I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Glimt og historier fra Torstrand - Del nr. 2

Når ikke Janke oppretta Glimt 2, så gjør jeg det. Så får dere bare glimte videre med nye, flotte historier fra det mangeslungne Torstrand.

Vist 5789 ganger. Følges av 15 personer.

Kommentarer

Viser kommentar 31 til 60 — vis alle 306 kommentarer

Mange er de optiske fenomener som danser for mine øyne i langsomt bølgende rytmer. Den rustrøde verkstedsbua til Graver´n til venstre, helt inntil gjerdet det grønne, mot Moa. Delvis skjult bak de botaniske herligheter, med takskjegget hengede utover gjerdet ( På høyde med der Kremmer´n ligger nå) langt nok til at det kunne fungere som tak når “De Store Guttane” spella poker på den stående oljetønna som hadde den grønne porten til Kristian som bordplate.

Grei skuring det. Alle visste jo da a når Kræsj kom med porten under armen
da varre poker i Moa. Og kjærring halsa utta vindune " nåtarrumerrræ porten tebake"

En kveld ska Kræsj ha satsa porten mot potta, blitt sett, og da kunne Kræsj
tamesæ hjem både porten og hele potta. Møe pengær.

Grei skuring det. Alle visste jo da at når Kræsj kom med porten under armen da varre poker i Moa. Og kjærringa halsa utta vindune " nåtarrumerrræ porten tebake".
En kveld ska Kræsj ha satsa porten mot potten, blitt sett, og da kunne han tamesæ hjem både porten og potten. Møe pengær. Ståpoker. Five Cards Draw.

Ja Undersbo Kirkegår på torstrandsdeltaet var et spennende sted å være.når man var barn i oppvekst.. Her kunne man oppleve det meste mellom himmel og jord men mest sand og vann.

Bak Kjærrgår´n renner nemlig Norges nest lengste elv Numedalslågen som sydet av Tryte, Ørret, Laks og masse andre småpinnær som jeg ikke husær navnet på akkerat nå.
På sandbankane kunne man åsså bli stukket av elektriske små Ål som ofte kom i små stim.
Det gjorde skrikane vondt men vara heldigvis ikke så lenge
Men det var Sika som ga oss den skrekkfyldte fryd av å leve farlig. Mellom Pil, Selje og
Glatt Or som på små flytende øyer hadde rotfeste i bånn. Fra øy til øy kunne vi lette ongane hoppe fra ”kontinent” til kontinent og skulle man plumpe varrikke dypære enn at man ”sto”
og da kunne gripe om nærmeste stamme av den nydeligste sølvgrå glatte og neverkledde Sikaskog som var oss emner til Lur som vi fletta av de armtykke trærne som var blodrøde under never´n. Neveren kunne vi kveile sammen til en lurtrakt, feste med en spiss pinne gjennom neveret i tuten, og bruke Rognebær svae som lydkilde eller ”flis”. Når et par av våre Lurær stevnet duett var det en utrolig stemning som kunne måles over Undersbo, Sika og Lågendeltaet. De hørte oss over til Rekkevik åsså.

Fra elvebredden og Sika var det en kort liten klattretur i den pilskogbevokste hellinga og opp til den brede kjørestien inntil kirkegårdens gjerde. Her det brune og tette og noe høyere. Med port omtrent på midten. Den brede stien fulgte gjerdet i hele sin lengde og videre til den store lågabrua.
Denne veistien var et yndet sted for samfunnets letter lyssky elementer. Flaskefolket som vi ongane kaldte den dæffor at det lå alltid tomme flasker etter dem der de hadde ligget i sikaskråningen ned mot elven. Drukket og sovna. Vi ongane så dem iblandt men da trakk de seg som regel lenger ned i Sika til vi var vekk. Skamma seg virka det som.
Av og til kunne vi komme over dem mens de enda lå å sov. Da gikk vi bare forbi stille for ikke å forstyrre lissom. Litt nervøse åsså.

Av og til kunne vi komme over dem mens de enda lå å sov. Da gikk vi bare forbi stille for ikke å forstyrre lissom. Litt redde åsså men forbi måtte vi Einar Lunta og jeg for Einar hadde fått et hårnett av morra si og nå var vi på Trytejakt på Lenkane.
Lenkane er de store stablær av tømmer som flyter langsmed Sika på denne sia Lågen liksom i buntær binnisammen med stålvaier. Vi ongane fløy på stablane på armær og bein som salamanderær ska jeg si deg og det om stokkane var aldrig så sleipe. Hadde morravårres sett vårs haddem dåna. Vi kunne enda ikke svømme åppå vannet. Bare under og det hadde vi ofte bruk for. På sommerær som dette var vi amfibium. Av og til mora vi vårs me å stupe fra bergnabben over den djupblå kulpedypet og bort til sandbanken. Det vakkeså nøye om vi ikke nådde fram vi bare gikkne på bånn og krabba langs bånn og opp og da var man over på Revet
Der varre møe søppel men åsså det hørte med til vårt barndoms rike.
Her var livsfarlig å være for klønete voksne men det viste jo vi ikke. Her var restricted area adgang forbudt og det vanka om man plompa men detta var vårt rike. Her var vi Salamandere og lenger oppe i sandhausane med marehalm på var vi Sandlopper og nerri Buggehølet: Hvitting.

Torstrand var jo et delta med ælvevann på østsia og saltvann på vestsia og Oseberget i spissen omtrent der fersk og salvann møttes.

Men ytterst på lenkane var det at Tryta sto under ståkkane som lå der å venta på å bli impregnert på Impregneringa. Her ute var vi fri. Fri fra alt og konsentrert om Tryta eller Abbor som dem kallern lenger oppi ælva.
Hårnettet ble treddpå en ståltråd som jeg hadde i lomma og klar, surrafast med gatt og festa til en kjepp som Einar hadde spikka på vei gjennom rognebærskogen på baksia hausane. Einar hadde kniv.

Den tommær´n betyr møe Bjørn. Takk:-)

Men ytterst på lenkane var det at Tryta sto under ståkkane som lå der å venta på å bli impregnert på Impregneringa. Her ute var vi fri. Fri fra alt og konsentrert om Tryta eller Abbor som dem kallern lenger oppi ælva.
Hårnettet ble treddpå en ståltråd som jeg hadde i lomma og klar, surrafast med gatt og festa til en kjepp som Einar hadde spikka på vei gjennom rognebærskogen på baksia hausane. Einar hadde kniv.

!

Nå konsær vi på Tryta.
Her ute på Lenkane levde vi vårt eget liv. Et liv de voksne ikke visste det minste om og slik ville vi ha det. Bortsett fra Lauritsen da far til Einar han visste at vi var å fiska Tryte men ikke mer. Han var vår oppdragsgiver. Han elska tryte som han visste å flense. Vi ongane var bevisst på sånne oppdrag og vi hadde diverse fangstredskaper i lomma.
Ettørs krok og femørs senne og en nittedals fyrsikkseske med småmark blanda med jord fra Kjærrgår´n. Spiker te søkke.

Tryte Abbor Åbor Skjebbe(Femti gram til kilon)

Einar og jeg ligger ved siden av hverandre på de ytterste stokkane. Sola inn over St. Helena den lille øya som ligger midt i utløpet til Lågen skyggane våre kastes bak oss venstre bare ett
Hue over vanne ser vi at de står der. Vi ser dem dem ikke oss. Den lansomme strømmen inn under oss så når vi slepper agnet vil det drive inn under tømmersatbelflåtan hvor Tryta sto mot strømme med åpne lepper

Einar og jeg ligger ved siden av hverandre på de ytterste stokkane. Sola inn over St. Helena den lille øya som ligger midt i utløpet til Lågen skyggane våre kastes bak oss venstre bare ett
Hue over vanne ser vi at de står der.
Vi ser dem dem ikke oss. Den lansomme strømmen innunder oss så når vi slepper agnet vil det drive inn under tømmersatbelflåtan hvor Tryta sto mot strømme med åpne lepper.

Først ettørskroken i vannet for å se åssen marken den halve vriærsæ pån. Så fire langsomt ner.
La strømmen føre marken med kroken innunner flåtan for så forsiktig å senke spikersøkket i vannet uten plassk. Fire ut en meters gatt og lene seg tilbake innover flåtan varsomt vaktende med gatten under tommel over peke under langfinger med ringfingern som følefinger lillefinger´n som finføler og finføling skal til når man fisker Tryte.
Først harru det lette draget fra reskapen som den slepes innuner flåtan av den jevne lågastrømmen og Tryta som hører til leppefiskarten har en teknikk i samarbeid med den motkommende strømmen. Den åpner leppene og lager trutmunn (trute= Tryte) og suger agnet til seg. Det er dette lillefingerns følsomhet kan sanse og dra´ru´te da harru dritiræut for da dra´ru agnet rett ut av truten på Tryta.
Nei… kjenneru det suget mot lillefinger´n.. vent til du kjenner det markerte draget når Tryta snur seg og lar seg falla av med strømmen for å fordøye sin lille lekkerbisken. Da drar´u´te når agnet og ettøreskroken fra Farmen i Strandgata er bak gommen og på vei ned i svælje. Da sittern som regel om den da ikke klarer å sage over senna med de skarpe små sag-gommane sine. Men sjæl om du gør det aldrig så rekti er Tryta en sterk og sprellsk liten plugg. Den jæ harpå nå veier sikkert en kvartkilo som den kastær og sjenær under stokkane.
Ved tidligere tilfelder med Tryte på kroken har fisken med kraftige slag med halen klart å slå seg av kroken i vannskorpa eller rett over vannet og mange av Lauritsens aftensmatær har slått seg av kroken i en bue og tilbake til ælva igjen. Dæffor fru Lauritsens hårnett. Håven..
Drar´n inn med venstre -et forsiktig tak i spikersøkket med høyre. Einar fører håven forsiktig under vann med strømmen bak fisken jeg gir slakk. Har´n!

Tryta blir vanligvis 15-25 cm lang og veier ca 50-150 gram. Enkelte eksemplarer kan bli betydelig større, lengder opp til 35 cm og vekt opp til 1 kg er ikke uvanlig.
Større Tryter enn 1 kg er sjelden, men forekommer.
Norsk sportsfiskerekord er 3,1 kg.

Den største Tryta som er registrert er sannsynligvis en finsk på 3,6 kg. Det er hunnen som blir størst, hannen blir sjelden tyngre enn 300 gram. Tryta er ensfarget unntatt de to-tre svarte segmentene helt bakerst. Ryggfinnens taggete stråler står i forbindelse med giftkjertler hvis gift også kan være mildt irriterende for menneskehud. Tryta har ikke tenner, bare en skarp gom. Men deæjokke bare Tryte vi fiskær vi ongefiskerane. Tryta er bare en side av saken Torstrand. Sypiker fiskær vi 12 steinkast over i Buggehølet. Åtte pilskudd og fire sprettert.

Neppå Bryggene i Buggehølet: Forts.

Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at denne tråden blir brukt som skisseblokk og en del av utrykkene som “Hue over vanne” er stikkord til meg selv under innføringen. De som er velinnført i torstrandsfiskeranes spesielle ord og utrykk vil dog kunne tyde meningane av disse karakteristika

Neppå Bryggene I Buggehølet

Men først måtte vi gjennom Kjærrgår´n og det begynte å mørkne. Vi hoppær i land fra tømmeret og tar oss på alle fire opp pileskrenten og opp til gjerdet det brune med port i. Børstær av Trytene for sand og løv og åpner jeg porten langsomt. Jeg har gått her flere ganger før men ikke så seint. Det var nesten mørt. Morrami hadde åsså sagt nå kommeruhjem før mørten Per!

Porten skriker skjæranes på hengslene. Skummelt. Kjærrgår´n breiær sæ ut forran oss med det lille hvite kapellet i midten og alle gravene på hver side åsså vi da som går på den grusbelagte brede veien rett inn i dødsriket og forbi det hvite kapellet. Spennanes skummelt. På høyde med kpellet smeller porten den brune igjen bak oss. Vi stiven som istappær samtidig med at en mørkkledd gestalt lang reiser seg fra en av gravene til høyre for oss. Sjokk! Vi flyr så fort beina kan bære mot redningen porten den lille og ut i Skiringsalsgate. -Så du det spør jeg ja. Vekka vi en dauing? Je har mista ei Tryte sier Einar. Ta mine sier jeg og gir ham mine to Tryter. Morrami likæke Tryte likkavæl. Einar går oppeter Kjærrgårdsgata og gjennom Lillemoa til Standgta. Jeg går ned Skiringsalsgte til Bredsdorffsgate 2. for å få kjeft.

Sypika Vår: Fra Marokko i sør til det nordlige Middelhav og nordover
til norskekysten og Færøyene.

Takk Runar for tommelane dine og at du følger med meg i barndommen:-))

Torstarnd fra Bredsdorffsgate til Oseberget og Buggehølet

Nå som vi har kommet til Torstrandsonganes saltvanns, eller i hvert fall, blandavanns eventyrs rike er det at jeg minner de av dere som leser dette og som har erfaringer fra samme områder kommer med innspill. Det savner jeg her på tråden. Fra murbrygga og trebryggene her ble det fiska, bada, gått på skøyter, byggd flåta og masse andre opplevelser som sitter som klistra i hue av puuur nostalgisk hukommelse. Er det andre intakte hukommelser med her?

Fra murbrygga og trebryggene her ble det fiska, bada, gått på skøyter, byggd flåta og masse andre opplevelser som sitter som klistra i hue av puuur nostalgisk hukommelse. I refleksjoner tilbake til barndommen og en konsekvent vandring deri gjør at mer og mer kommer for hjernens lys og mer og mer kommer for dagen.
Og akkurat denne dagen fiska vi Sypiker Einar Tore og jeg. Det vil si Einar og jeg fiska Sypiker på tonnasjebrygga under krana mens Tore lå lenger inne såvidt synlig på trebryggene hvor fiskerane hadde sjektene sine. Pappas sjekte åsså den lå ytter mot tonnasjebrygga hvor de store båtane la til for å laste og losse men for det meste hadde vi hele området for oss selv kun Pojaguttanes skjøyte som lå på Karbitkaja og kokte reker.
Han hadde ofte med seg småreker som han pælma iland til vårs ongane som han alltid så aktive på bryggene. Noen ganger fikk vi store kokte reker an som vi kunne spise selv også men jeg vakkeno gla i agn så jeg tok dem med hjem til mamma som jo da elska reker som hun ofte hadde i sausen til både fiskebollær pudding lettsalta Torsk og ryka Kolje.
Men det meste gikk til agn. Idag skulle fru Halvorsen på hjørne som jeg brukte å gå i butikken for ha Sypike til fidskegratengen sin som hun laga med egg og sa at Sypiker var bestålaga.

Sypiker er vanskelig små delikatesser som bor i de store tangklasane som vokste oppetter pælane som var tonnasjebryggas fundament og innunder tangarmer og blader sammen med blåsjælklaser som sjulte seg i tanga bodde Sypika sammen med Simpa en lite bleik småfisk uten annen ineresse enn kattemat, hvittingen og småtorsken. En og annen voksen krabbe kunne også komme opp på pælane utpå sommær´n. Og da tok vi´n med hennane i de to bakerste klørne som stakkut bak´a
Store flokker av Stegg en halvlillefingerliten fisk som kom omkring som levende frivillig fiskemat i merkelige skydotter av stim. De var mørke på ryggen og hvite i buken åsså blinka de til når de bråsnudde i vannet og det gjorde de uavbrudt. Sypikemat.

Hei Theo takk for tommer´n. Morro at du leser barneboka mi:-)))

UNDER BRYGGENEKANALKAJA

Men nå truru at det bare er å gåneppå brygga og pælme ut krok senne stein og snøre?
Men neidu den gåkke. For det første måtte vi ta oss ned på bjælken som løp langs hele brygga etter pålane under brygga bare en halvmeter over vannet.
Noen planketrinn innerst på tonnasjebrygga innmot der skjekta til Urban lå og duppa over sandbanken en favn under. Ned de tre planketrinna og inn på bjælken under brygga åpnet seg en helt ny og spennanes verden for oss. Her hadde vi tilgang til hele rommet under fra de langsløpende bjælkane sollide og breie nok til å legge seg på rygg på for en guttonge.
Herfra kunne vi se alt som beveget seg utover vannflaten men ikke opp. Ingen kunne se oss oppafra selv om de sto ytterst på bryggekanten, for den bjælken vi lå på var tilbaketrukket og kom under en langsmed brygga trukket støtbjælke som de store tonnasjebåtane kunne ”klappe til” uten å få bulk.
Dette var hemmelig rom. Her var det fali tryggt å være. Her fiska vi Sypike, småtorsk, Hvitting og seinære på sommær´n kokekrabbe med shwære klør. Mens Tore fiska småkrabbe på trebryggene innafor. Vinkelpålan var viktig her var det lett å komme seg over til de langsløpene men idag skulle vi ikke lenger enn til vinkelpålan.
Her kunne vi sitte mot hverandre i vinkel med beina dinglene innover en snau fot over vanne og lå vi på magan kunne vi nå tangen og blåskjæla på pålan . Einar hadde lange armær men av og til måtte jeg sitte på låra hans for å hollen fast så han nådde skjæla som løsna med en merkelig spjærende lyd som forplanta seg gjennom vannet og pålan og forsterka seg under det store lydrommet under brygga.
Forts.

Hvor ble det av alt det liv som florerte her på tråden. Ingen nye innspill. Ingen kommentarer. Sitter her som et eneste stort spørsmålstegn.???

Under Kanlbrygga på Banefjellskaia( Tonnasjekaia, Thorsenkaia. Vi kallan Spiker´nkaia.

Klasan Blåsjæl som Einar røska opp var på en ti femten sjæl og om du trur atte bare er å knuse sjæla og pellut innmaten sette på kroken og pælme utti tarru skammelig feil. Jeg taropp sjælkniven fra lomma mi og tar et sjæl i venstre handa.
Sjælkniven er egentlig en avbrekt brei bordkniv tynn i stålet men ikke rustfri den er totalt ti tolv cm. Lang og surra med tjæreband til håndtak. Bladet som nå stikker fram er kun fire cm.
langt er rundet og glimrende til oppgaven å åpne og rense sjæla for innmat i de blåsvarte på utsia og himmelblå på innsia blåskjell som lukta sterkt og godt av hav den orajsje innmaten med det blåsvarte lille hjertet inni. Det var hjerter vi var etter idag. Sypikehjerter.
Jæ sjenær et sjæl med sjenekniven. Denne replikken trenger en forklaring. Dette var fiskærspråk fra Torstrand og sammen med pappa som var fiskær hadde jeg lært meg de forskjellige fagutrykka. Å skjene et sjæl; var å åpne Blåskjellet med skjenekniven med en spesiell innøvet føring så all innmaten kunne tas ut i ett skjær med både muskler, hjerte og bruskfeste det hvite.
Jeg skjener ut tre Blåskjell og legger dem på bjelken inntil Einar som plukker ut hjertet det blåsorte og setter det fast på 0,5 øres kroken. Så maser han resten av innmaten sammen i venstre hånd og pælmer det i vannet under seg som Flu (kjuke eller åte). Når fluskya har sunket ned på høyde med tangklasene under oss firer Einar ned sitt agn så det svever midt inni åteskya.
Plutselig er det liv under oss Simpe, Bergnebber, Hvitting og Småtorsk frotser i Flu og der piler et Sypike fram fra under tangskogen og napper til seg blåskjellhjertet og tar rettning mot tangtryggheten igjen. Da rykker Einar kort i snøret og Sypika er fast fisk.
Fire Sypiker en kvartkilos Torsk og to Hvittingær seinære var børa på ståltråane passe til å manøvrere dem opp fra bjælken og opp på brygga.

Pojan ligger inne og pælmær en par nevær reker til oss som vi passerer på vei opp til fru Halvorsen med fangsten. Her hadda te både stek og grateng og vi hadde tattme en klasa Blåsjæl som hun likte åsså. Stakkars fru Halvorsen i det gule huset på hjørnet hun var så fattig at hun måtte spise agn (reker og blåsjæl). Men idag hadde vi med delikatesser så nå vannka det kanskje både knekk og serråpskake. Serråpskaka til fru Halvorsen var kjen over hele søndre Torstrand.

Sorry guttær. Det har visst vært innloggingskrise på alle tråane på forumet. Dem fiksære vel. Takk for tommær´n Janke

Rustrød Sand

Og Luger Para Bellum

Av det som huskes fra tidlig barndom er det som oftes dramatiske hendelser som liksom stikker fram som såre tommeltotter fra en fjern barndom og som bringes med gjennom ungdom og voksen alder. De første inntrykk er som regel forbundet med traumer og i mitt tilfelde var det feberbrannen i Repbanegata og brannen i Rekkevik som jevnet vårt hjem med grunnen i 1938 som står som flammende milepeler i hukommelese og sinn. Den neste ”brannfakkel” som gir et glimt i en hukommelsesrekke er mitt møte med lugerpistolen som ikke kun huskes som noe flammende med sur eim av kruttrøyk men også det ørdøvende knallet fra pistolen når den gikk av og den kraftige rekylen gikk som et støt gjennom mine begge barnehender, armer og spinkle skuldre.
For at legfolk skal kunne forstå og akseptere den historien som følger må vites at pappa var fangstmann, riktignok radiomann hvis oppgaver var å holde kommunikasjon mellom hvalkokeriet, alle hvalbåtene og landstasjonene. Våpen og fangstredskaper ble vårt liv og virke også utenfor hvalsesongen hvor vi fisket og jaktet fra sjekte utenfor Larvik og Sandefjord. Foruten de alle fiske og fangstredskaper som jeg som frangstmannens sønn måtte sette meg inn i, var haglegevær, harpungevær og en pistol ”verktøy” som jeg måtte sette meg inn i. Pistolen var til dauskyting av større bytter som Makrellstørje og Nise som vi også jakta fra skjekta vår Flaks av Larvik.

The Pistole Parabellum1908 or Parabellum-Pistole (Pistol Parabellum), popularly1 known as the Luger, is an iconic, toggle locked, recoil operated, semi-automatic pistol. The design was patented by Georg J. Luger in 1898 and produced by German arms manufacturer Deutsche Waffen- und Munitionsfabriken (DWM) starting in 1900; it was an evolution of the 1893 Hugo Borchardt designed C-93. Sier Wikipeda.

Para Bellum lat. ”Den som ønsker fred, planlegger krig”. Intet Latin kunne passe bedre til mitt første møte med Georg J. Lugers leketøy den tidlige vårdag i 1940.
Jeg hadde nettop passert fire år og to måneder og min far var ny for meg siden han nettopp var kommet tilbake fra hvalfangst hvor han hadde vært radioffiser på koka Sir James Clark Ross. Vi måtte være snille og tolmodige og ikke mase på pappa sa mamma. Han hadde vært i Innom Durban i Sørafrika på hjemveien og tatt med seg masse rart og jeg får grave i skipssekken så møe jeg ville. Mamma og pappa hadde gått på soveværelset for å snakke sammen og jeg var alleine på det store blå kjøkkenet med lunk på den store Jøtulen i hjørnet.
Forts.Rustrød Sand

Hjelp?

Para Bellum lat. ”Den som ønsker fred, planlegger krig”. Intet Latin kunne passe bedre til mitt første møte med Georg J. Lugers leketøy den tidlige vårdag i 1940.
Jeg hadde nettop passert fire år og to måneder og min far var ny for meg siden han nettopp var kommet tilbake fra hvalfangst hvor han hadde vært radioffiser på koka Sir James Clark Ross. Vi måtte være snille og tolmodige og ikke mase på pappa sa mamma. Han hadde vært i Innom Durban i Sørafrika på hjemveien og tatt med seg masse rart og jeg får grave i skipssekken så møe jeg ville. Mamma og pappa hadde gått på soveværelset for å snakke sammen og jeg var alleine på det store blå kjøkkenet med lunk på den store Jøtulen i hjørnet.
Forts.Rustrød Sand

Det er mulig at jeg i dette avsnittet gjør en brøler og at det her dreier seg om 1938 sesongen og at det da dreier seg om hjemkomst i 39. dette er noe tåkete.
Siden jeg ikke har hørt noe fra Hvalmuseet i Sandefjord på forsørsler om dette
har jeg tre altrnativer.
1. Min far som radiomann og sikkerhetsoffiser kan ha kommet seg hjem fra Durban “på egen eller alliert motor”, via Engeland med ordre om etterretning.
2. At koka som han jobba på var en av de båter som kom seg hjem før 9. april det året(sjekkbart)
3. Eller at jeg rett og slett har hukommelseståke og blander årene 39- 40.

Om noen av dere her på tråden kunne lette på denne tåka for meg er jeg klar med kaffe og Backe Gabrielsen.

Ok Ikke det. Da blir det et researchopphold på Sir James Clark Ross og fortsettelse på Bok 2.

”Hva Skal Du Bli Når Du Blir Stor”.

Til
Hvordan Vi Vant Freden. Bok to

Jeg har aldrig hatt problemet med ”Hva Skal Du Bli Når Du Blir Stor”. Jeg VAR allerede.
Jeg var fisker og jeger, kunne det meste om sjektefiske og jaktredskaper. Var lokalkjent i et av Norges beste og rikeste jakt og fiskeoråder med et mangfold i hav og luft til å fø mange familier i uoversiktelig framtid.Kunne håndtere Grovkalibret rifle, spesialist med Winshester
Pumperifle med 16 skudd i underligende rørmagasin cal. 22 extra long, langløpa Husquarna
Hagle med diopter og fluktskur.
Pappas dobbeltløpa belgiske hagle med trangborra venstreløp og vidborra høyre for bedre spredning. En 9 m/m Luger Para Bellum kunne jeg på få sekunder demontere i alle bevegelige deler og sette sammen igjen. Vi lasta vår egen ammunisjon og hadde et eget lite verksted for det bakerst i kjøkkenskapet med arbeidsflate på det store kjøkkenbordet: Den merkelige Bismerpundøsa med teakhåndtak og kobberøse, inndelt i to nivåer Cal 16
var førstenivå og cal.12 andre. Dette var kruttmålerøsa.
De to stappepinnane til hver kaliber som vi stappa skytevatte over haggel og krutt med.
Falsemaskinen i messing og blankt, glatt stål i falsen som falsa papphylsene over krutt, blyhaggel,tett skytevatt og den lille runde pappskiva som holdt hele ladningen inne i de røde eller grønne hylsa. Grøn til min cal.16. og rød til pappas cal.12. V var sesialiser og kunne avmåle ladning i forhold til byttet og for disse våpna var det først og fremst Alke, And , Ærfugl og Skarv. En og annen stor grå Havmåke kunne utgøre en sollid middag. Men mamma likte ikke Måke.

Min Winchester cal 22 pumpe modell 1906 med 16 skudd i det underliggende røret. Holdt man avtrekker´n inne og kolben godt inntil skulder eller hofte kunne jeg ”pumpe” ut seksten små dødelige blykuler, med høg egenvekt(bly) på fem sek. Dette var dog sløsing med ammo. Et utorlig effektivt jaktvåpen på småvildt som Rådyr, Hare, stillesittende på godt hold ”Sittin Ducks”. Dette var skapskyttervåpen med dioptersikte. Helt uegnet til bevegelige mål og fluktskyting, da måtte vi til med hagla som hadde fluktskur den hadde dog effektiv skuddvidde på 40 maks femti meter mens Winchesteren hadde en rett bane og lett slo gjennom ett kålrabihue på to hundre meter.

Vi behøve ikke jakte på byttene i luften. De kom til oss- for først og fremst var vi jo fiskere. Som dem. Man var kjent med byttenes beiteplasser, på bånn og banker i elv og fjord og en del av våpna og fangstredskapene var plassert på strategiske steder. Lugeren var alltid med. Den lå i nattbordskapet rett ved hodegjerdet til pappa seng, bak min hvite med blå rand emaljerte pissepotte.
Hagla mi lå som regel godt olja i en vanntett lerretspose i sine tre deler, kolbe med avtrekkerbøyle og hane, det knekkbare løpet og undergrepet i hvalnøtt. Den lå i et hemmelig rom på størrbord side under bakken som så ut som en forsterkning av selve båtskroget med pappas Belgiske dobbeltløpa tolver om babord. De kunne begge settes sammen på få sekunder laddes og gjøres skyteklare. Vi er på Alkejakt.

Søtti Alker på en dag. Vi ssnakker høsten 1945 Uttafor
Svenner og Jomfruland.

Nå er det ikke snakk om rifla våpen ombord kun glattløpa. Dette er ikke skarpskyting menspredningsskyting og opplasting av ammoen etter byttet
eller byttene. Her gjaldt det å spreden samla ladningen på 30 til 40 meters
hold og med oversikt fra bauen mot vannflaten og pådet holdet vil nedslagsorådet for haggelskura være omtrent 4 til sju meter i dybde og estimativt sksti cm. I bredde. Innefor den skura kan det befinne seg tre til
fem Alker som nå har været oss og strekker seg for å spane, som om de står i vannet og trår på det med svømmeføttene sine og flakser med vingene for å holde ballansen. Da går skuddet. De relativt små Alkene ble således tre ganger større og et utmerket mål for den langløpa Husquvana hagla mi.
Forts

Alt før jeg var elleve år gammel..Og eldre skulle jeg ikke bli som aktiv fisker, jegersønn og Sandloppe på Torstrandsdeltaet og det mangslungne livet her på Tollerodden, Hvittensand, Hausane, Munken, Svenner, Torstran Skole, Lågen Viksfjord og Buggehølet.
Snart skulle jeg sitte å toget fra Larvik til Nordagutu, Kristiansand, Flekkefjord, Egersund, over Jærens Rev, og Sandnes til Stavanger med Solabussen til Sola Flystasjon.

Forts:
Para Bellum lat. ”Den som ønsker fred, planlegger krig”.
Intet Latin kunne passe bedre til mitt første møte med Georg J. Lugers leketøy den tidlige vårdag i 1940.
Jeg hadde nettop passert fire år og to måneder og min far var ny for meg siden han nettopp var kommet tilbake fra hvalfangst hvor han hadde vært radioffiser på koka Sir James Clark Ross. Vi måtte være snille og tolmodige og ikke mase på pappa sa mamma. Han hadde vært i Innom Durban i Sørafrika på hjemveien og tatt med seg masse rart og jeg får grave i skipssekken så møe jeg ville. Mamma og pappa hadde gått på soveværelset for å snakke sammen og jeg var alleine på det store blå kjøkkenet med lunk på den store Jøtulen i hjørnet og veakassa den grønne som nå var lukket med en stabel Camelkartonger. Jeg kunne ikke telle til mer enn ti men det var mange, mange fler, silkestrømper rare duker og ting fra Afrika til mamma og søstrami Lillian som nå var i tretten fjortenårs alder hadde fått hokkyskøyter med støvlær. Hvite og drita flotte. Sjæl haddejæ noen i sammenlikning med reimær. Fy Faan. Og jeg hadde ikke fått no!!! Merkelig. Men det var mer i sekken og mamma og pappa virka som om de hadde noe veldi vikti å snakkom.
Jeg kikker nyskjerrig på skipssekken som sto åppå kjøkkenbordet mot vinduet ut mot haven og over til Kjerrgårdsgata og Plystrekongens hjem som hadde haven sin mot vår og av og til kunne vi krype mellom de tette Rips og Solbærbuskene som skildte . de to kommunale byggningene fra hverandre.
Plystrekongens yngre bror Arne var en av mine få men utvalgte venner. Han var stor og sterk. Sterkeste på Torstrand. Han var snill og flink tå spikke. Åsså varn broor´n til Plystrekongen, bare det gjorde ham til en kronprins. Kronprinsen hadde store lepper og framståanes tennær. En av dem var blå og den hadden vond i støtt. Arne Jakobsen hadde alltid pene klæær. Men jæ så aldrig mora hans. Tenkte jeg mens jeg lurte på om jeg skulle tømme ut resten av pappas skipssekk som sto der så lokkanes
Haddenglemtmæ. Jeg står opp fra golvmatta som mamma hadde fått vevd av filler og gårbort og kjenner på sekken. Trekvart full endaa. Håpet stiger. Jeg kjenner nerrover sekken. Den er av grov seilduk som båsen på koka hadde sydd for´n- og der nederst kjenner jeg no hardt. Kan det være hokkyskøteeggen? Mamma og pappa høres ut til å ha kommet over den seriøse delen av samtalen for nå hyler mamma- av latter? Og jeg kan høre pappa rumstere og gå i døra inn til stua.

Forts.Rustrød Sand

Venter spent på fortsettelsen, Peter – dette er jo reine krimmen!

Forts, “Rustrød Sand”.

Et øyeblikk etter står han i døra inn til kjøkkenet ulastelig antrukket i Combinations!!
Dette var mitt første møte med Combinations men ikke det siste. Pappa sto der i døra i underbuksene men det vakke bare underbukser men underskjorte åsså. I en heldekkende undertøyshabitt med tre knapper forran i smekken og er lokk til å rite i r ræva var det radiooffiser på Sir James nå sto og demonstrerte ved å snu seg og lokke opp bakluka et sekund og jeg fikk snurten av en hårete mannsræv for første gang. Ikke no vakkert men latterlig syn og både pappa og jeg hylte av latter og jeg fikk i vitne hva mamma hadde ledd så hylende av. Smart takla Urban. Det skal du ha.Han hadde uniformslua med den blanke skyggen og Marconiemblemet M i guld i og lua på snei.
Så går han bort til sekken og trekker opp en til meg åsså. En Combination i grovstrikket ull ganger tre trekkes i tur og orden fra den slunknende skipssekken. Barnestrørrelser gutt alle tre. Motet synker. Allerede da hatet jeg Combination men det er dog det første møtet med det engelske språk som jeg virkelig forsto. Kanskje det er det som er grunnen til at jeg aldrig stillte i ”Kombinert”. Jeg ble en av de gode guttehopperne i bakken på Kajafjellet. Vant et par ganger et snes egg og ei svinesteik i Yttersjøbakken men det var seinære. Langrenn var kjedelige greier. Men tilbake til sekken. Der var mer i bånn. Taut resten du Per- sier pappa og slepper den store slunkne skipssekken ned på matta til meg som sitter der omringa av Combinations. Forventningsfullt stikker jeg armen ned i den store skipssekken og famler en stund. Får tak i en bylt og drar den ut. Det er en kobboydrakt med skinnlår og frynsekanter kraftig bunta sammen med en krøllete hvit kobboyhatt oppå min størrelse riktignokk. Den kjøpte jeg i Durban på vei nedoverveien til sørisen, sa pappa, ta´n påddædu. Sa pappa og jeg løsnær på snøret rundt bylten. Det er lett men bylten kjennes tung så når jeg pakkærut kobboydrakta ramlær noe hardt og veldig flott og spennanes tungt neppå matta. Jeg ser med en gang hva det er og jeg ser forundra opp på pappa. Tan opp du sier´n og ser alvorlig ned på meg. Jeg tar´n opp. Ta ladegrep sier han rolig og jeg tar tak om bakenden som pappa hadde vist meg tidliger på Colten som han hadde som forsvarsvåpen mot Isbjønn på landstasjonen i på Syd Georgia, men den vakke sånn. Denne var helt annerledes og jeg ser nøyere på pistolen og ser at de to riflede grepsflatene er lenger framme på våpenet og tar tak og drar oppover og bakover. Bingo- ladegrepet ble fullført. Jeg ser at det ikke er noe magasin i våpenet og i og med at jeg hadde tatt ladegrep visse åsså jeg at våpenet var uladd. Hva har du lært sier Urban mildstreng. Aldrig å peke på non med noe skytevåpen om jæ ikke tenker å skyte´n- ser jeg rappt. Jeg vender Luger´n behendig i begge hender og gir´n te pappa med kolben først. Hadde glemt at jæ hadde pakkan inn i kobboydrakta di sa´n og la pistolen i skuffen på kjøkkenbordet. Er´n min- spør jeg i en selvfølgelig tone. Fattern ser mildstrengt på meg og sier- når den tid kommer Per- om den tid komme. Og den tid kom allerede morran etter. Langt oppi Lågen.

Hei Janke takk for at du føller med. Dette er biografi og jeg kan ikke ha en dram på hver linje for da blir jo leserane dritings

Takk Runar:-) Så du føller med…. Bra fornå bynere å bli spennanes

Det blir rart med et innlegg fra meg her, for hittil har Peter rådet grunnen alene. Jeg synes likevel at det jeg har lyst til å fortelle hører best hjemme i denne tråden.

Da jeg leste Peters “Mixture fra Larvik” ble min interesse vakt da Capt. Stanley Wilson fra Hull dukket opp i fortellingen.

Rundt 1979/80 besøkte jeg to eldre damer i Tordenskioldsgate 22 på Torstrand for å spørre litt om våre felles røtter.

Damene var døtre av forlengst avdøde glassarbeider/politikonstabel Oscar Wilhelm Berthling, Ragnhild Blyberg født 1900 og Dagheid Williams født 1902.
Oscar W Berthling hadde kjøpt tomta i Tordenskioldsgt. 22 av Laurvig Glasverk i 1913 og bosatte seg der med familien sin. I 1934 ble huset overdratt til Blyberg og i 1952 overtok Dagheid huset.

Jeg regner med at Peters capt. Stanley Wilson er identisk med den person som Dagheid giftet seg med høsten 1931 i Larvik, nemlig styrmann Stanley Frank Williams som var født i 1900 i Hull i England.

Tilbake til mitt besøk hos søstrene Berthling som da begge var enker uten livsarvinger.

Jeg ble under tvil buden inn etter å ha presentert meg som datter av Anker Løkke (heldigvis visste de godt hvem han var) og etter å ha forklart hvorfor jeg hadde vært så freidig å ringe på (Jeg var ganske nervørs der jeg sto) fikk jeg komme inn.

Det ble en hyggelig ettermiddagsstund med to forteller glade damer (jeg fikk ikke lov til å notere mens vi pratet).

Det jeg husker best fra besøket var en kjempestor papegøye (Grønn, tror jeg) som kun fikk oppholde seg på kjøkkenet. Der bannet og svor den på engelsk mens den var ivrig opptatt med å hakke istykker kjøkkenbenk/skap.

Papegøya hadde seilt til sjøs med hr. Williams og tilbrakte nå sitt liv på et kjøkken på Torstrand hos to gamle damer.

Dette var artig Inger-Helene, søstrene kjente jeg godt, særlig Dagheid. Fra 54 jobba jeg hos Rolf Olsen Trevarefab. på Torstrand han var venn av Dagheid og Stanley. Stanley var ofte på besøk hos oss på snekkerverkstedet. Vi “puss opp” endel i huset til Dagheid. Papegøya husker jeg. Dagheid gikk sammen med min far på skolen.

Altfor lenge har jeg her rådd grunnen aleine Inger-Helene og det er med noe bestyrtelse jeg leser din tekst:

“Jeg regner med at Peters capt. Stanley Wilson er identisk med den person som Dagheid giftet seg med høsten 1931 i Larvik, nemlig styrmann Stanley Frank Williams som var født i 1900 i Hull i England.”

Jeg har nemlig ikke Denne kapteinen fra et nedtegnet dokument men via muntlige intervjuer og samtaler med familie og venner. Ifølge disse het han kaptein Stanly Wilson! Har sjekka mine notater. Det forbryller meg her betydelig hvilket navn som er rett? Står her to navn overført muntlig til to personer eller er dine notater nedtegnet Inger-Helene? Finnes det noe dokumenter på denne kapteinen i dine eller offentlige analer. Eller Dagheids? Kun for ordens skyld? Det er jo for all del lett å forveksle de to navn: Wilson /Williams når så mye tid har gått. Jeg vet kun at Nils i Båten selv kalte han “kapteinen”. Noen som kan hjelpe oss her? Godt detektivarbeide Inger-Helen. Dette bør vi finne ut av: Williams eller Wilson?

Dagheid var gift med Williams, det er helt sikket.

Takk Dagfinn!
Ok. Da er saken klar. Synd at ikke dette kom fram på et tidligere tidspunkt. Jeg ser jo også at Berthling er skrevet feil i boka. Synd- litt seint å rette opp!

Peter jeg er lei dersom jeg har rota det til for deg med navna, men du kan lese det selv at ekteparet Williams/Berthling er ført inn i Larvik, lysningsprotokoll nr. 5 (1920-1933) side 88 som nr. 47 i 1931 ved å gå inn på digitalarkivet.no (skanna kirkebøker).
Artig Dagfinn at du har kjent Dagheid og Stanley og papegøya!

Peter! Om Berthling skal skrives på denne måten eller slik du har skrevet Bertling kan sikkert diskuteres, for da Oscar Wilhelm ble innført i kirkeboka som døpt i 1873 ble etternavnet bokstavert slik du har i boka, men senere er navnet blitt skrevet slik jeg har valgt å gjøre.

Flott jobba Inger-Helene og jeg har gitt beskjed til forlaget om å rette dette til neste opplag. Og som forlagssjefen sa “sed nihil desperandum”= fortvil ikke det har vært gjordt større feil i bøker enn dette. Det hender at familier forandrer sitt navn undeveis(Bertling/Berthling). Forlagssjefen spør: Har Capt. Stanly F. Williams en datter i Langesund?

PS. Trenger en partner i mitt nye detektivbyrå?:-)))

Samtalen er stengt

Stengt av Ulf (onsdag 25. august 2010 kl 10).

Annonse