I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Vi som seilte!

Dette er ei sone for alle som seilte og som kanskje dro ut allerede i ung alder. Hvor var det de reiste og hvorfor dro de? Hva var det som gjorde at de valgte sjøen som levevei? Vi som blei igjen på land, som i mitt tilfelle, fikk nøye oss med historiene når de var hjemom noen uker.

Dette må bli sjøfolkas sone, de har fortjent en – uten for mye innblanding!

Vist 11382 ganger. Følges av 39 personer.

Kommentarer

Viser kommentar 571 til 600 — vis alle 640 kommentarer

Det er nok med all sannsynlighet en redningsflåte, Jan Einar. Den virker litt grunn (lav) men det var en del gamle båter som hadde dem hengt opp i mastestaga for å gjøre det lettere og raskere å få dem på vannet.

Frisyren til damen sier meg at tidspunktet er ca. 40, 50-tallet. Båten er en konvensjonell stykkgodsbåt med lastegear bestående av bommer og wincher. Båten ser ut til å ha dekkslast. Jeg tror ikke “kassen” som henger på styrbord side er noen redningsflåte. Datidens redningsflåter besto i hovedsak av relativt store flotører innebygd i en treramme. Og forøvrig vil den være i veien under lasting/lossing. For meg ser det ut som en rørinnsats til en “donkeykjel” eller en varmeveksler. Og som fraktes som dekkslast. – Dette er mitt bidrag til en mulig løsning. Hvor forøvrig Etteretningsavdelingen?

Mulig flåte som ble brukt når skutesiden skulle males ?

De fleste båter under krigen hadde mastestag(ikke selvstagende master)og i de stagene hang redningsflåterne,og som var en “prototype” av frittfall flåten,,,,,,

Durban engang på vårparten 1956.
Vi hadde klappa til kai, jeg kom opp fra luggar´n, skulle på jobb i maskin. På vei forrut langs babord rekke så jeg at de var iferd med å losse kasser og et hiv var ved å svinge ut over rekka i maksimum høyde. En meget svart mann sto og holdt seg i stroppane på kanten av hivpallen; jeg stopper ved rekka for å følge hivet. Den øverste kassa(som så ut til å ha blitt slengt åppå i siste lita) bikka over og dytta neger´n med seg i et mortalt fall. Jeg hadde aldrig før sett ett dødt menneske og i skrekk for synet(kanskje også i ren feighet for det skrekkelige syn som jeg visste ville møte meg om jeg kikka over rekka og ned på kaia) vender jeg meg brått om og skynder meg på jobb. Den dagen gikk som i ørske, det dramatiske fallet fulgte meg hele dagen og jeg håpet mot bedre vitende at mannen hadde kommet på sykehus og hadde overlevd. Dette var Durban under max Apartheid. Når jeg og kokken seinære gikk i land så vi at mannen fremdeles lå der han hadde falt, med en sverm av fluer over sitt sønderslåtte hode. Fremdeles har jeg kvaler: Hvorfor tok ikke jeg affære og “gjorde noe”? Hvorfor hadde ikke våre offiserer handlet for å få mannen på sykehus eventuellt gitt ordre om å få liket fjernet? Durban hadde en tid tidligere erklært byen for “Hvit By” alle indere og farvede hadde portforbud i byen efter mørkrets frembrudd. Bodde i getto uttafor by´n og de som jobba i by´n eller havna hadde passerseddel for dagsopphold . De farvede var ikke engang verd en transport til kjærkegår´n i den by´n dengang. Både kokken og jeg tok oss et par ekstra screwdrivers på en bar langt oppi by´n og det var med sterke motstridende følelser at vi nærmet oss kaiområdet og MS Staholms siluett der i natten. Liket var fjernet. Vel ombord gikk vi gikk inn på kokkens luggar og blanda oss en dobbel screwdriver som nightcap av puur lettelse.

Seinære fikk jeg å vite at det var mannens egen familie som pliktet å bringe liket i jord. Jeg maner stadig frem den dystre delegasjon av kona eventuelle barn og venner som i nattens mulm(med spesiell tillatelse) frakter sin eneste intektskilde hjem til kasselandsbyen i Durbans utkant.

Cape Town sett fra Blaauwberg:

Et av verdens vakreste syn; ikke bare hadde vi rundet “Cape Goodhope”
men den vakre dag vi ankom(ca primo mars 1956) lå det en blåsvart sky over Tablemountain
som det snødde fra for første gang i manns minne over denne byen. Men mens vi som fjetret over
den vanvittig vakre synsopplevelse som vi kunne nyte i nesten tre timer mens vi ventet på annløpsklarering,
vaket hval rundt oss så nær at prustingen fra dem hørtes som små sjokk og spruten kunne stå
inn over rekka. De var så nære og uredde at jeg den dag idag angrer på at jeg ikke allerede var
fotokyndig. Et uutslettelig minnesyn i lyd og farger.

I land og på den danseresturangen som kokken(han hadde vært der flere ganger før) geleidet meg til
var kvinnene så vakre at motet forsvant fra både hode og bryst, men satte seg som en bevisst men merkbar
urkraft i de genetiske regioner. Det var kun kokkens: “å engasjere noen av dem, nok kunne medføre at MS Staholm ville måtte se seg nødt til å skaffe seg ny reperatør”. Denne opplysning kom nok godt med for disse mulattjentene hadde hver og en sin muskuløse anstand med så jeg ble med MS Staholm videre oppefter den sydafrikanske østkyst noen dager senere: Port Elizabeth og East London

Mønstret på i Durban, mars -77, vi var første båt som lastet i Richards Bay, N-Ø for Durban, Syd-Afrikansk TV var ombord og lagde reportasje. Jeg hadde frivakt om ettermiddagen, gikk i land og kom i prat med noen svarte arbeidere, det gikk 5 min, så kom overstyrmannen og jagde meg ombord, fikk ikke ha kontakt med disse karene, da det kunne skape problemer for skuta. Gikk i trampfart mellom Sør-Amerika og Richards Bay, med noen turer til Middelhavet, New Orleans, Batton Rouge og Mexico. Fin fart.

Ja Gunnar de rasistiske restriksjoner fra apartheidregimet(1948 til 1994) var farsistiske så det lukta også så seint som på den/din tid. Verdensopinionen hadde jo da satt situasjonen “på spissen” så det rasistiske regimet begynte
allerede da å “rullinn puppen”. I 1956-57 var denne menatliteten i sin “ungdom”: Vi fikk streng beskjed om kun å ha med svarte å gjøre i “nødvendige ærender” som handel, taxi og tjenesteutførelse(skopuss etc.) samtaler skulle begrenses til korte ordre: Ble man tatt i seksuellt samkvem med en svart; ble man pisket på et offentlig torg. Man kunne dog leie seg både tjener og tjenerinne, men kun via en hvit mellom-mann. Disse tingene dreit vanligvis(trur eg) norske sjøfolk i og tok sine sjanser. Dette var før aidstid og det verste som kunne hende var en kjønnsorganets “lettere forkjølelse” åsså piskinga på torget da:-) Jeg hørte aldrig av en norsk sjømann at han var blitt straffa med pisk, men ved et tilfelde så jeg en hvit afrikaner bli pisket på torget; det var i Durban.

Da vi skulle mønstre på var “Bow Cedar” på tur til Durban fra Dar es Salaam, midtveis til Sør-Afrika fant de 12 blindpassasjerer under maskinen, Sør-Afrika nektet å ta imot disse, så båten måtte returnere til Dar es Salaam, så vi fikk 3 døgn på Holliday Inn i Durban. Vi var en kveld på “Kosmos” nattklubb, på tur tilbake til hotellet hadde vi med noen jenter, en av dem svart. Vi ble stoppet av svarte vakter/politi bevæpnet med køller, de unnskyldte seg og sa at vi ikke hadde lov å blande oss med svarte, og rykket med seg den svarte jente mens de klubbet henne ned, fy fan for et “kultursjokk”.

Historien med Bow Cedar og de 12 blindpassasjerer under maskinen husker jeg fra mitt arbeide ved informasjonsavdelingen.NRK på den tiden…og ja afrikansk politi gikk gestapo en høy gang også på den tiden.

Artig at du kjente til historie. De ble oppdaget pga at kjøleskapet i nattmessa var tomt hver morgen etter Dar es Salaam, mannskapet startet da gjennomsøkning av båten, og en smører gikk under hovedmaskinen med lommelykt, og det eneste han så var hviten i øynene til de 12.
I samme tidsrom hadde et Israelsk handelsskip funnet 2 eller 3 stowaway’s utenfor Vest-Afrika. Disse ble satt ut i åpent hav på en improvisert flåte, de fikk med seg noen liter vann på ferden. Hvor de havnet er det ingen som vet. Israelittene var så “smart” at de tok bilder av hele seansen, fra flåten var ferdgbygget til blindpassasjerene ble sendt til havs. Bildene og historien kom senere Dagbladet i hende, og de trykket saken.

Godt Rapportert Gunnar
Sikkert ikke kun meg som kjenner til disse historiene. De gikk jo ut på NTB, UPI og Associated Press. Også den med de som ble satt ut på flåte kjenner jeg godt igjen og da pga. at den skipperen som hadde ansvaret for disse menneskers liv ble kraftig kritisert og sannsynligvis mistet sitt kapteinsansvar. Grunnen er at vi som opererte på infoavdelingen måtte oversette storyen fra engelsk, rapportere den muntlig til Dagsrevyen og så sende den ut til våre distriktskontorer og i noen tilfelder også til NTB. Slikt blir hengende igjen på “bioharddisken”.

Må jo si at det er godt at episoden kan bekreftes.
Et par turer senere, i Richards Bay, skulle dekken og jeg spille bordtennis i trimrommet, som lå på nederste dekk. Da vi kom inn i rommet lå det en kar under bordtennisbordet, han var svart, ikledd en sid gammel engelsk militærfrakk, hadde med seg et kors av grener inntullet i stoff av skarpe farger, korset var ca 2 meter høyt. Han kunne ikke engelsk, men ga inntrykk av at han skulle til Jerusalem, han nektet å gå i land, selv om vi prøvde å forklare at vi skulle til Brazil, noe som ville gi ham en laang omvei. Vi måtte hente båsen, og han fikk karen i land,etter at vi hadde gitt ham litt mat med på veien.Vi slapp heldigvis å kontaktet politiet, vår herre vet hva de ville gjort med stakkaren.

Keep up the good work!
Takk til alle dere som skriver om opplevelser og livet til sjøs. Jeg kan forsikre dere om at dere blir lest. En sjekk på antall BRA jeg har fått på det første innlegget har nå kommet opp i 187 (andre). Tenk om hver av dem hadde kommet med en liten historie – som tidligere sagt, her er alle velkommen innom!

Nå er denne tråden vist nesten 8000 ganger så jeg vet dere er der ute og det er forøvrig kona og jeg også. Ferierende på en gammel fransk kanalbåt godt oppankret midt i Rotterdam – mere nøyaktig like i nærheten av det maritime museet.

Kraner så det holder

Jeg regner med at havneområdene vest for byen er godt kjent for de fleste av dere og jeg kan love at her er det aktivitet enda – helt utrolig for en som er mest kjent på Revet i Larvik.

Rotterdam Maasvlakte – på vei inn!

For å komme dit tok vi toget ut til Hoek van Holland Haven (30 min) – deretter en 20 min tur med katamaran over til Maasvlakte.
Dette havneområdet er nå i ferd med å bli trangt og en bygger for framtida. Det nye havneområdet kaller de for Futureland. Her drives det mudring over en lav sko – De har noen år på seg for Maasvlakte 2 skal ikke stå ferdig før i 2035.
Her ute ligger det et beøkscenter hvor en kan få seg en forfriskning. Det var nemlig ca 4 km å gå fra fergeleiet for to fra Larvik, som ikke var godt nok kjent til å få leid seg sykkel.
Spor av Larvik fant vi imidlertid. Det brukes nemlig skrotstein fra Larvikittbruddene i utforminga av bølgebryterne i den nordvestre delen av det nye anlegget. Skrotstein har vi jo nok av i Larvik, den representerer ca 90 % av det som brytes – se forøvrig tråd om steinindustrien her.

Maasvlakte, eldre del av havna
En behøver altså ikke være sjømann for å ha det bra på vannet i Rotterdam. Det er ikke dyrere enn å bo på hotell og med noe bedre plass – tror vi har ca 70 kvm i det gamle lasterommet og da blir det slik!

Foto:astridw

Glimrende ferieløsning og utmerket reportasje i og fra verdens tredje største havneby med en kapasitet på 327,8 millioner tonn kun forbigått av Shanghai og Singapore med ca. 100 mill tonn pro anno.(443-423).

I de aarene (ca. 4 ) som jeg var paa M/T Varangnes/jxha fikk jeg oppleve Rotterdam og havnen ca. 100
ganger. Tollinnklareringen var som oftest veldig grei, men vi fikk jo “doedsgjengen” paa besoek saann
fra tid til annen naar de lette etter smuglervarer som vi vel i veldig liten grad hadde. Naar vi gikk tilbake
til Norge hadde vi vel heller litt som var innkjoept i nettopp Rotterdam. Vi hadde i begynnelsen av 1962
til 1964 mer eller mindre fast kaiplass i PERNIS hvor vi lastet CLEAN (jetfuel, parafin, bensin og solarolje)
til forskjellige havner i Norge med nordligste lossehavn Hammerfest. Det var mye grisevaer oppover
Norskekysten, men det gikk naa bra. Saa paa hoesten 1964 tok jeg en pause fra slingringen og gikk i
worldwide for saa aa komme tilbake til Varangnes i 1966. Siste turen med denne flotte baaten gikk fra
Amsterdam til Conacry og videre over til en plass oppe i Amazonas for lasting av manganmalm for
Workington i England hvor min avloeser kom ombord. Vi gikk saa videre til Amsterdam og lastet bensin
for Kr.sund.N. dermed var det slutt paa sjoelivet for meg. Jeg regner ikke med de 3 aarene jeg var paa
plattform i Nordsjoen som sjoeliv selv om det var mye sjoe omkring. Ute paa Statfjordfeltet hvor vi fikk
aeren til aa sette foerste hull i det som ble hetende Statfjordblokka var det tildelt meget stormfullt i
lange tider, men interessant var det jo. Etter Nordsjoen ble det Svalbard og satelitter, men det er en
helt annen historie som jeg kanskje skriver om senere.
Ha en riktig god sommer der i Norge !!

Det var utrolig stor akivitet ikke bare blant losene og tollvesenet i Maasvlakte, men også flere havari og bukserfartøy lå i høy beredskap.

Det lå fem slike båter fra samme selskap. De var alle bemannet og klare på kort varsel – antar det er store penger å tjene ved å være raskt tilstede.

Smit er et navn jeg mener å ha registrert på oppdrag også her hjemme.

Det var også kontinuerlig vedlikehold og mudring av vannveier flere steder – her var det mye jobb for mange!

Foto:astridw

Med fast kaiplass i Pernis lå jo M/T Varangnes nesten inne i Rotterdam sentrum – her har dere et kart. Vel, kanskje ikke helt inne i byen……..

Jeg tillater meg å kommentere de utmerkede bilder som følger denne reportasje. De holder mål mot en hvilken som helst målestokk. Hils Henne:-)

Jeg kan vel svare her? – Hun takker for hyggelig omtale . Er du heldig Peter kan du kanskje enda få kjøpt fotoboka hennes som heter Larvik og kom ut i et antall av 40 ekspl (selges bare hos bokhandlerne i Larvik.
En avsporing med reklame – det skal aldri skje igjen!!

Du er unnskyldt Otto: Hun er vel verd litt kjyt: Oooog jeg vurderer faktisk:

Etter min korte dåp på sjøen i ett år, 1977, kom jeg tilbake til Antwerpen i 1989 og -90, men denne gangen med “skute” på hjul, Scania 142. Fast stoppested var i Narvikstraat, kai 5, og Velferden, som da ble drevet av en som hette Knut. Topp service og hjemmefølelse for slitne sjåfører. Stod fast der fra lørdager til søndager i
ett års tid.
Fast rute; først middag og bowling på Velferden, så opp i Skipperstraaten på Tromsø-bar for norsk kaffe og Mackøl, for så å avslutte kvelden på Denise’, ei sjappe lengere oppe i gata.
Denise’ var en homsebar, og eneste plassen vi fikk sitte i fred uten påtrengende tilbud fra løse fugler.

Smit er vel et av verdens aller største bergningskomagnier. Opererer i alle verdenshjørner med tauing, bergning, havneservice, undervannsarbeider, transport og løft av tunge konstruksjoner samt terminalservice.

Firma Smit har sikkert hatt mange suksessfulle oppdrag, men jeg vet om ett som ikke var fullt
saa bra. For endel aar siden skulle 2 av Smit’s taubaater taue en enorm flytedokk fra Goeteborg
til Murmansk. Det gikk bra helt til de kom omtrent til Hamningberg/Persfjord i OestFinnmark, men
da fikk de veldig daarlig vaer med kuling/storm ca. 9 – 10 Baufort. Om den kom overraskende vet
ikke jeg, men da slepet kom til Vardoe slet slepelinene seg, og dokka seilte avgaarde med vinden.
Redningsskoeyta Lars Christensen som hadde stasjon i Vardoe gikk ut for evt. aa hjelpe til, men
dokka var raskere og grunnet havstroemmene i Varangerfjorden som slaar inn paa nordsiden av
fjorden og ut paa soersiden av fjorden saa gikk dokka iland rett over paa den russiske siden av
grensa. Det tok lang tid foer mannskapene fikk lensa dokka saapass at de fikk slept den naermere
til Kirkenes for midlertidige reparasjoner. Deretter ble denne slept tilbake til Goeteborg for videre
reparasjoner.
Disse hollenderene paa taugbaarene var noen ordentlige stapeiser som om de hadde spurt oss
paa Vardoe Radio saa kunne i alle fall jeg ha gitt dem infor om dybde og stroem i fjorden.
Men nei, ikke et pip ifra dem. Skulle nesten tro at dette var en oensket situasjon fra dem for de
fikk jo dobbelt med arbeide.
Ha en god weekend !!

Alltid spennende med litt inside stoff kjell – kanskje Arne-Olav har sett noe av dette dra forbi stuevinduet i Båtsfjord?

Hei folks, i konvoifarta i Atlanterhavet var Smits og vår superhelt: Sleepboot Zwarte Zee (III) Redningsmann til M/T Polarsol av Larvik, som lå i brann etter hard bombing fra Luftwaffe 150 N.mil sør for Island april 1941.

Jeg husker min far sleit med et engelskkurs på gamle 78-plater, men at det var egne kurs for sjøfolk hadde jeg ikke hørt om! Kom over noen plater som en gang har tilhørt Statens Velferdskontor for Handelsflåten på en gjenbruksforretning i Sandefjord. Jeg kjøpte ikke platene, men hvis du har noe å spille dem på, så er det jo ikke noe å si på prisen. Her har dere plateside 6 leksjon nr 8!

Foto:astridw

De åra jeg seilte, Otto, hadde jeg mye med velferden å gjøre, men må si meg enig, jeg hørte aldri om noen slike engelskkurs, ikke andre språkkurs heller for den saks skyld. Og på plate, det burde jo tilsi at det var på gang før -75. Kanskje et samleralternativ?

M/T Polarsol i dårlig vær – 1953

Hvis en går litt tilbake i denne tråden finner en mange innlegg som omhandler M/T Polarsol. M/T Polarsol var det mange som kjente, ikke bare her lokalt, men sjøfolk fra hele landet har seilt med båten. Østlandsposten som er vår lokalavis hadde for få dager siden et bilde av Odvar Schrøder Jensen ombord i M/T Polarsol. Jeg tok derfor kontakt med Odvar og spurt om han kunne tenke seg å bidra med bildet også her hos oss. I dag fikk jeg oversendt flere bilder sammen med et dikt fra boka hans Larvikspoesi som kom ut i fjor.

M/T Polarsols reise

Tekst: Odvar Schrøder Jensen. 1953.
M/T ”Polarsol” var en tankbåt på 15.000 tonn dw.
Rederi: Melsom og Melsom
Bygd i 1939, bombet under krigen, reparert og var et lite stykke Larvik i den store verden under og etter krigen

Et stykke Larvik glir sakte over oseanen
gjennom Røde Havets asur blå’e vann.
I tolv knobs fart driver den gamle svanen,
med kraft fra Docksfordens dieselfulle barm.

Den kom fra Hamburgs store oljemottaksbar,
tett ved, piker, vin og sang for sjømannspeng.
Gjennom Kanelen, over Biscaya, forbi Gibraltar
inn i Middelhavets store, varme sjøbasseng.

Port Said med dekksalg, og kjingsa for kjingsa,
Moses med araber business,
prutta og prutta. ”Kaptein betaler, skriva på boka, for tingsa”.
Fina greier – for norska jenter, for norske gutta.

Skipet går i ørkenen ned til Bittersjøen, – stopp!
På med badedrakt og stup ut i det varme vannet!
Mens vi venter på en konvoi som er på vei opp,
får vi bada av oss lengsel og alt ”oljeslammet”.

Seilasen fra Suez gjennom Røde Havets lumre dis.
Tankeren har lang krigstidserfaring på sine skuldre.
Den ble bombet og skadet, – den var nære forlis,
mens mannskapet holdt ut, sto på – i det jævla buldre’.

Nå seiler skuta sydøst og ingen vet vel av den,
temperaturen stiger, det blir mer og mer hett.
”Helvetesporten” ligger rett utenfor Aden.
Der vil Polarsol gå inn i Bukta, rett og slett.

Den Persiske Bukten er neste seilas
for båten fra Larvik, som drar inn i en ørken.
Om bord hersker trivsel, intet kjas eller mas,
mens varmegradene er over femti ne’på dørken.

Enden er nær, men det er ingen storslagen havn,
men fra ørkenens indre det svarte gullet flommer,
fra Mina al Ahmadi kommer oljestrømmen ifra land
ned i Polarsols mange enorme oljevommer.

Men her er ingen piker, heller ingen vin og sang,
avstengt område, bare et lite grått skur på kaia.
Med air-condition og gratis lime juice dagen lang.
Dette er jo ikke mye drikke til å bli svai a.

Så begynner hjemtur’n på en måned til Europa.
Vår arbeidsplass og hjem skal hjemover med last.
En takk til Melsom for mat, køy – klinger heia ropa.
Hurra, Polarsol vi følger deg med last og i brast.

Odvar Schrøder Jensen

Håkon “Smen” Olsen, motormann fra Langestrand.

Bilder og dikt fra Odvar Schrøder Jensen 1953

Annonse