Takk for en sterk historie Stig. Under lesingen rant det en tåre, og to også. Willy gikk en klasse under meg, var som du sier, kjekk, pen og noe jeg fort fant ut, svært sprek for alder´n. Mitt sterkeste minne om Willy, som ikke bodde i mitt og kameratenes “revir”, er derfor en aggressiv brytekamp. Den fant sted i gata der han herska, Gyldenløves gate. Grunnen til at det ble kamp var at jeg befalt meg på “forbudt” område uten gyldig grunn. Da jeg ikke etterkom hans befaling om å fjerne meg, hadde konflikten kun en løsning, slåsskamp. Som temporær innehaver av tittelen; “Sterkast i klassen” fryta jeg ikke min yngre motstander. Willy var real, han foreslo at brytekampen skulle foregå etter klassisk skolegårdbrytekampregel, ett overtak og ett undertak til hver(armene ligger diagonalt på motstanderens kropp). Fordelen med “huetak” skulle ingen ha. Jeg prøvde allikevel å forhandle meg fram til “undertak” for meg, og “huetak” til Willy. Drøftingene tok ikke lang tid, herskeren i Gydenløves gate aksepterte tilbudet, han var høyere en meg.
Det Willy tjente på høyda, tok jeg igjen på armstyrke og knepet med “knekt” tommeltott pressa med max kraft mot dårlig beskytta ryggvirvler.
Det var sommer og varmt. Willys intense “massering” av mine over gjennomsnitte store og utstående ører, samt mitt konstante press mot “mellomlagsskiver” i øm ryggsøyle, frambrakte fredsløsningen.
Vi blei enige om uavgjort resultat, og våpenhvile.
Vi skiltes som tilnærma venner, og jeg kunne siden fritt ferdes i “gata hans”.
Jeg har siden i alle år ofte tenkt på Willy, har hørt rykter, men aldri visst. Nå vet jeg, igjen takk Stig.

Dagfinn!
Vi bare MÅ ha en ny bok om Torstrand i 40/50-åra.
“De siste dagers heldige” er vel ikke den siste fra dere brødrene?I tråden her har du allerede mye stoff.
Det fins mye mer på lager i skuffer og hukommelser.
(Gamle bilder kan jeg bidra med)
Deal or No deal?

Takk for rosen av boka og tilliten du viser broder´og meg ved å foreslå ei ny bok Jan Eilert. Det kunne vært moro, men er et stort lerret å bleike. Ser jo potensialet i mange av de flotte innlegga, men bak dem er det sterke personligheter med gode penner som neppe lar “fremmede” “tukle” med deres form.
En mulighet er selvfølgelig å la det stå som det står i dag, men det blir mange forholde seg til. Dette må tenkes nøyere gjennom.

Vi tar en tenkepause som du sier.
Men jeg er jo enig i at det blir et stort lerret å bleike.Selv har jeg ingen betenkeligheter med å gi deg råstoff som du forfatter i din form.En annen sak:
Bydelen Langestrand har fått sine omtaler og sine bøker forlengst.(Ref Langestrand Nyttige Selskap)
Er det ikke Torstrands tur snart?
Hvem tar den ballen?

Bokideen er glimrende, Jan Eilert. Som du kan se har jeg nevnt det for noen dager siden. Det behøver slett ikke bli noen erstatning for hverken “Fram og tilbake-boka” til Per Nyhus eller “De siste dagers heldige”. (Fantastisk flott tittel). Det kunne faktisk like gjerne bli en mer universell bok om hvordan samfunnet fungerte de første 10/15 årene etter krigen for på den måten å kunne nå et større marked. Her er stoff i bøtter og spann som like gjerne kunne skjedd under Presteåsen i Sandefjord eller i Kvaderaturen i Kristiansand.
Mange bidragsytere er bare positivt. Ta initiativet Jan Eilert eller Dagfinn og sett ned en redaksjonsgruppe. Jeg blir gjerne med. Om ett år er boka i i handelen over hele landet! Kanskje?

Bokideen var ikke min,ble bare veldig ivrig!
Men jeg er med hvis Stig,Idar og Dagfinn går med.
Vi tar tenkepause.

Bokide/realisering – Trondheim kaller! – Jeg er med, særlig etter at jeg fikk bærbar pc til jul av min kone. Da kan jeg sitte på min øy ute i havet nær Smøla og Hitra, hvor bare vår hytte ligger. Tenk å sitte på terassen under parasollen med et stort glass Farris og kommunisere med dere, mens storhavet står inn. Oh yes I’m in. Idar

Da skal jeg være den første til å beklage og be Ulf
om unnskyldning.Dere som starta sona har gjort en kjempejobb.Det var overhode ikke min mening å bryte ut,
nei her må vi fortsatt være ett lag og gå rett på mål.
Datter i NRK minner meg på det samme mht rettigheter
og misbruk av disse.
Kan vi ikke la bokideen ligge til modning i sona.
Med alt som samles inn her kan mye sikkert komme i bokform senere.Det er jo fortsatt endel av oss “eldre” som ikke er på nett og vil ha papirbøker.

Ei lita presisering er at jeg, og helt sikkert også de andre vertene, synes at vi i det siste har fått mange nye medlemmer som har gitt mange gode og svært velskrevne kommentarer og historier.

Hvis dere ser gjennom lenka jeg viste til, så er utgiving av bok/DVD ikke en ny tanke, men det tar litt tid og må vurderes nøyere før vi går i gang. Janke gjør en kjempejobb med å kopiere på papir alle innlegg og kommentarer i sona. Han har hatt direkte utgifter med jobben, og vi burde hatt ei ordning slik at vi delte kostnadene mellom oss. Janke og jeg har også redigert de enkelte trådene før kopiering, og vi har sendt filer med tråder mellom oss på E-post. Vi er i kontakt med Vaktmestrene for å få ut tråder i form av filer. Vi redigerer og flytter feilplasserte innlegg. Et samarbeid med Østlands-Posten har gitt sona mer publisitet og flere nye nedlemmer. Som “gammal” journalist i Ø-P så har Janke fått mulighet for å gå gjennom fotoarkivet til Ø-P. Dette er en jobb som ikke hvem som helst kan gjøre, og vi ser med spenning fram til resultatet.

Jeg skriver ikke dette for å framheve oss sjøl, men bare peker på at det ligger noe omtanke og en del arbeid bak sona. Vi ønsker oss samarbeid med alle gamle og nye medlemmer for å samle inn og ta vare på mest mulig av den lokale historia i nær fortid i Larviksområdet.

Kan alle som er med bidra med litt hver. En kronerulling. Ta med ei bøsse neste gang det er kaffe og om alle la en tier i hver så skulle det teoretisk bli 10.000 kr.
Dere gjør en fantask jobb Ulf, det er bare å ta av seg hatten for dere og det har bare vært moro fra min side å delta med det jeg husker fra min bardoms by.

En ekstra Bra! til Ulf og Janke.
Du nevner Østlandspostens fotoarkiv,Ulf.
Da må jeg få ut en stor irritasjon fra flere år tilbake.
Ø.P. spurte om å få låne bilder fra krigens dager i Larvik,som jeg satt med etter min mor og hennes medfotograf Erika Larsen fra Torstrand.
Bildene har vært gjengitt flere ganger i ØP og også i en bok om Vestfold 1940-45.Og hva ser jeg?
Foto:Østlandspostens fotosamling!
Fotografenes navn var utelatt og selvsagt et grovt brudd på lovverket.
Originalbildene ble behørig sendt tilbake til meg med “takk for lånet”.Jeg er sur den dag idag for dette peket.

Etter ei tenkepause er jeg kommen fram til at mitt standpunkt er at vertskapet i “Larvik i nær framtid” må samle seg om innsamling av stoff og redde “råmaterialet” for ettertida, f. eks. ved å deponere DVD og/eller ei papirutskrift på Larvik bibliotek og på Larvik museum. Jeg mener at det beste er å fortsette innsamlinga av lokalhistorie fra Larviksområdet i “Larvik i nær fortid” med mange tråder for å vekke interessen blant leserne av forumLARVIK og Østlands-Posten. Jeg innser at Origo i nåværende form ikke egner seg til redigering.

Det blir mange emner, og slik som i tilfellet er for speideren, så blir stoffmengda så stor at ei gruppe/redaksjonsnemnd må ta seg av utgiving av f. eks. bok med vedlagt DVD med bilder. De som er spesielt interesserte må ta på seg arbeidet, og vi i “Larvik i nær fortid” kan bare oppmuntre og være støttespillere om ønskelig. De som gir ut bok må tenke over problemet med opphavsrett til tekst og bilder.

Jeg kan bare ønske lykke til for de som vil ta på seg å utgi ei bok om Torstrand med utgangspunkt i innsamla stoff i “Larvik i nær fortid”.

Samarbeidet med Ø-P innskrenker seg til at Ø-P-nett lager litt reklame for sona og at det kommer en notis i ny og ne i Ø-P-papir. Til gjengjeld får forumLARVIK flere registrerte treff på nettsida. B-T Sandbrekkene står som vert i sona og faktisk Are Stokstad som ansvarlig redaktør. Det var ei forutsetning for samarbeidet at Ø-P kunne gripe inn overfor “upassende og krenkende” kommentarer i “nødstilfeller”.
Ø-P legger seg ikke opp i det daglige arbeidet i sona, og vi gjør som vi vil bare vi følger vilkåra for bruk av Origo.

Uheldig. Jeg var en snill og grei gutt på Torstrandskolen. Men likevel kom jeg to ganger til overlæreren. Den ene gangen etter følgende hendelse.
Det var friminutt og det var vinter. Jeg elsket alt av konkurranser og på vinteren med kram snø så konkurrerte vi guttane om å kaste høyast på enten stolpær eller husveggær. Jeg kom etter de andre ut i friminuttet og de andre i klassen var i full gang med å kaste høyast på sørveggen av Torstrand skole. Dette syntes jeg var moro og jeg var raskt igang med å lage meg en fin snøball. Jeg konsentrerte meg og sendte ivei snøballen, for denne konkurransen ville jeg vinne. Det var ET vindu åpent i øverste etasje, og snøballen min gikk inn der. På kateteret satt ei lærerinne (husker ikke hvem) og retta stiler. Ja snøballen landa på stilboken. Hun raskt til vinduet og fikk da se hvilken klasse som drev på med denne snøballkastingen.
Neste time troppa overlærer Johannes Bredvei opp i klasserommet vårt og med streng stemme spurte hvem av oss som hadde kasta snøball inn i gjennom vinduet. Jeg hadde ikke noe valg og rakte hånda forsiktig opp og meldte meg.
Resultatet eller dommen ble parade dagen etter. Det vil si at jeg måtte begynne på skolen en time før de andre i klassen og sitte ved en pult i en helt annen klasse. Dette var pinlig, og jeg måtte også finne på en liten bløff for å forklare hjemme hvorfor jeg skulle møte på skolen en time tidligere.
Uheldig kan man være og fort gjort å bli stempla som uskikkelig. Jeg ble ikke det, men jeg tenker på de som ofte roter seg borti ting og får “stempel” eller en rolle som er vanskelig å komme ut av. Da kan det være like greit å “følge opp denne rollen”.

Jeg føler med deg Tor Åge.
Vi kasta snøballær over gjerdet mot gamlehjemmet som da lå i Donningsgate.
(hadde klasserom der på realskolen). dessverre så var det noen av beboerne som var ute å lufta seg når vi hadde friminutt. Vi også konkurerte om de beste ballane som da bestod av det hvite våre faste stoffet.
Uheldigvis så var det en av disse beboerne som ble truffet av en av disse hvite som kom susende over gjeret fra en vilter skoleklasse.
I timen etter kom det beskjed om å møte hos overlæreren, da de som hadde vært med å kaste de harde hvite ballene over gjerdet. Jeg var en av dem og der sto vi i stram givakt hos overlærer Bredvei. Da skulle jeg ønske at det var et hull i gulvet.
det ble heldigvis bare med en real skjennepreken, men jeg torde aldri fortele dette hjemme.

Nils (spretten)Løvslett var en lærer alle i vår alder, som har gått på torstrand skolen har et eller annet forhold til.
Nils Løvslett var nordlending fra Ballangen i Ofoten.Allerede høsten 1920 kom han hit til Larvik som lærer.Noe som kanskje er ukjent for mange er at han dannet Torstrands skoles jentekor og ledet dette i fem år,selv var han medlem og formann i Larvik sangforening.

Du har helt rett,Rolf Petter.
Alle har et forhold til Løvslett.
Jeg forærte ham en gang Landstads Reviderte Sangbok (den lille sorte) etter at han først hadde løftet meg opp fra pulten etter tinninghårene så tårene spratt av smerte,før han sendte meg ut fra sangtimen.
Du lurer sikkert på hvordan gaven ble oversendt? Den ble sendt fra utgangsdøra som LYNFLYPOST.Rett i trynet.Helt fortjent.
Løvslett var en interessert sanger.Det skal han ha.

Hvike bøker brukte du på skolen.

På dette flyfotoet av Larvik kan dere se at “nye barne skolen” enda ikke er bygd

Mestern og gymnasiet var aldri mine skoler,men de lå på Torstrand og mange hadde et forhold til dem så jeg legger inn de bildene jeg har

Her var det et fint gjensyn med yttersida på mange bøker som også jeg har vært borti. Riktignok var det ikke lenge vi fikk se bøkene slik, for vi var rundt i bokhandler og banker og fikk omslag som blei satt på bøkene. Jeg trur at Rolf Petter Børresen sitter på materiale til et helt museum!

Bildet av personalet ved gymnaset skulle jeg gjerne hatt i gymnastråden. Jeg har vært litt passiv i det siste. Jeg merker meg at mange av de som var på gymnaset i 1974 var der også i 1961, da jeg gikk ut etter 5 år på realskolen og gymnaset. De jeg hadde som lærere var: Anders Eikodd (gymnas: matematikk, projeksjonstegning og fysikk, klasseforstander), Eirik Lien (realskolen: norsk), Kjell Indrehus (realskolen: skjønnskrift), Karl Hellner (realskolen: botanikk), Tor Torgesen (gymnas: kroppsøving).

Jeg hadde også planer om å stå på trappa her, men i steden blei det Porsgrunn videregående skole der jeg begynte i 1973.

Artig bilde av de ansatte på Gymnaset i 1974, 5 år etter at jeg gikk ut derfra. Enda artigere å se at de på bildet har blitt ‘yngre’ i forhold til hvordan jeg husker dem i 1969. Kanskje jeg ser litt annerledes på dem nå som jeg er jevngammel og kanskje eldre enn de fleste var i 1974 da bildet ble tatt?!

Dette er jo ingen skole bok,men tar den med allikevel da læreren tok frem Arnold Jacoby s bok Kajakk-klubben fra 1943 og leste høyt et kapittel når en i klassen hadde fødselsdag og vi sang klubbsangen.Den gang syntes jeg den var spennende,leste den på nytt ,men syntes nå at den var kjedelig

Egentlig burde jeg vel ikke blande meg for mye inn i livet på denne skolen, da mine “utskeielser” her stort sett foregikk i gymsalen, … ei heller dra historien for langt tilbake. Men ikke alle sitter (les; satt) med de beste minner herfra etter endt skolegang.
Barns lek kunne, om den ble sett på som skadelig av voksne, gi kraftig straffeutmåling. Slik var det i 1904, da en politirapport fortalte at skolebarn hadde kastet stein på isolatorkoppene på jernbanelinjen og i tillegg hadde det blitt knust ruter på fabrikkbygningen til Alfr. Andersen.
Skolestyret som etter hvert fikk saken til behandling henstilte til Skoleinspektør Farstad om å anmode klasseforstanderen ved Folkeskolen om at tildele hver af Eleverne 3 Slag Ris !!

Ble litt inspirert av innleggene om lærer Kruge og strambukk i dialektavdelingen, men skriver her under Torstrand skole. Etter å ha gjennomført småskolen stort sett med lærerinner (riktignok Midthun i pappsløyd) møtte vi en annen virkelighet høsten 1954, med Paulsen som klasseforstander, Kruge i historie og gymnastikk og Løvslett i sang. Dette var ingen nybegynnere i skolefaget! Kruge var født i 1889, og gikk på lærerskolen under folketellingen i 1910. (Rart å tenke på at når vi hadde han var han yngre enn jeg er nå) Han hadde også en militær bakgrunn som manifisterte seg i endel eksersis i gymtimene. Han var jo mest kjent for bruk av stokken, men i gymnastikksalen hadde han en annen teknikk. Like til høyre for inngangsdøra sto et høydehoppstativ med en bunt trekantlister. Ved starten av timen brakk han av en passende lengde til skrekk og advarsel. Spesielt når vi hoppa over bukken var det ganske vanlig med et rapp over baken av denne listkjeppen. Særlig brutalt var det vel ikke, men det hadde vel ikke blitt så godt mottatt idag!
I historietimene ble eventuelle bråkmakere tatt fram til tavla på veggen ved siden av kateteret og måtte stå med nesa inn mot tavla. Kom det et knyst derfra vanket det slag med pekestokken.
En spesiell historie med Kruge i hovedrollen skjedde under en av de årlige markeringene av fredsdagen. Det foregikk slik at det ble flagget på halv stang fra morgenen av til minne om de falne, hvoretter alle elevene ble stilt opp i storefri, det ble sunget og talt, og flagget skulle heises til topps. Overlærer Stavik hadde talt, og avsluttet med å be skolens eldste og mest erfarne lærer om å heise flagget. Flagglina var festet høyt oppe, så Kruge ble hjulpet opp på en taburett og dro igang. Problemet var bare at han dro feil vei og nærmest vikla seg inn i flagget! Større jubel har det nok aldri vært i skolegården!

Så er omsider tanke omgjort til handling; klassebilder er skannet og de små, grå er tynt til bristepunktet for å prøve og huske navnene på klassekameratene fra A-klassen, gutteklassen fra Torstrand skole 1958-1965.
Det er litt flaut, jeg husker ikke når det første bildet er tatt, men tror det var i første klasse. Husker bare vagt “frøkna” øverst til venstre på bildet. Når jeg tenker tilbake på folkeskolens første år, husker jeg bare fru Frøysa. Her må noen komme meg til unsetning!
Nok om det. Her er bildet og det jeg har greid å grave fram fra hukommelsen av navn. Korrigeringer og tilleggsopplysninger er mer enn ønskelig.

Foran: Per Svendsen, Hans Olsen, Vidar Jensen, Rolf Trygve Christiansen, Bent Joar Reif (Nicolaisen), Svein Ormåsen, Jens Kristian Andresen.
Midten: Cato Heier, Jan Wilhelmsen, Frank Grønning, Kjell Karlsen, Bernt Kristian Børresen, Per Ragnar Gjertsen, Knut Arne Aas, Jan Pay.
Bak: Tor Øyvind Jensen, Thor Jacob Vergum, ? ?, Ragnar Ridder-Nielsen, Roy Olsen, Rolf Harry Gram Poulsen, Terje Hansen, Truls Erik Johansen.

Mange år er gått, og dette er klasse 7 A sommeren 1965. Souvernirer vi ser på bildet viser at klasseturen til “Høvringen” er unnagjort, og det nærmer seg slutten på folkeskolen.

Foran: Arild ?, Hans Olsen, Vidar Jensen, Jan Pay, Kjell Karlsen, Terje Hansen, Jan Wilhelmsen, Per Svendsen.
Midten: Ragnar Karlsen, Per Ragnar Gjertsen, ? ?, Roy Olsen, Rolf Trygve Christiansen, Ragnar Ridder-Nielsen, Bernt Kristian Børresen, Jens Kristian Andresen, Svein Ormåsen, Steinar Frøysa.
Bak: Tor Øyvind Jensen, Petter Gundersen, Knut Stokke, Rolf Harry Gram Poulsen, Thor Jacob Vergum, Per Hansen, Terje Kronen, Knut Arne Aas, Bent Joar Reif (Nicolaisen), Frank Grønning, Truls Erik Johansen.
Kjell Skallist var en populær klasseforstander.

Bare en liten kommentar til ditt “småskolebilde” ovenfor her, Roy !
Ta en god titt på bildet og se hvilket fantastisk utvalg det her er av hjemmestrikkede gensere. Hvilke håndføre mødre vi hadde den gang ! Takk til dem =;)
En annen observasjon jeg gjør, er den at “pælær” (gummistøvler) var et påbudt fottøy høst og vår, når regn og slaps regjerte været. I dag er det mye “joggesko” og “T-skjorte” året rundt..

Som kommentar til kommentar av Jan Einar, så var på ingen måte alt bra i grunnskolen før. Likevel er det et stort tilbakesteg at handverk og kunst er noe en SER på og ikke utøver. Alle elever burde ha sløyd/trearbeid i en eller annen form, gjerne som husbygging i forminska skala. Alle elever burde få grunnopplæring i strikking og sying. I vår tid så dreiv guttane det bare til å strikke ei grov “helsetrøye” med tjukke pinner. I tillegg så må alle fortsatt få opplæring i matlaging, og det er ganske vellykka. Alle ungane mine er mye bedre enn meg til å lage mat. Strikke derimot kan ingen av dem, ikke jeg heller. Jeg hadde ei mor som strikka støtt, hver dag. Da det var klart at det gikk mot slutten for henne, så “bestilte” jeg gensere, jakker og selbustrømper som jeg fortsatt har et lager av. Alle jentene strikka i timene på videregående skole før. Nå gjør ingen det. Vel kunne klirringa av metallpinner være litt irriterende, men vi har tapt noe vesentlig, som Jan Einar peker på. Vi har gjort oss avhengig av at folk i andre land produserer alt vi trenger og bruker av forbruksvarer, ikke minst klær. Det er sannelig ikke framskritt å være stolt av. Nå er rett nok mange av klærne mye bedre og funksjonelle enn de vi hadde, men varetransporten med dieselslukende skip over lange avstander er ikke bærekraftig.

Det kan jo diskuteres om kommentarer av dette slaget hører til i LINF, men kommentarer og bilder har heldigvis den funksjonen at vi tenker gjennom hvordan vi hadde det før og sammenlikner med hvordan det er i dag. Så det får stå sin prøve.

Jeg har fått et par navneopplysninger til bildet av klasse 7A 1965 fra Kjell Skallist:

Arild, helt til venstre foran heter Arnesen til etternavn.
Nr. 3 fra venstre i midtrekka er Bjørn Sønmør, som begynte i klassen i 7. klasse.

Hei Roy! Denne lille opplysningen hører egntlig ikke hjemme på denne tråden, men her kommer den: På bildet av håndballguttane fra 1948 etterlyste du navnet på han lyse krølltoppen i bakre rekke, etter å ha vist bildet til broder’n så er saken løst, det er Erling Semann. Mulig etternavnet skrivet annerledes.

Takk for det Dagfinn, det er notert. Jeg antar navnet skrives Seemann?