Tenkte jeg skulle starte en ny samtale/tråd, som bør kunne bringe fram minner hos mange ettersom de fleste av oss med fryd eller avsky ble involvert i den daværende skolens årvisse innsats for fysisk fostring (sommers- og vinterstid). Jeg hitsetter et fremdeles sterkt minne fra min deltakelse i skoleskøyteløp på Fram stadion:
Det var gymlærer på Nanset-skolen, en hyggelig mann, som foreslo at jeg burde stille opp. Jeg var begeistra for skøyteløp, og siden jeg hadde familie i Oslo, som jeg kunne bo hos, hadde jeg sett VM og EM på Bislet, noe som hadde gitt ambisjoner. Det gjorde meg likevel ikke automatisk til skøyteløper, men jeg gikk ganske pent, syntes jeg sjøl, selv om farta kanskje ikke var imponerende. Det endte med at jeg lot meg friste av gymlæreren, for jeg ville jo ikke bli aleine, fikk jeg høre. Det ville komme Nanset- gutter og jenter fra andre klasser, og det var heller ikke utenkelig at gymlærer ville møte og gi oss nødvendig oppbacking.
Jeg blei den eneste fra Nanset. På Frams blanke indrebane fikk jeg lade opp uten kjente eller støtteapparat av noe slag. Jeg hadde i tillegg kommet for tidlig, for jeg visste jo ikke når min klasse skulle starte. Derfor ble det en lang og gruende ventetid mens jeg skotta på unge fenomener som varma opp i proffe trikoter rundt meg. Ikke bare gikk de pent. De gikk også fort, og jeg risikerte å bli trukket i par med dem! Jeg måtte med bange anelser bare registrere at mine forsøksvis stilfulle svinger i eplenikkersen blekna i sammenligning. Djevellua var det knapt navnet igjen av.
Endelig var det tid for min aldersgruppe. Mørket hadde senka seg barmhjertig over Torstrand, men den grelt utvelgende flombelysningen på start- og oppløpsside hadde til gjengjeld kommet på. Jeg stavra hjertebankende mot startstreken. Der skulle jeg gå mot en kar fra Sky. Som hadde hockeyskøyter. Jeg hadde lengdeløp. Ekkelt urettferdig. Plagsomt krevende også. For da burde jeg jo slå han!
Skuddet smalt. Det fikk jeg knapt med meg. Bare hånlatteren fra tribunen. For Sky-gutten med hockey-skøyter leda 20-30m etter ei langside! Og jeg skulle ut i første ytre – en uendelighet i det østre mørke på Fram stadion. Da jeg var ferdig med svingen – pinlig nok etter flere hjelpeskjær, kunne jeg likevel ane på den flombelysningsfattige vekslingssida at Sky-gutten var innafor rekkevidde, og jeg skulle ha siste indre! Jeg dro ytterligere innpå, men det kosta. Behovet for økt fart påvirka stilen i ugunstig retning. Noen meter før inngangen til siste sving gikk jeg på trynet. Det var vann på isen, og jeg husker ennå den kaldklissete følelsen etter magaplasket og den forsmedelige kjølvannsstripa etter meg. Sklituren stansa ikke før godt ut i ytre bane. Da jeg omsider hadde fått beina under meg og tvunget dem gjennom svingen, var jeg så utslått, trøtt og svimete at systemet med indre og ytre blei underordna. Jeg vakla i sikksakk mot et mål som fortonte seg en kilometer unna mens latter fra tribunen ringla i ørene, trolig fra de samme som bidro da jeg starta. Noen fra Sky rimeligvis. Og som om ikke dette var nok: Da jeg skulle skifte til pælær i garderoben (veldig vanlig med pælær om vinteren den gangen), hadde noen tatt mine ganske nye. De som var igjen til meg, var gamle, trange med høl. Bakkene var lange til Nanset den kvelden.