Jeg syns kultur er et spennende ord og ikke nødvendigvis i betydningen finkultur, men om sånt som i en periode er helt ute, utålelig og slett ikke akseptert av ”skikkelige” folk og som noen tiår etter er OK, ja som faktisk blir sett på som flott, riktig og etterlignelsesverdig.
La oss ta et område som mange av oss litt eldre larvikensere trolig kjenner igjen ettersom Larvik en gang (for lenge siden, sukk-sukk) var en fotballby. Så dette er ting jeg husker både som tribunesliter og deltaker (relativt sjelden må innrømmes)på Larvik Turns smågutte- og guttelag. Jeg tenker på godkjent scoringsfeiring og det jeg vil kalle ”drakthelligdom”.
Hvordan blei mål feira (uansett aldersklasse og berømmelse) på 50-tallet? Toppen henda løfta litt i været. Muligens klapp på skuldra av lagkamerater. Heiv noen seg over scoreren, så han blei dynga ned av 7-8 overbegeistra lagkamerater? Aldri. Blei scoreren klemt eller kyssa? Det skulle tatt seg ut! Tok scoreren fart og lot seg skli på magen med utstrakte armer på vått grass mot sidelinja og publikum? I så fall måtte han totalt mangle magamål og anstendighet.
Og drakta? I de kampene jeg spilte, kom materialforvalter med draktene inn i garderoben før kampen. Vi hadde dem aldri med hjem. I hvert fall ikke trøyene. Draktene var ”hellige”. De skulle bare brukes av dem som spilte for laget ute på banen. Jeg vet godt hva jeg ville tenkt om en ikke-spiller gikk med ei Turn-drakt utafor banen. Vi ville sett veldig rart på’n og selvfølgelig ment det måtte være noe alvorlig galt med gutten siden han var så dum, frekk eller nesten skjendig å prøve å gjøre seg til noe han ikke var, og det i ei TURN-drakt!!! Og hvordan har det etter hvert blitt uten at noen leer et øyelokk? Scorerne blir kyssa, klemt og nesten kost i hjel hvis de ikke skjener av gårde til egofeiring med rumpe-vrikke-dans med cornerflagget eller babyvugging med armene fordi scoreren også nylig har blitt pappa! Og drakter? Ikke så mange tiår etter at draktene var ”hellige”, var jeg på omvisning på gamle Wembley og blei tigget Man U-drakter av sønnene mine i butikken der, og selvfølgelig fikk de. For alle kameratene hadde jo, og i dag stiller mesteparten av tribunen i sitt lags drakter. Er det store turneringer som NM, EM eller VM valser tusener av fans dagevis omkring i sitt lags eller lands trøyer og bukser. Det er jo nødvendigvis ingen katastrofe, men bærer bud om relativt gjennomgripende holdningsendringer og er sikkert spennende stoff for sosiologer og antropologer som skal finne og beskrive årsakene til at kulturer endrer seg så sterkt på kort tid.
I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen
Kommentarer
Sånt som ikke passa seg før, ja… Fra fotballdraktene til Bjørn og over til noe helt annet, nemlig hodeplagg…
Jeg lurer på – i dag – hvordan det ville ha gått dersom en av guttane i klassen til gamle frøken Oxholm på “Rombær’n” hadde latt lua sitte på inne!? Det hadde vært en ren katastrofe – idag er det visst helt vanlig. En motesak vi får håpe snart gir seg, for noe dummere enn lue på innendørs, det finnes vel knapt! Men egentlig har vel det med
folkeskikk
å gjøre…Eksemplet med gutter som har lua på inne, er interessant ettersom det berører det uklare skillet mote/protest/flagging av holdning. Etter det jeg forstår, bunner det nok egentlig i en protest mot tidligere “vedtatte” normer og er i slekt med varianten capsen bak fram. Historisk skriver i hvert fall bruken av capsen bak fram seg ifølge Morten Strands bok om St. Petersburg (M. S. er Dagbladet Russlands-korrespondent) fra deserterende soldaters praksis under 1. verdenskrig og den russiske revolusjonen. Soldatene plasserte altså uniformsluene bakfram som avstandstaken til tjeneste i tsarens hær. Jeg tror knapt alle caps-snuerne og inne-lue-brukerne i dag vet dette, men det ligger nok et snev av oppsetsighetsfryd hos en del. Som gammal lærer har jeg jo også erfart at gutta med inne-lue eller capsen bak fram sjelden var de enkleste å ha med å gjøre rent atferdsmessig, selv om det fantes og finnes unntak. Uansett, i likhet med endringene i scoringsritualer m.m. synes også diverse former for luebruk ikke å være oppstått av det store intet, men avspeiler “kulturer” spredd gjennom massemedia.
Oj, der røyk det en illusjon, Bjørn. Jeg som trodde at skikken kom fra overklassen i Frankrike som kjørte åpen sportsbil med sixpencen bak fram.
Din siste analyse blir riktig morsom overført til dagens politiske miljø i Larvik. Det trigget virkelig av min humoristiske sans, men du har nok bodd litt for mange år borte fra Larvik for å ta den!
Emnet her er viktig nok, men for meg er det i utkanten av det jeg har kompetanse på. Det var et sett av regler, også kalt alminelig folkeskikk, som blei fulgt før. Et par eksempler finner vi i noen barnesangere som jeg antar få kjenner i dag.
DA KLOKKA KLANG
Tekst: Margrethe Aabel Munthe
Da klokken klang, så fort vi sprang,
og ingen sto igjen og hang,
men glad og lett og rank og rett
vi var på plass med ett.
Vi sto som perler på en snor,
og ingen av oss sa et ord,
og ingen lo, men stille sto
vi sammen, to og to.
LUA AV
Tekst: Margrethe Aabel Munthe
Nei, nei gutt,
dette må bli slutt!
Ikke storme inn i stua
før du har fått av deg lua!
Glemte du det rent?
Det var ikke pent.
Bjørn nevner eksempler på opptreden innafor idrettsverdenen, særlig fotball. Her må det utvilsomt være fjernsynet som må ta store deler av skylda. Det som er akseptert i andre deler av verden, særlig USA og England, blir tatt etter her. Idretten er mer og mer blitt en arena for reine yrkesutøvere, Det er slutt på Ole Ellefsæter-tida da skiløperne var tømmerhoggere for å bli sterke og kunne ligge ute ei natt etter å ha gått seg bort under trening, uten å ta skade av det. Den minste forkjølelse er nok til å sette ut en toppidrettsutøver i dag. Idrettesutøverne konkurrerer med andre artister i underholdningsbransjen, og de har også tatt etter både klesdrakt og vel innstuderte utbrudd av idrettsglede.