LAURVIGS MAIFORENING TIL SMAAFUGLENES BESKYTTELSE
Hva synes folket om denne organisasjonen OG hvor ble den av ????
Rettigheter til bildene under; Jan Einar Bredal

Fantastisk, Jan Einar! Dette er en av de særeste foreningene jeg har hørt om. Det var da utrulig at du har liggende vedtektene til en slik gammal forening. - Etter ei tenkepause er jeg kommen til at dette må være en tidlig forløper for dyrevernorganisasjonene vi har i dag. Med en viss rett kan en også si at det var en forløper for miljøvernorganisasjonene. Dette var på ei tid da de som samla inn materiale til Norges fauna var utstyr med gevær og skøyt det de fant av fugler og dyr. Det er ikke få skinnlagte eksemplar en kan finne i samlingene til Universitetet i Oslo av naturinteresserte samlere med hagle eller salonggevær.

Fredriksværn Pistolklubb

Denne foreninga hadde opphavet mellom befalet i ”Leiren” i Stavern. Faren min, Paul Lillemoen blei medlem av klubben i 1952, går det fram av medlemsboka hans. Som fastlønt offiser i IR2, altså yrkesoffiser, hadde faren min alltid tjenestevåpen og ammunisjon liggende. Han var pålagt å skyte et visst antall skudd i året som øvelse. Det var grunnen til at han meldte seg inn i en pistolklubb. Jeg fulgte med på lasset og fikk også interesse for skyting. Om jeg var offisielt medlem eller bare påheng, har jeg ikke finni ut.

Fredriksværn Pistolklubb hadde 25 m bane på Brunlanes. Jeg skal oppspore banen, for jeg husker ikke gården den lå på. Det var enten faste pistolskiver, eller helsiluettskiver som blei snudd med manuelt wiretrekk. Det var ca 15 skiver ved sida av hverandre. Bakgrunnen var en fjellknaus med en liten jordvoll foran. Det var ikke helt ideelt, for det var helt vanlig at rikosjetter kom plystrende tilbake når vi sto og skøyt. I tillegg til hovedbanen var det en mindre bane like ved bommen på veien som førte inn til banen. Ved hovedbanen lå et lite skur med skyteskiver og annet materiell til banene.

På Rakke var det feltbane inne i en tunnel som tyskerne hadde sprengt ut under krigen. I ettertid synes jeg det var rart å ha en skytebane omgitt av fjell på alle kanter. Ammunisjonslageret til Pistolklubben lå inne i en av de store, gule brakkene i Leiren. Der fikk medlemmene kjøpt ammunisjon, og det var bare 9 mm pistolammunisjon. Øvelsesammunisjonen var forholdsvis billig ammunisjon beregna på 9 mm maskinpistol. De fleste medlemmene hadde pistol, og etter krigen var det mange av offisersmedlemmene som hadde tyske Lugere. De var ikke de beste banevåpna, men en del kjøpte forlenga løp som ga noe bedre presisjon. De beste skytterne kjøpte seg revolvere og der var Smith & Wesson populære. Ammunisjonen var dyr slik at skytterne kjøpte seg riktignok konkurranseammunisjonen, men øvelsesammunisjonen lasta de opp sjøl. Jeg brukte helst en Star salongpistol.

Ved gjennomgang av noen gamle papirer fant jeg årsberetningene for Fredriksværn pistolklubb i 1959 og 1960. Det gikk fram at i et av disse åra så arrangerte klubben NM i grovpistol. Klubben hadde også egen buss for å dra på stevner, så det vitner også om stor aktivitet.

Har forsøkt meg med en kartplassering for pistolbanen her Ulf. Altså først opp Torsrødveien og så opp Skytterveien, mener at gården du har glemt er Torsrød, se kartet.

LARVIK FRIMERKEKLUBB

Jeg bare må ta dette opp igjen;
I 1958 ble en del av byens herrer, med Walther Krohn-Johansen (tidligere omtalte i annen tråd, Storgaten 22/Larvik Reisebyrå) i spissen, enige om å danne en forening for frimerkesamlere, og dette førte til stiftelsen av Larvik Filatelistklubb. Det skulle vise seg at navnet kunne virke skremmende og veldig avansert på noen, og derfor besluttet man å endre navnet til dagens Larvik Frimerkeklubb.
Stiftelsesmøte ble avholdt på den nå nedbrente Gyldenløve Kro (også omtalt i andre samtaler) den 11. februar 1958. Herrene hadde maktet å samle hele 16 personer til første møte hvor Krohn-Johansen ble valgt til formann. Av styremedlemmer ellers ,var kjente folk fra byen; Erling Eriksen, Otto Bjørnstad og Knut Rismyhr.

Med en oppslutning på 40-45 personer pr møte er Larvik Frimerkeklubb i dag en av de mest aktive og veldrevne frimerkeklubber i Norge. Fra å være en ren ”herreforening”, består medlemsmassen i dag av både damer og menn i sterk varierende aldersgrupper.

Frimerkesamling består i dag av nærmest uendelige varianter av samleområder. Det er bare fantasien som setter en stopper for innholdet i samlingen. Frimerker, postkort, konvolutter, Første Dags Brev, ett av hvert eller 100, det spiller ingen rolle, Landesamlinger, romfart, katter, biler, ”første utgitte i frimerke fra alle land”, varianter eller forfalskninger eller regelrett posthistorie. Posthistorie kan ta for seg ett postkontors utvikling gjennom årene, og kan utbygges med fotografier, signaturer, kart, dokumenter etc etc. — Det er bare oppfinnsomheten som setter grensene.
Som en kuriositet hadde klubben, som eneste frimerkeklubb i landet, i mange år en utstillingsramme på Larvik Postkontor, hvor medlemmene roterte på å utstille små biter av sine samlinger. – Det årlige ”Frimerkets Dag” arrangementet var alltid meget godt besøkt.

Siden Larvik Frimerkeklubb i år altså runder de 50, har klubben valgt å sette opp en utstilling som skal vise litt av det enorme utvalget klubbens medlemmer samler på. Stedet er Grand Hotell i Larvik og utstillingen, som vil bli avertert i ØP, er åpen lørdag den 27. og søndag den 28. september.
Her er alle velkommen for å se og prate frimerker. Amatør eller litt viderekommen, det spiller ingen rolle, dette er jo ”Hobbyenes Konge og Kongenes Hobby”.

Jeg kan bare ikke dy meg, jeg må på`n igjen………..

Bare interessen er stor nok kan det dannes utmerkede klubber og foreninger, om enn så sære, så sære.
Doppy`s Hobbyklubb
Vår klubb baserte seg på interessen for modeltog og det måtte være av tysk Märklin fabrikat. Medlemsmassen ble aldri stor, vi var 3 gutter. Erik Andersen, Per Schrøder Jensen og undertegnede. De to førstnevnt alternerte om å være formenn og sekretær, siden de hadde tilgang på skrivemaskin. Dette var nemlig svært viktig, siden klubben hadde eget månedlige klubblad! Jeg var bare medlem og hadde bla som jobb å tilskrive hobbyforetninger i Skandinavia med spørsmål om de siste brosjyrer på området. Vi fikk mange svar og informasjonen fra disse ble selvfølgelig innlagt i klubbladet.
Klubben hadde rimelig faste møtedager hos medlemmene. Avanserte modellbaner ble oppbygget og stadig forandret. Hastighetskonkurranser og trekkraftsprøver ble tilstadighet gjennomført på de underligste måter. Oppfinnsomheten var det ingen ende på.
Siden tilgangen på nytt materiell ikke var så lett i Larvik dro klubbens medlemmer på sykletur til Tønsberg, på togtur til Oslo og med Pettær`n til Fredrikshavn, for å innvisitere de hardt oppsparte kronasjer i ”våre ønske drømmer”.
Dessverre ble klubbladet innhentet av ”inflasjonen”. Utgivelsene startet med 3 (tre) eksemplarer, men måtte reduseres til 1 (ett) , da ”magasinet” kom ut med bilder og fargesider. Bildene var jo blitt klippet ut av mottatte brosjyrer (som vi kun fikk tilsendt ett av hver av) og derfor lot det seg ikke gjøre å utgi mer enn ETT. Dette gikk på rundgang mellom medlemmene, som selvfølgelig hadde vært med på produksjonen!!!!!.
Vi hadde også en medlemsavgift, men hva den var, har jeg glemt.
Det skulle vise seg at hobbyen og vennskapet varte lenger enn klubben, men nesten 2 år, rundt 1962-64, mener jeg hobbyklubbens levetid var.

LARVIK VISEKLUBB! Her var jeg medlem på 60 tallet, sammen med Louis Jaciby, Pia Slåtta + mange flere.Vi holdt til i tredje etasje i sjøfartsmuseet, Alle som vile kunne spille på klubbkvelder. Det var gjesteamatører fra nabobyene og vi dro også på gjenbesøk.That was the days!!!Teddy.

Larvik sjakklubb

Klubblokalet var først på 50-tallet i 2. etasje i Øvre torggate, over kolonialforretningen til Gjerløw. Kanskje var det på en kafe etter stengetid. Jeg minnes noen utrivelige, avblenda lokaler. Seinere fikk klubben lokaler i Larvik folkebibliotek nær Sjøfartsmuseet. Jeg var medlem noen år, men blei aldri noen skikkelig god sjakkspiller. Jeg var med på et lag som spilte i alle fall mot Sandefjord sjakklubb. Jeg trudde jeg hadde skrivi ned noen partier, men kanskje de er tapt.

Det sto alltid klar sjakkbrett, brikker og klokker i klubblokalene. Klokkene registrerte tida når vi spilte lynsjakk. Det er ikke mange navn på medlemmer som jeg husker. I en annen tråd har jeg nevnt blide og hyggelige Gjertsen som alltid ropte på meg og ville ha et parti. Simonsen spurte jeg en gang i mellom om han ville spille med meg. Han var klubbmesteren, og jeg tapte alltid. Noen få ganger spilte jeg med Bjørn Pettersen.

Da jeg var rundt 10, så det må ha vært i det herrens år 1957, fikk jeg ett lite akvarium av min fars bror. Selvfølgelig bidro han også med mine første fisker.
Snart var jeg medlem av Larvik Akvarieklubb og jeg minnes møtene ble avholdt i andre etasje på Villa Farris.
Siden det ikke var noen Zoo-forretning i Larvik på den tiden, arrangerte klubben søndagstur til en forretning i Tønsberg. Etter avtale fikk vi komme inn og handle, selv om det var fridag og lukningsvedtektene var strenge.
Dessverre kom høsten og vinteren og det ble vanskelig å komme på møter uten kjørehjelp. Akvariet hadde jeg i mange år, men en dag var det slutt. De siste fiskene lå med buken opp en morgen jeg våknet opp.
Gad vite om noen andre kjenner til denne foreningen ?

Googlet Larvik Akvarieklubb og de var aktive ihvertfall så sent som i 2003. Da hadde de tom hjemmesider, små auksjoner og medlemsblad. Kan det være samme klubben som du var med i Jan Einar?

1. Larvik speidertropp

Jeg hadde egentlig tenkt å holde meg unna emnet, for det er mange som vet mye mer og var med lengre i speideren enn jeg. Erik Hagen fra Bøkelia er en av de som burde ha skrivi ned historia til 1. Larvik, men jeg har ikke greidd å få han med i Origo.

1. Larvik speidertropp blei stifta 23. mars 1918, sier Erik Hagen. Som alle foreninger har speiderbevegelsen sine opp- og nedturer, og da familien min kom til byen var aktiviteten på et lavmål. Noe av forklaringa var at speiderbevegelsen var forbudt under krigen. Det var fyrbøter og seinere lokomotivfører i NSB, Erling Refsholt som nystarta 1. Larvik sammen med en gjeng av ”gamlekarer”, dvs gamle speidere. Erling var rette mannen for oppgaven. Han var entusiastisk og hadde evnen til å få folk med seg. Erling hadde også svært god sangstemme og hadde kunstneriske anlegg. De som har vært innom speideren vet hvor stor rolle sangen har i bevegelsen. Erling var også i all si tid friluftsmann, og Larvik med Vestmarka og terrenget ellers med Farris og Onoøya var som skapt for turbruk og speideraktiviteter.

Noen av gamlekarane var Torleif Pettersen, Torleif Refsholt, Arne Lerkelund, Kjell Peder Midttun (KjePe), Arne Olsen, Jan Asgeir Hansen, Rolf Hangry. I 1953 var min årgang 11 år og da dreiv 1. Larvik verving av nye aspiranter til speideren på Rombærn. Jeg trur at i løpet av folkeskoletida var nesten alle klassekameratene innom speideren i ett eller flere år. Samlingslokalet var speiderhuset i Håkonsgate med patruljerom og store sal. Av de som var mest aktive og holdt på lengst var Erik Hagen, Erik Bredo Lund, Tor Edvardsen, Tor Wendel Jacobsen, Eigil Jacobsen, Arne Olsen, Tor Wendel Jacobsen, Erling Foyn og Ronald Malcolm Hansen. Første patruljeføreren min i Ternepatruljen var Kåre Kaupang som bodde nær Kongegata nedafor Brannstasjonen. Han døde brått i militærtjeneste i 1960 bare litt over 20 år gammal. Andre speidere var Knut Duvholt, Per Ole Sørhus, Christian Christiansen, Kjell Blom, Svein Arne Lerkelund, Bernt Helge Andresen, Billy Pettersen, Mads Oppegård, Ove Bjønnes.

I 1. Larvik var det turane som var hovedsaken. Det var patruljemøter med teori og praksis, men det var ofte patruljeturer og en gang i måneden troppstur, oftest til paradiset Onoøya som speiderbevegelsen fikk disponere i årtider av Treschow-Fritzøe. Erik Hagen har skrivi ei bok om Onoøya og speideren. Første sommerleiren gikk til Skauholmen i Viksfjord. Hjemturen gikk i tresnekka til Erling om Hummærn. Seinere kom Landsleirer på Voss og på Brunlanes på Raugland, gården til Hans Bøvre. Larvikspeiderne har også hytte i Bø i Telemark på Lifjell, som er nærmeste høyfjellet for Larvik. http://www.speiderbo.no/hytta_no.php

Larvik skytterlag

Larvik skytterlag er omtalt i et eget innlegg.
http://larvikinaerfortid.origo.no/-/bulletin/show/51498_larvik-skytterlag

Fotorettigheter; Jan Einar Bredal
Selvom Ulf så riktig nevner Larvik Skytterlag her,
Kan det kanskje være morsom for nye lesere å se hvordan skytterhuset til laget så ut i 1918. Fotografen var min bestefars yngre bror; Samuel Øksenholt. Dette brant ned og nytt ble satt opp senere

Bra, Jan Einar, men finnes fotografier av det “nye” klubbhuset og standplassen? Har noen fotografier fra skivene og vollene på i alle fall 100 m og 300 m?

Dessverre Ulf, Mine bidrag er som du ser bare gammel “skitt”, utgått på dato !
Men du visste vel at Laurvigs Skydeforening hadde blitt stiftet etter initiativ av den gamle toldkasserer Boye i 1860 ! Men selv om skytevåpen var en mer vanlig ting den gang enn nå, var det ikke mer vellykket enn at det hele ble langt ned etter rundt 5 år. Det fortelles at foreninges eiendeler og kontantbeholdning ble overgitt til Larvik Sangforening!
Men ikke før hadde denne foreningen blitt lagt ned, før Larviks Skyterlag ble dannet. Den første skytebanen ble anlagt på Anvik, så en nærmere byen i Byskogen, for til slutt å få den vi kjenner fra vår ungdom; på Månejordet ikke langt fra Brattli i 1876.

Dine bidrag, Jan Einar, er gull verd! Det er du som sitter og trekker trådene bakover i tida, og slik som nå kommer du med fakta som er helt nye for meg.

Ulf skriver om speidern. Det som en kanskje husker best er kanoturen som Reidar og Odd hadde til Afrika med seildukskanoen Viking. Husker godt da de kom hjem igjen, Det var stor såhei på Karistranda.
Og så må vi ikke glemme “klokkern” Bjarne Ingjerd som var en stor speiderhøving i Larvik. Selv gikk jeg i speidern i metodisten, 4 Larvik. Hadde Asbjørn Thoresen som troppsleder, Foyd Trulsen og Alf Mangård fra Øste Halsen. han døde under hvalfangst tidlig på 60-tallet. Einar Islann var også en gammel speiderhøving i Larvik.
Holder selv koken med speidern, begynte i 58, så i år er det 50 år siden.. en gang speider, alltid speider!

Noen av oss var rønnrær og blant de var kompisene mine og jeg. Alltid ute i frisk luft, var vel det beste en kunne si om oss. Vi var en fire fem stykker som vokste opp i samme området og som aldri var med noen forening eller klubb. Samholdet var sterkt og friheten til å gjøre ting var stor. Ved siden av skolen hadde de fleste av oss jobb. Det var til å begynne med som visergutt hvor en syklet rundt med varer etter skoletid. I helgene var det som bensinvakt, husker ikke hva vi fikk betalt. En av oss regnet alltid ut hva han tjente, i hvor mange små cola han kunne tjene på en times jobb. Det var ihvertfall flere cola enn han kunne greie å drikke opp. Penger ble heller ikke så viktig, når en kunne fortelle om da en fylte bensin på den svarte bilen til Kirsten Flagstad eller Basse Hveem. Vi hadde alle yngre søsken, som etter vår mening fikk en oppvekst værre enn døden. Min yngre bror og søster, ble begge etterhvert habile dansere, etter antall år på danseskolen. Jeg var aldri innom, men jeg husker noe av styret ifm årets ball. Etter som vi vokste til ble noen av oss fanget inn av organisert idrett, særlig kanskje de som hadde talent for å spille fotball. Andre hadde Ernst Broks som forbilde og meldte seg inn i skigruppa på Nanset. Noen av oss spilte i band, men KFUM og speider’n fikk aldri tak i oss, ikke danseskolen heller!

Jeg nevnte Doppy’s Hobbyklubb for Per, Jan Einar Bredal. Han så ut som et spørsmålstegn helt til jeg nevnte Märklin. Da gikk det plutselig et lys opp for ham.
Morsomt.

Til Tore Markman: Det var mye ståhei omkring kanoturen med foredrag og bildeframvising på Speiderhuset. Det var kanske den turen som ga støtet til bygging av tre- og seildukskanoer i 1. Larvik i kjelleren i den gamle politimesterboligen. Klokker Indgjerd er det mange som husker, også jeg, for han var “sensor” for mange av speidermerkene som vi var så ivrig etter å få. Merkeprøvene blei avlagt på kontoret hans nær Skottebrygga. Jeg har fiska for å få Per Hroar Jørgensen med i denne sona, også fordi han var ivrig speider. Han hadde kanskje vært den rette til å skrive om 5. Larvik. Einar Islann og Floyd Trulsen er kjente navn. Blant minnene er også St. Georgsdagen i den gamle Metodistkjerka i krysset Nedre Torggate og Brannvaktsgata, med flaggborg og gudstjeneste.

Til Otto:
1. Larvik var turtroppen framfor alle i speidern. Det var ikke tilfeldig at mange av medlemmene også var medlemmer i
Larvik og omegn turistforening
med dugnader på Lauvesetra og på Skrim. Hvem tar på seg å skrive om den foreninga?

Du skreiv også om noe som var sjølsagt for 50 år sida, men som ingen tenker på i dag. Skulle du ha bensin, så kom det ut en person og fylte på tanken. Han pussa kanskje ruta også og kikka på oljestanden i motoren. Det var et fenomen som blei kalt service!

Til Rolf O !
Forstår godt at Per ikke husket dette med vår lille forening før du nevnte Märklin-togene våre. Per var, om jeg ikke husker feil, klubbens første sekretær, fordi faren hans hadde skrivemaskin. Selve klubbens liv var kort, men interessen varte lenge. Trolig var den på kontoret i konditoriet i Kongegata, han satt og skrev.
Per var en god kammerat og vi spente utrolig med timer i "leken* med togene våre, …en lek som var meget seriøs og alvorlig og dertil lærerik på mange måter. Svenske, danske, engelske og for ikke å snakke om tyske kataloger ble gjennomlest og studert. Spesialuttrykk på fremmede språk fra den gang, sitter sikkert gjemt i hjernebarken ett eller annet sted.
Kanskje burde hele innspillet om klubben vært utelatt fra dette forum, men på den andre siden;…dette var vår hobby, vår interesse, vårt liv og vår barndoms lek. Priviligerte var vi, uten tvil. Det var ikke så mange blant oss den gang, som hadde råd til slike relativt dyre og eksklusive hobbyer. Trolig var vi bortskjemte, selv om vi alle måtte jobbe for det lille ekstra!

Tror ingen ville våge å sjekke olja på bilen til Basse Hveem, vår tids stor speedway kjører.
Kirsten Flagstad ante vi bare i baksetet, hun hadde selvfølgelig sjåfør. Hun fylte ESSO på Nanset Standard Stasjon, som det het den gangen!

Otto når du nevner “speedway” Ikke glem Larviks helter Jan Gjsstrum Larsen,Dag Ebbe Larsen og Ole Grønn (ola) som hadde flere Norgesmesterskap i sine klasser! Har tilbrakt mange timer i Ole’s verksted med trimming av motorer.teddy. " Sidesprang"

Da kan vel jeg ta med motorcross stevnene på Månejordet. Det var første gang jeg så en Jawa CZ større enn 125 ccm og en svær Maico også – beklager nok et sidesprang!

Bra OTTO jeg tror sonen tåler sidesprang for å få oss til å minnes Teddy.

Det er “sidespranga” som gjør sona lesverdig! Vi har et emne og kommenterer det, og så er det noen detaljer som får oss til å minnes andre ting. Dette er akkurat slik det skal være. Blir “sidespranga” for omfattende, så er det bare å lage en ny tråd.

Og…….Sidesprang gir ofte “kjøtt på beina” når historien en gang skal skrives. Dette er jo vårt liv.

Fantastisk hva dere husker. Blir reint blank i øynene når Ulf skriver om speidern. Tror 1. Larvik tropp må ha vært ganske gammel. Husker vi hadde en jubileumsfest i Frelsesarmeens store sal en gang, og da var faren min med også i egenskap av gammel speider i 1. Larvik.

Jeg var med i nedlagte Larvik sykleklubb, og vi skulle arrangere et av de første terrengsykkelrittene her til lands i 1986. Stedet Bøkeskogen i november, og de største sykkelnavnene og NRK hadde meldt sin ankomst.

Natten før rittet kom det et solid snøfall slik at det var fine forhold for ski i Bøkeskogens lysløype. Det var derfor sterke reaksjoner fra skifolket da vi måtte brøyte vekk sneen.

Rittet gikk greit det, og etterpå var alle glade og fornøyde. Også skifolket, for vi måkte snøen pent på plass igjen.

Ellers så var jeg med i speideren i ”Metodisten” som Ulvunge, for å ikke snakke om “Triangelguttene” i KUF, men droppet ut på grunn av flytting. Triangelguttene skulle liksom være litt kulere og tøffere enn speidern.

Prøvde meg også som skiløper i Larvik Turn i barndommen, og fikk et par pene plasseringer. :-)

Christian! Erik Hagen sier at 1. Larvik speidertropp blei stifta 23. mars 1918. Det er mulig at faren din, Jørgen Christiansen, var på 40-årsfest i Frelsesarmelokalene i 1958. Jeg husker ikke om jeg var med, og det er rart for jeg bodde bare 20-30 m fra lokalet i Karlsrogata.

Vi har så vidt vært inne på innsamlingbøssen, eller minen på Storgaten tidligere i andre soner.
Plustelig kom jeg over dette bildet i går som viser hvordan den så ut. Bildet er fra 1928. så minen har altså ikke vært fra 2. verdenskrig, men fra første.
Den så pent antrukne herren på bildet bar navnet Willy Kristiansen, om noen skulle gjenkjenne ham.

Men hvilken forening hadde gleden av de innkomne midlene ?
Var det de skibbrudenes forening, krigseilerne eller….

Her trengs hjelp.
Spørsmålet vi også bør stille oss, hvor ble dette bysminnet av ???
Trolig kastet som vi gjør med det meste her i byen.

Skiltet bak innholder bla teksten;
Ths. Arbo Høeg & Co
Skibsexpedition
Befragtnings- Agentur og
Commissionsforretning
Kulhandel

Det svever i haue at minebøssen hadde en påskrift om at det var innsamling til beste for sjøfolk, men om det var skibbrudne eller krigsseilere aner jeg ikke. Det må da være en eller annen i Larvik eller omegn som aner hvor det ble av minebøssen? Jeg går ut fra at man ikke “ladet” den med nytt sprengstoff og sendte den til sjøs igjen! Og bøssen må jo ha stått der i hvert fall til langt utpå 60-tallet. HVOR ER’N?

“Til enker og faderløse” Tror jeg det sto, men jeg var så liten dengang,rakk ikke helt opp.Forøvrig fant vi ei diger MINE på vestsiden av MALMØYA for noen år siden. Rapporterte den til myndighetene. Fikk tilbakemelding senere, det var en øvelsesmine. Tror den ligger der fremdeles. Den var sylinderisk.Teddy.(sidesprang)

Larvik sjakklubb

Jeg har gjømt på en kvittering for medlemskap i Larvik sjakklubb. Som dere ser er den undertegna av Erling Gjertsen.

Jakten på Fredriksværn Pistolklubb har startet og jeg har i dag hatt en diskusjon om klubben. Pistolbanen lå i Hauganeåsen (Hauaneåsen) i nærheten av gården til avdøde Petter(?) Hauane. Jeg har fått bekreftet skivene, hytta og at klubben hadde egen buss. Klubbens medlemmer hadde en stor andel av militære fra Luftforsvaret/Flyvåpenet. De hadde fast skytedag på fredager og skjøt da en slags serie som gikk over flere uker. En av offiserene fra Leieren som jeg mener het Eklund var fast sjåfør på bussen. Nå håper jeg at jeg kan fremskaffe noen bilder etterhvert. Kanskje mine venner i Fredriksværn verfts venner kan hjelpe oss. Fortsettelse følger – følg med……

Jeg har vært medlem av pistolklubben, og det er pinlig å ikke huske nøyaktig hvordan vi kjørte di. Det begynner å bli innpå 50 år sida jeg var der. Jeg mener at vi kjørte mot Helgeroa og tok av i retning Stavern. Veien tok av på en privatvei der det lå noen gårdshus. Så kom ei grind/bom inn til skytebanen. Hovedbanen med ei lita bu for skivemateriell lå opp til venstre under en liten fjellknaus. Det var fyllt noe jord under fjellet bak skivene, men plystrende rikorsjetter var heller vanlige. Tallet skiver husker jeg ikke, men kanskje 12-14. Avstanden var muligens 20 m. Det veksla mellom faste skiver og siluetter. Helsiluett med manuell snuing av skivene var det vanlige. Jeg husker ikke noe klubbhus i mi tid. Ned til høyre etter grinda/bommen var en “ekstrabane” med faste skiveoppheng. Den brukte far og jeg gjerne når vi tok en tur og dreiv øvelsesskyting utafor de faste tidene. Det var som du sier, Otto, mange militære medlemmer, men det var åpent for ikke-militære også. Far var jo fastlønt yrkesoffiser, så han hadde kontakter i Leiren, sjøl om han var i infanteriet. Ammunisjonslageret var i en av de store, gule bygningene inne i Leiren, og vi kjøpte små “containere” med 500-600 patroner i slengen.

En fin dag både i terrenget og på nett. Jeg tror og det er jo noe man gjør i kirken som min gamle troppssjef sa – at Fredriksværn Pistolklubb gikk inn i Larvik Pistolklubb som senere endret navn til Larvik Sportsskyttere LSS. LSS holder ihvertfall til i Hauaneåsen og har i dag ca 150 medlemmer. Alt dette iht klubbens nettsider som du finner her Klubben har et eget klubbhus på Hauane med en utendørs 25 m skytebane med svingskiver. Totalt er det 20 standplasser. Fotografen og jeg kjørte forbi Brunla gård og derfra til Huken før vi tok av til venstre. Etter noen hundre meter er det skiltet LSS til venstre. Det har jeg i mange år trodd har vært et skilt for Luftforsvarets skoler Stavern, men nå vet vi bedre. En smal grusvei svinger seg over noen jorder og forbi en gammel potetkjeller. Videre forbi en gård som ikke ønsker gjennomkjøring og fram til en bom.

Etter ytterligere noen hundre meter får jeg se en skarp fjellkam til høyre og klubbhuset kommer også til syne,

Det er to baner en foran klubbhuset og en åpen bane som ligger til venstre.

Finner også en gammel kvartfigur-selvanviser. Den drar jeg kjensel på.

Dette er nok stedet hvor også Fredriksværn Pistolklubb holdt til. Den gamle bussen og bua er borte, men akriviteten i skyttermiljøet er nok større enn noen gang. LSS skal bla arrangere Norgesmesterskapet i felt 13 – 18 juli 2009.
Astrid w har tatt alle bildene.

Takk for reportasjen til A & Otto! Dette er nok den gamle pistolbanen til Fredriksværn Pistolklubb. Det er mye som likner, og noe er nytt. Det skulle nå bare mangle etter 45-50 år. Jeg har antakelig ikke vært der sida 1962. Jeg ser at LSS blei stifta i 1968, og da er det en mulighet for at FP rett og slett blei nedlagt og at en ny klubb blei starta i 1968. Jeg mener at banen ei tid var nedlagt og det var låst bom og ingen adgang i en periode. Det kan kanskje kildene til Otto si noe mere om?

Har ikke fått noe svar fra Fredriksværn verfts venner enda. Jeg får ta meg en tur ut i Kadettbrakka i Stavern. De har kontortid der noen timer en gang i uka. Håpet er at det er tatt vare på noe av historien til pistolklubben sammen med noen bilder. Jeg kommer tilbake med en oppdatering. Har sett to årstall for opprettelse av den nye klubben en i 1968 og en i 1986. Kan det vær en skrivefeil her og at i noe av denne perioden var banen nedlagt?

En tur i regi av Den Norsk Turistforening i Larvik, tror jeg dette er. Mener å huske at mine foreldre fortalte det. Det må være tatt før krigen.

Mine foreldre, Martha og Gunnar Leinæs sitter fremst til høyre. Ellers vet jeg ikke hvem som er med på bildet.

Det ble blåst liv i en sovende Larvik Roklubb på midten av 60-tallet. Vet ikke når klubben sovnet hen igjen, men den var i alle fall aktiv i 1970.

Stort sett var vi bare ungdommer som drev klubben, men John Hansen til høyre var en av de voksne som var med i starten og hjalp oss i gang. Ellers ser vi Tore Johnson til venstre og Kåre Kristoffersen, som tydeligvis ikke er sikker på hvordan han skal støtte opp taket i klubbhuset.

En annen av de voksne som tok et tak for Roklubben på slutten av 60-tallet var Tor Kristiansen, her til høyre. Tore Johnson til venstre.

Tor var vel den praktiske voksne støttepersonen, mens John Hansen var organisatoren.

Reidar Teigen var også aktiv en periode. I vanlig stil hadde han i løpet av kort tid fått tegnet et nytt klubbhus for Roklubben ved Skottebrygga. Mener det var Kjell Peder Midthun som tegnet det nye klubbhuset.

Men vi ble i Farris, og der er det best for slike regattabåter. Det er utrolig flott med en rotur på Farris en sommerkveld, med et bad utenfor klubbhuset for å svale en svett kropp.

Klubbmuset var/er jo ei gammel tyskerbrakke, så vi tok vare på det så godt vi kunne.

Om sommeren trente Larvik Atletklubb i klubbhuset, et hyggelig og inspirerende bofellesskap.

Vi hadde jo en masse båtær til disp, det var bare å hive dem på vannet og ro, og et par til kjøpte vi mens jeg var aktiv. Det var en 2-er og en singelschuller.

Jeg husker ikke klubbens historie, men det er det sikkert andre som gjør? Klubben må ha vært meget aktiv i tidligere tider.

I innrigger’n, fra venstre Per Jan Furuheim, Per Trondsen, Sverre Sølversen

Etter flere dårlige bilder får jeg til slutt legge ut et med god kvalitet, men der husker jeg ikke navnet på gutta. De var i alle fall aktive i Roklubben på slutten av 60-tallet. Noe som kjenner disse unge menn, som i dag i slutten av 50-åra?

Frelsesarmeen i Larvik.

Allerede i 1890 etablerte Frelsesarmeen et korps i Larvik, bare rundt 2 år etter at ”startskuddet” hadde godt for opprettelsen av organisasjonen i Norge den 22. januar 1888. Jeg finner at en offiser med navnet Ludvig Dybing ble leder i ”Laurvig Korps” den 6. august 1890, kanskje hadde den spede start allerede kommet i gang her i byen da han ankom. Her ville medlemmene på kristent grunnlag, arbeide for avhold og sedelighet, men de ville også komme syke og trengende til hjelp. Medlemmene kom i hovedsak fra den mindre bemidlede delen av byens befolkning, likevel maktet de å samle inn betydelige summer i det godes tjeneste. Ikke få syke og lidende i byen, har kunnet takke Frelsesarmeens folk for at de har kommet gjennom livets vanskeligste tider.
For å ta med litt statistikk fra armeens innsats i Norge allerede i 1900-01, nevner jeg at det ble servert nesten 145000 måltider her til lands, gitt ly til over 65000 mennesker, hjulpet 14000 mennesker med mat og klær og nesten 9000 hjemmebesøk ble gjennomført blant de fattige og syke. Gjennom innsamlede midler hadde de stablet på bena 13 slumstasjoner, 5 barnekrybber, 3 herberger for menn, ett dampkjøkken og 2 arbeidsbyråer etc etc.

(Takk til Arne From for utlån av folderen Selvfornegtelses Uge fra 1901 !)

For oss i Larvik er det nærliggende å kjenne igjen redningsskøyten ”Cathrine Booth”, bygget av Colin Archer og satt i drift den 15. februar 1901 under Armèoffiser Emil Ovesens ledelse. Navnet fikk skøyta etter den ene av organisasjonens to grunnleggerne. Denne redningsskøyta assisterte første året hele 18 skip og båter i særdeles farlige omstendigheter, og dermed reddet mange sjøfolk fra den visse drukningsdød. Fram til 1913 skal skøyta ha berget det fantastiske antallet; 1772 båter og kanskje reddet så mange som 50000 liv !

Under den andre verdenskrigen utrettet Frelsesarmeen er stort arbeid, blant annet for norske sjøfolk. Min far, som arbeidet under Hærens Overkommando i England, fortalte at han hadde et kontinuerlig, takknemlig og ydmykt, samarbeid med den engelske moderorganisasjonen, The Salvation Army, i en periode mellom 1940-45. Nærmest daglig hjalp de til med å søke opp og gi hjelp til savnede norske sjøfolk med store sjokkskader og traumer etter krigens brutale opplevelser. Letingen foregikk ikke sjelden i havnebyenes verste slumstrøk, på mørke, lugubre barer og i bortgjemte tvilsomme hospitser. Det var alltid trygt å ha med seg Frelsesarmeens korpssoldater, når han skulle forsøke å få med seg ”hjem” de ”deserterte”, fulle og meget utstabile, ofte voldlige soldatene. Han fortalte at i de aller fleste tilfellene, løste ”konfliktene” seg ved hjelp av ord og ikke tvang.
I dag kjenner vel de fleste av oss nesten bare Frelsesarmeen fra innsamlingsbøssene i dagene før jul. Kanskje er det verdt å gi en skjerv i disse, når vi passerer, Frelsesarmeens gode arbeid forgår jo ofte i det skjulte.

Møte i LARVIK JAZZKLUBB på “Greven” onsdag 1. januar 1964.

Fra venstre: Else Lier, Inger Leinæs, Solfrid Charlesen, Rigmor Thjømøe og
Grete Pihl Anderssen.

c.

I dag bruser vel ikke I.O.G.T. over storslagen innflytelse over de yngste av oss, men en gang i tiden var dette en meget viktig institusjon over hele landet.
Avholdsaken har kanskje blitt utkonkurrert av all verdens spill, men jeg husker selv at det var trygt og godt å være under “deres tak”.
På Nanset var det Losje Nybrot som førte ann, med stadige hyggekvelder for unge.

Har noen utfyllende minner ?

Under finner dere nok en invitasjon som er beregnet for den noe mer voksne delen av byens befolkning.
(Klikk gjerne på bildet for å lese hele invitasjonen =;) )

Siden dette er en invitasjon fra NGU – Norges Godtemplar Ungdomsforbund, så er det vel faktisk beregnet på ungdom. Godtemplarlokalet var vel det som lå i Josefinesgate oppe i by’n, tror jeg det var… Der holdt “Losje Bøkens Krone” til hvor min morfar bl.a. var medlem.

Takker og bukker, herr Holgersen. !
Hadde jeg tenkt litt, satt i gang de grå, burde jeg selvfølgelig forstått at invitasjonen var fra ungdomslaget. Sorry.
Vet du mer om dette ? Har du bilder ??

Hvis ikke jeg tar feil har moder’n endel bilder i album hjemme. Skal prøve å huske på det neste gang jeg er der.

Jeg har noen vage minner om juletrefester der, men de fleste minnene mine er fra Losje Nybrott på Nanset hvor mine hvor mine foreldre var medlemmer og hvor jeg var med i barnelosjen.

Men jeg har en historie fra faren min, som dreier seg om dette Godtemplarlokalet under krigen. Når tyskerne samlet inn radioer i distriktet, så rekvirerte de Godtemplarlokalet for å mellomlagre disse. Faren min, Leif Holgersen, og noen kompiser som hadde foreldre som var medlemmer i losjen visste hvordan de skulle komme seg inn bakveien (kanskje de tjuvlånte nøkler?), og tok seg inn på natta og tok med seg de beste og minste radioene de kunne finne. Disse ble senere gjemt rundt omkring i skogen og på gårder utover i Brunlanes.

Egil

HV er vel ikke noe lag eller forening, men HV er vel fortsatt en del av lokalsamfunnet slik at en omtale av HV finner sin naturlige plass i denne tråden..

Telemark HV-distrikt HV03 hadde et øvingssenter på Hardangervidda, Hukebø. I praksis var det 2 gamle tyskerbrakker “midt” på Hardangervidda, som var et meget godt utgangspunkt for vintertrening.

Den første gangen jeg var med på Hukebø var i 1966, og disse bildene er fra den turen. Klikk på bildet for å få det stnørre.

Det var uka før påske, og gruppa fra Larvik var under ledelse av Jan Høeg. De fleste var fra Høegs egen ungdomsgruppe i Larvik, men det var også noen eldre karer med. Jeg tror også disse var fra Larvik. Ellers møtte vi på Hukebø mange andre ungdommer fra hele HV-distriktet, som omfattet Telemark, Vestfold og deler av Buskerud.

Her er deltagere fra Larvik på Tinnoset stasjon. Jan Høeg står helt til venstre. Jeg kjenner ikke navna på alle deltagerne, bare de fleste av unggutta, som var mellom 16 og 20 år.

Vi tok toget til Tinnoset, ferga Storegut over Tinnsjøen og toget det siste stykket fra Mæl til Rjukan. Så var det marsj videre opp til Krossobanen som bragte oss opp på fjellet, hvor vi gikk det siste stykket inn til Hukebø på ski.

Det var fullt program hele dagen med vintertjeneste, skitrening og skyting, samt en overnatting ute.

Som det fremgår av de to siste bildene var vi heldige med været dette året. Her ser vi fra høyre Ebbe Krohn Holm, Trond Berle Christiansen og “gamlekara”, som av en eller annen årsak var litt mere påkledde enn unggutta.

Fra venstre Ebbe Krohn Holm, Geir Aursnes, Trond Berle Christiansen og Vidar Bårnes.