Jeg ser at artikkelen om “Min første kjærlighet” (faksimilen fra ØP) er skrevet av meg 28/4-2003, så da har den nok stått i ØP relativt kort tid etterpå, Saken med Gunnar Furulund dukket opp kort tid etterat “Min første kjærlighet” var publisert, så antakelig var det 8. mai i 2003 at Gunnar ringte meg.

Var det piggdekk i -67 da, Arne Olav? Så vidt jeg husker var det stort sett kjetting og sommerdekk det gikk i. Fikk tak i vinterdekk, det var grumme saker, men tror det ble rundt -70 før piggdekkene gjordt sitt inntog.
Men det er kanskje de små grå som spiller meg et puss for nte gang.

- På begynnelsen av 1960-tallet ble piggdekk med hardmetallpigger lansert. Man hadde også tidligere forsøkt å feste pigger i dekk, men ordinær produksjon av piggdekk startet først tidlig på 1960-tallet. I 1970-årene begynte myndighetene å regulere hvordan piggene skulle se ut for å redusere veislitasjen, sier Pentti Eromäki.

Jeg kan ikke huske når jeg fikk piggdekk for første gang, men det vanlige på VW-boblene, som vi hadde flere av, var egne vinterdekk med litt grøvre mønster enn sommerdekka. Det gikk brukbart på kaldt og tørt føre, men var det glatt, så måtte kjetting til. Ulempa var bare at kjettingene blei fort utslitt på blanding av bar asfalt og snø. På litt lengre turer på RV 40 hadde jeg med kjettingtang og lause tverrkjettinger. Det gikk gjerne 3-4 ledd på en tur til Hønefoss. Vi kjørte ofte indre veier i Vestfold og Buskerud for å spare kjettingene. Veiene var ikke så godt brøyta der, og trafikken sleit ikke snødekket så fort. Jeg skjønner ikke hvordan vi holdt ut, for humpinga var kraftig. Så slang gjerne kjettingene borti hjulkassa, og så var det stramming. Det var ikke alt som var bra i “gamle dager”, nei.

De første piggdekkene som kom i handelen var til vintersesongen 1960/61 eller 61/62, er litt usikker på årstallet. De piggene som ble tilbudt da var noe helt annet enn dagens pigger. Det var 2 fabrikater som ble tilbudt, det ene var svenske Scason Dubb, det andre var et finsk fabrikat som jeg ikke husker navnet på. Med Scason piggene fulgte det klistremerker formet som en varseltrekant og med tekst om at bilen var utstyrt med Scason pigger, disse var til å klistre på støtfangeren bak og skulle varsle bakenforkjørende om at bilen foran hadde kort bremselengde på vinterføre. For den tidens drosjesjåfører var det litt av en opplevelse når man tok seg opp de bratteste bakkene i lia på vinterføre uten problemer. Hadde nok ikke vært mye asfalt igjen på veiene hvis man hadde brukt slike pigger idag, men med datidens trafikkmengde gikk det helt greit.

Dette med priser er jo artig å se nærmere på. Bensinen var jo nesten gratis, ser det ut til, og til og med biler var billige. Når vi tar hensyn til lønnsveksten, kommer vi nok til et annet resultat.

Jeg tok lappen i 1969, og fylte da (masse) bensin på russebilen (36 modell Buick) til en pris av kr 1,20, som tilsvarer kr 9,70 i dag. Gjennomsnittlig årslønn i 69 var kr 28.700. Hvis vi sier at årslønna er 15 ganger høyere i dag, burde bensinen nå ha kostet rundt kr 18 for literen. Kanskje ikke så gæern bensinpris i dag likevel?!

I 1973 ble det sagt at bensinen kostet 1,67, tilsvarende kr 9.90 i dag.

Forden til Otto, som koster kr 20.000 i 1965, tilsvarer kr 185.000 i dag.
Gjennomsnittlig årslønn var i 1965 kr 21.300. Vi må vel betale omtrent ei årslønn for en såpass stor bil i dag?!

Den brukte BMW-en til Janke, som han betalte kr 5.000 for i 1962, tilsvarer kr 52.000 i dag.
Den gang var gjennomsnittslønna kr 17.300.

Mens vi venter på prislistene fra Ford’n, så har jeg fått en PM som forteller litt om prisnivået på 17 M i 1964 – se modellen som Leif la ut bilde av over her. Den kostet ny i 1964 den nette sum av 21450 .- kr.
I 1965, på den nye modellen av 17 M hadde de sikkert lagt på enda noen kroner!

Her har foreldrene mine vært på tur til Kodal i 1946, sannsynligvis i påska. De hadde ikke bil, så det spørs om ikke de har vært med noen bekjente med kjøredoning. Det er mora mi som har vaglet seg opp på støtfangeren.

Kjekk dame Roy, men jeg lurer litt på denne bilen. Det ser ut som om de hadde et reservehjul på hver side. Kan det være en amerikaner av noe slag – kanskje?

Tippær 34/35 Chevrolet jeg da…Den hadde EN vinduspusser, Orginalt, og man kunne få stag til nr to..slik denne nettopp har….Vel, det var jo mulighet på mange modeller da..men jeg syns den ligære en slik. 3 langsgående linjer i side Panser. 2 Utevendige Xtrahjul..er jo også Extra utstyr, for disse som kjøret mye og langt.
HADDE bare Grillen hvert synlig…så YESSS..møe lettære da..og like morro…
Noe som lurær meg LITT er disse UTVENDIGE BLINKLYSA…hummm Europeis litt luxus bil tru…for Res Hjula er innkapslet,,,det betyr jo
mer dyrt etc en uten da…Fin bil åsse…

Sårry alså, men detta PLAGA meg litt…litt sent på året kom dem med DELT frontrute..så jeg er nå helt sikker..(nesten) 1934 og en halv…alså noe som USA brukær møe..detta med HALV ÅRS BIL…

JEG er ganske ster i trua..SÅ jeg trur atte BLINKLYSA er etter montert..jeg…det samme er DEM utvendige Hjula…Orginalt satt dem bakpå…

Beklager om dette er feil, og atte jeg legger in bilBilder…DET er jo også noe forskjell på 2 og 4 dørs bil..

Nydelige biler… :D
Kom gjerne med flere slike perler… ;D

Joda Helge, det var piggdekk på den Opel Kapitan 56 mod. som jeg kjøpte usett, 1/1 1967 kl 01.00 Prisen var 800 kr. Langt ut på ettermiddagen spadde vi fram bilen fra ei sneskavle. Fylte vann i radiatoren med anti-frostveske og satte i 6 volts batteriet. Når rekke sekseren startet gikk den nesten helt lydløst. Framme var det en vanlig lighter, i baksetet var det en stor lighter for de med sigar.

Dere har nok rett, guttær. Som så mange andre ganger kommer det bare fram at de små (store?) grå ikke lenger er som de var. Men pytt, det er jo ikke det store for meg, gjør vi ei feilvurdering, så blir vi satt på plass her i Origo, heldigvis. Vet ikke om det kanskje var dekkstørrelsen som det var vanskelig å finne brukelige vinterdekk av, jeg hadde bare amerikanere på -60 tallet.

Store amerikanere hadde mange fordeler for unge – det var ting som ble problematisk å foreta seg i folkevogn… ;D

At bilkjøring er av det farlige slaget aktiviteter man kan forta seg, har vi alle blitt innprentet og kanskje erfart. Og fra alle hold manes det til forsiktighet. Når ulykker dessverre forekommer, kan vi alle lese om dem i nyhetsbildet. For rundt 90 år siden hadde avisene en noe annen presentasjonsmåte enn dagens, spesielt når det gjelder personlig informassjon.
Jeg har vært noe usikker på om jeg bør legge det underforstående inn her, men om vi ser historisk på innholdet (og det er jo det vi gjør i LINF), kan vi kanskje lære noe av referatet.

Automobil-ulykke ved Ringdal igaar.
Larviks-chaufføren fandt en ramponert bil og 5 blodige og forslaate mennesker paa veien.
(Jarlsberg og Larviks Amtstidende Nr. 125, 4. juni 1923.)

Da chauffør Karl Kristiansen, Stubberud, som fører av bil G-927, Larvik, ved 1/22-tiden igaar middag kom til Langaaker-skogen bortenfor Ringdal – paa grensen mellem Hedrum og Sandeherrad – møtte der ham et uhyggelig syn. Mitt paa veien stod en stærkt ramponert automobil – G-168 – og mellem glasskaar og tomflasker laa blodige og forslaate mennesker som livløse paa veien. – I en fart fik Kristiansen 3 av de mest forkomne op i sin bil og kjørte til sykehuset i Sandefjord med dem. Senere kom nok en Larviksvogn – kjøbm. Throndsen – til ulykkesstedet. Chaufføren paa denne bil tok de to siste passagerer fra ulykkesbilen og kjørte ogsaa dem til Sandefjord. Efterhaanden samledes der mange mennesker paa ulykkestedet, og da den ødelagte bil fuldstændig stængte veien, fik man den ved forenede anstrængelser anbrakt i veigrøften. Dette arbeide var ingenlunde let, idet bl.a. to hjul var faldt av den og bilen var ogsaa ellers stærkt skadet.
Hvordan denne uhyggelige ulykke har foregaat kan man ikke ha nogen sikker mening om, da ingen av G-168`s passagerer endnu har kunnet forklare sig. Veien er paa ulykkesstedet ret og fin; antagelig er bilen kommet med voldsom fart, paa en eller anden maate har føreren mistet herredømmet over bilen, som saa har skaaret ut og tverstanset idet hjulene fløi av. Herved har der opstaat et voldsomt støt, som har slynget passagerene ut av bilen.
Efter hva vi erfarer tilhører G-168 en formand O h l i n, som er ansat hos firmaet Thor Dahl, Sandefjord.
Hvorvidt der kan være fare for nogen av de skadedes liv vites endnu ikke med sikkerhet. – G-168 hadde været paa en rundtur og det var paa hjemveien ulykken indtraf, antagelig ved 1-tiden igaar middag.

(Samlet av Jan Einar Bredal)

Dette bildet er ikke fra den nevnte ulykken, men ikke langt unna i tid, og forsåvidt geografisk “nærliggende”, i alle fall fra samme fylke. Som vi ser var skadene også ved denne ulykken formidable, selvom jeg har klippet bort noe av bildet.

Jan Einar Bredal fotosamling

Kostelig historie – det store bilulykkemysteriet..
Sikkert tragisk nok i de tider, selv om farten var mindre fantes det lite sikkerhetsutstyr og skadene kunne bli stygge..
Fint bilde også…

Været er bedre, vinteren er over. Lørdag satte jeg sommerdekk på ZP 41187 og ZP 41624. Det var som en lek når man har en god CP-734. Den kjøpte jeg fra A/S AUTO SUPPLY i 1978.

For å komme inn på den noe mer hyggelig siden av billivet. Bilannonsene. Vi blir jo daglig nedlesset av reklameblekker som forteller at det nå er tid for å bytte den gamle kjøredoningen ut med noe mer moderne og teknisk oppgradert.
Det var nok ikke mye bedre i 1923.
FORD f.eks., hadde mange ben å stå på også den gang. Fram til 1936 var det Joh. Larsens Eftf. som solgte Ford i Larvik. Tar jeg ikke mye feil, holdt firmaet hus der hvor Jensens Bakeri er i Kongegata.
Men ta en titt på modeller og priser. Du får ikke de tilbudte modeller til slike priser i dag =;)

Jeg tror du har helt rett Jan Einar. For på nevdte adresse etablerte Johan Larsen et blikkenslager verksted i 1884. så det er vel ikke så umulig å tro at noen av hans etterfølgere startet opp med biler.

Fant denne her om dagen..Tidsriktig Skilt, men sikkert ikke Orginal skilt, bilen har vist hver i Larvik LENGE..

Z-63 er nok orginal både i farger og med skilt. Jeg kan ikke huske den anderledes enn på dette bildet og at den fra den var ny og i mange år tilhørte Thor Lundh (Lundhs Labrador) i Tjølling. Jeg ser ikke bort fra at den kan ha samme eier i dag.

Ja, det skulle ikke forundre meg mye om denne Opel Admiral A ble levert fra Larviks Auto-Central A/S rundt 1965. Denne modellen ble introdusert i 1964 og produsert en 4 års tid, før ny modell ble presentert. Meget stilig bil og sjelden i Larvik. Slett ikke alle manns eie, nei.
En liten “mini-amerikaner”, vil vel mange si. Uten at jeg vet det, ville jeg tippe at den har en rekke sekser under panseret.

Det skulle ikke forundre meg mye om bilen var utviklet på tegnebrettet til de samme folkene som tegnet Chevrolet Nova i USA. På denne tiden var det en trend i USA å slippe såkalte compact-models ut til folket. Mindre mer miljøvennlige biler så dagens lys fra alle de store fabrikantene.
Men ikke bare GM, men også Ford, hadde tanker om modeller som havnet i Europa. Ford i Tyskland “stjal” conseptet Cardinal og gjorde den om til 12M P4. I England så en “mini-Mustang” dagens lys under den velklingende navnet CAPRI. Alt i første halvdel av 60-tallet.

JO da..den hadde en rekke sekse ca 100hk mener jeg den har, sikkert en 2,5 liter under 3 liter i alle fall..
Det var Kaptain, Admiral og DIPLOMAT som var TOPP of the line…

Sakset dette fra Wikipedia.
Admiral A (1964–68)
Admiral A Opel Kapitän/Admiral/Diplomat A
Production 1964–1968
Engine 2.6 litre straight-6OHV, 100 PS (99 hp)(1964-65)
2.8 litre straight-6CIH, 125-140 PS (123-138 hp)(1965-68)
4.6 litre V8, 190 PS (187 hp)
Transmission 4-speed manual
2-speed Powerglide-automatic
Wheelbase 2,845 mm (112.0 in)
Length 4,948 mm (194.8 in)
Width 1,902 mm (74.9 in)
Height 1,630 mm (64.2 in)
Curb weight 1,445 kg (3,186 lb)

In 1964, Opel introduced its KAD (Kapitän, Admiral, Diplomat) models. The Admiral served as the middle model in this three-car range and was equipped with either a 2.6 litre straight-6 OHV of 100 PS (74 kW; 99 hp) providing a top speed of 158 km/h (98 mph), and, from September 1965, with a 2.8 liter-straight six CIH of 125 PS (92 kW; 123 hp), that made the car reach a top speed of 170 km/h (106 mph). The 2.6l straight-six was discontinued in 1965. Additionally, the Admiral could be equipped with the Chevrolet-sourced 4.6 l-V8 also used in the Opel Diplomat. In late 1967, a new two-barrel HL version of the 2.8 l six (140 PS (103 kW; 138 hp)) was introduced. At the same time, all KAD models received rub strips on their flanks, a reworked ZF recirculating ball steering and a collapsible steering column.

From 1964 to 1968, Opel produced a total of 55,876 Admirals (out of a grand total of 89,277 KAD cars, making the Admiral by far the most popular of the three).

Husker at ERLING HAUGENE (Hauane) i Helgeroa hadde slikt også, han hadde jo masse av brøytinga der utover…Men har ikke noe bilde av det desverre.

THAMES tipper jeg på.

DET kan stemme med bokstavane ja..THAMES, syns jeg ser dem..lissåm..men årstall på doningen da tru.føre 60..eller rett åver…?

KORRIGERING..jeg har lett og jeg har funnet..1956 THAMES Lorry..Kan ikke ta ut/kopi på bilde da dette er Beskyttet..(teit nok)

http://www.flickr.com/photos/aceanorak/6485213685/

Z-3039
er en 1954 engelsk Fordson Thames.
Det var nok Olav Roppestad som eide bilen og på den tid var han nok innleid av Hedrum Kommune til å brøyte veier på Nanset. Men ikke alle, siden veivesenet hadde bl.a. Nansetveien og Gamle Kongevei. Det siste er en bitteliten aning usikkert.

Stemmer nok bra at det er en Thames 56-modell, hvis dere googler på 1956 THAMES Lorry så ligger det en masse bilder (under BILDER i søkefeltet til venstre), bl.a. dette:

En tobakksfabrikk med respekt for seg selv, måtte jo ha en varebil til utkjøring av varer. T. M. Nielsen var ikke anderledes i så måte. Den 17. april 1939 fikk de registrert en FORD Eifel varevogn i Larvik. Kjennemerket ble Z-2690.
Krigen skulle lage problemer også for Nielsen og hans fabrikk. Trolig i mangel på drivstoff og div. kjørerestriksjoner, ble skiltene innlevert den 10. juni 1941. Ikke før 15. oktober 1945 ble de hentet ut igjen og bilen kom atter rullende ut på veien. Nå var det igjen muligheter for å fylle opp hele 400 kg tobakksvarer i varerommet.
Helt fram til noe før 9. februar, var den i fabrikkens eie. Den dagen overtok tapetsermester Sverre Ludvigsen på Tjøllingveien varebilen. Nevner til slutt at Ludvigsen eide bilen til april 56, da han kjøpte en Ford Prefekt varevogn. Fotografiet viser Eifelen i Ludvigsens eie.

Z-2690, Ford Eifel tilhørte Sverre Ludvigsen, tidl T. M. Nilsen tobakfabrik, utlånt av Tor Dag Ludvigsen. Jan Einar Bredal fotosamling.