Inger H. Skriver om" fiskeskaus" Jeg kan fortelle vi i indre Østfold (nike) av og til fikk kjøttkaker med fiskebein i. Jeg tror det var gjedde. Teddy.

I Kystvakten hadde vi noe vi kalte oppsynskylling det var rett og slett store torske hoder som var kløvd og delt i passende deler og ble regnet som en delikatesse,
dette var veldig godt og ikke smakt det siden, det var gjerne på Lørdagene dette ble servert, Dere som var i militæret i Nord Norge har nok spist dette da under et annet navn.Hva heter det?

Der hadde du en god ide Runar, vi må jo snakke litt om hva de serverte rundt forbi i messene. Jeg skal komme tilbake med noen godbiter fra Vardø, men tenkte jeg fikk ta tak i denne vinklingen før den forsvant – Maten var jo så viktig og hva var det egentlig de serverte?

Ja, tyttisene hadde røde gradsdestingsjoner. Jeg har nettopp sjekket min manns uniformsjakke. En rød stripe nederst på armen, over den to røde torpedoer i kryss. Han hadde en “salat”, grønn for idrettsmerket i gull. Jeg må rette opp en feil om Oves lønn i militæret. Tyttisene hadde halv kvartermesterlønn.
Runar, Haakonsvern er et stort område (Sjøforsvarets hovedbase). Jeg vet ikke om du og jeg var i samme bygning. Dessverre husker jeg ikke mange (kanskje ingen) av alle orlogskapteine fra den gangen jeg var kontorassistent på KNM Tordenskjold.

Kommandør Rønneberg var sjef for KNM Tordenskjold den gangen i 1969/70. Kan hende han nærmet seg pensjonsalderen. Jeg tror han hadde spilt en viss rolle under annen verdenskrig. Han var alltid blid og hyggelig. En gang jeg hadde “kjøkkentjeneste” og kom til ham med kaffe (han spiste lunsj på sitt kontor) oppdaget jeg at kaffen var svært tynn, så nærmest ut som tevann. Fortvilet ba jeg om unnskyldning og sa jeg skulle lage ny kaffe, men neida kaffen var o.k. for ham!!

Kommandør Rønneberg hadde selvfølgelig forværelsesdame. Jeg var så heldig at jeg fikk vikariere ved sykdom/ferie. Ingen slapp inn til kommandøren før jeg hadde spurt om hvem jeg kunne melde. Telefon til kommandøren for å fortelle at den og den ønsket et møte eller en telefonsamtale. Tilbake til den som hadde som jeg hadde meldt med beskje om at kommandøren var ledig eller opptatt.
Det var ingen cowboybøker på skrivestua. Vi var 5-6 damer som hadde fulle dager med maskinskriving, stensilering, kaffekoking til lunsjpausen og løping med signaler (telegram) til de forskjelligeskolene. Jeg tror det var sju skoler som sorterte under KNM Tordenskjold og jeg mener å huske at sjefen for den enkelte skole var orlogskaptein.

Her kommer det mer “Gammelt på nytt” fra Linderud leir i Oslo. Året er 1961. Leiren der jeg var pokka nødt til å tilbringe 13 måneder av livet mitt ligger med den ene langsida mot langstrakt 4 etg. blokkbebyggelse. Vår leier ligger i en svak skråning, 3. og 4. etg. i blokkene er i direkte siktelinje fra leier´n. Det sprita ofte opp kjedelig kasernetilværelse for spesielt en av de menige. Alle normale av hannkjønn er fulle av testosteron i 19-20-års alderen. 68 Larsen fra Skien stilte på det området i en hel annen klasse enn oss andre. Vi tenkte i stigende rekkefølge stort sett på perm, sport, mat og damer. Larsens tanker og lengsler kresa kun om sistnevnte felt. Under vårlige permturer til hovedstadens sentrum kom 68 ofte i fare for å skade seg ved uaksomhet. Damer som naturen hadde begunstiga med melkekjertler som krevde seletøy av det store slaget, de soma skiesmannen inn på på langt hold. Når den brystfagre passerte vår mann blei hodet vridd vekk fra fartsretningen. Lyktestolper, og lumske rennesteiner utgjode da en fare for Larsens helse. Men 68 hadde trening i å ikke gå den veien nesa pekte. Under sine ofte, og lett siklende patruljeringer på Karl Johan, var han uheldig kun en gang. Han kom litt ut av kurs og kolliderte med en parkbenk som ga´n et stua håndledd. Det hormonstinne bysbarnet til Ibsen var gift. Vi må tru at det var av ekte kjælighet til jenta at han inngikk ekteskap alt i 18 årsalderen. Men noen av romkameratene hadde sine tvil. 68 ønska seg perm hver helg, det fikk´n ikke. Vi som bebodde Nike-bataljonens adm. sted fikk rikelig med trening i det å passe på at leieren ikke fikk uvedkommende innafor gjerdene. Også mannen fra Telemarks hovedstad måtte ta sin tørn i så måte. Den tida herr Larsen ikke hadde sin ektevidde i umiddelbar nærhet var tung å bære for´n. Men han fant en måte å avlaste savnet på, han kjøpte kikkert! Redskapen som får fjerne ting til å komme nært, var av det grove slaget. Vinduene på rommet han delte med andre, lå strategisk til i forhold til Linderudslettas boliblokker. Når det pressa på for mannen som hadde en kropp inneholdene testosteron langt over gjennomsnittet, slo´n av lyset i rommet han befant seg i. Deretter tok´n en stol og sin venn kikketen med bort til vinduet. Larsen hadde flaks med blokkleilighetenes planløsning, alle soveværelsesvinduene vendte mot leier´n. Og mange av beboerne benytta ikke rullegardina og slo ikke alltid av alt lys under avkledning og påfølgende intimt samkvem. Alt dette har denne forfatteren fra kikkerteierens mange og detaljerte rapporter fra det han så. Mannen fra nabobyen til Porsgrunn blei lettere til sinns etter kikkertkjøpet. Men en dag blei hans umoralske og vel ulovelige kikking toppa av en “laiv”-opptreden. Midt på lyse dagen blei vakta i den nedre porten oppmerksom på at to av hunnkjønn i alderen 18-20 år hadde åpna begge rammene i et tofags vindu. Det var ikke naturlig lufting i sommervarmen som fanget hans interesse, det var det som befant seg på hver side av vindusposten som fikk pupillene hans til å utvide seg. De to blondinene ville gi de vernepliktige litt underholdning idet sola var i ferd med å gå ned. Begge hadde gitar og sang en av tidens slagere for soldatene som strømma til. Men strengeinstrumentet var også alt de skjulte sine nakne overkropper med. De holdt gitarene lavt for å si det sånn. Vinterbleke kroppsdeler som i framtida nok skulle fore deres avkom, og som var av den store sorten, var stilt til full beskuelse. Ingen av tilskuerne var opptatt av sangen, men ropte på mer, og brukte den som et påskudd for å forlenge forestillingen. Hovedpersonen i denne historia befant ser ikke uventa i første linje under denne opptredenen foretatt av svært forståelsefulle jenter. Men også dette tok slutt, vinduet blei lukket, og de menige foretok tilbaketrekning. Den siste som forlot stedet var Larsen. Den førstkommende helga var dessverre for ham, hans navn på vaktlista, men da tok´n oppsparte midler i bruk. 02 Johansen som gjerne gikk vakter mot en klekkelig godtgjørelse blei kontakta. Penger skifta eier og 68 Larsen tok raskeste framkomstmiddel til Skien!

Husker så vidt at det ble servert “lett” tilberedte retter i min tid, som f.eks. nudler,fiskekaker,kjøttkaker og kokt fisk som forøvrig var banneord i tiden jeg var inne og poteter da.
Bønner, egg i varierende varianter og bacon var også på menyen, men mest i helgene, men ikke alltid.
Så det var ofte besøk på Øverbygd´n kafe, der de serverte pommes fries og pizza.
Nå var jeg en av de snille som støtte forsvaret med maten, så jeg spiste det som ble servert.
Husker en helg, som jeg var pengefattig og matsulten, tok jeg med en rsp opp på aktivitetsloftet på kassernen og spise den der.
Rsp´n er ikke så vond som de skal ha det til, likte den godt jeg.
Men sikkert ennå bedre varm.

En bekjent av meg var kokk i marinen, der hendte det at de serverte fiskeboller i grønn saus!

Dette er jo bedre enn Gullrekka på TV!
Maten på Madla,ja:
Jeg har alltid likt fisk og fiskemat.
Fersk torsk med tilbehør er finfine saker.
Men på Madla gikk det gæærn’t,gitt.
Etter å ha trua ned en porsjon ihjelkokt torsk skulle noen av oss i “skrubben”.
Det gikk ut på å reingjøre de enorme fiskekjelene.
Kokken hadde rørt rundt i kokevannet med åre for å få blanda skikkelig.
Flere hundre liter grumsete vann på kokepunktet blei tømt,dampen sto i været og
jeg hata kokt fisk.Sjøsyken meldte seg.
Det gikk fort over.men minnet sitter i fortsatt.

Jeg avslutter med første vers av Madlasangen:
“Jeg vet et sted på jord hvor solen aldri ler
Det stedet heter Madla,dit vil jeg aldri mer”

“En bekjent av meg var kokk i marinen, der hendte det at de serverte fiskeboller i grønn saus!”

Ja, den var fin Dagfinn… hehe, men den smakte sikker bedre enn det den så ut.

Kjøkkensjefen var viktig og i Vardø hadde vi en dyktig kar. Innfødt Vardøværing som også hadde vært på Jan Mayen en periode. På våren var det mange retter hvor måka (måsen) var involvert. Vårt fjell het Vårberget og det var militært område, så der plukket vi mye egg som ble levert på kjøkkenet. Det ble omgående forvandlet til alt fra pannekaker til vafler, bløtkake, speilegg, omelett alt med en spesiell rød/oransje farve. 17. mai ble det også servert eggedosis laget av måsegg på Vardøhus Festning. På Reinøya utenfor Vardø ble det i sesongen plukket ca 4000 egg hvert døgn Der var det imidlertid Kommandanten på Vardøhus Festning som hadde alle rettigheter. Konklusjonen må være at vi sparte mye penger på kostbudsjettet under eggleggingsperioden hver vår. En annen litt spesiell periode på 60-70 tallet var når hvalfangerne fra Troms kom innom i Vardø. De solgte da det hvalkjøttet de hadde på dekk. Mye av det havnet på kjøkkenet til Luftforsvaret. Det var første gang jeg spiste indrefilet av hval, kjempegodt. En annen favoritt var roastbiff av hvalkjøtt, som jeg tør påstå var minst like god som noen annen roastbiff jeg har smakt. Disse godbitene kom alle på stasjonen til gode. Luftforsvarets små stasjoner i Finnmark hadde bare et kjøkken også den gangen. Dette var nok høydepunktene, for det var perioder hvor bokseåpneren var i flittig bruk. I perioder hjalp det på kvaliteten at sjefen spiste i messa og vi følte oss alle oppmuntret etter at han kasta ostehøvelen etter kjøkkensjefen. Hvor det skjedde kan jeg nok ikke avsløre, men det var altså ikke i Vardø. Der hadde vi det bra som dere skjønner!

Rekruttskolen på Gardermoen var sorgen. mye dårlig mat, noen i en av de nadre troppene fikk grønne fiskekaker. det var nok ikke gjeddekaker nei. Kantina bli flittig brukt.
Men når vi kom til LBAS, så var det som å komme til himmels. Der var det bra mat, flink kokk, som laget mye godt snadder til lunsj av rester. Med god mat ble også trivelsefaktoren høy. Når jeg kom i stabstroppen og hadde helgevakter på sykestua ble snadderfaktoren i messa høy.
De hadde en fantastisk god fårikål.
Da sønnen min tjenstegjorde der drøyt 30 år senere var maten like bra.

Kan noen seriøst fortelle meg om de virkelig blanda
salpeter i maten for å roe oss ned ?
Jeg vet bare at kjøttpålegg blir rødt av det samme stoffet.
At pålegget mister spensten har jeg aldri lagt merke til??

Maten på Madla var ikke møe å skryte a for bortskjemte sjøguttær fra handelsflåten, men vi hadde pengær nok å kjøpe for, enten det var i kantina eller øl fra kolonialen tvers a “Gaten”…

Da var nok jeg på Madla etter deg Øystein for jeg kan ikke huske vi fikk dårlig mat der,hadde til og med konkuranse der om hvem som spiste mest,det var typisk guttegreie ,jeg tapte med glans men det var en annen fra Larvik som vant,
Vi hadde masse god mat,ikke bare geitost og kaviar,det var masse og velge mellom,skulle gjærne tatt 15mnd til bare for og spise altså.

Nå fikk Otto meg til og tenke på noe.
En gang vi var ved Bjørnøya, var innom der noen ganger med proviant og utstyr,
da var det hvalbåter der, det er 50-60fots vanlige fiskeskjøyter med utkikstønne forut,de hadde sett hval i område og vi hjalp dem og lete etter dem.Denne gangen fant vi dem ikke, men så dem jo både før og etter.Da husker jeg vi fikk hvalkjøtt som takk for hjelpen,og hvalkjøtt er jo noe av det beste som finnes synes jeg da.

Hei.
Jeg så at en spurte om det virkelig var slik at de blandet Saltpeter i maten i gamle dager. Jeg har alltid trodd det var bare tull, men nå har jeg skiftet mening. Merker at det nå først har begynt å virke.

Blodpudding dere, det er vel toppen…!? Det var ikke rett sjelden at vi fikk blodpudding til middag på Eggemoen, og da var kantina som regel stappfull. Av en eller annen merkelig grunn var det temmelig mange som ikke ville ha blodpudding. Jeg var derimot i den andre kategorien og syntes dette var det rene festmåltid. Vi var ikke så mange rundt bordene når blodpuddingen kom på bordet, men til gjengjeld kunne vi riktig ete og kose oss. Dessuten fikk vi restene til lunsjen dagen etter, og kunne glede oss nok en gang!

Om det å stjæle jenter fra andre!
Jeg er fra Vardø i Øst-Finnmark. En by med lange militære tradisjoner. Vardø har vært garnisjonsby i alle tider. Ja faktisk har det vandret uniformerte i Vardøs gater helt tilbake siden år 1307!
Og når jeg skriver vandret, og ikke marsjerte, så skyldes det at det alltid er motvind i Vardø. Ett skritt frem og to tilbake.
Under slike forhold er det vanskelig å drive med organisert spasering.
Alle med en viss militær utdanning, ja tilogmed folk fra Luftforsvaret, vet det!
Jeg ser at de før meg i denne tråden at de er mer opptatt av mat enn det var dette med jenter.
Det tyder på at de har nådd en viss alder og glemt hvorfor vi holdt på med jenter.
.
Jeg vokste opp ( født i 1952) etter krigen og har mer eller mindre levd med de folkene på Vårberget, eller Berget som vi sa. " Jobbe du på Berget?"
brukte vi å spørre de nye som støtt og stadig dukket opp på Velferdshuset en lørdagskveld. Alltid pent kledd i dress og slips.
Kortklipt og nesten alltid edrue.
Og det tok aldri lang tid før de hadde benket seg sammen med lokale skjønnhetene.
Og der satte de høflige og konverserte pian, som var mer vant med oss med vår snøvling og nevling under bordene.
Dette var gutter som kom fra møblerte hjem sydpå og det de ikke hadde lært hjemme om hvordan de skulle te seg i selskap, det hadde Luftforsvarets befalsskole lært de.
Derfor stakk de alltid av med de peneste jentene.
Gutta fra Berget visste at en jente må kurtiseres ( holde handa og snikk snakke noen dager, iallfall timer ) før de fikk følge henne hjem. Og litt videre enn det. Det var et eget fag på befalskolen, mener jeg å ha hørt.
.
I motsetning til oss lokale adoniser som hadde vent oss til å helle inn på med tilstrekkelig mengder ildvann før vi vaklet bort til en av de som var til overs.

Der ble vi stående å blinke og svelge samtidig.
Blinket for å fokusere, svelge for å ikke spy.
Jentene misforsto ofte og tok det som tegn på at vi var så grepet av deres skjønnhet at vi simpelthen måtte knip igjen auan og ikke klarte å ytre ett eneste ord.
Men etterhvert som årene gikk, så måtte vi innse at vi ble akterutseilt av gutta på Berget.
Hvordan skal man beskrive det kort og fyndig? Jo, vi må nok innrømme at vi var en smule upolerte.
Jeg kan på strak arm navngi minst 20 jenter som giftet seg med en ung sersjant og mange av de er fortsatt gifte og bor i Vardø.
Jeg husker godt en episode på Velferden hvor en av de lokale sjentlemennene skreik til en ung sersjant: Din forbainna tjyv. Sitt du her og stæl jentan vårres fra oss!
Nå er de ikke sersjanter lengre, men jobber i nesten samme bransje.
Litt lengre bort på Vårberget.
Men familier har det blitt, barn,barnebarn, ja til og med oldebarn for de aller mest fremmelige.
Som alle bor i Vardø.
Mange familier flyttet sydover, men har Vardø i sitt hjerte.
Noen av pian er etterhvert blitt single igjen. Og flyttet hjem igjen.
Slik er det jo i våre dager.
.
Vardø har i alle år fått gode skatteinntekter fra forsvaret og fortsatt renner det inn i penger. Men slik det var i gulltiden blir det aldri igjen.
Luftforsvaret er automatisert, alle vernepliktige og sersjanter er borte.
Befalsmessa er vel nesten stengt.
Nå er flere av de unge befalingsmennene etterhvert blitt pensjonister og velger å bli i Vardø.
Det må være jenter med også en indre skjønnhet som har fått disse fremmedkarene til å bli.
Jeg, for min del, måtte til Oslo for å finne meg mi pia.
Jeg har en viss formening om at jeg brente bort leadsene da jeg sto på Velferden lørdagskveldene med blinkende og blodskutte øyne og et adamseple som lekte heis.
.
De første årene jeg kan huske, var omkvedet at " ja vi får bare leve med at de Nato folkan er her ". Til at de er en viktig del av lokalsamfunnet.
Selv om det var bittert at myndighetene omstruktererte til markedsøkonomi og ikke lengre satte lokalsamfunnets behov i førersetet.
Det som var skikkelig uheldig var at samtidig som mange skattekroner forduftet, så sopte Møre rederene fisken fra Finnmark.
Bank fisket forsvant for de lokale, fabrikk trålerne stakk av med fisken og pengene ned til Møre. Røkke, også en fra M&Romsdal, eier mesteparten av fabrikkene nordpå.
Nå er det blitt slik at fisken flyes med DHL til Kina for å fileteres og pakkes der for å fraktes tilbake til Rema 1000 på Stokmarknes.
Forstå det den som kan.
Vi andre får leve med minnene om et Vardø uten fraflytting, om alle de vakre pian som svikta oss og de skøyeran på Berget som stakk av med gullet.
Og Møringan som stakk av med sølvet.
Jeg, og mange andre, satte kursen sydover.
Selv har jeg det bra i Oslo med mi pia og vår datter og to katter.
Leve Finnmark.
Leve Vardø,
og til nøds…..
Leve Forsvaret.

Takk til deg Bengt, som forteller om det sosiale livet i Vardø fra de fastboendes vinkel. Slik som du beskriver det var det nok på mange plasser i Utkant-Norge, hvor det lå større og mindre militære forlegninger. Hadde nesten glemt dette med damene i Vardø. Det var nok derfor jeg skreiv om maten, en slags sosial fortrengning. Her lokalt tror jeg Stavern i like stor grad hadde sin eksport av jenter som ble gift med forsvarets menn. Har hørt at disse eldre offiserene med fruer nå har flyttet tilbake til Stavern. Antallet er så stort at stedet i enkelte kretser kalles Oberstdorf!

Veldig BRA fortalt,Bengt!Skjemt og alvor i fin nordnorsk blanding.

Bengt, dette fortjener BRA BRA

Inger-Helene Hansen viser til en kommandørkaptein Rønneberg som spilte en viss rolle under krigen?
Kan vel kanskje være Joakim Rønneberg, Tungtvanns Rønneberg?

Hei, Bengt! Nei det var ikke Joakim Rønneberg. Dessverre husker jeg ikke fornavnet. Kanskje de var brødre eller fettere ?

Harald Rønneberg i TV2 " Thomas og Harald " Sen Kveld ". Han er, tror jeg barnebarn til Joakim Rønneberg.
En mail til han vil nok avklare hvem din kommandørkaptein Rønneberg er.
Jeg har en nabo, hvis sønn er ganske høyt oppe i gradene i Marinen. Skal høre med han hvis jeg treffer på han i påsken. Han kan nok finne ut i arkivene.
God påske. Bengt R i Oslo.

Sønnen til Joakim R jobber i Norsk Romsenter i Oslo.
Han kan sikkert hjelpe deg også.

Hei Bengt og Jan Eilert! Takk for tilbudet om hjelp til å finne fornavnet tit kommandørkaptein Rønneberg ved KNM Tordenskjold. Hyggelig av dere det gutter, men for min del spiller det ingen rolle hva hans fornavn var, for vi brukte bare etternavnet i de tider på hverandre både sjefer og kollegaer. Ellers ønsker jeg alle en god påske. Til Jan Eilert: skal også hilse fra Ove.

Til Rønneberg, så leste jeg at det var to brødre hvorav den ene var i marinen.
Snakket forresten med Tungtvanns R for ca 20 år siden.
Han var programleder i NRK og hadde Middagsstunden daglig. Jeg jobbet i nærradio på den tiden og laget et innslag som han sendte på riksnettet. Det var stort at storebror tok innslag fra oss nærradio røverene.
.

Jeg har merket at for hver gang er innom Origo så blir jeg litt klokere. Og siden jeg har så mye å gå på som kommer jeg til å lese litt i hytt og pine en god tid fremover.
.
Til diskusjonen om forsvarets bruk av Saltpeter i maten.
Jeg tror det ble forbudt på 70 tallet engang.
Dengang ble det brukt amerikanske medikamenter, med forsinket “tennning”.
Noe som flere av oss veteraner merker idag.

Denne tråden var vel verd et gjensyn! Vi får håpe at mange leser den og kommer med sine opplevelser fra militæret.

Otto nevnte i “Frisørtråden” at på 50-60-tallet var folk svært vennlig innstilt til guttane som gikk i uniform. Å haike var null problem, bilister stoppa bare du så på bilen. Har lyst til å fortelle om en som gikk enda lenger i sin godhet overfor en nesten blakk menig. Jeg som hadde min militære køye med knirkende spiralmadrass på Linderud leier i Oslo haika vanligvis hjem til Bøkebyen, men ei påske jeg hadde langperm var den økonomiske ståa såpass bra at jeg ville spandere meg en avslappende og behagelig reise med NSB. Det oppsparte beløpet skulle holde akkurat til en, for menig militær, subsidiert billett. En annen grunn til at jeg satsa på skinnetransport var at jeg regna med at påsketrafikken var for stor til at folk stoppa, og at bilene var stort sett fulllasta. Med penger i lomma og lengsel i hjertet etter kjæresten i Sandefjord stilte jeg meg i den ikke ubetydelige køen på Vestbanestasjonen. Vel framme ved ei luke med en ekspeditør som var tydelig prega av påskestress og dårlig humør fikk jeg slengt i tryne påskens uglade budskap, MILITÆRRABATTEN GJELDER IKKE I PÅSKA!! Uttrykk upassende for barneører passerte ens leber, pluss hjertesukket “da får jeg ut å prøve å haike til Larvik”. Da skjedde med ett MITT lille påskemirakel. En mann som sto to plasser bak meg i køen sa rolig, “Å mye mangler du?” Jeg stotra fram beløpet jeg var i manko, det var halve billettprisen. “Her!” sa min velgjører, “her har du nok til å komme deg hjem”. Jeg løfta på Luftforsvarets kledelige båtlue å takka så godt jeg kunne. “Ikke noe å takke for, jeg har vært i militæret sjøl, så jeg vet åssen det er å mangle penger”, sa den godhjerta.

For mange av oss var nok det å komme inn på flyskolen en hemmelig drøm. Mange forsøkte og nesten alle jeg kjenner ble vasket ut og sendt hjem. Noen greide seg på flyskolen her hjemme og kvalifiserte seg til fortsatt utdannelse i USA. Da mente de fleste at de hadde kommet igjennom nåløyet, men neida jammen ble de sendt hjem derifra også. Enkelte hadde en nesten fanatisk innstilling og interesse for flyvning og i noen familier tror jeg de har gener som gjør dem spesielt egnet for flyveryrket.
Mine gode venn og kollega Jan C ble sendt til USA på flyskole allerede høsten 1952.
Bildet jeg legger ved ble tatt i 1953 etter at han hadde gått solo på flyet i bakgrunnen T6 – 600 HK P&W motor. På denne flytypen måtte en ha 20 timer med instruktør før en kunne gå solo og for Jan C ble det altså bingo den 20 jan i 1953.
Bildet er tatt av hans gode venn Arne M med hans kamera Kodak signet – en utrolig kvalitet på det bildet.
Flyskolen var på Columbus Air Force Base i Mississippi hvor det var 400 kadetter. Totalt var elevperioden på 8 mnd og 16 mai 1953 var tiden kommet for avskjed og reise til neste trinn i utdannelsen. Denne skulle foregå på Williams AFB i Arizona og flytypen T 28. Etter 12,5 timer var det game over for Jan C, instruktørene mente at min venns progresjon var for dårlig.
Mange som ikke fikk fullført drømmen om å bli flyger fikk gjerne tilbud om en mekanikerutdannelse slik også for Jan C. Hans USA-opphold endte som ferdig utdannet jetmotor-mekaniker. Hans bror ble imidlertid flyger og det ble også hans sønn, så pilot-genene var nok i familien!
Jeg forsøkte meg aldri på flyskolen, men det var jo andre måter å komme seg i lufta på!

Colombus AFB 1953