Imponerende! Kanskje han fortsatt sitter inne med denne kunnskapen?
Det hadde vært artig å kunne lage ei liste over så mange Z-nummer som mulig. Bilnummerne ble jo i stor grad beholdt av eier når ny bil ble anskaffet, og gikk kanskje også i arv? De mest “fornemme” Z-nummerne var jo å se helt fram til LS-nummeret kom på begynnelsen av 70-tallet, og ødela hele moroa.

Hvem hadde for eksempel Z1? En av de mest fornemme bil byen, eller kanskje et offentlig kjøretøy?

Etter hva jeg kan huske var Z-1 politiet i Larvik. Z-2 var folkevogna til “Lillefar” Nielsen.
Og så tror jeg at baker Unnebergs Opel var Z-3.

Du burde kanskje lage en ny tråd av dette.
Husker alle bussene hadde 4 siffret serie, mener det var 18XX, Drosjene hadde også en lignedes serie som fulgte eierne 16XX ?
Lastebiler kaltes leievogn hadde 17XX.

Jan Einar for korrigere om dette er feil.

Arne Olav Lund har vel fremdeles en gammel Mercedes med Z-?. Tror det er et lavt nr. Den er vel plassert på garasjen på Skreppestad mener jeg å huske.

AOL sin gamle Mercedes har reg,nr. som begynner med S-…
Forøvrig er det Hilmar Rekstens gamle reg.nr…

Vi har noen gamle bilnummer i denne tråden med Idar Gjertsen

der hvor jeg bor, “blåbæråsen” var det en liten gjengrodd lekeplass med sklie og en sandkasse. huske og vippe kom på 80tallet engang. nå er den lagt ned. tror sklia er der ennå. lekte mest i naboens lekehytte jeg og noen kamerater.

har noen opplysninger hvor larvik rådhus har ligget på forskjellige steder siden 1900 og fram til kommunesammenslåinga i 88?

Larvik “Rådhus” var jo den gamle Festiviteten fram til de flyttet til “Rombærn” Hvor det var før det husker jeg ikke ( Før 1950 en gang)
Hedrum hadde sitt Herredshus i Badeparken senere i Melsom og Melsom bygget i Fresjeveien

Og her er vi litt på blåbærtur noen og hver av oss! Jeg måtte kikke på overskrifta for å finne ut at dette er en tråd om leikeplasser. Z-bilnumra har fått egen tråd. Du må skrive litt om hvor blåbæråsen din er, Tormod Ø! Vi er ikke alle like lokalkjente overalt.

blåbæråsen er der hvor olsokveien og kolleveien går over. hovlandveien, frostvedtveien, thor heyerdahls gate går rundt blåbæråsen. ligger ved frostvedt, frøy og frigg skoler. tidligere vet jeg at frøystveit gård var.

Lekeplasser på Torstrand. – Jeg tror at første gang vi gutter som sognet til Furumoa opplevde store politiske overgrep,var da politikerne ikke lenger fant plass til kister, solgt og pent pyntet av Knut Sletsjø og gravd plass til av brdrne Barth. De fant ut at nå skulle brave borgere kremeres og få små krukker å ligge i. For å få til dette trengtes et hus, et krematorium. Det ble tegnet flott og moderne. Men tomta var Beinhusgjengens fotballplass, opparbeidet i en årrekke av Ragnar “Sjømann”, Jonny “Stappen”, Arne “Pruppen”, Thore Thorsen, mens Robert Sikorin og jeg aller nådigst fikk stå i mål eller løpe for livet i moa for å hente en ball Per lysebo eller Einar Ketsin hadde mæla langt, langt av gårde. Ikke rart at jeg ble rask. Moagjengens bane som lå bak pølsebua til “Pent vær”, der Tor Bala Nilsen, Kjell Snekkern og Olaf Kristiansen holdt til fikk de beholde på tross av at Tor Bala var en sjeldenhet – Turngutt- av fødsel spør du meg. Siden har jeg skjønt at Tors politikermor (AP)- Laura og Olafs farfar stortingsmann Kristiansen kunne hatt en finger med i det politiske spillet. Krematoriet ble bygget og mange var de vågestykker som fant sted i byggeperioden. Det gikk sterke rykter om at de tøffeste klatret opp taket og ned i pipa. Sat? – Vet ikke, men ryktene gikk og vi mistet vår skyggefulle ballplass, der råskap og styrke stod i fokus. Idar

Skjønner ikke hva du mener Idar, Undersbo er jo et overgrep mot Larviks befolkning, hvem vil ligge i den sanda der enten det er i krokke eller penal når det finnes plasser med både utsikt og god jord ?

Hei. Noen etterlyste innlegg fra andre steder i Larvik. Jeg er født året etter krigen og vokste opp på Ø. Halsen. Den gang hørte vi til Tjølling kommune, men tror nok det var til Larvik mange følte mest tilhørighet. En kjempeplass å vokse opp på i de dager (sikkert nå også) Vi hadde mye plass å boltre vårs på. Jeg bodde fra jeg var 5 år ,nær Bedehuset (nå Musikkhuset). Før Gonveien kom, lå det et trekantet område der rundkjøringa er nå, kalt TRIANGÆRN hvor vi lekte og plukket masse bringebær.Da gikk veien til Kaupang slik den går i dag sånn omtrent(smalere), Storgata var åsså noe smalere og inn mot det området hvor kjærka ligger gikk det en smalere grusvei fra Storgata og som møtte Kaupangveien. Der Kjærka ligger, i et større område mot Gloppeskolen, ned mot Gloppe aldersboliger og til høyre for dette lå den flotte GLOPPEPARKEN . Der grodde det flotte Lupiner i alle farger, samt ville blomster. En stor inngjerdet dam og ei “Høyde” hvor guttane, min 3 år eldre onkel, mine 3 yngre brødre og deres kamerater lekte sammen . Det var indianer og hvit og mange andre leker.( det var den gang Windy og Salasso var guttanes lesestoff , Cowboyblader var topp)På Halsen lekte nok de fleste ,jenter og guttær . Vi lekte mye sammen åsså f. eks. Vippe pinne, Bing bang blekkboks, Boksen går og andre gjemsel leker. Tror nok kanskje det var mest guttane som Pekka og Kappa land. Sånn jeg husær det så Kappa de land lenge før jeg så Bassball. Vi jenter lekte mye sangleker, hoppet paradis og kastet Ballparadis ( har spurt folk fra andre områder av Norge om de har hatt Ballparadis og ennå ikke truffet noen) Det var perioder med populære leker åsså den gang. Ball-leker mot vegg ,på knær, bak rygg osv. Det var jojo, rockringer. Vi jentene lekte ganske lenge med dukker i grunn ( noen av vårs) Vi så opp til Nansy Drew og lekte nok litt detektiver vi åsså ,som guttane ,som hadde Hardy. I tillegg til Gloppeparken så hadde vi på Halsen : Kjærkeløkka (ved skolen) kalt Huskeløkka, for vi hadde huskestativer der, det var Nordliløkka, så det store området som for noen år siden ble utbygd av BP. Nå er området bebygd av en hel masse hus. Da jeg vokste opp var det ei stor Løkke .Pappa som sparka for Halsen når jeg var jentunge trena der. Mulig at banen på Bergeskauen kom etterpå. Husær vi så på når de trena og jeg var med når de dro på kamp til Runar husær jeg. Da satt vi bak på en lastebil med overbygg. Mulig det var Arne(Julius) Eriksen som kjørte. Overbygget var nok til å ta av og på. På sommærn hadde vi strendene, Hvittensand, Solveggen, Langveggen , Slåpa, Soveræn, Røværn , Steinsnes, Oterøya. mens St,Helena og lille St Helena rodde vi t. Vi hadde "Værsteområdet "med gamle skumle spøkelseshus og ruiner (murer)og Flisa, omtrent der Sinterco ligger. Leira med alt Sivet, spennende områder. Om vinteren var det aking i Berntsebakken, Smibakken og (H)Annabakken, Vi hadde Verningen med hoppbakke og hadde store jorder hvor vi sto på ski. Lågen hadde skøyteis den gang, (vi fikk ikke gå dit, men)men vi gikk åsså på isen i Bergeskauen. Ja dette var endel av min barndom. Det var flott å vokse opp med 4 søsken, flott og ha familie og venner rundt seg. Og til ei som trodde at vi på den andre sia av Gloppebrua ikke var i by`n før vi var konfirmert kan jeg fortelle at vi tok bussen t by`n for å gå t tannlegen,legen,på Munken, Turning, Dans o.a. Sykla gjorde vi åsså. 17 mai måtte vi gå i tog fra Halseskolen til Bøkeskauen i alle år. Hilsen Wenche

Det er flott å få fortellinger fra andre kanter av nåværende Larvik kommune, Wenche Kristoffersen! Du forteller levende om leikene. Noe er kjent og mye er nytt for meg både av plassene og leikene.

Også vi som bodde i hovedbyen brukte store deler av daværende Tjølling som utfarts- og leikeområde. Jeg nevner Viksfjord med Eftanglandet og Skauholmen. Vi sykla ut for å fiske og bade. På Gon lå vi i telt i sommerferien og bada. På Hvittensand bada vi og vassa i sanden. Sjøl om vi ikke alle bodde i Larvik by, så bodde vi i Larviksdistriktet.

Om vinteren var det aking i Berntsebakken

… deriblant aking i Berntsebakken, med et godt tak i bakre støtfanger på bussen nedover Storgata ;-)

Er det noen i Norges land som har lengre og mer strevsom 17. mai-tog-strekning enn halseongane? Etter 4 kilometer til Herregårdssletta, er det bare resten igjen opp til Torvet og Bøkeskauen. Gjaldt bare å finne flaggstengane …

En ting husker jeg altfor godt. HØLABEKKEN. Den var islagt om vinteren (nedre del) og vi lekte på denne ofte. Fikk sjølsagt ikke lov, men tankene i ettertid er ikke bra. Bekken lå i rør fra Ludvigsen og til østenfor veien, og vi gikk gjennom “tunellen” på usikker is og ved stor vannføring. Godt de ikke visste. Kom ofte hjem til gamlingane i smibakken med et forklaringsproblem ja.

En annen ting. Hvem husker ikke “barbis” Ragnvald oppe på fjellet. Rusla opp dit med ei varm 50-øre i lanken og skulle ha ROSKI. Piggsveis. Saksa gikk verre enn parkinson og leamus i hånda og han hadde en vane med å trylle ei 2-øre inn i øret på oss etter klippen. Har tenkt mang en gang på at det skulle vert morro å ringe på dørklokka i barndomshjemmet for en omvisning. Tipper minnene da hadde strømmet på, men det er muligens en smule uhøflig eller utidig.

Artig å lese dette om Halsen, Wenche! Og Terje, jeg synes du skal ringe på jeg – du møter sikkert forståelse når du forteller hvorfor!

Vi som hadde barndommen på Østre halsen husær karnskje også Bergeskauens gamle anlegg. Når “sprøyte-Nils” hadde kjørt vannvogna rundt banen noen ganger og isen lå der blank og fin. Det var noen skøyteløp den gangen også, og jeg husær kjosken som sto på vestsiden som solgte buljong. Skruskøytene blei ofte brukt da. Det var sikkert ikke like økonomisk romslighet den gangen så min mor tok seg ofte jobb med å pelle poteter hos bøndane. Vi blei henta av bøndane sjøl på lastebilær, og jeg husær mang en kald tur bak på planet sittande på potetkasser. Da bar det utover i Tjølling på humpete veier. Aarsten Brekke var fast oppdragsgiver, og åkær’n var full av kvinnfolk på kne. Det var bare det at det var kuer der åsså. Svære sinna dyr som vi var livredde for. Husær at vi var ekstra redde hvis vi hadde noe rødt på vårs. Hadde hørt at kuene blei olme da. Vet ikke om jeg husær navnet på alle butikkane der, men det var Ebba’s kiosk. Hansen’s kjosk. Berntsen’s butikk på hjørnet, en kjosk på hjørnet ved Ca. Larsensv/Storgata. Sjølyst og Sundby nederst samt Ågot’s tekstilbutikk. I smibakken lå vel Steen garnbutikk, Baker Johnsen, en kiosk, og Selvig kolonial nederst. Blei ofte sendt dit for å kjøpe mjælk. Med et lite spann i handa og med beskjed om å “skrive opp” blei jeg sendt ned for å hente mjælk og 10 south state røyk’ær. Husær det store mjælkespannet som sto på gølvet med ei øse oppi.

Det er artig åssen minnene dukkær opp når andre kommer med sine her på tråden!
Wenche (Hei Wenche!:o)- nevner Verningen. Den hoppbakken lå ved sida av der blokkene på Skreppestad nå ligger. Nå er det vel bare unnarennet igjen – om det ikke har vokst til med kratt der.
Jeg fikk 1.premie i “utforrenn” på jordene der i 2.klasse, og har fremdeles sølvskjea og resultatlista fra Ø.P.
.
Bondegården til Einar(?)lå på den andre sida, og låven hans var et yndet lekeområde for oss som bodde der.
Einar var “sinna” og hadde en svær, svart “mannevond” hest som vi var livredde for.
Men vi luska vårs bak låven, over møkkadynga full av nesle, inn gjennom ei løs planke i veggen og over en trang halvvegg før vi var inne i sjælve låven.
Så hoppa vi i høyet alt vi kunne til vi hørte tramping på låvebrua.
Da gjaldt det å holde skrekken i sjakk når 6-7 vettskremte ungær skulle samme trange og kronglete veien ut igjen – det fortaste de kunne.
Det var møe brenneslekløe de somrane der!
Terje nevner bakær Johnsen,som hadde verdens største og beste skolebrød!
Men vår vei fra Halseskolen gikk forbi bakær Næss, og der fikk vi kakesmulær!!
Noen var snille og ga oss hver gang, mens andre bare “husjet” vårs vekk. Det var stas med kakesmulær, men jeg torte bare spørre når vi var flere sammen!
På Skreppestad hadde vi butikken til Harry og Else (Wiik Karlsen)
og etterhvert – kiosken til Jespersen.
Når vi om somrane sykla til Lamøya, stoppa vi ved kiosken ute ved Grøtting og kjøpte hjemmelaga munkær!! “Nam!”

I disse dager, da snøen laver ned i store mengder, dukker det opp minner fra barndommens uteleker.
Treski som kladdet med 10, ja opptil 15 cm tykke snølag, lengdeløpskøyter i størrelse 48 som ble mer utslitt på okklene enn på jernet, er minner som ikke bør skives ned her.
Hyggeligere er våre ekstremutskeielser med ”GLIDERE”. Det er vel knapt noen i dag som vet hva en ”glider” er. En liten trekloss på 15 – 20 cm lengde og 5 – 7 cm bredde var utgangspunktet for ”treskjærer” arbeid på sløyden. Den ene enden, som skulle bli fronten, ble møysommelig avrundet som en skitupp. Undersiden fikk hugget ut ett styringsspor, mens bakenden ble beholdt nogenlunde rett. Etter nøye kvalitetsvurdering, ble det pusset og gnidd for å få den så glatt som mulig, før den ble lakket for optimal glideeffekt. ”Glideren” skulle ikke ha baug som en båt, men ett hemmelig tips var å gi fronten litt avrundende fronthjørner, for bedre styring !
Vel hjemme, eller i en nabogård, ble det rigget til en skikkelig ”hoppbakke”. Til ”åva-renn” ble det, som oftest, hentet fram en egnet plankestomp, som ble belagt med snø, før ett skispor ble anlagt. Om terrenget tillot, holdt det også med snø som ”åva-renn”.
”Unnarennet” var en passende snøhaug, som ble ”tråkket”, slik at landingsmerkene senere kunne avleses, ….gjerne under store diskusjoner. Lengste hopp vant, og det ble ikke regnet som juks å smøre med en stearinlysstomp.
Så var det bare å sette i gang. ”Glideren” ble forsiktig plassert øverst på ”åva-rennet”. Det måtte ikke dyttes for å gi den ekstra fart. Men av og til måtte ”glideren” få litt hjelp for å komme i fart, det hendte jo ikke sjelden at det var kladdeføre.
Våre ”treglidere” skulle utpå 50-tallet komme til å få konkurranse av ferdigkjøpte ”bobber”.
Dette var mye tyngre ”glidere”, fylt med bly og overtrukket med ett plastbelegg. Plutselig kom også farger til å bety noe. Selv hadde jeg ”bobber” i rødt, blått og grønt. Dette var virkelig tøffe saker, og våre gamle av tre, gikk raskt ut på dato. Men leken forsatte.
Få år etter ”bobbene” kom, ble skihopperen introdusert, En ”fleksibel” mann på ett par tunge ski. Mannen i plast hadde en innebygd ”fjær”, slik at han kunne bøyes til i ”Arnfinn Bergman-stil” . Dette var ustøe greier, som krevde sin mann. Men du verden for en lek. Dag etter dag, stadig nye bakker, nye vinnere og godt kameratskap kom ut av leken!!
Eksperimenter med glasserte, frosne ”åvarenn” ble dertil utført, så også ”avanserte” slalåmløyper ned snøfanene.
Noen snøfaner var høyere enn andre, spesielt de oppmåkede ved husenes innkjørsel. Ikke sjelden ble vi jaget, da huseieren oppdaget at mye av snøen han hadde tatt vekk fra innkjørselen, igjen var tilbake etter vår lek.
Så tilslutt må jeg ikke glemme en tilsvarende lek, hvor glideren var blitt erstattet av flasker. De gled selvfølgelig mye bedre, men løypa måtte tillages med enda bedre omhu, slik at flaskene ikke forsvant ut ”i granskauen”.

Utrolig morro å lese deg, Jan Einar!!
Jeg kom på en sak vi dreiv med i friminuttene vinterstid på Halseskolen. Dette var før den nye bygningen kom til, og foregikk langs gjerdet mot Storgata utenfor den gamle bygningen.
Der laget vi “fotskrier”.
Islagte, glatte fotsklier som vi lagde ved å holde oss i nettinggjerdet, mens vi “spant” med støvlene slik at vi polèrte snøen til is.
For å få dem ekstra glatte, så hentet vi vann i drekkefontena og fraktet dette i munnen bort til “skria”.
Dette foregikk i hvert eneste friminutt sålenge kulda holdt seg.
Det var konkurranse om hvem som til enhver tid hadde den flotteste.
Ellen var best! ;o)

Jeg husær godt flaskebakkane. Brødrene min dreiv mye med det. Sjøl har jeg laga sånne bakkær med barnabarna . Jeg husær ikke når du og søstra di fløtta til Skreppestad M, men hu begynte vel ikke på Halseskolen så tidlig som i 1 klasse. ( hu gikk i klassen under meg) Vet derfor ikke om du husær Gloppeskauen før bakær Næss bygde huset der Blinken er i dag. På det området var det da et skauholt. Over gata der blomsterbutikken er nå (tidliære Eværket )og enda tidliære (i min barndom) var det en lysning med trær i overkant mot gata som ligger oppafor. Det var en smal vei fra Gloppeskauen og opp til den gata som fungerte som Ake/Hoppbakke om vintærn. Det va``ke mange bilær på 50 tallet og mange bakkær endte opp sånn som denne, med nedslag/mål omtrent midt i hovedveien. Vel, vi andre sto jo da nede i gata og ropte klart og skulle stoppe Hesteekvipasjer eller bilane om det kom noen. Det hendte vel at noen hoppa så godt at vi som skulle stoppe bilane glemte hele oppdraget . Det var nok tilfelle da en av guttane nede fra Halsen ble påkjørt av en mann fra Skreppestad. Mannen blei fortvila kan dere skjønne, men det gikk bra og gutten brakk baaare beinet.
Akkurat i det området spøkte det. Det var enten ei grå, eller ei svart dame, som skulle vise seg der. Husær ikke lenger, men det va`ke hu samme som var/ er på Herregården, Om hu forsvant med skauholtet og bebyggelsen, om folk virkelig trodde påà eller om vi blei skremt meà for ikke å dra den veien om kvelden vet ikke jeg. Har aldri møttà jeg. Det var med andre ord ikke bare Rottenikken vi blei skremt med på Halsen. Det var et par lokale personer i tillegg.
Vet ikke om dere fra Larvik besøkte " SkrubbeNils Hula" på Hvittensand når dere var der. Den ligger ,om du står nede på stranda, oppe i fjellet på venstre side, i den glenna som er der. Vi var redde, men måtte av og t opp å se vi så han Nils. Om det noen sinne hadde vært noen som gjømte seg der, vet ikke jeg.(( I dag er det film og Tv som tar seg av skremminga. Vi brukte fantasien og skremte vårs sjøl og hverandre.)) På Hvittensand skulle man åsså passe seg for grytene som var langs fjellet mot Solveggen. Kom du i ei sånn så forsvant du, om noen virkelig forsvant i ei gryte noen gang vet jeg ikke .
Det var særs moro å bade på Hvittensand når Peter Wessel kom og i bølgene etter den. Eller å bade på Lågasia med brådypet. La du på svøm over mot Vestre Halsen eller Impregnering, vel så endte du nok opp på en annen plass en ment, for strømmen kunne være stri. Vi fant bunkersane fra krigen der nede åsså veldig spennande. Vi tok vårs inn i dem ,de blei stengte igjen ,vi tok oss inn på ny, etterhvert blei det ganske umulig.
Når det gjelder lågen så lekte vi endel oppover på Flatstrand åssa, og vi bada rett nord for Lågabrua, der var det en liten badeplass. På Flatstrand pella vi " Negerpikkær". Jeg vet ikke hva dere andre kalla disse høye sivplantene med en 10-20 cm lang brun lodden tupp.

Det var forøvrig snakk om kakesmulær her. Ingen hadde kakesmulær som bakær Johnsen. Tru`ke det var så mye smulær i posen, nei de kunne nok godt med rette kallas kaker—

Fortsatt på Halseskolen: Om sommeren var det i alle fall ett sted fotballen for all del ikke måtte ta veien, og det var over gjerdet til (naboen) Øksa. Landa’n der, komme’n aldri tilbake … Naboen fortjente sikkert ikke dette ryktet, men det var enn nok til å sette skrekk i guttane.

Wenche, inne i sentrum tror jeg de plantene kalles Dunkjevler, men fra nå av skal jeg kalle de noe helt annet!

Hei Otto. Ja de "Negerpikkane " gjorde det vanskelig for meg en gang. Hadde vært å henta noen på Flatstrand og var på vei ut til Jordebukta med bussen. Det var ei dame som satt seg på setet ved siden av meg, husær ennå at hun snakka dansk.(det var i 1967) Hun spurte meg hva disse het . Jeg stotra og sa jeg ikke visste noe navn på dem. mens jeg kjente jeg blei sprut rød i ansiktet. Hadde nemlig veldig lett for å rødme. Hva hun tenkte vet jeg jo ikke.

Wenche – Jeg var sånn ca 4-5år når vi fløtta dit. Siri begynte i 3 klasse (tror jeg)
Jammen bra det kommer te flere Halsingær her i sonen, så jeg slepper å “leke med byguttane” aleine! ;o)

*
Apropo “negerpikker” og sånt! ;o)

Ett par nikkende kommentarer må jeg komme med.
Marit…å du bedre å vi sklei på Nanset også. Skolegården til Nanset Skole var ikke av de bratteste, men sklei det gjorde vi,… så det holdt. Som hos dere; vann fra vannfontena gjorde underverker. Men så kom Finn, vaktmester`n, med sand, gjerne i en time. Straks friminuttet kom ble sklia børstet “ren” med hjemmestrikkede votter og ny skliglede, nå med redusert fart, var tilgjengelig. Denne leken var farlig for den uinnvidde, spesielt når nysnøen kom og det ble noen uønskede fall. Skadefroe som vi var, var det til stor glede om en lærer gikk overende.

Så til dere jenters “lek” med negerpikker. På Nanset fantes ikke slikt, i alle fall ikke i min oppvekst. Derfor var det ett enormt sjokk da min mor på 50-tallet, fikk tilbud fra min kusine på Torstrand om “negerpikk”. Så stum har jeg vel aldri vært !!!!

I følge eldre mennesker som bodde der, kunne Nansetville på overflaten nærmest til en hver tid virke som en trygg og beskyttet hvilende småby på midten av forrige århundre. Men om vi får ta ”gamle hemmeligstemplede nedtegninger” i øyesyn, skal det framkomme skremmende ukjente opplysninger om livet på dette underlige, bortgjemte stedet.
Under overflaten skal det ha vært stor uro blant den lokale urbefolkningen, som ikke satte videre pris på den stadige innflyttingen av hvite påtrengende nybyggere fra all verdens himmelstrøk. Dette var ofte folk som ville presse inn sin kulturarv, medbrakt fra utkantstrøk som Østre Halsen og Langestrand.
Fra sine godt skulte boplasser skal disse urinnvånerne i Nansetville, ofte kalt indianerne, ha trakassert inntrengerne igjen og igjen. Ja, det var så ille at folk ikke turde å fortelle de offisielle myndighetene om villstyringens uhyggelige framferd. Noen var så redde at de vurderte å flytte til et annet roligere sted.
Et sjeldent, men illevarslende trommeslagssignal i et høyt og vaklende plankegjerde, noen farevarslende og skremmende UGH-UGH-UGH og nærmest lydløse trinn over den gressbevokste præriesteppen, var til tider det eneste som et oppmerksomt øre kunne få med seg der innefra, bak den tettvoksende hekken i det lille leirområdet i Nansetveien. Det var herfra de opprørte Lillewiikindianerne overvåket alt som rørte seg innefor deres, tidligere, så eneveldige territorium.
Om vi ser på dette ikke tidligere offentliggjorte fotografiet sitter til høyre skumle “Flammende Nye Turnsokk” (han skal vissnok også ha gått under signaturen ”Big Chief with many faces and hats”.) og til venstre den blide medisinmannen “Støvete Brune Listende Mokasin”. Begge er, som vanlig, iført sin fargerike fjærpryd, hentet fra sjeldne, i dag utdøende fugleraser. For deres stamme, hellige fugler, fanget på de mest utilgjengelige, stupbratte fjell nær offerplassen ”the Outview” i Langtvekkistan.

I lang tid herjet indianerne i sitt kjære nærområde, men under et raid, muligens mot en nærliggende frukthave i innhøstningsperioden, ble de ved en tilfeldighet overmannet av myndighetene. En ikke navngitt hemmelig domstol dømte dem til hele 7 års hardt straffearbeid ved det gamle tukthuset i Nansetville. Dette innesperrede området med høye gjerder omkring og solid smijernsport, ble på folkemunne kalt ”Nanset Distrikts- og Disiplinhøyskole”. Her var de sammen med en lang rekke andre straffedømte, under kontinuerlig overvåkning av utvalgte myndighetspersoner og ble bare tidvis, under voldsomme høylydte ritualrop, brakt ut i flokk i luftegården, fem, ti minutter av gangen. Hadde det ikke vært for snille og medfølende mennesker utenfor gjerdet, vet vi ikke hvordan det hadde gått med dem, for mat fantes ikke på tukthuset. Trolig ble noe føde smuglet inn før morgenoppstillingen rett etter soloppgang. Av drikke skal en tidvis ikke virksom fontene, ha vært deres eneste tilgang på væte.

(Nanset Distrikts- og Disiplinærhøyskole.)
Behandlingen urinnvånerne fikk under oppholdet, med bl.a. ukentlige kalde dusjavrivninger, har antagelig knekket deres hug til urgamle tradisjoner, nærmest totalt.
Det fortelles, av uidentifiserte kilder, at “Støvete Brune Listende Mokasin” i dag lever et stille og tilbaketrukket liv i den lille byen under tilnavnet Arild Russeltvedt. Det råder en noe større usikkerhet om ”Big Chief with many faces and hats”. Enkelte forsiktige sjeler vil mene han, som opererer under pseudonymet Petter Wiik, fortsatt har kontakter i deres gamle, for oss ukjente miljø.
Det vedlagte, unike fotografiet, fanget opp i indianernes leir rundt 1960, skal ha blitt utlevert av ”Big Chief with many faces and hats”, under trusler om represalier mot gjenlevende stammefrender.
Denne hittil ukjente historien fra Nansetville, har under ytterste fortrolighet blitt nedtegnet av Jan Einar Bredal og må ikke kopieres eller høytleses, da dette kan føre til sanksjoner av hittil ukjent styrke og varighet.