I hine harde dage først på 60-tallet begynte innlæringen av den edle skrivekunst med sirlige bokstaver utført med pennesplitt og blekkhus. Kulepenn var FY. Husker jeg hadde en kulepenn, men dette var forbudt. Gul og lignet på en blyant. Men det var mye søl før man lærte å bruke penneskaftet med løse splitter. Først i 3. klasse (tror jeg)var det forsiktige forsøk med den første fyllepenn. Høytidelig bybesøk med anskaffelse av denne dyre saken som ble kongen i penalet. Patroner med blekk inni, og noen ekstra i et eget futteral. I skuffen til opphavet lå det også en forbudt sak. En “PARKER” kulepenn.
Denne var bare til å se på i påsyn av voksne. Men at mange av de tidlige skrifter som er utført med penner av fjær eller skaft ser ut som de gjør er heller utrolig. Håndskrift var et eget fag den gang, og mange behersket det bra. (undertegnede unntatt). Trekkpapiret var fast følgesvenn langt inn i fyllepennens tid, og luksusutgaven var vel en slik “vogge” som man rullet over teksten. Husker frøken hadde med en regnestav på skolen bare for å vise fram, men det var uoppnåelige saker.
Så med årene kom COMODORE 64. (hadde den ikke en lillebror?)En ny verden åpnet seg. Satt kveld etter kveld med innskriving av kommandoer. POKE 1544 goto 1 i "BASIC"osv. Målet var å kreere en balong som beveget seg oer skjermen. Videre var det jo ingen hard-disc eller minne. Lagring og innlasting av program måtte skje via kassettspiller. Men det kommer kanskje i en annen tråd

Om bare fem år kan man fly fra Frankfurt til Sydney på bare 90 minutter. Romflyet vil skytes ut som en rakett, og ikke taxe og ta av som flymaskiner i dag gjør. Roboter vil være alminnelig også om fem-tjue år. De blir programmert via PC. Om femti år har de hud og hår av latex. Biler fins ikke mer, men svevere. De ser ut som flygende tallerkener med en fart på inntil 40.000 km/t. De vil være førerløse, dvs de vil gå på autopilot. Trafikkskilt ser du på frontruta eller glasskuppelen, eller glasskula. Det vil bo folk på Mars om 50-500 år, og vi vil ha blitt kjent med utenomjordiske vesener. Jeg ser fram til framtida!

Må bare korrigere bittelitt ang. Commodore’n. Commodore 64 hadde minne – alle datamaskiner må ha en eller annen form for minne for å kunne fungere. Commodore 64 hadde 64 KiloByte (eller 65536 byte (1 kilobyte = 1024 byte)) minne, hvilket man også kunne lese på oppstartsskjermen:

Minne kaltes dengangen som nå RAM (Random Access Memory). Diskettstasjon var å få til den, jeg hadde selv en 5 1/4" (de store, flate, tynne diskettene) diskettstasjon som het 1541 til Commodore’n. Etterhvert kunne man også få 3 1/2" diskettstasjon (1581), og til og med en 10 MegaByte harddisk var å få tak i. Matriseskriver hadde jeg også til den som het MPS 801 , med den fantastiske oppløsning av 7×6 punkter (per tegn) og et lydnivå på linje med en mitraljøse.

Commodore 64 hadde en “lillebror” som vel egentlig het Commodore VIC-20. Vi refererte alltid til den som “Vic 20” eller “Vic”. Det fantes også andre som Amstrad CPC eller ZX Spectrum som var noenlunde i samme “genre”.

Tormod: Jeg ville vært forsiktig med spriten så tidlig på morgenen..

husker noe Ski på Commodore 64 på midten av 1980-tallet? Jeg og en polsk kamerat av meg og broren min spilte det sammen med andre venner av oss. artig!

På Larvik Gymnas var noe av det første man fikk beskjed om da man begynte på reallinja: “Kjøp en regnestav”. Regnestaven ble for mitt vedkommende anskaffet ca. 1962. Jeg hadde stor nytte av den, og staven var et fantastisk redskap til å regne ut log, tan,cos,sin,multiplisere,dividere, addere, subtrahere osv. Kort sagt – ved riktig bruk – kunne den brukes som hjelpemiddel til å løse nesten ethvert matematisk problem. Litt unøyaktig var den. En desimal, kanskje – noen ganger to, var det mulig å oppnå.

Noen år senere måtte jeg, pga. realfagsstudier ved UiO, anskaffe en ny stav som var adskillig mer avansert. Begrunnelsen var at man måtte investere i en god regnestav fordi man måtte anta at den ville bli benyttet i mange tiår framover.Ja, kanskje helt fram til pensjonsalderen. Dette var det ultimate regneinstrument!

Mine regnestaver har ligget i en skuff siden ca. 1974, da kjøpte jeg kalkulator.

I kveld har jeg funnet fram regnestavene. Faktisk kan de fremdeles være anvendlige.

De fleste under 45 – 50 år har muligens aldri sett en regnestav?

Jeg gikk ut av Larvik gymnas på reallinja i 1961. Vi brukte bare logaritmetabeller på gymnaset. På UiO med realfagsstudier så kjøpte jeg regnestav og har både den og en “lommeregnestav” liggende. Ved bruk av regnestav så blei vi etter hvert drevne i overslagsregning, for noe kommaplassering gav ikke regnestaven. Jeg sakner ikke bruken av regnestaven, og synes at kalkulatorer, gjerne grafisk til sitt bruk, er et stort framsteg.

Jeg håper ikke jeg ble misforstått dithen at jeg synes regnestaven er grei å bruke i dag. Den hører hjemme der jeg tok den fra i kveld. Nemlig i en skuff.

Grafiske kalkulatorer etc. er fantastiske. Så kan man undre seg hva blir det neste?

Regnestav var man helt hjelpsløs uten.Likeså logaritmetabell. Akk det var tider.! Hadde 2-3 stykker. Det vanlig var jo å ha en liten i lomma på lagerfrakken, kanskje mest for å imponere når en gikk rundt på fabrikkgølvet. det er ikke så lenge siden jeg dro den fram for å imponere min sønn som var nyutdannede ingenør om de gamle kunster. Det hender jeg bruker den til geometri.
Husker den første kalulatoren som kom, en HP som kosta rundt 4000 i 70.
Men vi hadde blekkhus og pennesplitt på folkeskolen.

Det hevdes her at man kan addere og subtrahere på en regnestav. Det betviles sterkt.

Det som skjer er jo at du adderer eller subtraherer logaritmen til to tall. Det er det som er det geniale

Addering av logaritmer tilsvarer multiplikasjon, subtraksjon av logaritmer tilsvarer divisjon. Jeg avstår fra videre diskusjon av dette.

Selv om jeg aldri brukte fjærpenn (faktisk før min tid), har jeg brukt en lang rekke andre skriveredskaper!
Noe av det gildeste med å begynne på folkeskolen, var jo å få ransel. I den var det skolebøker og – iallfall til å begynne med – et trepennal. I den hadde jeg penneplitter av forskjellige bredde, penneskaft og, ikke minst, en pennetørker. Den var laget av mange runde tøystykker som var sydd sammen med en knapp i midten. Uunnværlig! Blyanter var strengt rasjonert og måtte avkrysses i materiellista hver gang man tok en ny fra skapet. Trepennalet ble etterhvert skiftet ut med en slags “lærpung” med glidelås, men blyant, penneskaft, pennesplitter, pennetørker og viskelær fulgte alltid med! Kulepenn og fyllepenn kom for min del utpå -50-tallet.
Nyvinningene i realskolen og på gymnaset var regnestaver og logaritmetabeller, men det er allerede omtalt! Men det var på den tid jeg kjøpte min første skrivemaskin – en svær, svart maskin (tidlig 1900-tallsutgave?) – kanskje av merket “Underwood”. Den ble seinere byttet ut med en lett, spinkel reiseskrivemaskin som var uunnværlig for en fusker i journalistfaget og for en ivrig organisasjonsmann (Speider’n, Gymnasiesamfunnet, Larvik Unge Høyre, Kampanjen mot Atomvåpen..).

På universitetet fikk jeg mitt første møte med dataalderen. På to måter: magistergradsoppgaven min baserte seg på en større spørreundersøkelse med skriftlige svar som ble punchet etter en bestemt oppskrift. Det førte med seg en skoeske full av hullkort. Til kjøringen måtte jeg søke bistand hos noen avanserte studenter/vit.ass’er som skrev programmet for hver kjøring. Det var like spennende hver morgen: fikk jeg datautskrifter, eller hadde kjøringen “abortert”? Punchingen ble utført av egne “punchedamer”, som Ulf skriver om, ved hjelp av en svær IBM-maskin. Det andre måten var møtet og samarbeidet med en ungarsk professor på Institutt for fredsforskning i 1968. Han hadde selv “punchet” alle sine data om lokale kriger etter 1945 på kort ved hjelp av en hulltang og brukte en strikkepinne (!) for å sortere kortene. Han fikk sine tabeller på den måten!
Skoleundervisning medførte storforbruk av to former for stensiler: spritstensiler og vanlige stensiler hvor en skrev med gjennomslag ved hjelp av skrivemaskin. Korrekturlakken var i hyppig bruk!

Men det var i yrkeslivet jeg virkelig møtte de ekstreme varianter av skriveredskaper: som fersk byråkrat i Forbruker- og administrasjonsdepartementet i 1975 fikk jeg utdelt selve arbeidsredskapet – en blyant med følgende påskrift i gull: “TILHØRER STATEN”. Det gikk nesten ett år før jeg fikk en historisk utgave av en skrivemaskin – den også stor, svart og tung å skrive på. Ringen sluttet til ungdommen! Men utviklingen gikk sin gang: på midten av 1980-tallet ble min seksjon i Statens forurensningstilsyn med i et meget moderne opplegg: forsøk med utstasjonering av dataskjermer på den enkelte arbeidsplass. Stikkord: Norsk Data, egne kjølerom for datautstyr, massiv opplæring. Og etterhvert – et kjært, nytt hjelpemiddel!

Siden har PC’er både i jobb og privat (min første private PC hadde 10 Mb!) med stadig bedre programvare og sterkt utvidet bruk (internett mmm) blitt selve hovedarbeidsredskapet for min del. En utrolig utvikling – iallfall sett fra den første skoledagen i 1949!

Ja, fremskrittet er stort! På dette bildet – tatt for ØP til en reportasje om moderne hjelpemidler – er det Jan Ludvig Werner I daværende Kontor-Service som stolt kan framvise det nyeste av det nye! Her dreier det seg nemlig ikke bare om kalkulatorer, men faktisk små “datamaskiner” der man kunne legge inn eksempelvis en avtale, et notat eller likende, og så “sa” maskinen fra på et oppgitt tidspunkt. Dette var noe helt nytt, i lommeformat. Riktignok kunne man jo på denne tida programmere en Commodore 64 til liknende oppgaver, men Commodoren var jo litt tungvint, for ikke å si umulig, å dra med seg rundt.

Når ca var dette Janke.
i dag er det både telefoner og Pc’er samt PDA’er som piper i ett sett.

Hvor gammelt er bildet, Janke?

Jeg husker mitt første møte med den elektroniske kalkulatoren. Det var på begynnelsen av 70-tallet, hvor min seilende svoger kom hjem fra sjøen med 2 kalkulatorer han hadde kjøpt i Asia. Den ene skulle han ha selv, men den andre kunne en av hans 2 svogere få kjøpt.

Selv om den ikke var billig, ville både min svoger på NTH og jeg kjøpe, så det ble loddtrekning, som jeg selvfølgelig tapte.

Kalkulatoren hadde både +, -, * og /, samt kvadratrot, om jeg ikke husker feil, så det gikk jo ikke så lang tid før slike kalkulatorer var hyllevare i Norge også.

Kalkulatoren kom nok noen år tidligre. Det verste er at de holdt noen år! Sitter med en foran meg som min søster lånte noen år, og som jeg fikk tilbake for 15-20 år siden. Den har vært mer eller mindre i daglig bruk siden.
Merke: Sharp ELSIMATE EL-8111. Den kjøpte jeg i Japan i 1963! Og den har det meste til daglig bruk for menigmann. Etter det den har av muligheter, regner jeg med at de enkleste kom enda noen år tidligre.

For å fullføre det jeg har å komme med angående kalkulatorer. Så sent som i -74/75 hadde jeg ei såkalt kvern på kontoret ombord. Med 2 stk sveiver gikk det unna det også, bare en var vant med å bruke den. Den typen var vanlig i bruk til sjøs før i tida, mekanisk, men dog. 2 sveiver fram og 3 tilbake etter at en hadde stilt inn tallene. En måtte bare huske å telle omdreiningene for å få fortgang i jobben.

Jeg antar at bildet av Jan Ludvig Werner og “de snakkende kalkulatorene”, for å si det slik, er tatt enten på seint 60-tall eller begynnelsen på 70-tallet. Men dette får dere ta med en klype salt, for jeg er slett ikke helt sikker. Bare vet at Kontor-Service den gangen holdt til i Sigurdsgate…

Vi nærmer oss vår tid i skrive- og regnehjelpemidler. Før vi er for langt unna folkeskolen og Rombærn, så nevner jeg kuleramma. Det var ikke det at vi brukte kuleramme, men vi hadde besøk av Kinamisjonærer som fortalte om oppholdet i Kina og demonstrerte bruken av kinesisk kuleramme. Det sitter i minnet ennå. Husær du det, Janke?

Kuleramme lærte vi å bruke på Nanset skole på 50-tallet. Ramma ble mye brukt i 1. og 2. klasse. Dvs. for meg i 1953-54. Spetalen og frk. Schyberg var helt profesjonelle på ramma. Jeg var ganske dyktig på kuleramme mener jeg å huske. Det er også stort sett alt jeg husker.

Et visuelt bilde inne i hodet mitt sitter imidlertid der. Kuleramma var bygd opp rundt ei ramme. Inne i ramma var det 10 snorer av “tykk ståltråd”. På snorene var tredd – som perler på ei snor – kuler. Venstre snor hadde røde kuler, neste snor hadde blå kuler etc. Vi la kuleramma på bordplata slik at snorene gikk vekk fra deg og ikke på tvers. Den snora som var lengst til venstre var enere, deretter kom tiere osv. Det var også 10 kuler på hver snor. Nå er det stopp i hukommelsen.

Bodde frk. Schyberg i Prinsegata 12 og var med det nabo med min familie i bygget på 50-tallet?. Det var da vel ikke så mange med det navnet i Larvik.

Nei Ulf, kuleramme har jeg aldri vært borti, jeg holdt på å si heldigvis, for jeg var elendig i regning og matematikk!

For de noe yngre generasjoner må endel av de gjenstandene som er omtalt i denne tråden, fortone seg forhistoriske. Hvordan så de egentlig ut? Og siden Ulf i sitt åpningsbidrag til denne tråden sterkt etterlyste bilder av endel av disse hjelpemidlene som vi brukte langt tilbake i tiden, tar jeg sjansen på å vise noen:
Først et helt uunnværlig redskap ved bruk av blyanter og fargestifter, som vi vel alle brukte mye av (iallfall) i folkeskolen, i tre varianter.

Med modning og en viss alder avanserte vi til bruk av penneskaft og pennesplitter, blekk og pennetørker. Etterhvert brukte vi fyllepenn med PARKER fyllepennblekk (og – hvilket framskritt – tilogmed med etterhvert blekkpatroner!), passer og viskelær.

Og så – for de virkelig avanserte – regnestav, Letraset-bokstaver (vi skrev ofte feil!) og korrekturlakk!

Men hvor er det blitt av trepennalet – og lærfutteralet?

Jeg tillhører ikke den eldste garden her, født i 76 – altså etter at flere av dere var ferdig med både NTH, UiO og hva det måtte være, men selv jeg har fått opplæring i elektrisk skrivemaskin, tidlig på 90 tallet på det som dengang het Larvik Handelsskole.
For øvrig kan jeg huske at jeg som storøyd 10-11 åring bivånet min far (som også er på forumet her) vise meg hvordan en regnestav fungerte. En inretning som for meg virket som noe skikkelig tull :-)

Du har rett, Ulf, Ragna Schyberg var frøken dvs. ugift og bodde i Prinsegata. Sikkert som du nevner i nr. 12. Frk. Ragna Schyberg var min klasseforstander på Nanset skole. Jeg kan huske at engang vi gikk i 17. mai -toget vinket vi opp til hennes mor som sto ved vinduet i 2. etasje? over vinmonopolutsalget?

På slutten av 50-tallet flyttet hun i ny enebolig i Frøyhovveien nr. 40 like syd for Hovlandbanen.

For øvrig var det frk. Schyberg som i en periode sto for min skriveopplæring. Blekkhus, penneskaft, pennesplitt og trekkpapir var de sentrale hjelpemidler.

Skolepulten var produsert i lærer Thoralf Spetalens egen skolemøbelfabrikk. Han var en riktig Petter Smart som hadde oppfunnet en pult med mange mulige innstillingsvarianter. Norsk patent ble også tatt ut. Foran på bordplaten var det et rundt hull hvor blekkhuset skulle plasseres.

Det var et skikkelig søl å skrive med dette redskapet. Først dyppet vi pennesplitten ned i blekkhuset. Var vi heldige dryppet det ikke blekk når vi førte pennen fra blekkhuset til papiret. Vi husker alle hvordan det ofte gikk når vi begynte å skrive. En svær klatt med blekk utover papiret. Så var det tid for å bruke trekkpapir for å begrense skaden osv.

I dag har vi internett. Det man finner her er så og si alt. Du kan se hvor rette vedkommende bor. Jeg tror man snart kan se jorda fra oven, eller rettere sagt, direkte webcamwieving fra satelittene. Om tjue år, kanskje ikke så lenge til heller, kan man se Hollywood-filmer i “løse lufta”. Er det ikke halogram, det kalles for? Jeg er ikke sikker. Lurer man på hvor bilen din er på Nordbyen, kan den jo bare komme kjørende til deg, ved hjelp av noen få tastetrykk på mobilen eller fra nettet. “Your fantasy today, it`s true tomorrow”, sier nå bare jeg, her jeg filosoferer.