Av Peter Lindholm

Prolog:
Jeg var frilans reportagearbeider for nordiske magasiner og ukeblad; med foto som fag og fagprosa som hobby. Skolert i Göteborg da der ikke fantes skoleringsinstitusjoner i Norge som egnet seg til mine framtidsplaner på den tiden Mine første arbeider ble således publisert i Göteborgspostens Söndagsbilaga. Min stolthet over å være” På Trykk”” var euforisk og når jeg så ble sendt til Stockholm som bilagans korrespondent; traff Janne Johansson på Gyllene Cirklen og Nils Ferlin på ”Källaren Fimmelstången”: Var mitt lodd beseglet. Jeg ville bli JazzPoet… som jeg så bråkjekt kalte det på den tiden: Skrive dikt med groove, rytme og melodi a la Ferlin. Det var da. Det er først nå; femti år etter, som pensjonist, med honnør på NSB: – at jeg kan ta konsekvensen av denne ”bråkjekke” drømmen. Mitt første dikt, etter at jeg kom til Dalsland for fem år siden, til min skrivestue: Ved Väneren. På høyden. I skogen, Skogshöjden utenfor Åmål i Dalsland var:

Av Ord Er Du Kommet
Tjo hei- skriver Ola, Nora og Thore
kom dere på sporet av ordet!
“Av Ord Er Du Kommet Til Ord Skal Du Bli”
og “Av Ord Skal Du Igjen Forstå”

Ta din fjærpenn,blyant, PC eller Mac
Get right back on the track
of the word as it occurred
way back – tick – tack -tick – tack

Min romanbiografi:
Peter St. Lindholm
1936 til1939
Kap.1.
Over Lågen

I mitt første liv*; ja -det livet som jeg førte -før mitt kommende til Göteborg, var vel kanskje det mest hendelsesfyldte, dramatiske og for meg som guttebarn; spennende. sett tilbake til barndommens og ungdommens tid, gjennom moden øyne. Bildene er klare og tydelige helt tilbake til brannen. Ildebrannen som skulle farge vår lille families liv i desenier framover.Vårt hus og hjem brandt ned til grunnen. Der og da i svarte natta, for mine øyne –fra min fars arm: Det store bålet som brandt seg inn i mitt barnesinn og varslet en slem tids komme. De ville flammene speiler seg i elvens langsomme strømvirvler og flammetungene peker over Numedalslågen til vestsiden; Torstrand som skulle bli vår framtid I kommunal leieggård. Bredsdorffsgate 2 Et toetsjes murhus med plass til fire familier: Hansen´s i første etasje og Korin´s i andre etasje mot Lillemoa. Fru Gundersen med sine to tvillinger; Åse og Berit i første etasje og så vår familie i andre etasje mot kirkegården og Lågen
Så Kort

et sted hvor du ikke kan gå-deg-bort
dette forunderlige ”pustet i sivet”
dvele ved det neste livet
Det enkle, det rene; naive
Torstrand
1938 – 46

Vi- barna på Torstrand hadde kodeord for flere interessante saker. Spesiellt gjorde dette seg gjeldende på våren og sommeren. Vinterklærne var pakket bort og småjentene fikk på seg sine lette sommekjoler og det var jo vi; guttungene som bedrev denne Kodeord- sporten så de voksne ikke skulle ane hva vi interesserte oss for. Det var vi veldig nøye med.” Barn er et folk og de bor i et fremmende land” Intet sitat i verden kunne passe bedre på oss barn, i et lykkelig Norge, enn disse ord av Beppe Wolker, første uka i april 1940. Takk Beppe; du forsto oss du.Og dette land skulle bli mer og mer fremmed etter hvert som vår barndom skred fram…
Men tilbake til det herlige naive livet på Torstrand i Bredsdorfsgate. Den siste gata i byen før den endte i en sivbevokst slette og et sandtak før Oseberget og den mektige elven. Denne spennende, fantasifulle og farlige elven som vi småbarn hadde stående ordre om å holde oss langt unna uten voksent følge. Og knapt nok da: Elven var ikke å leke med. Lågen var et sted å dø, prentet de voksne inn i oss. Men det dreit vi en lang marsj i. Vi var født; hadde fått verden i dåpsgave; verden var vår. Elva åsså.Dette var naturligvis ikke i våre tanker eller munn. I holdningen kun.
”Det lyner! Det Lyner!” –En skingrende guttestemme bæres fram av den milde vårvinden.Et kodeord var sendt og guttebeina fikk fart; i firsprang mot ropets kilde…Og der ser vi det: Mirjam runder hjørnet fra Skiringsalsgate. Ikledd en flortynn sommekjole og som hun runder hjørnet er der en lumsk men ivrig vårvind som løfter hennes kjole opp, opp, opp febrilsk forsøker piken, som er litt eldre enn oss, å skjule sine hemmeligheter, men vi hadde sett det. Hennes lille lyserøde truse var det som ”lynte”. Lenger utpå våren og sommeren skulle kodeordet ”fy” gå som en løpeild mellom de små koselige trehus på Torstrand og vårt, det eneste murhuset men det kastet lydene tilbake og var en slags forsterker i gata vår, gresssletta vår og sandtaket som hadde gitt oss navnet Sandlopper.
Og ”fyyyyy” betød at den lille lyserøde fremdeles lå hjemme. Jentene elsket å gå uten truse om sommeren på den tiden og vindene på torstrandsdeltaet mellom elven og Larviks fjorden; var på ”vår side”.

*”I mitt første liv”: For å bedre kunne huske tilbake har jeg funnet opp et system.
Jeg deler opp mitt livsløp i ni år av gangen og siden ni er det høyeste enestående har jeg kaldt dette systemet ”Neptologi” og når jeg da en gang i framtia; i dette manus kommer til å beskrive mitt niende liv, så vil det si det samme som at jeg da er iferd med å bli åttiett år gammel ni år fra nå. Et glimrende system som har holdt orden på min Hukommelse.

Biografi Torstrand 40-45
Kap.1.
Fy Fy Ninjan

Jeg hadde ikke sjanse til å uttale pikenavnet Lillian, min ni år eldre søsters navn, på denne tiden; så Ninjan fikk duge. I begynnelsen på andre uka i april* hadde Ninja´n fått i oppdrag av vår mor Marie å ”passe meg”. Dette likte den langbeinte, lettere rødhåra og fregnete tenåringen labert. Det betød nemlig at hun måtte lete- og å lete etter meg på den tiden, i det miljøet var mer snakk om når og hvor jeg ville bli funnet. Min Mor hadde prøvd, min far hadde prøvd…men Ninjan var faktisk best -så som regel lot jeg henne finne meg etter en passende avmålt tid. I dag var det viktig å holde seg gjemt så lenge rå var.Jeg hadde nemlig påtatt meg den meget viktige oppgaven å være ”Det Lyner-vakt”.Måtte holde avtalen med de andre guttetølperne i gata: Ivan Krølltopp Sjønnesen, Tor Trønder´n Hansen og Einar ”Bendelorm” Karlsen. Ikke å forveksle med Einar ”Lunta” Lauritsen; min beste venn og tause veileder som bodde i den mest spennande gata i byn: Strandgata; det første eller siste huset i gata alt etter som en ser det, og slutta ikke før oppe i byn ved ”Føyka” gotteributikk og gikk over Lågaveien og opp Christian Fredriksvei, forbi Torstransskolen og opp til Rønningen og Mesterfjellet.
Den beste akebakken i hele Vestfold. Ikke så bratt som Herregårdsbakken men myyyye lenger: Kunn ake fra mesterfjellet, forbi middelskolen og Torstransskolen, ”føyka” og ned kneika, under togbrua og helt ned til butikken til Farmen som solgte fiskekrokær, snøre og søkker. Men da måtte guttane holde hesteskyss og bilvakt ved føyka og det gjorde vi. Vakke så møe trafikk få den tia. De fleste som rørte seg var stort sett spaserend, med kjælke på slep på ski, sparkstøtting og en sjelden gang hesteskyss fra Yttersjø som skulle opp på torget med kål eller Kålrabi, gulrøtter og pottit: Men det hører fortiden til alt skulle bli så veldig annerledes etter denne vårdag i april nitten førr:
Ninjan er irritert det kan jeg høre på ropene hennes. ”Peeeeeeeeeeer” hun lar stemmen ri på vokalene for å få meldingen spredd med vindene og rekke helt ned til Sika ved Lågen og bryggene i Buggehølet. Mitt operasjonsområde. Jeg ligger musstille; hun er bare noen meter borte. Ser meg enda ikke. Bare spørsmål om sekunder nå… smil brer seg sakte i hennes ansikt. Hun har sett meg og før jeg vet ordet av det har ”Ninjanmed med et kjempesprang så sandføyka står hoppet til og lander med et bein på hver side av mitt hode: Det er da jeg ser det med stor DET høyt der oppe mellom hennes lange tretten årslange lår, godt belyst gjennom en florlett sommerkjole, med lyserødt krøllete dun: det hemmeligste en ung pike kan bære; nemlig fy med stor F. Søstera mi ok, men min plikt til de andre sandloppene var dominerende, så jeg ropte et laaangt og ljomende fyyyyyy. Til min store forundring istemte Ninjan ropet kun med tillegget l i ropet, forøvrig en bokstav jeg og de andre sandloppene hadde store vanskeligheter med.
Ninjan står i samme stilling når jeg løsriver meg fra de overliggende hemmeligheter og kikker fram fra under kjolen for å følge min søster pekearm: og lang der oppe tegnet seg tre kors på himmelen med et lavt og truende drønn. Tre flymaskiner blotter seg for første gang for mine, skagerak blågrønne, øyne. Det var tre Do 17z Dornier tomotors bombefly; byggeår ca 36-38 fra Dornier Flugzeugwerke. Den tysk flyprodusent etablert i Friedrichshafen i 1914 av Claudius Dornier. Det var niende april nitten førr og mitt fireårige lange/korte barneliv var over. Nå gjaldt det å bli voksen fort. Neste kapittel/novelle:
”BarneKrigsSkolen” Forts….

PS Nå kan du jo lure på hvorfor jeg legger ut deler av min bioroman før jeg trykker den som samlet mellom to permer.Jeg jobber etter det jeg selv benevner som Steinbeckmetoden. Han var født samme år som min far og derved en glimrende ForfatterFar for meg selv som jeg råleste alle bøkene av, i tretten til søtten års alder:

For å få penger til sin litteratur publiserte John Steinbeck sine kapitler som noveller etter hvert som de ble produsert. Dette er en fin metodikk for folk som må tjene til livets opphold. Det kan være farlig dog for man kan jo risikere å ødelgge sitt marked. Det driter jeg dog i. Jeg jobber med min litteratur etter prinsippet: Å legge igjen et bevis på mitt liv og virke før jeg får “trefrakk” og endelig blir fullvoksen:-)) Hva mer er: De som leser disse linjer får herved anledning til å beskue: Stil, få inspirasjon, kunne komme med innspill og utvidelsesmuligheter da intet i min litteratur er “hugget i stein”. John Steinbeck dog tjene stort på sin egen metodikk, for øvrig da hans artikkeler/noveller funket som forhåndsreklame for hans senere verk. God lesning o inspirasjon: Shine On.

PS:2. Alle navn i mine skriverier er enten autentiske eller kleggenavn:-)))