Båtliv på FarrisI 1950 flytta jeg og familien inn i Prinsegata 12 i Larvik, som var eid av Ivar Smedsrud. Jeg gikk i klasse med eldste sønnen Thor Ivar og vi leikte sjølsagt sammen. Familien Smedsrud hadde båt i Kilen. Det var en hvitmala, kanskje 14 fot lang båt, som nok opprinnelig var en seilbåt. Den hadde ganske spiss baug. I båten var det montert en ”symaskinmotor”, i alle fall av utseende. Motoren var bitte liten og av et fabrikat som jeg ikke husker. Den gikk på bensin og måtte ha en ”dram” på toppen for å starte. Så gikk den til gjengjeld som ei klokke hele dagen bare den fikk drivstoff. Farten var beskjeden, kanskje 4-5 knop. Med full last, dvs 4-5 gutter og motvind, så var det kanskje 3 knop. Thor Ivar, jeg og en gjeng fra gutteklassen på Rombær`n var ofte på tur oppover i Farris med båten. I alle fall Steinar Sørlle og Svein Hansen var av de som var med. Vi kjørte forbi Onoøya og Donkiløya og videre oppover. Vi la ofte til der det lå ”moser” av tømmer, for det var fisketur vi var på. Tryta beit oftest godt på medbrakt meitemark og endte som sprøstekt snadder ved bålet. Eneste ulempa var at vi måtte flå tryta før steiking. Som regel overnatta vi i telt eller i friluft hvis været var veldig fint.Vi hadde planer om å dra helt til Kjose en gang for å fiske ørret. Det gikk ordet om at det bare der var mulig å få ørret ved utløpet av gytebekkene, men vi kom aldri så langt. Jeg var så heldig at jeg ofte fikk låne båten aleine av familien Smedsrud. Vi hadde dessverre ikke båt sjøl i den tida jeg bodde med familien min i Prinsegata. På Farris har jeg også vært med turbåt og ikke minst i kano. Hva for farkoster hadde dere på Farris?
Vist 1143 ganger. Følges av 9 personer. | ||
Kommentarer
En tur med båt på Farris er noe mange lengter tilbake til hvis de først har opplevd denne perlen av en innsjø.
Under krigen satt det noen hvalfangere fra Larvik på et rom i “Camp Norway” , den norske marines base i Lunenburg på Nova Scotia, Canada. Samtalen dreide seg om Farris, og båt/hytte- og naturopplevelsene de hadde hatt der. De inngikk en avtale om å ta en båttur på Farris etter krigen. Dessverre var det ikke alle som kom hjem, men de som overlevde gjennomførte denne turen sommeren 1946. ( Kilde: Faren min )
Som Ulf nevner er det en stor opplevelse å ta en båttur oppover Farris. Det kan anbefales å ta turen på østsiden av Farris forbi Korpøya, gjennom Onosundet hvor man har Ono-øya til venstre og den spesielle husmannsplassen " Nedre Ono" i lia opp til høyre. Der bor som kjent Anne Sofie og en elghund.
På fastlandet litt nord for Ono-øya er vanninntaket for Vestfold. Det pumpes vann gjennom en tunnel til Seierstad, nord for Bommestad osv.
Sundet mellom Donekiløya og Vestmarka er en helt spesiell naturopplevelse. Så kan man fortsette i flere timer oppover Farris avhengig av motorstørrelsen etc.
Nye og varierte naturinntrykk slår inn hele tiden og kan i ettertid tas frem fra hjernebarken på kalde vinterkvelder.
I en periode børstet jeg av meg “fjordsaltet” (delvis) og etablerte meg med båt i kilen. Hadde aldri hatt båt i Farris før så det var en ny erfaring! Tryter hadde jeg fiska i mange år fra land, så det var ikke noe nytt.Men jeg hadde fått tak i noen gamle Trescow Kart over Farris, med angivelser over gamle bosettninger -leielending gårder rundt Farris. Dette var interessant, og jeg og madammen koste oss i flere år med å utforske disse gamle bosetningene eller rettere sagt ruinene etter dem! Det var artig å se hvor godt kartene stemte med terrenget! solgte båten da det var snakk om “Båtvakter” det orket Jeg ikke. Teddy
Som liten hadde min far hvit sjekte i kilen. Den lå på østsia.
Jeg har minner fra familie tur med norske flagget bak og båten pynta med bjerkeløv. Det var sikkert st.hans aften. Flatøya var stedet vi dro. Der hadde vi bål, de voksne drakk seg dus og trekkspillet skapte stemningen.
Var også noen turer til Trettnes der min onkel og farmor bodde en tid. Husker vi fisket “tryte” og satte bein i halsen.
Faren min brukte også sjekta til å “lauve” med. Hogge løvkvister av løvtrær, bunte dem og tøffe ned for å lesse inn i bilen (en hilman stasjonsvogn). Disse ble siden levert til en fabrikk på langestrand (vistnok ble dette brukt til noe julepynt eller farging).
Siden vi drev kolonialbutikk (som tidligere nevnt annet sted), og hadde endel kunder fra vestmarka, var det spesielt Kristian Ono jeg husker som en gang i uken kom med prammen og hentet varer på østsia av kilen. Husker det var morsomt å sitte der å vente sammen med min far og idag fornemmer jeg dette som et tidløst minne.
Selv har jeg hatt båt liggende i gopledal siden jeg var rundt 16 år. Først inne på gårdens brygge og i de senere år på fellesbrygga der.
Turer til Fossane, korpøya, onoøya, flatøya, donekiløya er mange gjennom åra. Det fine med farris er stillheten og den gylne regel at ingen legger seg oppå noen andre. Er noen på en odde så leter man videre til en finner en egen plass, og det er nok å ta av. St.hans er det mer felles aktiviteter S
Er det mulig å skanne de karta uten å ødelegge dem, Teddy? Det er jo spennende å få vite mer om livet langt Farris i tidligere tider, og dessuten ha noe mål å dra mot, slik dere har gjort.
Hei Ole, jeg er redd for jeg ikke vet hvor de katene er lenger. Byttet bosted for noen år siden og har ikke sett dem siden, men jeg skal selfølgelig lete etter dem og gi deg beskjed hvis de blir funnet. Teddy.
Jeg har hytte på Pollen i Kjose og har vært der siden 1967. Faren min bygget hytta dette året og fikk hjelp av 2 eldre brødre fra Kjose.Hele hytta ble fraktet med en tre pram med en 2 hesters påhengsmotor fra Sandvika. Det ble mange turer med materialer , murstein og sement. Husker vi var såre fornøyd med at vi slapp å ro.
Denne prammen hadde vi mange år og siden hytta ligger slik til at det er knotete å gå dit, ble det til at vi benyttet prammen.
Mor og far min hadde ikke bil, så de gikk fra Byskauen hver helg med hver sin ryggesekk til jernbanen og tok toget til Kjose. Prammen lå i ‘Kjerkebukta’ og det tok en 15 minutter å komme over. Etter en 10 års tid ble tre prammen byttet ut med et skall av en plast pram med 4 hesters påhenger. Denne benyttet vi de neste 15 årene. Plast prammen var ustødig og helt umulig å kjøre alene pga. ingen tyngde foran så baugen stod rett opp. Det ble noen tusen turer med denne igjennom årene. Etter denne har det vært diverse plast båter med noe større påhengere, men som bildet viser har vi ikke vært så nøye med ‘stilen’ når vi var på vannet. Broder Bjørn i stolt positur med Bjørnøya i bakgrunn.
Det kan kanskje være av interesse for noen å få kartlagt hvor det er fint å bade.
Har er de mest kjente stedene markert. 1,2,3,4,5, og 6 er best egnet for de som ikke har båt.
1 er Kattestranda som er lett tilgjengelig fra parkeringsplassen ved Dalheimbukta. Dette er nok en av de flotteste badeplassene sør i Farris både for barn og voksne.
2 kaller Nansetfolk for “Guttebass”. Denne odden har en praktfull utsikt mot Vardeberget og nordover i Farris. Bukta ca. 40-50 meter øst for Guttebass er det også mulig å bade, men litt bløtt. Det var her Teodor Kittelsen malte akvarellen " Badende gutter" i ca. 1889?
3 kalles Saueholmen. I min barndom var det en yndet badeplass. Fra 1953 og i mange år framover var det forbudt å bade der pga. pumpestasjonen for drikkevann som ligger like ved. I de senere år er det åpnet for opphold og bading igjen.
4 er en tange utenfor den gamle husmannsplassen “Trettenes”. Man kjører eller sykler til “Damgården” og fortsetter videre langs bomveien. Fra Trettenes er det en sti gjennom skogen til badeplassen.
5 er en fin liten odde bortenfor “Fossestua”
6 er en meget populær plass ved Nedre Ono. Etter min oppfatning en av de mest naturskjønne områder i Farris. Nedre Ono bebos av Anne Sofie og en elghund. Noen er så priviligerte at de har hytte ved Onosundet.
7,8,9,10,11,12,13 og 14 er velegnede plasser for å legge til med båt.
Spesielt vil jeg anbefale:
8, på nordenden av Korpøya.11, nord på Hønsøya.
13, Tangen er en virkelig flott og populær plass for båtfolket.
Jeg har rodd utallige ganger tur/retur hytta på Ono med prommen til bestefar Valden. Noen ganger rodde vi det tunge dråget helt opp til hytta til snekker Jansen i Kjose – litt vestapå Pollen. Det tok noen timer – særlig hjemveien mot sønnavinden på ettermiddagene. En gang måtte vi inn til land for å øse. Da fløt alt ombord. Ikke fordi prommen lakk, men sjøen setter ganske krappt på Storefarris i frisk vind.
Jeg har ennå bildet av Valden, sittende i prommen med markstanga oppunder Onoøya, på netthinnen.
Mange utrolig flotte minner fra Farris.
Vi er jo fortsatt nærmere frost, kalde dager og netter, enn ett yrende båtliv på Farrisvannet. Med dette i tankene må det være tillatt avvike betydelig fra sonens overskrift.
Under ett besøk på biblioteket i dag dukket følgende avertissement opp i Amtstidende. (Egentlig har det nok vært der lenge, men jeg så det altså først i dag !)
Det fortelles om at 1. februar 1883, var det en oppmerket 700 meter lang traverbane på Farris. Denne kunne riktignok kun benyttes av medlemmer av Laurviks og Omegn Traverforrening, men traverbane var det på vannet.
Hvorfor er det ikke slike traverløp i dag ? Globaloppvarming,….er hadde hesten større hover den gangen ??
På avisens samme side inviteres det likeledes til skøytegåing på Kilen. Rimelig adkomst til banen.
Flott, Teddy!
Jeg slår på tråden når jeg er i Larvik eller området rundt.
Da jeg skummet gjennom bilder som er tatt av tyske spldater i Norge under okupasjonen 1940-45, kom jeg over dette gode bilde fra sørenden av Farris. Da jeg aldri har sett et så godt bilde fra dette området, tar jeg sjansen på å dele det med andre Farris-elskere. Klikk på bildet, og det blir større og klarere. Da vil du også se begge de 2 tyske soldatene og en kvinne som er sammen med dem.
Bildet er hentet fra denne lnken, klikk her
Jeg anbefaler at du tar en titt her, for det er en mengde bilder av landskap, hus, gårder, mm, ikke bare soldater og krigsutstyr.