Janke godt du så det da, jeg kan väre slik jeg……fort og gäli…men det löste seg jo og det var jo morsomt det da……

Torfinn Jensen ; Det er kanskje Oddvar Johnsen du tenker på.
Han var gullsmed og aktiv i Misjonshuset.
Dessverre gikk han bort for en stund siden.

Fra en troppsleier på Ono øya i 1956. St. Peter ligger på Sørstranda og er klar til å frakte gutter og bagasje over sundet. Fra høyere rundt: Bengt Broager Torsen, Erling Foyn, en dansk speider, Einar Andersen, ukjent, Lars Tore Ekenes, Kåre Kaupang, Erik Hagen, Iver Lund og Knut Duvholt.
(Foto: Thor Edvardsen)

Ono – Speiderparadiset som forsvant.

Sjel, vær trofast til det siste: Seirens seir er alt å miste. Tapets alt din vinning skapte – Evig eies kun det tapte!_

Det sier Brand i dette sitatet fra Henrik Ibsens Brand. Ikke skal jeg gå inn å analysere dette, men det er vel ofte slik at man ikke vet hva man har før det er borte. Nå er speidingen på Ono øya borte, hyttene er revet og øya er nærmest fredet for å sikre vannkvaliteten til Vestfold vannverk. Antageligvis et forhastet vedtak. Den forurensing som Speiderne volte kunne vel verken måles i milli eller mikro, det måtte i tilfelle være i desibel for lydløse var vi ikke. Men alt endrer seg i en karusell av ulike påvirkninger. Selv om hukommelsen ikke alltid er perfekt, så har vi alle minner som er gode å ha.

For å komme til Ono øya måtte vi ro over det smale sundet eller gå over på isen. Turen startet gjerne fra flaggstengene i Bøkeskogen. Vi kunne gå på ski til Dammen, Fossane og ned til Ono, var isen trygg kunne vi gå på Farris helt opp til Ono øya. Ellers brukte vi helst sykkel opp Vestmarkaveien. Med ryggesekk inneholdende alt vi trengte, kunne turen opp være slitsom nok. På Nedre Ono, på den siden som ble kalt Tomta, var det bygd et båtskur og her lå St. Peter, prammen som fraktet oss over sundet til speider paradiset. Bildet er fra en troppstur for 1. Larvik antagelig i 1956 og som en ser ble prammen godt lastet, her med 10 gutter og bagasje. Jo mer den ble lastet, jo mer lakk den, men det var kort vei over og med iherdig øsing og raske åretak gikk det alltid bra. I båtskuret var det en gammel sveivetelefon med forbindelse til speiderhytta. Den var stadig i uorden, men Torleif Refsholt, som var ansatt i Televerket, fikset forbindelsen så fort han fikk beskjed om at noe var galt.

Den gamle speiderhytta hadde sin sjarm med sin enkle standard. Nede var det et lite kjøkken, soverom for ledere og stue med en stor peis. På den gulmalte peiskappen hadde Carl Nesjar malt speidernes skytshelgen St. Georg som bekjempet dragen. Oppe var det sovesal for oss speidere.
Mange historier og minner knytter seg til Ono. Noen artige, alvorlige, underfundige og spennende. Klokkerdiakon Bjarne Indgjerd var avdelingsleder og troppsleder for 5. Larvik. Han gjorde en enorm innsats for speidingen i Larvik og gikk bare under navnet Klokkeren. En gang var jeg på en patruljeførertur som Bjarne Indgjerd ledet. Jeg hadde stor respekt for Klokkeren, på grensen til å være litt redd. Han hadde noen saftige andakter, ukjent for oss i 1. tropp. Kveldens drikk var kakao som ble servert i høye hvite mugger. Ikke alle muggene ble tømt og klokkeren tenkte økonomi og satte en halvfull mugge inn i hjørneskapet for bruk neste dag. Da vi kom ned om morgenen så vi til vår forbauselse at muggen var blitt full til toppen. Dette måtte da være et mirakel som skyldes Klokkerens nære forbindelser til det hinsidige, tenke jeg. Men Klokkeren tok med seg mugga ut på sletta og tømte sakte innholdet ut. Om jeg husker riktig var det 33 mus som hadde møtt sin død i søt kakao.
Thor Edvardsen
Obs Noen som kjenner gutten mellom Einar og Lars Tore? Eller den danske speideren?

Jeg burde vært med på bildet, men jeg husker ikke besøket av danske speidere. Ellers var jo jeg i samme patrulje som Kåre Kaupang og Erik Hagen. Eigil Jacobsen var også med i patruljen og med på mange turer. Iver Lund, eldste bror til Erik Bredo Lund, må ha vært med i speideren bare ei kort tid.

Noen hver kan bli litt blank i øya når tankene går tilbake til tida da vi gjorde Ono-veien utrygg på sykler med eller uten gear. Nå, det var vel ikke tanken på veien til Ono som sløret blikket, heller alle gode minner fra øya, kameratskapet, samholdet som speidere, og Bjarne Indgjerds omsorg for oss alle. Få har som han gitt så mange gutter så verdifull ballast for voksenlivet – vi er evig takknemlige. Joda, han kunne finne på skremmende nattmanøver, og i fantasien ta oss med tilbake til krigstida, da speiding var ulovlig, og tyskerne var på frammarsj mot hytta. Da måtte alle ut av “påsan”, kle på seg så stille som mulig, pakke sekken, og komme seg ut – alt uten at lyset ble tent, da ville jo tyskerne skjønne at vi var advart, må vite, og framrykkingen deres bli forsert. Så bar det ut i nattemørket uten å få lov til å tenne lommelykter, orientere så godt en kunne, og denne gangen klare oss sjøl. Det var da natteredselen forsvant; inne på Karl Johan stod nisser og troll klare til å kaste seg over en gutteskrott, men med nærmere ettersyn var det jo bare einer- og granbusker, som viste seg å være ganske så uskyldige. Orienteringen gikk det vel så som så med, men oppgaver ble løst på beste vis, og om det ikke var perfekt, var Bjarne raus med godkjenning, i hvert fall når han sanset at guttesvolken hadde gjort sitt beste.
Nattmanøveren varte vel ikke så alt for lenge, og godt var det å komme tilbake til hytta og oppleve at “noen” hadde kokt kakao, og det var bare å komme seg opp og få litt søvn før søndagen opprant med nye opplevelser.
Jammen er det synd at kommende generasjoner ikke får de samme opplevelsene, men kanskje de har fått en god erstatning?

Jeg nevner i mine “memoarer” i lenken “Fergetrafikken mellom Helgeroa og Langesund” at jeg var med “Lahela III” til Mandal en gang for å hente Porsgrunnspeidere som hadde vært på landsleir. I denne forbindelse nevner jeg også at jeg mener å huske at Larvikspeiderne reiste med en skøyte som het “Betlehem”. Noen som kan bekrefte dette, samt har opplysninger om hvilket årstall det var(begynnelsen av 50-åra??)

Speider og båt: “Ruggen”! Jeg fikk lov til å være med på båtpuss, og har vage minner om at vi muligens var ute på en prøvetur – og røykla halve Larviksfjorden med denne eks livbåten som 5. Larvik brukte. Lite mer vet jeg om “Ruggen”, enn at det i min tid var Per Hroar Jørgensen som hadde overkikadorisk makt over puss og bruk.
Per Hroar, du er herved utfordret: Fortell om “Ruggen”!

Utfordringen om å skrive litt om “Ruggen” tok jeg allerede 1. februar 2009 Knut. “Ruggen” ga mange utfordringer
motormessig, det er riktig. Jeg vedlegger et bilde tatt rett utenfor Tjøllinglandet kort tid etter nok en vellykket reparasjon, det er søndag og Svenner ligger forut. Legg merke til de svarte fingerne, arbeidsantrekket og Asinaflaska. I baugen lå alltid en stor brun koffert full av verktøy og tennsigaretter. Det var tider det. Jeg legger også ut et bilde av Reidar Aslaksen som holder stø kurs i regnværet og drikker kaffe.

Per Hroar! Bodde Reidar Aslaksen i Prinsegata 14, altså over glassmagasinet i Møllergården? “Ruggen”-navnet husker jeg ikke, men jeg husker Per Hroar som førte livbåten inn mot Rauglandstranda på landsleiren på Brunlanes i 1960 (?).

Ja, Ulf !
Familien Aslaksen bodde over Larvik Glassmagasin i Møllergården (Karl Møller).

Reidar Aslaksen, Stor “A” og liten “slak”, var en av de første “store” jeg møtte som speider, og kanskje den som først viste hvordan en stor speider kunne veilede en grønnskolling uten å dupere ham eller virke overlegen. Fin kar, Reidar. Hadde jeg ikke glemt innlegget ditt fra 1. feb. 2009 hadde jeg vel ikke fått gjensyn med gutten i sydvest og regnfrakk. Herlig, Per Hroar.
Det du skrev om “Ruggen” i 2009 kan vel kanskje utfylles litt, hvis du har mer stoff, Per Hroar? Vi var jo ikke sjøspeidere, men noen brukte “Ruggen” til speiderturer. Husker du hva kriteriet var for å bli med på båttur? Alder?
Minst 12-merkersnor? Deltagelse i båtpuss?

Reidar er vel 1-2 år yngre enn oss, Per Hroar. Han var jo nabo i Prinsegata, så her har vi et eksempel på at han var med i 5. tropp, mens jeg 10 m lengre opp i gata var med i 1. tropp. Vi hadde jo en liten debatt om geografisk rekruttering til de ulike speidertroppene i byen.

I siste nummer av Hytteliv fant jeg denne hyggelige artikkelen, signert Svein E. Børresen fra Stavern.
Kanskje noen kan gi supplerende opplysninger?

God å se igjen Lundsetra Ole. Jeg var "metodistspeider 4. tropp var det vel. Reidar Teigen fikk oss med til Lundsetra. Første gang jeg var der var i 1952/53. Siden ble det utallige turer. Det hendte vi råka på folk fra Stavern der oppe.

Tidlig på ’70-tallet pusset roverne i Stavern opp Lundsetra og det medførte at eierne etterhvert tok den tilbake. Akkurat når det skjedde vet jeg ikke, men vi hadde den i hvertfall noen år etter at jeg sluttet i ’76. Så nå er det lenge siden speiderne har brukt den så vidt jeg vet.
Jeg brukte den selv en del mens jeg var rover i første halvdel av ’70-tallet og ahr mange gode minner fra disse besøkene, men det besøket jeg husker aller best var når jeg en høstkveld gikk fra Langestrand opp langs E-18, ned til Eikedalen og videre til Lundsetra i mørket uten lommelykt eller annet lys. Fra Eikedalen og ut var det flere steder jeg nesten måtte føle meg fram i mørket selv om jeg var godt kjent der i dagslys. Jeg kom helskinnet fram og fikk en fin og rolig helg på setra alene.

Jeg fant dette bildet i min fars fotoarkiv. Han var aldri speider, så vdt meg bekjent, men her har han i ale fall avbildet en person med speiderlue.

Kan det være ei speiderhytte? Noen som kjenner hytta eller de som er avbildet?

Spøkelser på Onohytta.
Den gang vi var speidergutter på Ono ble vi fort klar over at det spøkte på øya. Ja det var hevet over enhver normal tvil. Når natten senket seg og månen sendte sitt trolldomsskjær gjennom tretoppene hoppet tusser og troll mellom busker og kratt. Ved midnattstid hørte vi Onoforden komme på sine nattlige turer med hemmligsfulle og underlige tuut-tuut. En Ford hadde prøvd å komme over til øya på isen, men forulykket på dårlig is. Lå vi på briskene på loftet kunne vi innimellom stille musetrinn høre underlige lyder. Eldre speidere mente at Onoforden simpelthen var rugdetrekket som gikk over øya. Denne sky fuglen på størrelse med en due og med et langt nebb velegnet til å rote i løvet på bakken etter mat, med sin kraftige, litt klumpete kropp og mystiske kallerop var en vanlig fugl i Vestmarka. Og var det ikke noe annet så var det i hvertfall rumlingen fra toget på den andre siden av Farris. Men vi skjønte at de eldre bare ville berolige oss, Onoforden var en del av spøkeriet som holdt til på øya. At det tidligere hadde bodd mennesker fast på øya og at speiderhytta var bygget på murene etter den tidligere gården var med på å forsterke spøkeriet. Hvor mye hadde ikke de tidligere leilendingene slitt for sitt utkomme på den karrige øya med koller og trange daler. Ikke utenkelig at noen av disse kunne gå igjen og akke seg over slit og sult. Allikevel hadde vi en klar fornemmelse av at alle disse spøkelsene var godlynte og snille, vi følte oss trygge på Ono.
Men vår avdelingleder Bjarne Indgjerd som bare gikk under navnet Klokkeren, og ikke var redd for noe mellom himmel og jord eller hinsides for den saks skyld, fikk benkene etter det gamle kapellet på Undersbo opp til Onohytta etter at det nye krematoriumet sto ferdig i 1956. Solide og gode var de nok, men jeg kom aldri over en følelse av uhygge festet til disse blåsvarte dystre benkene. De var et fremmedelement på øya og overgikk de innfødte spøkelsene med sin dystre fortid. Etter at benkene kom på plass våget jeg ikke å overnatte aleine på øya, dystre skikkelser reiste seg fra de mørke benkene og holdt meg med selskap, nei, da var det bedre å komme seg i land og heller overnatte i båtskjulet i vente på senere ankomne speiderkamerater.
Men var vi flere samlet, som vi jo som oftest var, kunne vi sitte og synge rundt leierbålet med vår troppsleder Erling Refsholt som forsanger og da fant vi den gode følelsen gitt av alle de forunderlige stemningene som skogens tale, mørket, bålet og speiderfelleskapet gav:

Mørk står skogen rundt så tyst
I vårt hjerte blir det alltid lyst
når vi gutter samles her
Rundt vårt bål i flammeskjær
Kjære flamme lær oss nu
lyse klart som du.

Bildet:
På bildet er fire av de omtalte benkene tatt ut og vi ser speiderleder Torleif Pettersen sitte makelig henslengt midt på benken sammen med unge speidergutter fra 1. Larvik Tropp. Til venstre på bildet er høyden med flaggstangen hvor det norske flagget ble heist så snart vi var på plass og det nye vedskjulet som vi fylte med ved fra øya hver høst under faste vedsjauer. Fra venstre sitter Kåre Kaupang, Iver Lund, Erling Foyn, Erik Gran, Erik Hagen, Torleif Pettersen og en ukjent dansk speider, bak fra venstre Bengt Broager Torsen, Knut Duholt, Per Ole Sørhus Hansen, Lars Tore Ekenes og Einar Andersen.

Thor Edvardsen

Takk for en stemingsfull og artig beskrivelse av “livet” på Ono, Thor. Det er nesten som jeg er tilbake ved leirbålet på “myra” eller på sovebrisken i 2. etasje.

Ja, vi lytta jo alle etter “Ono-Forden”, og da var det jo utrolig hva vi hørte.

Det er en flott og gjenkjennbar fortelling du kommer med, Thor! At det var gamle kirkebenker fra Undersbo kapell, ante jeg ikke da jeg var speider og har ikke hørt det før nå. Av en eller grunn var jeg ikke med på turen, noe som er litt rart. Her er jo nesten hele “Terne” med Kåre, Erik, Per Ole og Lars Thore, om jeg da ikke har gått i surr. Eigil er heller ikke med og ikke Erik Lund og Erling Refsholt, merkelig nok.

Bildene er fra ca. 1952. De er litt utydelige, men gir allikevel et innblikk i hvordan det var å være på speidertur på den tida. Guttene er fra Ørnepatruljen i 6. Larvik. Vi ser at patruljebåndet på venstre skulder er svart og en litt lysere farve. Ørnepatruljens farver var så vidt jeg kan huske svart og grønn. Legg også merke til det karakteristiske teltet.

Guttene er av 1937 – 1938 årgangen. Ved syklene står fra v. Jan Lindgren og Sigmund Spetalen.

De andre guttene på bildene kan jeg ikke identifisere. En av dem er muligens Kaare Slåtta?

De bildene kunne like godt vært tatt i 1960 når jeg var på min første speiderleier. Skal si at utstyret har endret seg i løpet av disse årene fram til i dag. Med lette telter, komprimerbare soveposer, lette oppblåsbare liggeunderlag, stormkjøkken med gass eller “multifuel” brennere.

Som dere kanskje har skjønt har jeg skaffet meg ny skanner. Bilder som har dårlig kvalitet får nå ny verdi.
Her er ett til:

Ja, Roar, som gammel speider i Ørn 6. Larvik kan jeg bekrefte at du har rett mht Ørns farger på skulderbåndet, sort og grønt.

Takk for de flotte bildene og opplysningene.

Tore M. minte meg på at i år har Speider’n i Norge 100 års jubileum!.

Han ga meg også samtidig en link til Speidermuseet

Ta en titt på Speidermuseet, for det er en spennende side for gamle speidere.

Mange takk for opplysningene, Tore!

Jeg var aspirant i 6. Larvik fra høsten 1961, mao det året Speider’n fylte 50 år. På et møte ble vi tatt med opp på en kolle ovenfor Kilebakken, og Klokker’n fortalte oss om markeringen speiderne hadde hatt der av 50 års jubileet. Var det en vardetenning, mon tro? Regner med at noen litt eldre enn jeg var med på dette, så fortell, fortell.

Det ble visst litt kluss med linken ovenfor til Speidermuseet, så jeg prøver igjen.

Speidermuseet

Den 2. desember la jeg inn 3 bilder fra en leir. På det nederste bildet er det fra venstre Sigmund Spetalen,Kåre Slåtta og Erik Schjetne. Bildene er fra en troppsleir på Hoppøya i ca. 1951. ( Opplysninger fra Erik Schjetne ).

For noen dager siden var jeg for øvrig en tur ved Onosundet. Båthuset er, som nevnt tidligere, borte, men Onosundet ligger der som før. Så for å gjenoppleve litt nostalgi og lengsel etter det som en gang var, legger jeg ved et par bilder fra området tatt den 27. mars 2012.
For de av dere som ikke har vært ved Ono på lang tid anbefales en tur.

Her lå båthuset

Fra Onosundet.

Kåre Kaupang med spillopper. Han sitter på svaberget ved båthuset på Ono, på hode har han tatt på seg trekket til kjelesettet. Gummistøvler ”Pælær” var et vanlig fottøy på tur. Bildet er fra 1955.

På Tiurleik i Vestmarka
Vestmarka i dag er ikke helt som for 60 år siden. Da foregikk tømmerhugsten helst om vinteren gjerne med den populære norske Jobu motorsag. Trestammen ble kvistet og barket på stedet med øks og barkspade. Transporten foregikk med hest og slede. Det var ingen store flatehogster. Dette førte til en skånsom avvirkning av skogen og et større mangfold enn vi ser i dag med store flatehogster og ensidig tilplantning med gran. Det bodde og arbeidet mange flere i skogen og på leilendingsplassene ble det drevet gårdsbruk ved siden av arbeid i skogen. Ser vi fra Rømminga og nordover var det gårdsbruk på Nedre Ono, Øvre Ono, Hallingsdalen, Dølesand, Lauvesetra og Bjerkerønningen. Den eneste bilveien sørfra var veien forbi Kavli bru til Hallingsdalen, med avstikker til Nedre Ono. Veinettet ellers var tilpasset hest og slede og fulgte etter naturlige ledelinjer i terrenget. Så var det stier som bandt folk sammen og stier som ble brukt av husdyr på beite. Terrenget vest for veien til Hallingsdalen mot Farris var en spennende villmark. Her er dype daler og høye åser. Inni i skogen ligger Hallingdalsvannet som renner ut i Småvann og videre ut i Farris. Bak Hallingdalsvannet ligger Skrekkebekk. Bare navnet fikk oss unge speidere til å sette fantasien i sving, her var det skummelt, hva hadde hendt her i fordums tider? Men den lyse bøkeskogen dempet inntrykket av mystikk og spenningen var som regel større enn frykten. Syd for Skrekkebekk lå Småvann. Dette var et vakkert lite tjern med åpen bjørkeskog og grassletter rundt. Øst for Hallingdalsvann var det mye stor åpen furuskog. Og nordenfor lå den store åpne myra under Furuåsen. Fantestien gikk over her ned til Dølesand. Der stien stuper ned til Farris, under steinhellene, hadde sauene sitt favoritt sted.
Slik var det da Kåre og jeg bestemte oss for å oppsøke tiurleiken en sen vårnatt. Kåre Kaupang var en klassekamerat og en av mine speiderbrødre i 1 Tropp. Vi var begge patruljeførere og var mye sammen. Fra våre troppsledere Erling Refsholt og Torleif Pettersen hadde vi fått høre at tiuren spilte i furuskogen øst for Hallingdalsvannet. Vi utstyrte oss for overnatting med sovepose, mat og det vi mente vi kunne få bruk for. Med ryggesekken på bagasjebrettet syklet vi oss lett fram til Øvre Ono hvor vi parkerte syklene. Dagen var i ferd med å gå over i kveld, men ennå var det lyst da vi slo leir. På et leie av lyng og granbar la vi oss i soveposene og gjorde oss klare for en lang natt i skogen. Solen hadde gjemt seg bak et lett skydekke og nå seig skumringen på og gjorde busker og trær til lumske troll og fanter. Vi sov nok litt, men våknet brått, da vi hørte lyder fra skogen rundt oss. Vi kom oss ut av soveposene og krøp i tussmørket mot den åpne plassen med den lille høyden hvor vi antok at tiuren spilte. Da suste det i trærne, det var røyene som sikret seg plass på galleriet. Stemningen lå i luften. Jeg hadde kommet litt bort fra Kåre da jeg så tiuren. Den spankulerte på plassen med vingene slepende mot bakken, halefjærene opp som en vifte og hevet hode. Den gurglet ut lyder, først som knepp-knepp for hvert knepp beveget den hode opp og ned, så føyk den opp på haugen og nå kom klunk-klunk og svitsj-svitsj. Nå var tiuren helt i ekstase og enset ingen ting rundt seg. Det var som den ville si at her er gutten sin, kom ikke her, nå må vel røyene bli imponert. Den svarte fjærdrakten glinset og de røde øynebrynene glødet. Men det var noe som manglet, det var ingen konkurrent som kunne utfordre den. Røyene holdt seg i furuene. De hadde muligens observert oss, eller kanskje de ventet på flere å velge mellom. Ikke godt å si, å flørte med røyene er ikke alltid like enkelt. Med ett fløy tiuren rett mot treet som jeg lå under og fant seg en gren høyt oppe. Snart begynte den med knepp lydene sine, jeg lå rett under en tiur på spillplassen! Jeg var overveldet, men snart innså tiuren at det ikke var den rette stemningen denne natten, røyene var simpelthen ikke interessert. Nå hadde det begynt å duskregne, Kåre reiste seg opp, han var like ved og vi gav oss på vei tilbake til leierstedet. Det var ennå natt og vi krøyp ned i soveposene, Kåre hadde med en stor hvit presenning av lerretsduk som han la over seg, jeg hadde en skipssekk som lå hjemme etter en onkel som hadde vært en tur på hvalfangst. Skipssekken trakk jeg oppover soveposen og over hode la jeg min sorte regnfrakk. Regnet kom tettere og tettere, jeg krøp godt ned i soveposen og hørte på regnet som trommet på regnfrakken. Jeg må ha sovnet, da jeg ble vekket av rop fra Kåre. Regnet hadde stilnet og nå ville han hjem. Ikke noe rart, han var dyvåt, presenningen hadde holdt regnet ute til den var gjennomvåt, deretter hadde den virket som en sil for vannet. Først ble soveposen våt, så alle klærne, han frøys og hakket tenner. Skipssekken min var impregnert og bare i overgangen til regnfrakken hadde regnvannet trengt seg inn. Vi kom oss på beina i en fart, en rask indianerdans fikk varmen til å vende tilbake i kroppen. I en fart fikk vi samlet sammen tingene våre og kunne småløpe ned til syklene. Vi tråkket det vi kunne på den smale grusveien til Larvik, fylt med en triumferende glede over nattens gjerninger.

Thor Edvardsen

Hei Thor og takk for et fint innlegg! Tankene mine går tilbake til speidertida der nettopp tiur- og orrleik var noen av høydepunkta i speideråret. Du og Kåre er/var litt eldre enn meg, og jeg var i Terne når Kåre var patruljefører og du var vel i Skogdue? Erling Refsholt og Torleif Pettersen var viktige ledere for oss i 1. Larvik i oppveksten. Det bygynner å bli lenge sida speidertida, men minnene fra dengang sitter som spikra fast. Jeg skulle gjerne fått Erik Hagen, Erik Lund og Eigil Jacobsen til å skrive om våre felles minner, men det har jeg ikke fått til til nå.

Ja Ulf, det stemmer at Kåre var patruljefører i Terne og jeg i Skogdue. Erik Hagen har forøvrig vært redaktør for et hefte om Ono: “Speiderøya Ono”. Her har han også et innlegg fra sin tid som speider. Hele hefte burde vært lagt ut på nettet.

Thor Edvardsen

Takk for nok et flott innlegg, Thor.
Jeg har også Erik Hagen sitt hefte, og har tatt PDF-kopi. Legger det gjerne ut, om Erik Hagen gir tillatelse.

Siden Ono og båthuset har blitt et tema igjen, måtte jeg sjekke om jeg ikke hadde bilder derfra.

Dette bildet er lagt ut tidligere, og er fra rundt 1967.

Her venter danske speidere og Vidar B. Nyquist på skyss over til Ono i 1966. Også et bilde som ligger lenger “bak”.

Jeg må også få lov til legge ut et bilde av vår kjære speiderhytte fra ca 1967. Gode minner dukker alltid fram når jeg ser slike bilder, og jeg er sikkert ikke alene om det!