Somrene 1951-1960 dro familien min på 2- 3 ukers ferietur i Sør-Norge med ei VW-boble. Vi lå i telt og hadde ulike turer hvert år. Jeg tegna av turane på et kart, så når jeg finner igjen kartet skal jeg komme med korte referat.

I samme tidsrom når vi ikke var på ferie, så kjørte vi til den faste badeplassen i Blokkebukta og videre rundt Brunlanes minst 5 dager i uka når det var fint vær. I tillegg hadde vi med pyramidetelt og hustelt noen ganger og lå ei uke eller to ved ei strand med campingplass. Den store tørkesommeren 1955 var vi på Gon. Der var det ikke mye strand, men det var rett ut fra svaberget. Jeg kan ikke huske annet enn bading og solbrent rygg. Det var jo over 20 grader hele sommeren i de øverste halvannen metrene, så vi drunta ikke lenge før vi hoppa uti. Alle knauser og småfjell hadde helt brunsvidd grass og trær. Det tok flere år før det tok seg opp igjen. Brygga i Bergen brant også, men det var ikke min skyld, sjøl om jeg var der noen dager før brannen.

Barndommens somre husker jeg tilbake til med en
utrolig lykkefølelse.
Den dagen pappa fikk sommerferie var en festdag,
da bar det rett på ferie.
Som regel var det fjellet som lokket ,og det var
så spennende,vi hadde gjerne leid hytter.
Jeg er født i 1959 så da var nok tiden med spisstelt
over,og det gjorde forresten ingenting.
Før turen startet var det en endeløs pakking,for alt
måtte være med, en stoppet ikke bare og handlet
den gangen. Mamma sørget for klær,mat til reisen ,ja
egentlig alt ordnet hun,mens pappa sørget for at bilen
var i toppform.
Så endelig var vi klare med tre forhåpningsfulle
i baksetet var det ikke stille et minutt,men venner
var vi og som vi koste oss .Pappa sang Taube sanger
og vi sang med, det var lykke det-det skulle ikke
så mye til den gangen.
Så etter veldig mye kjøring var vi framme ved
vidunderet som pappa hadde leid ,men du store for
en nedtur.Det som på bildet så ut som en koselig
hytte var en falleferdig løe,mamma kjeftet og
pappa skrøt hytta opp i skyene.
Men,vi ble da der noen dager uansett ,når jeg
tenker på det nå forstår jeg at det er ikke hvordan
du har det som er viktigst,men hvordan du tar det.
Så bar det videre over fjellet og jeg kan
si fjellet aldri har vært vakrere enn på den tiden.
I 3 uker reiste vi på kryss og tvers-hver hytte vi
kom til var i grunn like ille,men vi hadde hverandre
og da betydde det ikke så mye.
Jeg tror at vi barn var mer takknemlige før i tiden,
ikke klaget vi og ikke slåss vi,men jeg var minst
så jeg satt i midten og tenkte -dette må vi alltid
gjøre.
Det eneste som var så innmari kjedelig var den
evindelige kaffekokingen,det var fram med primusen
etter å ha kjørt en liten time,det var like kjedelig
hver gang.
Når jeg nå sitter og skriver kjenner jeg kaffelukta,
å du store hva jeg skulle gjort for å få pappa
tilbake og de årene,men all ting har en ende dessverre.
Bilder av oss på tur har jeg -de får være mine
minner, jeg ler når jeg ser ett av meg der jeg
sitter på biltaket med lange lyse fletter og
hvit vaskehatt.
Hadde jeg hatt pappa i live skulle vi sunget en
sang av Taube og mimret om sommerferiene, men han
er borte så mamma og jeg får ta en trall for
gamle dagers skyld. Og for lykke ,samhold og
takknemlighet.

Dette var SÅ nydelig beskrevet, Grethe!

Takk for det,Ranveig.
Det var en nydelig tid også, i dag er det 20 år
siden min far døde -så en tenker litt ekstra på
barndommen da,og den lykkelige tiden det var.

Var vi på ferie? Husker vi ungene ble sendt med toget aleine rundt til familie, men ikke at det var noe organisert ferietur med hele familien. Når vi blei gamle nok til å være igjen hjemme aleine tok mor med seg søstera vår og dro på besøk til sine foreldre. Der var det relegiøst strengt og bror og jeg var ikke særlig interessert i tilbringe mere tid enn høyst nødvendig der. Nei, da mye heller greie seg sjøl i Larvik noen dager om sommeren med matpenger! Vi var så rike, hva skulle vi spandere på oss? Moralen og oppdragelsen om ikke å sløse slo nok igjennom og vi spinket og sparte som vanlig. Noen dager før de gamle kom hjem oppdaget imidlertid bror at en kunne få kjøpt en krem som gjorde en brun. Dette kan ha vært i 1957 og produktet var nok ikke særlig utviklet, men vanvittig dyrt. Litt luksus ville vi koste på oss, kremen ble kjøpt inn og da resten av familien kom hjem ble de møtt av to pengelense guttær som så ut som indianere med flekktyfus. Jeg glemmer det aldri!

Jeg har alltid vært glad i å reise og er like barnslig oppglødd fremdeles enten jeg skal sjekke inn på Gardermoen, sitter på toget mellom Roma og Orvieto eller skal på besøk til Larvik. Men det begynte med foreldrene mine, og en av de aller første turene, som på en måte staka ut fryden for det store utland, var en sykkeltur til Ålborg. Det må ha vært svært tidlig på 50-tallet at mor, far, søstera mi og jeg trilla syklene våre om bord i gamle ”Peter Wessel”. For vi skulle til et helt annet land! Og det var jo et helt annet land. Flatt, frodig med høy himmel og mye vind! Den blei selvfølgelig et problem allerede i starten ettersom den blåste imot vår planlagte fartsretning. Mora og søstera mi ga opp allerede i starten og forlangte buss. Far og jeg sto og tråkka til Sæby. Der hadde vi fått nok, og det blei buss på oss også, men før det hadde vi stoppa ved en iskrembod og kjøpt Glistrup-is. Jeg har aldri funnet ut om produsenten var i slekt med en seinere sterkt omtalt dansk politiker, men isen var til å minnes – kanskje først og fremst fordi den var utenlandsk, akkurat som de røde pølsene. Ålborg var et eventyr. Den hadde det meste jeg til da hadde hørt det forjettende utland kunne by på: dyrehage og tivoli! Vi lå til og med i telt like ved dyrehagen, og mor torde knapt sove ettersom det virka som løvebrøla kom fra et sted like utafor teltduken. I Karolinelund tivoli var det både berg- og dalbane og spøkelsestog og en scene hvor et orkester imponerte med den spenstige Glenn Miller-låta ”In the mood”, som liksom aldri slutta.
Hovedveien videre sørover i de dager passerte Ålborg zoo, og på sidene var røde murhus med påmalte damenavn som Dorte, Thea og Amalie. Jeg mener det var en lang, slak oppoverbakke, og den store drømmen måtte være en gang å komme forbi den bakketoppen. Jeg fikk det for meg at der lå liksom hele Europa og venta!
Tilbaketuren gikk om Hjørring. Da hadde vi sidevind, så mor med koffert på bagasjebrettet blåste i grøfta to ganger! Men vi så vindmøller, og ved jernbanestasjonen i Hjørring var et storkerede med to majestetiske eksemplarer av den sjeldne fuglen. Drøyt 10 år seinere skulle jeg som student til Montpellier i Sør-Frankrike, og den lange togreisa begynte i Frederikshavn. Og jammen gikk ikke linja bortom Hjørring, men da var storkene borte.
Den virkelige værbonusen var strekningen Hjørring – Frederikshavn. Med kraftig vestavind i ryggen mer eller mindre blåste vi de siste mila. Det var ikke så avansert med fritidsklær den gangen, så far sykla i ei dressjakke, som han bare satt og holdt ut med den ene handa, som en slags spinnaker.

Var så heldig jeg og bodde på Halsen nære Hølen. Husker enda den gamle tøff-tøffen til papsen som blei flittig brukt. Jeg var da som nå en veldig ivrig fisker. Så ivrig at papsen måtte fylle ei tønne med vann så jeg kunne fiske i hagen. Vi hadde familie i Trondhjem, så den turen blei gjennomført hvert år. Over flere dager blei den gamle Moscwitsen vår pest og plage i baksetet med to dampende foreldre i forsetet. Turen gikk over minst ei natt oppover, og da var det fram med spissteltet på rasteplasser. Pakke ned fra takgrinda en bylt med alt man trengte. Regnvær og vått. 4 stk inne i spissteltet som både skulle være kjøkken og soveplass. I dag har jeg bare en ting å si. Stakkars mamsen som måtte koke og stelle for oss under disse omstendighetene. Pakke sammen alt igjen tidlig neste morgen og haste videre på elendige veier. Joda, det var nok kos også til tider, men jeg foretrakk hjemlige omgivelser med et fiskesnøre i handa. Mange simper kom på land på BP-kaia på Steinsnes. Kom hjem med 50 simper som måtte renses og stekes. Da var livet og stoltheten den store lykken. Akk ja..

Herlige historier med smilefremkallende innhold dette her!
Selv husker jeg min tidligste sommerferie slik:
.
Jeg var 4 1/2, bodde i Horten og fikk være med tante og onkel på hytta ute på Verdens Ende.
Hvor mine foreldre var de dagene, aner jeg ikke, men jeg husker ikke at jeg savnet.
Det mest imponerende var nok bilturen over Vrengenbrua, for sååå høyt oppe hadde jeg aldri vært før.
En liten drøm av ei hytte med gammeldags glassveranda, liggende på en hylle like over egen strand.
Stien opp gjennom klova, gikk like forbi verdens største kirsebærtre med store, søte bær. Dem fyllte vi magen med fra berget bakenfor – dèt som var på høyde med trekrona.
Den sommeren lærte jeg å svømme!
Med nyinnkjøpt gummibadeball og hjemmestrikket badedrakt, ble beintaka innøvd på stranda – før onkels trygge grep om badedraktsælene på ryggen min – holdt meg flytende for armøvelsene.
Og de var av den kjappe, hektiske typen. For skrekken for krabbene nede i tanga satt dypt.
Noen dager ruslet vi stien gjennom enga, over knausene, og videre veien over til Havna for å handle og for å se på de store makrellstørjene som lå sprellende på brygga etter dagens fangst.

Det var utedo noen meter fra hytta og det var alltid litt skummelt å gå dit – ifall det allerede satt noen der.
Derfor brukte jeg alltid “skremmestemmen” for å sjekke dette før jeg lukket opp døra.
4 1/2 – liten, pinglete og barbeint, la jeg munnen inntil sprekken mellom to av plankene og sa med den dypeste stemmen jeg kunne oppdrive; “Er det noen deeeer?”
Og dèt var det aldri, så da var det bare å entre herligheten.
Men plutselig en gang fikk jeg svar, idet onkel, med enda mørkere stemme svarte; “JAAAAAAA!”

Å fyttikatta! Jeg skal si jeg ble redd og pilte tilbake til hytta det raskeste jeg kunne! Til vaffeltrøst hos tante.
:o)
Og så var det “Brein” på nabohytta, som var min lekekamerat i dagene imellom.
En gutt på min egen alder med korte ballongshorts, sommersveis og fregner på nesa.
I voksen alder har jeg nok kommet til at det muligens var Brian han het, men hvor han egentlig kom fra eller hvor han ble av….nei,`si det.
Vi laget “hus” mellom småtrærne på knausen like ved og spiste kokte, kalde nypoteter med meierismør på.
“Mmmmmm….sommerferieminner med sukker på!”

Til Bjørn H. Din flotte beretning vekket til livet min første tur til UTLANDET. Også for meg var det danenes land, året 1954. Vi skulle til Kolding ved tyskegrensa, “bare” 9 år etter krigen oppfatta jeg det som risikabelt foretakende! Men jeg glemte germanerne og opplevde landet akkurat som deg.

Den aller første sommerferien min var sommeren 1945, da fikk jeg være med familien til en kamerat fra Oslo helt til Veierland. Det var en laaang biltur, men moro fordi vi kjørte i en DKW kabriolet! Selve oppholdet på Veierland husker jeg veldig lite av, bare at vi lekte på noen jorder…
Da jeg kom til Larvik året etter, på flyttelasset til mor og far, ble det mer morsomme sommerferier. Helgeroa pensjonat og familien Christiansen var et svært populært tilholdssted i noen sommeruker. Der holdt også lekekamerater fra Larvik til, enen på pensjonatet eller i hytter i Helgeroa. Dagene ble stort sett tilbrakt på en kasse ute i gata der alle bilene som skulle med “Lahela” til Langesund passerte. For vi skrev bilnummer, forståss! Store bøker ble fylt opp med A og Z, for de var det mest av. Jubelen sto høyt når det en sjelden gang kom en utenlandsk bil med skilter vi aldri hadde sett før. Om kvelden ble numrene sammenlikna – og utveksla…
Det eneste jeg ikke likte under de to somrene vi tilbrakte på pensjonatet, var morgendukkerten som far og Finn Bugge alltid skulle ta og som foregikk i Blokkebukta. Jeg kunne nemlig ikke svømme, og i tillegg var jeg – som deg Marit – veldig lite begeistra for krabber! Jeg gleder meg forresten til å se deg på Tollerodden i den hjemmestrikka badedrakten på bursdagen til Jan Einar!
Antakelig var jeg det man vil kalle en skikkelig pysete unge da jeg var liten! Ikke kunne jeg svømme, jeg var livredd krabber, dypt vann og brennmaneter, og brygget det opp til barndommens slåsskamper så befant jeg meg som regel i bakerste rekke – den aller, aller bakerste!
Far og mor maste på at jeg måtte lære meg å svømme, og en gang vi var på Seilerhytta ble jeg regelrett lempet til sjøs – heldigvis med svømmebelte på. Hvis dere har sett Donald Ducks bein når han virkelig har det travelt, så skjønner dere hvor raskt jeg kom meg på land igjen! Lærte selvsagt ikke å svømme av dette, det kom først noen år seinere, og etterat jeg var blitt dytta ned fra et moseapparat i Farris. Da skjønte jeg at jeg bare måtte lære meg kunsten, og det gikk jo til slutt…
Senere sommerferier, da jeg hadde fått noen ungdomsår på baken, foregikk i Risør. Der var det bading i “Skallet” eller “Grundesund”, fisking og turer med venner og venninner. Men der er en annen historie som ikke hører hjemme her…

Kjære Janke Mürer – den aller, aller bakerste!

Neier og takker for din solidariske krabbeogtang fobi!
Jeg har den faktisk ennå, men har blitt dyktig til å late som når jeg befinner meg nedsenket i det salte element.
Foretrekker derfor det søte.
Med fare for å gi deg denne dagens store skuffelse, så blir nok ikke min opptreden på Tollærn av den rockeringdansende, hjemmestrikka bademotetypen.

Dèt fordi, om badedrakta fremdeles hadde eksistert – så hadde den helt sikkert vært både liten, tòvet og møllspist. Eller for å si det sånn – jeg hadde vært for stor!!
“Grøss og gru!”
Jeg unner da Jan Einar å ha et godt liv mangfoldige år etter dèt kan du skjønne – og ikke dø av sjokk der og da.
“Trurruærgæærnjæ!”

Med hjemmeværende (ikke yrkesaktiv) mor og tante og jevngammel kusine på sommerferie fra Asker var sommerane fylt med lek og moro.
Sommerane var så møe varmære, varte lenger og sola skinte hele tida (min hukommelse fra barndommen).

Vi, mor, tante, kusina mi og jeg rustet oss ut for dagen med badetøy, teppe (til å sitte på), handklær, mat, kaffe på flaske (godt innpakka i avispapir for å holde seg varm) og melk på flaske til ungane.

Så snart de voksne var ferdige med alt “sommelet” sitt, bega vi oss ivei.

Vi bodde på Østre Halsen; midt i sommerferieparadiset!!!

Turen kunne ha gått til Oterøya, men, nei! Det var bare oss ungane som syntes at det var et prima badested. Damene var sjenert av stanken fra den flotteste søpledynga noen kunne ønske seg. Den lå rett over vika for badeplassene på Oterøya. Kusina mi og jeg løp like optimistiske hver dag foran de voksne for å nå fram til dette eventyrlige sted for skattejakt. Vi kunne gjøre skikkelige varp; hankeløse kopper, porselenskår med de nydeligste rosemotiv, små medisinflasker, blekkbokser, filler kort sagt et uendelig utvalg. Lykken varte ikke lenge. Mødrene kom og de forsto oss ikke. Alle våre verdisaker ble kasta tilbake til søpla.
Til Oteøya? Nei! Så fort som mulig bort fra stank, måkeskrik, rotter og alskens annen elende. Vi kunne bli veldig syke av søpla. Det kunne finnes noe som de voksne kaldte bakterier der og de var så små at ingen kunne se dem, men farlige var de, veldig farlige!! Skulle vi tru på det da?

Vi endte opp på Steinsnes (Sukkersletta) dag etter dag. Fast plass hadde vi helt nede ved vannkanten. Det ble bading til vi (iflg. mødrene) var blå over hele kroppen. Vi hakka ihvertfall tenner så det hørtes. Av med den hjemmestrikka røde ull badedrakta, søkkvåt! Vi ble ristende av kulde pakka inn i hjemmesydde badekåper. Det var da det smakte så utrolig godt med skjælværbrø!! Melka derimot kunne vi godt ha sluppet. Den smakte “sol”. Noen som kjenner til den smaken?
Så var vi varme igjen, på med tung vår badedrakt (den var våt hele sommeren!) og badinga kunne fortsette.

Melk med sol-smak, den er grei, men hva i all verden er skjælværbrø?

“Skjælværsbrød” burde være kjent blant halsinger og sandlopper ihvertfall. Når vi bada da vi var unger var vi i vannet til vi rista over hele kroppen (fordi vi var blitt kalde/frosne). Så spiste vi mat (brød) mens vi skalv, derav skjælværbrø, tror jeg. Ingen som kjenner uttrykket? Noe for Arne Kjell kanskje?

utrykket SKJÆLVÆRSBRØ ble også brukt på rivieraen på tenvik.

Uttrykket skjælværsbrød hørte jeg førstegang fra (dengang) min svigermor.
For, etter langvarig bading i Farris som barn, så skalv de seg gjennom ei brødskive med sukker på.

Takk skal du ha Inger-Helene – nå skjønner jeg det jeg også. Hadde ikke hørt uttrykket før, men kjenner følelsen i kroppen!

Uttrykket er forlengst kopiert over til språkspalta!

Ja barndommens sommer!. Jeg var så heldig at en av mine oldefedre i sin tid kjøpte en stor eiendom med strand på Vesterøya. Der hadde min farmor og farfar bygd hytte som vi benyttet. Der levde vi et forholdsvis ubekymret sommerliv med brønnvann, utedo samt at vi senket brus og melkeflaskene ned i brønnen så de skulle holde seg kalde.
Det ble bading og lek med mange 3-meninger som var på min alder. (en fin måte å holde sammen i slekta på).
Vi pakket hjemme tok taxi til Lågen stasjon, tog til Sandefjord og buss utover. Hadde ikke bil. Når jeg ble litt større (11 år) syklet jeg ut ditt. Jeg husker også en fisker som var i nærheten, der fikk vi kjøpt ferske reker. Det beste faren min kunne få.
Han gadd ikke rense reka, bare vrei av hodet og putta resten i munnen. Avkommet måtte prøve seg, og kan være like lat i dag når han spiser reker, særlig rognreker!
Eller så bød nærmiljøet på mye, Krabbedammen når jeg var liten, seinere Strømmen. Var også på turer i Hallevannet.

Sommerferie i min familie var stort sett Larviksområdet. Far hadde ikke sommerferie på 35 år, så det ble lite reising og fravær for oss. De som drev egen “butikk” med 1-2 ansatte hadde jo ikke så lett for å “slippe fra” på sommeren. Det er sikkert flere “kjøpmannsbarn” som kjenner seg igjen?

Men med sommeren kom tanter, onkler, fettere og kusiner på sommerferie til Larvik, så det ble jo mange hyggelige besøk på hytter og sommerhus, og gjenbesøk. Mødrene jobba jo ikke den gangen, så tanter og søskenbarn var stort sett i Larvik hele sommeren, mens onklene langpendlet i helgene fra Oslo.

Noen turær med fergene til Fredrikshavn og Strømstad ble det jo ofte også tid til når Mor hadde ferie fra butikkjobben hos “Ester Strømmen” i Kongegata.

Høres kanskje kejdelig ut i dag, men når jeg tenker tilbake på barndommens sommere, så er det bare lyse, flotte minner. Føler ikke at sommerferien burde vært annerledes!

Er det ingen som har bilder av båtane som gikk fra Larvik til Strømstad? Eller er det jeg som har sovet i timen?

Etterhvert som jeg leser nedover i tråden dukket det opp et ferieminne. Far jobbet i trelastbransjen og var i perioder ansatt både på Torstrand Sag og Høvleri og hos Treschow. Han var antagelig flink på prosjektering av nye bruk og hadde hjulpet en trelasthandler i Risør. En takk for jobben var lån av hytte på en øy utafor Risør, en uke eller to om sommeren. For en lykke, så mye fisk i havet, husker far satte garn. Det var innen ro-avstand til Risør hvor vi handlet. Reisen til og fra gikk med postbåten fra Larvik. Jeg var sjøsyk før Langesund enda det var blikkstille. Det var en flott sommerferie og jeg har ikke vært i Risør siden!

Enig med deg Otto!
Noe av det du skrev her, fikk meg til å huske et glimt av sommerferien da jeg var 12.
Min far jobbet ved jernbanen, og en sommer kom han hjem og fortalte at vi skulle på telttur til Ula.
Tenk dèt – helt ut til ULA!!
Siden vi hverken hadde bil eller noe som helst av teltutstyr, husker jeg mamma lo og tok det som en spøk.
Men nei! En kollega hadde nemlig lånt ham et firemannstelt – med fortelt! Det rene palasset syntes vi. Selv oppblåsbare gummimadrasser, primus og reiseradio fikk vi låne.
Naboen ble vår feriesjåfør den lange veien.
Jeg fikk ny badedrakt, i flotte farger og med et lite skjørt på. “Guuu for en lykke!!”
Den sommeren følte vi oss alle som krøsuser!

Da var du heldi Marit, vi som hadde fedre som jobba på jernbanen kunne jo resikere ferie både i mai og september…

Ja, og da var det jo ofte at turene gikk pr tog.
For min del, for det meste til Horten hvor familien på min mors side kom fra. Dèt er også ferieminner.
Var din far også lokfører?

Var det ikke ofte sånn at familier innanfra kom med tog til Larvik for å ta BSL-bussane til campingplassane i Stavern og Brunlanes?

Jeg mener å se for meg mor, far og et par, tre, fire barn med full oppakning; telt, campingutstyr og personlig utstyr, og det var ikke lite de dro på. Ser for meg at de sto og venta på BSL-bussane utenfor Sjømannsforeningen på Storgata.

Kanskje hadde de også sykler, og de ble hektet på sykkelstativet som bussane da hadde i fronten, og noen ganger bak på bussen.

Min første alene ferie gikk helt til Anvikstranda,en
venninne og jeg skulle ligge i telt,noe jeg forøvrig
hatet.
Men når det endelig ble gitt tillatelse til en slik
mulighet slo jeg til.
Vi var 15 år og selvsagt opptatt av det annet kjønn,
så nå skulle det virkelig skapes kontakter.
Min bror kjøpte nytt telt til oss og kjørte oss ut,tenk
nå var vi nesten voksne. Med formaninger i hytt og
pine fra broren min inntok vi teltplassen.
Jeg husker jeg tenkte hvorfor skal han snakke
fornuft til oss-han hadde vært på endel mindre
vellykkede turer selv,men sånn er det med storebrødre.
Teltet kom opp og vi var endelig alene,gud for en
lykke …vi var fri.
At vi var frie var en ting ,men så utrolig bleke
dette måtte forandres fort da mener jeg-fort!
Vi la oss på håndklær utenfor teltet med Romantikk
og en cola-nå skulle det soles og det uten et snev
av solfaktor.
Gjett om vi solte oss ,vi sovnet og våknet 3 timer
senere i en sol som stekte som en heit stekepanne.
Etter å ha beskuet hverandres legeme kunne vi bare
konstantere at vi var SOLBRENTE og det til de grader.
Jeg så ut som en halvstekt kalkun i den verste
nyttårsfeiringen.
Alle ledd var stive,ansiktet urørlig og det gjorde så
innmari vondt,nå var gode råd dyre.
Spenolen ble smurt inn over hele legemet ,men det
hjalp jo ikke. Selvsagt var det meg som var verst-det
ble til en feber som truet med å sprenge hele
termometeret. Men vi skulle neimen ikke hjem-der gikk
grensen.
Etter et par timer måtte vi bite i det sure eplet,og
ringe hjem -min kjære fader hentet oss-og aldri har
Herr Olberg brukt så mange uttrykk før-de var sterke
kan en si!!
Så bar det rett til legen som jeg kjente godt-jeg
trodde medlidenhet og salve skulle være tilbudet hans,så
feil kan en ta-han lo ,ja en skikkelig latter kom det.
Så kom kjeften -at noen kunne være så utrolig dumme
fikk jeg høre-hva skulle jeg si-det stemte godt det.
Endelig kom det så en resept på en salve som jeg
noe beskjemmet tok imot, og beskjed om å holde meg inne.
Min venninne var heldigvis ikke så ille så for henne
var det bare å komme seg hjem.
Teltet ble hentet og alle illusjoner om å kapre
en kjekkas forsvant,det ble kun salve på meg.
Den dag i dag har jeg arr etter brannskadene,men
ydmykelsen over å ha dummet seg så kraftig ut -
den sitter enda og vil trolig aldri bli glemt.
Er det noe rart jeg føler meg uvel når jeg ser en
campingplass i dag??
Konklusjon på det hele må være at en er veldig langt
fra å vite alt når en er 15 år og blond,som jeg var
på den tiden.

Føler med deg jeg, Grethe! Ikke på grunn av solbrentheten, men fordi dere ikke fikk kapra noen kjekkaser den gangen…

Takk for medlidenheten,Janke.
PS.Jeg har klart det siden.

Etter at jeg sovna og sov over 3 timær i solsteika på Svenner en gang føler jeg mest med solbrentheten Grethe, ryggskinnet hadde krympa ca 3 nummer, men jeg fikk kravla meg t Friluften på utpå kvelden! Det gjorde underverker for smerter og væsketap (trudde jeg).

Ole E. Leinæs skreiv:

Er det ingen som har bilder av båtane som gikk fra Larvik til Strømstad?

I starten var det rett og slett Petter Wessel som også gikk til Strømstad. Jeg har vært med på en tur dit med gamle PW.

Jeg har også liggi telt på Andvikstranda, trur jeg. Jeg er ikke sikker på grensene mellom strendene i Naverfjorden. Det var min familie, fam. Museth (bokhandleren) og fam. Ekenes som slo opp telt like nedafor buskene. WC var veldig enkelt, for det var bare å grave ei grop i sanden i buskene. Det teltoppholdet tok brått slutt, for klassekamerat Lars Thore blei henta til sjukehuset med kraftig feber og mistanke om hjernehinnebetennelse. Fritt for skaumenn var det heller ikke i buskene rundt oss.

Alle ferieturær foregikk med tog, vi reiste gratis og jeg var møkkalei togturer, hvorfor kunne vi aldri reise med buss? Første turen jeg husær gikk til Bodø, dvs Saltdal for jernbanen var ikke nådd Bodø. Saltdal er det enaste jeg husær fra den turn, for vi overnatta et sted de hadde fjøs å jeg var liddli intresert i kuer…

Så Petter’n gikk til Strømstad også, Ulf?! Du har sikkert rett.

Men var det ikke også en liten, håpløs “sak” som gikk til Strømstad, i alle fall er periode? I utseende noe a la den gamle Farrisbåten, men selvfølgelig en del større.

Mener å huse at den lå på samme utstikker/brygge som LF-fergene, men på andre siden. Eller har jeg kanskje drømt?

Nei da, Ole, du har ikke drømt! Det var gode, gamle “Viking” det, der en diger kar som het Kalle Rogg var eier og skipper. Onde tunger ville ha det til at frokosten hans var en diger dansk salamipølse og en flaske akevitt. Helt sikkert bare sprøyt, for jeg husker ham som en hyggelig og jovial kar – han døde for øvrig for mange år siden…

Den gamle Petter’n gikk til Strømsatd. hadde et sett besteforeldre boende i Uddevalla området. ( Han nektet å godt freden i Brømsebo i 1618.) Da ble det noen turer over. Husker ikke helt hvor den la til. Måtte ha vært rundt 59/60 tenker jeg. Seienere kom jo Spervik( spyvik) fra Sandefjord.

Øystein S!
Selv om du i ung alder ble lei av togturer, så ble du jo temmelig “verdensvant” du da – i forhold til meg!
Mine turer gikk for det meste tur/retur Skoppum-Horten på familiebesøk,pluss en langtur til Oslo hver jul for å se på juleutstillingen.
Ja, åsså de årlige bærturene til Nordagutu da!
;o))
Herreguuu…Bodø??!! Dèt er jo pinadø verdens ende, gut!
Selv nå på mine “eldre dager” har jeg ikke vært såååå langt nord.
“He he!”

I serien av grusomme opplevelser på barndommens ferieturer, så hadde vi en tur til Rauland, antakelig i 1951 eller 1952, for vi hadde den gamle Wauxhallen med sveiv. Vi hadde et hvitt hustelt med jordslag og naturligvis uten bonn. Vi rigga oss til mellom dvergbjørkene og heiv ut noen presenninger og tepper som underlag. Følgen var at vi skremte opp så mye knott og mygg at vi var helt svarte på de bare beina våre. Jeg har lest om Finnmarksmyggen, men dette kunne ikke vært mye bedre. Vi måtte bare rive teltet og flykte.

Nå venter jeg på skrekkfylte historier om brennmaneit, skaumann, veps, olme stuter………….

Jeg “hælær” sånne historier, Ulf! :o)
Morsomt å lese, selv om opplevelsen tydeligvis var så ille at den sitter klistra fremdeles.
Det er tydeligvis en god balanse på gode og “dårlige” ferieopplevelser i de interne minnebøker rundt omkring.
Bra!! MERE!!
:o)

Men en onkel (nevnt i en annen tråd) som likte skauen, så blei det mange turer oppover i Siljan, Oppdalen, Grorud traktene. en gang vi stoppa og skulle raste ved en fin kulp, var det så mye knott at det var nesten svart på utsida.
Det hører også med til friluftslivets sorger og gleder.
Husker en annen gang vi lå i telt på nordsia av Skrim og gikk opp til Skrimtoppen. en fantastisk fin tur.
Med en far som var syk, så måtte en ta til takke med de turene som bød seg sammen med andre.

Mine sommerturer gikk til Naverfjorden. Alle mine somre er knyttet til det området. Spesielt bukta øst for Jesper´n og bondebrygga.
Faren min bygde hytte der i -47. Allerede året før leide vi på Nalumstranda. Min første utflukt alene , 2 1/2år gikk vestover, og jeg ble funnet igjen på brua over Folvikbekken.Etter at hytta var ferdig, var vi der alle somre siden. Ikke bare somre. Fra tidlig vår til langt på høsten var vi på dagsturer, med Hummerbakkbussen. Tidlig utover, og hjem om ettermiddag/kveld. Kveldsola kom alltid inn bussvinduet og blendet meg når vi kjørte opp Sollibakken.Hytta var ikke isolert, så noe overnatting blei det ikke. Vi hadde vel ikke nok husgeråd til både hytte og heim heller.
Nei, skulle vi overnatte, dvs når vi flyttet ut for sommeren, da, St.Hans om ettermiddagen når pappa startet sommerferien fra skolen, var det leid lastebil. For da måtte sengetøy, og kjøkkentøy etc. tas med. Ofte var bilen på forhånd fyllt opp med materialer fra Treschow til årets tilbygg og utbedringer.Det var stas å sitte på lasteplan.
Vi hadde tidlig båt. En pram kjøpt i i Ula.
Båtvettoppdragelsen skjedde gradvis med start i prammene som lå fortøyd ved brygga. Med krabbefiske over ripa, og tørrtrening med årene. Siden aleine 2-3 guttær (også søstra mi på slep) på grunt vann innover mot “Bøvre-landet”. Da vi våget oss på dypere vann var det streng beskjed hjemmefra: ikke utafor Jesper´n.
Men vi følte selv når vi var modne for å bryte den grensa. Og vi fikk vel ikke noe kjeft da vi hadde testa ut prammene på “det åpne havet”. Det var stort sett bare prammer dengangen. En av de lokale fiskerane hadde ei lita skjekte med Kvikk-motor. Og en pram hadde en bitteliten innabordsmotor, ellers var det stille på fjorden. Jeg husker den første påhengsmotoren. Det var Rolf Backe som hadde den Han var fra Gjøvik, han hadde vært en habil fotballspiller. Jeg tror eldste sønnen hans også var det (Rolf Bjørn?). De fleste av mine sommervenner var utenbysfra. Gjøvik, Kongsberg, Drammen og Asker. Vi møttes sommer etter sommer, helt til studier tok oss fra hverandre.
Dagen gikk med bading og kortspill på Jesper´n, båtturer til “uti skjæra” eller Donnavall.
Ellers var fiske om kveldene en stor forlystelse. Det var mye Vitting den gangen, og båtene lå dregget opp på rekke og rad langs fjordens vestside. Det var vel kvelder da alle som hadde en båt var samlet.
Fisken blei rensa i båten eller på stranda. Litt frosne kom vi opp til hytta. Da hadde mamma kveldsmaten klar med varm kakao og påsmurt brød.
Det var en herlig tid.

Jeg er født i 40. Under mine 8 første år holdt familiens ferieutfluker seg innenfor en radius på max 5 km. Og turen hadde aldri en varighet som oversteg 12 timer. Hovedgrunnene til det var; Fars beskjedne lønn som “Alfred”-ansatt, tysk okkupasjon og fravær av motorisert kjøretøy i familien. Det vi hadde av rullende materiell var i stigende rekkefølge, ei trullebårr, ei barnevogn og en tungtrådd sykkel av ukjent merke. Men vi hadde hvitmala ælkebåt i Buggehollet. Også her var det muskelkraft som fikk oss fra A til B. A var naturlig nok Buggehollet, B var som oftes “Vestlandet”. For oss, og de fleste andre på Torstrand, så het vestsida av Larviksfjorden, “Vestlandet”. Betegnelsen er nå helt dødd ut. De stedene vi besøkte var Jordebukta og Rødbergodden. Eller som de het på torstrandsk, Julebokta og Raubærodden. Turene over fjor´n var alltid et storfamilieforetakende, der tanter, onkler og søskenbarn var med. Hvis lufta holdt tilstrekkelig høy temperatur så slang det med en bestefar også. Ferdiglaga lapskaus blei varma på primus av eldre årgang. De parafindrevne apparatene hadde sine luner. Dysa på varmeleverandørene tetta seg mer enn ofte. Problemet var så kjent at produsenten av kokeinnretningen tjente noen ekstrakroner på å levere dertil egna stakeredskap. Verktøyet besto av et håndtak med ei nål i enden. Nåla var tynnere enn et hårstrå! Nåla skulle trees ned i dysehullet som hadde samme diameter. Dette var en øvelse familiefedre så seg forplikta til å utføre, selv om ei nett kvinnehånd ville egna seg bedre. Under stakejobben blei det servert gloser uegna for barneører. Men tekniske problemer til tross, middagsmaten fikk alltid ønska temperatur. Den ekstra ventetida bare skjerpa en fra før glupende appetitt. Om lapskaus fortært sittende på et ullteppe, og under åpen godværshimmel er det bare en ting å si, det er godt! Jeg vet ikke hvordan bonden klarte å få kål og poteter til å gro på den tida en var unge, det regna jo aldri!

Denne sona het opprinnelig “Larvik for 50-60 år sida”. Det svarte sånn omtrentlig til oppvekståra for de som starta sona. Det er merkelig å lese om teltturer, helst nær byen, og om utflyttinga til sommerhytta, slik Bjørn H. skriver om eller om turer over fjorden, slik Dagfinn W. E. skriver om. Det var på mange måter en annen verden. Minst like vanlig er det i dag å hive seg på et fly til “Syden”. Hva slags sommerminner får oppvoksende slekt av dette? I alle fall ikke bedre minner enn de vi har, vil jeg tru, hvis hurtigturene i det hele tatt setter varige minner. Vi brukte TID om sommeren, og det har gitt opphav til mangfoldige gode sommerminner, sjøl om mye blir mer rosenrødt med tida enn det opprinnelige var. Været har veksla, og jeg husker bare en sommer, muligens 1957, på 50-tallet da det regna absolutt hele sommeren.

Naverfjorden til Bjørn H. kjenner jeg meg igjen i. Den er slik i dag også, heldigvis. Vårt faste badested var Blokkebukta, men var vanntemperaturen for lav, så var den langgrunne Naverfjorden stedet å bade. Bror til oldefaren min kjøpte Raugland-vestre i 1908. Det er pussig å se at også Bjørn H. bruker navnet Bøvrelandet.

Messingprimusene med på høye bein og stakenål, kjente vi. Noen avanserte utgaver hadde innbygd nål og var til å slå sammen til ei lita kasse.

Nei da, Ole, du har ikke drømt! Det var gode, gamle “Viking” det, der en diger kar som het Kalle Rogg var eier og skipper.

Det var vel “Prins Viking” Strømstadbåten het? Var det ikke det? Den hadde anløpsplass på østsiden av vestre brygge.

For oss, og de fleste andre på Torstrand, så het vestsida av Larviksfjorden, “Vestlandet”. Betegnelsen er nå helt dødd ut.

Neida, i jugebua i Vadskjær vet alle hva Vestlandet er. Det er et vanlig begrep for meg f.eks.

Det var hyggelig å høre rolf o. Har ikke hørt den stedsbetegnelsen på 50 år.

“bøvrelandet” er jo egentlig feil. Det ligger under Raugland.
Men noen ganger tar bonden navn etter gården,
andre ganger smitter bondens navn over på gården.
Bøvre har vel hatt en sterk stilling i så måte.
Sommerturer.
Da vi fikk bil fikk hytta konkurranse med bilturer.
Vår første lengre biltur gikk til Trondhjem. Dengang var det ikke mye asfalt, 1957-58, og bildet viser at vi var så uheldig å få steinsprut på frontruta. Den blei ugjennomsiktig av krakkelering, og faren min tok forsiktig ut et hull til å kikke gjennom. Det var på hjemvei over Dovre. På Dombås fikk vi klistra ei plastplate over.
Med vår neste bil var vi på Nordkapp i 1962. Da var det også mye grusveier. Og moten der oppe var å teipe fast tynn skumgummi over frontløktene, for å beskytte mot steinsprut.

Til Bjørn H. så var det nok gamle Hans Bøvre som gjorde gården kjent. Han satt jo i heradsstyret i Brunlanes, i bondeorganisasjonene og i tallrike styrer i årrekker. Hans Bøvre fikk arkitektplanlagt hyttefelt i utmarka og leide bort hele gården til Landsspeiderleir i 1960.

Vi hadde også hvert år bilturer på 50-tallet. Grusveier var det overalt. Jeg kan faktisk ikke huske når de asfalterte veiene begynte å komme, men på Rv. 40 kom jo betongdekkene med ekspansjonsskjøter på 50-tallet. En av de første strekningene med støpte veidekker var i de gamle Bommestadbakkane. Ellers var det grusdekke som blei høvla ved behov. I tørt vær var det vanskelig å høvle, så da blei veiene værre enn ellers. Vaskebrett var et vanlig fenomen. I dag er det pussig å tenke på systemet med veivoktere, som var oppsynsmenn for sin forholdsvis korte veistrekning. De gikk der med krafse og spade og fylte hola i grusveien, staka opp grøfter osv. Over Haukelifjell ved Dyrskar står fremdeles noen av de små hyttene som veivokterne bodde i. Faren min pleide å si at han foretrakk å kjøre på godt vedlikeholdte grusveier framfor betong. Han mente at bilen gikk lettere der. Vi hadde folkevogner med om lag 25 Hk i starten, og da skulle det ikke store bakken til før en brukte lave gir. Alle biler hadde skvettlapper helt til for noen få år sida, men det hindra tydeligvis ikke steinsprut særlig ved forbikjøring.

Som vanlig er jeg sent ute med å henge på denne samtalen. Telttur var den vanlige ferieform vi hadde, helt topp. Vi hadde til og med spisstelt med bunn i.Der kunne vi väre mor,far,bor og fetter. Vi dro over Fagerfjell og rundt i Norge til sist i Ula. Så var det det store skulle skje, vi skulle dra til Sverige å kjöpe hustelt!!!Dro avgårde mor,far,bror og jeg,men vi hadde ikke med noe telt,vi skulle jo kjöpe ett. Rett etter Svinsund overnattet vi,mor,bror og jeg i en Mosckovitsh(gud vet hvordan det staves),far under campingbordet ute, det gikk vel ,vet ikke om noen sov så mye, men til Strömstad kom vi og du verden,grönt hustelt med fortelt. Tenk hvilken oppstandelse det ble i Ula da vi ankom med dette. Siden bodde vi i dette teltet i flere år i Ula,med kasser som kjökkenutstyr, du verden for en luksus. Mange år senere ca. 1972 eksisterte dette teltet og jeg tok mine småttinger,3 og 6 år på förste telttur på Omlidstranda.Jeg er smittet av slikt liv,det er herlig,avanserte til gult hustelt med to “soverom” “kjökken” og “stue” för vi kjöpte en gammel campingvogn som jeg pusset opp. Da ble det mange år på Kjärstranda. Du verden for en fantastisk tid for både foreldre og barn. Denne siden får meg å minnes så mange enkle former for ferieliv,ikke som nå,hvor alle skal til utlandet for å föle ferie. Nei,tor unger fremdeles synes en slik form for ferie,telt eller campingvogn er toppen allikevel, avslappet og enkelt. Ja,det er jo hva jeg tror…Jeg vet mine unger husker somrene på Kjärstranda med venner som dukket opp hver sommer. Tror kanskje vi skal komme tilbake til det mer enkle, ikke hysterisk morsomt. Men det er hva jeg tro.

Mange har nok et forhold til Ford Anglia og ferie. I disse ferietider legger jeg derfor ut et bilde som sto i Aftenposten for en måneds tid siden som viser situasjonen slik mange hadde det i ferietiden for rundt 50 år siden. Hvor mye man egentlig fikk med av folk og campingutstyr i en slik liten bil! Det var jo de bilene som var mindre også, f.eks. Fiat. Kanskje det er noen som har erfaringer å dele med oss andre?

Flott bilde Ole!. Jeg er lang fra bilekspert, men bakruta på Anglia’n er det vel ingen som siden har kopiert, tar jeg feil Jan Einar?

Så hyggelig at du “blåste litt liv” i denne tråden igjen med bilferiebildet ditt, Ole E!

Duverden – hva gjorde man ikke for å komme på ferietur…..og dette var sikkert før bilbeltets tid og muligens med en piperøkende far i førersetet??

Det var tider, dèt! “smiler”

Selv hadde vi aldri bil, fordi min far jobbet som lok.fører og dermed reiste hele familien gratis med tog.
Men jeg har jo hørt noen “skrekkhistorier” som besto av mor og far foran, 3 halvstore barn pluss 2 kusiner i baksetet på ei VW-boble – t/r Trøndelag….. men da måtte minstemann sitte i rommet mellom baksetet og vinduet. “Phu”
Og taket så nok ut som det på bildet ditt vil jeg tro.
“he he”
Mon tro hvor langt vi hadde kommet med samme oppakning idag – før vi hadde blitt stoppet av “lovens lange arm”
Morsomt bilde!!

Hei Kari Sundquist!

Leste dine mimrebilder først nå, etter at Ole E “fikk frem” tråden igjen….og jeg må si meg så enig med deg.
La oss sette ned farten og nyte de små tingene mer!

Kanskje er jeg litt Ole Brum her, for jeg liker utenlandsturer (om jeg får det til) men da på vinterstid – sommeren er Norge!! Og da aller helst litt primitivt – nemlig telt.
Nå har jeg sverget til fjelltelt og fotturer i alle år, men iår har jeg “avansert” med tidenes spontankjøp….nemlig en liten Adria campingvogn fra 1977!!
Uten do og dusj, men med sjarm så det holder i alle veggene.
Han (jeg kaller ham Adrian ;) – har blitt polert, smørt og overhalt etter alle kunstens regler, og fremstår idag som det reneste palasset.
Jomfruturen (kom tilbake igår) gikk på “gjenngrodde stier”, bokstavelig talt…til Haukelifjell og gamleveien over taket på Vågslidtunellen.
Der hadde jeg hele verden for meg selv.
Ære være veivesenet som lar disse sjarmøretappene være åpne for allmenheten!

Snakk om rikdom!!

Følte bare for å fortelle deg dette etter å ha lest historien din.

.
Dette vil bli mitt “fingeravtrykk” på ham…..