I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Vi som seilte!

Dette er ei sone for alle som seilte og som kanskje dro ut allerede i ung alder. Hvor var det de reiste og hvorfor dro de? Hva var det som gjorde at de valgte sjøen som levevei? Vi som blei igjen på land, som i mitt tilfelle, fikk nøye oss med historiene når de var hjemom noen uker.

Dette må bli sjøfolkas sone, de har fortjent en – uten for mye innblanding!

Vist 11382 ganger. Følges av 39 personer.

Kommentarer

Viser kommentar 511 til 540 — vis alle 640 kommentarer

Ca 12 måneder marinetjeneste ombord i denne, fine linjer på denne båten og en flott tjeneste.

Evert Taube er jo Svenske som har satt dype spor etter seg i Søramerika-brasil, og her i norden kjenner vel de fleste hans sanger.Har vi noen tilsvarende Normann som har gjort seg bemerket der nede? (Tenker ikke på Lorentsen.) Desverre så kom jeg aldri til Søramerika. Teddy.

Godt spørsmål Teddy!

Ingen over ingen på siden, sier den Danske krønikeren om Norskfødte sjøfareren i den Dansk/Norske historien. Jens Munk født i 1579, dro til sjøs som 12 åring. Dro med den Hollandske skuta “Schoubynacht” i konvoi til Bahia i Brasil. På tur tilbake ble de angrepet av den Franske flåten til Ribolde de la Rochelle. Skuta tok fyr og de kom seg iland. Etter lang tur i jungelen kom de seg tilbake til Bahia. 4 år jobbet Jens i det største handelshuset i Bahia. En dag kommer det an Spansk flåte inn på havna. Bak odden ligger to Hollendere. Jens svømmer ombord og advarer dem og blir med til Europa. Jens drar språkmektig hjem og jobber seg opp i den Dansk/Norske flåten.der han blir kongelg kaptein i 1611.

Jens hadde jobbtilbud både fra Portugal og Holland. Han kriget i mange år mot Sverige lag med Christian 4. Admiral Daa har lenge prøvd å ta den berømte slavehandleren og piraten Jan Mendoza. I 1615 kommer det bud at Mendoza herjer på Færøyene. Jens tar kommando ombord Victor, datidens største orlogsfartøy og drar på piratjakt. De får de beskjed om at Mendoza dro med kurs for Norge. Når de kommer til Vardøhus Fæstning får de beskjed om at Mendoza dro østover. Jens tar Mendoza ved innløpet til Kvitsjøen, det var ikke så mye tid til parlamentering. Piratene til Mendoza ble buntet to og to før de måtte gå planken. Mendoza med sin styrmann ble kastet i rommet, Mendoza sine gull og sølvkister ble låst inn. På tur vestover ser de mastetopper inni Laksefjorden. Det går ikke lang tid så er Baskerne sin hvalolje i Tømmervika konfiskert, datoen er 17 juli 1615. Baskerne fri for skip må ro i robåten hjem til Biskaya. Når Jens er tilbake i København er han en av byens rikeste. Mendoza og hans styrmannen ble hengt.

Han var nå også litt av en pirat… ;D

Tenkte vi kunne ta en tur tilbake til 1950 – 60 – 70 åra og sjøfolkas behov for kontanter. Dette var jo før noen kunne trekke kortet og ha noen avslappende timer i land – så hva gjorde man? Avhengig av de land en besøkte var det vel også behov for forskjellig typer valuta – eller kanskje det var slik den gangen at US dollar gikk over alt? Altså hvem var det som styrte med pengene ombord og hvor mye kunne en få ut i cash? Var beløpets størrelse basert på hvor lang fartstid en hadde ombord eller hvor en befant seg i rangordningen?
Av egen erfaring kan jeg trekke en paralell, jeg endte i 1981 opp i Oklahoma City med 25 sjekker fra DnC – på en såkalte Cash Convertible Account, sjekker som ingen banker ville innløse. Den lokale banksjefen aksepterte heller ikke at det var en tidsforskjell mellom Norge og USA – Sir everytime we call your bank they are closed – en avsporing, men det å være uten tilgang på kontanter uttaskjærs er aldri særlig moro!

Dette har kanskje skjedd med flere enn meg også – eller?

Godt spurt Otto.. og nu ble det gang i memoboksen: Ombord hos oss var det stuerten som hadde “alt i slappen” og ettersom jeg husær fikk vi utbetalt det vi ville av anløpslandets valuta: Vi gikk jo på Amerika og Sørafrika så her var det snakk om Dollar og Pund(S:A. var Eng. i 1956 ble egen republikk i 1961 og fikk Rand som valutta benevnt efter grunnvannstanden(het Witwatersrand) i gullgruvene ved Johannesburg) og i Mosambique var det snakk om Escudos da M. tilhørte Potugal. Vi fikk naturligvis utbetalt i takt og pakt med hva vi hadde á konto av hyra. Til pokerbordet var det skjeldent snakk om kontanter; her spelte vi med sigarettpakker(kartonger). Poker var en av våre viktigste adspredelser ombord hos oss og jeg regner med i den ganske norske flåte. Jeg regner med at stuerten også hadde ansvaret for skutas kontantbeholdning og planla derefter med å gjøre valuttainnkjøp i avgangslandet efter mannskapets estimerte behov i anløpsland. Sånn var det hos oss i 1956 om jeg husær rett. Stuerten var vår “viktigste” mann ombord, vi var et handelsfartøy(koopvardeij “koffardi”) og stuerten var handelsmannen. Vi var aldrig blakke på hverken mat sigaretter dram eller valuta. Godt jobba stuerten:-)

PS: Et par døgn før anløp måtte vi klarere til stureten omtrent hvor møe “gærningær” vi skulle ta ut av hyra.

Dette var en periode hvor stadig flere nordmenn farta rundt og jobba ikke bare på sjøen, men også i land. Valutamarkedet var ikke så regulert som i dag (!) og i enkelte land var det utbredt svartebørshandel. Min moral var vel ikke særlig mye høyere enn andres når det gjaldt å spe på en heller beskjeden lønn. Uten ytterligere kommentarer kan jeg jo fortelle at dette landets valuta (se bilde) på svartebørs i 1963 var syv til åtte ganger høyere enn den offisielle kursen!

Rent bortsett fra at jeg selv ved et tilfelde på Sørafrika slumpa over en liten bunt krøllete norske sedler; jeg tror det var i portugisiske Lorence Marques, som jeg kjøpte av en barceeper for en slikk og ingenting så var fantastiske valutavarp et stadig tema rundt pokerbordet. “Husær engang i Singapor at båsen kjøpte en påsa norske sedler til en verdi av….åsså kom det en hakesleppsum” Så vi hadde sporadisk kontakt med denne svarte valutahandel. I de fleste havner fantes et utall slike “kjingsa” elementer som både kjøpte og solgte. Vår stuert advarte mot dette alltid før vi gikk iland.

Det er riktig at det var stuerten som var “handelsmannen” ombord, men det var “gnisten” som satt på pengesekken. Som utbetalte etter hva som var skrevet på pengelista (ønskelista). At det var noen rederier som hadde en annen praksis er også riktig. Etter reglene kunne du ikke få utbetalt alt du hadde til gode. Oppsparte ferie- og fridager + 10 prosent av kontantene på “boka” skulle til enhver tid ikke utbetales før avmønstring. Dette for at ikke rederiet skulle bli belastet økonomisk ved “akterutseiling”, eller at sjømannen fikk sparken og måtte hjemsendes, og ved annet kontraktsbrudd, skulle vedkommende selv betale “moroa”. – Når døra til gnisten var lukket, er det riktig som du sier Peter Martin, stuerten som var redningen. Og var stuerten en real kar var lånene gebyrfrie. Men det var de ikke alltid. En stuert jeg seilte med hadde den største “slappen” jeg noen gang har sett, også i ettertid. Han hadde tatt alle “store-rommene” under midtskipet til “slappkiste” (slopchest), fra skuteside til skuteside. Sortementet var omfattende. Bl.a. solgte han pocket-bøket. Det var selvfølgelig greit nok, var det ikke for at han etter en tid “tok” bøken tilbake og solgte dem på nytt til nye mannskaper. Mønstret en kar av, var stuerten den første til å samle inn igjenlagt lesestoffet. Han lånte også ut “ikke gebyrfrie” penger, som selvfølgelig var helt ulovlig. Men det var ingen som klagde. Hvem skulle det i så tilfelle klages til. Skipperen? Njet. Det var jo han “far sjøl” som tillot gesjeften. Dette var nok et sjelden tilfelle av grådighet på et norsk skip. Men på danske skip, hvor de rederier som hadde “hovmester”, og ikke stuert, var dette ikke uvanlig praksis. Og som bodde i de største villaene!

Jeg kan dra meg til minnes at ved avmønstring, var det “gnista” som betalte ut tilgodehavende, men jeg er temmelig sikker på at det var stuerten vår som satt med valuta´n og betalte ut forskudd, mind you; jeg kan ta feil her.

Vi hadde også samme system ombord som Haagen beskriver, men slappen den hadde Stuerten. Det var tydligvis forskjell i forskjellige rederier. som Per Martin nevner var “Kjingsing” en stor del av gamet! Sigaretter var i høyeste grad gangbar VALUTA som var velkommen i alle land.Man tok opp så lite som mulig i penger, vi seilte jo for å legge oss opp kapital på bok! (I’m Skotte you know) så etter avmønstring hadde jeg bonkevis med “kjingsepenger” som jeg aldri fikk brukt! ! (mest Russiske Rubler, som ikke det ikke var mulig å veksle in) Barn og barnebarn har lekt butikk med dem. I Amstrerdam besøkte jeg en bar, hvor veggene var tapetsert med all verdens valuta ! Er det noen andre som har vært innom der? Teddy.

Jeg tar også med i ekvasjonen at det kan herske store forskjeller fra den typiske stykkgodsbåten med et antall passajerslugarer og ofte meget eksklusiv cargo og… tankfart. Jeg mener å huse at stuertene ofte var mektige menn som nøt stor anseelse i såvel rederi som hos grossistene i de forskjellige havner. Tidsaspektet kommer her også inn; femtitallet var lissom det siste av den “gode gamle fart” og hurtig gikk man inn i nye tider med “timeskrivere”.

Dere vet jo at jeg ikke seilte, men jeg beveget meg rundt i verden på Statens regning. Jeg minnes med gru og glede en togreise fra Oslo til Pisa i 1963. Opplegget var at jeg skulle hentes i Pisa og fraktes sørover etter en uke der. Det ble derfor utbetalt forskudd på lønn med US $ 300, – en formue altså, pengene forsvant som dugg for sola i Livorno en kveld.
Kunne sjøfolka også få utbetalt forskudd på hyra hvis en trengte noen kroner før avreise?

Å få forskudd Otto,det var en vanskelig sak ,helt avhengig av hva årsaken var. Det var vel som å gå på NAV i dag. Hvis man var i beit for kronasje, så spurte man først sine kompiser.Og hvis hvis man var betrodd, gikk det i orden.Og var det var minus på trekken hjemme, så ordnet rederiet det til alles beste.Det var jo et organisert system.Av hyra gikk det et avtalt trekk som ble gjort tilgjengelig for familien der hjemme, og kapteinen- rederiet passet på at den avtalen ble oppfylt.Det var jo ikke alle Sailors som kunne passe sine økonomiske forpliktelser. Teddy.

Jeg må med skam bekjenne at dette ordet til Peter – EKVASJONEN – skjønner jeg, for å si det mildt, ikke en dritt av! Jeg finner det ikke i Tanums store, ei heller i fremmedordboka, derimot “googlet” jeg, og fant dette:

Utvikle en multippel regresjon ekvasjon. Dette vil være nyttig informasjon å bruke i sammenheng med testresultater slik at du an gjøre prediksjoner angående ytelse.
Ta testresultatene fra test skårene til ett individ og bruk dette i regresjons ekvasjonen som genereres. Slik vil du få en nyttig guide ved utvelgelsen.

Ble jeg klokere av det? Nei! Setningene stammer for øvrig fra noe innen psykologi (det sier kanskje det meste!).

Peter, derfor blir min oppfordring til deg: Prøv å skrive så vi vanlige kan forstå hva det dreier seg om!

Nei: dette var tydeligvis noe nytt og derved utvidende av horisont: Enklere forklart “regnestykket”: (Likningen)
Brukes mer i matematikk og astronomi:-) Ha en riktig god natt Janke.
PS: Beklager dog min fornorskning “ekvasjonen” bør skrives Ekvationen så blir det søkevennlig.

En liten unnskyldning, Peter, for jeg ser nå at ordet ekvasjon faktisk står i Tanums store! Og det betyr ganske riktig likning, men hvorfor ikke heller prøve å unngå disse fremmedorda så kanskje vi slipper å kaste bort tida på å slå opp i ordbøker eller søke på internett (“google” – som det også så fint heter)?

Dette er ord som beriker språket og i stedet for å “krympe” språket; utvider jeg det i takt og pakt med grunnsetningen: Å lære bitte lite grann mer hver dag. Den tid det tar å spørre eller å slå opp blir rikelig belønnet i utvidet horisont + en smule rikere.

Ved å bruke hele språket forsvinner fremmedordene helt.

Vel, det kan vel diskuteres om det er særlig berikende for det norske språk – det finnes andre måter å lære noe nytt på enn å kaste bort tida på stadige oppslag!
Men nå har vel dette utvikla seg mer til en språkdebatt enn det som var meningen med tråden, så jeg foreslår at vi setter strek her, Peter!

Nei da, Peter Martin, du tar ikke feil. Det var rederier som hadde forskjellige ordninger vedr. cash-utbetalinger. Angående slappkista kunne det være hvem som helst som påtok seg det ordningen. Men som regel var det stuerten. På slutten av min sjømannstid (i WW) var det skipperen (ingen andre var interessert) som hadde slappe’n. Stuerten hadde mønsteret av for godt noen år tidligere.
Angående stuerten Peter, så var dette en kar du gjerne var på talefot med. Men bare hvist han hadde godt kosthold. En “cheap” stuert var nesten fritt vilt. En jeg seilte sammen med på flere WW-båter var av den gjerrige typen. Han var selv god til å lage mat. De få gangene han selv var i byssa, når kokk’n hadde en dårlig dag. Men stilte nesten hver søndag med en skikkelig “blåveis og verandaleppe”. Han hadde en stygg vane og havne på en lugar hvor festen gikk høyt. Det var oftest matroser og motormenn som sto for blomsterutdelingen.

Yess sir Hagen – at disse stuertene hadde sine “paa skogen” er nok sikkert, ikke alle, men var sammen med en som var en skkikkelig luring. Vi var i New Jersey og provianten kom ombord. Melk i pappkartonger til de midtships mens vi andre maatte noeye oss med jernkua. Jeg ble rimelig forbannet for denne fordelingen og gikk paaland paa naermeste kolonialbutikk og kjoepte melk til oss i off.messa. Men denne stuerten var nok av den noe haardhudede sorten som ikke boeyde av. Han sa forresten oppe i L.pool at “ja du vet gnisten. vi stuerter har jo litt paa si”. Det var denne saken. En annen sak var at vi hadde en skipper paa en tanker som under verkstedopphold i S.pore bodde paa Hotel Singapura. Denne regningen ble betalt av skipshandleren som vi hadde. Maten ble jo deretter kan dere vite. Vi fikk ny skipper og skipshandler etter en tid !

La det være sagt en gang for alle at det ikke er om å gjøre å henge ut “alle” stuerter som minusvarianter. Det fleste av dem var kjekke karer (og damer). Det var dr…sekker i alle departementene.Ikke minst i mitt eget.En WW-stuert var kjent i hele WW-flåten for sine ferske rundstykker (morgenbrød). Hver morgen kl.0500 var han i byssa for at vi (alle) skulle få ferske rundstykker kl.0630. Desverre rykket han opp til stuertinspektør. Dermed var det snipp, snapp, snute, og ferske rundstykker var ute.

Windstar Cruises.

Båt på vår kryssende kurs, vi har babords halser OK. Legg merke til den forurensningen i bakgrunnen som var som linselus i en ellers så vakker horisont i Caribien. Denne turisthybrid irriterende i sin blotte eksistens. Her rett vest av nordenden av St. Lucia

Et balsam for øye og sjel i linjer akseptable i horisonten. Det er Swan 92 “Godot” av Larvik for full Genaker bærende ned mot oss.
Pyramidefjellet ligger ved innløpet til Rodeney Bay nord på St. Lucia. Cruiceskip i midten: “Princesse Of Caribia?”.

Eier og kaptein Paul Eftang til rors. Vi har en plan: Fest for begge mannskap i Marigtot Bay St. Lucia

Godot under land St. Lucia.

Ikke for å være pirkete, men; S/Y Godot er en Swan 66. Eier og skipper heter Pål Karsten Fevang.

Sånt prik mottas med takk Stig: Takk for korrektur. Kan du endre dette lenger oppe i teksten Otto?

Nei, det går nok ikke – gjort er gjort og spist er spist!

En deilig søndag ettermiddag ligger “Wind Star” ved kai i Fort-de-France å venter på neste “last” med passasjerer. Det er på ettersommeren 1986 og maskinsjefen har inntatt hvilestillingen (et bein på rekka) forut på brodekket, da en kar kommer ruslende bortover kaia.- Hi, Chief, nice ship you got there.- Jo takk, svarte jeg. Etter noen høfligheter om hvem, hva og hvor inviterte jeg karen ombord. Han var amerikaner og skipper på en skonnert som lå ved tverrkaia litt lenger bort. Etter omvisningen og en øl måtte han innrømme at han var rimelig imponert over teknikken og interiøret. Ellers lar ikke amerikanerne seg så lett imponere. Men, som han sa da han gikk i land " this is the ugliest schooner I ever seen". Og det hadde han nok rett i. Hva sier ekspertene?
Med disse Wind Cruise bildene hadde jeg tenkt å komme inn på kvinner til sjøs. Og med ett program på NRK2 om kvinner til sjøs friskt i minne tenkte jeg at tiden var inne.

Annonse