I likhet med svært mange fra Larvik hadde jeg også et nært, ja, til tider nesten religiøst forhold til fotball. Det hang naturligvis sammen med at jeg bodde bare noen steinkast fra Lovisenlund i store deler av oppveksten og levde etter skoletid mer eller mindre på treningsbanene utafor. På de store søndagene kunne jeg hjemmefra høre hvordan stemningen bygde seg opp helt fra de første mikrofonprøvene med ”en, to, tre!" til Larvik ungdomskorps fyrte løs med de dreisne marsjene til Sousa og Alford. Og gjett om jeg ikke allerede lenge hadde vært på plass i nordre sving da fløyta blåste i gang kamper mot Skeid, Viking, Sandefjord eller de mange andre laga i datidas Hovedserie.
Mine egne besøk på Lovisenlunds prektige grassmatte iført hvitt og blått var sjeldne og høyst uinteressante for historiebøkene, men jeg husker det hendte noen av de store guttane spurte om å få bli når vi spilte fritidsfotball på grusbanene utafor. Og da bør man ha i sinne at dette ikke var ”vanlige” store guttær. Det var i våre øyne de største som fantes, og ”guden” var naturligvis Gunnar Thoresen. Og en ettermiddag dukka nettopp selveste Gunnar Thoresen opp og spurte om han kunne få være med på et av laga. O himmel, o paradis! Om vi ville ha med Gunnar Thoresen!!! Vi var vederfaret en lykke som nesten ikke var til å uttrykke i ord. Det gjorde vi sannsynligvis ikke heller. Klarte bare noen lykkelige, blyge nikk til svar. Så spilte vi fotball med Gunnar Thoresen. Ved et tilfelle fikk jeg ballen i beina og hadde Gunnar Thoresen som motstander et par meter foran meg. Å prompe i kongens nærvær måtte være som en bagatell i forhold til å dumme seg ut for Gunnar Thoresen. Jeg husker ikke lenger om jeg hadde noen jeg kunne bruke til støttepasning. Sannsynligvis var overblikket blenda av storheten, så jeg fomla meg framover med ballen i beina. Og så kom det fantastiske: Gunnar Thoresen gikk ikke på. Han tok ikke ballen fra meg! Han trakk seg i stedet hensynsfullt bakover og lot meg til slutt finne en lagkamerat å spille ballen til. Jeg glemmer det aldri!

Bjørn! Her sitter det en framsjel og blir våt i øyekroken, flott fortalt også.

Personlig har jeg mange gode minner fra Lovisenlund, men disse går bare tilbake til 80-tallet, da var jeg en flittig og ihugga “supporter”. husker spesielt lokaloppgjørene mellom Fram og Larvik Turn, dette pleide vel å være på 16.mai hvert år om jeg ikke husker feil. Jeg har en bror, Ragnar Haraldsen som spilte på Turn i den perioden, og om noen har avisklipp e.l. fra den tiden hører jeg gjerne fra dere da jeg har prøvd å få tak i dette.

Bjørn Høvik! Jeg prøver og sende deg et svar på din E-post. Har du fått den? Mulig det er noe krøll.

Gunnar Thoresen var ikke bare rask i beina. Han kunne også ha en kvikk replikk på lager.
En gang på 50-tallet hadde familien min dratt på biltur til Stavanger, og byen var nok i stor grad valgt fordi Turn skulle møte Viking mens vi var der. Kampen var imidlertid flytta til banen hvor Stavanger idrettsforening vanligvis spilte fordi Viking stadion var under ombygging. Uansett var det sånn at grasset på erstatningsbanen var atskillig høyere enn det normalt skal være. På denne tida hadde Turn et half-par som utfylte hverandre på en perfekt måte: den lange, sindige høyre-halfen, Einar Danielsen, og den lille, iltre kleggen av en venstre-half, Øyvind Johansen, populært kalt Tassen. Kanskje var det sistnevnte som følte seg minst komfortabel i det høye grasset, for da Turn-guttane prøvde banen før de gikk for å skifte, fikk Tassen følgende formaning fra Gunnar T.: “I dag må du spelle med hatt, Tassen, ellers ser vi dæ’kke!”

Kjempebra fortalt,Bjørn!
Etter et lite år som smågutt på LT ble det Fram for meg.
Men broder Tor,som er 3 år eldre enn meg,fortsatte på LT
sammen med skolekameratene fra Rombær,n.
Tor var en rask løper og fikk prøve seg på A-laget
i Turns glansperiode i 50-åra,sammen med flere av “de unge lovende”.Noe selvsagt broren var veldig stolt av.Tor ligger nå rett ut på overvåking på SiV,
men er veldig interessert i å høre om “Larvik i nær fortid”.Så denne meldingen går fra Tor til alle vennene på Turn.De møtes minst en gang hvert år og er venner for livet.

Løkkefotball på Lambertseter.
Rundt 1960 var jeg på besøk hos fetteren min i Oslo. De bodde på Lambertseter og der som ellers i landet spella de løkkefotball. Fettern min ville ha meg med. Jeg var først litt nølende for her var det snakk om en svær gjeng med ukjente guttær og for en 9-åring fra lille Larvik så virka det noe skummelt. Og fotballflink var jeg jo heller ikke. Men jeg ble da med, og på sletta gikk fettern min bort til de største guttane og spurte om det var greit at også jeg fikk være med å sparke.
Da så trekkinga av lag starta ble jeg valgt først. Det skjønte jeg ikke noe av. Men senere så fortalte fettern min at han hadde sagt at jeg var fra Larvik, og han hadde ikke bare sagt Larvik men han hadde sagt
LARVIK TURN. Så det var grunnen til det soleklare førstevalg. (den gangen)
Neste gang jeg var med ble jeg nok ikke valgt først nei.

Et av Larvik Turns fotballags store høydepunkt var cupfinalen på Ullevål Stadion høsten 1956.

Jeg var så heldig å få lov til å bli med foreldrene mine for å se denne kampen. Jeg hadde akkurat fylt 10 år, og var altså ikke store karen.

Det ble satt opp ekstratog fra Larvik med flere hundre ivrige LT-supportere ombord. De fleste viftet entusiastisk ut av vinduene med LT-vimpler som var innkjøpt for anledningen. Mange hadde også gjort store innkjøp på Polet i Prinsegate nr. 12. Det klirret fra flasker i vesker både her og der!

Lokomotivet var dampdrevet og røyken sto svart ut av pipa. Som guttunger flest var jeg nysgjerrig, åpnet vinduet i kupeen og stakk hodet ut. Da skal jeg si at jeg ble svart i ansiktet og på den nyinnkjøpte skjorta foreldrene mine hadde gitt meg i anledning dagen! Vognene hadde kupeer for 8-12 personer. I 1956 var det lov til å røyke på tog. Det ble også gjort til gangs. Togreisen i røykekupe var en stor lidelse for en 10 år gammel gutt!

Turen til Oslo ble et skikkelig fylleslag for en rekke personer. På ca. 4 timer som turen tok var det noen som ble ganske ustøe!!

Ankomsten til Oslo V. var flere timer før fotballkampen skulle finne sted. Noen rakk nok å ta seg inn igjen, og få glede av kampen, andre supportere – som var stødige Larviksborgere – fortsatte festen fra tilskuerplass på Ullevål.

Vi hadde ståplass i søndre sving. Dengang var det ansatt vakter som skulle presse tilskuerne tettest mulig sammen.Jeg sto mellom foreldrene mine, og kunne tilslutt nesten ikke røre meg, så tett var vi pakket sammen. Tilslutt måtte jeg stå oppå en sekk samt holde meg fast i en ukjent mann som sto ved siden av meg. Da klarte jeg å se banen. Mannen ved siden av meg sugde på en rødbrun gummislange. Da ble jeg mer opptatt av hva i allverden denne mannen holdt på med, enn det som foregikk på banen. Som barn flest – var jeg også direkte- og spurte selvfølgelig hva han holdt på med. Da dro han jakka til side og viste meg lommelerka på innerlomma. Lommelerka var koblet til slangen som altså ble brukt som sugerør. Grunnen til det var at denne mannen visste på forhånd at tilskuerne ville bli pakket tett sammen. Det ville vært umulig å løfte armen med flaske i hånden. Dessuten var denne løsningen diskre.

Hva som foregikk på banen var selvfølgelig også viktig. Stemningen på tribunen var meget høy.

Fra selve kampen mot Skeid husker jeg ikke så mye annet enn at det ble tap. Det kan sikkert andre fortelle med større innsikt enn meg. Ute på banen var en meget ung Erling Mathiesen? Finn Rismyhr var også der. Ellers besto laget av Sundby, Borgersen, Ljostveit, Thoresen etc.

Mange supportere unnskyldte tapet med alle kampene Turn hadde hatt mot Fredrikstad i forbindelse med semifinalen. Den siste bare 3-4 dager før finalen?

Dette er essensen i hva jeg kan huske fra den dagen. Andre kan sikkert supplere, eventuelt rette på misvisende informasjon?

Cuphøsten 56 var særdeles dramatisk og tøff for turnpatrioter og selve finalen intet unntak. Bare en liten rettelse til beretningen ovenfor om forløpet før finalen: Turn spilte tre kamper i kvartfinalen mot Fredrikstad (3-3 på Lovisenlund, 2-2 i Fredrikstad og 3-1 på nøytral bane, på Lystlunden i Horten). I semifinalen trakk Turn Viking borte. Den kampen endte 1-1. Ettersom kampen foregikk søndagen før cupfinalen, måtte omkampen spilles på Lovisenlund onsdag midt i uka. Og fordi det da allerede begynte å bli seint på høsten og banen ikke var utstyrt med flombelysning, måtte kampen gå kl. 13 eller 14. I hvert fall slutta skolen og forretningene tidligere for å gi folk sjansen til å se kampen. Jeg mener det møtte opp ca. 11 000. I selve kampen sto det 1-1 til fem minutter gjensto. Da fikk Turn frispark (tror jeg) på venstre banehalvdel, nær eget mål. Boye Karlsen tok det og sendte en lang diagonalpasning opp på høyrevingen til Gunnar Thoresen, som straks la inn foran mål hvor Per Ljostveit storma fram og stanga ballen i mål. Vikings keeper, Sverre Gundersen (Sverra), heiv seg for å redde og slo hodet i stolpen, men det gikk heldigvis bra. Dermed var Turn for første gang i cupfinalen og hadde som første lag sjansen til å vinne the double – de hadde vunnet seriefinalen i juni samme år. Cupfinalemotstander Skeid hadde vunnet cupen de to foregående år og ville vinne tedobbelt om de slo Turn. Noe de altså også gjorde. Fetteren min og jeg sto også i søndre sving. Fetteren min tygde opp en hel pappropert av alle spenningen. Dessverre uten at det hjalp.

Som ekte soting og uhelbredlig Turngutt nyter jeg foreløpig bare hva dere andre skriver fra de gylne tider, men må legge til at Turn i dag vant 3-0 i serieåpningen på Lovisenlund kunstgrassbanen etter møe godt og underholdende spill. En oppfordring til alle Turnfolk, møt opp på kampane!!!

Norgeshistoriens hardeste tilbakespill til egen keeper
må tilhøre (Harry) Boye Karlsen!På en av storkampene på Lovisenlund i 50-åra måtte Boye sende ballen tilbake til egen keeper.
“Her haru,n Olaf!” skreik Boye til Førli,som med en tigerredning tok imot og unngikk katastrofalt sjælmål!
Boye var knallhard i frasparket og syntes sikkert at
skuddet var akkurat passe hardt for Førli!

Jeg var der! På ekstrakampen mot Viking i semifinalen på Lovisenlund. På denne dag skulle avisbudene i ØP bringe ut avisens 75-års jubileumsutgave, en skikkelig tykk “blekke”. Og som det ble skrevet, kampen gikk tidlig på ettermiddagen og å få med seg både dagens avis + “blekka” i en omgang var umulig med det antall abonnenter jeg hadde. Løsningen ble: Først en runde med dagens avis, så se kampen og deretter gå ruten med jubileumsnummerret. Fra den dag var mor min overbevist om at jeg var en fullkommen fotballidiot. Og så dro vi til Oslo…….

Lovisenlund.
Publikumsrekord er 17.000 tilskuere i 5. runde i NM, Larvik Turn – FFK, 23.09.1956.

Dette må jo nevnes. Tenk 17000 på Lovisenlund – det er jo bare stort. Selv en Frampatriot som meg synes jo det.

Jeg var faktisk på den kampen. Jeg mener å huske at det var plassert ut benker på løpebanen så tilskuerne satt tett inn mot gressbanen. Jeg satt sammen med faren min på skrå bak målet i nordre sving , det er jeg ihvert fall 100% sikker på!

Turn trakk folk i de dager. Jeg har også hørt/lest at det var
17 000 på Lovisenlund på den første kvartfinalen mot Fredrikstad i 56. I omkampen i Fredrikstad møtte 15 000 (om jeg ikke husker feil), og jeg tror 18 000 på Lystlunden i Horten så Turn slå Fredrikstad 3-1 i den siste omkampen – visstnok fremdeles publikumsrekord i Vestfold for fotball.

Dette er kanon stoff!
På en av de store kampene dere nevner fikk dattera til
Olaf?Olsen,en av LT-lederne,lov til å sitte rett ved siden målet i nordre sving,på egen campingstol.Vi misunte henne veldig
helt til hun fikk et kanonskudd rett i trynet så brillene skvatt.Det gikk bra men jeg tror hun aldri siden
satt ringside ved målet!

Skudd utafor kan treffe tilskuere, men de kan faktisk også gå i mål! Om jeg ikke husker helt feil, skjedde det en gang i en av Turns seinere og mindre spektakulære perioder og involverte to av mine bekjente: Jan Olaf Pedersen og Per Nyhus. Jan Olaf sto i mål for Turn i søndre sving og Per Nyhus var en ivrig fotograf nær den ene målstolpen – litt for nær antakelig og litt for langt ut mot banen. Han savna kanskje å delta sjøl. Per var jo en meget lovende høyre ving i sine yngre dager! I hvert fall kom et overraskende skudd fra motstanderlaget. Jeg vet ikke om Per rakk å få opp kameraet. Han rakk i hvert fall ikke å trekke til seg foten, for ballen traff den, forandra retning og spratt i mål uten sjanse for Jan Olaf. Målet ble, mener jeg godkjent, for arrangøren – her hjemmelaget – har visst ansvar for å holde uvedkommende borte fra banen!

Jeg vet hvor jeg satt under omkampen mot Viking. Det var nok dårlig med kronasje i familien og fotballbudsjettet var forlengst sprengt. Jeg var også for kortvokst til å stå på sykkelsetet å kikke over gjerdet i klokkesvingen og måtte ty til andre løsninger. Jeg klatret derfor opp i en av stolpene som stod på grusbanen. Jeg vet ikke om de allerede den gang ble benyttet til flomlys, men det var mulig å klatre opp. Med lange bukser ble det heller ikke så mange fliser i leggene. Jeg satt altså helt på toppen av stolpen under hele kampen inkludert pausen. Ble nok litt støl i ræ… der jeg satt med beina tvinna rundt stolpen. Krise var det bare en gang og det var ifm seiersmålet. Da datt jeg nesten ned.
Jeg kan ellers huske at Larvik Turn og sikkert også andre forsøkte å få spillere fra andre etablerte klubber til byen. Jeg jobbet på Grand som pikkolo i ferier og helger og hadde bra oversikt over besøkende. Jeg har derfor ennå ikke glemt at Harald Hennum kom til Larvik for samtaler. Mener å huske at det var før Legernes-brødrene var kommet til Turn.
Jeg har kanskje skrevet om dette i andre tråder tidligere, men siden det er helt sant tar jeg det med her også.

Det var vel Hennum som var LTs banemann i storkampen mot Skeid i Oslo.Angra,n siden tru?

Harald Hennum så ikke særlig angrende ut. Pen mann, ville min mor ha sagt – elegant litt italiensk utseende, kanskje. Husker han i lys dress og vi lurte fælt på hva han skulle i Larvik å gjøre, men ryktene gikk jo! Vet du noe om denne visitten Bjørn?

Harald Hennum

Nei, dessverre, Otto, jeg hadde ingen kjennskap til hva som den gangen eventuelt måtte ha skjedd i de indre sirkler i Turn. Imidlertid vet jeg at Harald Hennum hadde et slags ”besøks-forhold” til Larviksdistriktet uten at oppholdet på Grand nødvendigvis hadde noe med det å gjøre. Familien min bodde nemlig ofte i bestemors hytte på Kjærstranda, og i nabohytta holdt familien Løchting fra Oslo til. Harald Hennum måtte kjenne noen i denne familien, for det hendte han kom på besøk. Da gjorde undertegna naturligvis store øyne og la kanskje ekstra innsats i den fotballtriksinga en gjerne dreiv med nedafor hytta. Ellers har jeg etter snart femti år i Oslo opprettholdt respekten for Skeid. I motsetning til de fleste andre lag i dag, som skaffer seg spillere ved hjelp av pengepungen, har Skeid i årevis vært usedvanlig dyktige til å ale fram spillere av egen stall. Det litt triste er imidlertid at de gjerne går til bedre betalere når de har blitt virkelig gode. Av nyere eksempler er det nok å nevne folk som Freddy dos Santos, Morten Berre, Daniel Fredheim Holm, Daniel Braaten og brødrene Mos og Moa.

PS
Må få rette opp et feil etternavn jeg la ut høyere oppe i denne tråden. Vikings keeper i den siste semifinalekampen på Lovisenlund høsten 56 var ikke Sverre Gundersen, men Andersen. Beklager.

Takk for bildet Roar, husker herr Hennum som litt eldre og med noe glattere hår den gang han bodde på Grand. Jeg får prøve en samtale med unge Bergene som jo var aktiv på laget omtrent på den tida. Han fortalte meg en gang at det før kampene var lite taktikk og forsøk på spesielle løsninger avhengig av lagene de møtte. Det var oppmøte, litt oppvarming og så spelte de fotball i 2 × 45 minutter.

Noen lag var annerledes!
Broder Tor spelte Oldboys på Turn sammen med bl.a. Gunnar Thoresen.Før en kamp mot Sandefjord ball i Sandefjord sa Gunnar.“Ser du han brannen der?
Han kommer til å skade meg i kampen! Jeg la,n nemlig ned i en hovedseriekamp en gang.Og det har han aldri glemt!” Gunnar fikk dessverre rett,han ble tackla noe aldeles forferdelig og hadde beinskade i lang tid etterpå.

Fotballkamp på Lovisenlund ca. 1928.

Straks etter kampen på bildet ovenfor, gikk noen av tilskuerne en tur i nærmiljøet. Dette fotografiet er tatt på jordet like ved siden av Lovisenlund gård. I bakgrunnen kan man se Månejordet, og til venstre, området ved Skytterlaget.

Selv om dette bildet ikke har noe direkte med fotball å gjøre, tar jeg det med for å illustrere hvordan en en fotballtilskuer anno 1928 så ut. Dette er elegant antrukne unge menn.Legg merke til de tidstypiske hattene. Mon tro hva det er de har i knapphullet. Min far står til venstre og er 17-18 år . Han “kjefter” tydeligvis på fotografen. Mannen til høyre er en av hans venner, men desverre vet ikke jeg hvem det er. Kanskje noen gjenkjenner ham?

Fint å se bildet med den gamle klubbhytta, men hvorfor ble den rivi? Ikke er det så mange år siden heller. Det var oppe på verandaen eliten satt, husker vi nesten ikke våget å kikke opp på dem.

Harald Hennum.
skulle bare si at det var kjempe koselig det dere skrev om Harald. Han var morfaren min å vi stod hverandre veldig nær.

Fint at du kom innom Line og takk for hyggelig kommentar. Vi skulle gjerne hatt Harald Hennum til Larvik Turn. Det gikk jo litt dårlig med vår klubb etterhvert.

Det var synd med det gamle klubbhuset Otto, men i flg Erling Mathiesen blei den rivd pga råte og manglende økonomi. Det finnes for øvrig tegninger for oppføring av en kopi, men økonomien er vel ikke blitt bedre…

Noen måtte bruke denne for å komme seg på Fotballkamp!
Annonsen er bare litt ekstra!

Min farfar og min far spilte på Turn. De ble begge kalt Skruen og sto i mål. I tillegg spilte min farmors bror, Thorvald Jørgensen der også tror jeg? Fikk desverre ikke oppleve den tiden da min far ga seg omtrent da jeg ble født.

Min onkel var svoren Turn-patriot av de sjeldne. Jeg husker han på 50-tallet hadde meldt seg inn som livsvarig medlem. Det kostet den svimlende sum av KR 50,-. Medlemsbeviset var i A 5 format brettet som en bok i stiv pakk som var grønn på utsiden. Med dette kunne han gå på alle kamper på Lovisenlund livet ut.

På hjemmesiden til Larvik Turn er det lagt ut et videoinnslag fra den berømte cupfinalen i 1956. Du kan gå inn på www.larvikturn.no eller følge denne linken:

Finalen 1956

Mange takk for linken, Roar! Den brakte virkelig fram minnene. Jeg sto og svetta og skalv i søndre sving mens håp og oppgitthet raste gjennom meg som de fleste andre fra Larvik. Tung og lang vei hjem den søndagen, men de fleste var jo etterpå enige om at det i hvert fall hadde vært en storslagen kamp!

Det var stort å se linken siden jeg selv var der takket være naboen hjemme som tok meg med. Et apropo til omkampen i kvartfinalen det året som gikk i Horten. For et par måneder siden traff jeg en av “gamlegutta” fra Fredrikstad. Han fortalt at selv i dag er de forarget over at denne kampen gikk i Vestfold som selv om det var i Horten ble sett på som hjemmbane for Larvik Turn. Kampen skulle ha gått i Oslo, det ville ha vært nøytralbane, sier de i Fredrikstad.

Av en eller annen grunn har jeg tatt vare på Sportsmanden fra 21. februar 1957. Den kostet for øvrig 50 øre. Der står det også en lang artikkel om Larvik Turn, og litt om Fram, signert E.N. Skal vi tro at det er Einar Nord?

Hei! Hvilken adresse hadde barndomshjemmet til Gunnar Thoresen. Var det på Nanset? Vi er forresten i slekt.