Hvor er innlegga fra Byskauen?
Litt om aking fra toppen av Håkons gate ved “lillefar”, til Gassverket, har jeg skrevet under en annen tråd. Ørnebakken og humplebakken har også vært nevnt.
Oddvar Skrøder Jensen har behandlet området fra byen til Storefjell og Tyttern i egen bok.
Selv kom jeg til Byskauen i mai 1952, fem hus østafor Frankendarn i Håkonsgate. 4-manns Labohusene i Frankendalsveien var ferdig et år før. Nedafor disse,
litt før Frankendalsveien styrter ned mot Reipbanegata ligger ei rekke av murhus, “selvbyggerane”. De blei vel bygd omtrent samtidig.
Håkonsgate øst for Frankendalsveien var bare en skogsbilvei 1952. Hvis vi hadde besøk som trengte drosje hjem, var beskjeden til sentralen: Vent ved Frankendalsveien.
Veibygginga kom fort igang. Kommunen hadde én gravemaskin. Den var det Dahlberg som kjørte. Etterhvert kom det en gravemaskin til. Den ene gravde med skuffa bakover, og den andre med skuffa forover. Virkemåten testa jeg ut med "Tekno"byggesett. Det fantes også en Bulldoser i byen, var det Treshow som hadde den tro? Kompressorer bråkte dagen lang under veiarbeidet. Men selv på den tida blei det håndboret for sprengning av steinblokker. Én mann med slegga, og én mann med boret, at han torde. Rundt boret var det surra en kvast med granbar, for å beskytte mot steinsprut. Fyyyyrr-vaar-e-heeer!
Men når blei gatene i Byskauen asfaltert?:
-flott og bymessig, breie med fortau og kantstein.
Hadde vi bedre rå før? (vi hadde jo ikke det, men det var så lite varer som all måtte ha. Gater i våre dagers boligområder er et trist syn, en smal asfaltstripe med grøftekanter!

OK.Her kommer beretningen fra en “Byskaukatt” som kom hit rett før jul i 1946. Vi flyttet inn i Dr. Holmsvei 25. Dette var siste huset i Dr. Holms vei og skogen lå tett innpå. Så tett at da min far var ute på en av sine første skiturer i området og ikke visste helt hvor han befant seg, så han et hus inne i mellom trærene og lurte på hvem som hadde bygd hus her midt i skogen. Da han kom frem til huset visste det seg at det var hans eget. Grensen mellom Larvik og Hedrum gikk den gang igjennom huset vårt med spistue og kjøkken i Hedrum og resten i Larvik, men vi hørte til Larvik og hadde således vann fra det komunale vannverk, mens huset på den andre siden av gaten lå i Hedrum måtte ta vann fra egen brønn. Kort tid etter ble grensen flytte ca. 200 meter lenger nord. Skiturene gikk rett inn i skogen med kort vei til “humplebakken”, “Kvikkbakken” og “Ørnebakken”. De to siste var hoppbakker. Dette er i dag Byskogen Nord.

Flott at Byskauen kom på dagsorden. Jeg er født og oppvokst i Frankendalen, og hadde ei utrolig fin barndomstid der. Håper det kommer mange innlegg her og ikke minst bilder. Skal selvfølgelig selv også etterhvert bidra.
Men først; Kjenner Bjørn H. til “Hellnerfjellet”

Tenker tilbake på hva de gjorde med Torstrand-tråden, avgrensninger! I Sør er det jo greit, men hva med øst, vest og nord! Er Frankendalsveien et naturlig skille øst/vest?

c.

“Kjenner Bjørn H. til “Hellnerfjellet”
Ha´kke hørt om det før.
Hvis du var veldig liten kan det være en stor stein i hagen vår.

“Avgrensning av Byskauen”
jeg prøver meg:
Byskogveien-Mesterfjellet-fjellet bak Fram-Burmaveien-Lågalia-Frostvedtveien-Frostvedt-Doktorfjellet-Storefjell.

Det stemmer det ja. Vi kalte den Kjempestore steinen for Hellnerfjellet og det var en liten bragd å snike seg inn i hagen å bestige det “fjellet”.

Sjøl om de fleste i denne sona er eldre enn meg, må vel også -70 tallet kallas nær fortid. Jeg bodde i blokka i Frostvedtveien 13 fra -71 til -79 (født i -67) og den gang regna vi grensene omtrent som følger: Mot nord var grensa vår der Burman og Frankendar´n flater ut. I øst regna vi at skråninga mot Lågen utgjorde grensa og i sør gjaldt gata Skrenten og der Frankendar´n blei bratt. Mesterfjellet var med og mot vest var det Byskogveien.

Jeg ser fram til historier fra området og har selvfølgelig noen å bidra med jeg også. F.eks. var gutte-gjengane i stadig kamp, og i mitt område var det mest intenst mellom Kilden-gjengen og oss. Hadde sjelden konfrontasjoner med Frostvedt, men ungane fra Nanset hendte det vi måtte forsvare oss mot! Det var ikke bare-bare å ta en ekspedisjon til Store Bøkeskauen aleine, nei…Tryggast å være en gjeng om en skulle dit eller til Kilen. Men i Lille Bøkeskauen og på Ulåsen var det vi som var kongen på hauen. Et så flott lekeområde blei naturligvis oppsøkt av andre fra utsida, og da gjorde vi det klart at det var på nåde og etter våre regler.

Bebyggelsen som etterhvert kom i Håkonsgate øst for Frankendalsveien fikk betegnelsen “Byskogen Øst” og når man siden bygde ut Dr. Holmsvei øst for Frankendalsveien ble dette kalt “Byskogen Nord”.

BASSESPARKING.
I nedre Frankendalen var vi mange ungær som vokste opp, og det var ei utrolig bra barndomstid. Nok lekekamerater og masse aktiviteter dagen lang. Og med mange kreative sjeler så kjeda vi oss aldri. Det var veldig konkurransefokusert det vi dreiv med, men med en stor variasjon på lekene så var det som regel en eller annen aktivitet som passa de fleste. Husker spesielt bassesparkinga. Til tider hadde vi ei lang rekke med felt, ja nesten hele veien langs ”selvbyggerlaget” blei brukt. Vi brukte å ha ”Oppen” på 1 eller ”Oppen” på 3 men da vi var veldig mange, så var det ofte ”1 og rett ut” – for dere som husker disse reglane.
Bassen lagde vi av gamle sykkelslanger og det blei en liten sport å lage den finaste ”bassen”
Har forresten hørt at bassesparkinga kom til Larvik fra Trøndelag, med Mons Mjelde (tidligere en meget god skøyteløper og far til Sigurd og Ola) Noen som kjenner til dette?

Pekking.

Lite aktivitet på Byskausida?
Prøver meg med ny mimring rundt en annen aktivitet fra oppveksttida i Frankendalen; nemlig
pekking. Pekking med de gode gamle 5-ørene var en populær aktivitet. Mener å huske at det var spesielt lørdag ettermiddag og også søndag for de som hadde noen 5-ører igjen. Vi pekka på strek (ikke stikka). Det ble ofte mange pengær i potten og noen ganger ble det veksla inn til både 25-øringær, 50-ører og endog hele kroner. Vinnærn av kastinga fikk riste opp først;og så i tur og orden etter plassering. Først ble det valgt kron eller mynt og så ble pengene kasta opp i luften. Det var ikke alltid vinnærn av kastinga som fikk størst utbytte, så det var alltid stor spenning rundt denne oppristinga. Når så pengene landa på bakken bøyde alle seg ned for kontrollere at ting gikk riktig for seg og at bare de myntene med riktig side ble plukket opp. Det skulle ikke være no juks nei. Men likevel en kar (vil ikke nevne navn her)fikk ord på seg for at han alltid dukka ned før pengene landa og sikra seg på den måten noen ekstra mynter ved at de datt ned bak skjortekraven hans og ble der. Moro var det ihvertfall.

Fint om pekking Tor Åge. Hos vårs på nest ytre Torstrand, hadde vi i tillegg til det du beretter om opprist, noe vi kalla “halten”. Når hauen med femører hadde et antall som kunne deles på to, kunne oppristær´n forlange “halten”. Da gjaldt ikke “kron” og “mynt”. Dette var gambling på høyt nivå. For å lykkes måtte halvparten av femørene dette med “Mynt” opp og den andre med “Kron” opp, da tok oppristær´n alt! Få tore ta sånn sjanse på store summer, det var helst når det var 2,4, eller 6 igjen at det blei ropt “halten!” Noen fant fort ut et triks når en tok “Halten” på 2, 4, eller 6 stk. Gambler´n la halvparten av femørene med “Mynt” opp, og resten med “Mynt” ned for der etter å plassere stablen av femører på oversida av tommeltotten, neste trinn var å knipse verdiene opp i lufta. Sjansen for at oppristær´n skulle lykkes øka betraklig ved sånn dandering av myntene. De som var blant de siste i køen av folk med rett til opprist nedla snart veto mot sånn triksing, oddsen blei for god for de som valgte “Halten”. Vi kasta heller aldri på “Stikka” som en hører om fra andre deler av landet. I Larvik trur jeg det kun var snakk om “Strek”. I begge ender av vår “Strek” var det ei lita grop, det kalte vi for “Gørra”. Havna kastet der var mynten tapt. Den blei en del av oppristet. Det var helst to “regler” ute og gikk. Når det var folk med sterk økonomi som samlas for sånn presisjonskasting starta pekkinga med ett kast til hver deltaker. Der etter kunne hver og en “Presse”, altså kaste så mange ganger han fant det formålstjenlig. Folk med begrensa midler blei enige om ett kast og max ett, to eller tre “Press!” Det gikk historier om blakke tilskuere i pekkealderen som hadde montert et klebrig stoff under skoa. De tråkka på mynt som slurvekast hadde plassert et stykke bak streken. Der etter trakk de seg stille tilbake til roliger omgivelser. Etter krigen var det i omløp femører av jern. Da var det noen som bytta ut nikkersen med langbukse. I bukselomma var det hull, gjennom hullet blei det fira ned en magnet festa til ei snor. Videre forklaring er unødvendig.

Ulf! Kan du flytte denne min om pekking til “Torstrandtråden”

Ja “Gørra” husker jeg. Den havna i gørra sa vi når mynten gikk utenfor strekens lengde.og vi hadde også ei grop men tror ikke mynten måtte havne oppi der (husker ikke)
“Halten brukte vi også slik som Dagfinn beskriver. Likeledes “pressing” men det fant vi også litt urettferdig da noen hadde så mye mer å presse med enn andre.
Husker en gang vi måtte vente på at en av guttane sykla til banken for å ta ut mer pengær så han kunne presse mer. Helt sant.

Jeg fant forresten dette på origo Risør:
Bli Risørmester i pekking
Nå er det bare å ta frem den følsomme pekkehånda å gå i hardtrening de neste to dagene. Lørdag er det nemlig Pekkemesterskap i Risør. For de som ikke vet hva pekking er, går det hele ut på å kaste en femøring mot en strek. Mesterskapet går i Hasdalen klokken 13.00 lørdag 24.mai, og Peterhead stiller med pekkemynter. To klasser: Senior 18 år og eldre, junior under 18 år.

Veldig bra med en Byskog-tråd her inne, Ulf. Bra initiativ.
Fatter’n var vel i grunnen Torstrandsgutt, men de flyttet til Byskogen i ’67, så det er jo der jeg vokste opp. Bjørn H. lurte på når gatene i Byskogen ble asfaltert, og jeg mener at gata vi bodde i (Kneiken) kan ha blitt asfaltert på begynnelsen av ’70-tallet. Jeg ville si ’73 eller der omkring. Haakonsgate fikk vel fast dekke noen år tidligere, men jeg var jo forholdsvis ung på den tiden, så jeg vet jo ikke sikkert. Noen som vet?

Bare en liten opplysning til Thor Åge:
Bassen kom med en trøndergutt på realskolen rundt 1955.Han lærte oss opp.Vi brukte den lille asfalterte
banen på nordvestsia mot fjellet til bassebaner.
Vi var fullstendig hekta på Basse i friminutta.
Denne gutten,som jeg ikke husker navnet på lenger,
omkom i en vådeskuddsulykke i Byskogen
ikke lenge etter.

Jeg har stor respekt for din enorme hukommelse Jan Eilert, men vi spella basse i friminuttene på folkeskolen, og jeg forlot læreanstalten i 54.

Først litt om lokale navn brukt på 70-tallet. Jeg vokste opp rett sør for Lille-Bøkeskauen, i den røde blokka, og der hadde vi Ape-fjellet i nordvest og Skjelett-fjellet i nordøst. Det var navn som var i bruk før jeg flytta dit i -71, men jeg har aldri visst hvorfor de het det, eller hvor gamle navna var. Kanskje andre veit? På sørsida lå det en kiosk som lokalt blei kalt for “Hansedama” så jeg regner med at familien der het Hansen. Mellom blokka og Håkonsgate var det en grusa sti som vi kalte Tranga. På Ulåsen hadde vi Ridderhula og bakgrunnen for det navnet har heller aldri stått klart for meg, men jeg husær det var som en manndomsprøve å tore å gå helt inn bak en kampestein som lå i sprekken. Det var egentlig ikke ei hule, men en fjellsprekk, og de som tørte/klarte å først komme seg helt til bånn og så klatre opp til toppen av Ulåsen var ikke så lite tøffe! Jeg var ikke av de som hevda meg i hverken pekking eller basse, men Ridder´n beherska jeg. De som var for små tørte ikke, og de som var for gamle var for store til å få plass i den trange sprekken.
Dette er kanskje ikke plassen for altfor privat mimring, men jeg husær en gang det hadde blitt observert noen “fyllikær” i Ridder´n, og det skulle ha blitt bært ølflasker inn, men ikke ut igjen. Konklusjonen vår var at det måtte fins tomgods der inne! Det var bare det at ingen tørte å gå helt inn der vi trudde rikdommen bafant seg… Til slutt meldte jeg meg som frivillig, sjøl om jeg egentlig ikke tørte jeg heller… Det var første gangen jeg gikk helt til enden av hula, og flasker fant jeg! Husær ikke lenger hvor mange det var, men vi delte på utbyttet siden jeg gjorde jobben og et par andre hadde tipset.

Jeg mener å ha hørt, at kiosken som Sjur her nevner, og som het “Hansedama” (den het jo bare det) blant oss som vokste opp Byskogen, hadde dette navnet, fordi hun som drev kiosken (forøvrig verdens kuleste og snilleste kiosk-dame), var gift med en som het Hans. Altså ikke noe med etternavnet å gjøre.

Ridderhula gikk det også gjeteord om, men som Sjur, så stiller jeg meg undrende til hvorfor den hadde fått dette navnet. Mener den gikk under navnet “Store Ridder’n”.Likeledes hadde vi også “Lille-ridder’n” som lå oppe på Store Ulåsen, et steinkast lenger nord for der “Store Ridder’n” kom opp i dagslys. Dette stedet var også i perioder et egnet sted for “fyllikane” å sitte å drikke pils. Nå vet jeg vel egentlig ikke hvorvidt det faktisk var ekte fylliker som satt der å drakk, men det var vel stor sett ungdomsgjenger som brukte stedet til vorspiel i helgene når det var godt vær, men for oss som var godt under alderen for lovlig å kunne konsumere noe som helst, så de vel alle ut som skikkelig gamle fylliker…

Ellers var det jo de evindelige krigene mellom gjengene oppe på både Ulåsen og Store Ulåsen. Ble gjerne avtalt i storefriminuttet på skolen (Byskogen skole), at i dag var det bare å møte opp på gitt tidspunkt, for her skulle det utkjempes slag mot feks Sandlopper eller den beryktede Nanset-gjengen, og det gjeldt vår ære. Tror ikke vi var klar over hvorfor vi skulle i krigen, men det brydde oss mindre. Som regel var vi da en haug av unger i alderen 9 -12, som kjempet med pil-og-buer, sprettert – både stein og krampe, samt en og annen gang var det noen som medbragte en eldre brors luftgevær… Kan likevel ikke huske at det gikk skikkelig ille med noen noen gang, bortsett fra enkelte skrubbsår, noen forstuede kroppsdeler, samt mangel på noen liter blod på de mest uheldige, men ikke mye som ikke kunne ordnes med et plaster….

Kiosken dere snakker om var eid av Karin Paaske Hansen,mannen hennes het Hans.
Derav kallenavnet,de er begge døde .

Takk, Grethe :)
Da er det navnet oppklart!

“Denne gutten,som jeg ikke husker navnet på lenger,
omkom i en vådeskuddsulykke i Byskogen
ikke lenge etter”
Bodde´n i Furuveien, tru?
Jeg husker det jeg også. Det hendte vel i et steinbrudd ved det som nå er Ugleveien.

Ridderhula?
Er den omtalt i guttebøkene av Arnold Jacoby?

Helt enig med Atle i at Karin som dreiv kiosken Hansedama var verdens snillaste og kulaste. Har mange gode minner derfra, ja! Takk til Grethe for oppklaring.

Om den er Bjørn. Boka heter “Ridderhula”, leste den som guttunge. Den kommer på 2. plass i min rangering av Jacobys guttebøker. 1. plassen står støtt og urokkelig, det er “Kajakk-klubben og DEN SORTE DAME”

Det er jeg også enig i ,hun var snill.
Men,jeg lurte mange ganger når jeg var i kiosken fordi
hun snakket engelsk hele tiden til meg.
Jeg var bare en jentunge og skjønte ingenting,men
spurte min mor om hun var engelsk,neida sa hun -hun bare er sånn hun,var svaret.

Artig Grethe! Hver gang jeg kom inn der, sa hun: To be or not to be, that´s the question! Jeg spurte en gang hva hu mente med det, og da fikk jeg vite at jeg var en Romeo. Jeg har jo finni ut at det var et Shakespeare-sitat, men aner ennå ikke hvorfor hu sa det akkurat til meg. Trur det var mynta spesielt på meg, for akkurat de orda hørte jeg aldri hu brukte overfor andre unger. Hu ga oss fem-øres lakris for en skjorteknapp inntil hu forstod at vi robba syskrina til mødrene våre…

Jeg gikk Ridderhula helt inn og klatret opp på Ulåsen derfra i guttedagene. Flere ganger.
Jeg var der også for ikke så lenge siden, men hadde ikke sjangs til å komme inn lenger enn et par meter. Har fjellet forskyvi seg tro?? Det var så innmari trangt der nå.

Ellers var det vinteraktiviteter i området. Ulåsen ble brukt av de av oss som bodde i nærheten til å lage slalombakker for miniski. Disse korte plast-skiene som enten var røde eller blå, og var sikkert livsfarlige.

Rattkjelker ble brukt i i fartsettapper fra toppen av krysset Tiurveien/Orreveien, og så var det nedover – enten tok vi Ørneveien ned til Ulåsveien, eller så svingte vi venstre ned kneiken til Ulåsveien. Fort gikk det i hvert fall. Kommunen laget hvert år akebakke i Skaret, men den var det nesten ingen som benyttet seg av, for hvem gadd vel å ake på kjele bortover……

Vi drev også å hang etter biler. Dette foregikk stort sett i krysset Haakonsgate/Frankendalsveien, og det var om å gjøre å henge etter lengst mulig oppover Haakonsgate mot byen. Det skjedde en gang at vi sto der i krysset i skumringen for å henge etter biler, da det stoppet en VW Boble. Vi var vel fire stykker som kastet oss ned bak denne bilen, og tok fatt i støtfangeren. Da bilen skulle gi gass for å kjøre over krysset, ble antagelig tyngden av oss som hang bakpå bilen for stor, og bilen var vel ikke skikkelig skrudd sammen, så resultatet ble at vi sto igjen med støtfangeren i hendene, mens bilen fortsatte over krysset….

…biler har jo ikke skikkelige støtfangere lenger… sukk

OK,Dagfinn,basse på Torstransskolen i 1954 trur jeg deg på.Men trønder,n som basse pioner i Larvik gir jeg meg ikke på!Nå begynte jeg sjæl på realskolen i 1953,så det KAN jo ha vært i 53 det starta ???

Leser innlegget ditt fra 16. april Bjørn, der nevner du murhusa i rekke som ligger der veien knekker nedover mot Torstrand. Det jeg har hørt om plassen er at den på folkemunne blei døpt “Den Røde Plass”. Bakgrunnen skulle være at alle husene blei satt opp samtidig og med enorm egeninnsats, der alle jobba på alle husene. Folkene bak dette “samvirke” hadde en sterk sosialistisk innstilling. Da husene var ferdige trakk de lodd om hvem som skulle få hvilket hus! Sånn har jeg hørt det fortalt

Jeg har den samme historien fra forskjellige kilder. Jeg har en kamerat som vokste opp på “Den Røde Plass”, og hans bestafar var en av de som var med å sette opp disse husene. Etter hva jeg da også har forstått, så var hans bestefar en AKP’er…

Tor Åge! Fjellet har helt sikker forskyvi seg sideveis, huler har en lei tendens til det med åra

Og så har kroppstørrelse og hukommelse en tendens til å endre seg også!

Jeg er litt nysgjerrig på hvor grensene går. Jeg har nettopp blitt lykkelig eier av et hus i Fogsgate, og det er litt mitt i mellom alt og ingenting.

Han som døde i en vådeskuddsulykke og bodde i Furuvien het Melseth til etternavn. De var fra Tromsø vet jeg, ikke Trondheim

Vi bodde i Heibergsgt. Det jeg husker best er all lekinga i gata. Tenk alle ball-lekene vi kunne! Noen var helt fenomenalt flinke. Siden min barndom også var under krigen,kunne ikke aksjonsradiusen være altfor stor. Jeg husker en gang flyalarmen gikk mens vi lekte oppe ved Tyttern. Jeg la på sprang hjem, men ble hanket inn av en person som dro meg inn i tilfluktsrommet rett over for Larsens kolonial. Heldigvis var klassevenninne Bjørg der. Vi satt og holdt om hverandre til det hele var over. Ellers er det St Hans feiringene på Mesterfjellet som er det jeg har skrytt mest av til mine barn. Det var flotte familiefester. Var det mange dansegulv? Og alt som havnet på bålene! Det hadde ikke gått i dag!! Må til slutt nevne at vi handlet hos Bjerke i Håkonsgt. Han ropte alltid ut: Hvemseses tur er det nå?

Kolonialen til Karl Mathisen eftf. Kjell Blomquist, fru Wiik og Hans Bjerke husker jeg,men hvor lå Larsens.Kan ikke huske den,selv om jeg er født og oppvokst i Håkonsgt.17 (over gata for Bjerke) Husker en kjoskeier i Heibergsgt. nesten ved krysset til Dr.Holmsgt. som het Larsen.Takknemlig for opplysende svar.Vi hadde lekeplasser som barn i dag bare kan drømme om,så som løkka der sykehjemmet ligger i dag,og store fjellet bak Bjerke,med sitt slott og flyvern,forøvrig kunne vi leke i gata som var fri for biler,både parkerte og i fart,det var jo mest hester.

Den delen av Byskauen kjenner jeg dårlig Rolf Petter, håper andre kan svare deg.

Fikk lyst til å mimre litt rundt dyre- og fuglelivet i Byskauen på 70-tallet. Det jeg husker aller best er tyrkerduene som hekka i Lille Bøkeskauen. Har ikke sett ei tyrkerdue siden jeg var liten, men kanskje holder de fremdeles til der? Å sovne til deres ho-hoo-hoooo var deilig.
Det var mye ekorn i Ulåsen og bøkeskauen. Husker pappa laga en super sprettert til meg, men jeg fikk streng beskjed om å ikke skyte på ekorna eller fugl. Å skyte ned kongler blei sporten.
Grevlingen holdt til i traktene rundt Ulåsen, og jeg vil tro andre deler av Byskauen også. Det hendte vi våkna av at en grevling vælva søplekassa, og en gang beit en av dem av halve halen på bikkja vår på Ulåsen. Bikkja overraska grevlingen og trengte den opp i et hjørne. Jeg var aleine og husker det spruta blod overalt når bikkja piska med halestumpen i smerte.
Ellers var det et variert fugleliv, men når det var invasjon av sidensvans som tømte hagene for gjæra bær og frukt, blei de fulle og klarte ikke fly engang. Ofte var det hundrevis, kanskje mer, av kråker som samla seg til ting på Ulåsen. Vi kunne se åssen de kom flyande fra Tjølling og Brunlanes og ofte samla seg på “søpla” på Revet før de kom i samla flokk med mye lyd og slo seg ned bak oss.
Pinnsvin og stålorm så jeg endel av, og av insekter husker jeg best fargerike grasshopper som vi fanga og hadde på glass. Det hendte også vi dro for å fange salamandre i steinbruddet ved Hovlandbanen, men det var ikke vårt territorie, så vi snudde og sykla hjem igjen hvis noen lokale allerede var på plass.
En gang ville jeg og en kamerat fiske, og fant ut at siden det var noe som kunne ligne på en bekk på Ulåsen, måtte det være et vann i enden av den. Vi fant aldri noe vann, og siden vi hadde lovt alle å komme hjem med fisk blei det litt erting, ja…

Ekstra bra Sjur!!

Beinharde tider dengang ja. Alle rønnrane bodde i byskauen og vi i Greveveien. Det var bare det at mine klassekammeratær bodde i byskauen. Å sykle dit var en risikosport. Jeg var vel da som nå noe ram i kjeften så lenge avstand var stor, men de så meg og skulle ta igjen for alt. Jæ husær oppe på Ulåsen en gjeng fyllikær. Med spretterten i baklomma skulle jeg opp til en kammerat i de første hønsebura helt øst. Hadde bursda, og pleide å få ei krone av mora hanses som var venner av foreldra mine. Ner mot skauen på Ulåsen sto hele gjengen med rønnrær. Jeg visste at de så meg og syklet som f.. opp til fyllikane. Var sikkert ikke fullt så redd for dem. Rønnrane kom etter, men de torde ikke komme helt bort. Jammen slapp jeg unna nå osså. Sykla opp te kameraten, fikk krona tror jeg, og da bar det rett te butikken og kjøpte kvittrikk og salti. Og folk sier at ungdommen har det vanskelig nå.

Fra krysset Burman/Håkonsgate: Jeg blei skikkelig skremt en gang av mitt eget spikk. Dette har jeg ennå ikke fortalt min mor, men nå som jeg har passert 40.. Det gikk bra, men var like før en tragedie. Hun hadde et sminkespeil med forstørrelse som sjelden blei brukt, og da jeg fant at det ga en fantastisk effekt i sola endte det med at jeg klatra opp på garasjetaket for å sende sola i fleisen på folk som dukka opp i vinduene i blokka jeg bodde. Men det dukka ikke opp noen, og like ved var det javn trafikk av biler på vei hjem til middag. Resten skjønner dere. Da en gul Taunus kom, sendte jeg sola rett i frontruta, bilen skjena over og i krysset mot Håkonsgate var det skrikende hjul og et kraftig tut fra bybussen som med millimetermargin unngikk en kollisjon. Da satt jeg ny rekord på strekningen garasjetaket – leksepulten!

Når jeg vokste opp i 40 åra,sluttet byskogen ved Parkallen—Håkonsgt og Heibergsgt sluttet på toppen av bakken, utenom der var det bare skau, så hvor grensene skal settes for byskogen i dag vanskelig å si,alt er jo nå bygd sammen med Nanset, Torstrand og byen. husker foresten burma veien, det var en overgrodd og dårlig liten skogsvei som startet fra Hoffgt.og endte oppe i et sandtak omtrent der eneboligene til Labo ligger i dag. For de som ikke vet det, den ble bygd av russerfange under siste verdenskrik

B I F, hva var nå det for noe? Nei, det er ikke en feilstaving av lekkerbisken “BIFF”.
B I F var faktisk en idrettsforening, og ikke hvilken som helst idrettsforening.
Byskogen Idrettsforrening, sto forkortelsen bombastisk for!
Området, Byskogen, er jo ganske nytt som boligområde. Mener at det første funkishuset i Utsiktsveien sto ferdig rundt 1924, og var vel ganske “alene” der omkring en tid. Men snart dukket det opp hus både her og der. Den stadig ekspanderende ungeflokken i Utsiktsveien, Furuveien, Heibergsgaten og alt det andre, måtte jo ha sin egen idrettsklubb. Hvor tidlig den ble “stiftet” vet jeg ikke sikkert, men rundt 1933 var aktiviteten i klubben i full sving.
På sommerhalvåret var det naturlig nok fotball som var tingen. Men å få fatt i slike luksusvarer, var langt fra noen lett sak. Selv med en medlemskontingent på svimlende 5 øre, strak ikke den velorganiserte økonomien til. Men guttene viste selvfølgelig råd. Oppe på Larvik Turn fantes det stundom utslitt baller, som med vennlighet ble ervervet. Hva kunne de så gjøre med en hullete ball? – Nærmeste skomaker ble kontaktet og ballen(e) fikk seg en rask omgang i symaskinen. Likevel, det ble ikke noen riktig ball bare av dette inngrepet. Siden blæren forlengst hadde sett sine beste dager, ble ballen i stedet fylt med avispapir!
Så var det klar for avspark!
Baner var det fler av, bl.a i Heibergsgate og i Furuveien. Og de ble flittig benyttet, alle som en, selvom hellingene på fotballbanene ofte førte til ball-leting i busker og kratt.
Om vinteren kom skiidretten inn som en naturlig del av ungenes fritidssysler. Utallige bakker ble anlagt og terrenget ned mot Kr. Fredriksvei fristet til “skiflyging”!
Mjanger-bakkene skal ha vært ett velkjent begrep i årene fram mot krigen.

I mangel av noe bedre bilde for å illustrere B I F, legger jeg ved et “postkort-bilde” av området rundt Utsiktsveien fra 1947, fotografert av Joh. Preutz

På side 161 i Per Nyhus’ bok “Larvik før og nå 3” er det et bilde som har vekket min nysgjerrighet. Det er av “Gåsedammen” nedenfor “Eksersersletta”. Til venstre befinner det seg et trehus, som står ennå. Hvilken adresse har det? I dag er det rødmalt. Det må jo i sin tid ha vært det eneste huset i Byskogen. Er det noen som vet hvem som bodde der? Takknemlig for svar.