mamma hadde sin mektige Norgesglass-samling. Den er så rikholdig og spesialisert at den kommer ut som ega bok: “På Norgesglass” og verdens flotteste og største sandkasse rett forran huset: Hausane. Jodda her hadde man jaggu havna i himmerike med Kjærrgår´n like ved. Og Kjærrgår´n var spennanes.

Den store todelte smiternsporten som skildte oss fra døden, var delt i to fra midten og min største utfordring til mot og fysisk fostring.. Enorme håndtak lysgrønne av irr for de var av messing, kun blanke på de velbrukte buede håndtakene. Resten var av jern, smijern, med butte spyd på toppen som liljeblad; gråmala. Litt teknisk innsikt må jeg allerede da ha hatt for jeg husær at jeg tenkte: De håndtaka kan jeg stå på og da rekker jeg med haka opp til og immellom de to liljene på toppen der portene møtes. Jeg kunne selvsagt stå å se mellom de runde sprinklene, men av en eller annen grunn var det maktpåliggende for min utvikling generellt eller min barnslige trass spesiellt å kunne overkomme dette hinder..Porten den lille vedsidenav kom aldrig på frågan. Den var åpen alltid, men var instinkt-tabu.
Etterat gravfølget var kommet gjennom pårten, ble den stengt med to lange jernstenger i et øye på porten så den ble holdt fast og lukker med en rund ring festa i bakken den grønne.

Henger på de de øverste liljene etter armane med et bein på hvert messinghåndtak. Haka hviler på den øverste tverrbjelken med en lilje på hver side av hodet. Sett innafra må jeg ha sett ut som en liten lyslugga engel med et horn planta på hver side om de lyse lokkene og Undersbo kirkegård bretter seg ut for meg i all sin skjønnhet på denne solrike, varme sommerdag og mad sola inn Kjærrgårdsgata omternt rett i vest hadde jeg et strålende lys i ryggen.

Takk for tommær´n Dagfinn: Den er som grønt lys: Kjør på:-)))

Henger på de de øverste liljene etter armane med et bein på hvert messinghåndtak. Haka hviler på den øverste tverrbjelken med en lilje på hver side av hodet. Sett innafra må jeg ha sett ut som en liten lyslugga engel med et horn planta på hver side om de lyse lokkene og Undersbo kirkegård bretter seg ut for meg i all sin mystiske skjønnhet på denne solrike, varme sommerdag og med sola inn Kjærrgårdsgata omternt rett i vest hadde jeg et strålende lys i ryggen.. Dette synet som her spiller for meg overbeviser meg om at nå hadde jæ jaffal kommet te himmer´n som dem hadde snakka så varmt om under mine feberfantasier i Repbanegata. Bak Fram.

Alle de skjebner som her lagt til hvile i en flora av blomsterrik skjønnhet. Rosebusker, Kaprifolium, Krysantemer i de sterke gyllene,brune,gulbrune, blå og rødfarger. Hakke navnene på alle men tilstede var de både av jord og i vaser, potter og senger. Åsså de mange granittsteinane da, i Larvikitt, Blue Perl og Blue Marina, som kom fra stenhogger og sliperi, rett bortved Moa. De enorme Bøketrærne som kneiset stolt over de heldige sjeler og drysser velsignede blader over deres senger i dyprødt, brunt og alle fotosyntesens valører. Her er rik jord..

Det hersker en spendt ro over den betagende senen som utspiller seg for mine store blå.

Allé´en eller grusgangen som i rett linje vest, øst strekker seg opp til det lille hvite kapellet
med de nylakka eikevannborda, vindusposter og listverk mot den hvite mur som lyser av vakker trygghet godt belyst av aftensolen som flommer inn over det velsignede området hvor Fjordahesten Brunblakken, med en gyllene manen, fra Yterrsjø sto fastspent ved vogna den grønne.Hvit kiste overlesset med alskens blomster med mørkkledde gestalter omkring
mange ikledd sort sørgeslør.

Mange er de optiske fenomener som danser for mine øyne i langsomt bølgende rytmer. Den rustrøde verkstedsbua til Graver´n til venstre, helt inntil gjerdet det grønne, mot Moa. Delvis skjult bak de botaniske herligheter, med takskjegget hengede utover gjerdet ( På høyde med der Kremmer´n ligger nå) langt nok til at det kunne fungere som tak når “De Store Guttane” spella poker på den stående oljetønna som hadde den grønne porten til Kristian som bordplate.

Grei skuring det. Alle visste jo da a når Kræsj kom med porten under armen
da varre poker i Moa. Og kjærring halsa utta vindune " nåtarrumerrræ porten tebake"

En kveld ska Kræsj ha satsa porten mot potta, blitt sett, og da kunne Kræsj
tamesæ hjem både porten og hele potta. Møe pengær.

Grei skuring det. Alle visste jo da at når Kræsj kom med porten under armen da varre poker i Moa. Og kjærringa halsa utta vindune " nåtarrumerrræ porten tebake".
En kveld ska Kræsj ha satsa porten mot potten, blitt sett, og da kunne han tamesæ hjem både porten og potten. Møe pengær. Ståpoker. Five Cards Draw.

Ja Undersbo Kirkegår på torstrandsdeltaet var et spennende sted å være.når man var barn i oppvekst.. Her kunne man oppleve det meste mellom himmel og jord men mest sand og vann.

Bak Kjærrgår´n renner nemlig Norges nest lengste elv Numedalslågen som sydet av Tryte, Ørret, Laks og masse andre småpinnær som jeg ikke husær navnet på akkerat nå.
På sandbankane kunne man åsså bli stukket av elektriske små Ål som ofte kom i små stim.
Det gjorde skrikane vondt men vara heldigvis ikke så lenge
Men det var Sika som ga oss den skrekkfyldte fryd av å leve farlig. Mellom Pil, Selje og
Glatt Or som på små flytende øyer hadde rotfeste i bånn. Fra øy til øy kunne vi lette ongane hoppe fra ”kontinent” til kontinent og skulle man plumpe varrikke dypære enn at man ”sto”
og da kunne gripe om nærmeste stamme av den nydeligste sølvgrå glatte og neverkledde Sikaskog som var oss emner til Lur som vi fletta av de armtykke trærne som var blodrøde under never´n. Neveren kunne vi kveile sammen til en lurtrakt, feste med en spiss pinne gjennom neveret i tuten, og bruke Rognebær svae som lydkilde eller ”flis”. Når et par av våre Lurær stevnet duett var det en utrolig stemning som kunne måles over Undersbo, Sika og Lågendeltaet. De hørte oss over til Rekkevik åsså.

Fra elvebredden og Sika var det en kort liten klattretur i den pilskogbevokste hellinga og opp til den brede kjørestien inntil kirkegårdens gjerde. Her det brune og tette og noe høyere. Med port omtrent på midten. Den brede stien fulgte gjerdet i hele sin lengde og videre til den store lågabrua.
Denne veistien var et yndet sted for samfunnets letter lyssky elementer. Flaskefolket som vi ongane kaldte den dæffor at det lå alltid tomme flasker etter dem der de hadde ligget i sikaskråningen ned mot elven. Drukket og sovna. Vi ongane så dem iblandt men da trakk de seg som regel lenger ned i Sika til vi var vekk. Skamma seg virka det som.
Av og til kunne vi komme over dem mens de enda lå å sov. Da gikk vi bare forbi stille for ikke å forstyrre lissom. Litt nervøse åsså.

Av og til kunne vi komme over dem mens de enda lå å sov. Da gikk vi bare forbi stille for ikke å forstyrre lissom. Litt redde åsså men forbi måtte vi Einar Lunta og jeg for Einar hadde fått et hårnett av morra si og nå var vi på Trytejakt på Lenkane.
Lenkane er de store stablær av tømmer som flyter langsmed Sika på denne sia Lågen liksom i buntær binnisammen med stålvaier. Vi ongane fløy på stablane på armær og bein som salamanderær ska jeg si deg og det om stokkane var aldrig så sleipe. Hadde morravårres sett vårs haddem dåna. Vi kunne enda ikke svømme åppå vannet. Bare under og det hadde vi ofte bruk for. På sommerær som dette var vi amfibium. Av og til mora vi vårs me å stupe fra bergnabben over den djupblå kulpedypet og bort til sandbanken. Det vakkeså nøye om vi ikke nådde fram vi bare gikkne på bånn og krabba langs bånn og opp og da var man over på Revet
Der varre møe søppel men åsså det hørte med til vårt barndoms rike.
Her var livsfarlig å være for klønete voksne men det viste jo vi ikke. Her var restricted area adgang forbudt og det vanka om man plompa men detta var vårt rike. Her var vi Salamandere og lenger oppe i sandhausane med marehalm på var vi Sandlopper og nerri Buggehølet: Hvitting.

Torstrand var jo et delta med ælvevann på østsia og saltvann på vestsia og Oseberget i spissen omtrent der fersk og salvann møttes.

Men ytterst på lenkane var det at Tryta sto under ståkkane som lå der å venta på å bli impregnert på Impregneringa. Her ute var vi fri. Fri fra alt og konsentrert om Tryta eller Abbor som dem kallern lenger oppi ælva.
Hårnettet ble treddpå en ståltråd som jeg hadde i lomma og klar, surrafast med gatt og festa til en kjepp som Einar hadde spikka på vei gjennom rognebærskogen på baksia hausane. Einar hadde kniv.

Den tommær´n betyr møe Bjørn. Takk:-)

Men ytterst på lenkane var det at Tryta sto under ståkkane som lå der å venta på å bli impregnert på Impregneringa. Her ute var vi fri. Fri fra alt og konsentrert om Tryta eller Abbor som dem kallern lenger oppi ælva.
Hårnettet ble treddpå en ståltråd som jeg hadde i lomma og klar, surrafast med gatt og festa til en kjepp som Einar hadde spikka på vei gjennom rognebærskogen på baksia hausane. Einar hadde kniv.

!

Nå konsær vi på Tryta.
Her ute på Lenkane levde vi vårt eget liv. Et liv de voksne ikke visste det minste om og slik ville vi ha det. Bortsett fra Lauritsen da far til Einar han visste at vi var å fiska Tryte men ikke mer. Han var vår oppdragsgiver. Han elska tryte som han visste å flense. Vi ongane var bevisst på sånne oppdrag og vi hadde diverse fangstredskaper i lomma.
Ettørs krok og femørs senne og en nittedals fyrsikkseske med småmark blanda med jord fra Kjærrgår´n. Spiker te søkke.

Tryte Abbor Åbor Skjebbe(Femti gram til kilon)

Einar og jeg ligger ved siden av hverandre på de ytterste stokkane. Sola inn over St. Helena den lille øya som ligger midt i utløpet til Lågen skyggane våre kastes bak oss venstre bare ett
Hue over vanne ser vi at de står der. Vi ser dem dem ikke oss. Den lansomme strømmen inn under oss så når vi slepper agnet vil det drive inn under tømmersatbelflåtan hvor Tryta sto mot strømme med åpne lepper

Einar og jeg ligger ved siden av hverandre på de ytterste stokkane. Sola inn over St. Helena den lille øya som ligger midt i utløpet til Lågen skyggane våre kastes bak oss venstre bare ett
Hue over vanne ser vi at de står der.
Vi ser dem dem ikke oss. Den lansomme strømmen innunder oss så når vi slepper agnet vil det drive inn under tømmersatbelflåtan hvor Tryta sto mot strømme med åpne lepper.

Først ettørskroken i vannet for å se åssen marken den halve vriærsæ pån. Så fire langsomt ner.
La strømmen føre marken med kroken innunner flåtan for så forsiktig å senke spikersøkket i vannet uten plassk. Fire ut en meters gatt og lene seg tilbake innover flåtan varsomt vaktende med gatten under tommel over peke under langfinger med ringfingern som følefinger lillefinger´n som finføler og finføling skal til når man fisker Tryte.
Først harru det lette draget fra reskapen som den slepes innuner flåtan av den jevne lågastrømmen og Tryta som hører til leppefiskarten har en teknikk i samarbeid med den motkommende strømmen. Den åpner leppene og lager trutmunn (trute= Tryte) og suger agnet til seg. Det er dette lillefingerns følsomhet kan sanse og dra´ru´te da harru dritiræut for da dra´ru agnet rett ut av truten på Tryta.
Nei… kjenneru det suget mot lillefinger´n.. vent til du kjenner det markerte draget når Tryta snur seg og lar seg falla av med strømmen for å fordøye sin lille lekkerbisken. Da drar´u´te når agnet og ettøreskroken fra Farmen i Strandgata er bak gommen og på vei ned i svælje. Da sittern som regel om den da ikke klarer å sage over senna med de skarpe små sag-gommane sine. Men sjæl om du gør det aldrig så rekti er Tryta en sterk og sprellsk liten plugg. Den jæ harpå nå veier sikkert en kvartkilo som den kastær og sjenær under stokkane.
Ved tidligere tilfelder med Tryte på kroken har fisken med kraftige slag med halen klart å slå seg av kroken i vannskorpa eller rett over vannet og mange av Lauritsens aftensmatær har slått seg av kroken i en bue og tilbake til ælva igjen. Dæffor fru Lauritsens hårnett. Håven..
Drar´n inn med venstre -et forsiktig tak i spikersøkket med høyre. Einar fører håven forsiktig under vann med strømmen bak fisken jeg gir slakk. Har´n!

Tryta blir vanligvis 15-25 cm lang og veier ca 50-150 gram. Enkelte eksemplarer kan bli betydelig større, lengder opp til 35 cm og vekt opp til 1 kg er ikke uvanlig.
Større Tryter enn 1 kg er sjelden, men forekommer.
Norsk sportsfiskerekord er 3,1 kg.

Den største Tryta som er registrert er sannsynligvis en finsk på 3,6 kg. Det er hunnen som blir størst, hannen blir sjelden tyngre enn 300 gram. Tryta er ensfarget unntatt de to-tre svarte segmentene helt bakerst. Ryggfinnens taggete stråler står i forbindelse med giftkjertler hvis gift også kan være mildt irriterende for menneskehud. Tryta har ikke tenner, bare en skarp gom. Men deæjokke bare Tryte vi fiskær vi ongefiskerane. Tryta er bare en side av saken Torstrand. Sypiker fiskær vi 12 steinkast over i Buggehølet. Åtte pilskudd og fire sprettert.

Neppå Bryggene i Buggehølet: Forts.

Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at denne tråden blir brukt som skisseblokk og en del av utrykkene som “Hue over vanne” er stikkord til meg selv under innføringen. De som er velinnført i torstrandsfiskeranes spesielle ord og utrykk vil dog kunne tyde meningane av disse karakteristika

Neppå Bryggene I Buggehølet

Men først måtte vi gjennom Kjærrgår´n og det begynte å mørkne. Vi hoppær i land fra tømmeret og tar oss på alle fire opp pileskrenten og opp til gjerdet det brune med port i. Børstær av Trytene for sand og løv og åpner jeg porten langsomt. Jeg har gått her flere ganger før men ikke så seint. Det var nesten mørt. Morrami hadde åsså sagt nå kommeruhjem før mørten Per!

Porten skriker skjæranes på hengslene. Skummelt. Kjærrgår´n breiær sæ ut forran oss med det lille hvite kapellet i midten og alle gravene på hver side åsså vi da som går på den grusbelagte brede veien rett inn i dødsriket og forbi det hvite kapellet. Spennanes skummelt. På høyde med kpellet smeller porten den brune igjen bak oss. Vi stiven som istappær samtidig med at en mørkkledd gestalt lang reiser seg fra en av gravene til høyre for oss. Sjokk! Vi flyr så fort beina kan bære mot redningen porten den lille og ut i Skiringsalsgate. -Så du det spør jeg ja. Vekka vi en dauing? Je har mista ei Tryte sier Einar. Ta mine sier jeg og gir ham mine to Tryter. Morrami likæke Tryte likkavæl. Einar går oppeter Kjærrgårdsgata og gjennom Lillemoa til Standgta. Jeg går ned Skiringsalsgte til Bredsdorffsgate 2. for å få kjeft.

Sypika Vår: Fra Marokko i sør til det nordlige Middelhav og nordover
til norskekysten og Færøyene.

Takk Runar for tommelane dine og at du følger med meg i barndommen:-))

Torstarnd fra Bredsdorffsgate til Oseberget og Buggehølet

Nå som vi har kommet til Torstrandsonganes saltvanns, eller i hvert fall, blandavanns eventyrs rike er det at jeg minner de av dere som leser dette og som har erfaringer fra samme områder kommer med innspill. Det savner jeg her på tråden. Fra murbrygga og trebryggene her ble det fiska, bada, gått på skøyter, byggd flåta og masse andre opplevelser som sitter som klistra i hue av puuur nostalgisk hukommelse. Er det andre intakte hukommelser med her?

Fra murbrygga og trebryggene her ble det fiska, bada, gått på skøyter, byggd flåta og masse andre opplevelser som sitter som klistra i hue av puuur nostalgisk hukommelse. I refleksjoner tilbake til barndommen og en konsekvent vandring deri gjør at mer og mer kommer for hjernens lys og mer og mer kommer for dagen.
Og akkurat denne dagen fiska vi Sypiker Einar Tore og jeg. Det vil si Einar og jeg fiska Sypiker på tonnasjebrygga under krana mens Tore lå lenger inne såvidt synlig på trebryggene hvor fiskerane hadde sjektene sine. Pappas sjekte åsså den lå ytter mot tonnasjebrygga hvor de store båtane la til for å laste og losse men for det meste hadde vi hele området for oss selv kun Pojaguttanes skjøyte som lå på Karbitkaja og kokte reker.
Han hadde ofte med seg småreker som han pælma iland til vårs ongane som han alltid så aktive på bryggene. Noen ganger fikk vi store kokte reker an som vi kunne spise selv også men jeg vakkeno gla i agn så jeg tok dem med hjem til mamma som jo da elska reker som hun ofte hadde i sausen til både fiskebollær pudding lettsalta Torsk og ryka Kolje.
Men det meste gikk til agn. Idag skulle fru Halvorsen på hjørne som jeg brukte å gå i butikken for ha Sypike til fidskegratengen sin som hun laga med egg og sa at Sypiker var bestålaga.

Sypiker er vanskelig små delikatesser som bor i de store tangklasane som vokste oppetter pælane som var tonnasjebryggas fundament og innunder tangarmer og blader sammen med blåsjælklaser som sjulte seg i tanga bodde Sypika sammen med Simpa en lite bleik småfisk uten annen ineresse enn kattemat, hvittingen og småtorsken. En og annen voksen krabbe kunne også komme opp på pælane utpå sommær´n. Og da tok vi´n med hennane i de to bakerste klørne som stakkut bak´a
Store flokker av Stegg en halvlillefingerliten fisk som kom omkring som levende frivillig fiskemat i merkelige skydotter av stim. De var mørke på ryggen og hvite i buken åsså blinka de til når de bråsnudde i vannet og det gjorde de uavbrudt. Sypikemat.

Hei Theo takk for tommer´n. Morro at du leser barneboka mi:-)))

UNDER BRYGGENEKANALKAJA

Men nå truru at det bare er å gåneppå brygga og pælme ut krok senne stein og snøre?
Men neidu den gåkke. For det første måtte vi ta oss ned på bjælken som løp langs hele brygga etter pålane under brygga bare en halvmeter over vannet.
Noen planketrinn innerst på tonnasjebrygga innmot der skjekta til Urban lå og duppa over sandbanken en favn under. Ned de tre planketrinna og inn på bjælken under brygga åpnet seg en helt ny og spennanes verden for oss. Her hadde vi tilgang til hele rommet under fra de langsløpende bjælkane sollide og breie nok til å legge seg på rygg på for en guttonge.
Herfra kunne vi se alt som beveget seg utover vannflaten men ikke opp. Ingen kunne se oss oppafra selv om de sto ytterst på bryggekanten, for den bjælken vi lå på var tilbaketrukket og kom under en langsmed brygga trukket støtbjælke som de store tonnasjebåtane kunne ”klappe til” uten å få bulk.
Dette var hemmelig rom. Her var det fali tryggt å være. Her fiska vi Sypike, småtorsk, Hvitting og seinære på sommær´n kokekrabbe med shwære klør. Mens Tore fiska småkrabbe på trebryggene innafor. Vinkelpålan var viktig her var det lett å komme seg over til de langsløpene men idag skulle vi ikke lenger enn til vinkelpålan.
Her kunne vi sitte mot hverandre i vinkel med beina dinglene innover en snau fot over vanne og lå vi på magan kunne vi nå tangen og blåskjæla på pålan . Einar hadde lange armær men av og til måtte jeg sitte på låra hans for å hollen fast så han nådde skjæla som løsna med en merkelig spjærende lyd som forplanta seg gjennom vannet og pålan og forsterka seg under det store lydrommet under brygga.
Forts.

Hvor ble det av alt det liv som florerte her på tråden. Ingen nye innspill. Ingen kommentarer. Sitter her som et eneste stort spørsmålstegn.???

Under Kanlbrygga på Banefjellskaia( Tonnasjekaia, Thorsenkaia. Vi kallan Spiker´nkaia.

Klasan Blåsjæl som Einar røska opp var på en ti femten sjæl og om du trur atte bare er å knuse sjæla og pellut innmaten sette på kroken og pælme utti tarru skammelig feil. Jeg taropp sjælkniven fra lomma mi og tar et sjæl i venstre handa.
Sjælkniven er egentlig en avbrekt brei bordkniv tynn i stålet men ikke rustfri den er totalt ti tolv cm. Lang og surra med tjæreband til håndtak. Bladet som nå stikker fram er kun fire cm.
langt er rundet og glimrende til oppgaven å åpne og rense sjæla for innmat i de blåsvarte på utsia og himmelblå på innsia blåskjell som lukta sterkt og godt av hav den orajsje innmaten med det blåsvarte lille hjertet inni. Det var hjerter vi var etter idag. Sypikehjerter.
Jæ sjenær et sjæl med sjenekniven. Denne replikken trenger en forklaring. Dette var fiskærspråk fra Torstrand og sammen med pappa som var fiskær hadde jeg lært meg de forskjellige fagutrykka. Å skjene et sjæl; var å åpne Blåskjellet med skjenekniven med en spesiell innøvet føring så all innmaten kunne tas ut i ett skjær med både muskler, hjerte og bruskfeste det hvite.
Jeg skjener ut tre Blåskjell og legger dem på bjelken inntil Einar som plukker ut hjertet det blåsorte og setter det fast på 0,5 øres kroken. Så maser han resten av innmaten sammen i venstre hånd og pælmer det i vannet under seg som Flu (kjuke eller åte). Når fluskya har sunket ned på høyde med tangklasene under oss firer Einar ned sitt agn så det svever midt inni åteskya.
Plutselig er det liv under oss Simpe, Bergnebber, Hvitting og Småtorsk frotser i Flu og der piler et Sypike fram fra under tangskogen og napper til seg blåskjellhjertet og tar rettning mot tangtryggheten igjen. Da rykker Einar kort i snøret og Sypika er fast fisk.
Fire Sypiker en kvartkilos Torsk og to Hvittingær seinære var børa på ståltråane passe til å manøvrere dem opp fra bjælken og opp på brygga.

Pojan ligger inne og pælmær en par nevær reker til oss som vi passerer på vei opp til fru Halvorsen med fangsten. Her hadda te både stek og grateng og vi hadde tattme en klasa Blåsjæl som hun likte åsså. Stakkars fru Halvorsen i det gule huset på hjørnet hun var så fattig at hun måtte spise agn (reker og blåsjæl). Men idag hadde vi med delikatesser så nå vannka det kanskje både knekk og serråpskake. Serråpskaka til fru Halvorsen var kjen over hele søndre Torstrand.

Sorry guttær. Det har visst vært innloggingskrise på alle tråane på forumet. Dem fiksære vel. Takk for tommær´n Janke

Rustrød Sand

Og Luger Para Bellum

Av det som huskes fra tidlig barndom er det som oftes dramatiske hendelser som liksom stikker fram som såre tommeltotter fra en fjern barndom og som bringes med gjennom ungdom og voksen alder. De første inntrykk er som regel forbundet med traumer og i mitt tilfelde var det feberbrannen i Repbanegata og brannen i Rekkevik som jevnet vårt hjem med grunnen i 1938 som står som flammende milepeler i hukommelese og sinn. Den neste ”brannfakkel” som gir et glimt i en hukommelsesrekke er mitt møte med lugerpistolen som ikke kun huskes som noe flammende med sur eim av kruttrøyk men også det ørdøvende knallet fra pistolen når den gikk av og den kraftige rekylen gikk som et støt gjennom mine begge barnehender, armer og spinkle skuldre.
For at legfolk skal kunne forstå og akseptere den historien som følger må vites at pappa var fangstmann, riktignok radiomann hvis oppgaver var å holde kommunikasjon mellom hvalkokeriet, alle hvalbåtene og landstasjonene. Våpen og fangstredskaper ble vårt liv og virke også utenfor hvalsesongen hvor vi fisket og jaktet fra sjekte utenfor Larvik og Sandefjord. Foruten de alle fiske og fangstredskaper som jeg som frangstmannens sønn måtte sette meg inn i, var haglegevær, harpungevær og en pistol ”verktøy” som jeg måtte sette meg inn i. Pistolen var til dauskyting av større bytter som Makrellstørje og Nise som vi også jakta fra skjekta vår Flaks av Larvik.

The Pistole Parabellum1908 or Parabellum-Pistole (Pistol Parabellum), popularly1 known as the Luger, is an iconic, toggle locked, recoil operated, semi-automatic pistol. The design was patented by Georg J. Luger in 1898 and produced by German arms manufacturer Deutsche Waffen- und Munitionsfabriken (DWM) starting in 1900; it was an evolution of the 1893 Hugo Borchardt designed C-93. Sier Wikipeda.

Para Bellum lat. ”Den som ønsker fred, planlegger krig”. Intet Latin kunne passe bedre til mitt første møte med Georg J. Lugers leketøy den tidlige vårdag i 1940.
Jeg hadde nettop passert fire år og to måneder og min far var ny for meg siden han nettopp var kommet tilbake fra hvalfangst hvor han hadde vært radioffiser på koka Sir James Clark Ross. Vi måtte være snille og tolmodige og ikke mase på pappa sa mamma. Han hadde vært i Innom Durban i Sørafrika på hjemveien og tatt med seg masse rart og jeg får grave i skipssekken så møe jeg ville. Mamma og pappa hadde gått på soveværelset for å snakke sammen og jeg var alleine på det store blå kjøkkenet med lunk på den store Jøtulen i hjørnet.
Forts.Rustrød Sand

Hjelp?

Para Bellum lat. ”Den som ønsker fred, planlegger krig”. Intet Latin kunne passe bedre til mitt første møte med Georg J. Lugers leketøy den tidlige vårdag i 1940.
Jeg hadde nettop passert fire år og to måneder og min far var ny for meg siden han nettopp var kommet tilbake fra hvalfangst hvor han hadde vært radioffiser på koka Sir James Clark Ross. Vi måtte være snille og tolmodige og ikke mase på pappa sa mamma. Han hadde vært i Innom Durban i Sørafrika på hjemveien og tatt med seg masse rart og jeg får grave i skipssekken så møe jeg ville. Mamma og pappa hadde gått på soveværelset for å snakke sammen og jeg var alleine på det store blå kjøkkenet med lunk på den store Jøtulen i hjørnet.
Forts.Rustrød Sand

Det er mulig at jeg i dette avsnittet gjør en brøler og at det her dreier seg om 1938 sesongen og at det da dreier seg om hjemkomst i 39. dette er noe tåkete.
Siden jeg ikke har hørt noe fra Hvalmuseet i Sandefjord på forsørsler om dette
har jeg tre altrnativer.
1. Min far som radiomann og sikkerhetsoffiser kan ha kommet seg hjem fra Durban “på egen eller alliert motor”, via Engeland med ordre om etterretning.
2. At koka som han jobba på var en av de båter som kom seg hjem før 9. april det året(sjekkbart)
3. Eller at jeg rett og slett har hukommelseståke og blander årene 39- 40.

Om noen av dere her på tråden kunne lette på denne tåka for meg er jeg klar med kaffe og Backe Gabrielsen.

Ok Ikke det. Da blir det et researchopphold på Sir James Clark Ross og fortsettelse på Bok 2.

”Hva Skal Du Bli Når Du Blir Stor”.

Til
Hvordan Vi Vant Freden. Bok to

Jeg har aldrig hatt problemet med ”Hva Skal Du Bli Når Du Blir Stor”. Jeg VAR allerede.
Jeg var fisker og jeger, kunne det meste om sjektefiske og jaktredskaper. Var lokalkjent i et av Norges beste og rikeste jakt og fiskeoråder med et mangfold i hav og luft til å fø mange familier i uoversiktelig framtid.Kunne håndtere Grovkalibret rifle, spesialist med Winshester
Pumperifle med 16 skudd i underligende rørmagasin cal. 22 extra long, langløpa Husquarna
Hagle med diopter og fluktskur.
Pappas dobbeltløpa belgiske hagle med trangborra venstreløp og vidborra høyre for bedre spredning. En 9 m/m Luger Para Bellum kunne jeg på få sekunder demontere i alle bevegelige deler og sette sammen igjen. Vi lasta vår egen ammunisjon og hadde et eget lite verksted for det bakerst i kjøkkenskapet med arbeidsflate på det store kjøkkenbordet: Den merkelige Bismerpundøsa med teakhåndtak og kobberøse, inndelt i to nivåer Cal 16
var førstenivå og cal.12 andre. Dette var kruttmålerøsa.
De to stappepinnane til hver kaliber som vi stappa skytevatte over haggel og krutt med.
Falsemaskinen i messing og blankt, glatt stål i falsen som falsa papphylsene over krutt, blyhaggel,tett skytevatt og den lille runde pappskiva som holdt hele ladningen inne i de røde eller grønne hylsa. Grøn til min cal.16. og rød til pappas cal.12. V var sesialiser og kunne avmåle ladning i forhold til byttet og for disse våpna var det først og fremst Alke, And , Ærfugl og Skarv. En og annen stor grå Havmåke kunne utgøre en sollid middag. Men mamma likte ikke Måke.

Min Winchester cal 22 pumpe modell 1906 med 16 skudd i det underliggende røret. Holdt man avtrekker´n inne og kolben godt inntil skulder eller hofte kunne jeg ”pumpe” ut seksten små dødelige blykuler, med høg egenvekt(bly) på fem sek. Dette var dog sløsing med ammo. Et utorlig effektivt jaktvåpen på småvildt som Rådyr, Hare, stillesittende på godt hold ”Sittin Ducks”. Dette var skapskyttervåpen med dioptersikte. Helt uegnet til bevegelige mål og fluktskyting, da måtte vi til med hagla som hadde fluktskur den hadde dog effektiv skuddvidde på 40 maks femti meter mens Winchesteren hadde en rett bane og lett slo gjennom ett kålrabihue på to hundre meter.

Vi behøve ikke jakte på byttene i luften. De kom til oss- for først og fremst var vi jo fiskere. Som dem. Man var kjent med byttenes beiteplasser, på bånn og banker i elv og fjord og en del av våpna og fangstredskapene var plassert på strategiske steder. Lugeren var alltid med. Den lå i nattbordskapet rett ved hodegjerdet til pappa seng, bak min hvite med blå rand emaljerte pissepotte.
Hagla mi lå som regel godt olja i en vanntett lerretspose i sine tre deler, kolbe med avtrekkerbøyle og hane, det knekkbare løpet og undergrepet i hvalnøtt. Den lå i et hemmelig rom på størrbord side under bakken som så ut som en forsterkning av selve båtskroget med pappas Belgiske dobbeltløpa tolver om babord. De kunne begge settes sammen på få sekunder laddes og gjøres skyteklare. Vi er på Alkejakt.

Søtti Alker på en dag. Vi ssnakker høsten 1945 Uttafor
Svenner og Jomfruland.

Nå er det ikke snakk om rifla våpen ombord kun glattløpa. Dette er ikke skarpskyting menspredningsskyting og opplasting av ammoen etter byttet
eller byttene. Her gjaldt det å spreden samla ladningen på 30 til 40 meters
hold og med oversikt fra bauen mot vannflaten og pådet holdet vil nedslagsorådet for haggelskura være omtrent 4 til sju meter i dybde og estimativt sksti cm. I bredde. Innefor den skura kan det befinne seg tre til
fem Alker som nå har været oss og strekker seg for å spane, som om de står i vannet og trår på det med svømmeføttene sine og flakser med vingene for å holde ballansen. Da går skuddet. De relativt små Alkene ble således tre ganger større og et utmerket mål for den langløpa Husquvana hagla mi.
Forts

Alt før jeg var elleve år gammel..Og eldre skulle jeg ikke bli som aktiv fisker, jegersønn og Sandloppe på Torstrandsdeltaet og det mangslungne livet her på Tollerodden, Hvittensand, Hausane, Munken, Svenner, Torstran Skole, Lågen Viksfjord og Buggehølet.
Snart skulle jeg sitte å toget fra Larvik til Nordagutu, Kristiansand, Flekkefjord, Egersund, over Jærens Rev, og Sandnes til Stavanger med Solabussen til Sola Flystasjon.

Forts:
Para Bellum lat. ”Den som ønsker fred, planlegger krig”.
Intet Latin kunne passe bedre til mitt første møte med Georg J. Lugers leketøy den tidlige vårdag i 1940.
Jeg hadde nettop passert fire år og to måneder og min far var ny for meg siden han nettopp var kommet tilbake fra hvalfangst hvor han hadde vært radioffiser på koka Sir James Clark Ross. Vi måtte være snille og tolmodige og ikke mase på pappa sa mamma. Han hadde vært i Innom Durban i Sørafrika på hjemveien og tatt med seg masse rart og jeg får grave i skipssekken så møe jeg ville. Mamma og pappa hadde gått på soveværelset for å snakke sammen og jeg var alleine på det store blå kjøkkenet med lunk på den store Jøtulen i hjørnet og veakassa den grønne som nå var lukket med en stabel Camelkartonger. Jeg kunne ikke telle til mer enn ti men det var mange, mange fler, silkestrømper rare duker og ting fra Afrika til mamma og søstrami Lillian som nå var i tretten fjortenårs alder hadde fått hokkyskøyter med støvlær. Hvite og drita flotte. Sjæl haddejæ noen i sammenlikning med reimær. Fy Faan. Og jeg hadde ikke fått no!!! Merkelig. Men det var mer i sekken og mamma og pappa virka som om de hadde noe veldi vikti å snakkom.
Jeg kikker nyskjerrig på skipssekken som sto åppå kjøkkenbordet mot vinduet ut mot haven og over til Kjerrgårdsgata og Plystrekongens hjem som hadde haven sin mot vår og av og til kunne vi krype mellom de tette Rips og Solbærbuskene som skildte . de to kommunale byggningene fra hverandre.
Plystrekongens yngre bror Arne var en av mine få men utvalgte venner. Han var stor og sterk. Sterkeste på Torstrand. Han var snill og flink tå spikke. Åsså varn broor´n til Plystrekongen, bare det gjorde ham til en kronprins. Kronprinsen hadde store lepper og framståanes tennær. En av dem var blå og den hadden vond i støtt. Arne Jakobsen hadde alltid pene klæær. Men jæ så aldrig mora hans. Tenkte jeg mens jeg lurte på om jeg skulle tømme ut resten av pappas skipssekk som sto der så lokkanes
Haddenglemtmæ. Jeg står opp fra golvmatta som mamma hadde fått vevd av filler og gårbort og kjenner på sekken. Trekvart full endaa. Håpet stiger. Jeg kjenner nerrover sekken. Den er av grov seilduk som båsen på koka hadde sydd for´n- og der nederst kjenner jeg no hardt. Kan det være hokkyskøteeggen? Mamma og pappa høres ut til å ha kommet over den seriøse delen av samtalen for nå hyler mamma- av latter? Og jeg kan høre pappa rumstere og gå i døra inn til stua.

Forts.Rustrød Sand

Venter spent på fortsettelsen, Peter – dette er jo reine krimmen!

Forts, “Rustrød Sand”.

Et øyeblikk etter står han i døra inn til kjøkkenet ulastelig antrukket i Combinations!!
Dette var mitt første møte med Combinations men ikke det siste. Pappa sto der i døra i underbuksene men det vakke bare underbukser men underskjorte åsså. I en heldekkende undertøyshabitt med tre knapper forran i smekken og er lokk til å rite i r ræva var det radiooffiser på Sir James nå sto og demonstrerte ved å snu seg og lokke opp bakluka et sekund og jeg fikk snurten av en hårete mannsræv for første gang. Ikke no vakkert men latterlig syn og både pappa og jeg hylte av latter og jeg fikk i vitne hva mamma hadde ledd så hylende av. Smart takla Urban. Det skal du ha.Han hadde uniformslua med den blanke skyggen og Marconiemblemet M i guld i og lua på snei.
Så går han bort til sekken og trekker opp en til meg åsså. En Combination i grovstrikket ull ganger tre trekkes i tur og orden fra den slunknende skipssekken. Barnestrørrelser gutt alle tre. Motet synker. Allerede da hatet jeg Combination men det er dog det første møtet med det engelske språk som jeg virkelig forsto. Kanskje det er det som er grunnen til at jeg aldrig stillte i ”Kombinert”. Jeg ble en av de gode guttehopperne i bakken på Kajafjellet. Vant et par ganger et snes egg og ei svinesteik i Yttersjøbakken men det var seinære. Langrenn var kjedelige greier. Men tilbake til sekken. Der var mer i bånn. Taut resten du Per- sier pappa og slepper den store slunkne skipssekken ned på matta til meg som sitter der omringa av Combinations. Forventningsfullt stikker jeg armen ned i den store skipssekken og famler en stund. Får tak i en bylt og drar den ut. Det er en kobboydrakt med skinnlår og frynsekanter kraftig bunta sammen med en krøllete hvit kobboyhatt oppå min størrelse riktignokk. Den kjøpte jeg i Durban på vei nedoverveien til sørisen, sa pappa, ta´n påddædu. Sa pappa og jeg løsnær på snøret rundt bylten. Det er lett men bylten kjennes tung så når jeg pakkærut kobboydrakta ramlær noe hardt og veldig flott og spennanes tungt neppå matta. Jeg ser med en gang hva det er og jeg ser forundra opp på pappa. Tan opp du sier´n og ser alvorlig ned på meg. Jeg tar´n opp. Ta ladegrep sier han rolig og jeg tar tak om bakenden som pappa hadde vist meg tidliger på Colten som han hadde som forsvarsvåpen mot Isbjønn på landstasjonen i på Syd Georgia, men den vakke sånn. Denne var helt annerledes og jeg ser nøyere på pistolen og ser at de to riflede grepsflatene er lenger framme på våpenet og tar tak og drar oppover og bakover. Bingo- ladegrepet ble fullført. Jeg ser at det ikke er noe magasin i våpenet og i og med at jeg hadde tatt ladegrep visse åsså jeg at våpenet var uladd. Hva har du lært sier Urban mildstreng. Aldrig å peke på non med noe skytevåpen om jæ ikke tenker å skyte´n- ser jeg rappt. Jeg vender Luger´n behendig i begge hender og gir´n te pappa med kolben først. Hadde glemt at jæ hadde pakkan inn i kobboydrakta di sa´n og la pistolen i skuffen på kjøkkenbordet. Er´n min- spør jeg i en selvfølgelig tone. Fattern ser mildstrengt på meg og sier- når den tid kommer Per- om den tid komme. Og den tid kom allerede morran etter. Langt oppi Lågen.

Hei Janke takk for at du føller med. Dette er biografi og jeg kan ikke ha en dram på hver linje for da blir jo leserane dritings

Takk Runar:-) Så du føller med…. Bra fornå bynere å bli spennanes

Det blir rart med et innlegg fra meg her, for hittil har Peter rådet grunnen alene. Jeg synes likevel at det jeg har lyst til å fortelle hører best hjemme i denne tråden.

Da jeg leste Peters “Mixture fra Larvik” ble min interesse vakt da Capt. Stanley Wilson fra Hull dukket opp i fortellingen.

Rundt 1979/80 besøkte jeg to eldre damer i Tordenskioldsgate 22 på Torstrand for å spørre litt om våre felles røtter.

Damene var døtre av forlengst avdøde glassarbeider/politikonstabel Oscar Wilhelm Berthling, Ragnhild Blyberg født 1900 og Dagheid Williams født 1902.
Oscar W Berthling hadde kjøpt tomta i Tordenskioldsgt. 22 av Laurvig Glasverk i 1913 og bosatte seg der med familien sin. I 1934 ble huset overdratt til Blyberg og i 1952 overtok Dagheid huset.

Jeg regner med at Peters capt. Stanley Wilson er identisk med den person som Dagheid giftet seg med høsten 1931 i Larvik, nemlig styrmann Stanley Frank Williams som var født i 1900 i Hull i England.

Tilbake til mitt besøk hos søstrene Berthling som da begge var enker uten livsarvinger.

Jeg ble under tvil buden inn etter å ha presentert meg som datter av Anker Løkke (heldigvis visste de godt hvem han var) og etter å ha forklart hvorfor jeg hadde vært så freidig å ringe på (Jeg var ganske nervørs der jeg sto) fikk jeg komme inn.

Det ble en hyggelig ettermiddagsstund med to forteller glade damer (jeg fikk ikke lov til å notere mens vi pratet).

Det jeg husker best fra besøket var en kjempestor papegøye (Grønn, tror jeg) som kun fikk oppholde seg på kjøkkenet. Der bannet og svor den på engelsk mens den var ivrig opptatt med å hakke istykker kjøkkenbenk/skap.

Papegøya hadde seilt til sjøs med hr. Williams og tilbrakte nå sitt liv på et kjøkken på Torstrand hos to gamle damer.

Dette var artig Inger-Helene, søstrene kjente jeg godt, særlig Dagheid. Fra 54 jobba jeg hos Rolf Olsen Trevarefab. på Torstrand han var venn av Dagheid og Stanley. Stanley var ofte på besøk hos oss på snekkerverkstedet. Vi “puss opp” endel i huset til Dagheid. Papegøya husker jeg. Dagheid gikk sammen med min far på skolen.

Altfor lenge har jeg her rådd grunnen aleine Inger-Helene og det er med noe bestyrtelse jeg leser din tekst:

“Jeg regner med at Peters capt. Stanley Wilson er identisk med den person som Dagheid giftet seg med høsten 1931 i Larvik, nemlig styrmann Stanley Frank Williams som var født i 1900 i Hull i England.”

Jeg har nemlig ikke Denne kapteinen fra et nedtegnet dokument men via muntlige intervjuer og samtaler med familie og venner. Ifølge disse het han kaptein Stanly Wilson! Har sjekka mine notater. Det forbryller meg her betydelig hvilket navn som er rett? Står her to navn overført muntlig til to personer eller er dine notater nedtegnet Inger-Helene? Finnes det noe dokumenter på denne kapteinen i dine eller offentlige analer. Eller Dagheids? Kun for ordens skyld? Det er jo for all del lett å forveksle de to navn: Wilson /Williams når så mye tid har gått. Jeg vet kun at Nils i Båten selv kalte han “kapteinen”. Noen som kan hjelpe oss her? Godt detektivarbeide Inger-Helen. Dette bør vi finne ut av: Williams eller Wilson?

Dagheid var gift med Williams, det er helt sikket.

Takk Dagfinn!
Ok. Da er saken klar. Synd at ikke dette kom fram på et tidligere tidspunkt. Jeg ser jo også at Berthling er skrevet feil i boka. Synd- litt seint å rette opp!

Peter jeg er lei dersom jeg har rota det til for deg med navna, men du kan lese det selv at ekteparet Williams/Berthling er ført inn i Larvik, lysningsprotokoll nr. 5 (1920-1933) side 88 som nr. 47 i 1931 ved å gå inn på digitalarkivet.no (skanna kirkebøker).
Artig Dagfinn at du har kjent Dagheid og Stanley og papegøya!

Peter! Om Berthling skal skrives på denne måten eller slik du har skrevet Bertling kan sikkert diskuteres, for da Oscar Wilhelm ble innført i kirkeboka som døpt i 1873 ble etternavnet bokstavert slik du har i boka, men senere er navnet blitt skrevet slik jeg har valgt å gjøre.

Flott jobba Inger-Helene og jeg har gitt beskjed til forlaget om å rette dette til neste opplag. Og som forlagssjefen sa “sed nihil desperandum”= fortvil ikke det har vært gjordt større feil i bøker enn dette. Det hender at familier forandrer sitt navn undeveis(Bertling/Berthling). Forlagssjefen spør: Har Capt. Stanly F. Williams en datter i Langesund?

PS. Trenger en partner i mitt nye detektivbyrå?:-)))

Inger-Helene!
Nå som vi først har fått kontakt: Kan du huske noen navn fra Rekkevik? Min onkel og tante Fridtjof og Sigrid Larsen og dere sønn Bjørn og datter Ann-Mari og så et par omgangsvenner av familien: Nunna og Mossa(husker ikke etternavnet) Jeg bodde nemlig mine første år av mitt liv i Rekkevik og var der ofte på besøk etter at vi fløtta til Torstrand.

Du står på Peter! Godt at vi kan rette eventuelle feil ved neste opplag av boka. Egentlig så jeg ikke på navnet du brukte som en feil, men jeg ble så glad da jeg fikk litt “kjøtt” på mine forfedre da jeg leste din fortelling.

Din förste kommentar lyste av den gleden du he evner Inger-Helene og som undersökende skribent vil jeg komme fram ti de riktige og sanne resultater. Så dine opplysninger er for meg meget viktige og nyttige. Wilosn og Williams er jo to fine navn okke som:-)

Hei Peter har du mottatt min mail vedrørende Mossa, Nunna, Frithjof og Sigrid Larsen?

Ja Inger-Helene og takk for det jeg har värt ombord på Bohus og var midtfjords når du endte mailen. Virkelig fantastisk at du husker hele min familie i Rekkevik. Jeg håper vi kan komme sammen å snakke litt “baklengs” om ikke lenge?

Jeg gjentar spørsmålet Peter: Har du mottatt mailen min til deg om Mossa, Nunna osv. Grunnen til at jeg spør er at jeg hadde problemer med svaret jeg først skrev her i LINF som jeg ikke fikk lagt inn. Så jeg undrer om mailen min via LINF kom fram.

Godt Peter at du har mottatt mailen min. Om jeg jeg har så mye mer å tilføre deg om disse folka vet jeg neimen ikke.

Greit.

For noen år siden skulle jeg sende ei pakke til en yngre kar som het Kristensen, og jeg spurte om han skrev navnet med Ch eller K. Jeg fikk et overraskende svar:“Spiller ingen rolle, det er det samme.” Kanskje det er blitt slik, altså at det som vi tidligere anså som riktig og korrekt med navn nå er uvesentlig. Jeg har tidligere i denne sona sagt at personnavn burde skrives slik “eieren” selv gjorde. Det ble den gang kalt for “flisespikking” da jeg bemerket Bredsdorff som har gitt navnet til Torstrands ytterste tverrgate. Forresten ikke så dumt dette med flisespikking, han drev og eide Buggesaga på Torstrand. Forleden dag leste jeg om denne gata i ei bok, som jeg fikk i gave, og der ble den kallt for Bredorff, visstnok etter en difus danske.

Navnekomiteen for gater i Larvik av 1882 grep, som så mange andre på den tiden, etter navn som skulle gi folk i en noe svekket nasjon litt selvfølelse. De valgte da blant personer som i alle fall den gang hadde en militær heltestatus til felles, og Torstrand fikk Cort Adeler, Huitfeldt, Rye, Schleppegrell, Helgesen, Kjeld Stub og Niels Juel som gatenavn. Her passet nok Schleppegrell best inn, for etter dagens kommunegrenser er han ekte larviksborger.

Apropos helter, Torstrand hadde mange, ikke minst hverdagshelter. I boka, som jeg nylig fikk, ser jeg at en slik som jeg kjente godt, er havnet på Langestrand med feil etternavn. Men er det så nøye ? Det er heller ikke så nøye om man angir feil adresser, kjennetegn, merker m.m..

Noe jeg i alle fall har lært, “er det et liv etter dette?”, skal jeg passe på å bli utflytter eller innflytter og ikke klamre meg fast til Torstrands (beste) vestkant.

Denne lille betraktningen sees fra min side som avsluttet. Ha en god dag !

Humret meg gjennom denne “högprosaiske” tekst over et “pytt” tema og takk for korrekturen for ff. Brukes kategorisk nå:-)) Velskrevet sak Roar du burde skreve mer.

H: Legges til der den måtte passe

Per Hroar, jeg må nesten spørre deg også om dette med bredden på Torstrands gatenett. En mann med kjennskap til gate-navnkomiteen av 1882 har kanskje hørt noe om også det – altså hvorfor er gatene så uhorvelig breie på Torstrand?

Otto. Jeg vet ikke hvorfor Torstrand fikk disse brede gatene. Men det “lå nok i tiden”. For i Trondheim hadde en byplanlegger Cicignon allerede mange år tidligere gjort dette med stort hell, det gjaldt både mønster, gatebredde og kopling til den eldre eksisterende bebyggelsen. Nå hadde Larvik muligheten til det samme da Torstrandsmoen, som var flat og ubebygd, ble tillagt byen som trengte rask utvidelse. Det hadde sikkert også noe med hindring av brannspredning å gjøre. Dessverre noe eksakt vet jeg ikke. Jeg ser jeg hadde hoppet over Tordenskjoldsgate i det jeg skrev i går. Beklager.

De breie gatene på Torstrand kan ha noe med at her skulle fraktes sand fra sandtakene og plank fra saga. Torstrand var tidlig industriområde så planleggerne tok vel höyde for det i en industripioner tid

Peter, jeg tror ikke byplanleggerne i hestekjøretøyenes tid tenkte og planla for nåtidens transportbehov eller at de kunne forutse hva som kunne komme. Hverken sand eller plank krevde særlig gatebredde hvis plankene ble transportert i lengderetning (det siste en fristende fleip, håper den passerer). Nei, jeg holder på det jeg skrev, og at hele nasjonen hadde et kontinentalt blikk og prøvde å få med noen av disse strømningene i sin egen lille hverdag.

Du har sikkert rett Per Hroar. Jeg tok naturligvis höyde for både tömmer og plank på tvers:-)) Men selv da ville det väre god klaring i noen av gatene på Torstrand. Det er nok trenden i avenuetanken som spredde seg over nordeuropa på denne tiden

Handel med en eremitt !
Idar E. Gjertsen har erklært ved flere anledninger at han levde en slags eremittilværelse ute i Skiringsalsgate i sine første leve- og folkeskoleår. Så det er ikke noen grunn til å tvile på det. Vi gikk i samme klasse på Torstrand skole. De eremittene jeg hadde hørt om til da, levde et asketisk og nøysomt liv. Men for denne var det kanskje noe annet, ikke vet jeg. Men en dag, jeg tror det må ha vært i 1951, kom han på skolen og bydde fram for salg en liten hengelås med kodesystem. På den tiden, så rett etter krigen, var det meste sjeldent og vanskelig å få tak i. Ikke minst slike låser. Selger hadde sterkt behov for 1 krone, så det var prisen. Varen så fin ut, ikke minst systemet uten nøkkel var imponerende. Ingen hadde sett en slik før. Alle hadde lyst på den. Så hadde det seg slik at jeg tilfeldigvis hadde en krone, med hull i og preget med Håkon 7. og “Alt for Norge”. Det var akkurat det eremitten trengte. Lås og krone byttet eier den dagen. Hva krona gikk til vet jeg ikke, men låsen har jeg fremdeles. Hva ei krone fra 1951 er verdt etter dagens kroneverdi vet jeg heller ikke. Men det er uinterressant, i dag er jeg mest imponert over konstruksjonen og sammenbygningen av stål og messingsylindere og at jeg fremdeles husker koden.

Glimrende Per Hroar!

Kanskje vi kan få Idar til å fortelle hvor han hadde fått kodelåsen fra? 1 krone i 1951, da var jeg 9 år og kan ikke huske at jeg hadde penger mellom henda i det hele tatt. Småmynt ble utdelt i porsjoner – 25 øre til søndagsskolen og det samme til kino en sjelden gang!

Det jeg synes er mest imponerende Per Hroar er at du fortsatt har låsen,OG husker koden !
Morsom historie.
Kjell Øritsland

I følge Statistisk Sentralbyrå:

Kr 1 i 1951 tilsvarte kr 14,31 i 2008.
Dette tilsvarer en prisstigning fra 1951 til 2008 på 1331.4 prosent.

Historien viser at du gjorde en god handel Per Hroar!

Glimrende ,Per Hroar!
“.Point taken”:
Du er herved utnevnt til utflytter fra Larvik.Håper du tilfører denne tråden flere gode historier etterhvert!
Hilsen Ravngutt

På tide å vekke Heksa

Frøken Møller På Torstrand Skole:

Er det noen på trån som husær “Den Sorte Dame” eller Frøken Møller som jeg kallær henne i boka mi. Hu med tranflaska, lang og tynn, alltid sortkledd med en spiss ørnenese med runde stålinnfattede briller på, stram knute i nakken, onde øyne og bevepnet med Møllers Tran i venstre og en enorm spiseskje av rustfritt stål, i høyre, som lukta kvalmt og stramt selv uten tran i. “Frøken Møller” var ikke min lærerinne i første klasse i 1943 hun lærte oss “å ta tran” som sin, for meg og oss i gutter 43, eneste pedagogiske misjon. Hun kom hver dag like før frikvarteret med sin tranflaske og enorme spiseskje i rustfritt stål. Hun hadde fullsendig makt.

PS: Noen som har bilde av en Møllers Tran fra den tia(43-44)
PS:1. Denne novella kommer også til å omhandle min klasseforstander Søren Midtun, Gym og -jeg tror, sanglærer “Spretten”, min stipete geografilærer Berntsen
Vaktmesteren? og Sløydlæreren? De to siste husærjække navna på.
Noen som kan komme med innfyllende huskelappær om disse lærerane?

Det er noen uker siden det var liv i Torstrandstråden. I håp om at det kan vekke interesse legger jeg ut et bilde av eldre årgang fra Dronningensgate.

Takk for påminnelsen Inger-Helene: Jeg har holdt igang med mine skriverier i lønnkammerset men legger ut min Novelle/romaskisse: PÅ DYPET som er en opplevd historie med fiskesjekta Flaks av Buggehålet:

Lang fra Donningens og Bredsdorffsgate:

Roman/Novellen: ”På Dypet”

Av Peter Lindholm

R O S S sto det med svære bokstaver; en bokstav på hver av de fire lommane som inneholdt en enorm firkanta og rektangulær kork på størrelsen med et stort, flatt grovbrød. De fire store korkane innsydd i grov seilduk var veldig viktige; ja livsviktige. De var forskjellen på liv og død:
Det var nemlig livbeltet fra den store hvalkoka Sir James Clark Ross av Sandefjord som pappa var gnist på.
Gnist syns jeg var feianes flott. Å være ”gnist” det vakke bare bare. En gnist eller radiotelegrafist og radiofonist kunne sende meldingær over hele væla og mere te; helt til langt bortom synsranden som hevet og senket seg i de lange, slakke dønningane og av og til ble helt borte der jeg lå å fløt i bleika eller glatt vann som pappa kaldte det og kjente kilet i magan når jeg etter toppen på en av dønningene kunne kjenne suget eller kilet i magan som den enormt lange havdønningen lot meg kjenne at den hadde meg i sin favn.
På toppene kunne jeg se horisonten rumdt meg på alle kanter. Ikke land å se i noen himmelretning. Jeg er på dypt vanne for første gang. Helt aleine. At jeg ikke kunne se land; hverken Svenner, Færder eller Jomfruland bekymra meg labert og det at jeg ikke kunne se bånn brydde meg i heller særlig.
Men at jeg ikke kunne se Flaks; den tjugeto fots sjekta vår, som jeg hadde holdt klinken på hos båtbygger Viksten, bekymra meg hver gang jeg ble ført ned i den lange bølgedalen og ikke kunne se annet enn skagerakblågrønt vann i alle de himmelretniger.
Lettelsen hver gang jeg var på dønningtoppene var tilsvarende stor når jeg fikk se den kjære sjekteprofilen neppå sydøst et betryggende støkke og pappa atterut med loslua og pipa som jeg syntes jeg kunne lukte tobakksrøyken fra i den varme stillestående sommerlufta. Likkavæl lån jo neppå et støkke men hele tiden godt synlig og av og til kunne jeg se solreflekser fra kikkerten hans som stadig svepa vannflata, også i min retning. Men det virka som om han konsentrerte seg om rett vest. Det virka på kroppsholdningen som om han venta no. Kunne det være ”portugiser´n?

Jeg hadde masa pån om å få svømme på dypet i flerfoldige uker men han hadde strekt det ut og sagt snart Per, det kommer nok en dag. Å mase på skippern vakke bare bare. Det måtte tas med list og lempe og liten stemme for å få tak i pappas oppmerksomhet for mine små ønsker. Riktignokk fikk jeg styre både motorn på sjekta, lensepumpa, agn, krok, pilk, skjener , sluk, dreggetauet og en del av patronene til både hagla og rifla, men når det kom til ”å gå overbord” på en vakker sommerdag i Skagerak for å svømme, selv om jeg kunne boltre meg med brøstsvømming, indianer(halvcrawl) og var en kløpper under vann, var vi med sjekta, alltid, ute i embedets medfør. Havet vakketå leke med og pappa hadde et forhold til havet som: ”Man bader ikke i samme vannet som maten” og ”man leker ikke på jobben”.

Nå var pappa fiskær men han hadde også mange spennanes gjøremål med sendærn i Lovart A´Le på Svenner og nattlige visitter både i Ula og Kjerringvik- ja til og med helt oppe rundt Tønsberg Tønne hadde vi en natt vært oppe for å levere ”fisk” uten å ha en ”pinne” ombord, bare ei jævla tung kasse som to mann hadde lempa iland på ei brygge som jeg bare så vidt hadde fått glimt av, attapå tvers, når vi vendte og satte fart mot sydvest igjen. Det hadde jeg sett på spritkompasset som jeg også fikk styre med når det passa. Jeg kunne alle himmelretningane så det så. Pappa hadde virka spendt, men vel ombord hadden sagt –nå kan du komme fram fra under bakken Per og åpne tina, ta fram termosen så tar vi oss en matbit.

Merkelig hvor tankane mine gikk her jeg lå i det godt oppvarma overflatevannet, forsvarlig pakka inn i redningsvesten fra hvalkokeriet. Den kunne holde en voksen mann flytende i 48 timer hadde pappa sagt og en guttekropp som meg… sikker møe lengre.

De lange dønningene hadde lagt seg noe syntes det som for det kila ikke så fært i magen lenger og jeg kunne se Flaks fremdeles i sørvest. Det blinka i zeizkikkertens
To glass. Pappa hadde meg i kikkerten. Det føltes godt og betryggende. Tid ække no tema når man ligger sånn og flyter som en kork i Skagerak; det er lissom atte man blir ett med havet det salte og alt det som bor idet. Litt forundret er jeg jo for-det-atte jeg ikke hadde sett en makrillstim eller to, eller et Nicepar eller no mens jeg var ute på min førstereis som slevstendig på dypet. Ikke engang ei makrellstørje hadde vist meg den ringeste intereese under den tid jeg her hadde duppa opp og ned på havets
berg og dalbane som var den laga for meg helt spesiellt. Forts med ”Hvalblåst”

Bildet fra Dronningensgt. forteller mye historie. Helt øverst til venstre i bildet sees “toppen” av Lars Grimsruds møbelforretning. I Dronnigensgt. 26 (murhuset) har det vært apotek, DnC (ja banken het det den gangen!) har hatt avdelingskontor her, en periode var der kjøreskole og det har vært en forretning som solgte leker.
Så ser vi et lite hjørne av “parken” med Narvesenkiosken (den ble senere flyttet lenger i retning jernbaneskinnene).
På den andre siden av gata ser vi reklameskilt for “Blue Master” og under den reklamen er det et skilt med “Norsk Tipping”. Det er reklame for H.Halvorsen eftf. (eller bedre kjent som Hetty). Det huset har adresse Dronningensgt. 27a.
Jeg har kommet til at bildet må være tatt om høsten. Trærna er bladløse.
Jeg vet ikke når bildet er tatt, men før loven om tobakksreklame trådde i kraft 1. juli 1975.

Dette bildet må være tatt lenge før søttitallet Inger-Helene. Bilene er førkrigsmodeller. Det eneste som forvirrer meg er at det ser ut som neonlampe i telefonstolpen til venstre. Den passer liksom ikke inn ibildet. Hetty husær jeg godt. Ivar Hetty med den rare venstrehanda som solgte gotterier til oss barn som kom med en femøring varm inni handa. Åsså den gode gotterilukta inni butikken da:-))

Hei Peter! Det er en annen “Hetty” du husker antakelig.Kanskje i Tordenskjoldsgate?

Den gotteributikken som jeg husær med Ivar Hetty i lå
rett over Dronningensgate når man kommer ut av Skiringsalsgate. På hjørnet. Ellers er jeg ikke lenger så stiv i alle gatenavna på Torstrand. Lenge sia vettu.

Den godtebutikken som er på bildet over, lå i krysset Dronningensgate- Reipebanegata.

Åja denja; En trapp opp på hjørnet:-))? Rett etter undergangen sett fra Torstrand? Bodde i Repbanegata til jeg var nesten tre.

Jeg antar at Peter mener sjokolade- og fruktforretningen til Finn S. Larssen, som lå i Dronningensgate før den flyttet over til Ryesgate 26.

Men da har jeg tatt feil av etternavnet. Hadde Finn S. en forkrøplet venstrehånd Per Hroar? Han var en meget vennlig mann som alltid smilte og var glad. liten med helt lyst hår med lugg; dukker det fram fra huskeboksen

Ja, Peter, jeg husker Finn S. Larssen som en noe kortvokst og bevegelseshemmet mann med bølget, grått hår.

Ja Per Hroar! Det er med vemodige minner jeg minnes denne mannen som ofte tok imot min håndvarme femøring med høyre og mestret den lille aluminumsøsen med den forkrøpla venstre. Hånda mi full av velluktende drops fra de storre tårnglasskrukkene.
Og det stemmer: Det var på hjørnet Ryesgate og Dronningens.

Flott Inger-Helene at du tente denne tråden igjen. Takk.

På bildet, til høyre er smalgata også kallet Jerrybald street.Det er egentlig Griffenfeldtsgt.Her bodde vi i nr,8 (Strukehuset)detvar mitt første hus! vi bodde her i ca. 8 år. Ted……

Mener du i gata som går inn til høyre bak varebilen Teddy?

Og Hjørnehuset bak kiosken… vakke det der apoteket Ørnen lå? I så fall står det huset nå tomt og forfaller. Synd. Noen burde redde det?

Her kommer et forsøk på å tidfeste bildet. (Pluss litt til) De kjempestore trærne som sees ovenfor “Hygea-bygget” sto i hagen til en herr Kjeldsen. Kjeldsen var nabo til Grimstad Møbler, der jobba broder Thor. Den samme Kjeldsen var livredd for almetrærne, de var ikke lenger var ved god helse. Men de hadde fortsatt evnen til å stå i full grønn prakt, da hadde de et vindfang på linje med en fullrigger. Det var det, i kombinasjon med en storm, som fratok Grimstads nabo nattesøvnen. Han frykta for at huset skulle få et karateslag av dimensjoner, eller full blokkering av Dronningensgate. Den engstlige tok derfor turen inn til sin gode venn møbelselger Ellefsen og ba om hjelp. Det fikk´n, brødrene Ellefsen pluss deres fader påtok seg jobben med felling!!!! I ettertid er det lett å se at foretakende var galskap, men vår familie har alltid hatt et kjærlighetsforhold til brennbart virke. Fornuften fordufta som dugg for sola når flere favner med prima hardved lokka i det fjerne. Tauer med talje i enden blei festa rundt stammen og tjora i nærliggende undom av et tre, kjempestort “fall” blei kappa på den sida av stammen som, ikke uventa, vendte fra Dronningensgate. Saging kunne begynne. De tre tømmerhoggerne var oppslukt av sitt nervepirrende foretakende, men måtte etter en stund rette ryggen. Det de fikk se da de vendte blikket mot gata roa ikke nervene deres nevneverdig. Dronningensgates østre fortau var svart av folk, de så helt klart at her var det store muliheter for en underholdende katastrofe. Men da det største treet sa takk for seg og inntok horisontalen der trioen hadde planlagt det, gikk de slukøra hjem. Den dumdristige operasjonen foregikk i første halvdel av 60 tallet. Kan tippe 63-64, så bildet er altså tatt før vår innsats for å roe nervene til Kjeldsen.
Den yngste av de tre sto i jobb som trappesnekker på Nanset Trevare og så muligheten til en original bordplate i almens omfavnsrike rot. Handling fulgte tanke, en 15 cm skive blei kutta av enden. Siden lå skiva til tørk ett år, nå står den som et lite bord i hjørne av stua hans. Ingen har maken tror jeg, i hvertfall får du den ikke på IKEA:

God historie med glittrende stilistikk her Dagfinn og nok et desenuim er lagt til, baklengs, i bedømmelsen av bildet. Jeg har dog følelesen etter moden overveining at bildet er tatt på slutten av førrtitallet. Med den jævla neonlampa forbryller meg: Kom neon på markedet så tidlig? Den ble oppdaga allerede på slutten av 1800 tallet, men når kom den til Norge som gatebelysning?

Ad. fotografiet fra Dronningensgt.

For å tidfeste dette, må en merke seg følgende. Huset til vognmann Thoresen, Dronningensgt. 25 har sin sementtrapp med inngang til privatboligen. Ei trapp det var fint å sitte på når bilnummer skulle noteres. Likeledes har Torstrand Blomsterforretning fått markiser over hele frontveggen, altså etter ombyggingen. Den hadde tidligere inngang fra hjørnet av Smalgata/Dronningensgate. Langt bak, på toppen av Hansebakken ser det ut til at Sålingskompaniet, Dronningensgate 9, har fått endret sin fasade. Tar jeg ikke mye feil, tror jeg at varebilen på vei mot “byen” tilhører agent Fred. Olafsen i Dronningens gt. 1. Ut fra dette antar jeg at bildet er tatt på slutten av 50-tallet, muligens 1958 eller 1959.

Endelig en kjempehistorie fra Torstrand igjen.
Takk,Ellefsen!

Varebilen, den tofargede, har jeg da sett før. Var det en Chevrolet, Per Hroar?
En Z-bil med 4 siffer,…27-ett eller annet? Usikker.
53-modell eller rundt der?
Hjelp meg Per Hroar! Hjelp!!
Når jeg har fått tenkt meg litt om, så var jo flere av de amerikanske varebilene svært like bakfra.
Så dette kan jo kanskje være en Ford? 1951?
Den *hemmelige" agenten, Fred Olafsen bodde forøvrig i Dronningensgate 1.

Jan Einar ! Hvis det er bilen til Olafsen, så er jeg sikker på at det var en Chevrolet. Den er ute av registeret jeg har fra 1963. Men jeg mener det var en 1948-49 mod. med tobakksreklame på sidene.

Hei,Inger-Helene har bedt meg kommentere dette bildet,da det stammer fra vårt hus. Jeg tror det er fra ca. 1960, så den gamle bilen kan være et villspor.
Per-Hroar nevnte trappa som vi ser på Thoresens hus. Jeg husker godt at vi satt der og skrev bilnummer.Ideelt for formålet,sydvent, med full oversikt over Dronningensgt. og en dør bak som ikke lenger var i bruk.Denne trappa ble også en gang tidlig på 50-tallet min redning i en dramatisk situasjon. Jeg hadde vært på meieriutsalget(dagens grendehus)og kjøpt melk,og ble på vei hjem møtt av en hest som “fløy ut”. Det var transport av sko fra skofabrikken Ørnen til jernbanestasjonen.Under jernbanebrua ble hesten skremt av toget, kusken kastet av og ekvipasjen videre i vill fart. Jeg fikk kastet meg bak nevnte trapp med melkeflaska i behold. Tilbake på valplassen lå en gammel dame med brukket ben, og det lå skoesker strødd til langt oppi Hansebakken.

Flott Ove! Nå er du i gang, kom med mer!

God dramatikk men litt synd for den gamle damen Ove Sten.
Ble alle skoa funnet, eller var det noen som så sitt snitt til å “sko seg”?:-)

Nå har jeg lyst til å la det handle om butikktetthet på 50-60 tallet i Larvik, vi holder Sentrum utenfor, det blir ikke “rettferdig”. Ikke uventa kårer jeg “min” gate, Bugges gate til den med flest butikker per meter. Gata er 550 meter lang og vi hadde 10 butikker!! Sjølyst kolonial, Slakter Løwe, Baker Kristiansen, Slakter Madsen, Kopran, Jørgensen garn etc, Østby Kolonial, Horns Gratulasjonsbyrå, Gunnars Blomster, (i huset til Løver) Holmene eft. kolonial. Da har jeg vært snill og ikke tatt med aristokraten blant butikker på Torstrand, Augestad, den har dessverre adresse Torstrands Torg, men har en vegg mot Bugges gate. Noen som slår gata “mi”? Husk dere der ute, det er per meter som teller!

I gata mi, Bredsdorffsgate, hadde vi ikke en eneste butikk, om jeg da ikke regner med bryggerhuset vårt hvor vi solgte fisk ut av vinduet, også Ekenes i paralellgata da. Rundt hjørnet. Men alle, eller de aller fleste av de butikker du nevner i gata di, har jeg vært innom Dagfinn og spesiellt husker jeg slakterne Madsen og Løwe men var også ofte innom både garnbutikken til Jørgensen, for mamma strikte møe. Gata vår var bare femti meter så regner jeg bryggehusbutikken vår og den til Sikorin i nabohuset så er vi omtrent kvitt:-)

Hei Dagfinn! Gata di hadde mange forretninger, men jeg lurer på hadde Østby kolonial adresse til Buggesgate?? Jeg har handlet hos Østby for Rakel (svigermor). Det var på sekstitallet og det var litt av en opplevelse med Østby bak disken. Jeg fikk med et godt råd fra Rakel hvis jeg skulle kjøpe kaffe måtte jeg “bestille” den først, for kaffekverna malte så sakte! Det var en god gammeldags “handle over disk” til langt oppi søttitallet. En gang jeg var der og skulle kjøpe gaudaost (heter vel gulost nå) oppdaget jeg mugg på osten han skulle skjære av. Jeg bemerket det. “Ingenting å bry seg om. Den skjærer jeg bort og det betyr bare at det er mer smak i osten!”, svarte kjøpmann Østby.

Det var jo litt pussig å skrive om butikktetthet på 50- og 60-tallet og ikke ta med Hovedbyen, skriver en som bodde midt i Prinsegata. Det blir da konkurranse om butikktettheten i gatene på Torstrand.

Østby er et tvilstilfelle Inger-Helene. det er to innganger til huset, den ene er mot Bugges gate. Østby var antakelig den på første på Torstrand med kjøle/frysedisk. Ca. 56-57 laga snekkerverkstedet til Rolf Olsen på Torstrand, der jeg gikk i lære (kun mester´n og jeg) disken. Fryseelementet var det andre som leverte, Den om kaffekverna var herlig. Jens var fin bak disken, men mora hans var en enda større opplevelse.

Jeg tenkte jo på det som er Larvik kommune i dag da Ulf. Det blir vel i overkant å si at den bastår av Sentrum og Torstrand? Jan Einar hvor bliver du av? Jeg venter på rapport fra idylliske Nanset.

Jeg har tatt det opp før, sist i forbindelse med bokutgivelsen med utgangspunkt herfra, adresser m.m. bør være mest mulig korrekte slik at opplysningene kan brukes videre. Derfor, ikke for å forsmå Buggesgate, men Slakter Madsen hadde adresse Ryesgate 10 og A.M. Østby, Huitfeldtsgate 18, selv om de hadde grense mot Buggesgate. Med det samme, angående bildet fra Dronningens gate, forviller ikke bilen på fotografiet meg. Jeg trekker slutningen at det er tatt 1958 eller 1959, mens Ove Sten mener ca. 1960. Hvor er den store forskjellen ? Uansett, gamle biler er meget interessante for enkelte og kan fort føre til litt utenomsnakk, beklager.

Nå ære liv igjen her jenter og guttær:-)

Artig bilde, Inger-Helene, som jeg ikke kan kommentere, bare nevne at huset bak murgården/“DnC” var huset der mor min vokste opp, og som i dag eies av fetter John Walter.
Når jeg ser den grusomme murgården på Torstrand Torv, kommer jeg også på Rolf Johansen, som bodde der som guttunge. Rolf er vel i dag rundt 65-66 år. Er det noen som kjenner Rolf?

Da vår eldste datter begynte på Råholt Skole i 1983, fikk hun Rolf som klasseforstander, og jeg fikk fort vite hvor han kom fra. Verden er ikke stor! Rolf var en flink lærer og en meget hyggelig mann, som nå sannsynligvis bor på Sørlandet.

Per Hroar, mens du er inne på utenomsnakk i forbindelse med de gode gamle bildene……..
Varebilen som vi var inne på litt høyere oppe, er nok mer din 48-49 modell, en min noe nyere. Dette bekreftes nok på de små vindusrutene i bakdørene. På 50-tallet ble rutene vesentlig større. Den svakt buede brekken i karroseriet, der hvor fargeskillet ligger, peker mot Chevrolet. Så der smyger jeg meg til litt selvskryt, men roser Per Hroar for å lede meg på rette veier videre =;)

Ole E. på fredag sendte jeg det årlige julekortet til Rolf. Han bor i Lillesand.
Rolf er 2-3 år yngre enn meg det var nok til at vi ikke var kamerater i oppveksten på Torstrand, men vi hadde en “sist nær deg”-lek på vei til og fra skolen. For 6-7 år siden ringte Rolf meg helt uventa og spurte om jeg huska leken vår! Vi prata i 1,5 time!

På Østre Halsen var det på 1950-tallet mange butikker og Storgata hadde nok flest. Den gata er ca 800 meter lang, men forretningene var konsentert på en noe kortere avstand (Kanskje ca 600 meter). Jeg har kommet til 14 butikker. Av disse er det kun en igjen. Jernvarehandelen til Alviniussen i Storgata 42 er “still going strong”. Der er det et stort vareutvalg innen jernvarer og det du ikke finner i byen ellers, kan du finne her.
Hos Alviniussen har jeg handlet mang en julegave til far. Det ble helst askebegre i ulike varianter. Også porselen og kjøkkenutstyr kunne vi handle der i min barndom.
På vinteren når vi skulle ut på ski og føret var slik at vi jentungane fant å måtte smøre (det var ikke ofte at vi fant det nødvendig!!) dro vi til Alviniussen for å kjøpe parafinvoks (ofte måtte en stearillysestump gjøre nytta!!). Vi fikk en ganske stor beta parafin for en 25-øring og da hadde vi både til skismøring og koe. Sånn var parafinvoksen mer anvendlig enn lysstumpane, for lysstumpane egnet seg ikke til koe!!

Ja, hos Alviniussen handlet vi ofte i barn og ungdommen.
Ha en riktig GOD JUL OG GODT NYTT ÅR , alle som deltar med artige historier og bilder til glede for mange.
:-)

Inger-Helene, i dagens ØP er det stort bilde av Ivar Alviniussen, han er tredje generasjon i butikken og fylle 60 år.Han sier butikken ble starta i 1926. Sitat fra artikkelen; “Bak disken er skuffene merket med blant annet Badehetter, møllkuler og hårruller”. Han har fått tilbud om å selge, men har sagt nei.
Det ser ut til at Storgata på Halsen slår Bugges gate, jeg tviler ikke på at det var 14 butikker, men hvilken type butikker var det Inger-Helene?

Jeg husker Sundby, kjellerbutikken som solgte sjokolade, drops også i store spann. Morfars favoritt “Kongen av Danmark” og smørmalt kom i store blanke spann.
Min favoritt var " Longreen" sjokolade og så hadde han "sukkerflesk ", nam, nam! Bruspulver hørte også med
til utvalget.

Ved siden av Sundby lå en butikk som solgte garn og stoffer og tilbehør.

På samme side av veien lå Baker Evensen , med gode Winerbrød.

På motsatt side, Alviniussen jernvarehandel.
Lenger opp Schølist kolonialbutikk.

Så Magna Jacobsens hjørnebutikk, rett over veien ved skolen. Brus og sjokolade og ukeblader.

I min barndom var det vel også kooperativet, rett før Berntsebakken?

Har hoppet over slakterbutikken , på samme side som bakerbutikken lå.Var det Kolstad slakteren het?

Kan godt være jeg har hoppet over noen i farten.

:-)

En lagerbygning i Elveveien 2, kan det være noe å bråke med, sier kanskje noen. Det slo meg imidlertid plutselig i dag at denne bygningen som nå brukes som lagerskur ligner veldig på The Nissen huts. Når jeg gikk inn og kikket på linken fant jeg at det var nordmenn som Georg Herman Nissen og hans sønn (?) Peter Normann Nissen som hadde utviklet denne kontruksjonen. Nissen navnet er vel fremdeles kjent på Torstrand (?) og er det helt tilfeldig at vi har en pensjonert offiser boende i vårt lokalområde som heter Peter L Nissen. Kanskje vi må ta en prat med han – hvis ikke noen her vet mere om denne familien og en eventuell sammenheng med The Nissen huts da?
Se også denne linken med flere detaljer
For å friske litt på hukommelsen lurer jeg litt på om hans mor ikke har tatt i mot flere av dere, ref Peter M S L’s
Forfatterresearch.

Det skal bli artig en gang utpå nyåret å lese ØP for idag, Dagfinn. Ivar har nok vært mer eller mindre i butikken siden han kunne gå og at skuffene der gjemte mye er jeg ikke i tvil om. Husker at jeg som ca 6-åring maste meg til badelue og solbriller. Selvsagt handlet hos Alviniussen.
Godt gjort Gun! Du har 8 av butikkene.
Garnbutikken; Aagot Christoffersen (født Kolstad). Sundby drev også gratulasjonsbyrå, De du manglet:Godtebutikk ved siden av bedehuset (musikkhuset) G.Berntsen kolonial, Julius Eriksen fiskehandel og kullforretning (hadde lastebil av god gammel årgang. Den måtte sveives igang), litt lenger ned i “Bernsa” slakterforretning som først ble drevet av to damer som het Dreng. Forretningen ble kjøpt av R. Myrvang ca 1952 (far til Jostein Myrvang), så kom kopran (som Gun nevner) i samme hus som kopran med egen inngang lå meieriutsalget hvor vi hentet melk i spann og fløte i mindre spann, klippestua lå i huset nedenfor skolen. Dette skal bli 14 foretninger.
3 godtebutikker, 2 slaktere, 1 bakerbutikk, 3 kolonialer,
1 fiskebutikk, 1 jernvarehandel, 1 manufaktur, 1 klippestue, 1 meieriutsalg. Vi fikk dekket det daglige behovet på Ø Halsen, men for større ting som møbler, sykler, biler, elektriskeartikler måtte vi til byen etter (Larvik).
Kan forresten Knut Berntsens vikleverksted regnes med? Da blir antallet 15. Det hadde også adresse til Storgata.

Flott levert Inger-Helene, dersom viklerverkstedet ikke hadde utsalg er det tvilsomt å godkjenne den. Men 14 er imponerende på 600m! MEN, du krympa gata på Halsen til 600 m, for det var på den strekningen butikkene lå. (Full lenge 800 m) Da tillater jeg å gjøre det samme med Bugges gate. Etter Holmenes eft var det ikke flere butikker i den gata. De 8, (revidert etter Per Hroars korrekte påpeking) lå da på en strekning på 250 m! (Full lenge 550 m) Bruker vi forkorta avstand som utgangspunk blir tettheten størst i Bugges gate. Bruker vi full lengde på gatene blir tettheten størst i Storgata på Halsen.
Da “vant” vi begge to Inger -Helene!!

Godt at vi kunne vinne begge to Dagfinn. Kanskje blir det en rolig natt i natt åsså da!

Har du glemt kolonialen til Sjølyst, Inger helene ? Mora mi jobba der som ungjente. Hu lever ennå, jeg skal hent`a imorra, så da før jeg spørre næremere om dette.

Jeg har tatt med kolonialbutikken til Sjølyst,Per Narve, men skrevet navnet feil?
Her handlet vi alle dagligvarer . Melka og fløte i spann.
Bak disken var det blide familiemedlemmer i Sjølystfamilien, Flere av døtrene arbeidet der mener jeg? Var det en som het Jorun tro?

Kan hende jeg har handla med mora di?
Velgig hyggelig betjening i min barndom.

:-)

Hei alle sammen! Jeg ønsker dere god jul!
Til Gun: jeg mener at det var fire døtre hos Sjølyst, men jeg husker bare navnet på tre av dem: Aslaug, Joran og Ragnhild.

En riktig god jul önskes alle på tråden

Jeg fikk ikke så mye ut av muttern, hu var ganske klein i helga, men hu jobba ihvertfall for Harald Sjølyst under krigen, men jeg husker at vi handlet der langt ut på 60-tallet. Aslug Sjølyst bygde en enebolig i bakgata der en gang på 70-tallet hvis jeg ikke tar helt feil. Hu var kanskje den siste som drev butikken.

God jul fortsatt!
Ja Inger-Helene nå husker jeg navnet på de Sjølystsøstrene du nevnte. Joran er vel den jeg trodde het Jorun?
Aslaug og Ragnhild husker jeg også.

Vet ikke hvem som overtok butikken, eller om den ble nedlagt etter at Sjølystfamilien sluttet?

Det var 4 søstre Sjølyst: Aslaug, Grethe, Joran og Ragnhild. Jeg vet ikke sikkert, men jeg tror de het Selvik de som overtok forretningen etter Sjølyst. Her trengs det kanskje korreksjon.
Fortsatt god jul alle sammen.

Det var visstnok Aslaug som tok over etter faren, men det varte ikke så lenge. Hun var gift Ramberg og de bodde i gata bak butikken, den vesle gatestumpen mellom Storgata og Møllergata, det er vel en del av Hølens gate.

Peter Lynge NIssen er medlem på Origo og jeg har vært i kontakt med han for å forsøke å finne ut om det er noe slektskapsforhold mellom han og konstruktøren av The Nissen Huts. Det er kanskje slik Jan Einar gjør det når han gang etter gang overrasker oss med detaljer som ligger mange år tilbake og kanskje ikke bare i nær fortid – altså tar kontakt med folk som har en historie å fortelle. Jeg har i kveld fått en lang hyggelig PM fra Peter L N hvor han forteller detaljert om konstruktørene av disse bygningene som ble brukt under både første og andre verdenskrig. Mere om dette senere – jeg hadde håpet at noen av dere hadde husket jordmora fra Torstrand med samme etternavn – Peter S M Lindholm ble vel født i båt, men han skrev en gang at de var på vei til fru Nissen da det skjedde. Jeg har gitt Peter L N en link til denne tråden – slik at dere veit det! Se ellers mitt innlegg av 22 des i denne tråden!

Det er vel ikke alle som husker jordmødrene sine! ( vi var var jo små den gangen…) Men spøk til side, jeg husker meget godt både herr og fru Nissen. De var trofaste kunder hos oss i butikken i Dronningens gt 27. De var begge svært stolte av “Petter” som hadde en høy militær stilling. Ifølge min mor hadde også jordmor Nissen en periode bodd i 2.etasje. Hun husket at det kom utkallinger døgnet rundt,og det var bare vår familie som hadde telefon i huset.
Da Inger-Helene og jeg giftet oss i 1965 husker jeg fru Nissen kom med presang til min mor i butikken. “Dette går nok bra”, sa hun, “jeg har jo tatt imot dem begge to”

Takk for innlegget Ove Sten H, fint at vi får noen detaljer om Nissen familiens liv og virke på Torstrand. I en melding til meg har jeg fått vite at de muligens bodde i Dronningensgate 17, så da handlet de nok hos dere. Det er ikke så mange jagerflyvere vi har fra Larvik og da er det ekstra artig at en av dem kommer fra Torstrand. Jeg kommer med flere historier om The Nissen Huts tilblivelse i løpet av uka.
Når det gjelder denne trådens deltagere og hukommelse, har jeg inntrykk av, at enkelte ganger stopper den ikke ved tidspunktet for sin egen fødsel (!) – Det er jo det som er så bra – slik ser jeg det ihvertfall.

Det er helt rett, dette O2!
Jordmor Anna Margrethe Nissen bodde i følge Tlf-kat 1957 i Dronningensgate nr 17. Det er vel tvilsomt om noen vil ringe dit i disse dager, men den gang var det bare å slå 1786, så fikk man “straks” et lite barn levert på døra (eller var det med storken på den tiden? …….eller som meg, vakkert innpakket i et mykt teppe og levert av Nansets overaltværende jordmor Anne-Marie Slaatta på Mødrehjemmet i Tønsberg) !

Jeg leser i P. Nyhus sin bok " Krigsår i Larvik-distriktet" at drosjeformidlingen har så stor etterspørsel etter drosje at det kun kan gis tillatelse til helt nødvendig kjøring (klipp fra LD 29 jan 1944).

Fjorten dager før denne meddelselsen ble jeg født på Mødrehjemmet i Tønsberg.

Vi (d.v.s. far og mor) bodde i Helgesensgt. 15 på Torstrand den gangen og min mor var fruktsommelig som det heter litt høytidelig. Jeg ville ut i lyset denne mørke vinternatten i januar 1944 trass i krig og annen elendighet. Far ble sendt til jordmor Nissen etter hjelp. Hun kom antakelig hurtig med sin jordmorkoffert, vurderte situasjonene dithen at en kjøretur på noen mil hadde den vordende mor tid til.

Jeg går utifra at de fikk rekvirert drosje siden familien ikke disponerte bil og en nær forestående fødsel kunne kanskje dekkes under nødvendig kjøring. Far fortalte ofte om denne kjøreturen. Det var kaldt og mørkt og det gikk ikke fort framover. Etter å ha sjekket pålitelige kilder har jeg forstått at vinteren var normal dette året.

Turen gikk greit helt til Sem. Ved Sem var det slutt på min tålmodighet. Jeg ville ut! Jordmor Nissen kommanderte: “Knip igjen fru Løkke!” Mor var antakelig flink til å knipe, for vi nådde Mødrehjemmet før jeg så dagens lys (kl. 0520).

Det nyfødte vidunder nektet imidlertid å gi fra seg det nødvendige klynk selv etter flere dask på rumpa. Jordmor Nissen kunne nok det med å få lyd ut av sta nyfødte. Etter fars beretning ble jeg svingt noen ganger rundt “i lufta” og da kom hylet.

Et velskapt pikebarn på 16 merker (4 kg) uten lengde angivelse var kommet velberget til verden. Jordmor Nissen og far reiste hjem til Torstrand. Mor og jeg ble på mødrehjemmet i 14 dager.

Tusen takk til deg Inger-Helene, nå føler jeg at jeg kan redigere litt i stoffet jeg har fått fra Peter Lynge Nissen. Det har han nemlig gitt meg anledning til. Han har skrevet til meg slik: Jeg fikk selv oppleve Nissen Huts da jeg kom over til England i desember 1944, og ble sendt til the Norwegian Training Base, Winkleigh, Devon. Det ble det nye tilholdsstedet for flyskolen etter at de flyttet fra Little Norway i Canada. Hele leiren var bygget opp av Nissen Huts, både forlegninger, hovedkvarter, og operative bygninger. Det fungerte utmerket selv om komforten kanskje ikke helt holdt dagens mål. Jeg var forøvrig der sammen med Jonny Nielsen fra Torstrand. Han som reiste ut på hvalfangst i 1939, og som meldte seg til tjeneste i Flyvåpnet og ble utdannet som flytekniker. Han fortsatte i Flyvåpnet etter krigen, men døde i 60 årene såvidt jeg erindrer.
Tenkte vi kunne ta denne biten først og så kan vi komme tilbake til forholdene rundt disse bygningene etterhvert. Jeg antar at Peter L N er født i 1924 og han er da ca 20 år når han kommer til England. Der møter han Jonny Nielsen som kommer fra den samme bydelen som han i Larvik. Er det noen av dere her i denne Torstrandstråden som kjenner til Jonny Nielsen? Han reiste altså ut på hvalfangst i 1939, tok teknisk utdannelse i Flyvåpnet i England. Nielsen fortsatte i forsvarsgrenen etter krigen og døde på 60-tallet

Takk for fin historie Inger-Helene. Hadde du kommet til verden 23 dager tidligere hadde du tilhørt en eksklusiv klubb. Født på julaften og tatt i mot av NISSEN! Jeg er sjøl en av Nissens “barn”. I følge mora mi kom jordmora med navnforslag på krigsproduktet hun hadde tatt i mot. (er klar over at grovarbeidet på produktet foregikk før germanerne kom på visitt). Hun hadde ønske om at jeg skulle oppkalles etter hennes mann! Men mor Dagny mente det nå var hennes tur til å få deler av sitt navn på avkom nummer to. Broder Thor hadde jo deler av fader Thoralfs navn.

Pappa skjøyt nesten blink hver av de tre gangene han dreiv forplantning :
Aase født 1.april 1931 (" Midt i " )
Tor født 24.mars 1936 ( " Hårfin bom venstre ")
Jan E. født 1.april 1939.( " Midt i ")

Pappa dro på hvalfangst hver sommer , det er nok forklaringen på
denne flotte skuddserien.

Jordmor Nissen tok imot alle de tre gangene (Fødselen altså)

Takk for også det innlegget Jan Eilert. Det var barnerike familier i årene mellom første og andre verdenkrig. I årene etter 1945 var det vel også store kull med barn, slik at Anna Margrethe Nissen nok ikke var plaget av ledigang. Det virker som om hun har sett de fleste av dere som er aktive her i tråden komme til verden. Finnes det et bilde av denne kvinnen montro?

Mer enn bra Jan Eilert!

Det var en deilig sommerdag i 1971. Jeg og Rakels (min svigermor) første barnebarn (Atle ca 3 mndr.) var på besøk i Dronningensgt. 27a. Rakel var travelt opptatt i butikken fra kl. 0830 til 1900 hver dag (ikke søndager). Jeg tilbød meg å passe butikken så kunne hun være ute i hagen og kose seg med Atle som lå og sov i vogna. Det ville hun gjerne.

Etter en stund kom en eldre herremann inn i butikken. Han holdt noe skjult under jakka, så litt forvirret på meg og spurte forsiktig om ikke fru Hansen var tilstede. (jeg kunne svart at jo det er meg, men man er ikke frekk mot kundene!) Jeg sa at han ville finne henne i hagen. Nei, han syntes ikke han ville bry henne, men om jeg kunne hilse fra Nissen?
Jeg ropte på Rakel og hun kom inn. Jeg forsto at jeg var uønsket og trakk meg tilbake.
Rakel var kjent for sitt gode humør og jeg hørte hun pratet og lo og skrøt av et eller annet.
Forklaringen var: Nissen bød på smaksprøve på hjemmelaget vin. Han hadde flaske og glass gjemt under jakka. Vinen laget av fikner som han tidliger hadde fått av Rakel. (overskudds lager fra en eller annen jul.)

Denne tråden har jeg virkelig hygget meg med i jula, igjen tusen takk for alle historiene om jordmora på Torstrand og hennes vinleggende mann. Jeg tror at Peter L Nissen følger med her, hvis han ikke har gjort det skal ihvertall jeg gjøre han oppmerksom på tråden.
Så til Nissen-hyttene, som igjennom et langt liv i forsvaret har fulgt meg. Det var særlig på 60-tallet i Finnmark jeg ofte så dem. Disse bygningene hadde igjennom to verdenskriger vist seg svært nyttige og etter siste krig fant jeg de ofte langs sjøen som små sommerhus eller naust. Årene gikk og jeg fikk aldri spurt Peter L N om han eventuelt var i famile med og/ eller etterkommer av konstruktøren av Nissen-hyttene.
Så dukket lagerbygningen i Elveveien 2 opp og jeg fikk etter mere enn 40 år mannet meg opp for å få oppklart saken. Peter Lynge Nissen var svært hjelpsom og jeg legger ut hans svar under. Jeg har valgt å legge det ut slik jeg mottok det selvom bla historien om Jonny Nilsen er brukt i et tidligere innlegg.

Jo. Peter Nissen som konstruerte the Nissen huts er familie. Hans fulle navn var Peter Norman Nissen. Hans far, Georg Herman, og min bestefar, Peter Lynge, var brødre, født i Egersund av foreldre Peder Lynge Nissen og Jøe Marie Nissen.
Georg Herman ble i 1857 av sin far sendt til USA for å lære skipsbygging i Boston. Dit kom han aldri. Istedet ble det gullgraving, senere gruvedrift og arbeide som gruveingeniør,med utvikling av gruvemaskiner som spesielt interessefelt.

Peter var født i New York, men døpt i Kopervik 8.11.1872. Han ble utdannet som gruveingeniør ved Trinity College, Durham, North Carolina og deretter Queen’s University, Kingston , Canada. Han var en dyktig ingeniør, og står bl. a. som oppfinner av the Nissen Stamp Mill, ( pukkverk ), etter en ide av sin far, senere the Nissen Huts og Nissen Steel Tents.

Peter Norman Nissen flyttet i 1910 til England, men var et par år i Johannisburg, Syd Afrika før han kom tilbake til England. Han ble i januar 1915, under den første verdenskrig, inruller i de britiske styrker, og tjenestegjorde, først som infanteriløytnant ved the Sherwood Foresters, men ble på grunn av sin bakgrunn overført til ingeniørvåpenet og sendt til Frankrike. Av et notat oversendt fra H. Melzer, Oslo framgår det følgende, og jeg siterer på originalspråket.

About March 1916, a note came into the E-in-C, ( tjenestegjørende ingeniør sjef), that a very efficient, but somewhat elderly officer, captain of a field Company, required rest. His name was Peter Nissen, a Canadian of Scandinavian descent. He was well known at Johannisburg as the inventor of the Nissen Stamp, and as beeing of most ingenious mind. The Acting C-in.C, ( Commander in Chief ) directed that he should be sent to GHQ, ( general headquarter ) where he in a short time was made, OC Army Troops.

In the summer the problem of housing troops on the Somme uplands during the winter was taken up. Brig. general Liddel, the Dep. Engr.-in-Cief, invited me to Mesdin, 20 miles inland from GHQ, where he was to meet Nissen, who had an idea.
We met at large barrack square and I noticed under a shed a machine for bending corrugated iron. .Hence, no doubt, the selection of the place for the rendezvous. There and then Lidell and Nissen settled the general design of the Nissen Hut.

Jeg fikk selv oppleve Nissen Huts da jeg kom over til England i desember 1944, og ble sendt til the Norwegian Training Base, Winkleigh, Devon, som ble det nye tilholdssted for flyskolen etter at de flyttet fra Little Norway Canada, Hele leiren var bygget opp av Nissen Huts, både forlegninger, HQ, og operative byggninger. Det fungerte utmerket selv om komforten kanskje ikke helt holdt dagens mål. Jeg var forøvrig der sammen med Jonny Nielsen fra Torstrand
som reiste ut på hvalfangst i 1939, og som meldte seg til tjeneste i Flyvåpnet og ble utdannet som flytekniker.Han fortsatte etter, men døde i 60 årene såvidt jeg erindrer, som oberstløynant.

Peter Nissen avanserte i 1917 også til oberstløytnant. Han ble dimmitert i februar 1919. Han ble tildelt Distinguished Service Order, og Mentioned in Despatches, Han var gift to ganger, og hadde en datter i første ekteskap, og to sønner i andre. Han døde 23.07.1923, i Westerham, Kent, England.
Hans etterkommere lever i dag i henholdsvis USA og i London, England

Håper dette kan være til nytte.
Vennlig hilsen
Peter L. Nissen

Dette bildet er tatt i 1970 i Russevika på Gullringnes i Vardø og det var i dette naustet vi hadde redningsbåten vår. Jeg antar at det er en sterkt modifisert Nissen Hut som hadde overlevd mange vinterstormer i fjæra.

Så helt til slutt, håper jeg at noen kan hjelpe meg med Jonny Nilsen. Det må da være noen på Torstrand som kjente han eller hans familie – eller?

Otto, dette er antagelig et blindspor,men jeg viser det likevel.
Uansett kan vi jo bruke opplysningen i en eventuell ny tråd
om " Larviksgutter i RAF 1940-45"??

På Marinens Hovedverft i Horten jobbet jeg sammen med John Nereid fra
fra Larvik.Han hadde skiftet ut sitt opprinnelige etternavn Nilsen med Nereid.
John var i England under krigen.
John var liten av vekst og gjorde tjeneste som haleskytter på RAF bombefly,
men jeg tror han fikk flyteknisk opplæring før det.
Jeg skal sjekke dette sporet.Kan det være den Jonny som Peter Nissen etterlyser?

John Nereid bodde de siste årene på Hovland i Vikingveien. Pendla sammen med han til Horten fra 83 til 85, etter at jeg flytta tilbake til larvik fra Horten.
Arnfinn Eriksen sønn av vaktm. på Nanset Skole kjente bedre til John en meg. Sjekk med han..

Du verden guttær nå blei jeg virkelig glad. Jeg har jo i over 40 år gått å lura på dette med disse hyttene og kunne jo ikke leite etter Nilsen/Nereid(?) like lenge – jeg venter i spenning og med stor tålmodighet.

Johns datter bor i Larvik.
Med vilje holder jeg navnet hennes utenfor vårt forum foreløpig.
Jeg ringer henne,må bare bli litt bedre i pusten i løpet av dagen.

Oberstløytnant!
Jeg hadde en lang telefonsamtale med John Nereids nærmeste familie for en time siden .Deres opplysninger sammenholdt med Peter Nissens kan tyde på at det har vært to blad Jonny Nilsen fra Larvik i RAF på samme tid.

Familien til Nereid forteller:
John og broren deltok i motstandsarbeidet her hjemme men måtte flykte til Sverige for å unngå arrestasjon.
Brødrene tok seg over til England hvor John på eget initiativ søkte krigstjeneste i RAF.
John snakket sjelden/ aldri om egne krigsopplevelser .Han mente det var nok av helter som la ut om sine bravader.
John nevnte dog etpar minner for sine barn/svigerbarn:
-Han var haleskytter i RAF og deltok i den allierte landgangsoprasjonen på
Walcheren høsten 1944 ( bombing av demninger,min anm.)
-Han og broren møttes av og til på perm i London.
- John ble kalt Jonny under krigen.Kona hans kalte ham Jonny i alle år,
selv etter at de var kommet på aldershjem i Larvik.Meget interessant!
Så langt kunne John vært den vi søker.
Men så kommer Nissens opplysninger som IKKE stemmer med min kildes opplysninger.
-Nereid reiste ikke ut på hvalfangst i 1939
-Nereid fortsatte ikke i Flyvåpenet etter krigen
-Nereid var født i 1917 og døde i 2003, altså ikke på 60-tallet.

Nereids yngste datter er svært interessert i farens RAF-tid og vil søke opplysninger i offentlige RAF- arkiver i England.

Familien fortalte også (som en kuriositet og observasjon):
Johns bror overtok farens malerfirma i Larvik etter krigen og viste seg som en fryktløs klatrer i høye stillaser.Han var ferdig herdet fra krigens dager.
Begge brødrene er døde nå.
Ja,Otto,det er så langt jeg kom som privatdetektiv.
Men uansett er jo Jonny Nereids krigsinnsats spennende lokalhistorie,
selv om den ble til i utlendighet.

Godt jobba Jan Eilert, nå merka jeg at jeg holdt pusten mens jeg leste. Da må det også ha kosta deg mye krefter. Dette var en virkelig spennende historie. Du får sende familene en takk fra alle oss her i tråden, for at de ville dele den med oss. Det er nok flere RAF-skjebner her i Larviks-distriktet enn vi aner. Jeg sjøl kjente nok også noen av de gutta, men nå er det forsent å nøste opp i de trådene.

Glimrende research her Jan Eilert

Godt gjort Jan Eilert å få så mange og interessante opplysninger John Nereid.
Nå hiver jeg meg inn i tipset om Jonny Nilsen. Jeg har vært og kikket i fødeselsprotokoll for Larvik. For året 1920 fant jeg følgende: anmeldt 28.mai 1920, født 09.12.1919 Jonny Ravnes, Foreldre Johan Nilsen, murmester og Jenny f. Hansen, bosted Ryesgate 22. Om dette er rette person som du søker Otto vet jeg ikke og jeg kan dessverre ikke følge sporet videre slik Jan Eilert kunne med sin John Nereid. Kanskje noen andre kan hjelpe?

Takk for det Inger Helene, kanskje det dukker opp flere lokalkjente Torstrandsfolk etter at nyttårsfeiringen har terminert. Jeg vet ikke hvor mye Peter L Nissen er innom denne tråden så jeg har tatt meg den frihet og maile noen av innleggene over til han. Vi får håpe han føler seg kallet til å gi oss et ytterligere innblikk i sin periode i Royal Air Force sammen med andre unge menn fra Larviksdistriktet.

Godt og aktivt nyttår på LINF !

Godt gjort Jan Eilert. Slik jeg kjendte John Nereid, så var han en stille, beskjeden mann.

Mens vi venter på mer info om Nissen og Nereid, tør jeg bringe historien om Torstrand et hakk videre.
Rett etter krigen finner jeg Blikkenslager William Nilsen i Strandgata 6. Hans bosted husker jeg som hjørnehuset der Lille Strandgate munner ut i Strandgata. Huset hadde nummer 11.
I 1956-57 dukker firmanavnet Nilsen & Thorsen opp i Strandgata 16. Her under yrkesnavnet;…slipp, mek.verksted.
Er det noen som har minner rundt denne virksomheten?

Bildet under er fra en fakturaheading datert i oktober 1963.
For meg ikke uventet lød fakturaen på “oppsetting av vannbrett over vinduer, avløpsrør etc”.

William “Serråppen”, sirupen på finspråk. William la opp takrennene på huset mitt. Hvor han fikk “Serråppen”- navnet fra er ikke godt å si, det var langt i fra serråpp i jobbtempoet hans. Kanskje hadde han i unge år vært ekstra glad i nettopp det pålegget? Mer skulle det ikke til på Torstrand før kleggenavnet satt der for resten av livet. Men dette kan helt sikkert Per Hroar mye mer om. De bodde nesten i samme gata,

Vi har skrevet litt om jordmor Nissen i denne tråden og jordmor Slaatta er også nevnt. Fra omtrent samme tidsepoke var Jenny Sletsjøe jordmor i Tjølling. Hun “vansiret” min høyre overarm i 1947. Da fikk jeg koppevaksine (to store arr vises fremdeles). Koppeattesten er undertegnet av jordmor Jenny Sletsjøe.

Tidlig på 1900-tallet hadde Torstrand en annen jordmor. Hun het Inger Andrea Hansen, men var nok kjent som jordmor Harbo.
Ved folketellingen i 1900 bodde hun med familien i Dronningensgt. 33 på Torstrand. Mannen het Andreas Harbo Hansen og var sagmester, hustruen var jordemor og het Inger Andrea Hansen. De hadde døtrene Asta K. og Jørdis.

I manntallet for Torstrand i 1916 finner vi Inger Andrea Harboe jordmor og datteren Asta K Harbo bosatt i Dronningensgt. 27a på Torstrand.

Jordmor Harbo var født i 1857. Kan jordmor Nissen ha overtatt jordmor Harbos bevilling? Noen som kjenner til regler om det å drive som jordmor?

Det er utrolig hva man gjemmer på, Inger-Helene, for jammen har jeg informasjon om Harboe-familien!
Det er i et dokument jeg aldri har hatt nytte av siden jeg fikk en kopi fra Larvik Bibliotek i 1988, men på leting etter noe annet i dag fant jeg jammen disse opplysningene om “din” jordmor og hennes familie. Det som står skrevet bekrefter stort sett det du forteller, men siden det er noe tilleggsinformasjon i boka dette er hentet fra, skriver jeg inn det som står om familien:

Johan Kjelsen, født i Larvik 2. juni 1885. Motormaskinist ved Larvik Impregneringskompani A/S, Larvik.
Gift samme sted 28. mai 1932 med Asta Kathrine Harboe. født samme sted 21. juni 1885, datter av sagmester Andreas Harboe (Hansen) og Inger Andrea, født Knudsen.

Johan Kjeldsens aner er det mulig å følge bakover i den boka jeg har kopi av. Boka heter “Stamtavle over kjøbmann i Larvik – CARL WILHELM BARFOEDS etterkommere”, ved Aage Barfoed, stud. jur. Oslo 1933"

Her er det mye Larviks-historie, så jeg vedlegger en oversikt over de familienavnene som er omtalt der:

Boka er på 14 sider, så jeg kopierer den gjerne til PDF dersom du har interesse av å få en kopi av den.
Send meg i så fall en PM med din E-mail, om jeg ikke har den fra før.

Takk Ole for gode opplysninger om Harboe familien. Da Johan Kjelsen og Asta K. Harboe giftet seg i 1932 nærmet begge seg 50 år så noen etterkommere ble det kanskje ikke.
Johan Kjelsen bodde da i Dronningensgt. 24 (nabohuset til møbelforretningen til Grimstad). Høyere oppe i denne tråden har Dagfinn en flott fortelling om da han og broren Thor felte et tre der for herr Kjeldsen. Snakker vi om samme mann, Dagfinn?
Ata K. Harboe bodde fremdeles i Dronningensgt. 27 da hun sto brud.

Jeg har sittet og bladd litt i P. Nyhus sin bok “Krigsår i Larvik-distriktet”. På side 134 i boka er det en liten notis om “De fire vikinger” fra Larvik og et bilde jeg har tillatt meg å kopiere (med dårlig resultat).
De fire var nedenfra og oppover: Jan Høeg, Peter Nissen og Ragnar Thoresen (beklager! 4de mann var ikke med på bildet! Han het Ragnar Olsen.)
Spreke Larviksungdommer fra desember 1941.
Den 29. des. 1941 kunne ØP fortelle at “De fire vikinger”
hadde vunnet en stor amatørkonkorranse i Oslo (Eldorado). Premien var en stor sølvpokal

I romjula 1941 hadde de to forestillinger i Fredrikstad og gjorde stor lykke der også.

Peter L N har skrevet litt til meg om denne tiden – det var nemlig en dame med i turntroppen også – altså ikke blant De 4 Vikinger – der var det bare guttær!
Peter L Nissen kommenterte turntroppen slik:
Jo, vi hadde i en periode en rekke opp-
tredener med en gruppe som vi kalte De 4 Vikinger. Det var Jan Høeg, undertregnede, samt Ragnar Thoresen fra Torstrand og Ragnar Olsen fra Halsen. Gruppa holdt faktisk et høyt nivå. Vi vant en stor amatørkonkurranse i Oslo, og ble invitert med på turne med en av datidens kjendiser, Ellef Knudsen.
Ved siden av dette hadde Ragnar Thoresen og jeg en duo med en rekke opptredener. Hadde også en del opptredener med Eva Leifsen. Men det var vel som de 4 Vikinger vi var mest kjent.

Hvem var så Eva Leifsen, hun var vel fra Torstrand vil jeg tro?

Her tennes et lys i en fjern korridor av min hukommelse. Ble Ragnar Thoresen eller Ragnar Olsen; kaldt Ragnar Stikser´n? Og hadde han for vane å gå opp på ei hånd på båtbauane, både mens de lå ved land og i fart? Det er liksom litt i hukommelseståka jeg ser for meg min ni år eldre søster Lillian som på den tia(40- 42.) hadde Jan Høeg som gymlærer og et “godt øye”til turneren Ragnar Stikser´n.

Det bodde en Ragnar Olsen i Vebergsgt på Halsen, han var antagelig født tidlig på 20-tallet, kan det ha vært han? Han var gift med Birgit og hadde sønnene Fred Ragnar og Jørn.

Var han jevnaldrende med Peter L Nissen kan det stemme, Han var nemlig født i 1924(?) – mener han var 20 år da han starta flygerutdanninga i England i 1944.

Ragnar Olsen i Vebergsgt. på Halsen var iflg. Tjøllingboka født i 1925.

Ragnar Stikser´n Olsen, fra Ø. Halsen: Det låter for meg fornuftig; to år eldre enn min søster som er født i 1927. Og de minnebilder jeg har av denne spenstige mannen må stamme fra Hvittensand hvor jeg var sammen med søstera mi som peker og sier “se Per… se på Stikser´n” Og nedover lågen på ferskvannssia av den krithvite stranda kommer en robåt drivende med strømmen, styrt av en yngre gutt som “vrikkær” og forran på bauen står det en ung mann på ei hand åppå stevnen av prammen. Prammen støter mykt mot sandstranda og den unge mannen gjør en flott bue i lufta og lander elegant på begge beina i den varme sanda.Alle på strand hadde observert kunststykket: “Det var Ragnar Stikser´n” sier søstera mi med et langt og dypt sukk. Hun er tretten- fjorten og han var femten- seksten. Det var forresten det året som vi fikk oppleve luftkamper over Hvittensand og fra under fjellhammer´n kune vi to ganger her under krigen se dette luftens krigsspill over lokalt luftrom.
Ragnar holdt regelmessig oss unger i ånde med sine spenstigheter på stranda vår som ferjemann Olaf betjente fra brygga ved Enden av Skiringsalsgate og satte oss behendig over Lågen ved hjelp av både motor og strøm. Jo Stikser´n var den fødte entertainer og slo stiften, saltomortale, flik flak og sto på ei hand for oss snørrunger mens jentene sukka tungt i sine heldekkende badedraketer. Mer om både luftkampene og Stikser´n i min novelle/kapitel “Refleksjoner i Sand”.

Takk Inger Helene og Otto for at dere tente et lys i min hukommelses mørkekammer.

En liten flamme tente et gjenskinn i nok en memogate: Under min militære utdannelse ved LTS= Luftforsvarets Tekniske Skoler på Kjevik i 1954 var det fire Spitfires stasjonert på Kjevik. De var fløyet av kapteinene: Lutt, Hvitt, Klepp og ettersom jeg husker også en Kaptein Nissen. jeg tror meg også å kunne minnes at samme kapt. Nissen hadde vårt kull i Aierodynamikk, Men denne Nissen kan også ha dukket opp på Sola Flystasjon hvor jeg tjensetegjorde på 334 Skavdron(F.84.E og G Thunderjet). Her dukket også Kapt/Maj? Nissen opp men da, tror jeg, som Starfighter og med oppdrag som oppvisningspilot i The Four Aces (tror jeg de kalte seg.) Kan dette være sammen Nissen som du har kontakt med Otto og som nu bor i Stavern: I så fall må han være ….86?

PS: Navnet på oppvisningsvingens fire Starfighters bør sjekkes.
En tid husket jeg navnene på alle flyverne: De var Luftforsvarets stolthet Husker kun to nå.
Kapt. Inge Kavlie(kaviarfamilien) og Nissen? Det renner meg i hodet at denne gruppen ble ledet av oberst Gran senere general som omkom i sin kjære Starfighter.

Korreksjon til foregående innlegg: Det var ikke Starfighters i oppvisningsvingen på Sola men F.86 Sabrejet

MUNKEN
For å kunne beskrive krigstiden i Larvik fra et barns synspunkt kommer man ikke utenom Munken; vårt kunnskapens hus og panoramavindu mot verden utenfor. Det var Torstrand Skole og Munken som var våre studiearenaer.
På skolen om dagen og Munken på treer´n eller femer´n, med avbrudd i bombekjeller når flyalarmen gikk. På Munken kunne vi gå, det var liksom ansett kultur, selv om tyskerne forserte oss med snikende indokrinering via små innspil med reklame for både hird og hitlerjügen. Dokumentarfilmer med klipp fra de borskjemte amerikanere og ufordragelige engelskmenn som i filmatisk arroganse kunne avvise en nydelig rett på en resturant; kaste all den nydelige maten i ansiktet på en kelner og skjelle ham huden full, mens vi barn som måtte spise svartbrød og leverklin til smør satt og måpa over en slik opptrenden. Filme kunne så endre seg fra en overklasseresturant i engeland til en hårdt arbeidende tysk bondefamilie som slet i sitt ansikts sved på en eller annen gård i vakre Bayern. Dette for å få oss barn til å sympatisere med okkupasjonsmakten. Men det var jo Tarzanfilmene som var hovedinnslaget av vår filmkultur. Med Johnny Weissmüller i hovedrollen passet dette makthaverne aldeles utmerket: Her kunne de vise en sann arier, stor og ekstra hvit med et lendeklede, knekke nakken på både tigre og løver, holde seg på god fot med store Tantor og omkranse seg med et stort hoff av underdanige og underlegne infødte. Apenes Konge ble mektig i våre øyne, men om selve indoktrineringen funka, tviler jeg på for vi prøvde å sabotere tyskerne på allslags vis til tross for indoktrineringen. Det rare var at vi også fikk se masse såkaldte voksne filmer som hos meg satt som spikra og sener i livet skulle gjøre meg ganske så filmofil. Greven av Monte Cristo var vel den filmen som satte mest preg på meg og av en eller annen grunn satte den meg i et hevnaktforhold til tyskerne. Den ble innspilt i 1934 og jeg tror at vi fikk se den i 1941/42 og da var det tid i fleng til å hevne seg på(En del av hevneaktene blir beskrevet spesiellt i novellene “Melkespannet”, “Spissrot” og “Spretterten”)

En av våre mest brukte metoder i hevnes tjeneste var å stappe hardpakka snøballær, filler, potet eller Østlandsposten inn i “ræva”(eksosrøret) på bilane demses, så nårem starta så smalt det som bare faan og eksosrøret sprakk og eller motorblokka. Parkerte bilær i bakkane, løsna vi håndbremsen på så en av de rulla i vannet ved Norsk Gassakkumulator eller “Karbiten” som den kaltes på Banefjellskaia. Einar og jeg lå åppå Kajafjelle, bak buskene og så på når dem dron opp igjen. Ble aldrig bil mer av den

Men tilbake til Munken og klutur´n. Lange køær kunne slynge seg ned trappa og bortetter fortauet uttafor Munken når en av Tarzanfilmane gikk. Vi kunne stå i kø i timesvis. Her var det den lille mørkhårede med skarpe øyne og gråbuskede bryn, ikledd høy lue med blank skygge,
svart uniform med en sølvstripe på begge jakkearmene.
Er det noen her på tråden som husker denne mannen: KJÆRMANN het han visst. Kan vel også skrives Kjermann men for oss var han en av de viktigste menn i byn han kunne nemlig buksere deg fram i køen om du hadde oppført deg. Det hadde jeg og han var blitt min venn så jeg hadde fast plass på første benk på Munken i alle de år mens Kjærrmann var kinovakt på Munken

Til Inger-Helene, Endel forsika, men her kommer svaret, det er samme Kjelsen.
Artig å lese at han var født så tidlig som 1885, samme år som min inngifta onkel Håkon “Kråka”, Engstrøm. “Kråka”- navnet fikk´n for sitt strie køllsvarte hår og like køllsvarte buskete øyebryn og snurrebart! Håkon spilte på Frams lag i 1912 som var norgesmestere i 14 dager. Fram ble fratatt tittelen av et korupt oslodominet NFF. Det blir aldri glemt på Torstrand.

Takk Dagfinn! Jeg synes det er litt artig når fortellinger kan knyttes sammen!
Håkon Engstrøm var et kjent navn blant “Frammerær” lenge etter 1912!!

Mer oppklaring Inger-Helene. Har vært en tur hos broder Thor, han er glad i å prate om gamle dager, mildt sakt. Slang fram våre “problemer” med å få “De fire vikinger” helt på plass, nå er de det. Broder´n tok en telefon til hovedpersonen, Jan Høeg. Han hadde følgende å fortelle. Gruppa starta med fem medlemmer, Jan Høeg, Peter Nissen, Ragnar Thoresen, Henry Wallin og Ragnar “Stikser´n” Olsen. Av ukjente grunner kutta Wallin raskt ut. De fortsatte da som kvartett. Men “Stikser´n” vokste seg høy og tung, det ble et problem i den bransjen, han måtte slutte. Det er lett å skjønn at da ble gruppa en trio. Bildet ditt er av den trioen Inger-Helene.

Her bekreftes min antagelse på Ragnar “Stkser´n” Olsen Dagfinn. Takk. Men har du noe på Kjærmann?

Jeg vet ikke noe annet om Kjerrmann enn at han var kinovakt også i min “Femmer´n”- periode. Jeg har skrivi følgende om han i “De siste dagers heldige”; " Når det blei for ille, trua Kjerrmann, som var vaktmann, med kollektiv og evig utelukkelse fra Munkens benkerader, Hans trussel om aldri å få se filmlerretet igjen, gjorde inntrykk. Alle visste at den mannen hadde gode kort på hånda, han jobba i en bedrift som hadde monopol på filmframvisning i byen undre “bøkens grønne, hvelvet tak”. Etter den grønnkleddes advarsel roa køen seg, roen varte helt til uniforma var ute av syne. Kjerrmann var også mannen som kontrollerte billetten og slapp deg inn i en sal hvor den som var fra Torstrand satt til høyre. By´n, Langestrand og Lia satt til venstre. Denne konsekvente inndelingen måtte ha med utgangsdørene å gjøre, på høyre side vendte de mot Torstrand, på venstre mot Langestrand og By´n. En slapp noen meter å gå når en skulle hjem!" Sitat slutt. Et spørsmål som trenger seg på her og nå, På hvilken side satt dere som kom ramlande ned fra Nanset, eller tok veien over brua fra Ø. Halsen.

Dette er god mat for meg Dagfinn som hadde Kjerrmann som “skytsengel”. Kanskje for at jeg som regel var førstemann i køen og hadde førsterett på første benk hvor vi pella tomylser på cowboyfilmane i femogførr og seksogførr. Fotograferer veggmaleriene på Munken nå i slutten av måneden.

Vi fra Gamle Kongevei satt alltid på venstre side, rad nr 13. Det var vel mandagskvelden som var cowboyaften. Det var eneste kvelden i uka mor hadde fri fra kveldsjobbinga og det var klesvaskdag. Det var krise i heimen hvis ikke olabuksene var tørre seinest halv sju. På kalde vinterdager ble det fyrt iherdig og olabuksene var stiv og varme når en stakk ut – jeg hadde ihvertfall aldri mere enn et par slike bukser!

Fint Otto; at vi kan snakke litt om Munken nå; den var meget sentral i min gutteverden og sikkert i fler av oss. Nå er den historie etter at Bølgen har overtatt. Jeg får oversendt i disse dager en del av Munkens historie som er satt på prent og planlegger et historisk reportasje om denne kulturens høgborg i Larvik

Jeg satt alltid på høyre side på Munken (også før jeg gikk på kino sammen med Ove). Som kjent er jeg fra Ø.Halsen, men far var fra Torstrand så det kan være noe der!?
Hils Thor og takk ham for opplysningene om “De fem? fire? eller tre vikinger”, Dagfinn.

Peter, du kan jo også ta en kikk her – Det er lenge siden jeg starta en tråd om reklamen på Munken og litt om sjefen for køa, bilettkontrollør Pedersen, som han het i min tid. Larvik i nær fortid har masse stoff!

Vi har nok vært på kåbåyfilm på femmer´n samtidig vi to Otto. Også Ernst Pedresen tok min billett når jeg var i Tarzan og Håppalong-alder´n. Jeg har i voksen alder sitte EN gang på venstre side, det var grusomt. stakkars dere “venstrefolk”. Umulig å se film derfra, fikk vondt i nakken! Æresord! Akkurat på det området er jeg svoren “høyremann”. Hvordan er det på Bølgen, er det midtgang?

Sender et bilde fra ca 1980 av “Løkkajentene” (Torstrand). De hadde samlet seg til en hyggelig kveld på Framhytta.

Jeg trenger hjelp til å finne navna på alle.

Øverst til venstre ser vi Aase Holm Johansen (Født Iversen). Hun var datter av Ingvald Iversen (banemann på Fram). Rett ned for Aase står Anna Halvorsen (født Gundersen?) æresmedlem i Fram. Nr. 3 på denne rekka Anni Iversen (sto i Narvesenkiosken i parken på Torstrand).

Så kommer Sigrid Hetty (født Gjestrum) gift med Walter Hetty (kjent fotballspiller på Fram). Rett bak henne Ingrid Johansen (født Hetty, søster av Walter). Rakel Hansen (født Hetty, søster av Ingrid og Walter) nr. 7 fra venstre midtre rad. Hun drev H.Halvorsen eftf. (bedre kjent som “Hetty”) fram til august 1979.

Anne Marie Jacobsen (født Ingebretsen) sees bak damen med briller til høyre. Ivrig Framtilhenger. Første rekke nr. 2 fra venstre Solveig (“Nilia”) Melby. Gikk på skøyter også i godt voksen alder! Nest ytterst til høyre på første rad: Dordi Ingebretsen (mor til Anne Marie).

Takk for den linken Otto skal boltre meg med den i morra. Har vært en skriveaktiv dag idag og vil overaske køya litt tidlig. Takk og en god natt til deg og alle dere andre på trå´n

Rart det med midtgang, den forsvant jo fra Munken da de pusset opp. Der jeg har vært på Bølgen var det ikke midtgang. Hjertnes har heller ikke midtgang – tror vi får overlate til Peter å finne ut hvorfor alle midtgangene forsvant!

Køya får vente litt: Jeg har en befaring i Munken med nuværende kinosjef(en trønder) i slutten av måneden hvor vi skal gå gjennom Munkens historie bla.a. Jeg vil da prioritere “midtgangene som forsvant” Otto. Jeg brukte også å sitte på høyre side innerst mot modtgangen. Husær ikke Munken uten midtgang. Men veggmaleriene står som prentet inn på netthinna enda. Håper de er intakt. Må bevares på en eller annen måte.

Peter, når du først er på Munken kan du sjekke om det gamle byvåpenet vårt fremdeles er over døra inn til kinosalen. Jeg håper det fremdeles er intakt og at ikke en eller annen d….. har fått det fjerna!

Skal sjekke det gamle byvåpenet og fotografere det om det ikke er fjerna Otto. Om det er mer som jeg bør være våken på så et jeg åpen for oppdrag. Jeg kommer til å gå grundig tilverks i mitt gamle “Dreamproductons”. her ble drømmer grunnlagt og virkeligheten en tåket og fjern surrealisme. Hadde jæ hatt pengær hadde kjøpt´n. Skal vi spleise?

Hei!
I dag får jeg ikke åpnet en del bilder her?
Det dukker opp kun et rødt kryss , også på bilder som jeg før har kunnet se?

Historiene er så artige, så jeg skulle gjerne sett bildene også:-)

Mine dataferdigheter er ikke gode nok, dessverre.

Kan noen gi meg råd her?

Hei Gunn: Dette hender av og til men bruker å være forbigående. Et tips. Slå maskinen din helt av og start den igjen:-)

Kikket innom Vaktmesterkontorert og Origo er litt syk på morgenkvisten også! Vaktmesterkontoret er et nyttig sted å være med!

Takker for opplysning om åpning av bilder:-)
Nå er alt i orden her ser det ut til!

Artige historier om Munken. Jeg så mine første Tarzan filmer der sent på 50-tallet og holdt på å bli klemt ihjel mot smijernsstakittet på utsiden. Køen gikk helt opp til Lillefrukten og det var Ernst som regjerte. Han var forsåvidt grei, men han lille illsinte jævelen med piggsveis som kom på 60-tallet, han var ikke god. Jeg trudde han skulle stryke med da svingdørane vrengte seg innover under trøkket fra horden på premieren på Beatlesfilmen " A hard days night "
Kan legge til at jeg er fra Halsen og kan aldri huske å ha sittet på venstre side.

Munken og Bak Fram

Herlig historie fra en tid etter min på Munken PN og inspirerende for meg som måtte fløtte fra “mitt barndoms rike” allerede i 1947 Å sitte til venstre eller høyre på Munken husker jeg ikke som tema i “min tid”; da var det kun førsteraden som var aktuell man allikkavæl gir denne høyre/vensterpolemikken en “dyp” assosiasjon som ikke er helt politisk: Alle som satt på venstre side skulle jo ifølge tidligere forfattere på denne tråd sokne til Langestrand og resten av byn, mens de på Ø.Halsen, Fram, Yttersjø og Torstrand sokna til Munkens høyre side. De beste skøyteløpera som hadde Fram som sin bane utvikla seg jo på denne banen og her gikk man til venstre; la om til venstre på alle distanser fra sprint til titusen meter´n…. og det har de fortsatt med å gjøre.. enda idag. Mine “dype assosiasjoner” spør: Kan denn høyre/venstre vridningen være en kompensajon for all høyresittinga på Munken og kan disse polemiske anekdoter ha noe med senere politisk valg å gjøre? I så fall satt bønda som kom fra distriktene og kom sist i køen i midtgangen og ble senterpartister og tidtakere bak Fram. Men hva da med venstresidistene på Munken ble de da kompensativt høyrestyrte?( Ettersom jeg husker ble de fleste skøyteløpere rekruttert fra (AP= AIK)

Men humorøse, filosofiske betraktninger til side: Etter skøytesessongen på Frambanen fikk vi barn og voksne og det fra hele byen, og provinsen med, ha iskarneval på Fram. Hele sessongen hadde skøytebanen vært hellig forbeholdt de konkurerende på rundbanen og kunstløperskene på midtbanen, men under iskarnevallene på sensessongen fikk man slippe til med dårlig slipte skøyteegger og på spisse hokkyskøyter fikk man pigge opp isen så møe man ville mens vi bøtta i oss pappbeger på beger med varm buljong og varme pølser om man hadde pengær. Da var vinteren over og badelivet kun tellbare dager unna:

Refleksjon: Ble disse iskarnevallene holdt i hevd etter min tid(1947) på Frambanen?

En liten bønn til deg Inger-Helene. Det flotte bildet av Løkkajentene, det MÅ du sende til Fotominner i ØP!! Du sender det elektronisk til ( redaksjonen@op.no ) merkes Fotominner. Du sitter helt sikker på flere bilder som egner seg. Ser at de nå må bruke gamle postkort for å holde liv i spalta, får de ikke bidrag dør den ut. Dette er ØPs mest populære spalte etter Byrunden. Som mange har lagt merke til bidrar jeg så godt jeg kan. Det irriterer visst nok noen, men gleder andre.

Flott du tar opp dette, Dagfinn. Er det noen som blir irritert over dine flotte bilder i ØP!? Jeg er gift med en Nordlening, og har derfor lov til å kunne si: misunnelige hestpeisa!

Målet må være minst et nytt fortominne hver dag i ØP!

Med dagenes digitale kamera er det bare å ta det gamle bildet eller albumet med ut på trappa i dagslys, sette kameraet på “blomstermotiv” og klipse i vei. Holdet man kameraet 10-15 cm rett over bildet (90 grader) i godt dagslys, blir det en meget god kopi. Glem blits, og bruk det naturlige lyset.

Jeg har i stor grad gått fra skanner og over til å lage kopier med kameraet, både av tekst og bilder, og er meget godt fornøyd med resultatene.

Kanskje kjent for de fleste, men jeg tar sjansen på en liten påminnelse/repetisjon.

Samma her Ole. Med et bra billedprogram dertil kan bildene, fra albumet, til og med bli bedre enn orginalen!!!

Joda, Ole E. Både broder Thor og jeg har fått slengbemerkninger om at vi sender inn mange bilder. For disse folka er det visst ok å sende inn ett, eller to, men når det blir mange blir en tatt for å være PR-kåt. Jeg setter navnet mitt under som en hjelp til de som ønsker å kopiere bildet, har hatt flere sånne hendvendelser. Gode tips du kommer med angående å ta nye bilder av gamle, men jeg og fotoapparat er ikke den beste kombinasjonen.

Skulle ønske jeg kunne få ta del i de bildene du og din bror publiserer i ØP Dagfinn. På den digitale avisen er de ikke. Synd. Kanskje jeg bør abonere på ØP her utpå skauen.

Og til de med slengbemerkninger til bildene: Er dere også missunnelig på de fotogarfene som jobber hver dag og publiserer bilder fem til ti ganger om dagen eller er det kun til de som ikke tar seg betalt for bildene men gjør det av pur sosial velvilje?

Til Peter, så fins da bildene på digitalavisa!

Ellers må jeg si stakkars folk som slenger spydigheter om de som sender inn mange bilder. De burde grave i skuffer og skap sjøl og dele kulturhistoria med oss. Jantelova lever nok fortsatt, men la det ikke hindre dere i å sende inn bilder. Jeg gleder meg stort over alle de fine bildene fra “mitt Larvik”. Dessverre fotograferte ikke familien min mye fra dagliglivet, så desto mer verdifullt for meg personlig er det at andre har gjort det.

Sender et bilde av verdens beste kinobilletter! Jeg var så heldig å ha en tante som vasket på Munken, og hun forsynte meg med disse. Når det gjelder høyre og venstre side ble dette også kalt Fram- og Turnsida. Jeg prøvde aldri å sitte på venstre side, men jeg vil nok tro det ville vært risikofyllt.
Mitt mest spesielle minne fra Munken var å se ned i salen fra en åpning ved lysekrona. “Inger på Munken” (Datter av kinobestyreren) og jeg hadde en felles tante, så det hendte jeg var innom “toppleiligheten” deres, med adgang til den utrolig flotte domen som utgjør taket i kinoen,bratt i kantene som en mini-domkirkekuppel.

Jeg bodde i hovedbyen og satt alltid på 50-tallet på venstre side omtrent midt på mot venstre side. Jeg merka aldri noe skillelinje etter fotballklubber, men så var jeg heller aldri interessert i fotball. Det var Ernst som regjerte. Vi har en annen tråd der vi også snakker om Munken.

Hei Dagfinn! Jeg skal gjerne bønnhøre deg med hensyn til å sende bildet av “Løkkajentene” inn til ØPs fotominner.
Jeg ser dessverre at ikke hele bildet er kommet fram her på LINF (mangler noe på venstre kant.)
Det er rundt 30 damer med på bildet og jeg klarer bare å navngi ni av dem.
Er det noen kjekke torstrandskarer/damer som kan hjelpe meg med flere navn før jeg sender det til ØP?

Jeg kjenner igjen flere av ansiktene, men det er ikke lett for ei utflytta sandloppe (to og et halvt år da mor og far flyttet meg ut til Ø.H.!) å huske navnet på alle torstrandsdamene!!

Hei Ove Sten: Dette var gode opplysninger du kommer med her. Takk. Jeg skal på Munken med kamera i slutten av måneden:-)

Sommeren 1942 i Furumoa har mor skrevet bak på dette bildet. Det var krig i Norge og det var restriksjoner på det meste bl.a. kunne man ikke bevege seg fritt hvorsomhelst.
På bildet sitter en “nabogjeng” fra Helgesensgate. De har “picknik i det grønne” i Moa som var kun 3-4 minutters gangavstand fra hjemme.
Dessverre kjenner jeg bare igjen to av personene på bildet, mor og far. De sitter til høyre bakerst. Helene og Anker Løkke het de.
Kanskje noen her på LINF drar kjensel på noen av de andre.
Husrekka i bakgrunn ligger til Tjøllingveien og skogen i bakgrunn på bildet er blitt “spist opp” av Krematoriet (1956). Undersbo kirkegård er også utvidet etter 1942.

Den 19. des 2009 hadde vi gleden av å se Inger-Helene Hansens flotte bilde fra Dronningensgate. Nå har jeg vært så heldig å få lov til å klippe litt i “originalbildet” og åpner med å forstørre “Blue Master” skiltet hos Hetty i nr 27a. (I tillegg kommer ett utsnitt fra en sigarettpakke fra rundt 1955)
“Blue Master” sigaretten, den med det vakre, blå hestehodet, ble introdusert i 1937 og ble straks en hyppig og populær gjest på svært mange kaffebord over hele landet. Den ble presentert av produsenten Tiedemanns Tobaksfabrik, som ekstra mild og American Toasted. Og som om ikke det var nok, kom på 50-tallet beskjeden fra fabrikken at den ikke irriterte halsen. (De fortalte aldri hvilken hals den IKKE irriterte !)
Men…for all del, ta nå ikke dette som reklame for sigarettrøyking, men som ett tilbakeblikk fra hva som påvirket så mange av oss den gang da…….

Jeg husker også at dette sigarettmerket hadde noe reklame langs veien innover til Oslo. Det største var vel reklameskiltet på venstre siden av veien omtrent ved kafe Furulund – jeg kikker etter det skiltet fremdeles jeg!
Det var dagens avsporing fra meg – Ulf!

Hei Otto: Kan berolige deg med at det gamle byvåpnet, fra 1921 er inntakt.

Det viser seg at alle murmaleriene av Paul Anseinsson også er utmerket bevart. En skisse av mitt fullstendege reportasjet med bilder blir lagt ut om en ukes tid.

Oj, det var flott Peter – det var også en noe enklere utgave av byvåpnet inn til kinosalen – eller husker jeg feil nå?

Jeg må bare innrömme Otto at jeg fra 5 til 12 års alder ikke brydde meg möe om byvåpen, men det gjör jeg nå og registrerer at Larvik har byttet fra de tidligere. Er det tre? Jeg synes å huske en liggende bökestubbe med tre grener vertikalt. Fint med litt historikk på dette om du/dere kan bidra? De forskjellige bytteårstall og grunn hadde värt morro å vite:-)

Karnskje denne passer inn her? Teddy.

Ja hvem husker ikke filmavisen Teddy?: Den frekkfreske stemmen i opptempo med de skarpe rr´ane som likna litt på Jon Hervig Karlsen´s og marsjmusikken:-)

Angående byvåpnet på utsia av inngangen til kinosalen Otto; så spurte jeg kinosjefen om dette, hans svar: Det har aldrig värt noe byvåpen på utsia- det henger på innsia. Lasse har värt kinosjef i 23 år.

Det er kanskje hukommelsen som spiller meg et puss. Jeg mener bestemt at jeg har sett dette bøketreet i en ganske enkel, men også flott utførelse. Jeg skal forsøke å få det bildet lagt ut her, men det kan altså ikke garanteres. Det kan jo også være et bilde jeg har sett som er tatt for noen år siden – time will show!

Du og kinosjefen har rett Peter. Jeg har nå funnet bildet som jeg har lett etter – grunnen til min erindringsforskyvning var at det bildet jeg hadde sett var klippet slik at ikke hele døra kom med – godt å få det oppklart!

Du mener kanskje slik som dette? Closeup uten Paul Ansteinssons ornamentalikk….

Ja, jeg ble litt forvirret av den døra og jeg husket heller ikke årstallene ved siden av. Jeg bodde ikke i Larvik de årene da det ble bestemt at kommunevåpnet skulle være en båt med seil, hvor bare seilet var synlig (over vannet). Det gamle er jo så flott, men det var kanskje et kompromiss mellom kommunene som skulle slåes sammen!

Noen som gjenkjenner denne: Fortell?

Står ikke den i taket på Munken kino? teddy.

Vårt nye kommuneskjold er en liten skandale. Tre seil på blå bunn??!! Det skal visst nok symbolisere at vi er/VAR, en sjøfartskommune/BY. Du verden for en oppfinnsomhet! Seil kan jo stå som symbol for hvilken som helst tettsted langs kysten vår! Nei, bøketreet var unikt. Boketrær er det vel i hele kommunen.vår.
At det sto et byvåpen over døra på innsida av lokalet var noe jeg knapt fikk med meg under besøk på “femmer´n”. Alt var fokusert på Sverdrup Dalhs reklamebilder, Thorleif Christiansens slagere fra slitte 78-plater og forfilmer med Hakke Hakkespett.

Jo Teddy: I avvente på den löpende Merkur med vinger på hjelmen og hälane(Handelsstandens Gud); satt jeg på förste benk inn til midtgangen, höyre ´, med hodet bakover å så på den takfiguren og trudde det var ånden som kom ut av Aladins lampe. Takk Inger for grön tommel.

At byvåpnet blir forandret fra noe spesifikkt Larviksk som et Böketre- som jo er spesiellt for Larvik, og vokser over hele kommunen, er naturligvis et helligbröde og i den anledning kunne det väre interessant å vite
1. Når det ble gjordt
2. Hvem var de ansvarlige
3. Beveggrunnene
4. Ble der i den tid reist protest
5 Ble besluttningen tatt over innbyggernes hoder.

Forslag til protestkampanjen:

FÅ BÖKETREET TILBAKE I LARVIKS KOMMUNEVÅPEN

Jeg har i lengre tid undret meg over hvorfor vår kjære kinomatograf, MUNKEN, har fått slik stor plass under fortellingen om Torstrand. En liten avsporing lang, lang tid tilbake, har ført til at det har framkommet en mengde utrolig viktig og informativ viten av minner.
Munken var like kjær for alle oss, enten vi kom fra byen, Torstrand eller andre finere “forsteder”.
Men ett par henvendelser de siste dagene, gjør at jeg “tar bladet fra munnen”, og oppretter en ny sone kalt MUNKEN. Munken ligger jo i Storgata 20, som tilhørte hovedbyen, og ikke Torstrand, ble det hevdet. Jeg hadde ikke mange motargumenter til dette, forståelig nok.
Håpet er at en eller annen kan kopiere over stoffet under denne sonen, aller helst med bilder, slik at alle våre minner om kjære Munken, kan bli samlet under ett rike……under ett tak, nemlig Munkens!

Helt Rekti: Torstarnd har “esa” i nostalgiens navn:
Godt forslag Jan Einar. Jeg overförer alt mitt stoff om MUNKEN til din nye sone. Dette blir dog ikke gjordt för i aften. Godt Jobba!

Da er kopieringa over til tråden “Munken” i orden

Larvik glassverk var en viktig bedrift på Torstrand. Det var i drift fra 1872 til 1926.Etter nedleggelsen fikk noen av glassblåserne arbeid ved Moss glassverk. Her ser vi noen av “utvandrerne” på Bastøfergen 1932.Fra venstre: Karl Hetty, Lilla og Rolf Opperud, Anna og Henning Olsen, Hella og Hans Hetty. Forran står deres sønn Thorbjørn Hetty.
Hettyfamilien var sentral i norsk glassindustri helt fra starten midt på 1700-tallet, da “alle norske Hetty’ers mor” Hether Thomson og mannen glassblåser Joseph Thomson ble headhuntet i England.
Hella og Hans flyttet til Moss for godt, men min bestefar Karl pendlet Larvik – Moss til sin død i 1946, mens kona Asta og senere datteren Rakel drev butikk i Hetty-huset Dronningensgt 27. Karls mor Signe Oline ble boende i glassverkbrakka Fiskestredet 4 til sin død i 1950.Karl var en av stifterne av Fram, og formann i 1904.
Thorbjørn foran på bildet fikk en lang yrkeskarriere som ingeniør ved Moss glassverk,og er idag en sprek pensjonist som har hjulpet meg å identifisere personene på bildet.

Hei Ove: Så der har vi bakteppet for Hettyfamilien som ble så profilert for oss guttongane på Torstrand via gotteributikken og Ivar Hetty som var spesiellt snill og ofte kunne jeg gå med et par drops ekstra inni handa når jeg hadde värt i butikken hans.Glassverket var jo lenge för min tid på Torstrand så det har jeg kun hört nevnt i de voksnes nostalgisamtaler.
Takk for at du delte dette boldet og teksten:-)

Bidrar med et bilde av Ove, klargjort for å besøke bestefar på Moss,sommeren 1946,med onkel Georgs bil.

Jeg tror Ivar var sønn av Ole Hetty,en av Karls brødre. De hadde også en liten sjokoladebutikk nede på Torstrand.
Signe og Jørgen Hetty hadde 11 barn… En av døtrene var gift Eilertsen og hadde også butikk i samme område (kfr Sånn vare bare)

Eilertsens kioskbutikk med godteri, tobakk og ukeblader i Thordenskioldsgate, den höye steintrappa opp til butikken og den deilige lukta inne var en kjärkommen oppgave minst en gang i uka for å hente ukeblader til mamma,tobakk til pappa og gotteri til meg som belönning.

Forstår ikke hva det er for en godtebutikk dere snakker om.Den eneste godtebutikken fra Revgata og utover mot vestre Halsen var Gunner Eilertsen i krysset Tordenskjoldsgate og Revgata.Ivar Hetty bodde tvers overfor Gunner Eilertsen og hadde absolutt ingenting med nevnte butikk å gjøre.Bortsett fra at også han handlet der.Ivar døde for noen år siden.

Jeg må legge til at mine tanker om dette gjelder fra etter 1945.

Hei Kjell. Eilertsens butikk er vel her klar. Men Ivar hetty hadde også en gotteributikk i kvartalet mellom nuvärende Martin Larsen og Alfred Andersen. I min tid var det to gottreibutikker på Torstraqnd. Eilertsens med tobakk og ukeblader og ivar Hettys i Dronningensgate

Butikken Peter refererer til i Dronningensgt må være Finn Larsens opprinnelige butikk, før han flyttet til der Corner’n er idag.
Når det gjelder Jenny og Oles butikk (Ivars foreldre)var dette vistnok en liten kiosk på hjørnet Revgata/Tordenskioldsgt som etter krigen ble nedlagt og gjort om til rom til Ivar.(Har sjekket med en nevø av Ivar Hetty) Mangfoldet av butikker på Torstrand opp gjennom åra synes å være uten grenser…

F8inn het mannen som sto i gotteributikkan, han var vennlig, hadde lang lys lugg som han kasta bakover med sleng på hodet og han var funksjonshemmet. Husär jä.

Flott Ove! Har du mer om Glassverket så kom med det. I glassverktida krydde det av menn med kongenavnet Karl på Torstrand, Karl Simonsen, far til min inngifta onkel Christian, tok også turen over Oslofjorden. Min bestefar Mathias Ellefsen var glasspuster, han tok ikke turen over, men fortsatte å bo i Norkveldbrakka på Torstrand Torg.Andre i familien var “innbærsguttær”.

Hei Dagfinn! Har Nordkveldbrakka adresse Cort Adlersgt. nr.1 ? Ved folketellinga i 1900 er det 9 leiligheter her og det bor stort sett folk med tilknytning til Laurvig Glasværk. Bl.a. finner jeg Gunder Mathias Ellefsen, glasspuster født 1865 i Hedrum og hustru Thea Mathilde Ellefsen. De hadde da 5 barn. Din far er vel født etter 1900?
Dessuten bodde Christian Julius Simonsen, glasspuster født 1860 i Eidsvold sammen med sin hustru Maren der. De hadde også 5 barn.
Sønnen Karl født 1884 glasspusterlærling kan vel være far til din inngifta onkel Kristian?
Denne Karl Simonsen (f. 1884) er i tilfelle oppkaldt etter sin farfar Karl Simensen som kom fra Eidsvold til Larvik høsten 1872. Han er far til Oves oldemor Signe Oline (gift Hetty).

Du er utrulig Inger-Helene! Hvor tar du alt dette fra? Forstår vel at du sitter på gamle dokumenter, men bare å finne det fram! Takk for interessante opplysninger. Nordkveldbrakka er C A gate 1, ja. Gunder Mathias hadde to kull med etterkommere. Først 5 med Thea, så døde hun, da gifta han seg med søstra hennes Camilla, min bestemor. Hun skjenka ham 3 barn, en av de var min fader.født 1904. Artig det med Oves oldemor. Gransker du mer er vi kanskje i slekt?

Til Ove Sten og Inger-Helene.
Kanskje kommer dette litt sent, men en del funderinger angående bilen dere har lagt ut bilde av ikke så langt over her, har foregått i det stille.
Det skulle ikke forundre meg meget om dette er bilen til Georg Hansen. Da er det vel en Overland Whippet, skulle jeg våge meg på, selv om bare hekken kommer fram på bildet. Typen ble benevt Coach, hadde 38 hk og den var gammel allerede da foto fra Moss-turen ble tatt. 1927-modell, men fortsatt i vigør etter krigen.

Jeg kan bekrefte at det var en Overland Whippet – og at den var gammel,men den var fortsatt i bruk noen år til. Han hadde også et par andre førkrigsbiler etter dette.
Onkel Georg var lastebilsjåfør og i min barndom kjørte han sand for betongstøperiet som lå der den nye skolen er bygd. To daglige turer til sandtaket på vestsida i Skien var det normale. Før jeg begynte på skolen i 1949-50 var jeg ofte med han på den andre turen. Jeg husker det var skummelt å kjøre over den gamle Porsgrunnsbrua som var en flytebru. Ifølge Georg var bilen på det tidspunktet den største i Vestfold og Telemark.Med fullt lass hjemover måtte vi kjøre om Skien pga. vekt. Høydepunktet var opp Lillegårdskleivene. Der fikk jeg styre. Bilen hadde 12 gear og gikk der i 1., så det var neppe noen fare.
Jeg skal se om jeg kan få lagt ut et bilde av den bilen.

Vi har ved flere anledninger vært inne på eiendommen Dronningensgate 27a.
Mener bestemt at jeg en gang skrev så vidt litt om kassefabrikken som lå her.
Men da Ove Sten Hansen lot meg få leke litt mer med ett av sine bilder, kom svake minner fram om at det på 50-tallet var et bilgummiverksted lokalisert her.
Som dere ser av bildet, var det store reklameskilt på husveggen mot øst. Selv husker jeg at skiltet virkelig tiltrakk min oppmerksomhet, de gangene vi kom kjørende gjennom jernbaneundergangen mot Torstand Torg.
Trolig husker jeg også rett, når jeg sier at det undre Continental skiltet hadde sort skrift på orange bund (?)
Hvem var det som drev dette bilgummiverkstedet og når holdt det til her?

Nå håper jeg også på at at vi kan sette navn på flere av virksomhetene på denne adressen. Variasjonene har vært store i hva som skaffet folk arbeid her.

Mercedesen på bildet ser ut til å være en W120 (1,8 liters motor) eller en W121 (1.9 liter). Biler som ble produsert mellom 1953 og 1962. Denne typen bil var forøvrig en meget populær drosjebil i Larvik i disse årene.

Hei Jan Einar!
Bilen på bildet er etter det jeg kan se drosja Z-1614 med eieren Henry Johansen bak rattet. Dette var en Mercedes 180D, modell 1958. Johansen hadde flere av denne typen drosjebiler av ulike modeller. Den siste han hadde var en 1962-modell som jeg bl.a. kjørte for han. Den hadde vært skadet og Johansen hadde rettet den og brukt panseret fra en 1955-modell (smal grill). Dette førte alltid til problemer med angivelse av årsmodell. At Henry Johansen er avbildet på dette stedet er ikke så merkelig, for han drev foruten drosjevirksomhet, kjøp av brukte metaller m.m. i lokalene på eiendommen.
Når det gjelder gummiverkstedet, tror jeg (er usikker) at Einar Olafsen drev her, men da etter at dette bildet er tatt. Det vil si at reklamen etter min mening var på veggen før det eventuelle gummiverkstedet kom dit.

Hei Jan Einar og Per Hroar! Det er utrulig hvor mye dere har klart å finne ut av bildet fra Torstrands torv! Tenk å kunne finne at bilen på bildet over er drosje med nr. Z-1614!
Drosje og Per Hroar har vekket minner hos meg! Kan denne bilen være den du kjørte oss i fra Ø.Halsen til Dronningensgate 27a romjula i 1965, Per Hroar? Ove og jeg skulle fraktes fra vårt bryllupsselskap til Torstrand og vi husker begge to at du var sjauføren!!!

Vulkaniseringsverkstedet i 27b var egentlig en fileal av et Sandefjordsfirma, med Einar Olavsen som daglig leder. Jeg tror de startet ca midt på 50-tallet og holdt på i mange år. Jeg kan ikke huske noen mellom dem og Per Thorstensens Skiferhuset.( men de leide muligens i perioder ut deler av bygningen, før omtalte onkel Georg hadde også et lite lager der en stund) Olavsen kom fra Sandefjord men ble godt inkorporert i Torstrandsmiljøet. Han sparka fotball på Fram og giftet seg med Vera Rauan.
Reklameplakatene kom opp når denne bedriften startet. Jeg husker svakt at E.O. var inne hos oss og spurte om lov til å sette dem opp på veggen. Selve bygningen (min oldefars gamle kassefabrikk) fikk også en betydelig oppgradering samtidig.

Jeg erindrer svakt å ha pratet med en kar på 80-tallet. Han drev og skrudde på og solgte bruktbiler av det litt sportslige slaget i lokalene etter vulkaniseringsverkstedet. Jeg tror han bodde i Løkkegata på Halsen, men jeg husker ikke hva han het.

Da snakker vi nok om Rolf Folvik. Han importerte mange brukte biler, flere av det litt tøffere slaget. Men jeg kan i farten ikke erindre helt korrekt hvilke år han holdt på.
Pga finanskrisen fra 1988 og framover, forsvant store deler av bilsalget også i Norge. Selv fristende bruktbiler var vanskelig å omsette og hele Larviks bilbansje var preget av stagnasjon og svært lite salg.
Det skulle gå flere år før bilslaget igjen tok seg opp, og importen av brukte biler igjen skjøt fart.

Ove Sten bekrefter at det var Einar Olafsen som drev gummiverkstedet i Dronningensgt. 27b. Ut fra hans tidsangivelser må Henry Johansen ha vært innom verkstedet med drosja denne dagen bildet ble tatt. Men at Johansen tidligere også drev med omsetning av metaller her, er jeg nokså sikker på. Det må da ha vært før gummiverkstedet. Johansen hadde gjennom sin virksomhet alltid fullt lager av brukte og nye deler til sine aktuelle drosjer. Ved et havari, uansett når det skjedde, ble det ordnet av han selv og sjåføren fikk ei ekstra matpause mens han “skrudde”. De senere årene i Dronningensgt. 39 der han bodde og hadde innredet et lite verksted med grav og alt som trengtes.

Til Inger-Helene. Det var nok ikke bilen på bildet jeg kjørte dere med i romjula 1965. Det har antagelig vært bilen til Erling Henriksen-Wiik på Nanset, en Volga -64. Systemet den gang var at vi førte kjørebøker der hver tur ble registrert. Jeg ser ikke bort fra at disse bøkene ligger et eller annet sted her. Finner jeg de, kan jeg angi hvilke biler som til en hver tid ble brukt. Jeg ser positivt på at du husker meg fra romjula 1965 like godt som brudgommen.

Dette er spennende historie-detaljer selv for en på sidelinja.

Her kommer en utfordring til bilekspertene. Dette er den før omtalte lastebilen vi dro til Skien med.(og noen ganger også Brevik etter sement)Det første bildet er fra dens vanlige parkeringsplass i Reipbanegata, med meg på stigbrettet. Bak ser vi Sjølysthuset og litt av Fjellstadhuset.Det andre bildet viser Elly (kona til Georg)og litt mer av bilen.
Et annet morsomt minne om denne bilen er bærturene til Siljan. Bestemor fikk da plass inne sammen med Elly og Georg, mens resten satt eller lå på lasteplanet – vi kunne nok være en 10-12 stykker.

Jeg kan ikke nok om lastebiler til å stille diagnosen her. Det ser ut som litt av hvert egentlig. Det er bare en vindusvisker og den sitter i overkant. Husker at det var ganske vanlig, videre den gamle typen retningsvisere. Ellers kunne vel utenlandske trailersjåfører lært litt om kjøring i vinter Norge. Her henger kjettingene klare. Ja, slik hang de og det er det mange år siden jeg har sett. Det rareste er egentlig grillen/radiatoren, den ser litt Mercedesaktig ut, nei jeg får overlate denne nøtta til herr Bredal – eller kanskje noen andre har løsningen?

Det stemmer, Jan Einar. Rolf Folvik var navnet. Når det gjelder lastebiler kan jeg bekrefte at det er betydelig mer avansert redskap vi kjører i dag. Kjettingene henger fremdeles på plass, men de henger stort sett til pynt ( det skulle jeg kanskje ikke ha sagt, siden jeg jeg føyk av veien på E18 mellom Töcksfors og Ørje på onsdagskvelden i et forrykende snøvær! ).

Du har helt rett Per Hroar, Henry Johansen f.26/10 1916 kjøpte Dronningensgt.27b og Reperbgt 2a
av Leif Bernhardsen 14/9 1954. Jeg har bare vage erindringer om Johansen, men husker godt Bernhardsen som drev et lite bilverksted der i min tidligste barndom.
Bernhardsen hadde selv kjøpt eiendomen av Larvik sparebank 23/4 1952. Banken sto som eier etter at Kassefabrikken gikk konkurs på 30-tallet, men det var diverse leietagere, bl.a. hadde Anders Auby virksomhet der under krigen. Jeg tror også Bernhardsen må ha leid en stund før kjøpet.
Skjøteregisteret på nettet går ikke lenger, så hva som siden skjedde er litt usikkert. Jeg er imidlertid sikker på at vulk’en startet lenge før 1960. Det kan ha vært en sameksistens med Johansen en tid.

Hei Ove Sten!
Jeg takker for opplysningene om Henry Johansen og Dronningensgt. 27b. Jeg var sikker på at han drev en virksomhet der. Jeg lurer på om jeg ikke har rett når det gjelder Continental-reklamen på veggen også. Det nederste skiltet ser så slitt ut av vær og vind at jeg vil anta at det har kommet opp flere år før bildet ble tatt, altså en god stund før Einar Olafsen startet bilgummiverkstedet og Johansen var der. Da stemmer det bedre med bilmodellene m.m.

Jeg har i helgen fundert mye på hvilken type denne lastebilen kan ha vært. At det er en Mercedes-Benz er ikke i tvil, siden det lille runde emblemet i toppen av grillkappen, tydelig forteller dette. Men hviket år, er en større utfordring. La oss resonere en smule.
Ove forteller at bildet er fra ca 49-50 og lastebilenen ser godt brukt ut på bildene. Lastebilen var også av det virkelig store slaget, kanskje den største i Vestfold og Telemark på den tiden, forteller han. Av grillens fasong og “ruteinndelingen med 6 reknagulære rammer vertikalt” på det “knekkede” gitteret i grillen, ville jeg bestemt tro at denne bilen er et kjøretøy produsert ganske sent under krigsårene. Jeg våger meg på en konklusjon;…
Dette er en Mercedes-Benz LKW (Lastkraftwagen) av modellen L4500, kanskje produsert i 1944.
Men mer interessant er kanskje et annet spørsmål, nemlig om dette er et av de etterlatte kjøretøyene etter krigens ende, eller…
om dette er en av lastebilene som ble importert som brukte fra Tyskland av Larvik Automobilforretning A/S og Bjørgulfson & CO A/S ved herrene Einar Øksenholt og Bjørgulf Bjørgulfson i samarbeid. Mangelen på nyttekjøretøyer var enorm i gjennoppbyggingsfasen etter 1945 og deres samarbeid var et lite stykke hjelp på å bedre denne mangelen. Nybiler, selv fra USA var nesten utopia, og flere etterlatte biler fra den tyske krigsmaskinen kom til Norge i årene rett etter 1945.
Dessverre har jeg ikke klart å finne ut når disse herrene i Larvik begynte sine importer, men det ble fortalt at flere (mange) biler kom hit til byen. Jeg har også hørt at lastebilene kom som chassis (etter at diverse krigsrelaterte påbygg var avmontert i Tyskland), for så å bli påbygget “hjemlige” påbygg etter behov her i byen.
Kanskje kjenner noen mer til dette eller lignende foretak. Det er spennende historie det!!

Kikka litt nærmere på lastebilen og jeg er nok enig med deg Jan Einar. Speil bare på sjåførsida var vel også vanlig. Det samme er reservehjul på planet, selvom jeg synes det ser svært ut for å tilhøre denne lastebilen. Den delte bakruta er vel heller ingen spesiell indikasjon på biltypen. Tok bildet en tur innom Iphoto og da dukka det opp enda en lastebil, bak i svingen til høyre. Det er kanskje en Fargo?

O2, du bringer fram det lille problemet som mange av oss har erfart. Bildet vi legger inn blir av og til klippet mindre av Origo-systemet. Så også bildet til Ove. Helt til høyre på bildet, altså utenfor det vårt blotte øye umiddelbart vil se, står det enda en lastebil.
Fotografiet har blitt ganske uskarpt der ute på høyre flanke, men om jeg først skal være litt egoistisk og la mine øyer bestemme, så er dette en REO.
Lastebiler var fabrikatet REO (navnet kommer fra grunnleggeren Ransom Eli Olds. Han som også ga navnet til Oldsmobile, sikkert ikke ukjent for en som “hugleiker” amerikanske biler.), var meget vanlige å se på Larviksveiene på 50-tallet, bl.a. som tømmerbiler og hos Lågendalsruta.
Jo, frontdesignet sier meg at dette er en REO 1947-49 modell.
(Ellers registerte jeg også at reservehjulet på planet er altfor stort til Georgs lastebil. Det som slo meg da jeg så dette, var at hjulet ble benyttet som “ballast” ved tomkjøring på vinterstid. – Ellers fikk du vel med deg at det bare er vindusvisker på førersiden, O2!!)

Tror ikke Ove Sten H blir sur på oss om vi legger ut Reo’n også – problemet som Jan Einar nevner er at en kanskje må klippe bildet litt i venstre kant – det er ikke så mye som skal til og så vips kommer det enda en lastebil. Nå kan ihvertfall alle se hva vi snakker om.
Du må se på innlegget mitt fra kl 1300 i går Jan Einar. En glemmer ikke disse små vindusviskermotorene med den vesle blanke hendelen som skulle slåes over for å få viskeren startet!

Bildet er privat og tilhører Ove Sten H

Skarpsynte O2 ! Nå har du til og med forbedret bildet til Ove! Bra!
Men hvorfor kommenterer vi ikke sidemotordekselet på bilen, det som har annen farge (mørkere).?? – Hadde det gamle rustet i stykker? Legg merke til at dette er rektangulert, noe som forteller at det er en “underkrigs-modell”. Etter krigen svingte sidedekselet ned i forkant mot grillen, og dermed i større grad lettet tilgangen til motoren.
Husker at det var helt vanlig med kjettingene hengende lett tilgjengelig foran frontfangeren. Gjerne med en løkke over hver frontlykt. – Men det hendte også at de bare ble “slengt” over fangeren i en fei, noe som av og til førte til at de falt av og lå igjen i gaten. En gang vi fant en slik stor lastebilkjetting, hang vi den over en smijernsport på Nanset, slik at denne “ikke” kunne åpnes fra innsiden.— Dagen etter var kjettingen sporløst forsvunnet!—Forferdelig rakkerpakk, de dærre Nansetguttongane =;)
Ellers ser skjermene foran ut til å ha møtt både det ene og det andre i årenes løp. Kanskje hadde det vært behov for å sette kjettingene på hjulene litt tidligere fra tid til annen??? Ikke bare la dem henge “demonstrativt” foran på fangeren ! =;)—Nei, spøk til side. Dette var nok et skikkelig arbeidjern, dette. Her var det en mann og en bil som var med på å bygge opp Norge igjen etter 5 fatale år.

Enig i at reservehjulet ser stort ut, men det er nok pga perspektivet. Hvis dere ser på hjulet i forhold til lasteplanlemmen så er det ca dobbelt så høyt. Ser dere så på det andre bildet, på lemmen over bakhjulet, så stemmer det bra.
Jeg vet desverre ikke mye om bilens opprinnelse annet enn at den var produsert under krigen og hadde veldig mange gear! Jeg mener også det ble sagt at den hadde disp. for å kjøre fordi bredden var større enn det tillatte
Huff, dette ble litt feil, jeg er på IH’s bruker! Hilsen Ove

Mulig det er nevnt, men hvilken farge var det på bilen Ove? Var´n tyskergrønn?

Bilen var “nøytralt” grå. Hverken lys eller mørk.
Ellers kan jeg bekrefte det med arbeidsjern. Når vi var på Dalen sementfabrikk kom riktignok sekkene ned en renne til lasteplanet, men så skulle de stables i flere høyder over hele det store planet – og lesses av igjen når vi var tilbake i Larvik. Jeg husker jeg var imponert over at Georg som regel tok 2 (50kgs) sekker av gangen!

Litt lengre oppe her snakkær dere om gottebutikkær.
Det var en Hetty på “gærne” sia av jernbanen, krysset Dronningen gt/Reipebanegata.
Finn S. Larsen hadde butikk på hjønet der Corneren er nå.Ha nadde noe problem med den ene foten og brukte stokk, så langt jeg kan huske.
Han var ivrig med i Metodistkirken, hvor jeg kjenner han best fra

Nå har det vært lenge stille på denne tråden. Jeg hadde ventet noen flere kommentarer angående fotografiene til Ove Sten og lastebilen. Bilen ser jeg som et fint utgangspunkt for litt torstrandshistorie og noe europahistorie.
Da jeg fikk se fotografiene, var jeg sikker på at det var bilen som tidligere holdt til nede i Strandgata og sto parkert utenfor Strandgt. 16 når den ikke var i bruk. I dette lille røde huset, som nå er revet og som aldri har ligget der iflg. tidligere ordfører Arild Lund, bodde nemlig Georg Gullberg. Han kjørte denne bilen. Da dere andre kalte mannen Hansen, ble jeg litt usikker på om det kunne ha vært flere av disse bilene. Men dette har jeg sjekket med Ove Sten, og han bekrefter at Gullberg og Hansen er samme mann. Jeg kan ikke huske annet enn at vi bare brukte navnet Gullberg. Vi er nå så langt tilbake at jeg ennå ikke hadde begynt på folkeskolen, men dog etter krigen. På den tiden ble det selvfølgelig fortalt mange historier fra krigsdagene. Jeg husker ikke enkelthistorier, men en detalj som ofte gikk igjen: “Når Gullberg kjørte ut med bilen på natta, kunne du være sikker på at noe skulle skje fra motstandsbevegelsens side”.
Dette var momenter som dukket opp da jeg fikk se bildene: “Var det denne bilen han brukte og kunne det derfor være mindre fare for tysk kontroll ?” Jeg slo etter hvert fra meg denne tanken, da disse bilene var produsert for den tyske krigsmaskinen. Ove Sten har også fortalt at bilen tilhørte “Betong-service” ved Hvatum og Gullberg/Hansen var sjåfør der den gang. “Betong-service” startet vel også opp etter krigen og da ved “Frambrakkene”. Dette er det vel andre som vet mer om for jeg kjenner ikke den historien.
Men bilen er interessant. Jeg er helt enig med Jan Einar at det er en Mercedes-Benz L4500. Disse bilene ble konstruert før krigen sammen med over 100 ulike typer lastebiler i Tyskland på den tiden. Men så kom Schell-planen som var en militær beordring av bilproduksjonen. Bilfabrikkene fikk nå kun lov til å bygge 4-5 lastebiltyper. M-B L4500 passet inn under denne forordningen og ble den tyske hærens mest suverene og brukte lastebil. Den bilen på fotografiet er, som Jan Einar sier, sikkert blitt igjen etter tyskerne eller bruktimportert. Hvis de opplysningene som er gitt er riktige, samt hva vi kan se på fotografiet så må bilen være satt sammen av deler fra flere. Ut fra grillen tror jeg det er en 1941-modell (alle rektangelene er like store). Standardtypen hadde bare bakhjulstrekk og 5 gear forover. Så vidt jeg kan se av fotoet har bilen ikke forhjulsdrift. L4500A hadde drift på alle 4 hjul og høy- og lavserie på 5 gear pluss revers, altså 12 gear tilsammen slik Ove forteller. Kan det ha vært påmontert reduksjonsgear fra en L4500A ? Sidedekselet til motoren blir kommentert og brukt som tidsbestemmelse. Jeg vil påstå at det ikke kan brukes på denne typen. Det var rektangulært helt fram til 1949 og fortsatte slik helt fram til 1953 på den oppjusterte typen L5000. På sidedekselene er det påmontert trekk (tilleggsutstyr) som ble brukt vinterstid for å hindre sterk luftgjennomstrømning,altså ikke noen rustreparasjon slik jeg ser det. Det var to dekkdimensjoner til disse bilene, 9,75×20 og 270×20. Den siste typen ble ofte brukt som reservehjul, så jeg tror det også er tilfellet på denne, altså ikke noe synsbedrag. Motoren var på 112 hk ved 2250 o/min. Bilene hadde ikke delt bakrute, det må være noe helt annet på fotoet som gir virkningen. Alle hadde to vindusviskere som standard. Jeg tror heller ikke lyktene opprinnelig tilhører denne bilen. Man har brukt det man hadde for å få en brukbar bil rett etter krigen. Der tror jeg de har lykkes. Det kunne være morsomt om Jan Einar kunne spore litt i bruktimporten av disse bilene slik han omtaler.

Takk til Per Hroar for leksjonen du gir om lastebilen til Georg Guldberg Hansen. Per Hroar skriver at bilen kan være sammensatt av det man hadde rett etter krigen for å få en brukbar bil. Jeg kom til å tenke på lastebilvraka som sto på Øya etter krigen. Vet noen hvor disse ble av? De ble vel hogd, men kunne det være brukbare deler? Var det etterlatenskaper etter tyskerne?

På Øya var det et firma som het Maskinomsetning A/S som drev med diverse oppbygging og overhaling av motorer m.m. som de tok fra biler de hogde. De omsatte brukte bildeler i stor stil, også til lastebiler. Jeg regner med at det er dette firmaet du husker Inger-Helene.

Er det noen av dere bilentusiastær som husær de bilane, både private og nyttebilæer, som kjørte rund under og etter krigen med generatorær som ble fyra med "knott"´.
Dem var det god sport for oss ongane å “blinke”= pælme snøballær etter og da var det det glødende øyet på generatorens nedre kant som blaffra som en innbydende blink. Åsså fresa det fært når vi traff og sjåffør´n ble forbanna, fløy etter oss noen ganger og skreik DÆVELONGÆR! Jeg ville gjerne se et bra bilde av en slik bil med generator. Det var jo helst norske bilær som hadde disse innretningane, og siden her finnes bilekspertise på området ville sånne bilder være en inspirasjon til novella Dævelongane) (utkommer 2010)

Det er utrolig hva som dukker opp av tanker og ideer bare ut fra et foto av en lastebil. Nå stiller jeg et spørsmål til de som vet noe om virksomheten til Ing. Hvatum som eide denne omtalte lastebilen: “Kunne Hvatum selv ha satt bilen i brukbar stand gjennom sitt firma Maskinkompaniet A/S ? Eller er dette firmaet bare en forløper til Betong-Service ?” Selv husker jeg Hvatum best som eier av en Studebaker og husene ved Tollerodden.

Vi har et bilde av en bil med knottgenerator i sona. Den er fotografert utafor det gamle politikammeret i Nedre torggate. Så var det å finne igjen bildet da!

Takk for tommær´n Ole &
Flott Ulf. Finnerudet så vankær´e ei bok i posten vettu. Jeg husær åsså den første flotte bilen som kom nerrover Skiringsalsgate. Svartlakka og blankpolert, kan ha vært en “køddilakk” som vi omngane kalte´n; med glassvinduer bak så man kunne se kista med blåmster på inni´n. Åssen bil var det egentlig? Finn den så blir boka signert:o)
PS: Til novella “Svarte Englær På Kjærrgår´n”

Takk for opplysningen om Maskinomsetning AS. Kan godt hende at lastebilvraka jeg husker fra 1947/1948 tilhørte dette firmaet. Bilene sto på høyre side av Tjøllingveien (retning mot Ø.Halsen) der hvor bla. Meny og Jet besinstasjon er nå. Den gangen var det villniss og lite orden etter min hukommelse på området. Hvor holdt Maskinomsetning til?

Den første bilen til Larvik Begravelsbyrå som jeg kan huske, var en Opel Blitz -41-modell. Den ble tatt ut av tjeneste der i 1960 og ombygd til lastebil. Jeg kjørte den flere ganger etter ombyggingen. Kjennetegn Z-2743.

Bildet av bil med knottgenerator utenfor politikammeret:Tråden heter “Ford Taunus og knottgenerator”. Bildet er sendt inn av Liv Horn.

Hei Inger-Helene!
Maskinomsetningen A/S holdt til i en forholdsvis stor gul trebygning nærmere Ludvik Isachsen, og av de ansatte husker jeg best Olai Thorsen. På slutten av 50-tallet og begynnelsen av 60-tallet hadde Hans Gaarder og Nils Thoresen noen utrangerte lastebiler hensatt der du beskriver.

Takk Per Hroar: Kan her finnes bilde av Opelen Z-2743?
jeg husær jo hestetransporten til Kjærrgår´n så det var stor sesasjon når den glinsende nye farkosten kom inn i torstrandsbildet.

Her er en oppfølger til tidligere bilder fra Torstrands torg. Etter vel 25 år har Continentalreklamene forfalt til det ugjenkjennelige.Dette er fra Foldvik bils velmaktsdager,da det sto biler bortover hele Jernbanegaten. Mye snadder for bilekspertene,desverre er bildet nokså dårlig. Kanskje Janke (som har skrevet artikkelen) har originalen!
Her er også litt av baker Henriksens hus med til høyre.

Den 20. desember 2009 hadde Dagfinn et innlegg om butikktetthet på Torstrand. Han nevnte opp 10 butikker i Buggesgate deriblant Horns Gratulasjonsbyrå. Her er et eksempel på et telegram sendt fra nevnte gratulasjonsbyrå.

Bra, Inger-Helene.
Jeg vet ikke hvor lenge/i hvilket tidsrom Horn drev sitt gratulasjonbyrå, Men din kopi viser april 1941, mens ett par eksemplarer jeg har her hjemme, er fra mai 1962.

Dette byrået har gått min barnebevissthet hus forbi. Hvor lå det?

Horns Gratulasjonsbyrå lå i Buggesgate 9.

Jeg fikk noen eks derfra i 1964, så de holdt på noen år..

Hei Jan Einar! Jeg har slått opp på side 436 i Larviks historie bind III, fra Norges handelskalender 1938 – 1939 og der finner jeg følgende: “Horn, Chr., agt.forr., gratulasjonsbyrå, Buggesgate 9.” Dessverre ikke angitt år for når virksomheten startet.

Synd, men siden byrået var aktivt på sekstitallet er her vel familie som kan vite når virksomheten startet???

En liten opplysning,det lå i kryset Bugges gate og Ryes gate.

Den gratulasjonen var ønsket brudeparet av min bestefar, Gunder Mathias Ellefsen!
Han bodde i Nordkvellbrakka på Torstrand Torg.

Nordkvellbrakka, Vilket spennanes navn: Fortell….

Som du sikkert har forstått Dagfinn; brudeparet var Rakel og Karsetn Hansen (mine svigerforeldre). Vi har telegrammene de fikk til bryllupet pent innbundet. En kveld jeg satt og bladde i boka så jeg navnet Mathias Ellefsen og regnet med at det var Dagfinns bestefar.
Brudens far Karl Hetty var glassblåser og han og Mathias Ellefsen var arbeidskamerater fra den gangen da det fremdeles var glassverk i Larvik.

Det har vært litt stille på denne siden en stund, men jeg føler det fortsatt er liv laga for Torstrands minner.
Her om dagen kjørte jeg forbi ute i Buggesgate og “oppdaget” gode gamle Juno Mineralvannfabrikk.
Kanskje svikter min hukommelse litt, men denne fabrikken har vært lite omtalt. I 1957 finner jeg den i Buggesgate 3 (!), mens dagens “Ditt Distrikt” sier nr 2.
Selv mener jeg at jeg handlet brus og selters i krysset Rombergbakken/Brannvaktsgate i mange år. Var ikke det JUNO også ?
Hva er historien her ??
Her lever vel kilder i beste velgående, slik at vi kan finne "den store fyldige sannhet " om fabrikkens lange historie !

Jeg trur jeg vet litt om Juno. Først, de holdt til en tid i det gamle treningsinstituttet til Sletsjøe i Rombergbakken. Jeg trur de starta i Sandefjord, ikke langt fra Park. Siden var de i bakgården til Koprá’n på Torstrand, Bugges gate 3. For så og holde til i Bugges gate 2 i dag.

Det er riktig det Dagfinn. De var en tur innom Brannvaktsgt 1 før de flyttet produksjonen ned i Bugges gt 2. Det må har vært på i første halvdel av 70-tallet at de flyttet. Skal få litt mer detaljer neste gang jeg treffer Per Nyquist. Det var Sverre som startet dette.

[Bilde 1412844 finnes ikke eller har blitt slettet]

Torstrandsjenter på Hvittensand etter krigen.
Foran fra venstre Berit Thoresen, Ellen Halvorsen, Miriam Antonsen, Ellen Rollefsen
Og Else Gjertsen.
Bak fra venstre 3 gutter, Tor Hansen ( trønderen ) Frank feriegjest fra Oslo og
Arne Jacobsen.

Flott Runar: Disse kjenner jeg igjen nesten alle sammen. Er bildet fra 45 eller 46.
Tviler litt på Tor Trøndr´n" det likner ham ikke, han hadde møe mørkære hår?

Peter de var ikke helt sikre, men noe rundt der stemmer nok.
Fikk også beskjed om å hilse til deg.

Jeg tror nemlig at det er meg som titter frraam bakom der: Tor er det i hvertfall ikke, han var møe eldre enn oss andre og møe mørkære i luggen, både Tor og Arne(han er jo sikker med de fortenna:-)var mine nærmeste naboer og bestevenner, Berit og Mirjam åsså.

Det er nok riktige navn Peter, min mor og Miriam var enige om det.
Men du kan også ha rett jeg vet ikke

[Bilde 1412942 finnes ikke eller har blitt slettet]

Miriam Antonsen og Eva Haugen.
Men så da dere hvor er bildet tatt?

Ja men det sjekker vi opp senere, skal få dem til å se på det en gang til.

Fine bilder du presenterer her Runar: Hun til høyre kjenner jeg ikke, men Miriam ser her ut til å utvikle seg til en stilig ung dame. Hils henne via din mor?

Her er noen av gutta i fotball-laget Varild. Det øverste bildet: Fra v. husær ikke, foran Arne Jakobsen, bakerst Einar Lauritsen,i midten Tore Lauritse, til høyre: Meg. Om du ser på draget over øynene mine og sammenlikner med det fra Vittensand ser du en slående likhet. Dessuten så synes jeg å huske fra Vittensand: Vi var i vannet når noen ropte "kom å bli med på bilde” de tre gutta bakerst er våte i håret!

Det nederste bildet: Varilds nimannslag: 1.ste rekke fra v. Tore Lauritsen, Reidar Løsnes, Jan Hetty. 2. rekke: Husær ikke, Einar Lauritsen, Ivan H. Sjønnesen.
3. rekke: Meg, Husær ikke og Leif H. Jakobsen

Øverste bildet er tatt av fru Lauritsen på Working
og det nederste også av fru Lauritsen i Lille Moa

Henken Thorsen med trekkspill og akterut Reidar Thorsen til rors.
Viksfjord?

Jeg legger ut noen postkort fra et hefte av Tor Buaas, utgitt av “Larvik og omegns museumsforening” i 1986. Det heter “Gamle prospektkort fra Larvik og omegn”.
Håper det er noe nytt å mimre over for dere sandlopper. Torstrands-trådene er så store og lange at jeg ikke har overikten over hva som er lagt ut før.

Kjempebra Ole. E.!!!!

Peter du kan ha rett når det gjelder Hvittensand.
Når du sier du ikke kjenner Eva Haugen så er min mor i tvil hun mener du kjenner henne
Eva og Ragnhild (søster) kan det hjelpe noe.
Må bare skrive det hun sier skjønner du, det er ikke min skyld.

Eva Haugen( ansiktet er velkjent). Husker bare ikke navnet. Unskyld men sånn er det bare. Om vi bare kunne treffes og snakke sammen. Fint at du formidler Runar og damer kan vær så rare når det dreier seg om å huske. Vi må ha ei huskestue sammen:-)

I disse dager, hvor solen skinner og sommeren omfavner oss i all sin herlighet, er det naturlig å tenke på IS. Debatten om kunstis på Fram, raser i media og hos den interesserte garde. Ja, med dette i tankene, faller det naturlig å minne om det som en gang het Laurvigs Skøiteklub og deres iver etter den kalde is.
Vinteren 1869 – 70 maktet de faktisk å få i stand byens første kunstisbaneThorstand Torv. Dette var jo før jernbanen ble bygget, så jeg antar at plassen var betydelig større enn i dag. Skøiteklubens kasserer J. I. Pauss sto for innkrevingen av “kontingenten / inngangssummen”. Den var på 60 skilling for hele vinteren. (Som et lite apropos kan nevnes at det kostet 4 skilling å sende et enkelt, vanlig brev den gangen !)

Torstrands Torv har “inneholdt” så meget i årenes løp. Flere ting har vi vært inne på allerede.
I 1933 finner jeg en Damefrisersalong i Thorstrands Torv nr 6. Denne ble drevet av Borghild Arne .

Arne som etternavn er vel ikke helt vanlig under vårt territorium, tenkte jeg og begynte å lete litt videre.
Under krigen fant jeg en Skolebestyrer E. Arne på samme adresse.
Søk på 50-tallet har ikke gitt nyere og fyldigere opplysninger.

Hva vet vi om dette der ute i LINF ?.

Arne kan være et navn fra Bergensregionen, altså ei form av Arna. Jeg kjenner til etternavn som Ytre-Arne, altså et gårdsnavn. Om det hjelper i jakta på Arne i Larvik er likevel tvilsomt.

Arend er nederlandsk for ørn som også Arni er norrønt for det samme: Ørn forekommer også som etternavn, men det er første gang jeg ser Arne brukt som familienavn.

Arna tror jeg også kommer av ørner, ørnested eller ørnehjem. Jeg har også for meg at Arne kommer av ildsted og at vi derved har utrykket “Hjemmets Arne” og “arnested”

Jeg skal ikke skryte av at jeg kjenner noe til Borghild Arnes damefrisørsalong, men hun er med i Norges handelsregister for 1936-39.
I apr. 1891 kjøpte folkeskolelærer og journalist Elias O. Arne Torstrandstorv 6. Han og kona Ingeborg Seim var begge født i Haus. Haus var tidligere egen kommune. I 1964 ble den en del av Arna kommune som nå er del av Bergen.
Ekteparet Arne hadde i følge folketellinga for 1900 åtte barn. Borghild var iflg. samme folketelling deres datter.

Fra Wickipedia:

Ådna er den gamle uttalen av stedsnavnet Arna, denne formen er idag brukt i navnene Ådnamarka, Ådnavegen, Ådnatun og Ådnanipa. Navnet Arna kommer visstnok av «arinn» som betyr skjær, av de to små skjærene som ligger like ved Holmen i Arnavågen. Arna var navn på en av skipreidene i Magnus Lagabøtes landslov fra 1274, men gikk ut av bruk som administrasjonsnavn ved formannskapslovene i 1837, da het området Haus prestegjeld. Arna ble tatt i bruk som kommunenavn i 1964.

Jeg kan i farten ikke huske om vi har snakket om;…
Larvik Gull & Fotocenter
i Dronningensgate 19.
På dette lille “oppkomme” av en postgirokvittering forstår jeg det slik at Ann-Karin Brauer var innehaveren.
Brauernavnet ringer bjeller både til Gull og Fotohuset AS i Olavsgate 5 og Brauers smykkeforretning langt oppe i Nansetgaten.

Jeg husker så vidt denne lille nystartede forretningen, men var der nok bare ett par ganger.
Kanskje tar jeg feil, men jeg mener at Nansetgutten Tor Nilsen flyttet denne opp i Nansetgaten til Myrvanggården. Men her kan jeg blande kortene og hjelp trengs sårt.

Ellers skal høyre side av bildet vise et gavekort benyttet av Nanset Ungdoms Musikkorps våren 1972. Dette er som slippen til venstre viser betalt 4. mai 1972. (For ordensskyld føyer jeg til at gavekortet, som her ikke framkommer i sin fullebredde selv om fotoet er komprimert, er utstedt 3. mars 1972.)

Det er riktig som du skriver, Tor Nilsen som overtok butikken. Gavkortet med stempel fra Nanset Ungdomsmusikkorps skriver seg nok fra premie vunnet på Bingo som ble avholdt NIF-hytta. NIF hadde rett til å drive bingo i 6 mnd. i året, de resterende 6 mnd. delte NUMK og Hedrum Idrettslag med 3 mnd. hver. Hadde mange bingovakter, tror jeg har hatt alle jobbene der untatt utroper. Det ble gjerne besørget av en med trening for her måtte du ikke rote, da gikk spillerene hjem. Flinke utropere i denne periode var bl.a. Tor Nilsen, Willy Krøgli og Kåre Eriksen.

Oppildnet av hyggelig mail fra Jan Einar til meg om bildet som sto i ØP fotominner idag, legger jeg ut samme bildet her i LINF og håper at noen kan hjelpe med navn på deltakerne på pensjonistturen som gikk til Kongsberg (kirken i bakgrunn) ca.1980.
Hun som står lengst til venstre (rosa lue) tror jeg er Astrid Hansen (gift med Ragnvald “Barbis” Hansen fra Ø.H.) Jan Einar hjalp meg med navnet på damen med mørk frakk og hvitt hår til venstre i fotoet. Hun heter også Astrid Hansen. Hun bodde i Lille Strandgata. Midt i bildet står Sigrid Hetty (rosa hatt/lue) til høyre for henne Rakel Hansen. Nest lengst til høyre i bildet (dame med mørk hatt) kan være fra ytre Torstrand. Mulig mannen het Hermann. Hun lengst til høyre (med lyst nett) kan være gift med Alfred.
Eneste hane i flokken er sjåfør Jan G. Larsen.Det er en Halse-buss de er på tur med.

OBS, OBS…Korreksjon;
Dame nr 3 fra venstre heter ikke Astrid, men
Erna Hansen.
Jeg mener hun bodde i det huset som het Lille Strandgt 3, på hørnet mot Cortsens gate.
Erna var i mange år ekspeditrise, meget dyktig sådann og alltid vennlig, hos Gullsmed Bjørnerud i Prinsensgate 19, men i de senere år var hun hos Felumb.
Mener også at hun var datter av Hans Jørgen Hansen.

Takk for at du korrigerer en forvirret gammel kone, Jan Einar. Jeg vet ikke hvorfor jeg valgte å kalle dama for Astrid i steden for Erna! En beklagelig feil fra min side og takk for at vi har våkne folk i LINF!!!!!
Jeg husker henne godt fra begge gullsmedforretningene som du nevner. Mens mine svigerforeldre fremdeles drev H.Halvosens Eftf på hjørnet Reipebanegt/Dronningensgate var jeg et par ganger og leverte varer hos ERNA Hansen i Lille Strandgt.

Når en storkjefta Nansetgutt forsøker å brife med informasjon om det idylliske bakgatelivet på Torstrand, ja da må det gå galt!
Takk og pris for at det finnes venner som gir korreks i litt mer diskre former enn meg!
Vår venn, Per Hroar Jørgensen påpekte i en mail til meg i kveld, at jeg tok feil. Så nå forsøker jeg å rette opp en alvorlig blemme, jeg “i aldersbestemt villfarelse” har forårsaket. Jeg legger meg helt flat for tabben.
Vår Erna er selvfølgelig datter av onkel Andreas Hansen, ikke Hans Jørgen, som jeg sa. Sistnevnte bodde tvers over gaten for min bestefar, Men onkel Andreas, som alltid hadde en “tilgjengelig” boks med drops oppe i kjøkkenskapet, bodde 100 meter mot øst.
Korrekt adresse på Erna, blir derfor Lille Strandgate 6.
Per Hroar legger også til, nærmest som en selvfølge, at hun het Bertling som mellomnavn !
Godt med venner =;)

Jeg gir meg ikke med med bildet av pensjonistturen litt over her. Jeg spurte om hjelp for å få flere navn, men dessverre hittil ingen respons fra medlemmer i LINF. Jeg har fått to navn til og nå håper jeg at noen kan slå til med opplysninger når disse navna også kommer på plass.
Til høyre for Rakel Hansen står Astrid Gabrielsen i hvit kåpe. Hun var fra Langestrand og tante til Jan Eilert. Ved siden av henne står en dame med mørk håndveske. Hun heter Anne Grethe Kristiansen. Hennes pikenavn var Meier.

Som nykommer her på fL, så har jeg nå lest igjennom hele den gamle Torstrandstråden, og kost meg som med en spennende bok. Har noen kommentarer til noen poster der, som jeg må få med. Så går jeg løs på denne tråden! :)

Idar har skrivi mye om gata mi; Skiringsalsgate som var god lesning selv om det var ca 10 år før min tid. Da han kom til mitt barndomshjem i Skiringsalsgate 30, så blander han litt kort. Morfar hadde båtbyggeriet sitt her før han flytta det til Karistranda/Smiestranda, men han bodde aldri her. Det gjorde imidlertid hans datter (min mor), Edith Wiksten Holgersen med familie. Vi flytta til Byskauen i ’67. Gustav Wiksten, altså morfar, bodde på Langestrand med hele nevnte familie i Fjellgata 8.

Hei Egil Wiksten Holgersen: Godt å se det navnet igjen på denne tråden. Første gang jeg støtte på en Wiksen var en gang tidlig under krigen når jeg fikk holde mot i klinken til båtbygger Wiksten, på Varild, mens han bygde min fars skjekte “Flaks” av Torstrand: Kan du vite hva denne Wiksten kan heter til fornavn?

Mitt barndomshjem under krigen var: Murhuset i Bredsdorffsgate 2. Siste gata på tvers på Torstrand:-)

Velkommen til tråden skal du være:

Det var vel sikkert Hroar Wiksten som senere overtok båtbyggeriet. Han gikk i læra på Torstrand.

Det var naturligvis ikke møe en guttonge kunne gjøre i hjelp til en voksen, selv om han var i lære, men altså Hroar(haddikke klart å uttale det likkavæl) var det nok jeg holdt motholdet for mens han klinka. Fikk også lære meg av ham hvordan bordkledningen blei mykaopp i dampkassa og forma etter spantenen før de ble klinka på.
Var Hroar din onkel… eller?

Hroar var min mors eldste bror, ja.

Kan vi ha truffet hverandre? Jeg bodde på Torstrand fra 1938 til 1947 blir 75 på nyåret om min verden går videre?:-)))

Var inne på Wikstens båtbyggeri, Stavern nå og leste litt om den videre båtbyggingen av Hesselberg.

Sannsynligvis ikke, men man vet jo aldri.. :) Jeg ble født i ’57 og bodde på båtbyggeriet fram til ’67.

Etter at Hroar sogte eiendommen til båtbyggeriet på Karistranda på slutten av 80-tallet, så drev han noen år på Risøya i Stavern. Min nåværende båt ble bygget der ute i ’93. Siden tok Ivar Hesselberg over virksomheten og drev det videre noen år der før han flyttet virksomheten litt rundt. Både Rekkevik og Agnes før han i fjor flyttet til Framnæs i Sandefjord.
Nå bygges det forøvrig Wiksten-kogger i Kina på bestilling til halv pris av det man må betale for norskbygget.

Takk for rask og fyldig melding Egil. Skjønner: Du er jo bare unge mannen og sikkert i full tjensete.. Hva jobber du med nå forøvrig? jeg har levd et liv som freelansende journalist og fotograf som fremdeles er i arbeide, stort sett for fagmagsainer og kulturtidskrifter.

Jeg jobber med salg av IT-systemer til daglig, selv om jeg opprinnelig er utdannet som typograf/boktrykker.

Forresten, dersom det er noen administratorer som leser dette, så burde en av dem gå inn på Glimt1 tråden og legge inn et siste innlegg som henviser til denne tråden. For akkurat nå henvises det til “veien videre” tråden, og det blir jo litt rart…

Hei igjen Egil Takk for din meddelsomhet: Ja også jeg reagerte på referansen til "veien videre: Dette er en sak for deg Ulf(om du følger med her?)

Janke sier at Torstrandtråden er blitt så lang at det tar for lang tid å sikkerhetskopiere alt. Vi ønsker ikke at innsamla lokalhistorie går tapt på grunn av en teknisk feil, og derfor har Janke tatt jobben med sikkerhetskopiering. Du finner fortsettinga av tråden på denne sida Du finner 1. del her

Samtalen er stengt

Stengt av Ulf (onsdag 25. august 2010 kl 10).

Annonse