I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Idrettsforeningen Fram

I lang tid har fotball vært ikke-tema i ”Larvik i nær fortid”. Grunnen til det er at fotball i årevis var den virkelig store interessa for Larviksfolk, og det kunne bli altfor mye stoff. Vi har vært innom litt om Larvik Turn og Fram i andre tråder, men det er kanskje tida for å slippe til historier fra fotballmiljøet i byen. Jeg åpner derfor to-2 tråder om fotball.

For å dra i gang emnet så kommer jeg med litt personlige erfaringer. Jeg flytta til Prinsegata 12 i 1950 og begynte på Rombær`n. Der fikk jeg klassekamerater som var interesserte i fotball. Jeg var med Gunnar Åge Jansen opp på verkstedet til møbelsnekker Jansen. Han var hyggelig og måtte ha et samtaleemne med en guttunge, og spurte derfor: ”Hvem holder du med, Turn eller Fram?” Jeg visste ikke hva jeg skulle svare, for jeg hadde ennå ikke oppdaga den enorme fotballinteressa i Larvik. Etter skoletidas slutt på Rombær`n så var det ofte avtalt fotball på grusbanen på Lovisenlund. Jeg var ei kløne, men kompenserte litt med kjøp av fotballstøvlær med hard tå. Ferdigheten blei ikke noe bedre av det. Jeg ser ennå for meg klassekamerat Knut Duvholt som dribla seg over hele banen. Jeg prøvde å ta ballen fra han, men Knut flirte samtidig som han sørga for at jeg ikke rørte ballen en gang. Da skjønte jeg at fotball ikke var noe for meg, men det var det for mange andre.

Hvem har fotballhistorier fra Turn eller Fram? Her prøver vi ikke på noen historisk oversikt, men på historier over sjølopplevd fotballglede på løkke eller bane, på et guttelag eller på et av laga fra de store klubbene i Larvik. De som bare var tribuneslitere kan fortelle om episoder fra lokaloppgjøra i byen.

En tråd om fotball i Larvik handler aldri bare om fotball, men også om de sosiale skillene det var i Larvik tidligere. Bruken av klengenavn/kleggenavn og “bydelskrigene” mellom barne- og ungdomsflokker til ut på 50-tallet kan være tegn på store sosiale store forskjeller. En kan også trekke inn partipolitikk med et dominerende arbeiderparti og et kommunistparti som ei tid var det største i Norge.

Å skrive Larviks sosialhistorie skal vi likevel ikke gi oss inn på. Vi får nøye oss med historier og glimt fra fotballmiljøet i Larvik.

Vist 938 ganger. Følges av 16 personer.

Kommentarer

Som ekte sandloppe vil Fram for alltid være klubben i mitt hjerte. Sjøl blei jeg aldri god med ballen i beina, men gjorde grei nytte for meg i Moa. Siden blei det håndball på Fram. Tilbake til hovedtemaet i denne tråden. Denne lille historia handler ikke bare om fotball,sjøl om det er den idretten som ligger i bånn her. Dette utspant seg på ei tid da det sosiale skillet mellom Fram og Turn var stort. Scenen er dødsleiet til en frampatriot, han har to sønner, begge sitter ved sykesenga. Før den gamle trekker sitt siste sukk avkrever han sønnene et løfte. De må love å aldri i sitt liv betale seg inn på Lovisenlund!!

Jeg var født inn i Fram. Min morfar Adolf A. Ekenes stod fram som en sliter på midtbanen ca 1906. Han var ikke med på de stolte møtene med Mercantile da gutta ble kortvarige norgesmestre. Men bildet av de staute karane med nokså side bukser og butte fotballsko hang i stua hjemme i Skirngsalsgate. Med på dette laget var også Sigurd Thoresen, hans svoger gift med Anne Severine og mormors bror, Tollef Hansen, kaffebrennet hos HP Hagtvedt og far til Sverre Jeja Hansen, ytre høyrereserve på Bronselaget i 1936, som igjen var far til Odd Normann Hansen, dribleglad indre høyre og ikke mindre dribleglad Arne Rolf Hansen på ytre høyre. Tollef var også far til Norgesmester Gunnar Hansen, så man kan trygt si at min Framtid var klar fra fødselen av. Jeg var lynende rask, men ingen stor teknisk begavelse, så det ble ingen lysende fotballkarriere på meg, men Framgutt det er og var jeg til evig tid og kanskje ende lenger. En liten søt historie: – Juniorlaget til Fram med Kjell Snekkern, Josse Herslew, Affen Johannesen, Terje Bergkvist osv osv var ikke å spøke med. En gang hadde de hjemmekamp mot Nesjar og Nesjar manglet en mann for å bli elleve. God sportsånd gjorde at guttane ofret en reserve, bedre kjent som Justen. Og det gikk ikke bedre enn at selvsamme Justen på topp skåret i sin første ballberøring, og han jublet vilt og hemningsløst. Det ble litt i overkant for Einar Svarten og Kjell Iversen som satt ved siden av meg på tribunen. Skåre hjemover, gå’kke an. Resultatet: Fram – Nesjar 19-1. Alle måla skåra av Framerane, ingen sjølmål. Idar

Prøver meg med to fotballrelaterte vitser.
Dette utspant seg på den legendariske fotball og skøytearena Bislett Stadion på tidlig 50 tall. Skøytesesongen går mot slutten og det siste stevnet med løpere på kretsnivå avvikles. Nivået på enkelte av løperne er lavt, særlig en burde ikke brukt surt opptjente kroner på lengdeløpsskøyter. En av de få tilskuerne irriterer seg grenseløst over gutten som har rundetider som er i nærheten av slutt-tida på en dårlig 1500 meter! Fyr´n fra Oslos østkant klarer ikke å dy seg og roper; “NÅ FÅRRU FOR FAENOPP FARTE DA, SÅ DU REKKER Å KOMME A BANEN FØR VÅRKAMPA BYNNER!!”

Denne replikkvekslinga kunne ha utspilt seg på nordre enden på ståtribunen på Fram, men jeg tør ikke gå god for det. Alle er enige om at idrettsdommere har valgt seg en vanskelig og utsatt fritidsbeskjeftigelse. De som skal ta objektive avgjørelser om frispark, straffespark og ikke minst “åppsei” har den klart mest utsatte jobben. Ligger hjemmelaget under og enøyde patrioter mener at han med fløyta, og de med flagg har hovedansvaret for sånn urettferdighet, kan usaklighetene hagle over troika´n. Linjemannen det her gjelder hadde fått slengt etter seg under hele kampen at han dømte feil. Det var en tilskuer som sto tett opp til sidelinja som var den verste. Dommertrioen skal aldri la seg provosere og “ta igjen” med publikum. Men denne flaggbæreren klarte ikke å dy seg, snur seg mot plageånden, knallrød i fjeset, og roper; "ER DET DEG, ELLER MEG SOM DØMMER DENNE KAMPEN!!? Plageånden; " Hærregud, han vet ikke det engang!!"

Haha….kjempebra,Dagfinn W.Ellefsen.
Den siste må være fra Fram ,slikt hender aldri
på Turn.:)

Når skal vi få ETT fotballag i Larvik? Ett lag som hele byen kan stille seg bak og juble på når de skal ut i krigen og sloss mot andre byer?

Når skal vi få Larvik Fotball Klubb?

Et sitat fra Bibelen (Ca. gjengitt): Et land som kommer i strid med seg selv, legges øde.

Når skal vi få slutt på denne borgerkrigen mellom Turn og Fram, og heller forene byen?

Jaja, får vel holde med Sandefjord fortsatt da.
Så kan Turn og Fram krangle seg i mellom. GJEEESP!!!!!

Fram gjorde et forsøk Tim, men når alle ikke er med går det ikke, jeg nevner ikke navn.

Jeg flyttet fra Larvik ca 1975, hadde levd med Fram og Turn både opp og opp og så ned, og ned og ned. Da Affen Johannessen drog til Turn ble han truet med både det ene og det andre. Det var sånn ca 1960. Da jeg entret friidrettsmiljøet på Turn sammen med Hans Peter Hall ble våre foreldre oppringt av illsinte Framfolk. Både Hans Peter og jeg ville trene under Tor Torgersen for å bli bedre, men det var ikkje bra. Det er nå gått snart femti år, men når noen stakkars utflyttere ville rulle kroner for igjen å komme opp der Odd Og tildels Sandefjord er, så får de slengt i ansiktet at noen da heller kaster penga i do enn å støtte f. eks. Fram! – Utrolig og ufattelig at den gamle fotballby fra 50 og 60-tallet finner det greit å tape for Eidsvold Turn, Tønsberg Fotball, mens SB morer seg på sin nye arena med det fjollete navnet som jeg nekter å skrive. Komplett.no finansstyring. Hvor ble det av Falkum, Sandefjord stadion og for den saks skyld Bugården. Det er mye enklere å bo i en by hvor laget heter Rosenborg, fjernt fra Rosenborgbanen og overfylt av feilkjøpte ungdommer fra Bortvekkistan. Der må treneren snakke med hele kroppen og snart har vi overbygd Lerkendal, mens butikken i år går 20 millioner i kalkulert underskudd. Slik går det aldri i Larvik der ekte fotballtilhengere kaster penga i dass for å slippe opprykk til serier VG skriver om. Hipp hurra for alle gode patrioter og andre fotballglade suppehuer. Vennligst skaff plass for 3 divisjon i Adressa. Idar

Dette skal, ifølge ganske skråsikre kilder, være Frams håndballag fotografert på Lovisenlund ca. 1948.

Bak fra venstre: sannsynligvis Walter Pedersen (jobba på jernbanen), Ukjent, Bjørn Olsen, Bjarne Kristiansen, Roald Thoresen, Odvar Christiansen (Skrika).
Foran: sannsynligvis Alf Sandberg, Gunnar Olavesen (jobba på Sporten), Finn Jensen.

Fram for meg var skøyter, sene kvelder med flombelyst bane og musikk spilt av Torleif vår tids plateprater. Kan forresten ikke huske at det ble annonsert noe over høytaleranlegget, men musikk var det. Jeg vet ikke hvor Fram går, men årets utgave av skøyteanlegget inviterer vel ikke til noen lengdeløpstrening, slik det gjorde vinteren 2006/2007 – se oppslag!

Slik var det i dag 3 feb. 2012!

Foto:astridw

På bildet over, som Roy har lagt ut fikk jeg øye på Gunnar Olavesen som jeg kjøpte lengdeløpskøytene mine av også. Husker jeg fikk med melding hjemmefra om jeg måtte kjøpe de for store – det forble de hele livet!!

Jeg følger opp Otto, sjøl om Fram for meg var fotball og kroppsøving på gymnaset i klubblokalene til Fram. Der sto det rad etter rad av sølvpokaler i hyllene, men så var det Fram og is da. Jeg er like sportsbegava i skøyter som i andre idretter, dvs. ei håpløs kløne. Jeg kjøpte meg lengdeløpere, dessverre. De som hadde vett nok kjøpte bandyskøyter og boltra seg på Kilen. Skruskøytene var ubrukbare utenom 1. og 2. tjønn. Det blei til at jeg gikk klokka 5 om morgenen fra Prinsegata 12 til Fram for å lære meg å bruke lengdeløperne. Det var sjølsagt ingen andre som hadde stått opp på den tida, langt mindre noen som gikk på skøyter på banen. Å få slengt det ene beinet over det andre i svingane, var bøygen. Det endte oftest med sklitur rett inn i snøkanten. Det blei kort og godt aldri noe skikk på det, trass i mange turer til Fram i isnende kulde og trekk. Jeg husker ikke årstallet, men temperaturen lå ofte under ti minus. Lengdeløpsskøytene har jeg ennå i en skuff på hytta ved Breivann. N.B! Det var ikke kunstis, men naturis! ! Det var det også det året NM på skøyter regna bort på Fram.

Det kommer vel kanskje ikke så godt fram på bildet jeg la ut over, men nå er det slik på Fram at omtrent en tredjedel av banen er islagt med naturis. Tror ikke det kunstisanlegget er i drift lenger og at vi nå har is skyldes det kalde været de siste dagene.
Jeg må si du var iherdig med treningen Ulf og at det trekker kaldt over isflaten på Fram kan jeg bekrefte etter dagens tur. NM i skøyter på femittallet husker jeg godt – Kongen var der også!

Dagfinn W.E. nevnte Gunnar Hansen som ble seriemester med Fram i 52(?) lenger her oppe. Gunnar hadde en teori vedrørende fantastiske prestasjoner på fotballbanen – “ballen er rund, dæ’kke godt å si hvor den havnær”. For å underbygge denne teorien fortalte han om et fenomenalt mål han scoret i en kamp. Det ble kåret til årets mål i 1. div. det året. “Jeg fikk ballen på utsida 16-meter’n, låkte øynene og bare brente a’. Hadde øynene fremdeles igjen da ballen suste opp i vinklen. Hadd’ikke peiling på hvor den havna. Ballen er som sagt rund.” Det var altså årets mål.

1950, Rolf, først i by’n!

En gang i tiden, da kulden kunne holde seg i flere i uker i strekk, kunne så vel aktive som “den mer menige mann og kvinne” få utprøve sine skøyteferdigheter på Frams naturisbane. Her følger en stolt og verdig representant fra den aktive garden og i tillegg en kvinnelig sådan. Hvem damen er, vet jeg ikke dessverre. Men FRAM står det tydelig å lese genseren.

Legger til noe som alle vet, som var på Frams skøytebane på 50-tallet. Her boltret Thorleif, verdens første Diskjocky i Larvik seg år etter år. Hans innsats var uforglemmelig for oss som fikk gleden av å høre hans musikk og dertil “danse” seg på lette ben rundt banen sammen med hundrevis av andre lekelystne.

Folket som deltar i Larvik i nær fortid knekker de hardeste nøttene Jan Einar, så denne burde vi greie?
Altså hvem er denne unge damen – flotte skøyter som er knytt på slik vi gjorde?

NM på skøyter 1957 på Fram det var moro. Kongen var ikke der Otto! Det var kronprins Olav som stilte fra kongehuset. Det var regn og mildvær lørdagen, men søndagen kom med strålende vær. Det var populært med skøyteløp den gangen og Knut Johannesen ble mester i 1957. 5.000 mennesker tråsset regværet lørdag og hele 11.000 tilskuere var det på søndagen. Bl.a. de 11.000 var også jeg.

Tenkte på Olav jeg også Inger-Helene, men jeg husket ikke årstallet (greide ikke google det heller). Jeg var der begge dager og husker kanskje best kronprinsens forsiktige skritt på isen for ikke å falle! Tenk så mye folk på et skøyteløp og i dag er vel denne utendørsidretten helt utkonkurert – Fram får positive avisoppslag i ØP, selv når bare en liten del av banen er islagt!

Her er et bilde jeg tok for Nybrott på åpningskvelden for det nye “flomlysanlegget” på Fram torsdag 1. november 1973. Det er nesten ingen mennesker der nede på eller ved banen, og jeg lurer på hvorfor. Kanskje bildet ble tatt under en “generalprøve” i forkant av åpninga? Nybrott ble trykket i Tønsberg, så stoffet måtte sendes med toget dit forholdsvis tidlig på kvelden. Det kan være en forklaring.
Bildet i avisa var ganske mye beskjært, men her kan vi jo koste på oss litt mer av omgivelsene.

Bildeteksten lyder: Frams nye flomlysanlegg ble offisielt innviet i går i nærvær av ledelsen i idrettsforeningen og formannskapets medlemmer. Ordføreren i Larvik, Gunnar Ellefsen tente de store lyskasterne – og lys flommet utover området. Det ligge et enormt arbeid bak anlegget som nå er ferdig.

NM på skøyter i 57 var en stor begivenhet i Frams historie, og som mer enn alminnelig skøyteinteressert var jeg selvsagt til stede begge dager. Men som medlem av skøytegruppa deltok jeg også noe i dugnadsarbeidet høsten 56. Pga det forventede store tilskuerantallet ble jo skøytebanen flyttet til gressbanesiden. Langsidene lå greit på gressmatta og var plane og fine men svingene måtte anlegges. Vårt arbeidslag bygde “østre sving” ved den nye klubbhytta. Der ble det planert med jord og grus og vi spikret opp avgrensinger av 4-toms bord innenfor indre og utenfor ytre bane.
Også den nye klubbhytta ble bygd før mesterskapet, og der var jeg med litt som murerhåndlanger. Det besto for det meste i å bære blokker. Mureren jeg hjalp tror jeg het Løwe. Jeg husker vi guttane syns det var stas å hjelpe til med dette (jeg var 12år) I dag ville vel alle under 18 blitt bortvist fra byggeplassen!
Kan forresten nevne at det lille metallhuset som ble brukt av tidtagerne ble laget på Alfred av min svigerfar Anker Løkke (far til Inger-Helene). Det var opprinnelig tenkt til kronprinsen, men han foretrakk å stå ute for å ha bedre oversikt. Han sto derfor på en inngjerda platting på indre bane.

Jeg har vært og klipt litt i Per Nyhus sin bok “FRAM og tilbake på Torstrand”. Jan Einar hadde for noen dager siden et bilde av en skøyteløperske med FRAM-merket på genseren. Her sees hun sammen med

sin klubbvenninne Else Marie Christiansen. Far pratet ofte om disse to gode skøyteløperskene fra Fram. Jeg husker ikke Anne Lise Eriksen, men Else Marie husker jeg godt. Hun bodde som gift på Skreppestad mener jeg å huske. Både Anne Lise og Anne Marie hadde startet sin skøytekariere før krigen og fikk 5 års avbrekk, men startet opp igjen etter krigen. Else Marie markerte seg som Norges nestbeste kvinnlige skøyteløper i to sesonger – 1947 og 1948. Hun la opp i 194

Hei!
Det gikk litt fort i svingane for en time siden! Om noen lurer så la Else Marie opp i 1949.

Du vet at du er fra Larvik når du har deltatt i et skolerenn i Lille Fram, om ikke annet så iallfall som tvangsinnkalt publikum. Som regel var det en mindre bakke litt lengre borte, mellom lille og store Fram som ble benyttet. Men en usedvanlig hoppinteressert på klasseværelset mente at hans gutter var klare til å ta et steg videre. Hvor han hadde fått denne vanvittige ideen ifra forsto i alle fall ikke jeg, jeg følte meg langt ifra klar. Lørdagen kom med strålende solskinn og glitrende snøkrystaller. En nydelig dag å gå gjennom byskogen på ski frem til Yttersjø. Stilig antrukket med en gjenknepet kleiva lue på hode og i nypressede blå strekkbukser ankom jeg bakken. På begge sider av unnarennet som Frams ivrige dugnadsarbeider og hopp entusiast Leifsen allerede hadde tråkket klar. Sto skolens småklasser opprømte og heiende oppstilt med nystrøkede og medbrakte flagg. Mens jeg sto nede på sletta med grøssninger og hjerteklapp, fryktsomt og tittene oppover den store bakken. Å trekke seg ifra hele stevnet med en unnskyldning i meldingsboka om sykdom på mandag, var for sent. Jeg var allerede blitt observert. Til vinket og under press tuslet jeg nervøs og svett mellom selvsikre elite hoppere opp til standplass. Ventede på tur der oppe, bygget nervøsiteten seg opp til en panikkfølelse. For jeg hadde aldri før hoppet en så sto bakke, og i mine øyne så elevene der nede på sletta ut som små fluelorter. En etter en satte de suicidale hoppene utfor inntil mitt navn ble ropt opp. Knærne ble truet ned i bøyd stilling, men kroppen nektet å forflytte seg før den fikk seg en tupp bak av en utålmodig hopper. Når jeg forlot hoppkanten og avgrunnen åpenbarte seg, reiste jeg meg opp og flakset som ei kråke for å komme tilbake på fast grunn. Resultatet ble at jeg landet med bakdelene av skiene først, og kjørte disse ned i snøen på den andre siden av gårdsveien til Støtvig. Skiene bråstoppet, men ikke jeg som gikk kast i kast nedover. Lykkelig over å være i live kunne jeg reise meg opp i bunn med en sår bakdel og oppskrapet fjes. Lykken ble ytterligere forsterket når jeg oppdaget at jeg måtte stå over andre runde, fordi begge mine splittkeinski var brekt av bak ved kandaharbindingene.

Dette er det som er igjen av unnarennet til den engang så flotte bakken
Annonse