I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Glimt og historier fra Torstrand - Del nr. 2

Når ikke Janke oppretta Glimt 2, så gjør jeg det. Så får dere bare glimte videre med nye, flotte historier fra det mangeslungne Torstrand.

Vist 5789 ganger. Følges av 15 personer.

Kommentarer

Viser kommentar 1 til 30 — vis alle 306 kommentarer

Vårsommer 1944 på Banefjellskaia
(En fortsettelse fra Glimt-1.)

“Spiker´n- Spiker´n- Spiker´n har kommet!”

Det er Tore lauritsen som har sett det som dette årets oppgave å melde Spiker´ns ankomst til Buggehølet i år.
Året er 1944 og årstiden er våren, nærmere bestemt tidlig i mai.
“Han er tidlig iår” mumler kællane og kjærringane hentær fram støpejernspanna. Må nok steke den i smult iår åsså. Freden og smør var et langt år unna. Men det visste jo hun ikke stakkars og la hvalsmult, som hun hadde fått av venninna si som jobba hval i Sandefjord, i panna. Snart skulle små makrillær brune seg fine i panna hennes. Det visste hun for hun hadde da hørt Tore rope: Spikær´n, guttær Spikær´n har kommet. Han løper gatelangs og forkynner med høy, klar gutt stemme: ”Spikær´n har kommet. Nå har´n kommet!!!”
Pir, Småmakrell, Scombus Minor, eller rett og slett Spiker´n som vi guttane på Torstrand kalte den var varslet om at nå var det sommer og spennanes tider i komme. Først kom de enorme stim av sild i store levende ”flak” som glimtet i sølv langs hele den norske kyst og brøt vannet i store stim med Scombus Minor altså Spiker´n og Scombus Scombus altså Makrillen, i hæla. Den som hadde vært på vannet nå, den som hadde vært… lille Martin grein mens han løp langs banefjellet og ned til Buggehølet til skjekta si: Den som hadde vært uttafor nååå….”
Store stim av sild, Spiker og Markrill i lufta på en gang. ”havet kokær av marill” roper noen og karane får båtane på vann i en fei enten den er ferdig mønja eller ikke. Her gjelder det å få ut dørjene. Tidlig makrill var tidlig proteinrik mat med Omega tre fettsyrer så det drøppa a´n.
Vi ongane hadde reskapen klar; bambusstanga med tre til fem favner gatt (sene) i enden av gatten; en liten pilk, dregg eller ”svenske” og ovafor pilken en rekke små dreggkrokær med rød gummikrage, en i tolv sentimeter fra hverandre oppover gatten. Stegle kaltes denne redskapen. En lynrask og djevelsk fangstredskap i en dyktig hånd og Einar, Leif, Ivan og jeg var ekspertær med Stegla.

Ivan fiska for faren og mora si; for at faren hans ikke kunne fiske mens han jobba på Alfred Andersen., Faren til Leif jobba på soyan og hadde ikke båt men elsket spikermakrill over alt i verden så Leifs Spiker var allerede vel anbrakt i cuisine Jakobsen . Einars fangst var vel den som hadde størst avtakerpotensiale; han fiska for sin mor, sin far, som var skada og ikke selv kunne fiske, sin eldre bror, Frank, som ikke var særlig interessert i å fiske, og var mer interessert i kjemi, men som elska stekt Spiker, sin yngre bror Tore som helst lå flat på magan på brygga lengre inne i Buggehølet, kikka etter bånnliv, eller fiska krabbe, og så lillesøster Marit, som bare var søt og godt kunne tenke seg Spiker til meddan. I tillegge fiska Einar også for russerane som sikker åsså hadde hørt Tores ljomende rop over søndre Torstrand. Åsså jeg da; som heller ikke stegla Spiker bare for morro skyld. Marie morra mi hadde ropt ut av kjøkkenvinduet, når hun så meg i fullt firsprang, med fiskestanga, rundt hjørnet for dassen: ”Tame non pinnær til meg åsså”. Fattern var for stolt til å spise Spiker. Han var allerede ”uttafor” og dørja stor makrill, så jeg fiska i hovedsak for russerane og siden det var Einar og jeg som, som oftes, tok oss under tre lag piggtråd til de , alltid, sultne russerane; fiska vi til samma kassa. Forts.

PS: Håper jeg har forståelse for at jeg på denne måten, langsomt men sikkert arbeider meg fram til den ferdige biografiroman “Hvordan Vi Vant Freden”

Takk for fin ny tråd og la den gamle gå inn i historien.

Havhøst:

Nå gjelder det å dra for vintern. Makrellen som hoppa over rekka og landa i tiljene, var minst kilo´n tung og kunne bli mer. Den var stor, den var feit, den var glinsende vakker i sin form og farge og her vi lå på ”Leie” med andre båtær i lenke var stemningen stor. Alle fikk fisk så det monna og vår båt ”Flaks” av Larvik og Buggehølet dro best.
Vi var først i lenka, alle lå på vår dregg, på akkurat det rette stedet øst av Rakke hvor makrellen ”sto”i fine strømmer, med rett blanding av saltvann, med rett temperatur; ca 14-16 grader, på ca fem favners dyp.

Disse fiskerne var fagfolk. De lå der ikke for å få en ærerik trofé. De var her for å hente mat fra havet: Sølvglinsende, fete og tunge makriller som egnet seg for kaldrøyking (lettsaltet), varmrøyking, Makrell i kraft med laurbær, tungsalta makrell (spekemakrell) som skulle kunne klare seg i kjølig, tørr kjelder under hele vinteren og et stykke utpå vårparten. De fleste hadde røykerier inne i ursteinene eller i fjæra. Prinsippet var å rense fisken for involler. Hodet og halen beholdes på for å stikke en ståltråd gjennom øynene eller binde et snøre rundt halen. Under røykeperioden hvor marillene røykes i knipper, varmrøkt lavt nede mot varmen og kaldrøkte høyere oppe i ”teltet”. Fisken lettsalta før røyking. ”Om man røyker med fersk Bresk eller Einer er makrellen klar når den skinner som guld”. Sa fatter´n.

Dette er et nøye planlagt fiske som sikkert har pågått i uminnelige tider. Jeg sitter ved rekka og er lutter øre og øyne. Dette må læres fort. Først ”flu” flu kunne bety to ting i hav haven: Et lite skjær som av og til dukker opp av havet og som det ofte ”står fisk” ved. Og det å kjuke eller ”gjødsle” et område for at byttet skal tiltrekkes og gå i fella, eller, som nå; gå på kroken. Å flu i dette tilfelde var å lokke makrellen til den dybden vi ville fiske. Ergo vi malte opp småfisk i ei kjøttkvern som var festa til rekka og kverna opp det vi kaller ”flu”; en slags fiskefarse som, på varme dager, lukta pyton og ble lagt i flupåsan: En lerretspose som var festa til et øye som stakk ut fra blysøkket, som igjen var festa en favn sen(gatt) over krokane med sukra reker for at de svermenede makrillane skulle lukte disse sterkaroma stoffene i flere hundre meters radius. Teknikken var: Feste rekene på på de to krokane som hang i hver sin sen (gatt) utfra hver sin messingtråd fra søkket. Man lar krok med reker gå i vannet fulgt av blysøkket med fluposen opp, slipper det hele og når søkket når de utmålte fem favner rykker det hårdt i søkket som vender flupåsan og all fluen tømmes og danner en sky av velluktende aroma rundt de to kroker med forlokkende rekeagn som nå utgjør rosinen i pølsa.

Jeg har akkurat kjent røkket av søkket når handa mi blir slått hårdt i rekka. En sværing har flydd på, og nok en! To kjempende minitunfisk på kroken på en gang hører mer til det normale enn det motsatte, men for en guttunge; et drøyt tak. ”Vis deg sterkere en begge to” sa fatter´n rolig, ”Denne fisken skal ikke selges, den skal vi ha sjæl, hal dem inn, få dem av kroken og egn igjen”. Dette var klare ordre og et knapt minutt snere lå tre kilo feit makrell og slo halerappt mot tiljene. Kaldrøyka Makrell var det beste jeg visste. Denne skulle ikke selges. Den var vår: Og disse to ruggane ville jæ væme å røyke sjæl:

Jeg skal til å kværne opp mer smafisk da jeg legger merke til at fatter´n har fått det intense utykket i ansiktet som gjør at panna legger seg opp i tette rynker. Gammr´n værere ut i lufta og stirrer sørover med lett åpen munn som vil han høre med også munnen. De lange havdønningene hever båtlenka langsom og rymisk. Kun surklingen fra vårt eksosrør som av og til dupper i vannnflaten mens marnamotoren går på tomgang for å holde kaffen og kjøttkakekjelen fra Mor Marie varm, der den ligger inni motorkassa- tett intil det varme eksosrøret. Meddan. Og ikke bare det, vi er klar til å kaste loss på et øyeblikks varsel om makrellen skulle ”stime”. Til nå har den svermet i små flokker for å leite mat, som i patruljer på tre til fem favners vanne. Jeg lar blikket sveipe over de andre sjektene i lenka og ser at det er ingen som ”drar´n” –makrillen biter ikke lenger. Borte…?

”Han stimær” sier fattern lavt til meg mens han drar inn sitt snøre. ”Gå forrut i tønna, kast loss og sleng tampen til Lillemartin. ”Gå- ikke løp” legger han til. Jeg gjør som han sier og tar meg fram over de få trinnene mellom de to toms/fire plankene som streber forrut for vår bauog ut til den lille firkanta tønna som Urban, med egne hender har snekkra i bakgår´n i Brdsdorffsgate 2. på Torstrand. Jeg kveiler opp dreggetautampen og ser at Lillemartin Larsen er med på notene; han tar imot tampen behendig med venstre uten engang å ense snøret som han vaktsomt fører over høyre hånds pekefinger. Ventær på napp.

Fattern, den ellers så fåmælte mannen er nå skipper og jeg er mannskap. Nå er det ikke snakk om; vil du, kan du, eller vær så snild: ” Ta roret, sett halv fart og steddi mot Svenner” er de korte ordrene. Jeg adlyder og idet vi legger ut fra båtlenka hører jeg flere stemmer som roper lavt ”Go jakt Urban” fra noen av båtane i lenka. Urban har nå gått under bakken og drar fram den lange, grønne kassa med det kombinert Størje og redningsgeværet; Jarman M28, en liten håndholdt kanoan med to kilo bly innbyggd i kolben, for å ta av for rekylen og som var fora med tjukk gummi mot skuldra, et skudds kammer med forsterka pipe, og tolv millimeter harpunutskytnings ammo og dum dum prosjektiler til å dauskyte med, men det bruker vi en mer letthåndterlig Luger 9 m/m til. Å dauskyte er min jobb.

Her har jeg skisset når vi legger ut fra båtlenka, vår fangstredskap og kjører full fart inn i størjestimen

Vi er nå på jakt etter verdens største fisk som har en svømmehastighet på nære hundre kilometer i timen med en tjue´en fots sjekte som gjør 5-6 knop på full fart. Å ta igjen disse hydrodynamiske fiskene som må holde seg i fart for å produsere surstoff nok gjennom gjellene, kan man bare glemme. De må tas ved overaskelse og list. De må komme til oss.
Derfor er det viktig å se opp og etter fugl i lufta for sildestimen har ikke bare fiender i vannet
Men og så hvitmåke, gråmåke og Terner jakter den i stupangrep. Måkeflokken som fatter´n har i kikkerten fra tønna er vår pekepinn på både masse og kurs, så når Urban beordrer; ”roret i størrbords borde” ser han i kikkerten en stor sverm av sjøfugl som trekker innover Larviksfjorden. Forrapå tvers, babord, av vår opprinnelige kurs. Under fugl finns sild, bak silda kommer makrellen på jakt etter silda og bak makrellen kommer Størja som tar begge deler.Åsså kommer vi da: Forfra.

Størja:

Den makrellstørja som vi jakter her i Larviksfjorden og langs hele norskekysten forøvrig blir kjønnsmoden fire år gammel og er da omtrent en favn lang. Størjestimene trekker inn i Middelhavet på tidlig sommer for å gyte i det varmere vannet. Eggene blir klekt på et par dager til ca. En halv cm. lange larver og de vokser raskt. Så trekker de ut av Middelhavet allerede om høsten og våren året etter og går på matjakt nordover langs kysten av Portugal til nordkysten av Spania og Biscaya. Der foregår et stort fiske etter de ett til to år gamle ”størjeungene”. Dette er grunnen til at vi på våre breddegrader ikke lenger ser snurten av dem. Etter hvert som den blir eldre trekker den lengre nordover, midt og sensommers, på jakt etter sild og Makrell. Størje fra kjønnsmoden til femten år har besøkt norskekysten, fra Oslofjorden til Lofoten og Troms, i uminnelige tider mellom juli og oktober. De største svømmer fortest og vandrer derved lengst. Den jakter på stimfisk som sild og makrell. I dag er jakten, på de nettopp kjønnsmodne individer, intens grunnet skyhøye priser på verdensmarkedet. Størja blir oppfisket før den når den størrelse den må ha for at den kan foreta vandringer til våre breddegrader. De virkelig store mengder av Størje gyter i Mexico-golfen, og de største individer er istand til å foreta jakt på mat over hele Atlanteren til våre breddegrader, men det var før Størja ble kjent på grådighetens marked og de enorme stimene ble utsatt for industriellt fiske i både Middelhavet, Mexicogulfen og Biscaya I Norge ble fisken fanget med harpun, snurpenot og på line og var et av våre viktigste fiskerier til langt utpå femtitallet. Lenge trodde vi som jakta med harpun at det var snurpenota som rydda ut Størja her langs kysten.

Forts. Av Havhøst og Størja følger i morra”

Jæ husære så vagt, snørrete å fæl, med digre pissevåte bleier; stående midt i Repbanegata bælje. Etter at det brandt for ossi Rekkevik, fløtta vi te nødbo i Repbanegata. Jeg var møe sjuk i en trekkfull gammal kåkrekke langsetter reipbanene.. To små rom og kjøkken. Jeg hadde seng i kjøkkenet. Det var stort og lyseblågrønt. Et stort hvitt skap, ei lysergrønn veakasse: nntil den hadde jæ senga mi. “varmeste sted i huset”, sa mamma. Herfra i den himmelblå senga med høye karmer, med runde, loddrette sprinkler. her hadde jeg trygghet nok til å reflektere på den verden jeg hadde landa i. Og gjett hva her blir reflektert. Ut og inn av sterke febertokter, revet helt bort fra omverdenen, til de grader at rommet ble himmelstort og lyseblågrønt og mamma sto som en bitteliten dverg uendlig lang borte ved det rimforsne vinduet.Lyset flommet og jeg kan vandre på de trygge strålende. Radioen sto alltid på NRK, hele dagen fra tili om morran til langt på kveld. Ninyhetene. her lerte jeg meg å forstå norsk, altså var man landet i Norge. Takk NRK, det var meg en meget viktig melding. Musikk til arbeidet. Jeg dirigerer Mozsrts: Eine Kleine Nachtmusik. Blir tatt på fersken av søstera mi Lillian som plutselig viste seg for meg, min ni år eldre søster. Jeg husker jeg skammet meg. Ikke over at jeg diigerte Mozart. Nei; over å bli oppdaga: Mitt talent var avslørt- lissom. Allikevel didigerte jeg ennå mange år i løndom. Og ikke kun Mozart.

Jæ holder på å dævve:
Doktor vinneren ser jeg, tror jeg. Hører ihvertfall stemmen hans den erså varm og rolig der han holder meg om håndleddet og tar min puls med venstre hånds ringfinger, den følsomste; sa han. “Skaddu reisefraoss igjen nå´a Per”sa hun laaaangt bortefra i enden av den himmelbå sprinkelsenga.

Dagen etter fløtta vi fra Nødbo til Undersbo i en swær leilighet med tre rom, spiskammers, store kott. Swær gang og spennanes trapper ned til en enorm hage og verdens flotteste sandkasse rett forran. Jodda her hadde man jaggu havna i himmerike med Kærrgår´n like ved. Og Kjærrgår´n var spennanes.

Takk for den tommer´n Ole. Litt ensomt her inne for tia:-)))

Dagen etter fløtta vi fra Nødbo til Undersbo i en shwær leilighet med tre rom, spiskammers, store kott. Shwær gang og spennanes trapper ned til en enorm hage, et strort vaskerom, og ei romslig veabu. En halvtrapp ned; en stor og romslig kjeller som var
bombesikker,og mamma hadde sin mektige Norgesglass-samling. Den er så rikholdig og spesialisert at den kommer ut som ega bok: “På Norgesglass” og verdens flotteste og største sandkasse rett forran huset: Hausane. Jodda her hadde man jaggu havna i himmerike med Kjærrgår´n like ved. Og Kjærrgår´n var spennanes.

Den store todelte smiternsporten som skildte oss fra døden, var delt i to fra midten og min største utfordring til mot og fysisk fostring.. Enorme håndtak lysgrønne av irr for de var av messing, kun blanke på de velbrukte buede håndtakene. Resten var av jern, smijern, med butte spyd på toppen som liljeblad; gråmala. Litt teknisk innsikt må jeg allerede da ha hatt for jeg husær at jeg tenkte: De håndtaka kan jeg stå på og da rekker jeg med haka opp til og immellom de to liljene på toppen der portene møtes. Jeg kunne selvsagt stå å se mellom de runde sprinklene, men av en eller annen grunn var det maktpåliggende for min utvikling generellt eller min barnslige trass spesiellt å kunne overkomme dette hinder..Porten den lille vedsidenav kom aldrig på frågan. Den var åpen alltid, men var instinkt-tabu.
Etterat gravfølget var kommet gjennom pårten, ble den stengt med to lange jernstenger i et øye på porten så den ble holdt fast og lukker med en rund ring festa i bakken den grønne.

Henger på de de øverste liljene etter armane med et bein på hvert messinghåndtak. Haka hviler på den øverste tverrbjelken med en lilje på hver side av hodet. Sett innafra må jeg ha sett ut som en liten lyslugga engel med et horn planta på hver side om de lyse lokkene og Undersbo kirkegård bretter seg ut for meg i all sin skjønnhet på denne solrike, varme sommerdag og mad sola inn Kjærrgårdsgata omternt rett i vest hadde jeg et strålende lys i ryggen.

Takk for tommær´n Dagfinn: Den er som grønt lys: Kjør på:-)))

Henger på de de øverste liljene etter armane med et bein på hvert messinghåndtak. Haka hviler på den øverste tverrbjelken med en lilje på hver side av hodet. Sett innafra må jeg ha sett ut som en liten lyslugga engel med et horn planta på hver side om de lyse lokkene og Undersbo kirkegård bretter seg ut for meg i all sin mystiske skjønnhet på denne solrike, varme sommerdag og med sola inn Kjærrgårdsgata omternt rett i vest hadde jeg et strålende lys i ryggen.. Dette synet som her spiller for meg overbeviser meg om at nå hadde jæ jaffal kommet te himmer´n som dem hadde snakka så varmt om under mine feberfantasier i Repbanegata. Bak Fram.

Alle de skjebner som her lagt til hvile i en flora av blomsterrik skjønnhet. Rosebusker, Kaprifolium, Krysantemer i de sterke gyllene,brune,gulbrune, blå og rødfarger. Hakke navnene på alle men tilstede var de både av jord og i vaser, potter og senger. Åsså de mange granittsteinane da, i Larvikitt, Blue Perl og Blue Marina, som kom fra stenhogger og sliperi, rett bortved Moa. De enorme Bøketrærne som kneiset stolt over de heldige sjeler og drysser velsignede blader over deres senger i dyprødt, brunt og alle fotosyntesens valører. Her er rik jord..

Det hersker en spendt ro over den betagende senen som utspiller seg for mine store blå.

Allé´en eller grusgangen som i rett linje vest, øst strekker seg opp til det lille hvite kapellet
med de nylakka eikevannborda, vindusposter og listverk mot den hvite mur som lyser av vakker trygghet godt belyst av aftensolen som flommer inn over det velsignede området hvor Fjordahesten Brunblakken, med en gyllene manen, fra Yterrsjø sto fastspent ved vogna den grønne.Hvit kiste overlesset med alskens blomster med mørkkledde gestalter omkring
mange ikledd sort sørgeslør.

Samtalen er stengt

Stengt av Ulf (onsdag 25. august 2010 kl 10).

Annonse