For dem av oss som gikk på Torstrandsskolen husker kanskje flere de gamle lastebilane som kom fra mølla med kokte poteter til dyrefor. Vi hang oss fast på dem i svingen ved Føyka og stjælte av lasset. At ei potet skulle smake så godt er ufattelig.

Ungær i Larvik åt tydligvis alt det de kom over. Nå venter jeg bare på Theodor og kopraen! Det var jo lett å se bilane med nykokte poteter. Det sto jo ei diger dampsky over hele bilen. Jeg har ikke hørt før nå at også disse kokte potetene var ei delikatesse med salt på. Kanskje tida er inne til å røpe at vi stjal små kålrot, gulerøtter eller skikkelige neper rett fra åkeren, tørka av det verste av jorda og åt de som de var. Etter at kontraktdyrkinga med erter begynte i Lågendalen så var det smakebiter å hente der også. Om alt dette går under tråden “Godteri i nær fortid” er jeg ikke så sikker på. Kanskje det hadde passa bedre i tråden med ungdomskriminalitet. “Forbrytelsene” er likevel sikkert forelda nå. Hvor mange står fram og vedgår at de dreiv med epleslang?

Det kom fram minner fra barndommen,ang kokte poteter til dyr vi brukte det til grisene.Husker når lastebilen kom med potenene kokt da va det og springe inn og hente saltdrøssa,det smakte himmelsk godt.

nils.

Ungane i Larvik var hole te binnså’ern!

Otto…“HIGH FIVE!”

Jeg står gjerne fram og bekjenner min kriminelle løpebane som barn.
Husker vi gikk flere kilometer for å stæle jordbær hos jordbærkongen på Bergan (?), men det ble med den ène gangen. Tror aldri jeg har vært så redd i hele mitt liv som da han kom i lange kliv etter oss.
Kålrabi fant vi på jordene til Kiil ut mot Lågen. På den måte kunne vi vaske av jorda og gnage av skallet før vi spiste dem.
Og selvfølgelig sommærepler hos dem borti gata som var så sinna!!

Barn trengte jo grønnsaker og frukt, og tilogmed binnså`ern ble borte!

Det var èn ting vi gutter aldri kjøpte, men “stærte”! Uten å ha dårlig samvittighet, for det var jo mye av det som kom til Larvik den gangen på 1940- og 50-tallet…
Jeg snakker om kopralastene som kom til Østre brygge, gjerne med Wilhelmsenbåtær. Så vi en slik farkost ved brygga, var det ikke lenge før jungeltelegrafen gikk og en pen liten gutteflokk var på vei til Østre. Der sto vi og glante på alle hivene med striesekker som ble heist i land. Noe ramla alltid ut av disse sekkene, og kjappe gutteføtter var straks på pletten og sikret seg noen brune skall med flott hvit kokos inni! Det ble vel stort sett tolerert av lossegjengen, men verre var det når det var lite som ramla ned fra hivene. Da måtte vi ty til andre metoder – det var fram med tollekniven for de modigste i flokken, og når det var like før hivet nådde brygga, ble det raskt rispet en stor flenge i nærmeste sekken! Da hendte det at lossearbeiderne skulle ha tak i “plukkerne”, men å ringe inn ti-tolv kjappe guttunger var ikke like enkelt bestandig. Fikk de tak i en eller to etter en rask løpetur, så var det straks 8-10 unger som sto ved hivet og pella kokos på harde livet…
Jeg vet ikke helt hvor all kokosen skulle, men innbiller meg at det kanskje var til Soya’n – noen som husær det?

Her var det mye artig. I Byskauen het det Kvittrik, og i min kiosk nær Burman` i Håkonsgate (Hva het den igjen?..) hang det saks i en hyssing ved siden av frysa så vi kunne lage så stort hull vi ville sjøl-og det var forbudt å nyte sakene innendørs for det blei endel søl. Donald-kjærlighet, lakris- og røde lisser, viskelær, fløtelinser og drops av typen Syrlig blanding (de hvite er best) fra Brynhildsen er noen av mine gode minner mellom -72 og -79.

“Firkløværn?”

Nei, Firkløvern lå i Frankendarn. Jeg hare på tunga… Ei frodig dame fra Nordnorge dreiv, og sjøl om hu var myndig, var a snill! Vi fikk en periode 5-øres lakris for en skjorteknapp der. Hu sa hu trengte dem te sønnanes skjorter… Men det tok slutt da hu skjønte at syskrina i nærområdet var kilden te rikdommen vår. Kanskje vare ei mor som tipsa.. (Skrive dialekt var ikke lett.. Gir opp.)

Navnet på den butikken vet jeg ikke, men jeg mener at de som drev den het Eliassen til etternavn..

Forresten merkelig overskrift – ..i nær fortid. Så mye mimring er forresten trivelig og lærerikt. Husker noen følelsen av “stivt” fjes etter sukkerspinn på tivoli? Min måte å spise det på førte til en sukkerglasur fra midt på nesa og ned til litt under haka. Tror nok Eliassen stemmer, ja!

Kiosken i Håkonsgate het Go´biten. Såvidt jeg kan huske ble den drevet, i alle fall en periode, av Odd Stene Møller. Eller at han jobba der, for jeg mener å huske det var ei dame som var der i starten, og vi guttane trodde det var mora til han som begynte seinere.

Når jeg var enda yngre, et par år før jeg begynte på skolen og mens vi bodde på Nanset, så var det en liten kiosk rett i nærheten av der vi bodde. Kiosken hadde inngang fra Nansetgata, og etter å ha sjekka på kartene til Gule sider har jeg kommet framt til at det må ha vært Nansetgata 82. Selv bodde vi i Sophus Bugges vei 35A. Navnet på denne kiosken husker jeg ikke i farta, men den var helt spesiell for en liten guttunge. Egentlig så var det mer eller mindre ingen andre butikker eller kiosker i min verden, da denne var den eneste som var innenfor min rekkevidde.

Selv om det ikke var mange gangene jeg var innom der, så er det en episode jeg husker godt; Broren min hadde inkassert en formue (i mine øyne) ved å klinke på strek. Han stakk til meg ei femøre, og for første gang hadde jeg penger jeg kunne disponere fritt. (Jeg var fire eller fem år, antageligvis fem, og da fant dette sted sommeren 1980.) Etter å ha fantasert i det vide og det brede om hva jeg skulle bruke pengene på, stakk jeg aleine opp til kiosken og var sikkert ganske opprømt. Jeg var bevisst på at jeg ikke hadde noen klar formening om penger og verdi, eller hva penger tilsvarte i varer, så jeg spurte like greit hva jeg kunne få for 5 øre. Jeg ble nok ganske skuffa da jeg fikk vite at jeg ikke hadde nok penger til noe som helst, da det billigste de hadde begynte på 10 øre. Selv kan jeg ikke huske å ha blitt skuffa, men jeg har antatt dette i ettertid, for følelsen som ligger lagret i minnet sier meg at jeg følte meg veldig provosert. Jeg kunne bare ikke slå meg til ro med svaret, for jeg mente det stred mot all logikk. Jeg sa noe slikt som: Hvorfor skulle det finnes en penge som det ikke gikk an å kjøpe noe for? Resultatet ble i alle fall at jeg fikk et dundersalt, som nok egentlig var blant det jeg var mest interessert i også. På den tiden var disse å få kjøpt i løsvekt, men de kostet altså 10 øre pr. stk – med unntak av dette ene dropset.

(Jeg tror forøvrig at 5-ørene gikk ut av sirkulasjon i 1982.)

Kvittdrikkær og kokosbollær (det var vel Larviksbollen tror jeg) produserte de i samme lokale som Vestfold Pels lå i øverst i Steingata, i nr 9-11. Sukkervarefabrikken holdt til her helt til bygget brant på sekstitallet. Vi guttane pleide å klatre opp i villvin som grodde over steimmuren ned mot Pettersen i Øvre Steinstredet. Oppe i gården var det en kort spurt over til avfallsdynaga til Sukkervarefabrikken fem-seks meter unna. Halvfulle kvittdrikkær og små og flate kokosboller gikk lynraskt ned i medbrakt strisekk og vi forsvant over gjerdet og ned i bakgården til Pettersen igjen.
Når vi hadde drukket og spist oss mette, så hadde vi krig med resten noen ganger – ikke populært å komme hjem med klærne fulle av klissen kvittdrikk og sukkermasse fra kokosbollene, men gud så moro.

Oppe i alle disse godsakene kom jeg på et salgstriks fra Maukstadmoen i Indre Troms. Var der 1. gangen 1970-1971, og dama som da sto i kiosken i leieren brukte smørbukk i stedet for 5-ører når hun måtte gi tilbake småpenger. Der 5-ørene skulle ligge i kassaskuffen, lå det en haug med Smørbukk.
Et slikt betalingsmiddel var nytt for meg da, men kanskje noen har vært bort i tilsvarende “løsning” i Larvik, for å øke omsetningen?

I italia på begynnelsen av 70-tallet var det mangel på mynter til veksel. Husker en togreise med lokaltoget fra Villafranca til Verona, hvor jeg fikk igjen et antall karameller og smådrops istedetfor mynter, da jeg kjøpte billett. Litt bittert å ikke ha språkkunnskap nok til å spørre om hvorfor.

Dagens avsporing fra meg!

Otto!

Hvorfor har du foto av Anthony Quinn(m/sigar) som profilbilde? ;))

Dagens avsporing fra meg!

Vet ikke om det allerede er nevnt i tråden her, men i tillegg til kandis-sukker husker jeg noe vi kalte «knekk». Et sukkertøy formet i kremmerhus m/pinne, og som smakte litt krokan/karamell(?) Dessuten spiste vi selvfølgelig is som guttunger. Is på pinne; vaniljesmak, jordbær og krokan, aldri smakte vel is så godt som den gangen. En type pinne-is som het «Jet-is», eller som slikt var også populær. Vaniljeis på plast-pinne med figurer inni. Dessuten var det «Krone-is» i forskjellige smaker. Og den gang kostet den kun en krone også. Har noen forresten nevnt Brynhildsens «Brystkarameller», utrolig gode!

Var knekk å få kjøpt? Jeg minnes svakt at knekk lagde vi i steikepanna hjemme.

Jada, Ulf ! Knekk var å få kjøpt !
På “ERTA”, Heggedals utmerkede kafe, hadde de tilsalgs den mest utsøkte KNEKK du kunne tenke deg.
Formet som ett kremmerhus med “matpapir” omkring og selvfølgelig en liten pinne å holde i.
Hvilken smakfull opplevelse det var.
Tror det var to varianter. En med og en uten nøtter på “toppen”.
Kanskje var det tilfeldigheter, men slik husker jeg det i dag. Mitt valg var alltid nøttevarianten. Matpapiret var ikke lett å få av, så det ble spyttet ut ettersom det løsnet og var tømt for knekksmaken !
Hva vi har mistet av opplevelser i årenes løp !

Jan Einar skriver:

Hva vi har mistet av opplevelser i årenes løp !

Vi har vel også mista noen tenner og fått noen rotfyllinger og tannkroner i åras løp på grunn av altfor mange godterier i nær fortid!

For noen få år siden kom jeg over “PK Koe”på taxfreen i på Nyeere Airport i Daar es Salaam. Måtte ha det med meg hjem. Trodde dette var avleggs.
elles så var Kvikkdrikk fra Juno en grei sak, og vi som kjente Nyquist hadde grei forsyning av disse.
Seinere ble det jo også frossen kvikk.
For ikke å snakke om Larviksbollen, som vi heldigvis får tak i enda.

De beste dropsa var kanskje de med små lakrisbiter inni, røde og hvite. De var nærmest kubiske.
Sjokoladerasjonen kjøpte vi hver lørdag hos “tante Olli” (Trondsen). Tante Olli var venninne av min mormor. Butikken lå i Oscarsgate der tilbygget til Larvikbanken er nå. Det var to lokaler der, med felles trapp (høy dengangen). Nabobutikken var Plisséfabrikken.
Av sjokoladekvoten var hvertfall én “lomgrin”. Mønteret på de to runde endene er endret siden dengang.
Vår lokalkiosk på Nanset var “Kurant”. Den lå på spissen mellom Nansetveien og Greveveien. Bruspulver og “krisetyggegummi” var det mest populære. Tyggegummien måtte lagres i sukker, for å drøye smaken.
Søtpålegg. Har noen nevnt “Denja”. Den tilsvarte “Sunda”, og liknet det som nå brukes som håndrensekrem i verksteder. Hvem var først Denja eller Sunda?
Potetgull. Vi lå kanskje litt etter her i provinsen. Jeg husker vi fikk det som tilbehør til stek hos mormor og bestefar tidlig i 50-åra i Oslo. Franske poteter kaldte vi det da. Hjemme hos lærer Nilstun prøvde vi å lage potetgull sjøl, i stekepanne. Sønnen Tore gikk i klassen min på Torstrand.
Det blei ikke no greie på det.
Godtekiosker fulgte bebyggelsen som krøyp østover i Byskauen. Fru Rasmussen i en kjeller i Heibergsgt.-
I Castbergsgate, gata bak speiderhuset var det kiosk i et lite tilbygg, Firkløvern i Frankendalsveien spratt opp rett etter at bebyggelsen var etablert øst for veien,
Eliassen lenger borte er nevnt. Men var det ikke en enda lenger øst en kort periode.

Fint at det fortsatt er liv i denne tråden. Tror kanskje Sunda var først, jeg er født i 42 og kan huske at vi fikk Sunda en sjelden gang. Mener at det ble innkjøpt i et slags vokset beger. Dropsa med de små sylindriske lakrisbitene som kom fram etterhvert som du sutta på dropset, kjempegode var de!

Jeg ser til min forskrekkelse at jeg har glemt å ta med min fars favorittsjokolade, nemlig Geletrøffel!

Sunda var et pålegg som jeg kan stadfeste at jeg spiste omkring 1955. Grunnen til at jeg husker det er at speiderpatruljen Terne hadde tur med sykkel til Kvelde. Vi skulle opp på Jordfallen, av en eller annen grunn. Når du kommer opp bakkane mot Siljan så er det et lite vann der det lå en kafe. Der skulle vi ha mat, og jeg skulle ha Sunda på brødskiva. Sundaen var i fasteste laget, ganske riktig i et hvitt lite beger. Jeg var dum nok til å stikke speiderkniven tvers gjennom Sundaen og litt inn i handa som jeg holdt under begeret med. Det blei ikke store stikksåret, men i alle fall nok til at jeg husker Sunda.

Ulf Vannet du nevner er nok Skjærsjø, selv om det ikke går under trådtema, så måtte jeg si deg det.
Sant dèt, at Sunda var temmelig fast i konsistensen og jeg husker at det fulgte med litt voksklumper fra innersiden av boksen når kniven kom borti i “kampen” om å få litt på brødskiva.
Banos kom vel også i slike voksa bokser om jeg ikke husker feil.
Artig at Bjørn Helner nevner anisdrops (tror jeg det heter)
Jeg mimret slike godteritanker med en god venn for ett par år siden og nevnte disse dropsa med “stjerner i øya”. Trodde ikke de fantes lenger.
Stor overraskelse var det derfor da det dagen etter hang et kremmerhus med slike drops på døra mi. Like svære og gode som dengang.
Snakk om deja vù!!
De er nemlig å få kjøpt (håper jeg ennå) hos Sandholmen (?) – Mon Ami, på Nordbyen. (Dagens reklame ;o)
Har noen nevnt lakrisrullene med dropskula i midten?
Men nå må jeg slutte – jeg blir så godtefysen av å være her!
;o)

Marit M: Visst var det Skjærsjøen, men det er rart at du ikke så at jeg skreiv Jordfallen i steden for Jordstøyp. Husker du navnet på kafeen, hvis det da ikke ganske enkelt var Skjærsjøen kafe. (Og nå har vi tatt en Otto, som jeg heretter kaller avsporinger og alle slektningene til uttrykket!)

Jammen skreiv du Jordfallen! “He he” Nei, dèt så jeg ikke, men siden du tydlig visste at det heter Jordstøyp, så skal jeg tilgi deg. ;o)
Mener at Skjærsjø kafè var navnet ja (ikke – sjøen)Nydelig plass, som dessverre er stengt nå. Husker at vennegjengen kjørte søndagstur med Vespaene opp dit og spiste middag – og badet.
Bade kan vi fremdeles gjøre, om sommeren – og da kan man jo ta med kaffe og Longherin sjokolade.
(Der!!.. holdt jeg tema! Jeg tøkke å ta`n Otto skjønner`u! ;o)

Ulf har sagt, at mange ganger kommer de beste poengene fram ved våre avsporinger – god kveld til dere begge fra o2

Roar Lindgren skreiv:

Kandissukker som hang fast på en hyssing var det billigste sukkertøyet. Det solgte de hos Birger Olsen.
Jeg husker at kandissukker var gulbrune krystaller. Faktisk så det ut som et stykke rav. Dette gikk vi og sugde på med hyssingen hengende ut av munnen.
Kanskje dette var en av grunnene til at skoletannlegen hadde nok å gjøre.

Vi har vært borti kandissukker tidligere, men det er jo et merkelig “godteri”. Ei ikke særlig godt rensa sukkerløsning blei satt til krystallisering med tråder nedi løsninga. Krystallene satte seg da på trådene. Til minnene om kandissukker hører sukkertanga til å klippe opp kandissukkeret. Blei det ikke også brukt i finknust form på toppen av softis? Kandissukker er ikke så ulikt melasse. Bøndene kjøpte melasse i fat og helte det på luta halm for å gi kyra større appetitt på den sikkert smaklause halmen.