Jeg hadde en tid et par ski hvor det sto “Super Ask” på. Jeg byttet ut bindingene som du strammet ved støvelhelen med kandaharbindinger. Disse stod for alt. Jeg gjorde hva jeg kunne for å ta knekken på disse slik at jeg kunne få noen nyere i splitkein. En gang stod jeg ned bakken ved Byskogveien, ned i veibanen og opp brøytekanten på andre siden av veien. Her lå huset til Jørgensen helt i fortauet og da jeg ikke klarte å tverrvende gikk begge skien rett i muren, normalt skulle begge skituppene brukket, men nei de skvatt kun tilbake og jeg fremover med panna i husveggen. Jeg ble til slutt nødt til å kjøpe nye uten at de gamle var ødelagt. Hadde de i mange år som et klenodium.

Dette bildet ble vist i ØP under fotominner for noen dager siden. Det er broren min til venstre og lille meg.

Bildet er fra mars 1952 i Vestmarka, og her ser dere både skiutstyret og skiklærne som var vanlige da. Broren min, Jan har lærbindinger med stramning på hælen ( Huitfeltbindinger ) og relativt brede treski, bambusstaver, eplenikkers og anorakk med innebygd strikk i livet. Lua på hodet var også standard.

Jeg hadde faktisk hickoryski og kalosjebindinger. Skiene var laget på Larvik Karosserifabrikk, bindingene var skinnbiter sydd sammen av skinnrester etter at salmakerne hadde sydd ferdig seter i bussene. Det ble vel knapt produsert barneski på den tid til så små barn som ned i 3-5 års alder?

Jeg kan fremdeles huske hvor stolt jeg var over å ha så fint skiutstyr. En annen side av saken var at det var bortimot umulig å svinge fordi den type binding ikke egnet seg for det.

Har et par hickory hoppski etter min bestefar, som jeg brukte som løypeski (telemark) en periode. Tunge som et uvær, stålkant med spikerslag og kjempefine. Skal ta bilde av dem ved høve. (Ups, så ikke sonen før nå, mente ikke å trenge meg på helt fra Tromsø.)

Far var født i 1913 og var en habil friidrettsmann og skihopper. Det var ganske typisk at den aldergruppen ikke dreiv med spesialisering – en dreiv med det en syntes var moro. Jeg vet at han deltok i Birkebeinerrennet, kastet langt med diskos og altså hoppet på ski. Min fetter hadde funnet skia hans i ei utløe og hadde tatt vare på dem som veggpynt på hytta. De kom raskt ned og ble avfotografert – tyngden av skia og bindingene var vel kanskje det som overrasket mest

Flott med nye temaer, Ulf!

Du etterlyser gamle ski og utstyr, og selv om jeg ikke selv har brukt disse klenodiene på bildene,(fant det ene paret på et loppemarked og fikk det andre i gave) – så syns jeg de burde få den beundring de fortjener.
Begge er med sukkertupp, og på baksiden av det ene paret står det stemplet: “S.O.BJAALAND, KVITESEID, TELEMARKEN”

Dette er litt spennende, for det var jo en Olav Bjaaland ,som nådde Sydpolen med Roald Amundsen i 1911.
Disse skiene var nok ikke hans..“he he”, men det kunne vært morsomt om noen vet noe om dette stempelet.

Flott er det iallefall å ha dem!

Skiene ble “pyntet” den gang også, men striper slik som her…

Veldig bra Marit – I min mest aktive periode i Dammen og Brattlibakken brakk jeg alt av ski vi hadde i familien, inkludert mors ski. Tilbake stod de gamle turskia med sukkertopp og der gikk grensa. Det var for flaut, var vel redd for å bli erta. Etter noen dager uten ski ble imidlertid løsningen at sukkertoppene ble saget av. Da ble jo skia, nesten som skia til alle kompisene, ikke greide jeg å brekke de heller!

Sannelig kom det ikke bilder av ikke mindre enn tre par ski med sukkertopp! Bestefaren min som gikk bort i 1918 hadde et par slike ski. De sto stua bort på et loft i over 60 år, men de havna hos en annen av etterkommerne hans. Jeg har et par “spesial” langrennsski fra 30-åra etter faren min, med 1. generasjons rottefella. Bildene Otto og Marit M. viser jo ski uten fast støtte for tåa. De kan ikke ha vært greie å svinge med.

Olav Bjaaland var fra Morgedal og det er ei bygd i Kviteseid kommune. Det kan jo være en slektning som hadde snekkerverksted med skiproduksjon. Uansett er det historiesus over skia som temmelig sikkert er lagd i “skisportens vogge”, Morgedal.

Kanskje Janke kan finne opplysninger om skia/skifabrikanten. Han er jo kjent i Kviteseid!

Det er nå 3 par etter hva jeg ser, Ulf. Rett skal være rett ;o))

Akkurat nå er det et fantastisk skiføre i Larvik. Silkeføre med litt nysnø i sporet. Sporene i dag er laget av løypemaskiner. Skifellesskapet skal ha all ære av de fine løypene både i Larviks umiddelbare nærhet og lenger opp i marka. Et fint utgangspunkt for skituren er fra flaggstengene i Bøkeskogen, fra 1.tjønn ( Ytretjønn ) på Vestmarkaveien, fra Rømminga etc. Har du anledning til en skitur bør du gjøre det nå, vinteren varer vel ikke så lenge.

Før i tida var det nok ikke noe organisert løypetråkking. Den begynte på et eller annet tidspunkt, men når? Det var muligens i regi av Larvik Turistforening?

Jeg husker mang en gang som gutt/ ungdom at vi selv tråkka opp løypene mot Dammen etc. Det var hardt arbeid.

Det er liten tvil om at klimaet har forandret seg i Larvik siden 1940-50-årene. Vinteren er blitt mer ustabil. Jeg synes å huske at på 50-tallet hadde vi barfrost i november og halve desember. Da var det skøytetid på småtjernene i Vestmarka og på Kilen. En gang gikk vi på skøyter helt opp til Kjose.

Like før Jul lavet snøen ned. Så var det skiføre helt fram til slutten av april. Eller husker jeg feil?

På grunn av mangelen på snø og ustabile vinterforhold er de fleste hoppbakkene i Larvik borte nå. Mange ungdommer kan knapt nok gå på langrennsski. De er spesialiaster på “nedoverski” og drar til Svarstad og Kongsberg.

Brattlibakken ved Bjørndalen ligger der imidlertid innbydende og i perfekt preparert stand. Jeg gikk forbi der i går, og fikk lyst til å ta et hopp. Det ble med lysten.

Før var det mange hoppbakker i Larvik. Unnarennet i Kilebakken og Dammen kan fremdeles skimtes blant oppvoksende skog. Lille-Fram kan også stedfestes. Bisjordkollen er bare et minne. Store – Fram var Larviks stolthet. Der husker jeg at flere av de kjente norske hopperne deltok. Simon Slåtvik vant et renn der ca. 1954, hvis jeg ikke husker feil.

Gubbebakken som ble bygd opp hvert år i forbindelse med gubberennet på Månejordet ( Tutvedtbakken ) var også et toppsted for smågutter og gubber. Den meste kjente gubben var nok Oscar Høivik som deltok i gubberennet til han var langt opp i 80-årene.

Skiene fra Kviteseid er nok litt av en nøtt! Sydpolfareren Olav Bjaaland drev skifabrikk i Kviteseid. Den ble satt i drift i 1917 og ble drevet helt fram til 1970 av ulike eiere. Men S.O. Bjaaland stemmer jo ikke helt med Olav Bjaaland… Dette kan henge sammen med at Olav hadde en bror som het Såmund, og disse to drev skifabrikken sammen. Både Olav og Såmund kan ha hatt en far som het Olav, og den gangen var det jo vanlig at man da brukte Olavson som et mellomnavn. Kanskje ble det derfor Såmund Olavson Bjaaland? Jeg vet ikke, dette er bare antakelser, men jeg har ikke klart å finne noe sted at Olav Bjaaland hadde noe “annet” fornavn som skulle tilsi denne S’en. En annen mulighet er naturligvis at det er signaturen til begge brødrene som står på skiene, men da burde det vel ha stått S & O Bjaaland?

Kunne kanskje vært riktig det, Ulf… Det er bare det at Såmund døde før broren Olav Bjaaland. I Såmunds dødsbo 7/12-1926 fikk Olav skifteskjøte for kr. 22.000 på eiendommen der skifabrikken var bygd.

Jeg kom til Larvik fra de dype skoger i Østerdalen (Rena) som 9 åring.Der oppe var skihopping det man drev med i fritiden. Vi gikk på skolen annenhverdag , og fridagen ble tilbrakt i Renabakken eller en bakke som faren til Inge Vidar Bråthen (landslagstreneren) hadde laget til Inge Vidar og undertegnede.
Når jeg kom til Larvik var det selvfølgelig skihopping som var favoritten om vinteren. Første gang jeg kom til Brattlibakken med skia på skuldra fikk jeg klar beskjed om hva som komm til å skje hvis jeg runna hoppkanten eller øøla mellene.Her var det et klart definert herarki blant guttane, og mange som tok ansvar. Bakken ble beintråkka og tråkka, før en fikk i oppgave å kjøre melle.Den oppgaven hang høyt,og stakkars f..en som øøla mellene.

Miljøet i Dammen var også flott her var det også en jeng som tok ansvar.Prepping av bakken ble organisert på en utmerket måte med Tutvedt guttane og Ernst Broks i spissen. Det var ikke populært å komme seint slik at en ikke fikk deltatt i hele preppejobben. Vi kom oss til bakken enten med skia på sparken eller staka oss fram i skiløypa. Oppe ved hoppet var det ei varme og skrytebu. Her ble det fyrt så ommen var røglødane, og godt og varmt når vi skulle spise matpakka og drekke mjælk eller kakao.

I Lillefram var det lys, så der var det kveldstrening.Her var Petter Leifsen sjef og organiserte dugnaden med prepping av bakken før vi fikk hoppe. Det gikk en kjærrevei under hoppet, og med snøkantær var det litt skummelt , vi måtte hoppe over vegen!.Det skulle vært i dag da hadde det vel krigsoverskrifter i avisa om uforsvarlig virksomhet. Men det skjedde ikke noe . Men det gikk en del jugær historier om bl.a. “Lille-Bjørn” som fikk med seg litt av et møkkalass da hesten med møkkakjærra passerte under hoppet akkurat da “Lille-Bjørn” satte utfor !!!!.
Ellers var det en del hoppbakker som ble annlagt hver viner av de lokale guttejengene. Bl.a. var det en bakke i skråninga rett nord for tennisbanen som liaguttane lagde hvert år, som jeg tror ble kalt “Brønnbakken”
Det ble etterhvert lite snø i Larvik og Østerdølen fra de dype skoger måtte gå over til vannski.
Jeg kommer tilbake med noe mer mimring om prepping av ski osv ved en sener anledning.
Ærre klart…….i farta.

Det blei seint mange ganger før vi fikk Dammen hoppbar, men et hopp ville vi jo så gjerne ha som en liten kompensasjon for strevet. I tussmørke med litt sprett på hoppet kom en både høyt og langt, ihvertfall høyt. Det var under en slik seanse at en av guttane hoppa ut av begge støvlane. Dvs unnarennet var så dårlig preparert at han slo igjennom i nedslaget. Skia stod dønn fast og gutten forsvant ut av støvlane. Husker ikke hva han sa da han stod i bare sokkelesten i unnarennet, men han pleide å han en fresk replikk. Antar at Hasse Iversen var der, Ernst kanskje og ihvertfall Arne Tutvedt som nesten alltid var med på dugnadsjobbinga. Så var det å rusle hjem på hoppskia og bakken oppover Månejordet var både lang og bratt!

Ved å lese alt dette her kommer man lett i femtitallsstemning.Plutselig er man tilbake til barndommen. Det huskes alle de gode opplevelser, men også de mindre hyggelige dukker opp. Nils Roppestad brakk beinet i Dammen i 1956. Samme år brakk jeg selv skinnleggen Brattlibakken.

Vi smågutter beundret de som var litt eldre enn oss. Vi turde så vidt å hoppe i Brattlibakken. Denne bakken ble bygd i 1940. De store guttane hoppet i Dammen. Det sto det respekt av. Jeg husker også meget godt da jeg sammen med kameratene mine var på skitur til Dammen, og sto nede på sletta og kikket på dristige hoppere.
Da hopper det en mann med langrennski og sekk på ryggen. Utrolig! Det viste seg å være Egil Lærum! Han var en meget allsidig idrettsmann, og i 1950 hoppet hoppet han 76,5 meter i Vikersund. Han var spydkaster og ikke minst landslagsmann i fotball. Attpå til bodde han på Nanset. Jeg husker når vi gikk forbi huset hans – langt oppe i Greveveien – at vi alltid håpet å få et glimt av ham.
Han fikk også Ekebergs Ærespris i 1950.

Av hoppere fra 1940-50-årene var bl.a. disse fra Nanset Idrettsforening:

Andreas Haugen, Hans Grini, Ragnar H. Olsen, Finn Rismyhr, Sverre Rydju, Ernst Broks, Arne Roppestad, Nils Roppestad, John Walle, Hasse Iversen, Trygve Hauge, Arne og Per Tutvedt osv. ( En unnskyldning til de jeg ikke har nevnt. Det var jo så mange andre også ).

Er det forresten noen som har kjennskap til at det var en skiklubb på Skreppestad som het Laugen Skiklubb. Jeg antar at det var de som hadde ansvaret for Bisjordkollen. Jeg har også hørt at Bisjordkollen var den eldste hoppbakken i Larviksområdet og opparbeidet i ca. 1917.

En gammel mann som gikk mye på ski var frisørmester Gustav Adolf Pettersen. Det er mulig jeg tar feil, men hadde ikke han en frisørsalong i Nansetgata ved siden av Rusle Radio?

Roar L !

Jeg fant G. A. Pettersen, Barbermester i Telefonkatalogen for 1957, da med adressen Kongeg 7.
telefon 2896 !

Det var ikke mye jeg var redd for i oppveksten, men etter å ha sett Ernst Broks hoppe i Kodal tok jeg av meg nummeret og avsluttet hoppkarrieren. Kan vel si at en av de Roar L nevnte navnet på blant hopperne fra Nanset, var han som stod igjen i raggsokkene i Dammen – nærmere vil jeg ikke gå. Dagens avsporing fra meg, er at vi anså det risikosport å klippe seg hos G.A. Da ble det kort ved ørene da!

Onkel Baard Sætre var skihopper i 20-åra og medlem av Laugen.
Det ble satt opp flere vandrepokaler i Bisjordkollen,som var “Laugens bakke”
Onkel hadde etpar av dem hjemme på kommoden i Skiringsals gate 9.
Pokalene var veldig store,vet ikke hvor de er nå.

Endelig har jeg funnet en gammel bok i kjelleren som omhandler skiløpere. Den har tittel: “Norske skiløpere, Østlandet Sør” og er utgitt i 1956.

Der står faktisk Laugen Skiklubb nevnt. Der er også bilde flere kjente Larvikinger bl.a. av onkelen din, Baard Sætre, som tydeligvis var storhopper på 1920-tallet. Han vant 1.pr. i klasse A i landsrennet i Kongsvinger 1915, 1.pr. i klasse A, kretsrenn i Kvelde 1923 osv. Det står videre at han hadde mellom 40 og 50 skipremier, alle i hopp.

Så det var tydeligvis et fint hoppmiljø i Larviksområdet på den tid.

Egil Lærum bodde i Greveveien 56. Bodde selv i 58 til jeg var 6 år. Han døde vel omtrent på den tiden?

Jeg gikk også på skiskole hos Jan Høeg som 5-6 åring, og lærte en masse. Husker ikke hvor Jan kjørte disse kursene, men det kan ha vært Månejordet eller ved Kilen?

10-12 år seinere lærte Jan fortsatt bort sine skiferdigheter, da som instruktør for HV-ungdommen i Telememark HV-distrikt. Jeg var selv 2 ganger med Jan på HV-senteret på Hukebø/Hardangervidda/nord for Rjukan. Vi tenåringer trodde vel vi var gode på ski, men Jan hadde fortsatt mye å lære oss. En flott offiser og en meget dyktig instruktør!

Etter diverse ødelagte bambusstaver fikk jeg i 1966 penger til å kjøpe VM-staven. Tror det var blant de første glassfiberstavene. De var i alle fall urolig sterke, og holdt i 42 år, etter å ha vært utsatt for en rekke skimarsjer på Speider’n og i Hæren, samt andre, harde påkjenninger.

Men et glipptak sist påske medførte at mine 0,1 tonn + ble en for stor belastning på en skistav. Hadde jeg holdt “matchvekta”, hadde nok stavene holdt i 40 år til.

Roar og Ole E. skriver om Egil Lærum og jeg henger meg på.
Egil Lærum var fra Vikersund , bosatte seg i Larvik og ble en LT-kjempe.
Han behersket ski,fotball,friidrett(spydkast)osv,osv.
I hundekjøring ble han norgesmester år etter år.
Han erobret pokalen for beste kombinerthopp i Holmenkollen.( Damenes pokal)

På Larvik Turn’s A-lag i 50-åra var han en mester i å ta lange innkast,
omtrent fra hjørneflagget og inn i boksen.
Jeg var så heldig å oppleve Lærum som gymnastiklærer
på realskolen.
Vi visste at han hadde fått en alvorlig sykdom,men det lot han seg aldri merke med.
Jeg tror han bare ble 33 år gammel.
Dette innlegget er for all del ikke ment som en komplett
beskrivelse av Egil Lærum.Dere får tilgi at det ble litt omfattende.Sånn blir det når følelsene ramler ut i fingrene på en blivende gubbe fra Larvik.

Hvor gikk skiløypene i gamle dager ? Det er det ingen som har kommentert.

Ved Bjerkerønningen går nå løypa opp bakken forbi der husmannsplassen lå. Den er revet, og der det var jorder er det nå skog. Faktisk kan man ikke se tegn til at her var det engang en liten bondegård. I det jeg passerte stedet tenkte jeg på hva den gamle kona som bodde der sa da hun ble intervjuet i ØP? og stilt følgende spørsmål ( Hun var over 90 år gammel ) “Skal du ikke snart flytte på aldershjemmet”? “Det måtte jo være for å hjelpe de gamle det da”, svarte hun.

På NØ-siden av Steinsholttjønna går løypa lenger øst enn tidligere. Dette er antagelig gjort for å unngå for mye skitrafikk forbi gårdene Steinsholt og Haffalen.

Før i tida var det mange flere løyper å velge mellom. I Vestmarka nå er det stort sett bare de to hovedløypene fra Bøkeskogen til Lauveseter som benyttes.

Årsaken til at løypenettet er så mye mindre variert i dag er nok også det klimaskifte som har funnet sted. Løypemaskinene krever stor plass, og det vil også sikkert bli for dyrt hvis flere løyper skulle kjøres opp.

Man får en helt annen skiopplevelse ved å gå i manuelt opptråkket løype. Så en oppfordring til skifolk som vil gå litt annerledes på ski er:

- Gå på ski utenfor de oppkjørte løypene. Lag ditt eget spor. Da får du en helt annen naturopplevelse. Det er selvfølgelig forbundet med litt mer slit og svette, men absolutt noe som jeg kan anbefale.

Enig med deg, Roar. Nå har det seg jo slik at ordet løypemaskin var et ukjent ord på skauen her før. Folk gikk opp løypene selv, og de gikk stort sett der stiane gikk, der var det åpent for krattskau, og lettere å komme fram. Labba mange ganger slik som førstemann, men en tenkte liksom ikke at detta var slitsomt, det var bare sånn. Andre stier gikk andre opp, osv. Skulle i Brunlabakken å trene en gang, da krabba jeg meg opp fjellet og gikk over skauen med hoppski, gamle Hickoryski som veide flere kilo, og de glei jo like lett bakover som framover. Var rimelig svett da jeg kom fram i laussnøen, og tok beina fatt med skia på nakken hjem igjen! Det var ikke stort lettere, mye snø i veien, og fra brunla gård til Stavern og opp til Agnes var langt for en 14 åring med beksøm og tunge ski. Det blir liksom enkelte slike anledninger som brenner seg fast i toppen.
Prikken over i en var at det ble ikke noe hopping, det var for mye å sette i stand først, så de voksne og et par ungdommer av oss tråkka bakke i et par timer før det ble kvelden.
Har et par Splitkeinski liggande på loftet, husker ikke merket, men det er kjent, og norskt. Hoppskia var det et annet familiemedlem som arvet. Han fikk dem i -63/64, etter at jeg hadde vært en tur i Lillefram. Hadde akkurat kommet hjem fra sjøen, alt skiutstyret var selvfølgelig for smått, men måtte prøve. Det var lite snø, og kukakene slo i gjennom noen steder. Og jeg i syltestrikk rundt beina på dressbuksa, ja, hadde dere sett meg hadde dere trodd det var et kostymerenn! Men hopprennet gikk, og dere kan jo gjette hvor jeg landa, rett oppi ei kukake før jeg tryna oppi ei ny. Da var rennet over, og en nevø som var med fikk skia der og da. Så slapp jeg jo å bære dem tilbake til bussemtralen også. Og jeg har heller ikke blitt noe skifantom i ettertid.
Hoppa forresten en gang i Bisjordkollen, (var også i Dammen og Bratlie et par ganger på renn) og så vidt jeg husker var det rette navnet du kom med, Roar.

Det jeg som sitter på kjælken. Bildet er tatt i den veistumpen av Bjørnsonsvei, som ender mot porten til Øvre Nanset.
Per Ludvik Gjerken poserer med topp skiutstyr anno 1947 eller deromkring.
Mine første butikknye ski tror jeg het Dovreski. Bindingen var kandaharliknende, litt enklere.
Jeg hadde to årganger av disse skia. De hadde begge den uheldige egenskap at de blei vindskeive etter ei stønn. De blei etterfølgt av skia te mora mi.Den gamle typen med en avrundet forhøyning langs midten. De to siste åra på folkeskolen blei de ivrig brukt i den gamle Brattlibakken, med rød hopplakk under.
Neste orntlige ski var Asjems, som vel var et vanlig skimerke på våre kanter.
Da jeg kom til Oslo for å studere hadde jeg 5 fine år i Nordmarka, men der krevde moten at jeg måtte bytte ut strekkbukser med knikkers, og Asjems-skia med langrennski (splitkein) og rottefella.

Over er en gjeng Nansetgutter vinteren ca. 1949? Hva er det de gjør? De står ikke på ski, men leker at de hopper på ski.

“Gliær”-bakker var populære for 50-60 år siden. Her ser dere bakken. En gliær ble ofte laget på sløyden. Fra et stykke bord/planke ble det utformet en gliær ved hjelp av høvel, fil og sandpapir. Gliærn var ca 20 cm lang, 5 cm høy og 5 cm bred.Den var avrundet foran. Glideflaten under ble behørig smurt med f.eks. stearinlys eller et stykke parafinvoks som hadde ligget oppå mors hjemmelagde syltetøy.

Hele arrangementet ble tatt alvorlig. Det var her vi lærte å sette stilkarakterer og lengdepoeng. Vi innbilte oss at “gliærn” var en kjent hopper. Min gliær hadde navnet Arnfinn Bergmann. “Han” vant flere hopprenn i gliærbakkane.

Grunnen til det kan jeg avsløre nå, mer enn 50 år etter. Jeg hadde funnet ut av at jo tyngre gliærn var – jo lenger hoppet den. Først hadde jeg en gliær lagd av hickory. Den var relativt tung.

Forøvrig bør dere legge merke til pælane og de vide knikkersane guttane brukte dengang! Det kan se ut som om dette er et flomlysrenn!!

Er det noen som gjenkjenner gamle kamerater? Jeg antar at dette er guttær født i 30-åra?

Siden jeg er godt i gang – en sen kveldstime – kan jeg godt komme med et par fotografier til. Disse er fra Vestmarka ca. 1953:

Beklager flekken øverst!
Fra venstre : Oddvar G., Steinar H. og Thorleif G. i fint driv.

Steinar i tidsriktige klær, fotoveske og den klassiske grå ryggsekken! Også fra 1953.

Jeg påstår at det Roar L. kommer med på bilder og i tekst, er så tidstypisk som bare mulig. Hoppbakkene med “gliær” og seinere figurer med ski på beina husker jeg godt igjen. Vi lagde også “bobsleighbakker” med “gliærer”. At vi brukte pælær om vinteren, kan jeg riktignok ikke huske. Vi brukte enten beksømstøvlær eller filtsko med glidelås. Jeg merker meg også at Steinar har en form for rottefellabindinger og antakelig treski. jeg husker ikke når de første glassfiber-plastskia kom, men det måtte vel være langt ut på 60-tallet.

Her er mange artige bilder som bringer fram minner om egne sportsopplevelser.

Jeg fikk mine første par ski svært tidlig. Etter at jeg som 2 1/2 åring tyvlånte naboens ski, fant min far ut at det var på tide å gi meg et par egne.

Mine første par var nok akeski med kalorsjebindinger.

Jeg kan huske at min far måtte bøye skitupper over damp
fra en kjele på komfyren i vårt kjøkken på “Furuholt”
under krigen.

Skiene ble satt i spenn, og tuppene fikk rett fasong.

Senere ble det hickoriski, og bindinger med lærremmer.
Het de Hvitfeltbindinger tro?

Skiturene ble tatt i nærområdet på Torstrand.
Det var en del snøvintre hvor det var mulig å sette ski på seg rett utenfor huset.

Husker at vi prøvde på å lage hopp over margarinkasser.
( Det må vel ha vært rett etter krigen. )

For meg ble det mange hyggelige skiturer på søndager sammen med far. Min mor gikk ikke på ski .

Skiantrekk var hjemmesydd anorakk, med stikk i livet,
nikkers , og senere strekkbukser.
Hjemmestrikket genser , lue og ullvotter hørte med til antrekket.

Husker at arvestøvlene måtte smøres for å holde tette.
Raggsokkene ble fulle av snøklumper og støvlene gnagde,
men vi hadde mye moro likevel.

Mine første helt nye støvler, fikk jeg først omkring 1950.
Da bodde vi i Øvre Eiker, og en lokal skomaker sydde
flotte støvler til meg.

På folkeskolen i Vestfossen, der jeg gikk fra 5. til 7.klasse, hadde vi skirenn hvert år.
Var veldig stolt over en premiepokal jeg fikk, men tror det ikke var så mange som deltok i rennet:-)

Skal se om jeg finner noen gamle bilder av skiutstyret den gang.

Her er en tegning fra mine gamle ukeminner 1947.
På søndagsskitur med far. Min bestevenninne var også med.

I mangel av passende fotografier, nok et bilde fra ukeminner 1947.

Her er vi i full aktivitet i skibakken.
Parafinvoks som skisømring gav oss fin glid.

Takk for kjempehyggelige barndomsminner, Gunn.
Jeg vet at du sitter på mengder av slike, så det er flott at du deler dem med oss andre.
Tegningen viser at skigleden var stor
og……
kanskje det var rett, det som ble sagt den gangen,
….at vi nordmenn var født med ski på bena !!
…….nåtidens barn med PC`n på fanget.

Takk for den tilbakemeldingen, Jan Einar!
Har stor glede alle disse minnene fra barndommen, som du vet.
:-) Gunn

Her passer vel disse 100 år gamle postkortene fra min farfars gamle album, inn i temaet.

Kortene er stemplet 1909. Adresse , Bakkegaden nr. 8 ,
Horten.
Her bodde min farfar og farmor i ca. 50 år.
Barneflokken hadde nok slikt skiutstyr.

De var jo flott antrukket de unge damer dengang.:-)

Jeg har jo noen gamle skibilder liggende på disken, så kanskje det er detaljer der noen kan ha glede av eller si noe mer om. Den eneste jeg kjenner med navn på bildene er min onkel, Olav Angell Leinæs. Regner med at bildene er fra før Krigen.

Om du kjenner noen av de andre, så er jeg takknemlig for å få vite det. Bilder med ukjente personer er “frustrerende”.

Og jammen hadde jeg et bilde av mor min fra 30-tallet, til høyre, med en ukjent venninne.

Gamle bilder sier mye om tida de er tatt i.

På postkorta fra Gunn H. er det treski med “sukkerbit” foran, muligens av ask. Det mest spesielle er likevel at skiløperne bruker bare en stav, som var mye mer solid enn våre dagers staver. Bindingene ser ut til å være av Huitfeldt-typen.

På bildene til Ole E. L. er det de gamle, kjente treskia. Stavene er av bambus med store trinser til bruk i laussnø. Det var før alle gikk i preparerte løyper. Av klesplagg ser vi den “klassiske” topplua og de velkjente anorakkene. Beksømstøvlane måtte ganske riktig smøres slik at en ikke blei våt på beina.Det er ikke til å nekte at klær og utstyr er bedre i dag.

Fra begynnelsen av 1950-tallet. To kjente menn fra Larviksområdet på skitur. Til høyre tidligere formann i Nanset idrettsforening, Olav R. og til venstre Steinar H.

Legg merke til gamasjene, den fine nikkersen og den hvite anorakken.

Jeg tror at herrene er ute i marka for å preparere løyper til et langrenn. Olav har antagelig en spade på skuldra. Hva er det han har i høyre hånd? Det er i hvert fall ikke en stav!