MUNKEN

Vår gode og gamle, men akk så kjære samlingsplass når vi ville se film, har blitt erstattet av noe mer moderne. Likevel sitter mange av oss med sterke minner fra våre uttallige besøk innenfor disse veggene i Storgata 20.
Under denne vignetten håper jeg mange vil komme fram med sine “siste hilsener”, fulle av minner fra en tid da fjernsyn fortsatt var et fremmedord blant oss, og MUNKEN dermed ble vår bys lille, kompakte opplevelsesenter. Stedet der vi møtte den store verden for første gang.
Derfor;….SNURR FILM !

INNLEDNING
Tirsdag den 20. September 1921 kl 1700 fant åpningen av Larviks nye ”storstue” sted, den nye vakre kinomatografen, MUNKEN. En åpning som ble overvært av en mengde mennesker i alle aldre. Det fortelles at man hadde gledet seg som barn til denne begivenheten.
Allerede ved halvfemtiden hadde det begynt å bli folksomt på Storgaten av feststemte folk, pyntet i sin fineste stas. Blant de innbudte var medlemmene i formannskapet, bystyret og andre autoriteter, men så langt det var plass, var også det vanlige publikum velkomne til å kjøpe billetter.
Selve premiereforestillingen var framvisningen av filmatiseringen av Vilhelm Krags skuespill ”Jomfru Trofast”. Skuespillet hadde blitt tatt opp på Sørlandet den samme sommeren og meningen var at den skulle hatt sin urpremiere ved åpningen av ”Munken”. Diverse forsinkelser ved byggearbeidene skal ha ført til at filmen var blitt forevist i Kristiania kort tid tidligere. Men ”Munken” fikk altså æren av å være den første provinsbyen som fikk vise filmen.
Men først fikk publikumet under det hvelvede tak, se jubileumsfilmen ” Byen vor”. Vissnok en praktfull film, som viste vår så kjære by på sitt beste, filmet sommeren 1921 og ferdig redigert til byjubileet denne høsten.
Helt fra åpningsdagen, tirsdagen den 21. september, og fram til jubileet, ville ett 8 manns stort orkester spillet under forestillingen. Orkesteret ble ledet av den dyktige kapellmester Petersen.
Det imponerende lokalet var på det aller nærmeste ferdig til åpningsdagen. Det eneste som vissnok manglet, skal ha vært den store, flotte lysekronen som Kristiania Glasmagasin skulle levere. I påvente av at denne skulle bli ferdig, var en annen stor lysekrone lånt inn og provisorisk montert oppe under den mektige kuppelen. Ja, bygningens takkonstruksjon var enestående i sitt slag. Kuppelen var støpt helt av betong og hadde et spenn på 23×17 meter! Patentet var svensk og var det største som inntil da var blitt bygget.
Tegningene til bygget kom fra arkitektene G. Iversen og Jacob Hanssens hender, grunnarbeidene ble utført ved Malcom Andersen. Selve fundamentarbeidene lå under Eugen Johnsen og Karl Haavimb. Byggearbeidet med støping av kuppelhvelvet ble etter anbud, tildelt firmaet Normann & Thilesen A/S, men ble av disse bortsatt til Eugen Johnsen, som tok seg av murerarbeidet og til en herr Fossheim, som sto for snekker og tømmermannsarbeidet.
Som vi vil se meget godt beskrevet under i diverse flotte innlegg, sto maleren Paul Ansteinsson for dekorasjonene. Han ble assistert av arkitekt Jacob Hanssen. Frescomaleriene illustrerer eventyret ”Østenfor sol og vestenfor måne”. Bildene er malt på våt mørtel, som når det tørrer etter hvert utskiller en glasur, som legger seg over fargene og bevarer disse.
Munkens elektriske arbeider ble utført av ”kinomatografens” maskinist, Alf Glemming. Malerarbeidene ellers i bygningen var det malermester Kjæmperud og C. O. Hallberg, som sto for. Stolene hadde blitt laget av Nilsen & Sørum. Rørleggerarbeidene ble utført av rørlegger Ingemar Jensen. For å få kvalifisert hjelp til teppe- og scenearrangementet, ble dekoratør A. Helland fra Skien hentet inn.
”Munken” hadde i kjelleren, under terrassen, avsatt plass til elektrisitetsverk for en transformator. Dermed kunne kinomatografen ha den fordelen at bygningen kunne få strøm til lys og maskiner direkte fra denne. Totalt skal byggekostnadene for ”Munken” ha blitt rundt 450.000 i 1921-kroner.
Etter at det fremragende orkesteret hadde framført en vakker overtyre denne åpningsettermiddagen, trådde byggekomiteens formann herr Joseph Clemens fram på scenen og holdt en ”anslaaende tale”;
”I dag sitter de, mine damer og herrer, for første gang indenfor de vægge, som i flere maaneder har vakt undren og mange spørsmaal. De sitter for første gang i Larvik paa en kommunal stol med selvløftende sæte, en behagelighet som er Dem vel undt. De sitter under et kuppelhvelv som De maa til sultanens by for å se make til. Det er høit under taket, for her skal være ren luft og høi stemning. Eventyrets farger omgir Dem, vi ønsker at de her altid maa føle Dem ”østenfor sol og vestenfor maane”, d.v.s. langt væk fra hverdagslivets stræv og bekymringer – ind i eventyrets verden”………

Munken, film

På kartet

Kommentarer


Takk for din anerkjennelse Ole og likeså for tomlane dine og likeså Kari,jan Einar,Gunn og to andre´s. Dette kan være Munkens redning og det er det som er min drivkraft og tanke bak. Takk også Otto som satte meg på ideen og Janke som bakka´n opp!!!

Siste melding om “Byen Vor”: Den filmen som vedkommende la i safe, etter opprydding på Munken; er så sprø at den kan briste etter kun en meters visning. Den trenger spesialistbehandling og kontaktkopiering. Den kan bli tatt hånd om av Norsk Filminstitutts filmarbeidere og vurdert for fullrestaurering. Dette kan ta tid.

Beklager således at “Byen Vår” ikke er med på Minifestivalens program….Iår.
Men “full pakke” neste år:-)?

Takk Inger-Helene for din “coaching” og fortløpende tomlær de stimulerer:-)

Så er det tia og veien til Munkenfilm igjen:
Her kommer Kulturmelding som gikk ut til i Vestfold og sørnorske medier idag:

Kulturmelding: Presse.

Latherna Magica Nostalgia I Munken Larvik
Vestfold Får Filmfestival
(Bild)

Etter at de lokale medier i Vestfold 07.09.2009 gikk ut med: ”Munken er historie! En æra er over. Munken har vist sin siste film” har det nå i over tolv. måneder vært undertegnedes målsetning å gjøre forgående sitat til skamme og 13 nov.-Iår- et drøyt år etter den ulykksalige overskrift og Dødsannonse; med epilogen; Cinema Paradiso som gravøl, skal her igjen vises film i Munken Kino I Larvik.

En Rednigsaksjon:
Ved, den årlige, ”Kulturnatten” også kaldt kultutvandringen gjennom Larviks alle kulturinstitusjoner, fra skipsbyggeren Colin Archers hjem til det nybygde kulturhuset Bølgen,
kommer I år vandringen til å inkludere en mini filmfestival, som nattiné, i Munken Kino med kåseri om bergenseren Rasmus Breistein fra Åsane, en dokumentarfilm om hans liv: ”Ein Reisande I Film”. Nattineens hovedfilm ”Jomfru Trofast” etter boken av samme navn av Vilhelm Krag, i Breisteins regi, vises under akkompagnement av Torbjørn Aasen. Denne stumfilmen var premiærefilmen i Munken ved kinoens åpning den 20 september 1921.
Det er ved hjelp av datidens store filmregissør, og hans produksjon nummer to ”Jomfru Trofast” at Latherna Magica i samarbeide med Larvik Flimklubb Sylvette, Kinosjefen i Larvik Lasse Brennvall og Larvik Kulturkontor; skal ”Redde Munken Kino” fra å bli offer for økonomisk spekulasjon og eventuell salg og bruksendring. Denne filmnatten er en tre timers skisse på neste års tredagersfestival og 90 års jubileum for premiæren på Munken 20 september 1921.

Rasmus Breistein Produserte Atten Norske Filmer
(Bilde)

Foto: Norsk Filminstitutt
Filmregissøren Rasmus Breistein: Her sammen med fotografen Gunnar Nilsen-Vig t.v.
Under opptakene til Kristine Valdresdatter i 1930.

Breistein En Nesten Glemt Storhet
Det er vår mening sammen med mange av nutidens filmarbedere at Rasmus Breistein er en nesten glemt storhet i Norge. Til sammen produserte han totalt 18 spille og dokumentarfilmer,
Fra ”Fante Anne” i 1920 til ”Tirich Mir Til Topps” i 1952.Han var en ivrig Hollywoodpendler og en reisende i film blandt norskamrikanerne i nordamerika. Virkelig en verdig kanditat til å åpne en norsk filmfestival. Her på berget burde han vært hyllet på linje med Buster Keaton og Charlie Chaplin uten sammenlikning for øvrig. Det er nettopp dette vårt Latherna Magica Nostalgia setter seg som mål mens krefter i Åsane -Bergen Breisteins hjemkommune, arbeider med å få en bauta reist til deres største kulturspreders ære.

Kultur-arbeide Framover og Bakover
(Bilde)

Med Kinosjefen i Bølgen, Larvik: Lasse Brennvall´s: Ok
Til Latherna Magica´s festivalutspill, samarbeidet med
,Larvik Filmklubb ”Sylvette” og Tommer´n opp fra
Larvik Kommunes Kulturkontor; blir intensjonsfordelingen:
Kulturhuset Bølgen ”Ser Framover” Munken ”Ser Bakover”

Munken´s Framtid
(Bilde)

Foto: Bente Leikvold

Grûnder av Latherna Magica Nostalgia og initiativtaker til Filmfestivalen på Munken i Larvik: journalist og fotografPeter St. Lindholm ser med optimistiske øyne og fokusPå sin kjære Munken Kino som siden 1921 har vært Larvik´s Ubestridte kulturpalass.

Brainstorm Om Munkens Framtid:
Jeg ser selvfølgelig for meg, den årlige, filmfestivalen Latherne Magica Nostalgia og selv om et sådant arrransjemang krever sine drøye måneders planlegging og logistikk ”tar ” den kun tre dager av årets 365 i effektiv performance.

Munken har i alle år vært en kombinasjonsarena med film, teater, konserter og innslag av foredrag, forelesninger og kåserier på sin scene. Dette kan videreføres også inn i framtia:

Amatørteatere, musikkutøvere og institusjoner fra hele fylket kan utfordres til å foreta sine
Auditions, Generalprøver og Brainstorms for et kriteriun, sine venner og bekjente og et nøytralt publikun med spesiell interesse; og det for en billig penge.
Unge filmmakere fra fylket vil her kunne vise sine nyskapninger i form av egne produksjoner, og Vestfold ville ha sitt eget aktive filmsenter og aspirasjonsscene for mer eleverte arenaer som fremtidsrettede Bølgen Kulturhus og og andre av vestfoldbyenes etablerte arenaer og scener.

Munken som Filmhistorisk Museum:
Jeg har også lekt med tanken på i Munkens moderne tilbygg ,å musé´ere med kinomatografisk teknikk, fra Latherna Magica(Den første kjente kinolanterne) til Nickel-odeon, gjennom stumfilmens teknikk og fram til lydfilmteknikken og til det siste kinomaskineri i Munken Kino. Dette er et lang lerret å bleke, men dog en visjon i mitt manifestum. Disse prosjekter må naturlig vis samkjøres med Norsk Filminstitutt og Norsk Film-museum.

Østenfor Sol Og Vestenfor Måne
(Bilde)

Foto: Peter St. Lindholm

Et av de 15 maleriene. Frescomaleren Paul Ansteinsson´s
Murmalerier i Munken inspirert av eventyret Østenfor
Sol og Vestenfor Måne: ”Prinsessen kysser prinsen”.

Paul Ansteinsson´s Fresker:
Snakker man om Munken Kino i Larvik, kommer man ikke utenom frescomaleren, også kaldt ”kinomaleren”, Paul Ansteinsson fra Stange kommune på Hedmarken. Munken Kino står som denne fremragende malerens hovedverk og er hovedgrunnen til at Munken kom under riksantikvarens beskyttelse som kultutbygg. Til Paul Ansteinssons ære ligger det i kortene at Munken´s framtid også bør inneholde aktiv bildende kunst.

For ytterligere opplysninger, vennligst kontakt:
Peter St. Lindholm fast telf. +465321633
Mobil telf. +4798653309

Hvil deg borger, det er fortjent! Kjempeflott, Peter.

Takk for trankvile tanker Ole; men hvile blir det først fra 23 nov.-For, under og etterarbeide vet du, og da på cruise “Island Jumping” i Caribien:-)Hviler egentlig best mens jeg jobber: Kommer sikkert til å snekre på mi ega kiste fra innsia:-)

http://www.kulturnatt.org/index.php/2010/event_entry/latherna_magica_nostalgia/

Hei igjen Peter!
Jeg kommer ikke inn på den adressen om Kulturnatten du har her?

Har prøvd å skrive inn i blått felt øvest på skjermen,
til nå uten hell :-(
Du vet jeg og data funker ikke alltid :-(

Takker for privat mail om kuturnatta:-)

Om Latherna Magicas premiære i Munken

Hei Jan Einar!

Takk for at du kom og satte pris på tiltaket.
Jeg sa før forestillingen: “Jeg er glad om det,
i alle fall, kommer ti mennesker” og ti var det
som kom, helt nøyaktig. Selv om man ikke er
overstrømmende… er jeg dog fornøyd med det
og at det hele ble gjennomført.

Takk for bildene;
-som jeg sender til Magne Haugland(kulturråd
i Søgne kommune), Torbjørn Aasen(piano) og
Jostein Andreassen(kåsør og forfatter)

Programmet Latherna Magica Nostalgia
i Munken kulturnatten gikk etter planen.
Fakler og plakater kom i “grevens tid”
og pianolyset ble løst ved hjelp av en
lommelykt holdt på avveksling av meg
og en av gjestene. Start kl.2200 og avsluttet
kl 0100

10 gjester var begeistret for tiltaket og ville
ha flere slike “festivaler”. Lasse kom innom
og doserte om munkens historie.

Neste tiltak fra Latherna Magica i Munken kommer til
å gå i helt egen regi. Vi ble et “stebarn” under
Kulturnatten og det labre oppmøte skyldes nok
at vi var de siste påmeldte, at de “hundre” andre
arrangemanger med skyskraper-lyskastere,fyrverkeri
og flammetønner har “sugd” til seg hovedparten av
publikum. Vårt tiltak retter seg også til den eldre generasjon som gjerne vil være i hus før kl 2300, så
dette tar vi naturligvis lærdom av og setter andre og tidligere tidspunkt på våre fremtidige “festivaler”.

Kafeen i Munken kommer under sådane forestillinger,
til å være åpen for småretter og drikke.

Dette var en fin prøve på både “mannskap” og teknikk
med møe lærdom til både rikere innhold og tekniske
forbedrnger. Nå har vi funnet alle lysbryterne og vet hvordan de fungerer.

Jeg ser fram til å kunne representere Tarzan, Chaplin, Buster keaton,Nødlanding(som ble spilt inn i Larvik Kommune)Greven av Monte Cristo, James Dean og Marilyn Monroe
samt Sierra Madres Skatt med Humphery Bogart og mange andre.

Denne Tråden til Jan Einar Bredal kommer til å bli fortløpende oppdatert om fremtidige tiltak Fra L.M.N. i Munken.

Takk for at dere finnes

Skulle så gjerne vært til stede, Peter!

Håper vi er oppegående neste år, så vi kan delta på festlighetene da!

Din vurdering at at det ble for mange fristende festligheter i hele byen samme dag
og at det var litt sent på kvelden for gamle folk, er jeg enig i :-)

Tror det er mange som gjerne ville opplevd Munken igjen .
Du har i allle fall gjort en kjempejobb!

Håper du orker å stå på fortsatt.

Hilsen fra Bentsfors i dag.

Bra til deg, Peter, men en liten rettelse likevel: “Nødlanding” ble ikke innspilt i Larvik kommune, men i Brunlanes kommune siden dette jo var lenge før noen hadde tenkt på kommunesammenslåing!
Forøvrig, lykke til med neste Laterna Magica!

Etter, på en herlig måte, å ha blitt tatt tilbake nesten 90 år i tid, er det likevel en ting i ditt referat jeg må legge til, Peter;
“Jomfru Trofast” er som kjent en stumfilm. Som i hin svundene Tider, fikk vi i går den store glede å få se filmen med et fantastisk musikalsk pianobidrag av den “medbragte” Torbjørn Aasen. I samfulle 90 minutter gled alle hans fingre over det nystemte Schimmel pianoet, uten stans. All ære til ham for fenomenal innsats. Filmen hadde ikke blitt den samme opplevelsen uten ham =;) Aldri har jeg opplevd maken. Synd for alle de som gikk glipp av turen tilbake i tid.

Huff, så var det dette med Fresco-maleriene, da. Har vi gjennom alle disse 90 årene blitt lurt ?
Hva var det vår kinosjef fortalte igår ?. Disse var ikke malt på VÅT MUR, slik vi alle har trodd. Er alle blitt feilinformert gjennom årene ?
Den anvendte teknikken hadde et annet navn !

Ja du har rett Janke:
Jeg burde ha vært mer distinkt i mitt referat som ble skrevet umiddelbart etter filmnatten i Munken
kl 0130.

Hei Jan Einar:
Ingen stor tabbe som her er gjordt hva betreffer Al Fresco og Al Secco. Alle bortsett fra malerne selv gjør denne “miss”.

Forskjellen ligger i at ved Al Fresco må maleren innfinne seg før ni timer har gått etter at murpusseren har avsluttet sitt arbeide for å kunne kalle det en Al Fresco; altså mens pussen ennå er fersk= fresco.

Kommer Fresco/Secco-maleren etter de ni timer, det vil si at pussen allerede har tørket; må maleren selv fukte muren.
Han /hun er ikke noe mindre Frescomaler av den grunn.
teknikkenë dog kan av spesialister difrensieres.

Al Fresco er noe mer bestående da fragepigmentene trenger dypere inn i pussen.

Hei Gunn!
Savnet både deg og Snekker´n igår.

Dette var en fin gjennomgang Gunn og den inspirerer stort til
ytterligere “festivaler” i Munken.

Allerede i morgen har jeg møte om videre drift og med et helt annet repetoar på plakaten.

Referat fra dette møtet følger:-)

Synd jeg ikke fikk oppleve dette Peter, men reisen er for lang til å ta den hver mnd. Håper å väre mer forberedt m.h.t reisetid til Larvik neste gang.

Jeg er filmelsker og ble det takket være gamle Munken. Det varmer et kinohjerte å se hvor engasjerte folk er i å bevare minnene om Munken.
Er det noen der ute som har sett “Cinema Paradiso”, Guiseppe Tornatores fantastiske hyllest til kinoen og filmens magiske verden. Den minner meg om min ungdoms Munken i en sånn grad at øyet blir stort og vått….

Hei Per N. Cinema Paradiso ble vist som den siste offisielle film i Munken når den ble nedlagt som Larviks hovedkino i sept. 2009 og de fleste Munkenelskere som var i Larvik på den tiden har nok sett den. Den ble satt opp nettopp av den grunn at den var en direkte analog til Munken og dens påståtte død. Du ska dog vite et jeg m/flere arbeider for et fortsatt kinoliv i Munken og i januar neste år forsøker vi i Latherna Magica og Sylvette å få til nok en forstilling i Munken. Vi kommer i neste år, som er munkens 90 årsjubileum den 20 sept, til å kjøre reprise på Cinema Paradiso av Guiseppe Tornatore

Det må jo bli helt utrolig. Finnes det noen liste å sette seg på, eller er det fulltegna allerede?

Hei Igjen Per N.

Vi har tydeligvis mere felles enn vår kjærlighet til, Larviks Kulturpalass og drømmefabrikk, Munken, vi er også født på Østre Halsen og har stinnt av familie i Rekkevik.

Om vi snakker om den første ordinære forestillingn i Januar 2011 blir det ikke snakk om forhåndsbestillinger eller reservasjoner: Da skal vi prøve å kjøre søndags forestillinger 1300, 1500, 1700, 1900 og 2100 filmene som skal vises er ikke enda fastsatt, men Tarzan
er sikra. Kom med forslag? Biletter blir da solgt ved inngangen.

Om vi snakker om neste års firedagersfestivan med avsluttning på 90 års dagen den 20 sept. (lørdag 17 sept.-søndag 18 sept. mangad 19 sept og *tirsdag 20 sept)

Her er ikke program enda klar men jubileumsdagen kjøres Munkens Premiærefilm fra 1921 som åpningsfilm og Cinema Paradiso som nattfilm.

Til 90 års festivalen kommer billetter til å kunne både forhåndsbestilles og kjøpes men disse detaljene kommer på bordet fortløpende utover i nyåret, her på tråden: i Øp og vestfoldmedia.

Om du er veldig interessert: Ta kontakt med:

Latrherna Magica
Telf. 0046.53216333
mediamannen@gmail.com

Takk for nyttig info, Peter M. Høsten neste år er jeg nyslått pensjonist, så dette skal jeg passe på å få med meg!

Hei! Hva var fornavnet til Nordby, som var kinovakt i mange år
? I 1986 var han fungerende kinosjef. Han var broren til fylkesordøfrer Sverre Nordby. Takknemlig for svar. Mvh. Morten bakkeli

Morten – hvis du bruker søkefunksjonen på toppen av sida (Linf) finner du fort ut om noen har skrevet om dette i sona. Jeg søkte på munken nordby og fikk da opp at rolf o 4 jan 2010 skrev om Nordby ifm Vestfold Pels.
Du kan kikke her, tror han het Svend, men det står i innlegget til rolf o.

Til Per Narve høyere oppe: Du har en broder i ånden når det gjelder Cinema Paradiso. Jeg har sett den en del ganger (har den på dvd), og et av valgene ved avspilling er å se den med kommentarer til hver scene av Tornatore sjøl. Der forteller han om den vesle gutten i hjembyen Bagheria, han som inspirerte ham til Toto og også om at han tenkte på Silvana Mangano som Totos mor som gammel. Silvana Mangano som ung er jo ellers med i utdraget fra “Bitter Ris”, som Toto og vi ser i Cinama Paradiso. Den gamle Silvana ville også gjerne være med, men var syk og døde omtrent da filmen var ferdig. Ellers har man jo juksa med opptakssteder, slik man ofte gjør på film. Noe er fra Tornatores hjemby Bagheria, som ligger nokså midt inne på Sicilia, mens scenene mot slutten der Toto viser film til båter i havna, er fra Cefalu på nordkysten av Sicilia. Det er også pussig å vite at hun som spiller Elena, er brunøyd i virkeligheten, men brukte linser under innspillingen, slik at hun stadig hadde problemer med øynene. Det er en annen klar “unaturlighet” som også blir godt maskert i filmen: Han som spiller Toto som 17-18-åring er langt mindre av vekst enn Jaques Perrin, som spiller Toto som voksen. Det er også et par andre merkeverdigheter som ikke gjør noe, i hvert fall ikke for oss ikke-italienske: Moren til Toto som gammel spilles av en kjent italiensk skuespillerinne, som ikke kunne siciliansk. To av de sentrale rollene spilles av franske – Jaques Perrin (den voksne Toto) og kinomaskinisten (Philippe Noiret). Noiret har fått en kraftig bart. Jeg har alltid lurt på om han er dubba til italiensk og om barten er der for å skjule det, men jeg vet ikke om dette er riktig.

Tornatore skrev egentlig en slutt der Toto ved tilbakekomsten i forbindelse med kinomaskinistens begravelse ser igjen ei jente som ligner svært mye på Elena. Det viser seg å være Elenas datter. Det er også scener med Elena, som ble gift med en av Totos skolekamerater. Alt dette lot Tornatore være å bruke i den ferdige filmen.
Uansett, en praktfull film!

En praktfull film, det er helt sikkert, Bjørn! Det var mye interessant du hadde å fortelle. Jeg har ikke selv noe kunnskap om disse tingene, men har sett filmen flere. Den bekrefte på en vidunderlig måte den magiske følelsen kinoens og filmens verden ga, helst i yngre år. Nå er det mange år siden jeg var på kino, og selv om jeg fremdeles kan nyte en film på flatskjerm hjemme i stua, så blir ikke det helt det samme. Nå for tida syns jeg magien drukner i medieverdenens skramlende skrot. Men nå ble jeg inspirert. Når høsten kommer skal jeg rigge meg til en sen nattetime på hytta i Østerdalen med dempet belysning, rødvin i glasset og “Cinema Paradiso” på DVD og 50 tommers plasma. Det kan bli brukbart !!!

Det med rødvin i glasset og Cinema Paradiso på stor flatskjerm i Østerdalen høres ut til å bli en super filmkveld!

Jeg gleder meg. Det ble jo ikke noe av 90-års festforestilling i Munken, så da får man ordne seg på egen hånd!

Husmorfilmene

var del av rene opplysnings- og opplæringskampanjen overfor norske husmødre i tiårene etter 2. verdenskrig. Dette var en reklamegenre som med vekt på så vel informasjon som underholdning trakk husmødre til kinosalene fra 1953 til 1972. Humoren i disse filmene skiller seg ut innenfor den alt overveiende seriøse og informasjonsorinterte kampanjen overfor husmødrene. Med sementeringa og avviklinga av husmortida som bakteppe drøftes hva som over tid gjøres narr av i Husmorfilmens humor.
Men det var de kjente humoristene/komikerne som nok trakk husmødrene til kinosalene. I tillegg til at det kunne forekomme moteoppvisning, demonstrasjon av forskjellige produkter innen husmoryrket og det kunne være smaksprøver etc. I 1959 var det den ustyrtelig morsomme Leif Juster som spilte Mannen som skulle stelle hjemme. Under vises “invitasjonen” som etter sigende, ofte ble utlevert fra den lokale kjøpmannen. … Og det fortelles at damene strømmet til de forskjellige visningsstedene.

På baksiden kommer det tydelig fram at også Munken fikk tildelt denne visningen. Faktisk over 2 dager, den 16. og 17. november 1959.

Selv om det er en god stund siden filmen Cinema Paradiso var oppe i tråden, føler jeg behov for en aldri så liten retting basert på et fjorårsbesøk på Sicilia. Det er riktig, som skrevet høyere oppe, at regissør Tornatore kommer fra Bagheria ved nordkysten av Sicilia, bare noe få mil øst for Palermo. Men det er ikke Bagheria som er brukt som miljø i flere av byens småbyscener. De viktigste er fra lille Palazzo Adriano, som ligger inne i landet, midtveis mellom Palermo og sørkysten av den vestlige delen av Sicilia. Palazzo Adriano har til og med et museum til minne om filmen og filmingen der.

MUNKEN

Du kan ikke si at du er født og har hatt en god oppvekst i Larvik, om du ikke også har vært på Munken. Barneforestillingene hver torsdag klokken fem var ukas store høydepunkt. Den gnagende bekymringen om å skaffe penger nok til en billett startet allerede på mandag. Den kulminerte i en panikk følelse på torsdags ettermiddag om ikke 25 øra da lå klar lomma. Jaget etter kapital startet allerede på hjemveien fra skolen. Det store byggefeltet i byskogen ble nesten endevendt av håpefulle barn på jakt etter tomflasker, men med et heller magert resultat. For ingen var slepphendte den gang med ting som kunne omsettes til gangbar mynt. Bøkkerfjellet derimot var en sikker, men også en risikabel skattkiste. For der oppe lå det alltid tomgods i mengder. Men de lett beduggete «villblomstene» påsto riktig nok at de hadde eiendomsrett på dem alle. Og Petter Barbrøst, Sikla og Godsprekka stjal man ikke risikofritt ifra. Da innebar det en litt mindre risk å dirke litt i sin egen, eller i andre familiemedlemmers sparebøsse. Selv om både ører og stomp også da ville blitt knallrøde om innbruddet skulle bli avslørt. Men om kapitalen endelig var boks, så var det ikke bare til å spasere inn. Ernst hadde sperret av i bunnen av trappa med en stållenke, og bak denne sto vi tett pakket som sild i tønne. Så trangt at om en heiset seg opp og bøyde knærne. Så hang en fortsatt fast der oppe, og duvet bedagelig i takt med køens bølgende bevegelser. For den forventningsfulle barneflokken, kunne kø tiden virke som en hel evighet, før de puljevis ble sluppet stormende frem til billettlukene. Under Ernst høylytte og formanende, men nytteløse; Gå pent ongær. Stemningen i salen var unik. Med et surr av stemmer og latter fra barn som lekende og opprømte ventet på sine helter på lerretet. Noen satt pent og stille på setet, mens andre hadde funnet seg en bedre sitteplass oppe på benkeryggen. Noe som ikke ble sett på med blide øyne. Utkastelsen var da ikke langt unna. Utsmykkingen av salen treger vel ingen beskrivelse, den kjenner vi alle så vel. Og at den var med på å bygge opp forventningene kan vi vel være enige i. Ernst var forresten ikke helt ferdig med barneoppdragelsen. For som regel slo han lyset brått på igjen, med en trussel om å rydde salen, om vi ikke holdt kjeft etter et ivrige og samstemt gledeshyl når det ble tonet ned. Munken ble en glede i barn og ungdomstiden for mange. Men mistet vel sin underholdnings funksjon, når video og dvd ble alminnelige. Film var da ikke lenger noe du gikk og gledet deg til, det så du på hjemme når du hadde lyst og tid. Og merkelig nok. Når køene og forhåndsbestillingene forsvant, og det ble god plass i den gamle ærverdige salen. Da først mente vårt bystyre at vi kunne trengte en ny kino. Og forleden dag skulle jeg besøke Larviks nye storstue. Ofte har jeg gått forbi uten å ha kunnet observere noen av de forventede lange køene, hverken av voksene eller barn som burde følge med en slik stor investering. Men nå skulle jeg for første gang altså bese dette oppskrytte huset innvendig. En gedigen skuffelse. En svartmalt kinosal uten utsmykking og sjel, med en trappe vis oppbygging av stol-radene som ga meg en følelse av å sitte høyt oppe på en stillarsje avsats. Og med et lydnivå hvor bassen dundret ubehagelig inn i brystet. Å sitte med hendene over ørene i en og en halv time var slitsomt, derfor burde ørepropper ha fulgt med i prisen. En bortkastet kveld og en ubehagelig opplevelse, selv for meg som hører litt dårlig etter å ha passert middagshøyden med god margin.