I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Glimt og historier fra Torstrand - Del nr. 2

Når ikke Janke oppretta Glimt 2, så gjør jeg det. Så får dere bare glimte videre med nye, flotte historier fra det mangeslungne Torstrand.

Vist 5789 ganger. Følges av 15 personer.

Kommentarer

Viser kommentar 61 til 90 — vis alle 306 kommentarer

Inger-Helene!
Nå som vi først har fått kontakt: Kan du huske noen navn fra Rekkevik? Min onkel og tante Fridtjof og Sigrid Larsen og dere sønn Bjørn og datter Ann-Mari og så et par omgangsvenner av familien: Nunna og Mossa(husker ikke etternavnet) Jeg bodde nemlig mine første år av mitt liv i Rekkevik og var der ofte på besøk etter at vi fløtta til Torstrand.

Du står på Peter! Godt at vi kan rette eventuelle feil ved neste opplag av boka. Egentlig så jeg ikke på navnet du brukte som en feil, men jeg ble så glad da jeg fikk litt “kjøtt” på mine forfedre da jeg leste din fortelling.

Din förste kommentar lyste av den gleden du he evner Inger-Helene og som undersökende skribent vil jeg komme fram ti de riktige og sanne resultater. Så dine opplysninger er for meg meget viktige og nyttige. Wilosn og Williams er jo to fine navn okke som:-)

Hei Peter har du mottatt min mail vedrørende Mossa, Nunna, Frithjof og Sigrid Larsen?

Ja Inger-Helene og takk for det jeg har värt ombord på Bohus og var midtfjords når du endte mailen. Virkelig fantastisk at du husker hele min familie i Rekkevik. Jeg håper vi kan komme sammen å snakke litt “baklengs” om ikke lenge?

Jeg gjentar spørsmålet Peter: Har du mottatt mailen min til deg om Mossa, Nunna osv. Grunnen til at jeg spør er at jeg hadde problemer med svaret jeg først skrev her i LINF som jeg ikke fikk lagt inn. Så jeg undrer om mailen min via LINF kom fram.

Godt Peter at du har mottatt mailen min. Om jeg jeg har så mye mer å tilføre deg om disse folka vet jeg neimen ikke.

Greit.

For noen år siden skulle jeg sende ei pakke til en yngre kar som het Kristensen, og jeg spurte om han skrev navnet med Ch eller K. Jeg fikk et overraskende svar:“Spiller ingen rolle, det er det samme.” Kanskje det er blitt slik, altså at det som vi tidligere anså som riktig og korrekt med navn nå er uvesentlig. Jeg har tidligere i denne sona sagt at personnavn burde skrives slik “eieren” selv gjorde. Det ble den gang kalt for “flisespikking” da jeg bemerket Bredsdorff som har gitt navnet til Torstrands ytterste tverrgate. Forresten ikke så dumt dette med flisespikking, han drev og eide Buggesaga på Torstrand. Forleden dag leste jeg om denne gata i ei bok, som jeg fikk i gave, og der ble den kallt for Bredorff, visstnok etter en difus danske.

Navnekomiteen for gater i Larvik av 1882 grep, som så mange andre på den tiden, etter navn som skulle gi folk i en noe svekket nasjon litt selvfølelse. De valgte da blant personer som i alle fall den gang hadde en militær heltestatus til felles, og Torstrand fikk Cort Adeler, Huitfeldt, Rye, Schleppegrell, Helgesen, Kjeld Stub og Niels Juel som gatenavn. Her passet nok Schleppegrell best inn, for etter dagens kommunegrenser er han ekte larviksborger.

Apropos helter, Torstrand hadde mange, ikke minst hverdagshelter. I boka, som jeg nylig fikk, ser jeg at en slik som jeg kjente godt, er havnet på Langestrand med feil etternavn. Men er det så nøye ? Det er heller ikke så nøye om man angir feil adresser, kjennetegn, merker m.m..

Noe jeg i alle fall har lært, “er det et liv etter dette?”, skal jeg passe på å bli utflytter eller innflytter og ikke klamre meg fast til Torstrands (beste) vestkant.

Denne lille betraktningen sees fra min side som avsluttet. Ha en god dag !

Humret meg gjennom denne “högprosaiske” tekst over et “pytt” tema og takk for korrekturen for ff. Brukes kategorisk nå:-)) Velskrevet sak Roar du burde skreve mer.

H: Legges til der den måtte passe

Per Hroar, jeg må nesten spørre deg også om dette med bredden på Torstrands gatenett. En mann med kjennskap til gate-navnkomiteen av 1882 har kanskje hørt noe om også det – altså hvorfor er gatene så uhorvelig breie på Torstrand?

Otto. Jeg vet ikke hvorfor Torstrand fikk disse brede gatene. Men det “lå nok i tiden”. For i Trondheim hadde en byplanlegger Cicignon allerede mange år tidligere gjort dette med stort hell, det gjaldt både mønster, gatebredde og kopling til den eldre eksisterende bebyggelsen. Nå hadde Larvik muligheten til det samme da Torstrandsmoen, som var flat og ubebygd, ble tillagt byen som trengte rask utvidelse. Det hadde sikkert også noe med hindring av brannspredning å gjøre. Dessverre noe eksakt vet jeg ikke. Jeg ser jeg hadde hoppet over Tordenskjoldsgate i det jeg skrev i går. Beklager.

De breie gatene på Torstrand kan ha noe med at her skulle fraktes sand fra sandtakene og plank fra saga. Torstrand var tidlig industriområde så planleggerne tok vel höyde for det i en industripioner tid

Peter, jeg tror ikke byplanleggerne i hestekjøretøyenes tid tenkte og planla for nåtidens transportbehov eller at de kunne forutse hva som kunne komme. Hverken sand eller plank krevde særlig gatebredde hvis plankene ble transportert i lengderetning (det siste en fristende fleip, håper den passerer). Nei, jeg holder på det jeg skrev, og at hele nasjonen hadde et kontinentalt blikk og prøvde å få med noen av disse strømningene i sin egen lille hverdag.

Du har sikkert rett Per Hroar. Jeg tok naturligvis höyde for både tömmer og plank på tvers:-)) Men selv da ville det väre god klaring i noen av gatene på Torstrand. Det er nok trenden i avenuetanken som spredde seg over nordeuropa på denne tiden

Handel med en eremitt !
Idar E. Gjertsen har erklært ved flere anledninger at han levde en slags eremittilværelse ute i Skiringsalsgate i sine første leve- og folkeskoleår. Så det er ikke noen grunn til å tvile på det. Vi gikk i samme klasse på Torstrand skole. De eremittene jeg hadde hørt om til da, levde et asketisk og nøysomt liv. Men for denne var det kanskje noe annet, ikke vet jeg. Men en dag, jeg tror det må ha vært i 1951, kom han på skolen og bydde fram for salg en liten hengelås med kodesystem. På den tiden, så rett etter krigen, var det meste sjeldent og vanskelig å få tak i. Ikke minst slike låser. Selger hadde sterkt behov for 1 krone, så det var prisen. Varen så fin ut, ikke minst systemet uten nøkkel var imponerende. Ingen hadde sett en slik før. Alle hadde lyst på den. Så hadde det seg slik at jeg tilfeldigvis hadde en krone, med hull i og preget med Håkon 7. og “Alt for Norge”. Det var akkurat det eremitten trengte. Lås og krone byttet eier den dagen. Hva krona gikk til vet jeg ikke, men låsen har jeg fremdeles. Hva ei krone fra 1951 er verdt etter dagens kroneverdi vet jeg heller ikke. Men det er uinterressant, i dag er jeg mest imponert over konstruksjonen og sammenbygningen av stål og messingsylindere og at jeg fremdeles husker koden.

Glimrende Per Hroar!

Kanskje vi kan få Idar til å fortelle hvor han hadde fått kodelåsen fra? 1 krone i 1951, da var jeg 9 år og kan ikke huske at jeg hadde penger mellom henda i det hele tatt. Småmynt ble utdelt i porsjoner – 25 øre til søndagsskolen og det samme til kino en sjelden gang!

Det jeg synes er mest imponerende Per Hroar er at du fortsatt har låsen,OG husker koden !
Morsom historie.
Kjell Øritsland

I følge Statistisk Sentralbyrå:

Kr 1 i 1951 tilsvarte kr 14,31 i 2008.
Dette tilsvarer en prisstigning fra 1951 til 2008 på 1331.4 prosent.

Historien viser at du gjorde en god handel Per Hroar!

Glimrende ,Per Hroar!
“.Point taken”:
Du er herved utnevnt til utflytter fra Larvik.Håper du tilfører denne tråden flere gode historier etterhvert!
Hilsen Ravngutt

På tide å vekke Heksa

Frøken Møller På Torstrand Skole:

Er det noen på trån som husær “Den Sorte Dame” eller Frøken Møller som jeg kallær henne i boka mi. Hu med tranflaska, lang og tynn, alltid sortkledd med en spiss ørnenese med runde stålinnfattede briller på, stram knute i nakken, onde øyne og bevepnet med Møllers Tran i venstre og en enorm spiseskje av rustfritt stål, i høyre, som lukta kvalmt og stramt selv uten tran i. “Frøken Møller” var ikke min lærerinne i første klasse i 1943 hun lærte oss “å ta tran” som sin, for meg og oss i gutter 43, eneste pedagogiske misjon. Hun kom hver dag like før frikvarteret med sin tranflaske og enorme spiseskje i rustfritt stål. Hun hadde fullsendig makt.

PS: Noen som har bilde av en Møllers Tran fra den tia(43-44)
PS:1. Denne novella kommer også til å omhandle min klasseforstander Søren Midtun, Gym og -jeg tror, sanglærer “Spretten”, min stipete geografilærer Berntsen
Vaktmesteren? og Sløydlæreren? De to siste husærjække navna på.
Noen som kan komme med innfyllende huskelappær om disse lærerane?

Det er noen uker siden det var liv i Torstrandstråden. I håp om at det kan vekke interesse legger jeg ut et bilde av eldre årgang fra Dronningensgate.

Takk for påminnelsen Inger-Helene: Jeg har holdt igang med mine skriverier i lønnkammerset men legger ut min Novelle/romaskisse: PÅ DYPET som er en opplevd historie med fiskesjekta Flaks av Buggehålet:

Lang fra Donningens og Bredsdorffsgate:

Roman/Novellen: ”På Dypet”

Av Peter Lindholm

R O S S sto det med svære bokstaver; en bokstav på hver av de fire lommane som inneholdt en enorm firkanta og rektangulær kork på størrelsen med et stort, flatt grovbrød. De fire store korkane innsydd i grov seilduk var veldig viktige; ja livsviktige. De var forskjellen på liv og død:
Det var nemlig livbeltet fra den store hvalkoka Sir James Clark Ross av Sandefjord som pappa var gnist på.
Gnist syns jeg var feianes flott. Å være ”gnist” det vakke bare bare. En gnist eller radiotelegrafist og radiofonist kunne sende meldingær over hele væla og mere te; helt til langt bortom synsranden som hevet og senket seg i de lange, slakke dønningane og av og til ble helt borte der jeg lå å fløt i bleika eller glatt vann som pappa kaldte det og kjente kilet i magan når jeg etter toppen på en av dønningene kunne kjenne suget eller kilet i magan som den enormt lange havdønningen lot meg kjenne at den hadde meg i sin favn.
På toppene kunne jeg se horisonten rumdt meg på alle kanter. Ikke land å se i noen himmelretning. Jeg er på dypt vanne for første gang. Helt aleine. At jeg ikke kunne se land; hverken Svenner, Færder eller Jomfruland bekymra meg labert og det at jeg ikke kunne se bånn brydde meg i heller særlig.
Men at jeg ikke kunne se Flaks; den tjugeto fots sjekta vår, som jeg hadde holdt klinken på hos båtbygger Viksten, bekymra meg hver gang jeg ble ført ned i den lange bølgedalen og ikke kunne se annet enn skagerakblågrønt vann i alle de himmelretniger.
Lettelsen hver gang jeg var på dønningtoppene var tilsvarende stor når jeg fikk se den kjære sjekteprofilen neppå sydøst et betryggende støkke og pappa atterut med loslua og pipa som jeg syntes jeg kunne lukte tobakksrøyken fra i den varme stillestående sommerlufta. Likkavæl lån jo neppå et støkke men hele tiden godt synlig og av og til kunne jeg se solreflekser fra kikkerten hans som stadig svepa vannflata, også i min retning. Men det virka som om han konsentrerte seg om rett vest. Det virka på kroppsholdningen som om han venta no. Kunne det være ”portugiser´n?

Jeg hadde masa pån om å få svømme på dypet i flerfoldige uker men han hadde strekt det ut og sagt snart Per, det kommer nok en dag. Å mase på skippern vakke bare bare. Det måtte tas med list og lempe og liten stemme for å få tak i pappas oppmerksomhet for mine små ønsker. Riktignokk fikk jeg styre både motorn på sjekta, lensepumpa, agn, krok, pilk, skjener , sluk, dreggetauet og en del av patronene til både hagla og rifla, men når det kom til ”å gå overbord” på en vakker sommerdag i Skagerak for å svømme, selv om jeg kunne boltre meg med brøstsvømming, indianer(halvcrawl) og var en kløpper under vann, var vi med sjekta, alltid, ute i embedets medfør. Havet vakketå leke med og pappa hadde et forhold til havet som: ”Man bader ikke i samme vannet som maten” og ”man leker ikke på jobben”.

Nå var pappa fiskær men han hadde også mange spennanes gjøremål med sendærn i Lovart A´Le på Svenner og nattlige visitter både i Ula og Kjerringvik- ja til og med helt oppe rundt Tønsberg Tønne hadde vi en natt vært oppe for å levere ”fisk” uten å ha en ”pinne” ombord, bare ei jævla tung kasse som to mann hadde lempa iland på ei brygge som jeg bare så vidt hadde fått glimt av, attapå tvers, når vi vendte og satte fart mot sydvest igjen. Det hadde jeg sett på spritkompasset som jeg også fikk styre med når det passa. Jeg kunne alle himmelretningane så det så. Pappa hadde virka spendt, men vel ombord hadden sagt –nå kan du komme fram fra under bakken Per og åpne tina, ta fram termosen så tar vi oss en matbit.

Merkelig hvor tankane mine gikk her jeg lå i det godt oppvarma overflatevannet, forsvarlig pakka inn i redningsvesten fra hvalkokeriet. Den kunne holde en voksen mann flytende i 48 timer hadde pappa sagt og en guttekropp som meg… sikker møe lengre.

De lange dønningene hadde lagt seg noe syntes det som for det kila ikke så fært i magen lenger og jeg kunne se Flaks fremdeles i sørvest. Det blinka i zeizkikkertens
To glass. Pappa hadde meg i kikkerten. Det føltes godt og betryggende. Tid ække no tema når man ligger sånn og flyter som en kork i Skagerak; det er lissom atte man blir ett med havet det salte og alt det som bor idet. Litt forundret er jeg jo for-det-atte jeg ikke hadde sett en makrillstim eller to, eller et Nicepar eller no mens jeg var ute på min førstereis som slevstendig på dypet. Ikke engang ei makrellstørje hadde vist meg den ringeste intereese under den tid jeg her hadde duppa opp og ned på havets
berg og dalbane som var den laga for meg helt spesiellt. Forts med ”Hvalblåst”

Bildet fra Dronningensgt. forteller mye historie. Helt øverst til venstre i bildet sees “toppen” av Lars Grimsruds møbelforretning. I Dronnigensgt. 26 (murhuset) har det vært apotek, DnC (ja banken het det den gangen!) har hatt avdelingskontor her, en periode var der kjøreskole og det har vært en forretning som solgte leker.
Så ser vi et lite hjørne av “parken” med Narvesenkiosken (den ble senere flyttet lenger i retning jernbaneskinnene).
På den andre siden av gata ser vi reklameskilt for “Blue Master” og under den reklamen er det et skilt med “Norsk Tipping”. Det er reklame for H.Halvorsen eftf. (eller bedre kjent som Hetty). Det huset har adresse Dronningensgt. 27a.
Jeg har kommet til at bildet må være tatt om høsten. Trærna er bladløse.
Jeg vet ikke når bildet er tatt, men før loven om tobakksreklame trådde i kraft 1. juli 1975.

Dette bildet må være tatt lenge før søttitallet Inger-Helene. Bilene er førkrigsmodeller. Det eneste som forvirrer meg er at det ser ut som neonlampe i telefonstolpen til venstre. Den passer liksom ikke inn ibildet. Hetty husær jeg godt. Ivar Hetty med den rare venstrehanda som solgte gotterier til oss barn som kom med en femøring varm inni handa. Åsså den gode gotterilukta inni butikken da:-))

Hei Peter! Det er en annen “Hetty” du husker antakelig.Kanskje i Tordenskjoldsgate?

Den gotteributikken som jeg husær med Ivar Hetty i lå
rett over Dronningensgate når man kommer ut av Skiringsalsgate. På hjørnet. Ellers er jeg ikke lenger så stiv i alle gatenavna på Torstrand. Lenge sia vettu.

Den godtebutikken som er på bildet over, lå i krysset Dronningensgate- Reipebanegata.

Samtalen er stengt

Stengt av Ulf (onsdag 25. august 2010 kl 10).

Annonse